gemini på pdf - NTNU

More documents

Recommendations

Info

Illustrasjon: Visual Knowledge AS/SINTEF ■ TEMA: KLIMAPOLITIKK Noe er alvorlig galt med norsk klimapolitikk. For 20 år siden vedtok Stortinget at CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Vedtaket var et kompromiss, etter en debatt der det var hard kamp om den grønne ledertrøya. Senterpartiet gikk for eksempel inn for en halvering av utslippene. Siden da har CO2-utslippene økt med 27 KLIMAFORLIKET Inngått i januar 2008, mellom alle partier på Stortinget unntatt Fremskrittspartiet. Norge forplikter seg innen 2020 til å kutte sine globale utslipp av klimagasser tilsvarende 30 prosent av utslipp i 1990. Som del av en global klimaavtale skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det vil si at alle våre utslipp skal kompenseres med kvotekjøp i utlandet. prosent, eller 8,4 prosent i snitt for alle klimagasser. Og de vil fortsette å øke de nærmeste årene, ifølge Finansdepartementets framskrivinger. Til tross for CO 2 -avgiften, til tross for sterke viljeserklæringer og bunkevis med tiltaksplaner. Selv kjent og velprøvd teknologi, som både er samfunnsøkonomisk og i mange tilfeller privatøkonomisk lønnsom, er ikke blitt tatt i bruk HVA ER GALT? • De magre resultatene står i grell kontrast til behovet, slik det er skissert av FNs klimapanel: I løpet av noen tiår må de globale utslippene av klimagasser halveres, med størst kutt i de rike landene. En gjennomsnittsnordmann må innen 2050 ned fra tolv til to tonn i året. Det krever en teknologisk revolusjon. – Vi er ikke helt på sporet av det ennå, med de virkemidlene vi har i dag, innrømmet miljøog utviklingsminister Erik Solheim i en forelesning for NTNU-studenter før valget. Hvorfor er det tilsynelatende så langt fra ord til handling i klimapolitikken? Hvorfor virker ikke virkemidlene? Det kan være mange grunner til det. En effektiv klimapolitikk utfordrer tunge særinteresser. Nødvendige langsiktige tiltak kan svi på kort sikt. Økte avgifter, påbud og reguleringer er ikke typiske vinnersaker i en valgkamp. Og kanskje koker det hele ned til politisk vilje. Men kan noe av årsaken ligge i at fagmiljøene som har lagt premissene for klimapolitikken, rett og slett har tatt feil? At medisinen deres ikke har virket? ØKONOMENES MEDISIN • Det er sosialøkonomene som mer enn noen annen gruppe har dominert norsk klimapolitikk. Stikkordmessig har det gitt en politikk som prioriterer generelle økonomiske virkemidler og kostnadseffektivitet. Politikken skulle være teknologinøytral – når bare karbonprisen blir riktig, vil markedet velge den beste teknologien. Det var teorien. I praksis har endringene sittet lenger inne. Skulle vi hørt mer på ingeniørene enn på økonomene, og valgt mer treffsikre virkemidler? Ja, mener flere forskere og aktører på klimaområdet. De generelle virkemidlene har ikke gitt gode resultater. Og de er iallfall utilstrekkelige til å drive fram den teknologiske revolusjonen vi trenger i tiårene framover. NAIVT OG ENSIDIG • – Den tunge innflytelsen fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra en naiv forestilling om et velfungerende marked der folk oppfører seg forutsigelig. Men det gjør de jo ikke. Samtidig er andre og vel så effektive virkemidler, som lover og forskrifter, blitt skjøvet i bakgrunnen. Det sier professor Marianne Ryghaug ved 32 gemini • nr. 4 • desember 2009 CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU. Ryghaug og kolleger ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har gjennomført fokusgruppeintervjuer med «vanlige folk», klimaforskere, politikere og ansatte i forvaltning og næringsliv. Målet var å finne ut hvordan klimaforskernes budskap blir mottatt og tolket i ulike grupper. Deres forskning bekrefter at det er økonomenes fagspråk som dominerer når naturvitenskapelig klimaforskning skal oversettes til konkret politikk. TEKNOLOGER PÅ SIDELINJA • Studien avdekket også et tilsynelatende paradoks: Teknologene, de som skal levere løsningene, følte seg satt på sidelinja i