Under Utdanning 1/2010 - Pedagogstudentene

Høsten 2003 var jeg ferdigutdannet som førskolelærer i Tromsø. Jeg hadde fått meg jobbog var på besøk på min nye arbeidsplass for første gang. Der møtte jeg begge assistentenejeg skulle jobbe med. Den ene var 34 år og fagarbeider, og den andre 45 år og haddelang erfaring med å jobbe med barn. De var begge veltalende og det tok ikke lang tid førjeg skjønte at dette var to meget dyktige assistenter med mange meninger. Der sto jeg da,ferdigutdannet førskolelærer. Jeg kjente skuldrene satte fart opp mot ørene og hjertet slostraks raskere. Verre skulle det bli…Mitt første møtemed barnehagen sompedagogisk lederTekst: Ann Mari Milo LorentzenFoto: Gro JohansenJeg fikk avdelingsinformasjonen i hånden. «Pedagogiskleder Ann Mari Milo Lorentzen» sto det. PEDA-GOGISK LEDER?? Jeg var fullstendig klar over at detvar det jeg hadde søkt på, men aldri sett mitt egetnavn ved siden av denne yrkestittelen. Hjertet slo endafortere og jeg tenkte i mitt stille sinn atkanskje videreutdanning var en godidé likevel. Skulle jeg, en jentepå 23 år være pedagogisk lederfor to rutinerte assistenter, 19barn og deres respektive 38foreldre? Plutselig slo detmeg hvilket stort ansvar detvar og at dette var en situasjonjeg virkelig ikke haddekontroll på.Jeg gikk hjem og begyntefor alvor å tenke over denneforferdelige situasjonen jeg føltejeg selv hadde satt meg i. Jeg haddeen lang samtale med meg selv, og måttesi at «dette kan du. Du har nettopp fullførtutdanninga di, du har jobbet hardt på skolen og ipraksis. Du kan faget, dette fikser du.» Slik satt jeg ilang tid. Det første jeg bestemte meg for var å kastebort alle fordommene jeg hadde om meg selv. Jeg varung og nyutdannet, og det var jeg og ingen andre somhadde laget dette problemet. Bort med det!Jeg lovet meg selv at jeg skulle være meg selv, væreen tydelig leder med ydmykhet fra dag en på jobb. Sitterman for lenge på gjerdet blir det fort behagelig der,og man blir passiv.Dagen kom og jeg møtte opp på jobb mildt sagtstresset på innsiden, men gjorde mitt ytterste for atdet skulle se ut som jeg hadde litt kontroll i alle fall.Jeg gav beskjed om at den første uken kom jeg til åbruke tid på å bli kjent med barna, foreldrene og deansatte.Uken gikk fort og veldig bra. Jeg var kommet til enarbeidsplass der jeg følte meg velkommen oggodt mottatt med en gang.Tiden kom etter hvert for å ha avdelingsmøte.Jeg hadde bestemt megfor å ha en «forventningsrunde»;Hva forventer assistentene av megog hva forventer jeg av dem. Jeggikk lenge og gruet meg til dennedagen. Hva om de hadde forventningertil meg som jeg ikke kunneinnfri? Hva da? Og hva om demente mine forventninger til demvar urimelige? Det var ikke annet ågjøre enn å hoppe i det, og håpe på ålande på begge beina. Runden gikk braog jeg var lettet. Dette skulle jeg mestre.Jeg ser i ettertid at dette skulle jeg skrevet ned.For etter som tiden gikk var det ikke forventningenefra kollegene jeg ikke mestret. Det var forventningenejeg hadde til meg selv. De var skyhøye, og til tiderhelt umulige å innfri. Da kunne det vært greit og hattde nedskrevet slik at jeg kunne minne meg selv påhvilken planet jeg egentlig var på. Ofte virket det somat barnehagen var på jorden og jeg selv var godt overhalvveis til månen. Jeg mener ikke med dette at enikke skal ha høye forventninger til seg selv, for det skalman ha om en vil gjøre en god jobb. Forskjellen liggeri om du planlegger månelanding eller ikke.Det første året, ja likeså andre og tredje året, er4 under utdanning 1 • 2010