Hela nummer 2007/3 (PDF, 2429 kb) - Statsvetenskaplig tidskrift

More documents

Recommendations

Info

st073.book Page 50 Sunday, April 22, <strong>2007</strong> 5:04 PM 50 saken var i havn: Først en folkeavstemning som stadfestet Stortingets vedtak, dernest forhandlingene som 23. september førte til Karlstadforliket, videre opphevelsen 16. oktober av Riksakten, og så – endelig – kong Oscar IIs abdikasjon 26. oktober 1905. Først da var unionsoppløsningen et fullbyrdet faktum. Stortingsvedtaket 7. juni var en viktig hensiktserklæring – men likevel kun et første skritt i den prosessen som ledet til at unionen ble oppløst. ■ At kongen var ”svensk”, dvs. at han var en fremmedkar som det var kurant å kvitte seg med. Denne argumentasjonen inngikk i den fiendebilde-pregede agitasjonen under unionsstridighetenes tilspissede fase. For å diskreditere unionen, måtte også kongens person demoniseres, og dét kunne mest effektivt gjøres ved at han ble slått i hartkorn med storsvenske hegemonipolitikere. Men at uttrykket ”svenskekongen” fortsatt benyttes hundre år senere, 1 burde være unødvendig. Denne terminologien gir en urettmessig og misvisende historieforståelse. At Oscar II var svensk, var så sin sak, men han var også like mye norsk som sine norsk-nasjonalistiske kritikere. Ikke bare snakket og skrev han norsk flytende (til forskjell fra sin etterfølger Haakon VII, hvis nasjonale holdning på alle måter står uplettet i historien), han var også meget bevisst med at det var som norsk konge at han utførte sin embetsgjerning som landets statsoverhode. Fortsatt sett i tilbakeblikk er det også klart at Stortingets vedtak om å avsette kongen ikke bunnet i at han var ”svensk”, men at han ikke forstod 1 Som illustrasjon kan nevnes at Google-søk gir 137 treff på de sammenstilte stikkord ”Oscar II”, ”svenskekongen” og ”1905”. poenget med folkestyret: Et prinsipp som i sin utforming innen rammen av Norges forfatning, og i sin praktiske konsekvens, betydde at i en kompetansestrid mellom den utøvende statsmakt og folkets kårne, må førstnevnte vike (Skagestad 2005b, Skagestad 2005c). Men myten om kong Oscar II som sagaen om hvordan det norske folk avsatte ”svenskekongen”, inngår fortsatt i det totalbildet som i foreliggende artikkel er kalt ”1905-syndromet”. Folkeavstemningen 12.- 13. november 1905 Blant de enkeltbegivenheter som fant sted i tilknytning til unionsoppløsningen i 1905, har knapt noen hatt en sterkere myteskapende gjennomslagskraft enn folkeavstemningen 12.-13. november. At dette var en epokegjørende hendelse, har det alltid vært bred enighet om. Så også når hundreårs-milepælen skulle passeres: Etter hvert som selve merkedagene nærmet seg, skulle medias fokus i stigende grad bli rettet mot det som skjedde dengang da folket for annen gang samme år gikk til urnene for å avgjøre et spørsmål av vital viktighet for Fedrelandets fremtid. Men vet vi hva saken gjaldt? Og ønsker vi egentlig å vite det? Pussig spørsmål, kan hende, men man kan undres når man ser med hvilken iherdighet våre kunnskapsformidlere gjennom et drøyt sekel har forsøkt å få oss til å tro noe annet enn det som faktisk skjedde (Skagestad 2005d: 274-282). På sine prominente nettsteder kunne Kulturdepartementets egen festkomité ”Hundreårsmarkeringen-Norge 2005 AS” til det kjedsommelige terpe på påstanden om at folkeavstemningen gjaldt Rikets fremtidige statsform, – republikk eller fortsatt kongedømme (Kulturdepar-