denne diskusjonen. Enkelte var frustrerte over ikke å bli hørt. – Ingeniørene forventes å bidra med viktige løsninger. Men det er markedet, gjennom teknologinøytrale økonomiske virkemidler, som skal avgjøre hva som er best. Dermed får vi også et uheldig skille mellom klimapolitikk og teknologiutvikling, der vi ikke får noen offentlig debatt om de teknologiske løsningene, sier Ryghaug. Manglende samsvar mellom politikernes ord og handling påvirker også vanlige folks oppfatning av klimaproblemet: «Problemet er kanskje ikke så alvorlig som de sier, siden politikerne ikke gjør noe særlig med det,» var et typisk svar. – Det som etterspørres, er konkret handling og tilretteleggelse for handling, ikke flere holdningskampanjer. Når får vi noe tilsvarende en røykelov på klimaområdet, spør Ryghaug. DIREKTØR TAR SELVKRITIKK • Ryghaug får støtte fra Knut Alfsen, forskningsdirektør ved klimasenteret Cicero, Universitetet i Oslo. – Økonomenes teorier og modeller har ikke tålt møtet med virkeligheten, konstaterer Alfsen. Litt sårt, for han er selv blant dem som har brukt modellene: – Økonomenes rolle er et følsomt punkt. Jeg er selv fysiker, men kom inn i økonomien på 1990-tallet, og tok i bruk økonomenes verktøy. Det virket så fint og presist, med mye matematikk. – Men over tid oppdaget vi jo at økonomenes blanke, skarpe våpen ikke kutter etter hensikten. Det blir skeivt og skakt, og målene undergraves. Vi fikk en CO 2 -avgift, men den var full av hull. Vi har fått kvotesystemet, men det undergraves ved at aktørene er mer opptatt av jakten på gratiskvoter enn på virkelige utslippskutt, sier Alfsen. FORNUFTEN SATT PÅ VENT • Alfsen var sekretær for lavutslippsutvalget, som la fram 15 konkrete, teknisk gjennomførbare tiltak som skulle redusere Norges utslipp med to tredeler
TROR PÅ «RØYKELOVER» – Folk spør etter konkret handling og tilrettelegging for handling, ikke flere holdningskampanjer. Når får vi røykelover for klimaet, spør NTNU-professor Marianne Ryghaug. innen 2050. Disse kuttene er samfunnsøkonomisk nesten gratis, sa utvalgsleder Jørgen Randers da han la fram innstillingen høsten 2006. – Tiltakene ble likevel møtt med høylytt kritikk fra økonomene, som mente at løsningene ikke var optimalt kostnadseffektive, sier Alfsen. Med denne kritikken faller de i flere feller, mener han. – Den mest åpenbare handler om tid: hva som er kostnadseffektivt i dag i forhold til i morgen. Målet er at vi skal ned til i praksis nullutslipp i 2050. Da er det kanskje billigere å gjøre ting som kan se dyre ut i dag. – Jeg er overbevist om at økonomenes linje har ført til i beste fall utsetting av fornuftige tiltak. Fordi tiltakene ikke er optimale ut fra ideelle betraktninger, har økonomene brukt tida på å argumentere mot. Dermed har det beste blitt det godes fiende, og ingenting er blitt gjort, mener Alfsen. Han tror økonomenes hegemoni i klimapolitikken er svekket. – Jeg har aldri møtt så mye økonomskepsis som nå. Det nærmer seg rein mobbing. Men deres tidsalder er over, nå må ingeniørene på banen. Så får vi samtidig passe på at vi ikke havner i den andre grøfta, sier forskningsdirektør Knut Alfsen. MILJØMINISTEREN VIL JUSTERE • Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim varsler at han vil gå inn for en justering av virkemiddelbruken. – Vi skal fortsatt bruke kvotesystemet. Men det klarer ikke å få fram de teknologiske endringene vi trenger, raskt nok. Jeg vil helt klart slåss for å supplere med mer treffsikre tiltak, sa Solheim til Gemini under et besøk på NTNU. Han ønsker også en mer aktiv bruk av lover og forskrifter. Regjeringen skal legge fram en stortingsmelding om virkemidler i klimapolitikken til neste år. Da får vi se om Solheim har fått med seg sin egen regjeringssjef på en slik justering. ENKLE MODELLER • – Jo, det hender vel at de modellene vi presenterer for studentene, av og til fungerer bedre i teorien enn i virkeligheten, medgir Anders Skonhoft. Han er professor i samfunnsøkonomi ved NTNU og aktiv deltaker i klimadebatten. – Kvoter kan være