På vikingferd i Nord-England

På vikingferd i Nord-England
«Bladet, for familien», nr. 4, 1978
De fleste nordmenn ser for seg vikingferdene slik de er tegnet i Snorres kongesagaer. Men bildet av
krigere og ransmenn stemmer ikke - våre dagers historikere må tegne inn både bønder, håndverkere
og handelsmenn, og mye tyder på at det var flest i de siste gruppene!
Var våre forfedre, vikingene, bare noen
dyriske røvere som plyndret og brant der
de kom? Selv historikere har trodd på en
slik oppfatning. I de senere år har stadig
mer materiale kommet for dagen og gitt
bevis for at våre forfedre ikke bare var de
kjeltringene som en leser om i gamle
engelske og franske krøniker. I Nord-
England ryddet norske og danske vikinger
nye gårdsbruk, og de drev handel og
håndverk i erkebispebyen York. Sagaene
husker alle de blodige dramaene men de
glemmer det jevne arbeidet som bygde
landet.
Den ikke helt ukjente Winston Churchill skrev i
sitt verk om de engelsktalende nasjoners historie
dette om våre djerve forfedre vikingene: «... disse
brutale saltvannsbanditter, disse pirater som var
så nederdrektige som noe hav har sett det...» Sir
Winston er ikke alene om slike utsagn. Likevel
må det sies: han yter ikke våre frender full rettferdighet.
Vanligvis er det seierherrene som skriver historien
– og former den slik det passer best for dem.
Med de seierrike vikingene har det åpenbart vært
annerledes. Det er det kristne Europas reaksjon på
de hedenske nordboerne som vi kan lese om i
beretningene fra den gang. Først et par hundre år
etter at vikingtiden hadde kulminert, skrev nordboerne
ned sine egne sagaer. Lang, muntlig tradisjon
vil naturlig nok legge vekten på kamp og
74

enkeltmannsbragder fremfor jevnt byggende
arbeid. Derfor gir også disse kildene et skjevt bilde.
Ingen trodde et slikt angrep fra
havet var mulig
Det vi først og fremst får høre om, er altså kamp
og herjinger.
Norske vikingers inntreden på den europeiske
arena er således knyttet til overfallet på det fredelige
og forsvarsløse klosteret Lindisfarne i landsdelen
Northumbria (den nordøstre delen av
England fra fjorden Humber og nordover til grensen
mot Skottland) i 793. Samtidskildene gir oss
klar beskjed om hvilke uhyrlige grusomheter
dette sjøfarende pakket hadde begått. En engelskmann
som oppholdt seg ved Karl den stores hoff
i Frankrike, skriver dette om overfallet: «Merk, i
nær 350 år har vi og våre forfedre bebodd dette
herligste av alle land. Og aldri før har en slik
skrekk slått Britannia som den vi nå har lidd
gjennom en hedensk rase. Ikke trodde vi at et
slikt angrep fra havet var mulig.»
Norsk deltagelse i vikingtoktene mot England
ble avsluttet 273 år senere med Harald Hårdrådes
forsmedelige hærferd mot det samme landskapet.
Han håpet a bli engelsk konge og ble møtt av en
annen tronkrever, jarlesønnen Harald Godwins -
son. De to tørnet sammen i det berømte og hårde
slaget ved Stamford Bro. De 150 år yngre norrøne
sagaberetningene om dette er selvfølgelig
svært bloddryppende. Verst gikk det utover inntrengerne,
og Harald Hårdråde falt da han fikk en
pil gjennom strupen. Nordmennene ble snart etter
drevet på flukt.
Det at den først kjente og den siste av de store
vikingferdene er knyttet til det samme engelske
landskapet, behøver ikke bare bero på rene tilfeldigheter.
Northumbria er et område som har
mange fellestrekk med deler av Norge.
Landskapet er, etter norske forhold, meget rikt,
og avstanden over til de sør-vestre deler av Norge
er ikke lang.
En fortvilet kamp for å beholde
makten
I tiden mellom Lindisfarneoverfallet og slaget
ved Stamford Bro hadde nordmenn, ifølge saga-
Til høyre: Møtet mellom Styrkår og den engelske bonden - slik Wilhelm Wetlesen tegnet det. Bonden
likte åpenbart ikke nordmenn og solgte ikke skinnfrakken sin til en som snakket norsk.
75

