En norsk armé i Sverige

I samarbete med 

Svensk-norskt 

Kultur- och 

informationscenter 

En norsk armé i Sverige 

Gemensam historia under ockupationstiden 

– en lärarhandledning 

1

KommEntarEr från ElEvEr: 

»det var ett bra upplägg. Man lärde sig 

mycket samtidigt som det inte blev som 

vanliga lektioner.« Matilda 

»Foredraget vi fikk av en som var veteran 

var det beste på hele seminariet, utrolig 

spennende och morsomt å höre historier 

fa en som motstandsdyktig i norge.« eirik 

»Jeg synes det va spennende å få sett alle de 

kommunikasjonsredskaper som ble utviklet, 

for eksemple gamle skrifter, aviser och radior 

– och hvordan de klarte å hålde ut helt til 

krigen var over.« alyssa 

«Jag tycket det var intressant att gå på det 

där museet, där de hade tagit fram den 

propaganda som nazisterna använde mot 

judarna, det är otroligt hur de kan framställa 

och ge människor ett omedvetet hat.« Matilda 

2 En norSK armé I SvErIGE · Scandinavian heartland

Spännande med historia 

kring andra världskriget! 

Allmänt kan sägas att tiden 1940–45 då Norge var ockuperat tas upp mycket sparsamt i 

historieundervisningen i både Norge och i Sverige. Detta gäller i ännu högre grad den stora 

skara flyktingar som kom till Sverige, minst 60 000 norska medborgare. Det ingår i mandatet 

för Svensk Norsk Kulturcenter att skapa kontakt med i synnerhet skolorna om begreppet 

flyktingskap med utgångspunkt från gemensamma erfarenheter i Sverige och Norge från 

denna tid. 

Genom Interreg-projektet Scandinavian Heartland har vi fått möjlighet att skapa direkt 

kontakt mellan lärare och elever i Dalarna och Hedmark för att pröva hur vi över landsgränsen 

kan samverka för att utveckla historieförmedlingen kring Andra Världskriget. 

Samarbetet startades i september 2010 när historielärare från tre norska och tre svenska 

gymnasieskolor träffades för ett första seminarium på Norsk Veteranmuseum i Furudals 

Bruk. Huvudföreläsare var Arnfinn Moland, chef för Hjemmefrontsmuseet i Oslo. Tillsammans 

arbetade vi fram riktlinjer och strategier för att inventera källmaterial som kan användas 

i undervisningen om ockupationstiden och då i synnerhet om Reservpolititroppene. 

I november 2010 besökte vi Hjemmefrontsmuseet och H-L sentret i Oslo. Varje lärare hade 

då med sig två av sina elever från grundskolan eller gymnasiet/vidaregående skolan. Samma 

elever och lärare besökte Kongsvinger 2–3 maj 2011 där bl.a. visning och föreläsningar på 

Fästningen samt besök på Beredskapsåra Museum i Järnskog Koppom ingick i programmet. 

Sista träffen hölls i september 2011 på Furudals Bruk där Thor Hofsbro, tidsvittnet och 

sekreterar i Polititroppenes föreningen i Oslo och Terje Motroen, förste lektor vid Hedmarks 

Högskola föreläste för lärarna om personliga erfarenheter i kriget 1939–45. 

Studieresor, litteraturstudier och berättelser från tidsvittnen blev uppskattade från både 

lärare och elever. Genom denna skrift vill vi dela med oss av våra erfarenheter och ge exempel 

på ett antal spännande sätt att lära känna krigshistorien och Andra Världskriget på ett 

levande och gripande sätt. 

Lennart Öhnell Jakob Ebner 

Svensk Norsk Kulturcenter Projektledare 

Norsk Veteranmuseum Länsstyrelsen Dalarna 

lennart.ohnell@furudal.com jakob.ebner@lansstyrelsen.se 

En norSK armé I SvErIGE · Scandinavian heartland 3

Norske polititropper i Sverige 

Thor Hofsbro, tidsvittne 

Foredrag på Voksenåsen 8.mai 2006 

Vi har tidligere i dag avduket en byste av 

Politi troppenes populære svenske sjef, Harry 

Søderman. Vi kan prise oss lykkelige over at 

vi hadde Søderman på vår side under oppbygging 

av norske militære styrker i Sverige 

under 2. verdenskrig. Det er sagt mye om 

Søderman’ uortodokse metoder, hans handlekraft 

og evne til å overtale tvilende svenske 

politikere og embetsmenn. 