styringseffektivt, forutsatt et effektivt tak på totalutslipp og en kvote- pris som er høy nok. Men det er delt ut altfor mange gratiskvoter, og prisen er for lav. Og vi har fått kvotebaroner som er mer opptatt av kjøp og salg av kvoter enn av å få ned utslippene. Jeg ville heller hatt en felles avgift, sier Skonhoft. Men han vil ikke skrive under på at økonomene har hatt for stor innflytelse over klimapolitikken, og trekker fram subsidiering av vindkraft som eksempel. – Det er uenighet blant økonomer om bruk av virkemidler i klimapolitikken. Men de aller fleste er enige om at vi må gjøre energi dyrere, dersom vi ønsker å redusere energibruken. Derfor blir det også feil å subsidiere vindkraft, slik vindkraftindustrien krever. I stedet for å erstatte forurensende kraftproduksjon, som vi har lite av i Norge, kan subsidiert vindkraftproduksjon tvert om gi billigere energi og dermed økt energiforbruk, sier Skonhoft. MANGLER REALISME • Skonhoft deler ikke teknologioptimistenes tro på at vi kan få til store utslippskutt med fortsatt økonomisk vekst på dagens nivå. – Teknologioptimismen mangler realisme. Historiske erfaringer viser at teknologiske forbedringer sjelden kan bidra med mer enn to–tre prosent årlig ressursbesparelse. Det betyr at den økonomiske veksten spiser opp utslippsreduksjonen og vel så det. Jeg er pessimist, jeg tror ikke vi kommer utenom redusert produksjon og forbruk, dersom vi virkelig vil kutte utslippene, sier sosialøkonomen. Vi kommer tilbake både til teknologioptimisme og vindkraft. Men la oss først gå 20 år tilbake, og se på hvordan norsk klimapolitikk har utviklet seg. GAMLE TEKNOFORSLAG STÅR SEG GODT • De første årene på 1990-tallet var preget av nettopp teknologioptimisme. Statens forurensningstilsyn laget sin første tiltakskatalog, som listet opp 60–70 konkrete alternativer, mange av dem lønnsomme også på kort sikt. Forskere ved SINTEF la fram forslag til tiltak som ville redusere norske CO 2 -utslipp fra stasjonære kilder med om lag en tredel. Gasskraft med CO 2 - lagring, elektrifisering av sokkelen og satsing på solvarme, biomasse og vindkraft var blant de viktigste tiltakene. – Det som var riktig da, er forferdelig riktig i dag, sier Erik Lindeberg, sjefsforsker i SINTEF, mens han blar gjennom et spesialnummer av Gemini fra 1990, der forslagene ble presentert. Han var selv en av forskerne bak forslagene. Lindeberg er blitt tynnere i håret siden 1990, FØR KLIMAMØTET Som en forberedelse til klimamøtet i København i desember i år ville regjeringen på Maldivene rette internasjonal oppmerksomhet mot et stigende havnivå. I oktober avholdt den derfor et regjeringsmøte under vann, der presidenten og statsrådene undertegnet en henstilling om globale kutt i uslippene av klimagasser. gemini • nr. 4 • desember 2009 33 Foto: Scanpix
Page 1 and 2: NR. 4 • DESEMBER 2009 FORSKNINGSN
Page 3 and 4: DROPP DET INNHOLD ■ Slipp et tils
Page 5 and 6: Kapitalisme skaper fred En åpen ø
Page 7 and 8: som brukes til oppdrett, er at de h
Page 9 and 10: ut av SINTEF og etablerte bedriften
Page 11 and 12: BRENNENDE IS? Nei, dette er ikke is
Page 13 and 14: YNGEL STARTFÔR • AKVARIER • OP
Page 15 and 16: Foto: Thor Nielsen Skal man lykkes
Page 17 and 18: gemini • nr. 4 • desember 2009
Page 19 and 20: PÅ RMER Nattsvermerens hjerne er m
Page 21 and 22: Mikroskopbilde av nattsvermer med b
Page 23 and 24: D FRISK PUST MILJØ SKIPSFART • G
Page 25 and 26: eder Lawrence Falkeid. Eidsvaag fra
Page 27 and 28: Å SNO SEG det fanst passive damer.
Page 29 and 30: FRA ORD TIL HAMMER BYGG TEKNISKE FO
Page 31: es limakur gemini • nr. 4 • des
Page 35 and 36: opp og eksportere mer norsk naturga
Page 37 and 38: midlene i klimapolitikken. Regjerin
Page 39 and 40: Kraftrefseren ENERGIFORSKER AUDUN R
Page 41 and 42: Gassmolekylene avgir energi i form
Page 43 and 44: Foto: Thor Nielsen/SINTEF Ny oljeut
Page 45 and 46: flere celler og risikerer mindre av
Page 47: Foto: Geir Mogen B-blad Returadress

gemini på pdf - NTNU

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?