Levin Jeffrey - Uni helse

E. Lunga
”Salutogenese” og
styrkebaserte
tilnærminger
Utforming av en faglig referanseramme for
helsefremmende, styrkebaserte og positive tilnærmingar i
praktisk arbeid med forebygging, utredning, behandling
og tiltaksutforming
i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker
og barnevernstiltak med omsorgs/behandlingssiktemål
Prosjektrapport og ardeidsdokument
Wroclaw, Polen
Januar 2006
1

Ett er nødvendig
Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veien
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
2

Innholdsoversikt:
1. Prosjektrapport -
2. Forord til faglig arbeidsdokument
3. Salutogenese og positiv Helse
4. Hva er salutogenese ?
5. Salutogenetisk målbilde
6. Diagnostisering og salutogenese
7. Oversikttabell
8. ADHD som modell – positive aspekter
9. Styrkebaserte tilnærminger
10. Individualisering som faktor i salutogenetisk tilnærming
11. Litteratur
12. Vedlegg
3

13. Regionsenter for barn og unges psykiske helse, helseregion vest
Postboks 7800, 5020 Bergen
Foreløpig rapportering fra prosjekt Salutogense/styrkebaserte tilnærmingar i barne- og
ungdomspsykiriens og barnevernets arbeid med barn og ungdom
Rapport foreligger herved.
onsdag, 15. februar 2006
Vennlig hilsen,
Einar Lunga,
Tidligere avd.sjef. ved BUP-Sogndal/leiar Habiliteringstjenesten for Vaksne, Helse
Førde/Faglig rettleiar, Leitevegen Ungdomsheim, Leikanger
4

Sammendrag av prosjekt:
Salutogenese/Styrkebaserte tilnærminger i arbeidet med banr og unge i Barne- og
Uungdomspsykiatriske Poliklinikker og Barnevernsinstitusjoner
Dette faglige og praktiske prosjektet hadde sin spede begynnelsen for noen år siden – mens
jeg jobbet som leder for Habiliteringstjenesten ved psykiatrisk klinikk, HelseFørde og i tillegg
var engasjert i planarbeid for rehabilitering/habiliteringstjenestene i fylket og regionen.
Senere, etter at jeg ble tilstatt som avdelingsleder ved BUP-Indre Sogn, ble
prosjekttenkningen viderført og videreutvuikler, og da tenkt som et organisasjons- og praksis-
utviklingsprosjekt ved klinikken (tilsvarende klinikker) der jeg tok sikte på å innarbeide hos
medarbeiderne ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker og avdelinger en samtidig
allmenn og konkretisert eller spesifikk salutogenetisk og styrrkeorientert orientering av
fagligheten så vel som den praktiske oppfølginga av barn og unge. Salutogenese-orienteringen
og styrkebaserte tilnærmingar skal fungere både som et supplement og et korrektiv til den
fremtredende innrettetheten mot diagnostisering og behandling av avvik og forstyrrelser hos
barn og unge med psykiske lidelser, psykososiale problemer og omsorgsrelaterte vansker.
Underveis har jeg også i en toårig periode hatt engasjement som faglig rettleiar ved
Leitevegen ungdomsheim lokalisert i Liekanger kommune i Sogn, og også her tok jeg opp
trådene fra prosjektgrunnlaget i mitt veiledningsopplegg med omsorgspersonalet og ledelsen.
Ved siden av den meir generelle målsettingen om å dreie arbeidet med barn og unge med
psykiske lidelser/psykososiale problemer mot systematisk bruk av salutogenetiske orientering
og styrkebaserte perspektiver, har prosjektet også siktet mot å utarbeide mer spesifikke og
konkrete fremgangsmåter og arbeidsmåter i utredning, tiltaksutforming, behandling og
rådgiving. Fokus her har vært å finne frem til metodikk, teknikker, holdningar og
arbeidsmåter som forsøker å mobilisere pasientens såkalte sterke sider, intakte evner og
’signaturgenskaper’ (Seligman), ressurser, holdninger samt støttende systemer i familie og
nærmiljø og skole som til sammen kan beskytte mot, minske og moderere virkningene av
eventuelle svakheter, mangler og forstyrrelser knyttet til diagnostiserte tilstander.
Prosjektet har vært satt saman av ulike hovedelementer:
1) Litteratur-innhenting og tilrettelegging; 2) Gjennomgang og bearbeiding av forskningsfunn
om salutogenese og styrkebaserte tilnærmingar; 3) Praktisk deltaking i arbeidet med barn og
5

unge i BUP/Barneverns-sammenhenger; med innsamling av observasjoner av hvordan
fagpersoner fremstiller og drøfter situasjonen til henviste barn med problemtilstander: primært
her er å få betre oversikt over kva slags tilnærmingar som dominerer arbeidet;
diagnostiserende svikttilnærminger med vekt på forstyrrelser og lidelser, som trenger
teraputisk behandling - versus tilnærmingar som legger vekt på å avdekke og mobilisere
helsefremmende muligheter, sterke sider og ressurser. 4) Løpende utforming av en faglig
systematisk prinsipp og prosedyre-manual for salutogenetiske og styrkeorienterte
arbeidsmåter med barn og unge i forskjellige institusjonelle sammenhenger
(Arbeidsdokumentet).
Prosjektets hovedmål og delmål:
Prosjektet er tenkt som ledd i utviklingsarbeid der jeg tar sikte på å innarbeide hos
medarbeiderne ved BUP-poliklinikk/Ungdomsheim en generell salutogenetisk og
styrkebasert orientering av faglighet og praktisk-behandlingsmessig oppfølging av barn og
unge med problemtilstander.
Den faglige og praktisk-behandlingsmessige orenteringen mot salutogenetiske og
styrkebasert perspektiver sikter både mot å være et et supplement og et korrektiv til den
fremtredende innrettetheten mot patologirettet diagnostisering og behandling av avvik og
forstyrrelser hos barn og unge med psykiske lidelser, psykososiale problemer og vansker i
samhandlinga med sine omgivelser.
Ved siden av den generelle målsettingen vil prosjektet også sikte mot å utarbeide:
Oversikt over og konkretiseringar av fremgangsmåter, arbeidsmåter, metoder og teknikker
i utredning, tiltaksutforming, behandling og rådgiving som legger vekten på mobilisering
og rekruttering av barnets og ungdommens intakte evner, ressurser, holdninger samt
hans/hennes ressurser og støttesystemer i familie og nærmiljø og skole som til sammen
kan beskytte mot, minske og moderere virkningene av eventuelle svakheter, mangler og
forstyrrelser knyttet til diagnostiserte og diagnostiserbare tilstander.
Prosjektet skal munne ut i: 1) Prinsipp og prosedyre-manual for salutogenetisk og
styrkeorienterte arbeidsmodeller i barne- og ungdomspsykiatrien og barnevern; 2) Kurs-og
6

veiledningsopplegg for omsorgs- og behandlingspersonell som arbeider med barn og unge
med problemtilstander.
7

Målsettinger for prosjekt Salutogenese/styrkebaserte modeller i barne- og
ungdomspsykiatriske og barnevenrsinstitusjoner
Fase 1:
1. Utarbeiding av faglig referanseramme for Salutogenetisk tankegang i BUP/barnevern,
som supplement til og korrigering av ensidigheter i den meir tradisjonelle fokus på
patologiserende diagnostikk og behandling av psykiske lidelser og problemer
2. Kursopplegg for salutogeneseog styrkebaserte tilnærminger i BUP/Barnevern
3. Utarbeiding av spesifikke og konkrete fremgangsmåter og metode-anvisninger for:
Utredning og diagnostikk
Tiltaksutforming
Behandlingstilnærminger
Rådgivning til: foreldre, skole, barnevern, etc.
4. Kursopplegg metoder og arbeidsmåter
Fase 2.:
5. Innarbeiding av tankegang i BUP og/eller Barnevernsavdeling
6. Utprøving av og innsamling av erfaringer med et repertoar av salutogenetisk orienterte og
styrkebaserte arbeidsmåter, fremgangsmåter, metoder
7. Evaluering av salutogenetisk tankegang og fremgangsmåter: internt, via brukere
Fase 3: Opplæringspakke for institusjoner og faggrupper
8

Prosjektfaser:
Salutogense og styrkebaserte modeller som referanseramme for arbeidet med barn og
unge i barne-og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og barnevern
1. Forarbeids – og etableringsfasen Høsten 2002-2004: søking etter litteratur og
fagmiljøer med en salutogenetisdk og
2. Oppstartsfasen av utviklingsarbeid:
presentasjoner, veiledninger ut frå foreløpige
perspektiver
3. Innsamling av og oversikt over
faglitteratur, forsking og aktive fagmiljøer
4. Utforming av salutogenetisk
refranseramme i BUP/Barnevern (og andre
relaterte institusjonelle sammenhenger)
5) Innsamling av observasjoner gjennom
deltaking i virksomheten – kartlegge
fremherskende arbeidsmåter i institusjonelle
miljøer; få oversikt over den faktiske bruken
av sviktorienterte versus salutogenetisk-styrke
orienterte tilnærmingar i forhold til enkelte
barn/unge
6. Utarbeiding av konkrete fremgangsmåter,
arbeidsmåter, redskaper for utredning,
tiltaksutforming, behandling, rådgiving
7. Faglig formidlingsopplegg – kurstilbud og
presentasjoner
styrkebasert tilnærming
Oktober 2004 – Innledende foredrag BUP-
Sogndal om salutogenese i psykiatrien
Oktober 2004- høsten 2006
Februar 2005- desember 2006
Aug. 2004- juni 2006
Februar 2006-des.2006
Våren 2006 - Juni 2006
• Nov. 2005 Oslo: Kurs
salutogenese/styrkebasert tilnærming
til ADHD
• Januar 2006 – høyskolen i Sogndal:
Positive perspektiver på ADHD
• Jan. 2006 – Ungdomsbasen i
Fyllingsdalen: Salutogenese og
styrkebasert tilnærming i oppfølging
av ungdom i barnevernstiltak
• Mars 2006 – kurs fylkeslegen Sogn og
Fjordane om Salutogenese
8. Utskriving av foreløpig rapport Juni 2006
9. Viderføring av prosjekt – omsetting til Høsten 2005 – våren 2007
praksisendringer i aktuelle institusjonelle
kontekster
10. Oppsummering og foreløpig rapportering Årskiftet 2005-6
9