Slik har kunstneren Wilhelm Wetlesen tenkt seg at Stamford-slagets dramatiske høydepunkt – slutten
ene, ofte ført en fortvilet kamp for å beholde
makten her. De andre aktørene i dette spillet er
hjemlige, angelsaksiske konger (som Alfred den
store og hans etterkommere) og de danske
vikingene. På 900-tallet var striden særlig intens,
og partene skiftet stadig forbundsfeller. Danske
og norske vikinger motarbeidet hverandre hele
tiden. Danskene hadde sine hovedstøttepunkter i
Sør-England og forsøkte a erobre Northumbria
derfra, mens nordmennene hadde viktige støttepunkter
rundt Irskesjøen og forsøkte å erobre
området fra denne kanten. I første halvpart av
900-tallet ble Northumbria faktisk styrt av nordmenn
gjennom lengre tidsrom. Den mest kjente
av de norske høvdingene her var den fordrevne
norske kongen Eirik Blodøks (tilnavnet skulle vel
selv Sir Winston mene var en viking verdig).
Ifølge islandske sagaer holdt Eirik til i landsdelens
hovedby York (eller Jorvik slik det står i
sagaene). Samtidig var York utrolig nok residensby
for erkebiskopen i Nord-England!
De yngste bondesønnene reiste ut
På denne tiden ma vi nok regne med at det var en
merkbar overbefolkning hjemme i Norge. En
rekke yngre bondesønner gikk rundt om på gårdene
uten særlig håp om at de kunne få sitt eget
bruk i hjembygda. Noen av dem ble sjørøvere og
var med på å skaffe stoff til de bloddryppende
beretningene som Churchill viser til. For andre
og mindre kampglade var nok ikke dette et brukbart
alternativ: for dem var bondeyrket eller handelsmannens
liv mer tiltrekkende. Vikingtoktene
ga også muligheter for slike mennesker - ja, kanskje
var det til syvende og sist dem som drev
fram hele den berømte nordiske vikingtidsekspansjonen?
For jordhungrige nordmenn skulle
man tro at England hadde mye å by på.
Snorre var oppmerksom på dette og hevdet
meget bestemt at Northumbria ble befolket fra
Norge i vikingtiden. Han skriver om Eirik
Blodøks at han «tok Northumberland i len av
kong Adalstein (angelsakserkongen) og skulle
beskytte landet mot daner og andre vikinger...
Northumberland er mest bygd av nordmenn...
mange steder der i landet har fått norske navn:
Grimsbø og Hauksmjot og mange andre . . .,»
Her peker Snorre på en annen kilde vi kan
bruke for å få vite mer om vikingtiden enn sagaer
og utenlandske samtidsopptegnelser kan fortelle
76

I York satt den norske kongen Eirik Blodøks da han hadde fått Northumberland i len av angelsakser -
kongen. I samme by residerte erkebiskopen av Canterbury. Disse sjakkbrikkene ble sannsynligvis skåret
i Norge i hvalross-tann i 1øpet av 1100-tallet, men sverdet som kongen holder i hendene, har mange
vikingtidstrekk. Var det slik kong Eirik Blodøks og erkebiskopen i York sto overfor hverandre et par
hundreår tidligere?
oss. Det er klart at hvis en mengde nordboere slo
seg fast ned i f.eks. Northumbria, har det satt spor
etter seg i mange av stedsnavnene som fremdeles
er i bruk. Et detaljkart over området kan derfor
avsløre mye.
Det viser seg da også at hele Northumbria er
spekket med geografiske betegnelser av skandinavisk
opprinnelse. Det angelsaksiske navnet for
tettsted/landsby er f. eks. tun. Det finnes en del
navn med tun som endestavelse, men det finnes
også atskillige med tilsvarende skandinaviske
endeledd by (eller bø som Snorre viser til i
Crimsbø.). Likeledes er den skandinaviske
endestavelsen thorp meget vanlig (eksempler på
dette: Newthorpe, Danthorpe). Disse navn er
gjerne knyttet til gårder som er ryddet på mindre
attraktive plasser enn gårder med navn av ren
angelsaksisk opprinnelse.
Vikinger og engelskmenn bodde
side om side
Foruten en omfattende skandinavisk bosetning i
området i vikingtiden, må dette kunne fortelle at
vikingene ikke bare opptrådte som ubehøvlede
erobrere. Noen nøyde seg åpenbart med å rydde
land som tidligere var vraket, og ble værende der.
I mange tilfelle må de faktisk ha latt de ubeskyttede
angelsakserne få beholde sine langt bedre
bruk.
Snorre påstår altså nokså kategorisk at innvandrerne
i området i det vesentligste var nordmenn.
Eirik Blodøks skulle jo ha til oppgave å beskytte
lokalbefolkningen mot danske vikinger. Det er
nok sikkert at det var en del nordmenn blant de
77