Harry Søderman var ganske enkelt rette 

mannen på rett sted og til rett tid. 

Soldatene kalte ham bare for Revolver- 

Harry og jeg tror mange av oss betraktet 

Søderman som en slags svensk utgave av 

Winston Churchill. Den norske sjefen 

for Polititroppene, oberst Ole Berg, var 

diplomaten og den fagmilitære kapasiteten 

som på sitt lune og elskverdige sett, kunne 

forhandle seg frem til ønsket resultat. Begge 

herrer var sterkt resultatorientert og utfylte 

hverandre på en utmerket måte. 

Etablering av en 

norsk hær i Sverige 

En avgjørende faktor for at norske militære 

styrker kunne bygges opp på så kort tid, fra 

ingen ting til en fullverdig divisjon, var en 

selvstendig norsk flyktningeadministrasjon, 

hvor bl.a. dr. Sembs Helsekontorer under 

dekke av helsekontroller, innkalte norske 

våpenføre menn til Helse- og vaksinasjonsleire 

som rett og slett var militære sesjoner. 

Etablering av en norsk hær i Sverige var i 

hemmelighet planlagt i lengre tid. I 1942 

spurte den norske justisminister, Terje 

Wold, Harry Søderman om han kunne 

påta seg å organisere opplæring av norske 

politi tropper. Men lenge før den tid hadde 

4 En norSK armé I SvErIGE · Scandinavian heartland 

major Finn Nagel og kretsen rundt ham, 

og sjefen for rettskontoret politifullmektig 

Olav Svendsen arbeidet med saken. Både 

politiets og forsvarets etterretningsfolk var 

innblandet. Og ikke minst; idretsgeneralen 

oberst Olav Helset .På svensk side og i 

en nøkkelposisjon i regjeringen hadde vi 

statsråd Møller. Hans enestående arbeide i 

spillet om polititroppene har ikke fått den 

oppmerksomhet som han fortjener. Møller 

sørget for; blant mye annet, at motstandere 

innen regjeringen ikke ble alt for godt 

informert om utviklingen. Det vil si: at man 

utdannet regulære militære tropper og ikke 

reservepoliti. 

Fra en spe begynnelse i 1943 hvor svenske 

myndigheter la ned forbud mot alt som 

kunne smake av militærutdannelse og 

frem til sensommeren 1944 var det bygget 

17 militær forlegninger rundt om kring i 

Sverige, utdannet og utrustet 15 000 soldater 

med det beste materiell og våpen som Sverige 

kunne frembringe. I april–mai 1945 var 

styrken økt til 15 500 mann. 

Den norske regjering hadde pressset 

på for å få i gang trening og utdannelse 

av nordmenn i Sverige og det sto ikke på 

penger. Regjeringen hadde god råd. Det 

sørget den norske handelsflåte for. Mer enn 

1 000 skip og 30 000 mann seilte inn store 

beløp i alliert tjeneste. Dessverre med store 

tap av skip og mennesker. 4 600 mann inkl. 

marinens tap. 

I løpet av 1943 og 1944 hadde det skjedd 

store forandringer i krigens gang. 

De allierte hadde gjennomført en vellykket 

invasjon på kontinentet og var på 

full fart mot Tysklands grenser. I Russland 

hadde den seierrike tyske hær fått sitt 

banesår ved nederlaget i Stalingrad og Kursk 

og var på full retrett. Finland hadde sluttet 

fred med Sovjetunionen. Noe tysk press

mot Sverige var det ikke lenger tale om. 

Den tyskvennlige svenske forsvarssjefen var 

frabeordret sin stilling og generaler med 

protyske holdninger var i full gang med å 

omskolere seg til gode demokrater. 