Forord til faglig del:
Utviklingsarbeid i faglig-institusjonelle sammenhenger som arbeider med barn og ungdom er
en krevende oppgåve. Modeller som bygger på salutogenese, styrkebaserte modeller, og
medvirkning fra brukere av tjenester støter på sterke faglige og institusjonelle hindringar og
motkrefter. Problemene kan synliggjøres gjennom to spørsmålstillinger a la det Anne
Sæterdal gjorde i 1983 (Sæterdal, Anne: Forsøk og forsøk - fru Blom, NIBR-notat 1983:3).
Utviklingsarbeidet blir brukt til å overreklamere for at organisasjonen gjør en god
innsats for å utvikle nye arbeidsmåter og metoder, mens realiteten er at dette
fortsatt blir neglisjert i den daglige virksomheten som domineres av de mer
tradisjonelle tankegangene og praksisene.
I utviklingsforsøkene «heter» det salutogenese, ressurser, sterke sider, involvering
og medvirkning fra brukerne – mens det samtidig bygges inn retningslinjer,
tidsplaner, ressursrammer og styringsformer som virker kontrollerende og i praksis
hemmer arbeidsmåter som springer ut fra salutogenese og styrkebaserte modeller.
Hvilke hindringsfaktorer og faglig-institusjonelle motkrefter er mest sentrale i arbeidet for
å omstille tilnærmingene til barn og ungdom med problemtilstander ?
De fleste diagnostiske og tiltaksopplegg for barn og unge med psykososiale vansker,
lærevansker og psykiske lidelser er basert på en klinisk medisinsk-psykiatrisk modell. Dette er
en modell der fokus er å identifisere og diagnostiserer lidelse; forstyrrelser og svikt - og som
pretenderer å behandle disse. Tilnærmingen er basert på en rasjonale der avdekking av og
tiltak for å behandle patologi og svikt definerer både tankemønster og nøkkelaktivitetene som
fagfolkene utfører. Til tross for at kritikken mot slike tilnærminger nærmest er utbredte og
nærmest allemannseie, fortsetter denne modellen å prege arbeidet i BUP så vel som i
barnevern og skoleverkets spesialundervisning.
Jeg liker nesten ikke å skrive det, ja - jeg er nesten engstelig for å si det som nå følger: Jeg
forsøker i denne rapporten å demonstrere at de barne- og ungdomspsykiatriske avdelingene i
dag mest fungerer som en slags medisinsk-psykiatriske ’herme-klinikker’. Dvs. klinikker der
man etter alle kunstens regler forsøker å leve opp til og å etterligne aktivitetene på ordinære
10

medisinske poliklinikker, men der den pasientvirkeligheten man forholder seg til er noe helt
annet enn den man møter i somatiske avdelinger. Man tar følgelig opp sykehistorie og
anamnese, man stiller diagnoser og drøfter differensialdiagnoser, gjennomfører prøver og
tester for å identifisere kjennetegn og egenskaper som kan avdekke lidelsen, og gjør faglig
begrunnete valg om hvilke terapier og behandlinger som kan være nyttig å sette i gang overfor
pasientene. De ansatte ved slike hermeklinikker sitter altså på kontorer sine med unge
pasienter og deres pårørende, og ’leker doktor’.
Dette kunne i og for seg være en tilfredstillende og riktig utvikling av BUP-klinikkene;
dersom kartet stemte bedre med terrenget. Men det gjør det dessverre ikke. Grunnen til at det
hele i virkeligheten mer og mer er blitt til en sort teater eller herme-virksomhet er at den store
majoriteten av barn og unge som blir henvist til barne- og ungdomspsykiatrien antagelig ikke
har noen medisinsk-psykiatriske lidelser, svikt, sykdommer som kan diagnostiseres og
behandles på denne måten. Pasientene har som regel og i de aller fleste tilfeller først og fremst
psykososiale belstninger, vansker, problemer. BUP-pasientene er barn og unge som befinner
seg i krevende konfliktsituasjoner med voksne, som kan være lærere, foreldre, andre barn og
unge, og endog med seg selv. BUP-avdelingene er slik sett i virkeligheten en arena for å
avhjelpe skadelige virkninger av et stort spekter av psykososiale konflikter og ugunstige og
belastende relasjons- og livssituasjoner som barna og unge forsøker å håndtere på best mulig
måte. Barna har selvsagt både kroppslige, følelsesmessige og andre og mentale følgeplager av
psykosisale konfliktsituasjoner og belastende livs- og relasjons-sammenhenger. Men disse må
nettopp betraktes og møtes som ledsagende eller følgeplager, og ikke egne distinkte
symptomer, sykdomstilstander eller forstyrrelser som kan grupperes til en diagnostiserbar
tilstand eller et syndrom og behandles som sådan.
Det er et tankekors at den medisinsk-psykiatriske klinikk-modellen til tross for utbredt skepsis
og misnøye, og de mange kritikerne fortsatt er nærmest enerådende i arbeidet med barn og
unge i BUP og Barnevern. Og at modellen faktisk synes å styrke sin stilling i arbeidet med
barn og unge i problemsituasjoner. En mulig hovedgrunn til denne utheldige utviklingen er at
kritikerne ikke har tatt alvorlig nok på utformingen av en alternativ modell for å utrede og
assistere barna og unge. I fag- og forskningslitteraturen finnes det etter hvert et stort spekter
av ansatser som kan og bør samordnes til en alternativ modell. I 20-30 år har sentrale forskere
(se f.eks.Garmezy 1983, Antonowsky 1987, Saleebey, 1997) formulert ansatser til en
forståelse av problemutvikling hos barn og unge som betoner og vektlegger andre forhold enn
11

svikt, spesielle vansker, og distinkte psykiske lidelser og patologier. I denne tradisjonen retter
man istedenfor fokus barnets aktive deltaking i en dynamisk livssammenheng, mot stressorer
og positive støttefaktorer som barn og unge utsettes for og selv fremkaller og søker,
viktigheten av individuelle og omgivelsesmessige faktorer som påvirker motstandskaft mot
stress og hardførheten hos barn og unge. Fremveksten av denne forskningen, sammen med
nyere perspektiver på og begreper om resiliens, helsefremming og salutogenese, og
styrkebaserte tilnærminger representerer til sammen en enestående mulighet til å utforme et
kritisk alternativ til den medisinsk-psykiatriske patologi-modellen.
De nye tilnærmingene åpner opp for et individ- og opplevelsesnært, og samtidig bredt og
praktisk relevant grep om det brede spekter av faktorer som samvirker og er involvert i
problemutviklingen hos et bestemt barn. I tråd med Antonowskis (1987) begrep om
Opplevelse av Sammenheng (OAS) så må man for å fremme barns muligheter for å mestre
livsstressorer og finne og nytte støttemuligheter, arbeide med å styrke deres forståelse av det
problemet de står overfor, styrke deres tilgang til de nødvendige ressurser for mestre det, og
hjelpe dem slik at de oppfatter problemet som viktig, og er sterkt motivert for og har håp å å
kunne løse det. Minst halvparten av all terapi er og må alltid være forankret i barnets egen
aktivitet og opplevelse; de er de selv som er på innsiden i sitt eget liv og kan utforme
grunnlaget for mestringsopplevelse. De stressorene som barn møter i sine daglige og
utviklingsmessige livssammenhenger er mange og varierte. Det synes å være slik at en sterk
Opplevelse av Sammenheng (OAS) er nært forbundet med at barnet rår over et bredt og
variert repertoar av mestringsferdigheter, og kan vise større fleksibilitet når det gjelder å velge
den fremgangsmåten som passer best for det problemet og den situasjonen som det befinner
seg i. (Antonovsky, 1987).
12

