Noen norske stedsnavn på Syd Georgia

Noen norske stedsnavn på Syd Georgia
«Sandefjordmuseene årsbok 1981-86»
«ØYA»
Når folk i Sandefjord snakker om «øyæne»,
mener de som regel Østerøya og Vesterøya.
Når de samme for noen ti-år siden snakket
om «øya», mente de en plass på stikk motsatt
side av jordkloden: det engelske Syd Georgia.
Denne fortroligheten med en forblåst og isolert
utpost i det britiske verdensriket hadde sin
naturlige forklaring. I mer enn 50 år var «øya» et
viktig arbeids- og oppholds-sted for nordmenn
(spesielt fra Tønsberg- og Sandefjord-distriktet) .
Denne plassen «sønnafor verden» 1 har i dag
stort sett bare forvitrede materielle spor etter
norsk virksomhet. Ser vi på et moderne engelsk
kart over polarøya, konstaterer vi derimot raskt at
det fortsatt er flust av immaterielle norske spor i
form av stedsnavn.
Etter opplysninger innhentet fra Norsk
Polarinstitutt er det ikke - iallfall så lenge Stor -
britannia beholder sitt herredømme over øya -
noen fare for at de norske stedsnavnene skal bli
skiftet ut. Ved en slags «gentlemen's agreement»
har britene og nordmennene anerkjent hverandres
navngivning innenfor de territorier som de to
land har, eller som de gjør krav på, i Antarktis.
På kart over Syd Georgia og de nærmeste havområder
utgitt av det engelske «Directorate of
Overseas Surveys» i 1958 (målestokk 1/200 000)
forekommer innpå 80 navn av mer eller mindre
sikker norsk opprinnelse. Tilsammen er det nær
300 lokalitetsnavn med på kartet. Mange av de
opprinnelige norske navnene er sikkert «anglifisert»
og derfor vanskelige å identifisere. Det kan
gjelde f.eks. Antarctic Bay og Fortuna Bay på
nordkysten av «øya». Slike navn gir isolert god
mening. Men det er naturlig for oss å assosiere
dette med tidlige norske (svensk-norske) ekspedisjoner
i området.
De norske stedsnavnene kan grupperes i flere
ulike kategorier. En måte å gjøre det på, er selvfølgelig
å knytte dem til faser i norsk aktivitet på
Syd Georgia: fra «Jason»-ekspedisjonene i 1890-
årene, gjennom «gullalderen» noen ti-år tidlig i
vårt hundreår, og frem mot den endelige avviklingen
av hvalfangststasjonene etter 2. verdenskrig.
I en optimistisk ekspansjonsfase oppstår
selvfølgelig langt de fleste slike lokalitetsnavn.
En annen måte å gjøre dette på må være å
gruppere dem etter i hvilken hensikt de ble gitt.
Og det er med dette utgangspunkt vi skal be
handle noen av de 80 navnene her.
HJEMLIGE NAVN
Et motiv kan være følgende: ved å gi hjemligklingende
navn på lokaliteter på denne fjerne øya
kunne man (bevisst eller helst ubevisst) skape en
nærhet med hjemmedistriktene til norske hvalfangere
enten de var i argentinsk, engelsk eller
norsk tjeneste.
100

NASJONAL MARKERING
Et annet motiv kunne ha noe med nasjonal selvhevdelse
å gjøre: i navngivningen kunne det ligge
et ønske om norsk markering på denne opprinnelig
øde, engelske øya. På samme måte som i de
norsk-krevde områder på det antarktiske fastland
(og for den saks skyld på de to norske øyene i
området} finner vi her lokaliteter oppkalt etter
medlemmer av den norske kongefamilie: King
Haakon Bay og Queen Maud Bay finner vi nord
på «øya».
Prince Olav Harbour var en god havn og lenge
stedet der en av de viktigste hvalfangststasjonene
lå. Blant nordmenn ble navnet «Prinsestasjonen»
brukt i dagligtalen. Som oppkallelses-objekt var
den norske kronprins i meget godt selskap - sett
med engelske øyne nettopp her. Bukten som fører
inn til «havnen», heter nemlig Cooks Bay. James
Cook er navnet på den berømte engelske oppdagelsesreisende
som i 1775 steg i land på «øya» og
tok den formelt i britisk besittelse og døpte den
værhårde herligheten Georgia (først senere kom
spesifikasjonen Syd til) etter daværende engelske
Georg III (1760-1820). 2
Nå må det understrekes at navnene etter norske
kongelige også måtte ha god klang i engelskmennenes
ører. Som datter av kong Edward VII
(1901-1910) var dronning Maud en direkte etterkommer
av den hannoverske Georg. Kronprins
Olav var følgelig også det.
