30.10.2018 Views

På vikingferd i Nord-England

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

vikingferd i Nord-England

«Bladet, for familien», nr. 4, 1978

De fleste nordmenn ser for seg vikingferdene slik de er tegnet i Snorres kongesagaer. Men bildet av

krigere og ransmenn stemmer ikke - våre dagers historikere må tegne inn både bønder, håndverkere

og handelsmenn, og mye tyder på at det var flest i de siste gruppene!

Var våre forfedre, vikingene, bare noen

dyriske røvere som plyndret og brant der

de kom? Selv historikere har trodd på en

slik oppfatning. I de senere år har stadig

mer materiale kommet for dagen og gitt

bevis for at våre forfedre ikke bare var de

kjeltringene som en leser om i gamle

engelske og franske krøniker. I Nord-

England ryddet norske og danske vikinger

nye gårdsbruk, og de drev handel og

håndverk i erkebispebyen York. Sagaene

husker alle de blodige dramaene men de

glemmer det jevne arbeidet som bygde

landet.

Den ikke helt ukjente Winston Churchill skrev i

sitt verk om de engelsktalende nasjoners historie

dette om våre djerve forfedre vikingene: «... disse

brutale saltvannsbanditter, disse pirater som var

så nederdrektige som noe hav har sett det...» Sir

Winston er ikke alene om slike utsagn. Likevel

må det sies: han yter ikke våre frender full rettferdighet.

Vanligvis er det seierherrene som skriver historien

– og former den slik det passer best for dem.

Med de seierrike vikingene har det åpenbart vært

annerledes. Det er det kristne Europas reaksjon på

de hedenske nordboerne som vi kan lese om i

beretningene fra den gang. Først et par hundre år

etter at vikingtiden hadde kulminert, skrev nordboerne

ned sine egne sagaer. Lang, muntlig tradisjon

vil naturlig nok legge vekten på kamp og

74


enkeltmannsbragder fremfor jevnt byggende

arbeid. Derfor gir også disse kildene et skjevt bilde.

Ingen trodde et slikt angrep fra

havet var mulig

Det vi først og fremst får høre om, er altså kamp

og herjinger.

Norske vikingers inntreden på den europeiske

arena er således knyttet til overfallet på det fredelige

og forsvarsløse klosteret Lindisfarne i landsdelen

Northumbria (den nordøstre delen av

England fra fjorden Humber og nordover til grensen

mot Skottland) i 793. Samtidskildene gir oss

klar beskjed om hvilke uhyrlige grusomheter

dette sjøfarende pakket hadde begått. En engelskmann

som oppholdt seg ved Karl den stores hoff

i Frankrike, skriver dette om overfallet: «Merk, i

nær 350 år har vi og våre forfedre bebodd dette

herligste av alle land. Og aldri før har en slik

skrekk slått Britannia som den vi nå har lidd

gjennom en hedensk rase. Ikke trodde vi at et

slikt angrep fra havet var mulig.»

Norsk deltagelse i vikingtoktene mot England

ble avsluttet 273 år senere med Harald Hårdrådes

forsmedelige hærferd mot det samme landskapet.

Han håpet a bli engelsk konge og ble møtt av en

annen tronkrever, jarlesønnen Harald Godwins -

son. De to tørnet sammen i det berømte og hårde

slaget ved Stamford Bro. De 150 år yngre norrøne

sagaberetningene om dette er selvfølgelig

svært bloddryppende. Verst gikk det utover inntrengerne,

og Harald Hårdråde falt da han fikk en

pil gjennom strupen. Nordmennene ble snart etter

drevet på flukt.

Det at den først kjente og den siste av de store

vikingferdene er knyttet til det samme engelske

landskapet, behøver ikke bare bero på rene tilfeldigheter.

Northumbria er et område som har

mange fellestrekk med deler av Norge.

Landskapet er, etter norske forhold, meget rikt,

og avstanden over til de sør-vestre deler av Norge

er ikke lang.

En fortvilet kamp for å beholde

makten

I tiden mellom Lindisfarneoverfallet og slaget

ved Stamford Bro hadde nordmenn, ifølge saga-

Til høyre: Møtet mellom Styrkår og den engelske bonden - slik Wilhelm Wetlesen tegnet det. Bonden

likte åpenbart ikke nordmenn og solgte ikke skinnfrakken sin til en som snakket norsk.