Positiv helse og velvære
The “positive health” agenda, arguing that true human health is more than not being ill—; it
isabout possessing key features of what makes life good, such as having quality ties to
significant others and an abiding sense of purpose in life (Ryff and Singer, 1998a). We argued
that these qualities, central to previous work on psychological wellbeing, could play an
important role in preventing illness or delaying its onset, and thereby extend periods of quality
living (Ryff, and Singer 186)
While offering diverse formulations of what it means to be healthy and well, these
perspectives revealed notable points of convergence and overlap. Specifically, six key
elements of well-being were repeatedly emphasized:
Autonomy—the capacity for self-determination
Environmental mastery—the ability to effectively manage one's life and surrounding world
Personal growth—the realization of personal potential and continued development
Positive relations with others—the possession of close, rewarding ties with others
Purpose in life—the capacity to find life meaningful and have goals in living
Self-acceptance—holding a generally positive view of one's self and past life
Positiv helse er grunnleggende betraktet ikke en rent medisinsk spørsmål, men også et
filosofisk spørsmål som krever klargjøring av betydningen av det gode liv. Når man utelater
denne klargjøringen av ’det gode liv’ hemmes forståelsen av hva positiv helse er; og man
fokuserer ensidig på begrensete aspekter av menneskelig fungering. Menneskelig ’wellness’
eller friskhet berører på samme tid både kropp og sjel, og måtene de påvirker hverandre og
samvirker på. En bred vurdering av positiv helse må omfatte både mentale og fysiske
komponenter, og måtene disse påvirker hverandre. Det er i virkeligheten de fysiologiske
grunnlaget for ’positive sinnstilstander’ som utgjør den fremtidige retningen for vår forståelse
av mekanismene som underligger positiv menneskelig helse. Positiv menneskelig helse
forståes best som en mangedimensjonal dynamisk prosess, heller enn som en avgrenset
slutttilstand; dvs. at menneskelig friskhet er et spørsmål om livsengasjement der man
uttrykker sine menneskelige muligheter intellektuelt og kognitivt, sosialt, følelsesmessig og
kroppslig.
Følelsesmessige tilstander utgjør en viktig component både i helse og
sykdom. Tradisjonell medisinsk-psykiatrisk sykdomsforståelse har unngått
studiet av følelsesmessig fungering og tilstander som faktorer i helse og
sykdom ( Melnechuk, 1988 , p. 183).
13

Ifølge det engelske Oxford-ordboken er sykdom "a condition of the body,
or of some part or organ of the body, in which its functions are disturbed
or deranged; a morbid physical condition."
Når det gjelder psykiatrisk diagnostisering skriver de to respekterte
amerikanske psykiaterne Donald Goodwin og Samuel B.Guze - "When the
term `disease' is used, this is what is meant: A disease is a cluster of
symptoms and/or signs with a more or less predictable course. Symptoms
are what patients tell you; signs are what you see. The cluster may be
associated with physical abnormality or may not. The essential point is
that it results in consultation with a physician."
Typiske indikatorer for helsemessig status I den vestlige verden fokuserer
på sykdom, lidelse, svikt, forstyrrelser, og andre negative begreper (se
Bowling, 1991 , p. 2)
Diagnose på sin side er "the determination of the nature of a diseased
condition ... also, the opinion (formally stated) resulting from such
investigation."
14

Hva er salutogenese ?
Antonowsky skapte betegnelsen ’salutogenese’ i 1979. Den springer ut av det latinske
begrepet ’salus’, som betyr helse og velvære. Den salutogenetiske modellen retter
oppmerksomheten mot årsakene til og forhold som skaper helse, i motsetning til patogenetisk
tenkemåte som fokuserer på prosesser og forhold som er involvert i frembringing av sykdom
og patologi.
The resources a person draws on in times of need act as,
"buffering, ameliorating or mediating mechanisms, thought of as blunting the
invariably negative impact of stressors and thus preventing breakdown"
(Antonowsky 1993)
These resources can be internal such as self-esteem, the cognitive ability to learn how
to cope, for example with a new baby; or they can be external, such as the local
environment and cultural influences. These internal and external resources are
sometimes interchangeable and a person accumulates them through life experiences
from childhood onwards.
Antonowskys model – en oversikt over hovedkomponentene – etter Waller 1995 -
15

Balansemodell av helse/sykdoms-prosessen:
Salutogenese: fra perspektiv til praktisk metodikk
Som jeg har forsøkt å klargjøre ovenfor, er BUP-klinikker i all hovedsak en arena for
håndtering av psykososiale konflikt-prosesser, flertallet av saken omhandler barn og ungdom
som er i konfliktforhold med sine omgivelser, med voksne, foreldre, lærere, andre barn, og
institusjonelle krav og kontekster. Behandlingsoppleggene består i virkeligheten hovedsakelig
av ulike former for kognitiv og livspraktisk assistering i konfliktdemping, konflikthåndtering,
konfliktløsing. Selv om mange av barna i disse sakene i klinikken fremstår som ’forstyrrete’,
’syke’ – er dette som regel sekundære uttrykksformer for intensive og vedvarende
konfliktforhold som gir seg indirekte uttrykk i form av kroppslig og mental dysfungering – og
det er derfor forholdsvis enkelt å gå seg vill i slike sekundærsymptomer og diagnostisere og
behandle barna gjennom disse utslagene. For barna er særpreg og kjedingsprosesser
igangsettende for konfliktforholdene, og manglende manøvrerings- og tilpasningsevne i
omgivelsene og evne til fredeliggjøring hos de voksne trigger psykososiale
konfliktforstyrrelser av mer eller mindre alvorlig grad, intensitet, skadepotensile og varighet.
Disse psykosisale konfliktforstyrrelsene griper på sin side inn i barnas kroppslige helsetilstand
og fysiologiske fungering, og kan skade balansert kroppslig tilstand og fungering.
I et salutogenetisk perspektiv handler effektiv hjelp om å rekruttere, utløse, og lage positive,
støttende, fasiliterende, gjenopprettende og ressursfremmende prosesser når en starter arbeidet
med et psykososialt konfliktplaget barn. Den salutogenetiske behandlingspraksisen
mobiliserer og rekrutterer de ressursene og sterke sidene som finnes hos barnet og i dets
næreste miljø og nettverk. Hva er disse ressursene og sterke siden, hvordan idenfisere og
finne dem? Hvordan kan dette foregå på en best mulig måte ? Formålet mitt er å klargjøre
16

dette gjennom praktiske anvisninger og forslag, for sosiale aktører som møter barnet og dets
familie og sosiale omgivelser.
The thirteen components of salutogenesis include:
1. Control of the environment
2. Cohesion and use of support systems
3. Communication regarding the event
4. Use of challenges and opportunities
5. Commitment to active part in recovery
6. Recognition of good and bad event
7. Clarification of the event via information
8. Coherence in trauma story
9. Congruence in seeing inevitable feelings of blame and responsibility
10. Commemoration or use of rituals
11. Consolation to develop positive feelings
12. Culture and its role in recovery
13. Closure and belief that the event has ended
17

SOC/OAS-Opplevelse av sammenheng - Hva er ‘sense of coherence ?
The sense of coherence construct is a generalized worldview, reflecting the extent to which an
individual has dynamic confidence that his or her internal and external environments are
structured and predictable, and that there is a high probability that life situations will work out
as well as can be expected (Antonovsky, 1979, 1987). An inclination to perceive the world as
ordered and explicable, enables the individual to develop a cognitive assessment of the
difficulties stemming from stressors, and facilitates the active search for appropriate coping
strategies.
Helse, SOC/OAS og trosfunksjonen: finnes det sammenhenger ?
Mennesket har vært betegnet som ’et metafysisk dyr’ (Schopenhauer), et dyr som ikke nøyer
seg med det faktiske, nøkterne og virkelighetsnære, men som ser utover dette til andre, større
og mer skjulte virkeligheter. Mennesket har vært og er selv i vår sekulariserte verden et
troende dyr. Troen er heller ikke uten virkninger – fra medisin og psykiatri kjenner vi til
placebo og nocebo-effekten, som er svært viktig for de resultatene man oppnår ved alle slags
behandlinger – enten de er virksomme eller ikke.
“I løpet av de siste tre tiårene, har hundrevis av forskjellige studier utført av ulike forskere
som studerer ulike populasjoner utover i verden rapportert en sammenheng mellom religiøs
involvering, bedre fysisk helse, og økt livslengde. Hvorfor denne sammenhengen mellom
religion og fysiski helse finnes, forblir i all hovedsak et mysterium.” (G. Koenig, and Cohen
2002, s.3)
Biologi og salutogenese: Den salutogenetiske hjernen
Salutogenic theory goes to the very essence of neurobiology. It has been noted that
neurological processes (as well as anatomical structures) are remodeled by sensory input.
These processes, collectively termed neuroplasticity, are operative at all levels of the nervous
system.
Smith [3] wrote that these mechanisms range, "from the afferent activity of peripheral sensory
receptors to the efferent activity directed toward neuroendocrine organs, blood vessels, and
muscles. Although the selectivity of perception probably makes it impossible to be aware of
18

everything that is happening throughout the body, it is evident that these regulatory processes
are essential for one's health, and that they provide the basis for functional salutogenic
mechanisms of the brain."
Smith further noted "an organism with a salutogenic brain would experience the world as
manageable and coherent...with a self-perpetuating cycle for enhancing self-confidence and
well-being."
From a chiropractic perspective, a salutogenic brain is one that receives afferent information
concerning the internal and external environments without interference. If this world-view
and self-image are not distorted, the brain will issue efferent mental impulses that give rise to
qualitatively and quantitatively appropriate responses.
As the process of life unfolds, the human experience sculpts the anatomical and functional
mechanisms of the nervous system. Whether the result is a life that gives honor and dignity to
our potential, or a grotesque caricature of the life which could have been, is up to us.
As human beings, we have the ability to control the modulating factors in salutogenesis. We
can choose to experience social support, spirituality, happiness, humor, and love through a
nervous system free of distortion and interference. We can exercise control, commitment, and
challenge through biomechanisms
Salutogenetisk målbilde ved behandlingsopplegg – en oversikt
Egenskaper i selvet
Akseptering av seg selv, og sitt særpreg – sterke og svake sider
Egenkraft – eg greier ting
Godt arbeid – eg gjør ting som folk er fornøyd med
Lederskap – eg styrer meg selv og mine tig
Selvtillitt
Egenledelse
Stolthet
Positive følelser
Trygghet
Kjærlighet
Tilknytning
Vennlighet
Glede
Optimisme
Mildhet
Generøsitet
Ro, fred, avslapning
19