Eirik Blodøks frestilt
av Olav Engebrigtsen.
Her ser vi ham som
en godmodig sjøfarer.
Kanskje dette er et
riktigere bilde av en
viking på første
halvdel av 900-tallet
enn det tradisjonelle?
nordiske nybyggerne, men især thorp-navnene
tyder på at hovedmassen var dansker. Thorp er
kjent i gårdsnavn også i Norge - både alene og i
sammensetninger - men i vikingtiden var det ikke
vanlig at nordmenn ga nyryddede gårdsbruk slike
navn. Det gjorde derimot danskene.
At det var folk av dansk avstamning som satte
sitt preg på bygdene omkring York på 1000-
tallet, tyder en annen opplysning i Snorres kongesagaer
indirekte på. Da Harald Hårdrådes hær var
nedkjempet ved Stamford Bro, kom kongens stallare
Styrkar seg unna på en hest. Han hadde bare
en skjorte på seg og frøs. Da fikk han se en bonde
med fôret skinnfrakk som kom trillende i en hestekjerre,
og han spør: « Vil du selge meg frakken
din'?» «Ikke til deg,» svarer bonden, «du er nok
en nordmann; jeg kjenner målet ditt„. Bonden
likte åpenbart ikke nordmenn.
Ordene ble lånt fram og tilbake
over Nordsjøen
Når Styrkår og bonden kunne snakke sammen,
skyldes det nok den store skandinaviske innvandringen
i de to foregående hundreårene.
Angelsaksisk og gammel-nordiske mål er så forskjellige
at en ikke uten videre ville forstå hverandre.
Bonden hadde tydeligvis lært seg til å forstå
innvandrernes språk. Norsk ble forstått, men
det skilte seg tydeligvis ut fra den nordiske språkvarianten
som ble brukt i Northumbria. Det er
derfor nærliggende å tro at gammeldansk lenge
ble brukt i tillegg til angelsaksisk.
Denne mangelen på lokal støtte kan være med
på å forklare Harald Hårdrådes forsmedelige
nederlag. Dersom store deler av folket i
Northumbria besto av 2. og 3. generasjons nordmenn,
ville mottagelsen kanskje ha blitt en
annen.
Men snart må nordisk og angelsaksisk ha glidd
fullstendig over i hverandre i England. Moderne
engelsk - som har sitt utgangspunkt nettopp i
områdene sør for Humber og York - er sterkt preget
av ord med skandinavisk tilknytning. Språket
i seg selv kan fortelle mye om intensiteten og
bredden i engelsk/skandinaviske kontakter i dette
området i vikingtiden og derved også være med
på å supplere det tradisjonelle bildet av våre forfedres
fremferd.
Moderne engelsk er så spekket med nordiske
låneord at det har vært sagt at en engelskmann
hverken kan trives (thrive), bli syk (ill) eller dø
(die) uten å ty til dem. Andre særlig kjente nordiske
låneord i engelsk fra vikingtiden er verb
som take (gammelnorsk taka) og call (gno. kalla),
substantiv som husband (gno. husbondi) og bag
(gno. baggi), adjektiv som happy (gno. heppinn)
osv.
Ganske merkelig er det at flere av disse ordene
har gått over Nordsjøen en gang til. Vårt språk er
78

