Stavangeren 3-2009 web.pdf - Byhistorisk forening

I årene fra 1867 til 1874 ble det gjennomført en
omfattende innvendig restaurering i Domkirken.
Stolrader, inventar.pulpiturer oa. ble grundig
«ommøblert» og forandret.. Mye ble solgt på auksjoner
eller kastet. Dette bildet er tatt før restaureringen
og viser deler av kirkerommet slik det
sikkert så ut for kirkegjengerne i 1845.
Umagen værd at foretage bemeldte Undersøgelse;
thi man ser Skakreren fremdeles at
vandre om i vore Gader og drive den samme
handel».
Nå gikk politimesteren til handling. 1
oktober skriver redaktør L.C. Kielland følgende:
(forkortet)
« Af Hr. Smiths Annonce i Dagsnummeret
sees, at politiet har taget Notice af Opfordringen
i Amst. No, 76 og at Jøden er bleven
straffet for sin ulovelige Handel.»
Denne historien forteller vel med all tydelighet
at den «fremmedfrykten» vi kanskje
merker i vår egen tid også eksisterte
dengang.
Eiganes gamle kirkegård ble tatt i bruk
i 1844, og lå omtrent der Stokkaveien og
Løkkeveien møtes i dag. Mangel på gravsteder
i byen var årsak til innkjøpet av området
som var eid av postfullmektig Caspar
Kielland. I 1854 ble kirkegården utvidet
med et nytt areal, og mange stavangere ble
gravlagt her frem til 1870 årene, da kirke-
- 24 -
gården ble nedlagt og deretter lå brakk i
mange år. Nå er bl.a Hertervigs plass og
Rudlå bydelspark deler av den gamle «Egenes
kirkegård».
Under overskriften «Stavangers nye Kirkegaard»
trykket «Amtstidende» den 2.
sep tember et 19 vers langt innsendt dikt
ved innvielsen av kirkegården. Her er 4 av
dem:
«Og Du, som Guld og Rigdom har i Øie,
Og arme Broder, Søster, Du som gaar Grædende
paa Betlerstiens Veie, Og Du som høit
paa Ærens Trappe staar:
Alle skal engang I her nedlægge Den med
Blomst og Taarer smykte Stav, Og i Ligkistens
snævre, lune Vægge Sove sødt her i den stille
Grav.
Stavangers Sønner ! derfor med hverandre
Her i plante bør en løvrig Lund; I den samdrægtig
med hinanden vandre I mangen stille
venlig Aftenstund.
Naar her forlengst I Dødens Fred har funden
Og lagt er Eders trætte Vandringsstav: En
yngre Slægt valfarte vil i Lunden, Og see ærbødig
hen til Eders Grav.»
28 april ble avisens lesere rystet av meldingen
om et giftmord i Stavanger. En kone
hadde tatt livet av sin egen mann ved hjelp
av arsenikk. Historien var denne: Ektemannen
var noen år tidligere rømt fra skuten
hvor han var forhyret og forsvunnet i Amerika.
Konen antok til sist at han var død.
Hun og huseieren var samtidig blitt «nære
venner», og tok sikte på å gifte seg. Men
så dukket ektemannen uventet opp. De to
«kjærestene» forandret imidlertid ikke sine
hensikter, og bestemte seg allerede dagen
etter for å ta livet av ham. Som vi her skal
se blir ingen detaljer utelatt i reportasjen
om hva som videre hendte.
«En Uge efter Mandens Hjemkomst, den
paafølgende Torsdag, havde Konen, efter først
at have forsynet sig med de nødvendige Attester,
kjøbt på Apotheket for 12 shilling Arsenikk,
eller det saakaldte Rottekrudt, hvoraf
hun om Aftenen havde givet Manden saameget
som af enEerts Størrelse i en Kop Kaffe.