Livsløp
Jeg greier ting, mestrer ting
Jeg har fremgang i det jeg holder på med
Det skjer noe
Ting ordner seg
Jeg opplever vekst, utvikling, kreativitet
Positiv livssituasjon
Aksept
Kjennskap til selvet
Venner
Støtte
Trygghet
Tilbakemeldinger
Fellesskap
Kropp og kroppsfungering
Helse
Velfølelse
Aktivitet
Bevegelse
Smertefrihet, frihet fra ubehag
Kroppsgodtaking
20

Components in Perceived Wellness
Component Definition
Emotional centeredness A secure self-identity and a
positive sense of self-regard
Intellectual stimulation Perception of being internally
energized by an optimal
amount of intellectually
stimulating activity
Physical resilience A positive perception and
expectation of physical health
Psychological optimism Perception that one will experience
positive outcomes to the events and
circumstances of life
Social connectedness Perception of having support
available from family or
friends ... and perception
of being a valued support
provider
Spiritual life purpose A positive sense of meaning
and purpose in life
21

Sosial støtte og salutogenese
"The quality and availability of social supports are among the most important environmental
factors promoting resiliency in maltreated children, even in the presence of a gene expected to
confer vulnerability to psychiatric disorders,' Kaufman says
22

Diagnostisering i salutogenetisk sammenheng
What is "normal" when it comes to brains, behavior, and emotional life?
Some things, like hallucinations or debilitating melancholy, are clearly diagnosable. But what
about "caffeine intoxication" --characterized by insomnia, muscle twitching, nervousness,
perhaps even rambling thoughts after more than two to three cups of joe? Or how about
premenstrual irritability?
Since 1952, the American Psychiatric Association has published what over time became the
complicated, much-criticized, often satirized, but endlessly utilized diagnostic arbiter of
"normal" in the world of mental health. While the first two editions of the Diagnostic and
Statistical Manual of Mental Disorders did not make much of an impression, when DSM-III
was published in 1980, it transformed the landscape of mental health--for good and ill. The
slender paperback manual of 1952 ballooned to 943 pages in 2000 with the revised version of
DSM-IV, cataloging more than 350 mental disorders.
Practitioners celebrated the standardization of emotional disorders. Critics, however, were
appalled at the oversimplification, lack of nuance, and arbitrariness being imposed on the
infinite varieties of human behavior gone awry. Not to mention the way that the DSM seemed
to pathologize what in many cases could reasonably be seen as simple quirks of
Den diagnostiske vendingen i BUPs praksis – på nittiallet til i dag å være overselvsagt. En
nesten inuk rask og ukritisk ibruktaking av diagnosesystemet; hva dette gjør med kvaliteten i
behandlingstilbudet. Hele arbeidsprosessen blir innrettet mot diagnostiske størrelser, som
løsrives fra barnets helhetlige fungering og livssamenhenger og oppfattes som om de har en
egen intrinsikal dynamikk og utvikling; og med egne behandlingsprosedyrer og manualer for
hver tilstand.
En alternativ mer kontekstuell tilnærming til diagnostikk er en naturlig følge av
salutogentisk tankegang. De forholdene som fanger oss inn av og underligger en
diagnose er bare i liten grad uavhengige og løsrevet fra livskontekstene. Fokus må
holdes på forankringssammenhengen for innholdet i diagnosene, både i løpet av
vurderingsfasen og i behandlingsfasen.
23

Psykiatriske lidelser og salutogenese: Perspektiver
The safety net of care for children with mental disorders is badly frayed and even torn open in
some spots, leaving many kids untreated or in a dangerous free-fall on treatments that don't
work, mental health experts agree.
"There's been a scientific failure and a policy failure and a financing failure,"
More Americans than ever with mental disorders are trying to get care, but only a third
receive effective treatments, says a landmark government survey out Monday.
Rates of mental illness have flattened in the past 15 years after steadily rising from the 1950s.
"That's reassuring and a little surprising, given the economic slumps and 9/11," says survey
director Ronald Kessler of Harvard Medical School.
About one in four adults have the symptoms of at least one mental illness every year, and
nearly half suffer disorders during their lifetimes, according to the study of 9,282 people
published in the Archives of General Psychiatry. The study is a detailed update of large
federal surveys done in the '80s and '90s.
On the positive side, 41% with a disorder went for treatment in the past year, up from 25% a
decade ago and 19% two decades ago. The more severe the disorder, the more likely a person
was to get good care.
Most people with disorders -- about four out of five -- have mild to moderate mental illness.
Overall, 6% of Americans have disorders that seriously impair their daily lives
More Americans than ever with mental disorders are trying to get care, but only a third
receive effective treatments, says a landmark government survey out Monday.
Rates of mental illness have flattened in the past 15 years after steadily rising from the 1950s.
"That's reassuring and a little surprising, given the economic slumps and 9/11," says survey
director Ronald Kessler of Harvard Medical School.
About one in four adults have the symptoms of at least one mental illness every year, and
nearly half suffer disorders during their lifetimes, according to the study of 9,282 people
published in the Archives of General Psychiatry. The study is a detailed update of large
federal surveys done in the '80s and '90s.
On the positive side, 41% with a disorder went for treatment in the past year, up from 25% a
decade ago and 19% two decades ago. The more severe the disorder, the more likely a person
was to get good care.
Most people with disorders -- about four out of five -- have mild to moderate mental illness.
Overall, 6% of Americans have disorders that seriously impair their daily lives
24

Although the prevalence of mental illness is high and treatment often poor, most cases are
mild, according to the survey, known as the National Comorbidity Survey Replication (NCS-
R), taken every 10 years to assess the mental health of the country.
The latest survey results found:
• a decade's worth of advances in therapeutics, awareness campaigns, and greater health plan
access to mental health care resulted in a dramatic increase in treatment;
• nonetheless, a high proportion of the population continues to have mental disorders and
many remain untreated;
• six percent have a severe disorder;
• the quality of treatment is often low;
• early interventions aimed at children are recommended.
De nye rapportene innebærer at det finnes egentlig ikke gener for psykiatriske tilstander; det
synes å være slik at bestemte gener påvirker responsrepertoaret som individer nytter for å
mestre eller la seg overmanne av belastninger og stressfyllte omstendigheter.
25

Tro og spiritualitet som helse- og rehabiliteringsressurser
En enestående fordel og noe av det som har gjort pilegrimsvandring meir og meir populær
som forbedring og rehabiliteringskontekst er den nære og naturlige tilknytningen som
vandreren og pilegrimen har til tro og åndelighet. Det ordinære behandlings- og
rehabiliteringssystemet forholder seg knapt til den rollen som trosfunksjonen og åndelighet
spiller i langvarige psykiatriske og psykososiale problemtilstander.
Den amerikanske terapiforskeren Jerome Frank (1974) stiller i sin bok ”Persuation and
healing” som omhandler sammenligning av forskjellige psykoterapier spørsmålet om det
finnes noe som er felles for personer som søker og har behov for psykoterapeutisk hjelp. Han
tro at det finnes en slik felles tilstand, som han omtaler som ’demoralisering’. Demoralisering
innebærer at en person har mistet pågangsmot, innstilling, ånd, er oppgitt og forvirret,
mangler retning – og om dette ikke i seg selv er årsak til problemtilstanden så bevirker det at
personen ikke makter å arbeide seg ut av den på egen hånd nettopp fordi nøkkelressursene
mangler som følge av demoraliserings-effekten. Det byr ikke på store vansker å se likheten
mellom Franks ’demoralisering’ og Antonowskis ’opplevelse av sammenheng’ med omvendt
fortegn.
R.Emmons: 5 kjennetegn ved ’åndelig intelligens’
• Evne til overskridelse, til å gå utover det som er tilstede, begrensninger
• Evne til å helliggjøre, ’sanktifisere’ og sakralisere hverdagslige erfaringer, forhold,
aktiviteter
• Evne til å oppleve høynelse, opphøyde bevissthetstilstander; ekstase, mystikk,
meditasjon, bønn, overgivelse
• Evne til å bruke åndelige ressurser for åløse problemer – åndelig omforming
• Evne til å engasjere seg i dydige atferder
Å bygge tro og åndeliggjøring inn som aspekt ved langvandring og annen fysisk aktivitet
Vi har i dag svært god dokumentasjon for at ulike former for bevegelse : gå, løpe, sykle, ro –
osv.; virker helsefremmende, helsebevarende både somatisk og psykisk. En svakhet ved mye
av den aktiviteten som foregår for å styrke innsatsen når det gjelder fysisk aktivitet hos
mennesker med plager er mangelen på et integrert kroppslig-sjelelig perspektiv der en også
makter å ta i bruk pasientens viktige trosevner og åndelige evner for å fremme positiv
26