75


Slik har kunstneren Wilhelm Wetlesen tenkt seg at Stamford-slagets dramatiske høydepunkt – slutten

ene, ofte ført en fortvilet kamp for å beholde

makten her. De andre aktørene i dette spillet er

hjemlige, angelsaksiske konger (som Alfred den

store og hans etterkommere) og de danske

vikingene. På 900-tallet var striden særlig intens,

og partene skiftet stadig forbundsfeller. Danske

og norske vikinger motarbeidet hverandre hele

tiden. Danskene hadde sine hovedstøttepunkter i

Sør-England og forsøkte a erobre Northumbria

derfra, mens nordmennene hadde viktige støttepunkter

rundt Irskesjøen og forsøkte å erobre

området fra denne kanten. I første halvpart av

900-tallet ble Northumbria faktisk styrt av nordmenn

gjennom lengre tidsrom. Den mest kjente

av de norske høvdingene her var den fordrevne

norske kongen Eirik Blodøks (tilnavnet skulle vel

selv Sir Winston mene var en viking verdig).

Ifølge islandske sagaer holdt Eirik til i landsdelens

hovedby York (eller Jorvik slik det står i

sagaene). Samtidig var York utrolig nok residensby

for erkebiskopen i Nord-England!

De yngste bondesønnene reiste ut

På denne tiden ma vi nok regne med at det var en

merkbar overbefolkning hjemme i Norge. En

rekke yngre bondesønner gikk rundt om på gårdene

uten særlig håp om at de kunne få sitt eget

bruk i hjembygda. Noen av dem ble sjørøvere og

var med på å skaffe stoff til de bloddryppende

beretningene som Churchill viser til. For andre

og mindre kampglade var nok ikke dette et brukbart

alternativ: for dem var bondeyrket eller handelsmannens

liv mer tiltrekkende. Vikingtoktene

ga også muligheter for slike mennesker - ja, kanskje

var det til syvende og sist dem som drev

fram hele den berømte nordiske vikingtidsekspansjonen?

For jordhungrige nordmenn skulle

man tro at England hadde mye å by på.

Snorre var oppmerksom på dette og hevdet

meget bestemt at Northumbria ble befolket fra

Norge i vikingtiden. Han skriver om Eirik

Blodøks at han «tok Northumberland i len av

kong Adalstein (angelsakserkongen) og skulle

beskytte landet mot daner og andre vikinger...

Northumberland er mest bygd av nordmenn...

mange steder der i landet har fått norske navn:

Grimsbø og Hauksmjot og mange andre . . .,»

Her peker Snorre på en annen kilde vi kan

bruke for å få vite mer om vikingtiden enn sagaer

og utenlandske samtidsopptegnelser kan fortelle

76


I York satt den norske kongen Eirik Blodøks da han hadde fått Northumberland i len av angelsakser -

kongen. I samme by residerte erkebiskopen av Canterbury. Disse sjakkbrikkene ble sannsynligvis skåret

i Norge i hvalross-tann i 1øpet av 1100-tallet, men sverdet som kongen holder i hendene, har mange

vikingtidstrekk. Var det slik kong Eirik Blodøks og erkebiskopen i York sto overfor hverandre et par

hundreår tidligere?

oss. Det er klart at hvis en mengde nordboere slo

seg fast ned i f.eks. Northumbria, har det satt spor

etter seg i mange av stedsnavnene som fremdeles

er i bruk. Et detaljkart over området kan derfor

avsløre mye.

Det viser seg da også at hele Northumbria er

spekket med geografiske betegnelser av skandinavisk

opprinnelse. Det angelsaksiske navnet for

tettsted/landsby er f. eks. tun. Det finnes en del

navn med tun som endestavelse, men det finnes

også atskillige med tilsvarende skandinaviske

endeledd by (eller bø som Snorre viser til i

Crimsbø.). Likeledes er den skandinaviske

endestavelsen thorp meget vanlig (eksempler på

dette: Newthorpe, Danthorpe). Disse navn er

gjerne knyttet til gårder som er ryddet på mindre

attraktive plasser enn gårder med navn av ren

angelsaksisk opprinnelse.

Vikinger og engelskmenn bodde

side om side

Foruten en omfattende skandinavisk bosetning i

området i vikingtiden, må dette kunne fortelle at

vikingene ikke bare opptrådte som ubehøvlede

erobrere. Noen nøyde seg åpenbart med å rydde

land som tidligere var vraket, og ble værende der.

I mange tilfelle må de faktisk ha latt de ubeskyttede

angelsakserne få beholde sine langt bedre

bruk.

Snorre påstår altså nokså kategorisk at innvandrerne

i området i det vesentligste var nordmenn.