Don Pedro Christophersen med hustru.
Illustrasjon hentet fra Carl E. Paulsens bok
«Gamle Tønsberg» s. 167.
Ved å fremheve spesielle navn på vårt offisielle
britiske kart får vi således et nærmest speilvendt
Vestfold. Navnene Larvik, Sandefjord, Horten,
Borre og Holmestrand finner vi etter hverandre fra
sydøst til nordvest på sydkysten av «øya». Sammen
med Ranvik, Freberg, Virik, Husvik, Tønsberg
og Sandebugten skulle vel dette til tross for
landskapets lite vestfoldske preg – gi en viss trøst
til en hjem-lengtende vestfolding.
SAMLENDE NAVN
Særlig provokatorisk kunne derfor ikke denne
norsknasjonale markeringen være overfor øyherrene.
Et sidemotiv ved denne form for navngivning
kunne tvert imot være et forsøk på å skape
et godt forhold mellom folkegruppene der nede.
Dette tredje navngivningsmotiv må iallfall ha
stått sentralt da en stor isbre midt på «øya» fikk
sitt navn: Christophersen Glacier. Christophersen
var et navn både nordmennene og den tredje folkegruppen
på Syd Georgia, argentinerne, kunne
samle seg om.
Don Pedro Christophersen heller egentlig
Peder Christophersen) var ved århundreskiftet en
av de ledende forretningsmenn i Buenos Aires.
Han var en viktig medspiller (og økonomisk støttespiller)
da C.A. Larsen tok initiativet til dannelsen
av Compania Argentina de Pesca. Som
svigersønn av en av Argentinas tidligere presidenter
og som leder av handelskammeret og børsen
i landet nøt han stor anseelse.
Hans utgangspunkt her i livet måtte imidlertid
synes nokså overraskende på mange der nede.
Som sønn av tollbetjent i Tønsberg Ole
Christophersen og hustru Tobine vokste han opp
sammen med sine tre brødre i bydelen Nordbyen
101

under Slottsfjellet i Vestfold-byen. Eldstebroren
Wilhelm Christopher (født i 18321 drog ut i verden
og endte snart i den argentinske hovedstad.
Herfra fikk han lokket lillebroren Peder jfødt i
1845) over i 1870 ... og så begynte eventyret!
Roald Amundsen beæret forøvrig disse norskargentinske
brødrene da han navngav nyoppdagede
fjellkjeder under ekspedisjonen på det
antarktiske kontinent i 1911-12. 3
Enda et norsk navn kom til å få god klang hos
de ulike interesse-nasjonene på Syd Georgia.
Navnet Larsen finner vi - på det tidligere nevnte
britiske kartet - på tre lokaliteter: Larsen Harbour
helt syd (eller rettere sydøst) på «øya», Larssen
Peak (en 1550 meter høy fjelltopp midt på «øya»)
og Larsen Point (en odde ved innseilingen til
Cumberland Bay, den toarmede bukten som bl.a.
fører inn til Grytvika).
Selv om Larsen var et vanlig navn blant norske
hvalfangere (flere av de fremste bar dette
familie-navnet), er det vel ikke særlig dristig å
knytte de alle tre til den store pioneren i hvalfangsten
her syd: Tjølling-gutten og senere
Sandefjord-mannen Carl Anton Larsen (1860-
1924).
Sitt første møte med Syd Georgia hadde han så
tidlig som i 1893-94 da han på oppdrag fra
Christen Christensen for annen gang førte den
hederskronede selfangerskuta «Jason» av
Sandefjord til sydlige breddegrader for å undersøke
mulighetene for norsk fangstaktivitet.
Neste gang kom han dit som fører av sel/hvalfangstskuta
«Antarctic» - ekspedisjonsskipet for
svensken Otto Nordenskjöld og hans menn. Dette
var i 1902. Den beste havnen på Syd Georgia
kalte de Grytviken (senere fikk vi det fornorskede
Grytvika) etter forlatte amerikanske spekkgryter
fra tidligere tiders fangst.