helseutvikling. Et integrert persektiv og praksisopplegg kan i tillegg til de rene fysiske
effektene også hente ut større ressurser hos den enkelte, nettopp i form av økt evne til
åndelighet, å vekke opp trosforholdet og rekruttere den såkalte ’åndelige intelligensen’
(Emmons, se tabell) paralellt med fysisk aktivitet.
Pilegimsvandringen er ideell for et slikt integreringssiktemål, nettopp gjennom
kombinasjonen av fysisk, sosial, og åndelige-religiøse praksiser. Det er særlig to ting som
mangler mer og mer hos mennesker i det moderne liv – og det er et optimalt nivå av kroppslig
bevegelse og et egnet og intensivt trosforhold: det moderne livet utsetter oss for passivisering,
tilskuertilværelse, instrumentaliseringen av egne aktiviteter for ensidig nyttetenkning, penger,
effektivitet, fremmedgjøring fra kropp og sjel, osv..
I enkelt oppsett kan vi si at:
Bevegelse (fysisk langvandring) + åndelighet (trosopplevelser) = Pilegrimsvandring som
antistruktur (Turner) og antiskjebne (Malraux), som kontekst for å motstå og overvinne det
moderne livets skadevirkninger, for å gjenvinne et forhold til seg sjølv, sin kropp, sin
åndelighet og generelt sitt liv –
Ikke noe som kommer av seg selv sjølv: Et gnagsår er et gnagsår, en rekke
av kilometre er fortsatt en lang rekke av kilometre, et pøsende regnvær er
et pøsende regnvær: pilegrimskonteksten krever derfor fokuserte
forberedelser, innledning til en omstilling av seg selv, til et vendepunkt i den
enkelte deltakeren som kan følges av senere vendepunkter
27

Pasientkjennetegn
Oversikttabell for utvalgte BUP/Barnevernkienters
’salutogenetiske profil’:
Situasjons- og
problembeskrivelse ved
opppstart av
Aktive patogenetiske
reaksjoner og
prosesser:
behandlingsrefokusering diagnostikk-relevante
forhold
Refokusering: Aktuell status
Salutogenetisk
behandlingstilnærming og
metode-register
etter
salutogenetisk
intervensjon
mht.:
Problematikk
Symptomer
Fungering
Klargjort
1. Geir: 15 Lang tids BUP-
Stressreaksjoner og Økt voksenstøtte med
år, 10 oppfølging,
somatisering,
tryggjøring,
Redusert
kl. de tre siste skoleår økende depresjon og
definering av
Fortsatt
konflikt lærere, periodisk nedstemthet,
signaturegenskaper med problematisk
og selektivt fravær, tilbaketrekking, styrketabell,
søvn/og somatiske resignasjon
fremtidsåpende skisse med
reaksjoner
styrking av OAS
2. Fjodor, BUP-pas. Over 1 år, Tvangslidelse Psykopedagogisk klargjøring, Klargjort
16, vanskelig oppførsel Konflikt-atferd personopplæring med Mild reduksjon
10.kl. hjemme, overfor mor og Minsket oppgaveinnsats signaturegskaper,
Optimal
søster, fremmegjøring,
voksenstøtte,
emosjonell søking
OAS-styring
3. Molly, BUP/Barnevern siste år, Konflikt-opptrapping, Definering av
Normal
15 år barnevernstiltak, likegyldighet
signaturegenskaper,
Ingen
muslimsk
Minsket oppgaveinnsats sosial støtte,
Optimal
innvandrerjente,
samarbeidstrening,
alvorlige komplikasjoner
reframing
av kulturelle forhold og
tltakende
samarbeidsvansker med
voksne
Fremtidsskissering med OAS
4. Sol: 17 Langvarig
Samspillsfrustrasjoner Sosial støtte Klargjort og
år, barnevernstiltak etter med negative affekter Signaturklargjøring
bedret,
2.kl.vide omsorgssvikt og misbruk, med forsterkende Samhandlingstrening Redusert
regåend kjærlighetssøkende opptreden, dissosiative Fremtidsskissering med OAS Klart forbedret
e
reaksjoner, selvskading,
Sterkt redusert
oppgaveinnsats
5. Eddy 18 BUP-pa. Halvt år, siste år Stemningsvansker, Samtale-sesjoner, SMS- Klargjort
år almenfag, overfølsom og resignasjon,
kontakt,
Noe forbedret
omsorgsfull,
selvmordsvarsler Personlighetsopplæring, Tilfredstillende
kjærlighetssøkende,
Signaturegenskaper
superpoetisk med fokus
Sossial støtte
på død og mørke,
forestillingssterk,
Fremtidsskissering med OAS
6. Kurt Tvangsinnlagt psykiatrisk ADHD (uten hyp), Kontaktintensivering, Innlagt
avd., svak
eksentrisk og schizotyp samtalestøtte med samhandling Markant
skoleprestering, væremåte,
i livsfeltet, sosial støtte, bedring
eksentrisk stil, lite unngående-engstelig for fremtidsåpning,
Uavklart
foreldreoppfølging, nye folk og situasjoner personlighetsopplæring med
barnevernsplassert etter med tilbaketrkkingog signaturegenskaper/styrketabell
ungdomsskole
oppgitthet, uklar og
tankemessig forvirring
OAS
7. Andy 15 Barnevernsplassert, Samarbeidsvegring med Personlighetsopplæring, Klargjort
år – 10 alvorlig traumatisering konfliktforsterkende signaturegenskaper, støtte, Forbedret med
kl. som 7-åring.
atferd, nedstemthet og OAS
restvansker
Tiltakende skolevegring prestasjonsunngåelse
Under
med full nekt to siste år,
forbedring –
28

8. Sogge,
16 år, 1.
videregå
ende kl.
full samarbeidsnekt med
voksne,
tvangsinnlagt
ungdomsavdeling
Svak skoleprestering,
utpreget guttestil med
dominanskonkurranse og
slossing,
9. Sammy Langvarig BUP,
følelsesmessig uryddig
familiesituasjon, lav
sosial statur med
vedvarende mobbing,
kunsnerings natur
10. Skjalg Langvarig BUP-pas.,
skole/atferdsvansker,
agressivitet, stoffmisbruk,
11. Marilyn, Langvarig
15, siste BUP/Barnevern,
år Tvangsinnlegging med
ungdom rømming, skoleavbrudd,
skole alvorlige risikoatferder
med selvskading
Oppsummering av tabell:
Aksentuering av ADHDfungering,
slossing og
skadeverk
Samhandlingsfrutrasjoner
med negativ affekter,
sosiale provokasjoner og
fronting, oppgitthet og
depressive raksjoner
ADHD-aksentuerende
livsmønster, avbrudd
livskarriere, stoffmisbruk
og samhandlingsbrudd
Svak affektregulering,
dramatisering av negative
affekter, farlig atferd, full
karrierestopp
Slutte skolen, overgang i
arbeid =
reseleksjon/deseleksjon av
nisje,
Personlighetsopplæring
støtte, verdiklargjøring
moderat
forbedring til
nå
Klargjort
Forbedret
Bedret
Sosial støtte Klargjort
OAS-styrking Forbedret
Forbedret
Personklaring Under
OAS-styrking
avklaring
Ingen bedring
Ingen bedring
Sosial støtte Under
Kontaktutvikling
avklaring
Handlingstilrettelegging Ingen bedring
Ingen bedring
29

DSM/ICD-revolusjonen og den moderne fremstillingen av psykiatriske lidelser
"a whole mythology is deposited in our language" ( Ludwig Wittgenstein, 1971, GB 35)
Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen”
(2004) at ’”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og
bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig
problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med
sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203) Furedis hypotese er at den korte veien til og
det etter kvart selvsagte i medisinsk-psykiatrisk diagnostisering av menneskelige særegenheter
og problemer innebærer et endret forhold mellom ens selv, opplevelse, atferd og samfunnet;
resultatet er et mere passivt og selvoppgivende, sårbart og svakt selv.
Det psykiatriske diagnosespråket har siden begynnelsen av 80-tallet og DSM/ICD-revolusjonen
gradvis blitt mer og mer enerådende når det gjelder klassifisering av problematiske forskjeller
mellom mennesker. Teknisk sett representerer den nye standardiserte diagnose-systematikken et
svært viktig fremskritt når det gjelder et felles språk for mentale lidelser, og betydelig forbedret
reliabilitet eller pålitelighet i diagnosesettingen (Horowitz 2002, ).
Diagnose i medisin og medisinsk psykiatri her tre distinkte funksjoner (se Panksepp 1998):
1. Å sikre at praktikerne snakker om den same tingen.
2. Å få til en rask og effektiv mate til å avgjøre hva slags tiltak og behandling man kan
foreskrive.
3. På høyeste nivå av vitenskapelig utvikling, å gi en forkortelse for å kommunisere vår
forståelse av etiologien til ulike forstyrrelser
Men diagnosespråket fører samtidig med seg tendens til todelt tankegang der man betrakter
avvik, forstyrrelse og sykdom som noe som er kategorialt forskjellig fra og avgrenset fra
normale variasjoner i menneskelig atferd. Mennesker med forstyrrete eller avvikende måter å
være på omtales gjennom bruk av kategoriale betegnelser som er diskontinuerlige med de
hverdagsspråklige kategoriene som nyttes i omtale av ordinære og normale forskjeller mellom
mennesker.
decontextualized symptom-based criteria
30