Eirik Blodøks skulle jo ha til oppgave å beskytte

lokalbefolkningen mot danske vikinger. Det er

nok sikkert at det var en del nordmenn blant de

77


Eirik Blodøks frestilt

av Olav Engebrigtsen.

Her ser vi ham som

en godmodig sjøfarer.

Kanskje dette er et

riktigere bilde av en

viking på første

halvdel av 900-tallet

enn det tradisjonelle?

nordiske nybyggerne, men især thorp-navnene

tyder på at hovedmassen var dansker. Thorp er

kjent i gårdsnavn også i Norge - både alene og i

sammensetninger - men i vikingtiden var det ikke

vanlig at nordmenn ga nyryddede gårdsbruk slike

navn. Det gjorde derimot danskene.

At det var folk av dansk avstamning som satte

sitt preg på bygdene omkring York på 1000-

tallet, tyder en annen opplysning i Snorres kongesagaer

indirekte på. Da Harald Hårdrådes hær var

nedkjempet ved Stamford Bro, kom kongens stallare

Styrkar seg unna på en hest. Han hadde bare

en skjorte på seg og frøs. Da fikk han se en bonde

med fôret skinnfrakk som kom trillende i en hestekjerre,

og han spør: « Vil du selge meg frakken

din'?» «Ikke til deg,» svarer bonden, «du er nok

en nordmann; jeg kjenner målet ditt„. Bonden

likte åpenbart ikke nordmenn.

Ordene ble lånt fram og tilbake

over Nordsjøen

Når Styrkår og bonden kunne snakke sammen,

skyldes det nok den store skandinaviske innvandringen

i de to foregående hundreårene.

Angelsaksisk og gammel-nordiske mål er så forskjellige

at en ikke uten videre ville forstå hverandre.

Bonden hadde tydeligvis lært seg til å forstå

innvandrernes språk. Norsk ble forstått, men

det skilte seg tydeligvis ut fra den nordiske språkvarianten

som ble brukt i Northumbria. Det er

derfor nærliggende å tro at gammeldansk lenge

ble brukt i tillegg til angelsaksisk.

Denne mangelen på lokal støtte kan være med

på å forklare Harald Hårdrådes forsmedelige

nederlag. Dersom store deler av folket i

Northumbria besto av 2. og 3. generasjons nordmenn,

ville mottagelsen kanskje ha blitt en

annen.

Men snart må nordisk og angelsaksisk ha glidd

fullstendig over i hverandre i England. Moderne

engelsk - som har sitt utgangspunkt nettopp i

områdene sør for Humber og York - er sterkt preget

av ord med skandinavisk tilknytning. Språket

i seg selv kan fortelle mye om intensiteten og

bredden i engelsk/skandinaviske kontakter i dette

området i vikingtiden og derved også være med

på å supplere det tradisjonelle bildet av våre forfedres

fremferd.

Moderne engelsk er så spekket med nordiske

låneord at det har vært sagt at en engelskmann

hverken kan trives (thrive), bli syk (ill) eller dø

(die) uten å ty til dem. Andre særlig kjente nordiske

låneord i engelsk fra vikingtiden er verb

som take (gammelnorsk taka) og call (gno. kalla),

substantiv som husband (gno. husbondi) og bag

(gno. baggi), adjektiv som happy (gno. heppinn)

osv.

Ganske merkelig er det at flere av disse ordene

har gått over Nordsjøen en gang til. Vårt språk er

78


Dronning

Gunnhild, gift med

Eirik Blodøks, har i

Sagaene et dårlig

ord på seg. Hun

skulle være både

blodtørstig og listig.

På tegningen lar

hun noen av sine

mange uvenner

avlive.

i dag utsatt for en tilsvarende engelsk påvirkning

som angelsaksisk var fra nordisk i vikingtiden.

Taka er f.eks. kommet tilbake igjen i sammensetningen

take-off (om fly som letter), likeledes

baggi i formen bag. Happy er heller ikke helt

ukjent i norsk dagligtale.

Historien om vikingene

må skrives om

Konklusjonen på dette må da bli at England (og i

særdeleshet det gamle Northumbria) var utsatt

for en bred strøm av nordisk kulturgods i vikingtiden

og at det dramatiske bildet som Sir Winston

Churchill tegner av vikingene (riktignok godt

hjulpet av en lang, skriftlig tradisjon) mildt sagt

er ensidig. Dersom Churchills utsagn hadde vært

helt rettferdig, ville f.eks. de nordiske lånord i

moderne engelsk ensidig være knyttet til kamp,

plyndring, voldtekt og ran. Det er altså slett ikke

tilfellet.