Høsten 1944 startet russerne sin storoffensiv 

på Ishavsfronten, kastet tyskerne 

ut av finsk område og befridde Kirkenes og 

Varanger. Nå gjaldt det for norske myndigheter 

å få egne styrker til Finnmark for 

å delta i frigjøringen og markere norsk 

suverenitet. En norsk militærmisjon under 

ledelse av oberst A.D.Dahl og 2. bergkompani 

fra brigaden i Skottland ankom Kirkenes 

via Murmansk. Russerne stoppet sin fremrykking 

ved Tana bro og trakk seg til bake 

til Kirkenes De overlot til nordmennene å 

frigjøre resten av Finnmark. Den svenske 

regjering motsatte seg ikke lenger overføring 

av norske styrker til Norge. Oberst Ole Berg 

besluttet å sette inn 1. og 2. feltbataljon og 3 

rikspolitikompanier i Finnmark. 5.feltbatal- 

jon ble forlagt på grensen til Finland. 

Men først måtte troppene ha en feltmanøver 

for øve i større enheter enn bataljoner. Dette 

var særlig nødvendig for stabsoffiserer, logistikk 

osv. Det var mangel på offiserer. Det 

var ikke så rart. Norske offiserer tjenestgjorde 

i norske styrker i England og i engelske 

avdelinger. En god del satt i tysk krigsfangenskap. 

Noen få valgte landssviket og fulgte 

sin fører Vidkun i tysk tjeneste. Offiserene i 

Polititroppene hadde greid å unngå tysk arrestasjon 

ved å flykte til Sverige og melde seg 

til tjeneste i Polititroppene. De fleste hadde 

deltatt i motstandsbevegelsen i Norge. Det 

samme gjaldt for øvrig også en stor del av de 

menige soldatene. Utdannelse av troppsbefal 

startet noe før innkalling av mannskaper til 

tjeneste i Polititroppene. Noen av de første 

befalselevene ble innkaldt til skiinstruktørkurs. 

Nok et fiffig dekknavn for å dekke over 

hva det egentlig dreide seg om. Man var klar 

over at svensk sensur fulgte nøye med. 

föreläsningar med tidsvittnet, krigsveteranen och medlem i den norska motståndsrörelsen thor Hofsbro 

om sin flykt från norge till Sverige 1944 var bland det bästa i hela studieturen, tyckte eleverna. 


Feltmanøver i Dalarne 

I desember 1944 startet den første store feltmanøver 

i Dalarne. 1., 2. og 5. bataljon var 

allerede øremerket for innsats i Finnmark. 

Det samme var 1., 2. og 3. rikspolitikompani. 

Øvelsene gikk i sneslaps og dårlig 

vintervær. Utrolig ivrige og godt motiverte 

soldater imponerte de svenske stridsdommerne. 

Et eksempel; En tropp hadde fått 

i oppdrag å gjøre en omgående bevegelse 

og angripe »fienden« i ryggen. Troppen 

stormet av gårde og kom frem til en bro 

hvor de ble stoppet av stridsdommerene 

som fortalte at broen var sprengt. Troppssjefen 

tenkte seg om et øyeblikk. Så ropte 

han: Hold geværet over hodet og følg meg. 

Dermed satte han rett ut i det iskalde vannet 

så isflakene skvatt. Hele troppen fulgte etter 

uten å nøle. Ikke så fornuftig gjort en iskald 

vinterdag, men det viste at viljen til å gjøre 

alt for fedrelandet var stor. Ved evalueringen 


etter manøveren fikk soldatene berøm for 

sin innsats. Noen stabsoffiserer måtte sette 

seg på skolebenken og oppfriske gamle 

kunnskaper. 

Da de avdelingene som skulle til Finnmark 

kom tilbake til sine forlegninger etter 

manøveren i Dalarne, begynte utskifting 

av uniformer og utstyr. Vinterutstyr som 

filtstøvler, saueskinnspelser, hvite anorakker, 

forsvinningsdrakter, reinhårssoveposer osv. 

ble utlevert. Hestekjerrer ble hvitmalt, det 

ble satt meier på hjulene, alle lastebilene ble 

hvitmalt og forberedt på kaldt klima .Bajonettene 

ble slipt og hver mann fikk identitetsmerke 

til å henge rundt halsen. Det fikk 

nok en og annen til å tenke over muligheten 

for at ikke alle kom levende hjem. Men ikke 

en gang ordren om at all julepermisjon 

var inndratt kunne legge noen demper på 

stemningen og forventningene. Nå skulle vi 

endelig på alvor vise hva vi dugde til. 

