Verdistrek_2018

34
35
det ekstra utfordrende. Etter bare et par dager inn i min
nye jobb tok en av elevene livet sitt. Jeg har i mange år
jobbet med barn som har det vanskelig, men dette ble en
skikkelig oppvåkning for meg, forteller hun.
– Å se hvordan det preget elevgruppa, en gruppe som
allerede hadde det vanskelig, bekymret meg: «Når han kan
ta livet sitt, kan jo jeg gjøre det samme» var en setning jeg
hørte i ulike uttrykksformer. Det at han som tok livet sitt,
fikk oppmerksomhet, la jo elevene merke til. Det skremte
meg. Det ble nærmest en idolisering av både ham som
tok selvmord, og det at han valgte å ende sitt eget liv.
– Når slike tanker og holdninger setter seg hos barn som
allerede sliter, kan det ende dårlig. Derfor tok jeg kontakt
med RVTS Sør, og de kom og holdt kurs for lærerne om
blant annet smitteeffekten ved selvmord.
Sammen med RVTS Sør utarbeidet skolen et opplegg for
elevene, med mål om at de skulle se at livet er mulig
og verdt å leve, at de var verdifulle og verdsatt.
Et opplegg som ikke bare skulle fokusere på det
vonde og det negative, det var de allerede «gode»
til, forteller Ringereide.
– Ungdommenes vokabular om følelser
rangerte fra «ok» til «dritt», og ikke mye mer
enn det. Det de måtte lære var å få noen
lysglimt av det som er godt.
“De trengte å bli kjent med
sin egen, og andres sårbarhet
og egenverd. Vi ville styrke
livskraften.”
Det første opplegget kalte de «GLEDE».
– Vi skulle, sammen med elevene, ta gleden
tilbake. Vise at det er lov å være glad. Selv
når ting er vanskelig, eller når noen har
det vanskelig, er det likevel lov å kjenne på
glede, forteller hun.
– Kanskje vi trenger den ekstra mye da.
– Det vi så i møtene etter selvmordet var at
noen hadde et umettelig behov for å prate,
mens andre følte for å gå. Vi ville skape en
arena som møtte alles reaksjoner. Noen
trenger å prate og tømme seg, mens andre
trenger noe helt annet.
Det var derfor en utfordring i å få noen av
elevene til å snakke, men Ringereide ville
at alle skulle bli sett og hørt.
– Alle måtte dele noe hyggelig de hadde opplevd
på første møte, i starten av møtet. De fikk tydelig
følelsen av at deres stemme var verdifull ved å
få beskjeden: Her får ingen være passive. Du er
altfor viktig til å ikke bli hørt, forteller Ringereide.
– Det å dele en hyggelig opplevelse var uvanlig for
dem, men det var utrolig gøy å se smilene som
bredde seg over fjesene deres når de begynte å
dele. Dette var en gjeng som hadde lite erfaring i å
dele følelser. Når de snakket med voksne hadde det ofte
en negativ vinkling.
«Du er verdifull»
Når elevene kom til timen, i et rom som lå ved siden
av rektors kontor, fikk de følelsen av å være spesielle.
Viktige. De ble møtt med levende lys, musikk og bordkort,
og satt i ring så alle kunne se alle. De ble servert Mozell
i stettglass, og en liten seigmann ble delt ut når de gikk
fra timen.
“Rutinene, roen og stemningen ga
dem trygghet, men også følelsen
av at dette var en spesiell time
som ga dem noe å se fram til.”
Etter fem samlinger skulle de egentlig
avslutte, men da svarte elevene at de ville
fortsette.
– Dette ga dem så mye, og det ønsket
tok vi på alvor, forteller Ringereide.
Vanligvis var det 30% som
sluttet i denne gruppa gjennom
skoleåret, men dette året var det
ingen. Gruppa besto av elever med
vanskelige historier, mange slags
utfordringer og høy skoletretthet.
Disse samlingene åpnet opp for
refleksjoner, og inviterte elevene
til å dele sine opplevelser. Det ble
en øvelse i å både uttrykke, lytte
og respondere. Det var enormt
god språktrening og sosial
kompetansebygging.