I disse dager utvides og suppleres bildet av

vikingenes fremferd i Nord-England ytterligere.

Gjennom arkeologiske utgravninger i Yorks sentrum

ifjor og i år har man kunnet fastlå at blant de

nordiske utvandrerne fantes det, i tillegg til

røvere og bønder, fredelige handelsmenn og

håndverkere. Gjennom utgravninger andre steder

vet vi fra før at vikingene var djerve og meget

dyktige handelsmenn. Deres handelsnett spente

vidt - fra New Foundland og Grønland i nordvest

og til Afghanistan i sørøst. Som et av de viktigste

sentra i dette handelsimperiet har den norskdominerte

byen Dublin (gno Dyflinn) pekt seg ut.

Byen lå lagelig til på handelsveien fra Island og

Norge til Middelhavet.

Det ser nå ut til at York (Jorvik) har hatt en tilsvarende

blomstring. De opptil 10 meter tykke

kulturlagene (dvs. jordlag som er produkt av

menneskelig aktivitet) i byen skal bli litt av en

billedbok for historikere og arkeologer. Man har

visst en god del om York som legionskvarteret

Eburacum i romersk keisertid. Og byens høymiddelalderhistorie

er også ganske godt kjent, men

det mellomliggende tidsrom har altså hittil ligget

i mørke under bygrunnen.

Utgravingene som pågår i Eirik Blodøks'

gamle residensby bør derfor følges med den største

interesse. Kanskje viser det seg at kong Eirik

og hans enda mer baktalte dronning, Gunnhild,

satt som elskelige styrere over et blomstrende

bysamfunn der dansker, nordmenn, engelskmenn

og, for den saks skyld, svensker og arabere samarbeidet

i fordragelighet om handel, håndverk og

skjønne kunster?


Grønliverven – og «Gemma» som ble til «Visunden»

«Kulturminner», utgitt av Sandar Historielag, Sandefjord

29. juni 1888, for 100 år siden, vedtok Stortinget utvidelse av Sandefjords grenser. For første gang

gikk byen over bekken, Rukla, og utenfor Prestegårdens grunn. Mesteparten av Hjertnes, Pukkestad,

Solvang og Nedre Lunden ble en del av byen. Nødt og tvunget måtte byen godta innlemmelsen av

Grønli også (se Hougen 11, s. 269).

Ovenstående kart, inntegnet på bykartet av 1881, viser den nye bydelen Grønlien. Til venstre, på

nedsiden av (Kamfjord-) gaten, finnes området for Grønliverven. Legg merke til bebyggelsen og

sammenlign med Munthes skisse på neste side. Den første eieren, Gullik Wierød, solgte til Johan

Maurits Bryde som også drev iseksport herfra. Det ble senere anlagt dampsag på vervens område.

I midten av 1890-årene fikk kunstneren Erik

Werenskiold i oppdrag av en forlegger å sørge for

at Snorres kongesagaer ble illustrert. Forleggeren

hadde planer om en praktutgave av dette hovedverket

fra norrøn middelalder.

Werenskiold kontaktet noen av sine maler/tegner-venner

– deriblant Gerhard Munthe. Man ble

enige om at tegningene skulle være grovstreket

og med en dominerende horisontal linjeføring.

Dette ble bestemt etter utkast Werenskiold på

forhånd hadde gjort. Gjengivelsen av illustrasjonene

ville da rent teknisk bli lettere, og det ville

gi boken en slags «sagastil» etter datidens oppfatning.

Gerhard Munthe skulle stå for vignetter og

andre «dekorasjoner». Han fikk også rene illustrasjonsoppdrag,

særlig konsentrert om den største

av kongssagaene i verket:

«Olav den Helliges Saga».

Interessen for vikingtid og sagatid økte sterkt i

Norge utover i 2. halvpart av 1800-tallet. En av

hovedgrunnene til det var utgravningen på

Gokstad i 1880, og den konkrete kontakten man

gjennom denne oppnådde iallfall med begynnelsen

av sagatiden. Synet på hvordan skipet til

vikingene så ut, endret seg totalt. Men enda var

det noen fatale mangler i forståelsen.

Vi må tro at Werenskiold og hans venner lette

intenst i sine gamle og nye skissebøker for å ta

ideer til saga-illustrasjonene. Munthe var i så

måte intet unntak.

80


Grønli-verven i Gerhard Munthes strek i 1879.

81


Olav den Hellige lar «Visunden» bygge. Illustrasjon gjengitt i utallige praktutgaver av Snorre Sturla -

sons kongesagaer.