Skadelig dysfunksjon
Wakefield formulerte i 1992 begrepet skadelig dysfunksjon for å komme nærmere en brukbar
definisjon av det viktige begrepet ’mental forstyrrelse/lidelse’ i diagnosesystemet DSM.
Wakefield sier det slik: ”A disorder exists when a failure of a person's internal mechanism to
perform impinges on the person's well being as defined by social values and meanings. The
order that is disturbed is thus simultaneously biological and social; neither alone is sufficient
to justify the label disorder.” (p. 373)
En mental forstyrrelse eller lidelse foreligger ifølge Wakefield når den avvikende atferd skyldes
en skadelig dysfunksjon i individet. Sosialt avvikende atferd er derfor ikke i og for seg en mental
lidelse, men bare dersom den springer ut av dysfungering hos individet. Spørsmålet som jeg vil
reise er: Kan ADHD-tilstander alltid oppfattes som en skadelig dysfunksjon i indre mekanismer
hos individet ?
Wakefield begrep om skadelig dysfunksjon, og det resonnement han utvikler har fått en sentral
plass i diskusjonen om DSM-klassifiseringen av diagnostiserbare forstyrrelser. Man har poåpekt
at resonnementet har en viktig mangel. Wakefield tar ikke i betraktning og drøfter ikke den
naturlige variabiliteten i de indre mekanismene som definerer mentale lidelser. Mentale
mekanismer finnes ikke i en standard og universell utgave, som er like for alle mennesker. En
mekanisme X² kan være eller ikke være involvert i avvikende atferder avhengig av trekk- eller
egenskapskonteksten som mekanismen inngår i eller samfungerer med. Dersom denne er gunstig
kan X²mekanismen/funksjonstilstanden bidra til positiv eller plussfungering i noen
sammenhenger – mens X² i andre kontekster vil være involvert i problematisk og forstyrret
atferd.
1. Egenskapskonteksten: X² bidrar sammen med F¹ og Y¹ til positiv atferd, men sammen
med F³ og Y³ til problematferd. Altså kan man ikke definere svikt i indre mekanismer
uavhengig av funksjonstilstanden i andre samfungerende mekanismer; den samme
funksjonstilstanden i en mekanisme som sammen med noen mekanismer gir opphav til
forstyrret fungering, vil samen med andre mekanismer kunne ha positive
funksjonseffekter ( se Nettle om forestillingsprosesser, Chadwick om den schizofrene
kreditten, temperamentsmodeller av ADHD. Det synes ikke nødvendigvis å være noen
31

enkel og direkte sammenheng mellom funksjonstilstanden i ulike hjernemekanismer og
bestemte atferd (se 1 for eksempel Bock og Goode, 2003)
2. Situasjonskonteksten: Funksjontilstanden i hjernemekanismen X1 kan ved eksponering
for egnet miljø ’A+B’ medføre normal, positiv eller plussatferd, mens den i uegnete
settinger som ’M+N’ er involvert i fremkomst av problematferder eller krevende
atferdsstrategier hos et barn. Panksepp og andres kritiske ADHD-syn relatert til
mangelen på settinger for grovmotorisk leikpreget utfoldelse i skolen tilsvarer dette.
Ved siden av at diagnosesystemet patologiserer og sykeliggjør deler av menneskelig variasjon,
bryter den altså viktige sammenhenger med ordinære og normale menneskelige egenskaper,
væremåter og tilstander. En lite påaktet men ganske avgjørende konsekvens av dette er at
problematisk og eventuelt forstyrret atferd blir oppfattet som mer forskjellig fra normal og
vanlig fungering enn det som faktisk er tilfelle. Dette kan ha ugunstige følger både for personer
som blir utsatt for diagnostisering, og for andre mennesker som skal forholde seg til dem. En slik
klassifisering og forståelse av menneskelige forskjeller kan faktisk vanskeliggjøre utsatte og
sårbare felleskapsdannende prosesser mellom ulike mennesker. I et samfunnspsykiatrisk
perspektiv er vil nettopp styrkingen av slike felleskapsdannende dialogiserende prosesser (se
Nylund 2002) være avgjørende for vår praktiske og hverdagsnære evne til å bistå mennesker
1 Mer om dette: “We are faced with the puzzle of Asperger's syndrome. Here we have a disorder in which
affected individuals can show quite abnormal use of language in an absence of a history of language delay and
the semantic and syntactic problems that are sometimes seen in individuals with autism. It is striking that there
have been no brain imaging studies of language function in Asperger's syndrome. It is widely assumed that
their normal intelligence and apparently normal language skills represent intact functioning of the relevant
brain systems; but this is an assumption. One has to be somewhat cautious about equating normal behavioural
performance with an intact biological mechanism. “(Bock & Goode, 2003, p. 36)
32

med problematisk fungering.
Kontinuum
Av problematiske
atferder
Funksjonstilstand i indre mekanismer
Normalfungering Variantfungering
(ekstreme skårer og
profiler)
Særpreget væremåte Hverdagstyper av uro Påtakelig rastløs,
Atferd
og rastløshet oppdrevet stil og
væremåte
Regelbryting/
atferdsmessig
forseelse eller
avvik
Tidsavgrenset
belastningsreaksjon
med forstyrret atferd
Utpreget
problematisk og
sosialt forstyrrende
atferd
Engangsforeteelse,
bryte fartsgrense
med bil,
ikke holde avtaler,
komme til avtalt tid
Alminnelig
uro ved ved angst og
bekymringer
ADHD-like atferder
som følge av andre
forhold og
belastninger
Bryte fartsgrense
med bil oftere enn
vanlig
ikke holde avtaler,
komme til avtalt tid
Lettere enn andre for
å uroe seg og bli
oppkavet over ting
ADHD-stil med
hyppige
skadevirkninger i
skole, arbeid, privatliv
Dysfungering
(patologi)
Uttalt og
avvikende
rastløshet –
Bryte fartsgrense
med bil som etablert
mønster i trafikken –
Gjennomgående
regelbrytende
atferder
Vedvarende urolig og
oreaksjon
ADHD som gjennomgående
lidelse: en
liten andel av alle
tilfeller
Tabellen viser kompeksiteten og mangedimensjonaliteten i diagnostisering av mentale
forstyrrelser som ADHD; og at et ensidig og isolert patologiserende perspektiv ikkje kan
dekke opp fo0r denne kompeksiteten. Et og same fenomen, på atferdsnivå, psykologisk,
nevropsykologisk, nevrobiologisk nivå kan innebære forskjellige utfall alt etter den indre
og ytre konteksten som fenomenet inngår i. Her ligger selvsagt nøkkelen til salutogenese
og styrkebaserte tilnærmingar, som nettopp arbeider gjennom å rekruttere kontekster
somk virker ressursskapende og styrke-mobiliserende for barnet eller den unge.
33

Den diagnostiske kulturen
I artikkelen “Diagnosis Is Treatment” publisert i Journal of Family Practice 10, no. 3: 445–9.
1980 hevder forfatterne Brody, H., and D. B. Waters. at diagnose er behandling – “What this
means is that the very fact of diagnosing a person with some sort of medical condition is a
form of medical treatment which can be expected to have an effect.” (2002, s.25)
This process was noticed many years ago by Howard Brody and David Waters and described
in a fascinating article titled “Diagnosis is Treatment. ” They describe several interesting
cases where it is quite clear that the shaping of the diagnosis can make a significant difference
in the outcome of the illness. (Moerman 25)
"The authors continue by saying that in this (and another) case, “the diagnosis in itself
exercised a therapeutic effect for the patient inasmuch as it provided an understandable,
acceptable explanation for his behavior” (Brody and Waters 1980)." (Moerman 26)
35

Diagnostisering av svikt og forstyrrelser
”La alt håp fare”: Gustavs Dores illustrasjon til
Dantes nedstigning til Inferno
Den diagnistiske tilnærmingen i DSM og ICD er en løsning på problemer som hører fortiden
til; løsningen på reliabilitetsutfordringene som en var opptatt av på 70-tallet er blitt til dagens
problemer. Han foreslår at den 5 utgaven av DSM, som skal komme i 2007, må utforme en
annen begrepsmessig struktur i psykiatrien, slik at man kan forstå psykiatriske problemer på
en bredere måte enn det som er tilfelle i dag. Mentale problemer må da sees som uttrykk for
psykososialt liv innenfor en kontekst av både sykdom og patologi, men også av andre
kontekster som menneskelige forskjeller, atferdskontekster, og livsløpskontekster.
Psykiatrien trenger en ny begrepsmessig struktur som knytter mentale forstyrrelser som
behandles til mentalt liv slik som dette blir forstått av biologiske, psykologiske og sosiale
vitenskaper i dag. En slik flerfaglig begrepsmessig struktur dagens bruk av en bio-psykososial
tilnærming, som bare er en opplisting av ingredientene i en forståelse og en forklaring,
og som i praksis domineres av en ensidig medikaliserende tankegang. Mentale forstyrrelser
må forståes og avhjelpes i sin fulle flerdimensjonale sammenheng, og ikke ut fra overflatiske
atferdsmessige trekk og symptomkjennetegn slik en gjør det i dag
Harry Gooishian (1991) hevder at “the deficiency language has created a world of description
that understands only through what is wrong, broken, absent, or insufficient. The deficiency
language has created a world of mental health that can be compared to a black hole out of
36