Ett rum på H-l sentret med namnen på alla norska judar som miste livet i förintelsen lämnar 

ingen oberörd. lägg märke till det i bilden inklippta namnet, endast 4 år gammal och skickad till ett 

förintelseläger .

Krigen i Finnmark 

Troppene ble innlastet i godsvogner, 

slike som det står 40 mann og 8 hester på. 

Reisen tok 2 døgn. Soldatene ble bespist på 

stasjoner underveis. På en stasjon utbrøt en 

trivelig lotte »Hvorfor reiser norrmennene 

i ko-vagnar. Tyskarna reste alltid i passasjervagnar« 

Ved utlasting viste det seg at 

vi var kommet til Øver–Torneå. Her startet 

en intens trening for vinterkrig. Øvelsene 

ble meget realistiske. Temperaturen varierte 

mellom 0 og 40 minusgrader. Det var en 

forsmak på hva som ventet troppene på 

Finnmarksvidda. 

Den 30 desember 1944 landet 10 DC47 

Dakota transportfly på Kallax flyplass 

som Sverige hadde stilt til disposisjon 

for en amerikansk flyavdeling med bakkemannskap 

og norske tropper som skulle 

transporteres til Kirkenes. Flyene skulle 

også fly forsyninger som skulle droppes i 

fallskjermer till styrkene i felt. Den amerikanske 

flyavdelingen ble ledet av den norske 

flygerhelten oberst Bernt Balchen. Nordmennene 

opprettet et sambandssenter for all 

kommunikasjon med russerne og troppene i 

Finnmark. Sjefer: kaptein Rørholdt på Kalllax 

og den ikke helt ukjente Thor Heyerdahl 

i Finnmark. Da det ble behov for å droppe 

soldater i fallskjerm, improviserte man 

fallskjermutdannelse. I 1944 var det i Sverige 

forbudt å hoppe i fallskjerm, bortsett fra i 

nødsfall. Men ingen svenske myndigheter 

gjorde innsigelser. Under treningen oppsto 

det et problem. Fallskjermene var engelske, 

beregnet på å hoppe på engelsk maner 

gjennom et hull i gulvet på flyet. Flyene 

var amerikanske med sidedører. Dermed 

ble utløsersnorene for korte. Problemet ble 

løst ved å skjøte utløserlinene med remmer, 

beregnet på å sikre gods. En piggtrådrull 

på anslagsvis 80 kg ble prøvekluten. Det 

gikk ganske bra og dermed var 1.hopplag 

klar. Alle kjente til provisoriet og den 

ekstra risikoen. Men ingen vegret seg for å 

hoppe. Igjen: Motivasjon og alt for Norge. 

Men kaptein Rørholdt forteller at han holdt 

pusten og var utrolig lettet da alle skjermene 

åpnet seg. Han var slettes ikke sikker på at 

det ville skje. 

Rikspolitikompaniene nr. 1,2, og 3. og 3 

kompanier av 2.feltbataljon samt feltsykehus 

nr.1 ble fløyet opp til Kirkenes. Flyvningene 

forløp uten uhell, selv om det var vinter 

og ugunstige flyforhold. Dessuten foregikk 

flyvningene delvis gjennom tysk kontrollert 

luftrom. Troppene satte i gang fremtykking 

mot Porsanger og Karasjok. Russerne 

hadde begrenset sitt operasjonsområde til 

Varanger. 

Omtrent samtidig med overføring av 

tropper med fly, startet Feltbataljon 1, 

forsterket med 2 kompanier av 2. bataljon 

marsjen mot Karesuando. Det var 20 mil, 

fremkomstmiddelet var ski, alt personlig 

utstyr for å overleve i det barske klimaet, ble 

båret på ryggen. Hestetrenet og lastebilene 

tok seg av kanoner og det tyngre utstyret. 

I Karesuando var det med svensk assistanse 

bygget opp en stor forsyningsbase. 