Dronning
Gunnhild, gift med
Eirik Blodøks, har i
Sagaene et dårlig
ord på seg. Hun
skulle være både
blodtørstig og listig.
På tegningen lar
hun noen av sine
mange uvenner
avlive.
i dag utsatt for en tilsvarende engelsk påvirkning
som angelsaksisk var fra nordisk i vikingtiden.
Taka er f.eks. kommet tilbake igjen i sammensetningen
take-off (om fly som letter), likeledes
baggi i formen bag. Happy er heller ikke helt
ukjent i norsk dagligtale.
Historien om vikingene
må skrives om
Konklusjonen på dette må da bli at England (og i
særdeleshet det gamle Northumbria) var utsatt
for en bred strøm av nordisk kulturgods i vikingtiden
og at det dramatiske bildet som Sir Winston
Churchill tegner av vikingene (riktignok godt
hjulpet av en lang, skriftlig tradisjon) mildt sagt
er ensidig. Dersom Churchills utsagn hadde vært
helt rettferdig, ville f.eks. de nordiske lånord i
moderne engelsk ensidig være knyttet til kamp,
plyndring, voldtekt og ran. Det er altså slett ikke
tilfellet.
I disse dager utvides og suppleres bildet av
vikingenes fremferd i Nord-England ytterligere.
Gjennom arkeologiske utgravninger i Yorks sentrum
ifjor og i år har man kunnet fastlå at blant de
nordiske utvandrerne fantes det, i tillegg til
røvere og bønder, fredelige handelsmenn og
håndverkere. Gjennom utgravninger andre steder
vet vi fra før at vikingene var djerve og meget
dyktige handelsmenn. Deres handelsnett spente
vidt - fra New Foundland og Grønland i nordvest
og til Afghanistan i sørøst. Som et av de viktigste
sentra i dette handelsimperiet har den norskdominerte
byen Dublin (gno Dyflinn) pekt seg ut.
Byen lå lagelig til på handelsveien fra Island og
Norge til Middelhavet.
Det ser nå ut til at York (Jorvik) har hatt en tilsvarende
blomstring. De opptil 10 meter tykke
kulturlagene (dvs. jordlag som er produkt av
menneskelig aktivitet) i byen skal bli litt av en
billedbok for historikere og arkeologer. Man har
visst en god del om York som legionskvarteret
Eburacum i romersk keisertid. Og byens høymiddelalderhistorie
er også ganske godt kjent, men
det mellomliggende tidsrom har altså hittil ligget
i mørke under bygrunnen.
Utgravingene som pågår i Eirik Blodøks'
gamle residensby bør derfor følges med den største
interesse. Kanskje viser det seg at kong Eirik
og hans enda mer baktalte dronning, Gunnhild,
satt som elskelige styrere over et blomstrende
bysamfunn der dansker, nordmenn, engelskmenn
og, for den saks skyld, svensker og arabere samarbeidet
i fordragelighet om handel, håndverk og
skjønne kunster?

Grønliverven – og «Gemma» som ble til «Visunden»
«Kulturminner», utgitt av Sandar Historielag, Sandefjord
29. juni 1888, for 100 år siden, vedtok Stortinget utvidelse av Sandefjords grenser. For første gang
gikk byen over bekken, Rukla, og utenfor Prestegårdens grunn. Mesteparten av Hjertnes, Pukkestad,
Solvang og Nedre Lunden ble en del av byen. Nødt og tvunget måtte byen godta innlemmelsen av
Grønli også (se Hougen 11, s. 269).
Ovenstående kart, inntegnet på bykartet av 1881, viser den nye bydelen Grønlien. Til venstre, på
nedsiden av (Kamfjord-) gaten, finnes området for Grønliverven. Legg merke til bebyggelsen og
sammenlign med Munthes skisse på neste side. Den første eieren, Gullik Wierød, solgte til Johan
Maurits Bryde som også drev iseksport herfra. Det ble senere anlagt dampsag på vervens område.
I midten av 1890-årene fikk kunstneren Erik
Werenskiold i oppdrag av en forlegger å sørge for
at Snorres kongesagaer ble illustrert. Forleggeren
hadde planer om en praktutgave av dette hovedverket
fra norrøn middelalder.
Werenskiold kontaktet noen av sine maler/tegner-venner
– deriblant Gerhard Munthe. Man ble
enige om at tegningene skulle være grovstreket
og med en dominerende horisontal linjeføring.
Dette ble bestemt etter utkast Werenskiold på
forhånd hadde gjort. Gjengivelsen av illustrasjonene
ville da rent teknisk bli lettere, og det ville
gi boken en slags «sagastil» etter datidens oppfatning.
Gerhard Munthe skulle stå for vignetter og
andre «dekorasjoner». Han fikk også rene illustrasjonsoppdrag,
særlig konsentrert om den største
av kongssagaene i verket:
«Olav den Helliges Saga».
Interessen for vikingtid og sagatid økte sterkt i
Norge utover i 2. halvpart av 1800-tallet. En av
hovedgrunnene til det var utgravningen på
Gokstad i 1880, og den konkrete kontakten man
gjennom denne oppnådde iallfall med begynnelsen
av sagatiden. Synet på hvordan skipet til
vikingene så ut, endret seg totalt. Men enda var
det noen fatale mangler i forståelsen.
Vi må tro at Werenskiold og hans venner lette
intenst i sine gamle og nye skissebøker for å ta
ideer til saga-illustrasjonene. Munthe var i så
måte intet unntak.
80