which there is little hope to escape whether we are a clinician, theoretician, or researcher.
(pp. 1-2)
Til tross for kritikken. Diagnosesystemene er kommet for å bli (Victoria E. White 2002), og
fagfolkene må fortsette å kjempe med egen bruk av diagnosekategoriene. While it is
necessary for most mental health counselors to use the DSM and develop traditional treatment
plans, arguments have been waged that the DSM and a medical model are not consistent with
a strength - based, developmental counseling philosophy.
On the other hand, the word diagnosis is part of the medical illness-cure tradition: Clients are
diagnosed with a mental disorder and subsequently obtain treatment to cure their illness; the
mental disorder is the person. Thus, a problem-saturated identity is developed or further
solidified and reinforced. It can become difficult to escape the labeling, as it is difficult for
clients to escape from themselves (Tomm, 1989). A reliance on diagnosing pathology and
disorders separate from social context is not consistent with the traditional counseling
emphasis on developmental models, multicultural concerns and strength - based approaches
Today, we have the capacity to treat many emotional and psychological problems with
medications. In my opinion, however, we as a nation have moved to a place where the
emotional and often violent behaviors of youth are attributed to genetic and biological
diseases. This one-sided explanation has a tendency to render parents, families, professional
helpers, and common sense irrelevant (Breggin, 2000). As a result many kids have undergone
the dehumanizing transformation from being a person to being an illness (Deegan, 1992)
the ways in which they saw the current deficit- and problem-focused orientation of social
work to be counterproductive (Weick et al. 1989). It disheartens clients by stressing their
inability to cope. It isolates clients by setting them apart from others who do not have their
problems. It stigmatizes clients by seeing “the problem” as a lack or inability in the person
affected. Treatment is directed toward overcoming the deficiency at the heart of the problem
rather than at an appreciation of positive attributes and capabilities
Diagnostisering som alltid er en diagnostisering av mangler, svikt, sykelighet – kan derfor
bare være en delbestemmelse av barnets situasjon, dynamikken i denne fanges ikke opp av
diagnosen. Derfor vil barnets utviklingsforløp ofte komme som overraskelse for behandlerne,
37

enten negativt eller gjerne positivt. Dynamikken i tilstandsbildet hos barnet er en bevegelse i
livssituasjonen der psykososiale konflikt-aspekter utspiller seg og pågår – og intervensjoner
må sikte mot å påvirke denne bevegelsen i livssituasjonen ved å styrke helsefremmende
aspekter og prosesser. De må generelt sikte mot å frembringe økt:
38

Den videre utvikling av diagnosesystemene
Moderne psykiatri har blitt fastlåst i et system av sykdomsklassifisering som er mer og meir
uoversiktlig og vanskelig å håndtere. Man snakker om en bio-psyko-sosial tilnærming, som
om det skulle være mer enn å navngi ingredientene i en forklaring. Via DSM og ICD har vi
fått en en encyklopedisk katalog som definerer mentale forstyrrelser ut fra hvordan de ser
gjennom symptomer på atferdsnivå, dvs. ut fra hvordan de fremtrer. Denne tilnærmingen
resulterer i overlappende tilstander, forvirring og seriediagnostisering. En føle er at pasienter
med sammensatte vanskebilder drives inn e såkalte diagnostiske karriereprosesser, der
pasienten over et tidsrom mottar en serie av diagnoser frem til mulighetene for nye er til slutt
er brukt opp.
I katalogiseringen er den individuelle biografien i en biologisk og psykososial
livssammenheng som utgjør kjernen i alle personers liv er blitt borte; dette sees som
unødvendig oppsamling av informasjon. Kosmetisk behandling rettet mot symptombilder
heller enn reell og helhetlig omsorg for mennesker i krise. Løsningen av reliablitetsproblemet
for noen tiår siden har blitt dagens problem. Vi trenger en ny begrepsmessig struktur for å
tenke om mentale problemer: sykdom, variasjon, atferd, og livshistorie (se…..)
MCHugh har forsøkt å systematisere fire forklaringsmetoder eller perspektiver på
vanskebilder hos mennesker:
• Det kategoriserende sykdomsperspektivet
• Det dimensjonale variasjonsperspektivet
• Det miljømessige atferdsperspektivet
• Det subjektive livshistorie perspektivet
Sykdomsperspektivet arbeider ut fra distinkte kategorier og stiller spørsmål om ‘hva
pseintenhar’.
Det dimensjonale perspektivet arbeider ut fra gradvise forskjeller og overganger og spør
’hvem pasienten er’.
39

Atferdsperspektiver arbeider ut fra måloppnåelse, og spør ’hva pasienten gjør’.
Det livshistoriske perspektivet arbeider ut fra fortellinger og spør ’hva pasienten har opplevd’.
Dimensjoner: Ofte fremkommer det som oppleves som psykiatriske problemer ikke som
følge av en sykdim eller svikttilstand, men som følge av pasientens cognitive og affective
konstitusjon. Intellektuell fungering er en dimensjon j psykologisk variasjon hos mennesker
der alle har en posisjon. Individer som fungerer i nedre del av denne dimensjonen er mer
utsatt for emosjonelle plager og problemer som angst og nedstemthet når det møter
påkjenningar som også belasdter deres begrensete kognitive evner.
Likewise Hans Eysenck identified affective dimensions such as introversion/extraversion, and
"neuroticism" as also universal graded variables in the human population (9). Again if an
individual lies at some extreme along these dimensions he or she can be vulnerable to
emotional distress. In particular, a high score on "neuroticism" (the stable/unstable dimension
of Eysenck) is most frequently a substrate for strong emotional responses that lead to
psychiatric attention.
The central concept of the dimensional perspective is that emotional distress needing
psychiatric help can often be understood as the outcome of a combination of an individual’
cognitive or affective "potential" and provocative situations that strike at this vulnerable
potential (See figure 3). Particular problematic dispositions are sub-optimal cognitive
capacity (IQ less than 85) and an affective constitution that reflects high neuroticism, low
conscientiousness and immaturity. The research of Gerald Nestadt in the Epidemiologic
Catchment Area study of the 1980s demonstrated that affective dimensions underlie and
better explain the typologies and categories of Axis II In DSM-III and as well define the
goals of therapy for these vulnerable people (10).
McHughs fire perspektiver i diagnostisering
Sykdomsperspektivet – basert på kategoriserende avgrensning av svikt,
lidelser, sykdommer
Det dimensjonale perspektivet, basert på gradvise overganger og
individuell variasjon i egenskaper og trekk
Atferdsperspektivet, basert på tankegang om gjennom atferd å oppnå
40

mål innenfor gitte omgivelsesbetingelser
Det livshistoriske perspektivet, basert på subjektive og fortellende
fremstilling av hva en har opplevd i livsløpet
McHugh proposes that the fifth edition of the DSM, slated for 2007,
incorporate a conceptual structure for psychiatry that seeks to identify the
essence of mental disorders as expressions of psychological life in a context of
pathology and misdirection. This approach, used at Hopkins for over 20 years,
is based on four explanatory methods or perspectives: disease, dimension or
psychological variation, behavior and life story.
Temperament, Affective Dimensions, and Personality Disorders
The dimensional perspective thus encompasses those individuals who deviate
to an extreme in their affective disposition (temperament) and who often suffer
and turn for psychiatric assistance because of the emotional and behavioral
problems evoked by challenging circumstances. We are applying, now in the
affective domain, the same logic we used to explain how problems can emerge
from life's challenges in individuals who deviate downward in their cognitive
disposition (intelligence).
This chapter aims to describe methods that reveal affective dispositional
dimensions and to identify their clinical implications. In particular, we shall
describe how the concept of disorder emerges from assessments about the
affective constitution of an individual--documenting again how the "emotive
paradigm" directs diagnosis, prognosis, and treatment. (McHugh & Slavney,
pg. 127)
The American history of psychiatry in the 20th century consists of three generation-long (i.e.
30-year) epochs. The first 30 years (1910 - 1940) was led by Adolf Meyer of Johns Hopkins
and thus is properly entitled Meyerian. Psychiatrists of this epoch learned from Meyer how to
deploy a complete history and full mental state examination in evaluating and conceptualizing
clinical problems. Meyer insisted that they identify every theme that might illuminate a
mental disorder. He also emphasized the need to appreciate progress in psychological science
and aspired to inform clinical judgements by these sciences. Just as the internists of his time
were being taught to anticipate progress in their clinical conceptions from advances in
biology, so Meyer believed, psychiatrists should become experts in Psychobiology - a term he
coined to identify not biologic psychiatry but (as the term psychobiology is derived) the study
of life at the psychological level (4).
Present day psychiatrists still employ aspects of the Meyerian methods such as the mental
status examination but for many his thorough approach to history-taking led to an overload of
information that seemed unnecessary for the understanding, care, and treatment of patients.
41