Her ble det en kort stopp før troppene gikk 

over grensen til Finnland. Det var inngått en 

avtale med Finland om gjennommarsj. Den 

norske regjerings henvendelse til Finland ble 

hurtig ekspedert. Den nye finske utenriksminister 

Enkel, tok saken opp med sjefen 

for den Allierte kontrollkommisjon for 

Finnland, russeren generalmajor Tokarjev , 

som godkjente planen .Den finske stabssjef, 

general Heinrichs stilte minespesialister til 

disposisjon for sammen med norske politisoldater 

og rydde veien over Ivalo. Det viste 


seg å være umulig før sneen hadde smeltet, 

for under sneen var veien spekket med 

miner. Dessuten hadde vi nå kontrollen over 

Østfinnmark. 

Tyskerne hadde forskanset seg i en 

forsvarslinje som strakte seg mellom fjellene 

i Lyngen og et godt stykke inn i Finland. 

Korteste veien mot Lyngen var gjennom 

Finskekilen. Men der var det ingen vei. Men 

det var vinter og tele i bakken. Altså besluttet 

man rett og slett og spa opp en vintervei 

over vidda til Kautokeino. Det ble 10 mil. 

På veien skulle bataljonen rykke frem med 

alt sitt tunge utstyr. Dessuten og det var 

meget viktig; det skulle kjøres frem mat og 

forsyninger, bl. a. ferdighusellementer til 

sivilbefolkningen i Kautokeino. Hvert eneste 

hus og uthus var brent og det gjaldt hele 

Finnmark. Foretagendet ble et blodslit for 

soldater og hester. Bilmaterielt fikk større 

påkjenninger en godt var. Det var lite tele i 

jorden i 1945, veien gikk i oppløsning, blåste 

igjen, isen på vannene holdt ikke den tunge 

trafikken, men forsyninger og materiell kom 

frem. Der hvor biler og hester måtte gi tapt 

satte man inn menneskekraft. I den mest 

hektiske perioden arbeidet 1000 mann og 

120 hester. Ett bilkompani og alle bilene til 

Rikspolitiet og bataljonene 1, 2 og 5 ble satt 

inn. Det var høyt arbeidstempo. Hvilepauser 

ble avviklet som vaktpatruljer på høydedragene 

rundt vegtraseen. 

Utviklingen i krigen på kontinentet gikk 

fort. Det var bare et tidsspørsmål om tysk 

kapitulasjon. Alle avdelingene, bortsett fra 

2. kompanier og et trenkompani, ble trukket 

tilbake for å settes inn ved Narvik. Troppene 

som ble igjen i Finnmark fortsatte med 

oppklaringspatruljene mot tyskerne i Troms. 

Det var dårlig med mat og kommunikasjon 

med omverden. Om utviklingen mot fred 


viste man lite eller ingen ting . 

Avdelingene fra Kirkenes rykket frem 

mot Porsanger og Karasjok. Fremkomstmiddelet 

var her som i vestfinnmark; ski. 

Disse troppene hadde ikke noe tren. Det ble 

brukt reiner for det tyngste utstyret, men det 

meste utstyret for å opprettholde livet ble 

båret på ryggen. Mil etter mil. Overnatting 

i en gjenstående gamme eller i et oppvarmet 

telt var en sjelden lykke. Knappetelt og 

snøhuler var reglen, dag etter dag. En del av 

Feltsykehus nr. 1 ble fraktet på fiskeskøyte 

fra Kirkenes til Porsanger. All sjøveis transport 

måtte utføres i dårlig vær for ikke å bli 

oppdaget av tyske U-båter som lurte overalt. 

Når feltsykehuset nevnes vil jeg presisere at 

Lottene, enten de var sykepleiere, i sambandstjenesten 

eller arbeidet ved feltkjøkken 

osv. var en del av polititroppene og gjorde 

en utmerket jobb. 

Ved krigens slutt 8. mai sto det 1 600 

politisoldater i Finnmark. Troppenes tap i tiden 

okt. 1944 til 8. mai 1945 var 26 døde og 

ca. 30 hardt skadde. 1. mai, bare 8. dager før 

krigen sluttet ble 22 gutter fra 3. kompani/2. 

bat. drept i en mineeksplosjon i Karasjok. 

Fredsdagen, 8. mai, da hele Norge var et 

eneste stort jubelbrus, var det ingen jubel 

blant ruinene i Kautokeino og Karasjok. Da 

ble 22 kamerater begravet. 

Overføring til Norge. 