Sin kosmopolitiske posisjon oppnådde kaptein
Larsen da han etter forgjeves forsøk på å skaffe
kapital i Norge (Europa) til prøvedrift av en hvalfangst-stasjon
i Grytvika, henvendte seg til
argentinske kapitalfolk (med den nyss omtalte
Don Pedro Christophersen i spissen). Resultatet
av hans samarbeid med argentinerne ble en hvalstasjon
i deres regi, men i alt vesentlig med norsk
(vestfoldsk) bemanning. C.A. Larsen ble fangststasjonens
første sjef. 4
Dette ble en pioner-bedrift som - som kjent -
trakk mange etter seg, og C.A. Larsens navn skal
visstnok stå sentralt i argentinernes bevissthet
fremdeles. Grunnskolebarn hører om ham i historietimene.
C.A. Larsens nære medarbeider og senere
etterfølger som fangstbestyrer i Grytvika (fra
C. A. Larsens portrett på engelsk frimerke
(selfangerskuta «Jason» er også med). Jfr.
jubileumskort utgitt av «Captain C. A. Larsen
Memorial Foundation» 1985.
1913 av) var Sandefjord-mannen Fridthjof
Jacobsen (1874-1953). Liksom Larsen-navnet
klang Jacobsen-navnet godt både blant vestfoldinger
og argentinere. Tvers overfor Cumberland
Bay på den andre siden av «øya» finner vi
Jacobsen Bight. Jacobsen Bight er en vid fjord
med ugjestmilde strender. Den fører inn mot
Christophersenisbreen. 5
PRESTISJE-GIVENDE NAVN
FOR NORSK VITENSKAP
Et fjerde naturlig motiv bak navngivning på Syd
Georgia må ha vært å skape allmenn respekt for
norsk vitenskapelig innsats (spesielt i polarområdene).
Betydelige norske navn innenfor glasiologi,
geologi og fangsthistorie finner vi igjen i
102

Amund Helland. Foto etter Erik Werenskiolds
maleri fra 1885.
stedsnavnene. Dette gjelder spesielt isbreer på
«syd-vest»-siden av «øya».
Innenfor kystpunktene Holmestrand og Bore
ligger f.eks. den mektige Esmark Glacier. Isbreen
har fått sitt navn etter den første professor i
«Bjergvidenskaberne» ved universitetet i Christiania.
Jens Esmark ble utnevnt til dette i Christian
Frederiks korte kongstid i 1814. Han satt i stillingen
frem til sin død i 1839. At en isbre bærer hans
navn (selvom det er på en øy han knapt hadde hørt
om), burde være en selvfølge. Han var en av de
første som kom med en banebrytende teori om at
Nord-Europa må ha hatt istider. 6
Forøvrig kan nevnes at geologiprofessoren
hadde en sønn som het Hans Morten Thrane
Esmark. Sønnen burde ha vært like kvalifisert
som sin far til å få sitt navn knyttet til hvalfangerøya.
I 20 år frem til 1869 var Esmark junior
sogneprest i bygda Ramnes nær Tønsberg. Sin
sjel la han imidlertid i naturvitenskapene - mineralogi
og kjemi. Det var et nært samarbeid
mellom Esmark og Svend Foyn i 1860-årene som
resulterte i avfyringsteknikker og granatsprengningsteknikker
som la grunnlaget for hele den
moderne hvalfangst og som igjen gjorde Syd-
Georgia aktuell som arbeidsplass for mange
tusen hvalfangere. 7
Men at navngiverne har ment sogneprestens
far (iallfall først og fremst) går frem av at
Esmark-breen i sydøst grenser til Keilhau
Glacier. Jens Esmarks etterfølger som professor i
mineralogi het nemlig Mathias Keilhau (1797-
1858).
Videre mot sydøst ligger Kjerulf Glacier.
Theodor Kjerulf (1825-1888) er også et av de
store navn i norsk mineralogi/geologi. For folk
flest i dag er han vel særlig kjent for sine sterkt
romantiske dikt og for at han var bror til romanse-komponisten
Halfdan Kjerulf.