– Det som også var
flott, var at de begynte
å se hverandre. Da
en av elevene sa
«Jeg liker å gå på kino», responderte en annen: «Jeg har
aldri vært på kino.» «Ja, men da kan jeg jo gå sammen
med deg en dag, da?» De ble tryggere på hverandre, men
også tryggere på seg selv, forteller Ringereide.
Hun forteller om store endringer i gruppa etter at de var
ferdige med programmet. Hun så at de hadde en større
følelse av tilhørighet som gruppe, de var sikrere på seg
selv, stoltere, og viste en annen innstilling til andre.
– De hadde i mange år prøvd å skjule sin egen sårbarhet,
men nå så de at de andre også var sårbare. Det ga dem
trygghet, og det var utrolig fint å se.
“Det vi vet, er at det er god helse i å
snakke sammen. Vi må snakke om
psykisk helse, og det må vi snakke om
på mange arenaer. Ikke bare fagperson
til ungdom, men lærere, foreldre, og
ungdommen seg imellom.”
Å høre til i livet
– Alle har en psykisk helse. Mamma og pappa, læreren,
eleven. Alle har det, og alle kan snakke om det, forteller
Ringereide engasjert. Det er ikke et tema for fagfolk med
spisskompetanse. Det handler om ditt og mitt liv.
– Vi må relatere det til hverdagslivet, ellers
skaper det kun distanse mellom mennesker.
Vi må bruke det språket vi bruker til vanlig
oss mennesker mellom, når vi snakker om
psykisk helse.
RVTS Sør får mange forespørsler fra skoler om
undervisning om traumebevisst omsorg. «LINK» er
ett av verktøyene som kan brukes inn i skolen.
– Livsmestring og folkehelse må inn i skolen, og LINK
blir et konkret verktøy til dette. Det er forebyggende,
og oppbyggende. RVTS Sør kan hjelpe de ansatte til å
komme i gang med programmet, eller så kan de bare
laste ned alle ressursene via LINKs egen nettside,
www.linktillivet.no. Programmet er enkelt lagt opp,
og det er enkelt for læreren å gjennomføre en LINKtime,
forteller Ringereide.
«LINK» legger opp til 30 samlinger, men det er opp til
hver enkelt lærer om de vil gjennomføre alle samlingene.
Mange av aktivitetene i programmet handler om å ha det
gøy sammen. Å oppleve at det er godt å være her, selv
om elevene noen ganger snakker om ting som kan være
vanskelige.
– I begynnelsen er det nok lurt å sette av en time én
gang i uka. Så kan man gjøre det annenhver uke, eller
en gang i måneden, etter hvert, foreslår Ringereide. I
lærerveiledningen ligger det forslag til hvordan skolene
kan få dette inn i planene sine.
“Dette programmet er et godt verktøy
til følelseshåndtering. Det gir elever
trygghet og rom for gode opplevelser.”
Gode erfaringer
– Vi så at å gjennomføre «LINK» regelmessig hadde en god
effekt på klassene våre. Programmet ble først møtt med
skepsis hos elevene, men de tok det raskt til seg. Det
ble så godt tatt i mot, at det ble det ramaskrik hvis det
ble avlyst en uke, forteller avdelingsleder på Kongsgård
Skolesenter, Gunnhild Nygård.
– Vi har en sammensatt elevgruppe, med mange
kulturforskjeller og språkforskjeller. Mange har opplevd
mye traumatisk, og mange mangler gode redskap til
å snakke med hverandre og ha kjennskap til sine egne
følelser, forteller hun.
Lærerstaben hennes møter programmet med interesse,
men også mild frykt:
– Tør jeg dette, spør en av lærerne etter å ha
gjennomgått en prøvetime med «LINK».
– Kommer det til å dukke opp følelser,
tanker og situasjoner jeg ikke klarer
å håndtere, undrer han.
– Det vi ser er at mange lærere
undervurderer seg selv som
mennesker, svarer Ringereide.
– Dere er helter, og dere
kjenner elevene deres. Vit at
dere ikke står alene i dette,
at dere må ha ledelsen med
når dere kjører et slikt program.
For det som er sikkert, er at dere
kan bety en stor forskjell for elevene.
Og «LINK» kan hjelpe både dere og dem
til å få det bedre. Til å bli glad i livet.
Tekst: Siri L. Thorkildsen