Grønli-verven i Gerhard Munthes strek i 1879.
81

Olav den Hellige lar «Visunden» bygge. Illustrasjon gjengitt i utallige praktutgaver av Snorre Sturla -
sons kongesagaer.
Året før Gokstad-utgravings-sommeren, i
1879 og i august, hadde han som meget ung
mann vært på besøk i Sandefjord hos den tilårskomne
datter av avdøde sogneprest i Sande -
herred, Peder Pavels. Hun het Birgitte Christine
Pavels, bodde i Storgaten og var kusine til
Gerhards far (opplysning Torkel Fagerli).
Den lovende kunstneren hadde sin tegneblokk
med seg og gjorde flere blyantskisser. Særlig lot
han seg facinere av skipsbygging og skipsreparasjon.
Fra Røds-verven finnes et flott bilde av en
skute som blir kjølhalt. En annen skisse – den
som her er gjengitt – viser Grønliverven to versjoner.
Beddingen med påbegynt skuteskrog
dominerer skisse-arket.
Grønli-verven var anlagt bare to år før
Munthes sommeropphold, og det kom ikke til å
bli bygd mange skuter på den beddingen.
Anlegget ble snart gjort om til sagbruk og oppstillingsplass
for trelast. Skuta som ble bygd i
1879, fikk navnet «Gemma». Den ble rigget som
skonnert. Mannen som eide verven og som kom
til å eie skuta den første tiden, het Gullik Wierød,
og kom opprinnelig fra Larvik. Siden var det
Anders Olsen Namløs som var reder for skuta. I
1894 solgte han henne til Tønsberg.
Omtrent samtidig med at skuta forlot
Sandefjord for godt, satt altså den etterhvert så
veletablerte kunstner Gerhard Munthe og bladde
i sine gamle skisseblokker på leting etter motiv
og inspirasjon til sitt saga-oppdrag.
I kapittel 144 i Olav den Helliges saga fortelles
det om kongen som er ute på tokt i det nybygde
praktskipet «Visunden».
Visund er et bisonokse-lignende fabeldyr i den
norrøne motivverden. Skipets visund-hode var
prydet med gull. Skipsbyggingsskissen av den
langt mer prosaiske «Gemma» kom frem og
motivet ble omformet til «sagastrek» og befolket
med sagamenn.
I dag vet vi at Munthe med dette begikk en
fatal kulturhistorisk feil. Han skulle ha tatt seg en
tur til en vest-norsk eller nord-norsk båtbygger
og lært hvordan klinkbyggede båter blir satt sammen.
Viking-skip ble nemlig ikke bygd på spanter
slik som treskuter senere på de mange beddinger
i forrige hundreår, for eksempel i
Sandefjord-distriktet.
Vikingen og samtidige båtbyggere i «nordisk
tradisjon» begynte med «huden». Først blir bordgangene
tilpasset hverandre og klinket sammen i
de trappeformede overlappingene, og når denne
82

Vanligvis hører vi langskip omtalt som ormer og drager. Dette «hedenske» dyrelivet er det mulig at
noen reagerte på i kristen middelalder. Bisonokse (visund) kunne være en kraftig motvekt. Her har vi
en islandsk, høymiddelaldersk gjengivelse av Midtgardsormen med et slags oksehode.
kledningen er fullført, blir det hele stivet opp med
innmat: Spanter, beter og knær. Man sier at de
store 1800-talls-skutene (med glatt ytterflate) ble
kravell-bygd, mens vikingskip (og for den saks
skyld våre dagers tresnekker) ble klingbygd.
Munthe var i godt selskap med sin uvitenhet.
Da Gokstadskipskopien «Viking» ble bygget for
Magnus Andersen på Framnæs noe før, hadde
skipskonstruktørene og håndverkerne store
problemer. Kopien skulle være lik originalen i
alle detaljer, men med den gale, omvendte byggemåten
hadde man virkelig vanskeligheter med
å få dette til.
Litteratur:
Hilmar Bakken: Gerhard Munthe- en biografisk
studie, Oslo 1952. Haakon Hansen: Skipsverver i
Sandar og Sandefjord, Sandefjord 1961. Haakon
Hansen og Johan Knap: Seilskip i Sandar og
Sandefjord, Sandefjord 1962. A. E. Christensen
jr.: Frå vikingskip til motorsnekke, Oslo 1966.
Leif Østby: Erik Werenskiold - tegninger og
akvareller, Oslo 1966. Vilhelm Møller:
Seilskute-rederen Johan Maurits Bryde og
Kathrineborg. KULTURMINNE, gruppe 5.1,
våren 1986. Knut Hougen: Sandefjords Historie
11, Oslo 1933. Div.steder.
Slik ble skonnerten «Gemma» til langskipet
«Visunden».....
..... men altså på helt gale premisser.
83