Kjerulf-breen grenser til den før omtalte
Christophersenbreen. Syd-øst for denne igjen ligger
bl.a. den mer beskjedne Helland Glacier og
den omfattende Brøgger Glacier. Den første av
disse to isbreer er oppkalt etter den farverike geologen,
geografen og kulturhistorikeren Amund
Helland (1846-1918). Som geolog var han lenge
omstridt i Norge. Hans teorier bl.a. om isbreers
relativt raske bevegelser fant til å begynne med
liten anerkjennelse i det norske fagmiljøet – teoriene
stod i sterk motsetning til det f.eks. professor
Kjerulf tidligere hadde hevdet. Professor
Nordenskjöld hjalp ham med at hans første fem
avhandlinger ble publisert i Sverige.
Hellands andre livsverk lå på det kulturgeografiske/kulturhistoriske
felt. «Norges land og
folk» som er en detaljert beskrivelse av 16 av
Norges fylker og som kom ut i tidsrommet 1898-
1921 i 39 bind, representerer en utrolig arbeidsprestasjon
av en meget begavet polyhistor. Et
slikt prosjekt ville være utenkelig i vår spesialiserte
tid. Og merkelig nok: de tre bind som
omhandler hvalfangerfylket Vestfold må fortsatt
være uovertrufne - ikke minst på grunn av den
klare disposisjonen og den nøkterne stilen. 8
Brøgger Glacier er oppkalt etter Waldemar
Christofer Brøgger (l851-1940). Han overtok
professoratet i geologi etter den tidligere omtalte
Theodor Kjerulf. Også han gjorde en innsats
innen glacial-geologien. Som flere av de andre i
denne rekken av videnskapsmenn har Brøgger
gjort en innsats innenfor fagområder som man
ikke umiddelbart assosierer med hans eget.
Med sine geologiske kunnskaper forsøkte han
å rekonstruere steinalderens strandlinje i Norge.
Arbeidet «Om strandlinjens beliggenhet under
stenalderen» (1905) må betraktes som et pionerarbeid
også innenfor arkeologien. Forøvrig bør
103

ikke W.C. Brøgger forveksles med sønnen, den
store arkeolog Anton Wilhelm Brøgger (1884-
1951). 9
Noen representant for ren humanistisk forskning
i Norge finner vi ikke i stedsnavn på kartet
over «øya» hvis da ikke hvalfangsthistorikeren
Sigurd Risting (1870-1935) skal regnes som det.
Helt sydøst på øya (innenfor Drygalski Fjord)
ligger Risting Glacier. Geologene som her er
nevnt, hadde sine karrierer knyttet til universitetsmiljøet
i Norges hovedstad. Sigurd Risting
var i utgangspunktet vanlig skolemann (i godt
selskap med bl.a. Lorens Berg) og ble inspirert til
sin forsker-innsats i hvalfangerbyen Sandefjord.
Det var som redaktør av «Norsk Hvalfangst-
Tidende» og som initiativtager til «International
Whaling Statistics» hans navn først og fremst vil
bli husket. Han er blitt karakterisert som «...
grunnleggeren av den moderne hvalfangsts historie
..» og, på samme område, « ...en autoritet som
ingen kommer utenom». 10
LYSE HODER INNEN
HVALFANGSTEN
Navnet Risting står i en slags mellomstilling
mellom navn etter norske, internasjonalt kjente
vitenskapsmenn og navn etter de mer ukjente
oppfinnere som var sterkt knyttet til hvalfangermiljøet
og Vestfold.
Blant de «aktive» hvalfangere var det mange
praktiske menn som forbedret og utviklet fangstmetodene
og metodene for opparbeidelse av
hvalskrottene. Veien fra idé til praktisk utprøvning
i samarbeid med verkstedsfolk og ekspedisjonsledelse
hjemme i Vestfold var ikke - mentalt
iallefall - lang. Få næringer har vel vært mer åpne
for forbedringsideer «nedenfra» enn hvalfangsten.
Her er det snakk om «anvendt forskning»
basert på håndfast utprøvning. 1l Mange tusen
patenter ble uttatt av hvalfangstnæringens folk.
Bare et fåtall hadde teknisk/teoretisk utdannelse
på et høyere nivå.
Bare to av disse mange oppfinnere, Anton
Gjelstad og Petter Sørlle, er sannsynligvis knyttet
til lokaliteter på det kartet over Syd Georgia som
denne artikkelen baserer seg på. Litt paradoksalt
er det at nettopp disse to menn gjorde det mulig
effektivt å opparbeide hvalskrotter i rom sjø og
derved gjøre landstasjoner (som f.eks. dem på
Syd Georgia} mindre konkurransedyktige.