st073.book Page 51 Sunday, April 22, <strong>2007</strong> 5:04 PM tementet 2005). Hvilket – ble vi fortalt – ble avgjort ved at 259 563 stemte for kongedømme mot 69 264 for republikk. Dette har i hundre år vært den offisielle versjon av historien. Og ikke bare den ”offisielle”, men en versjon som med entusiasme har vært kolportert i alle år også av kunnskaps- og meningsformidlere uten noen offisiell agenda. Det er en fortelling som ble gjenfortalt med fornyet intensitet i jubiléumsåret 2005. Samme fortelling (med avstemningsresultatet uttrykt i prosenter eller i absolutte tall) gikk igjen i de mange publikasjoner som bidro i markeringen av de 100 år siden unionsoppløsningen. Slik blir det fremstilt i vår tid, og slik ble det også av mange oppfattet dengang. Likevel er det feil – formelt såvel som reelt. Folkeavstemningen gjaldt ikke statsform, og valget stod ikke mellom monarki og republikk. Vågespillet De politiske beslutninger og disposisjoner som ble foretatt i 1905, hadde et betydelig innslag av sjansespill. Dette gjaldt fremfor alt i forholdet til unionspartneren Sverige, men også vis-à-vis andre internasjonale aktører, samt ikke minst i forholdet til de ulike segmenter av det politiske Norge, hvor republikanerne utgjorde en tung maktfaktor. I dette politiske landskapet og aktørmiljøet skulle statsminister Michelsen utmerke seg som pokerspilleren par excellence, som den besluttsomme gambleren som våget der andre vaklet eller vinglet, og som derfor vant med sitt vågespill. Det var et spill som foregikk på ulike arenaer, på ulike nivåer og gjennom flere sekvenser. I dette helhetsbildet inngår også folkeavstemningen over prins Carls kandidatur til Norges trone. 51 Grunnlaget for folkeavstemningen var Stortingets vedtak 31. oktober, hvor man sluttet seg til regjeringens forslag med følgende ordlyd (Sars 1909: 301): 1) Stortinget bemyndiger regjeringen til at optage forhandlinger med prins Carl af Danmark om at modtage valg som Norges konge under forudsætning af, at det norske folk tiltræder denne stortingets beslutning gjennem flertallet af de afgivne stemmer ved en folkeafstemning iverksat i det væsentlige efter de samme regler, som kom til anvendelse ved folkeafstemningen 13. august 1905. 2) Regjeringen bemyndiges til at træffe de fornødne forføininger til afholdelse af den nævnte folkeavstemning. Og det spørsmål som velgerne ble stilt i november lød: 2 Er den stemmeberettigede enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om å oppfordre prins Carl av Danmark til å la seg velge til Norges konge, svarer han: ’ja’, er han ikke enig svarer han: ’nei’. Som det fremgår, var spørsmålet om statsform overhodet ikke berørt. Men var ikke realiteten i saken nettopp å få fattet et vedtak om Rikets fremtidige statsform, eller iallfall å etablere et avgjørende realitetsgrunnlag for et slikt formelt vedtak, som da nærmest ville være som sandpåstrøing å regne? Av de relevante aktstykker kan man konstatere at regjeringens holdning gjennom hele prosessen var fast og klar: Norge var et kongerike, og skulle så forbli. 3 Den forestående folkeavstemning gjaldt ikke spørsmålet om statsform, og utfallet ville ikke medføre noen endring i så måte. 2 Gjengitt – i lettere modernisert språkdrakt – i Bjørklund 1997: 68. ■ ÖVERSIKTER OCH MEDDELANDEN
Page 1 and 2: st073.book Page 1 Sunday, April 22,
Page 11 and 12: st073.book Page 11 Sunday, April 22
Page 49: st073.book Page 49 Sunday, April 22
Page 101 and 102:
st073.book Page 101 Sunday, April 2
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
show all

Hela nummer 2007/3 (PDF, 2429 kb) - Statsvetenskaplig tidskrift

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?