Mens Politisoldatene i Finnmark strevet 

med sitt lå hovedstyrken av de Norske Polititropper 

klar til å rykke inn det tyskbesatte 

Norge. En stor feltmanøver i Hälsingland 

var avviklet. I motsetning til troppene i 

Finnmark, kunne troppene her følge med 

i utviklingen fra dag til dag. Spenningen 

var stor. Ble det en fredelig kapitulasjon 

eller ville 400 000 tysker kjempe til siste 

mann? Uansett; guttene var klar til å slåss,

men håpet på en fredlig løsning. Da det ble 

klart at tyskerne ville kapitulere avmarsjerte 

bataljonene hver for seg for hurtigst mulig 

å nå frem til avtalte bestemmelsessteder 

i Norge. Gleden over å kunne rykke inn i 

Norge, hvor vi skulle være herrer i eget hus, 

var ubeskrivelig. Polititroppene og Hjemmefrontens 

Milorg samarbeidet etter planer 

som var avtalt på forhånd. Troppene var 

organisert i 3 grupper . 

• Til Narvik og Nord-Norge: 

4000 soldater, 120 biler og 250 hester. 

• Til Trondheim og Midt-Norge: 

2600 soldater, 150 biler og 220 hester. 

• Til Oslo, Østlandet/Vestlandet og 

Sørlandet: 5000 soldater, 330 biler og 

120 hester. 

Styrken i Finnmark ved krigens slutt: 1600 

soldater og 120 hester. 

I samarbeid med Milorg overtok troppene 

tyske forlegninger, festningsanlegg, 

flyplasser og andre strategiske punkter, 

kontrollen med krigsfangeleirene i Troms og 

Nordland. Polititroppene var en betydelig 

faktor i stabilisering av situasjonen ved 

overgang fra okkupasjon til norsk styre og 

administrasjon. Det ble aldri slik som i noen 

andre befridde land, »de lange knivers natt«. 

Etter at Milorg var demobilisert 15. juli, var 

Polititroppene den største og viktigste styrke 

Forsvaret hadde til disposisjon. Etter 5 års 

krig lå Forsvaret med brukket rygg og hæren 

måtte bygges opp igjen. Politi troppene 

ble et av de fundamenter vår gjenreiste hær 

ble bygget på. 

Overtakelsen av Riksklenodier som 

Fredriksten festning i Halden og Akershus 

festning i Oslo hadde stor symbolverdi. I 

Halden ble festningen overtatt i samarbeid 

med Milorg. 

Som en honnør til Milorg i Oslo bestemte 

Overkommandoen at Milorg ved en 

seremoni, offisielt skulle overta Akershus 

festning. Alle i Norge kjenner det berømte 

bildet hvor den gang fenrik Rollum, kledd 

i sivile klær med milorgbindet på armen, 

overtar festningen fra den tyske kommandant. 

For nordmenn et stolt og etterlengtet 

øyeblikk. Men det bildet ikke viser og som 

har blitt borte i historiens mørke er at 

deler av 4. bataljon og 8.bataljon av Polititroppene, 

allerede hadde besatt festningen, 

og med sine mitraljøser rettet mot kommandantboligen 

satt makt bak overtakelsen. 

Selv om det er skrevet meget gode bøker 

av professor O.K Grimnes og Nils Ørvik er 

historien om Polititroppene lite kjent både i 

Sverige og Norge. Det at man i det nøytrale 

Sverige, fikk anledning og ikke minst hjelp 

og støtte til å sette opp en hel arme burde 

interessere yngre historikere og journalister. 

Men interessen må sies å være ganske fraværende. 

Anders Johansson med sin bok »Den 

glømda armen« er et hederlige unntak. Ellers 

virker det som om man mer dveler ved 

de første krigsår, hvor Sverige ble tvunget 

av omstendighetene til å gi etter for tyske 

krav. Men la det være klart: Sveriges hjelp og 

støtte til Norge gjennom tunge krigsår, var 

noe langt, langt mer en Svenskesuppe, selv 

om den var viktig nok for vår barn. 


Besökstips 

1. Svensk Norsk Kulturcenter/ 

Norsk Veteran museum i Furudals Bruk, 

Rättviks kommun. 

www.norskveteranmuseum.se. Guidade 

visningar: Lennart Öhnell, 0258-10084, 

lennart.ohnell@furudal.com. Basutställning 

om Reservpolititroppene och temautställningar 

om tiden 1940–45, andra 

världskriget, Sverige–Norge. 