Gjelstad Pass ligger ganske nøyaktig midt på
«øya» og går gjennom en fjellbarriere sydøstover
Sigurd Risting i gapet på en finnhval. Fotografert
på Shetland i 1912 av Egil Endresen.
fra Keilhau Glacier til Lancing Glacier. Verkseier
Anton Gjelstad fra Sandefjord gjorde en rekke
viktige oppfinnelser i samarbeid med de aktive
hvalfangerne. Hans kanskje mest epokegjørende
oppfinnelse var «hvalkloa». Denne 1,5 tonn
tunge klypa av stål gjorde det enkelt å hale de
største hvalskrotter opp på flenseplanet til de flytende
kokerier med opphalingsslipp. Gjelstad
fikk patent på denne i 1931. 12
Lancing-navnet på isbreen som fører fra
Gjelstadpasset til bukten (Newark Bay) mellom
Sandefjord og Larvik, må skrive seg fra det første
flytende kokeriet som ble utstyrt med fast opphalingsslipp.
Dette med å kunne drive konsesjonsfri hvalfangst
uavhengig av f.eks. britiske myndigheter
på Syd Georgia betydde mye for nordmennene.
Det forutsatte store kokeriskip og funksjonsdyktige
innhalingsmetoder. Enda et norsk stedsnavn
henspeiler trolig på utviklingen av dette.
Rett øst for Lancing Glacier, på den andre
siden av øya, ligger Sørling Valley. Denne
104

Flytende kokeri «Lancing» av Larvik har en
isbre oppkalt etter seg på Syd Georgia. Skipet er
det første som ble utstyrt med P. Sørlles geniale
«opphalingsslipp.»
Kopi etter glassplatenegativ fra A. Th. Larsens
«dalen» danner landforbindelsen til en ellers
fjelldominert halvøy. Når kokeriet «Lancing» er
beæret med et geografisk navn i nærheten, er det
naturlig å assosiere «Sørling» med det norske
familienavnet Sørlle.
Kaptein og hvalskytter Petter Sørlle fra
Sandefjord realiserte sin ide om en fast, innebygd
opphalingsslipp med ombyggingen av et eldre
11950 tonns engelsk dampskip til hvalkokeriet
«Lancing» i 1925. Det hele ble finansiert med
store vanskeligheter av rederiet Melsom &
Melsom i Larvik. Tross skepsis fra mange hold
(ikke minst fra Lloyd's klassifiseringskontor for
skipsforsikring i London} ble konstruksjonen en
formidabel suksess. Nybygde så vel som gamle
flytende kokerier måtte - for å være konkurransedyktige
- bli utstyrt med Sørlles slipp. Det pelagiske
fangsteventyret startet dermed for alvor. 13
NAVNGIVNING BLANT
HVALFANGERE
Med Petter Sørlle er vi kommet frem til hvalfangere
i felt. Brorparten av de norske navnene rundt
om på «øya» er naturlig nok på en eller annen måte
knyttet til dem. Mye av denne navngivningen må
ha foregått uten primært å ha hatt nasjonalistiske,
diplomatiske eller personbeærende hensikter.
Et - sikkert for mange gåtefullt - navnepar faller
inn under denne kategorien. Nordenfor «øya»
på vestsiden rager to bråttomkransede klippeøyer
som et sjømerke i været. Denne karakteristiske
naturformasjonen bærer navnene «Sörn and
Bernt» på det engelske kartet. Navnene skriver
seg åpenbart fra brødrene Søren og Bernt
Sørensen - født og oppvokst på Bolærne som sønner
av småbruker og fisker Søren Jensen. l4
Bernt ble født i 1858, og Søren i 1863.
De kom som meget unge med i hvalfangsten,
bl.a. høstet brødrene erfaring i nord rundt
Svalbard og Island og gjorde seg bemerket som
særdeles dyktige skyttere.
Da verkseier og skipsreder Christen
Christensen sendte av sted det flytende kokeriet
«Admiralen» fra Sandefjord til Falklandsøyene
og Syd Shetland i 1905, førte Søren og Bernt de
to medfølgende hvalbåter «Ørnen» og «Hauken».