Året før Gokstad-utgravings-sommeren, i

1879 og i august, hadde han som meget ung

mann vært på besøk i Sandefjord hos den tilårskomne

datter av avdøde sogneprest i Sande -

herred, Peder Pavels. Hun het Birgitte Christine

Pavels, bodde i Storgaten og var kusine til

Gerhards far (opplysning Torkel Fagerli).

Den lovende kunstneren hadde sin tegneblokk

med seg og gjorde flere blyantskisser. Særlig lot

han seg facinere av skipsbygging og skipsreparasjon.

Fra Røds-verven finnes et flott bilde av en

skute som blir kjølhalt. En annen skisse – den

som her er gjengitt – viser Grønliverven to versjoner.

Beddingen med påbegynt skuteskrog

dominerer skisse-arket.

Grønli-verven var anlagt bare to år før

Munthes sommeropphold, og det kom ikke til å

bli bygd mange skuter på den beddingen.

Anlegget ble snart gjort om til sagbruk og oppstillingsplass

for trelast. Skuta som ble bygd i

1879, fikk navnet «Gemma». Den ble rigget som

skonnert. Mannen som eide verven og som kom

til å eie skuta den første tiden, het Gullik Wierød,

og kom opprinnelig fra Larvik. Siden var det

Anders Olsen Namløs som var reder for skuta. I

1894 solgte han henne til Tønsberg.

Omtrent samtidig med at skuta forlot

Sandefjord for godt, satt altså den etterhvert så

veletablerte kunstner Gerhard Munthe og bladde

i sine gamle skisseblokker på leting etter motiv

og inspirasjon til sitt saga-oppdrag.

I kapittel 144 i Olav den Helliges saga fortelles

det om kongen som er ute på tokt i det nybygde

praktskipet «Visunden».

Visund er et bisonokse-lignende fabeldyr i den

norrøne motivverden. Skipets visund-hode var

prydet med gull. Skipsbyggingsskissen av den

langt mer prosaiske «Gemma» kom frem og

motivet ble omformet til «sagastrek» og befolket

med sagamenn.

I dag vet vi at Munthe med dette begikk en

fatal kulturhistorisk feil. Han skulle ha tatt seg en

tur til en vest-norsk eller nord-norsk båtbygger

og lært hvordan klinkbyggede båter blir satt sammen.

Viking-skip ble nemlig ikke bygd på spanter

slik som treskuter senere på de mange beddinger

i forrige hundreår, for eksempel i

Sandefjord-distriktet.

Vikingen og samtidige båtbyggere i «nordisk

tradisjon» begynte med «huden». Først blir bordgangene

tilpasset hverandre og klinket sammen i

de trappeformede overlappingene, og når denne

82


Vanligvis hører vi langskip omtalt som ormer og drager. Dette «hedenske» dyrelivet er det mulig at

noen reagerte på i kristen middelalder. Bisonokse (visund) kunne være en kraftig motvekt. Her har vi

en islandsk, høymiddelaldersk gjengivelse av Midtgardsormen med et slags oksehode.

kledningen er fullført, blir det hele stivet opp med

innmat: Spanter, beter og knær. Man sier at de

store 1800-talls-skutene (med glatt ytterflate) ble

kravell-bygd, mens vikingskip (og for den saks

skyld våre dagers tresnekker) ble klingbygd.

Munthe var i godt selskap med sin uvitenhet.

Da Gokstadskipskopien «Viking» ble bygget for

Magnus Andersen på Framnæs noe før, hadde

skipskonstruktørene og håndverkerne store

problemer. Kopien skulle være lik originalen i

alle detaljer, men med den gale, omvendte byggemåten

hadde man virkelig vanskeligheter med

å få dette til.

Litteratur:

Hilmar Bakken: Gerhard Munthe- en biografisk

studie, Oslo 1952. Haakon Hansen: Skipsverver i

Sandar og Sandefjord, Sandefjord 1961. Haakon

Hansen og Johan Knap: Seilskip i Sandar og

Sandefjord, Sandefjord 1962. A. E. Christensen

jr.: Frå vikingskip til motorsnekke, Oslo 1966.

Leif Østby: Erik Werenskiold - tegninger og

akvareller, Oslo 1966. Vilhelm Møller:

Seilskute-rederen Johan Maurits Bryde og

Kathrineborg. KULTURMINNE, gruppe 5.1,

våren 1986. Knut Hougen: Sandefjords Historie

11, Oslo 1933. Div.steder.

Slik ble skonnerten «Gemma» til langskipet

«Visunden».....

..... men altså på helt gale premisser.

83

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!