Klassuppsättningar av häftet »Norska 

flyktingar i Sverige under andra världskriget« 

kan rekvireras gratis. Norsk 

Veterandag/Kulturdag anordnas varje år 

onsdag, vecka 24. 

2. Hjemmefrontsmuseet i Oslo, www. 

forsvarsbygg.no/festningene/Festningene/ 

Akershus-festning/Akershus-slott 

Museet er landets ledende institusjon for 

studier av norsk okkupasjonshistorie. Her 

kan du vandre gjennom en utstilling som 

att träffa elever från andra skolor och ett annat land höjde resans attraktionskraft och upplevelse. 


tar for seg flere sider av motstandskampen 

og dagliglivet i Norge under andre 

verdenskrig. Museet ligger på toppen 

av Akershus festning og holder til i et 

bindingsverkshus fra 16–1700-tallet. 

3. H-L Senteret i Oslo, www.hlsenteret.no. 

HL-senteret er et forsknings-, dokumentasjons- 

og formidlingssenter med fokus 

på Holocaust og andre folkemord, og på 

minoriteters vilkår i moderne samfunn. 

4. Kongsvinger Fästning, 

www.scandinavia.nu/kongsvinger. 

En kort historik over unionen Sverige– 

Norge 1814 til unions oppløsningen 

1905 og Kongsvinger Festning finner 

du her! 

5. Mälsåkers Slott, Strängnäs. 

www.malsaker.nu. Utställning om 

Svenska Norgehjälpen – En folkrörelse 

för ett broderfolk i nöd.

Lästips 

Foto lotta lindbeck, Peter Jonsson 

Tryck länsstyrelsen Dalarna 

Layout Svenssonform aB 

1. Norska flyktingar i Sverige under andra världskriget, 

May Lindholm. ISBN 82-912 18-22-6 

2. Den glömda armen, Anders Johansson. 

ISBN 978-91-972911-9-4 

3. Ett Skandinaviskt Mellanspel, Harry Söderman. 

ISBN 978-91-85183-53-1 

4. Ore i andra världskrigets skugga, 

Göran von Knorring. ISBN 978-91-633-8343-4 

5. Utan kvinnorna hade det inte gått, 

Göran von Knorring. ISBN 978-91-633-2593-9 

Dessa böcker kan rekvireras från Norsk Veteranmuseum, 

tfn. 0258-10084, lennart.ohnell@furudal.com 


ScaNDiNaviaN HEaRTLaND 2008–2011 

Scandinavian Heartland är ett gränsregionalt samarbete som omfattar Dalarnas län 

i Sverige och fjellregionen från røros till Stor-Elvdal i norge. Projektet har som mål 

att skapa ekonomisk tillväxt och attraktiva livsmiljöer med fokus på att öka antalet 

fastboende och besökande. Detta sker genom kompetensutveckling, metodutveckling, 

resultatspridning och praktisk tillämpning. 

Samarbetet inom Scandinavian Heartland sker i två projekt. 

»Kultur- och Naturbaserad Besöksnäring« arbetar med kompetensutveckling och 

affärsutveckling av besöksnäringsföretag och med att utveckla besöksmål kring 

hästnäringen, draghundsporten och mC-turism. 

»Med Levande Landsbygd« arbetar med erfarenhetsutbyte över riksgränsen, med 

att etablera stabila gränsregionala nätverk inom offentlig, privat och frivillig sektor 

och med nya metoder för bärkraftig service, småskalig energi, attraktiva tätorter och 

livsstilsboende. 

www.scandheart.org 

fInanSIärEr 

KontaKt 

alvdal 

kommune 

Stor elvdal 

kommune 

rendalen 

kommune 

Länsstyrelsen Dalarna 

791 84 falun, Sverige 

tel +46 (0) 23 810 00 

www.lansstyrelsen.se/dalarna 


røros 

kommune 

os 

kommune 

tolga 

kommune 

trynset 

kommune 

Regionrådet for Fjellregionen 

aumliveien 4 c, 2500 tynset, norge 

tel +47 62 48 56 00 

www.fjellregionen.no

En norsk armé i Sverige

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?