Deres store suksess på denne pioner-ekspedisjonen
gjorde dem til et viktig aktivum for en rekke
forretningsmenn i Tønsberg da «Tønsberg
Hvalfangeri» ble søkt opprettet i 1907. I aksjeinnbydelsen
til det nye selskapet står det nemlig:
«Til at forestaa Driften har man sikret sig de første
Rangs Fangstmænd D Hrr. Bernt Sørensen og
Søren Sørensen som Skyttere... Disse Folks anerkjendte
Dygtighed og Driftighed tror vi byder
god Garanti for et heldigt Resultat». l5
Tegningen er hentet fra det britiske kartet som
det stadig henvises til i denne artikkelen.
En slik innbydelse viste seg å bli en stor suksess,
og «Tønsberg Hvalfangeri» etablerte seg
snart med fangststasjonen Husvik Harbour
(«Busestasjonen») på Syd Georgia. Med hval -
båtene «Carl» og «Mathilde» la brødrene
Sørensen grunnlaget for en ren norskfinansiert
fangstbedrift på «øya». l6
Samtidig med og etter brødrene Sørensen var
det mange i miljøet der nede som fikk et sted eller
en naturformasjon oppkalt etter seg. Jacobsen
Bay er nevnt. Fridthjof Jacobsens etterfølger som
bestyrer i Grytvika var C.A. Larsens svigersønn.
105

Han het Victor Esbensen og var bestyrer i de rike
20-årene. En bukt helt syd på «øya» er oppkalt
etter ham. 17 Mount Fagerli – en 1880 meters høy
fjelltopp ganske nøyaktig midt på Syd Georgia -
må være oppkalt etter en fjerde nordmann i
argentinsk tjeneste: Sigurd Ristings svigersønn
Søren Fagerli. Han var bestyrer i Grytvika i en tiårs
periode frem til 1948. l8
Familienavnet Bryde - som er sterkt knyttet til
hvalfangstens første tid i Sandefjord - er også
representert på Syd Georgia. Bryde Rocks er
værhårde klippeøyer ytterst mot nordvest. Det er
rimelig å tro at skipsreder og fangstbestyrer
Ingvald Bryde har stått som navngiver her. I 1908
førte han «Bryde & Dahls Hvalfangerselskab»’s
seilskute-kokeri (med de nybygde hvalbåtene
«Edda» og «Snorre») til Syd Georgia. Han
bestyrte selskapet til 1912. l9
Atskillig flere tilsvarende navn kunne nevnes.
Hva det er som har fått hvalfangerne selv til å sette
et spesielt navn på en naturformasjon, kan være så
mangt. Man må ikke undervurdere det helt situasjonsbetingede:
en slagferdig hvalfanger kan, ved
en anledning, ha nevnt at de to standhaftige klippeøyene
i nord hadde fellestrekk med skytterbrødrene
Bernt og Søren Sørensen. Som et åpenbart
eksempel på dette kan nevnes navnet på en liten
halvøy på «fastlandet» ikke langt fra Bryde
Rocks: det strengt tatt ikke-norske Chaplin Head.
Fra en vinkel må klippens profil ha vært slående
lik skuespillerens. Hvalfangerne så forøvrig mye
på filmer i frivaktene på landstasjonene. 20
Slike direkte, eller indirekte beskrivende norske
navn fins det atskillige av på Syd Georgia.
Her kan nevnes fjell- og klippeformasjonene
Såta, Spåmann, Marikåpa, Jomfruene, Skarp -
skjær. Ellers finnes navn som Sauodden,
Hestesletta, Grassholm, Strømnes (kjent hvalstasjon).
Beskrivelse av havneforhold i innskjæringer
i en nokså ugjestmild kyst kan ligge i navnene
Godthull (hvalstasjon), Trollhull. Hva det menes
med navnet Elsehull, må iallfall foreløpig være
en gåte: Var havnen umulig eller var den mild og
snill?
SLUTNING
Norsk navngivning i Sydhavet og Antarktis er
omfattende og kan gi stoff til mange artikler som
denne. Bjarne Aagaard har f.eks. satt opp en lang
liste som bl.a. var et resultat av navngivningsaktiviteten
som fulgte med mellomkrigstidens
Norvegia-ekspedisjoner . 2l
Det som skiller flertallet av de norske navnene
på Syd Georgia fra mange norske navn omkring
på f.eks. Bouvet-øya og det antarktiske kontinent,
er at de gjennom lang tid daglig har vært brukt av
hundrevis av nordmenn (og for den saks skyld av
Fjelltoppen «Såta» ved Godthull, Syd Georgia.
106

iter, argentinere og andre). Navnene har derfor
ikke hatt det noe hermetiske preg som navn
omkring på ubebodde (og lite besøkte) områder
nødvendigvis får.
Brorparten av de navnene som er nevnt her, er
glemt av de fleste vestfoldinger. For øyherrene
må vel de norske navnene i dag virke merkelige.
Hvis argentinerne noen gang overtar ansvaret
(noe de for ikke lenge siden prøvde på), vil nok
disse immaterielle spor av norsk virksomhet på
«øya» i hovedsak også forsvinne fra kartet.
NOTER
1) Jfr. tittel på Gunnar Mørchs skuespill Sønnafor Verden,
(Oslo 1967). Rammen om handlingen er miljøet på en
hvalstasjon på Syd Georgia.
2) Bjarne Aagaards Fangst og forskning i Sydishavet, (Oslo
1934) s. 240-244.
3) Carl E. Paulsens Gamle Tønsberg, (Tønsberg 1953) s.
165 f J.H. Tønnessens Den moderne hvalfangsts historie
II, (Sandefjord 1967) s. 282.
Jfr. også kartvedlegg i Roald Amundsens Opdagelser II
(Oslo 1942). 4) En annen oppkallelseskandidat måtte
selvfølgelig «Norvegia»ekspedisjonenes fører, Nils
Larsen, være. En frisk gjetning fra forfatteren er at Nilsehullet
(fjord på sydvestsiden av «øya») stammer fra ham.
Larsen-navnene på Syd Georgia er imidlertid nevnt på
kart laget godt før «Norvegia»-ekspedisjonene (jfr.
S.Ristings bok C.A.Larsen (Oslo 1929) s. 86).
5) J.H.Tønnessens Den moderne hvalfangsts historie II, s.
289. F. Jacobsen var forøvrig C.A.Larsens nevø.
6) 100-års-festskrift Det kongelige Fredriks Universitet
1811-1911, II (Kristiania 1911) s. 522-524.
7) Norsk Hvalfangst Tidende, 1943 s. 82 og Kaare Frølands
Hans Morten Thrane Esmark sokneprest i Ramnes 1849-
1869, i Ramnes Historielags tidsskrift Ramnesiana 1982.
8) Norsk Biografisk Leksikon, bVI (Oslo 1934). I Norges
land og folk, VII anden del (Kristiania 1914) har Helland
på sidene 77-81 en oversiktlig og grei beskrivelse av Syd
Georgia - geologiske, botaniske, zoologiske og
fangsthistoriske forhold.
9) 100-års-festskriftet for universitetet i Kristiania. bind II s.
531ff.
10)Tønnessens Den moderne... II, s. 524-524.
11)Jfr. for eks. Per Thoresens Smia på Fevanz.
(Vestfoldminne, 1976 s. 55-61).
12)Norsk Hvalfangst Tidende, nr. 1/1933 s. 3-4
13)Ibid nr. 3/1949 s. 99.
14)S.H.Unnebergs Nøtterøy II Gårds- og slektshistorie,
(Gjøvik 1971) s. 1212.
15)Tønsbergs Blad 30/6-1907.
16)Hans Bogens Aktieselskabet Ørnen, (Sandefjord 1953).
Sigurd Ristings Av Hvalfangstens Historie, (Kristiania
1922) s. 339. Bjarne Aagaards Fangst og forskning i
Sydishavet, (Oslo 1930) s. 306-307.
17)Intervju nr. 80 (under Samfunn og arbeidsliv) i Vestfold
Historielags innsamlingsprosjekt av hvalfangstminner
1978-1985.
18)Norsk Hvalfangst-Tidende, 1954 nr. 10 s. 365.
19)Ibid 1930 nr.8 s.226, dette er en 70-årsomtale av Ingvald
Bryde.
20)Jfr. mange av intervjuene i Vestfold Historielags
innsamlingsprosjekt av hvalfangstminner.
21)Bjarne Aagaards Antarktis 1502-1944, (Oslo 1944) s.
208f.
107