Indeed the random noise of an individual biography seemed to drown out any pertinent
message of pathology and pathogenesis.
This sense that crucial matters were obscured by Meyerian detail and that psychiatrists needed
to "cut to the chase" gave rise to the second epoch, the psychoanalytic one (1940 – 1970),
where motivational drives, libidinal development, and unconscious psychic conflict were seen
as the primary pathogenetic forces provoking and shaping psychiatric disorders. This epoch
drew out a belief in the similarity of all human beings to each other and thus enlarged one's
sympathy for patients. However, the practices and conceptions of psychoanalysis led to
neglecting differential diagnosis and to disregard for the seriously mentally ill unresponsive to
psychoanalysis. With the discovery of specific medications such as lithium for mania and
with the recognition - particularly emphasized in US-UK diagnostic study of 1968 (5) - that
psychiatrists were unable to agree on diagnostic formulations, confidence in psychoanalysis
as fundamental to psychiatry waned and the third epoch , the empirical one (1970 -2000),
came along.
The empirical epoch emphasized a need for reliability in psychiatric diagnosis, recommitted
psychiatrists to the thorough, systematic, structured evaluation methods championed by
Meyer, and led to the publications by the APA of the third and subsequent editions of the
Diagnostic and Statistical Manuals of Mental Disorders (DSM-III, IIIR, IV). Psychiatry
advanced with the insistence on reliable, replicable psychiatric diagnoses. No one wants to
return to the days when the same patient could be diagnosed with schizophrenia at one center
and manic-depression at another. It is my point, however, that this emphasis on reliability
(what you call a patient) has too long deferred the issue of validity (what the patient actually
has) so that this era is now waning as its problems are evident.
Thus the development of operational criteria and formulaic diagnostic practices based on
symptomatic appearances led to claims for the existence of dubious conditions such
Multiple Personality Disorder and Chronic Post Traumatic Stress Disorder that often seem to
exist only in the minds of their champions. Likewise the emphasis on appearances has
generated categories beyond measure. DSM-IV claims to identify over 2000 subcategories
of depression by adding specifiers and subtypes to major and minor depression. Fabulism and
ontologic incontinence are predictable consequences of a total commitment to appearancebased
reliability at the expense of validity in psychiatric thought.
Internal Medicine gave up appearance-driven diagnoses after a long and unhappy experience
a hundred years ago. A telling example was the classification of illnesses around fever
patterns as promoted by Carl August Wunderlich in the 1870s (6). These diagnostic
conceptions were quite reliable in that they rested upon a systematic assessment of the fever
chart. But they were not valid and following the work of Pasteur and Koch were replaced by
diagnoses resting upon the essential provocations of these fevers by infection.
In fact when one leaves the psychiatric wards to talk with medical students about how they
grasp diagnostic issues for medical and surgical patients, one learns they are often taught
simple, effective, essential, rather than appearance-driven diagnostic concepts. They may
refer to their VITAMIN C mnemonic as a way of identifying the primary problems of their
patients: V for vascular; I for infectious; T for toxic-traumatic; A for Autoimmune; M for
metabolic; I for idiopathic-genetic; N for neoplastic; and C for congenital. Such a rubric can
only be a beginner’s method to address classificatory issues in internal medicine, but it does
offer an approach to physical disorders that appreciates them as life under the altered
42

circumstances of some specific process that can produce many different symptom clusters or
appearances even as it remains essentially the same from case to case. If most American
psychiatric students today are asked similar questions they can not respond so pertinently.
Their only recourse is to turn to DSM even though they are baffled as to how its distinct
categories are tied to more fundamental psychological issues.
For these reasons I hold the empirical epoch is coming to an end. Now is the time to
propose a structure for psychiatry that identifies disorders according to their distinct and
essential natures - a structure that can offer coherent links between mental disorders and
psychological life itself as Adolf Meyer at our beginnings tried to encourage. The challenge
for leadership in psychiatry today is to offer just such a structure and to demonstrate how it
enhances practice, teaching and research. Our book The Perspectives of Psychiatry is our
response, the essentials of which I will briefly summarize.
Our approach was to identify the methods of explanation psychiatrists employ in making
sense of mental and behavioral disorders. We held that for many psychiatrists these methods
were implicit in their practice and we intended to make them explicit. We thought that a
structure for psychiatry - one that took into account the essential natures of mental disorders
as well as the basic substrate for them - would emerge as a consequence of making explicit
these explanations.
Diseases.
Psychiatric diseases affect the brain in the same way as cardiac diseases affect the heart and
therefore the disruptions, their causes, and the explanations will follow the same pathway of
reasoning. Psychiatric diseases represent injuries to fundamental brain faculties: delirium
is a disruption of consciousness, dementia of cognition, Korsakoff’s syndrome of memory and
learning, aphasia of language, bipolar disorder and panic anxiety of affective control, and
frontal lobe syndromes and schizophrenia of the executive and psycho-integrative functions
of the brain.
As they think along disease lines doctors expect to find some structurally or functionally
"broken part" in the body as the essence of the disorder. Psychiatrists also, when
employing the disease perspective, expect to find some "broken part" (or better
"pathologic entity) in the brain producing symptoms and signs. The etiology, pathology
and syndrome connection is diagramed in figure 2. Pathogenesis links etiology and pathology
and pathophysiology links pathology and syndrome. A complete understanding of a clinical
disease entity in psychiatry will rest upon developing research into all these issues.
Examples of psychiatrists studying pathogenesis include those who have discerned some of
the molecular disarray tied to Huntington’s disease and Fragile X syndrome by recognizing
that in these conditions a local "trinucleotide repeat" in the genome expands and disrupts the
synthesis of some crucial protein (7). Examples of psychiatrists approaching pathophysiology
include the demonstration by Barta and Pearlson of a correlation in schizophrenic patients
between the degree of atrophy in the left superior temporal gyrus ( the brain site for audition)
and the severity of their auditory hallucinations (8).
The disease perspective thus identifies those psychiatric disorders that are essentially
neuropathic and encourages research to validate that identification. It aims to explain the
clinical presentations by tying symptoms to disrupted functional or structural bodily
43

parts and then tying these pathologic disruptions to clear etiologies in a medically
traditional bio-scientific fashion.
Dimensions. Many psychiatric problems depend not on some disease the patients have but
upon their cognitive and affective constitution. IQ is a dimension of human psychological
variation on which everyone has a position. Those individuals at the lower end of this
dimension are vulnerable to emotional distress - anxiety or depression - when faced with
analytic problems that stress their limited cognitive capacities. Likewise Hans Eysenck
identified affective dimensions such as introversion/extraversion, and "neuroticism" as also
universal graded variables in the human population (9). Again if an individual lies at some
extreme along these dimensions he or she can be vulnerable to emotional distress. In
particular, a high score on "neuroticism" (the stable/unstable dimension of Eysenck) is most
frequently a substrate for strong emotional responses that lead to psychiatric attention.
The central concept of the dimensional perspective is that emotional distress needing
psychiatric help can often be understood as the outcome of a combination of an individual’
cognitive or affective "potential" and provocative situations that strike at this vulnerable
potential (See figure 3). Particular problematic dispositions are sub-optimal cognitive
capacity (IQ less than 85) and an affective constitution that reflects high neuroticism, low
conscientiousness and immaturity. The research of Gerald Nestadt in the Epidemiologic
Catchment Area study of the 1980s demonstrated that affective dimensions underlie and
better explain the typologies and categories of Axis II In DSM-III and as well define the
goals of therapy for these vulnerable people (10).
Behaviors. The perspective of behavior identifies troubles people have because of what they
are doing. We emphasize that the term behavior refers to something more than activity. It is
goal-directed activity. Neurologists study activity - seeking whether a person can walk, grasp,
run, or reach. Psychiatrists study behavior - how people employ these capacities. The
psychiatric question is not "can you move?" it is "What are you doing?"
The behavior perspective thus identifies those conditions that represent problems of choice
and control particularly those tied to innate motivated drives such as eating, drinking, sleep,
and sexuality. Some drives are acquired and problematic by nature such as drug dependency.
In all of these conditions research has identified brain mechanisms for drive and social
contingencies related to learning and conditioning. (see figure 4).
Certain behavior disorders derive from the unique human capacity for self-consciousness -
that is how one sees one’s place and purposes in the world. This personal viewpoint emerges
from meaningful experience influenced by social structures, language, and symbol. We refer
to this as the individual’s assumptive world and point out that some common behavioral
disorders rest upon it. They include anorexia nervosa, hysteria - both in its pseudo-neurologic
(conversion) form and its pseudo-psychologic (dissociative) form - the false memory
syndrome, and adult gender identity disorder.
Because behavior disorders are expressed through willful actions, choices, and decisions, a
conflict of wills between patients and therapists is an ever present obstacle to recovery.
Treatment involves confronting the patient’s reluctance to change and striving to end it. The
issue of conversion, rather than cure, demonstrates most clearly how behavior disorders
differ from diseases in their essential nature, treatment, and prognostic implications.
44

This is a fundamental issue that psychiatrists know well but it gets lost in catalogues of
disorder that fail to differentiate psychiatric conditions in essential terms.
The Life Story. Finally, the perspective of the life story attempts to make sense of those
disorders that represent meaningful responses to life encounters - responses of a universal
kind that one would expect from anyone faced with such circumstances. The expectations of
psychiatrists working with life stories are that they can forge a narrative that illuminates
the troubled outcome and suggests some role of the self in it.
They turn, for example, to the life story to explain anxiety produced in threatening work
settings, grief or shame from losses, home-sickness associated with problems of acculturation,
jealousy or hostility provoked in threatened personal relationships, as well as the conditioned
emotional responses, such as phobias or post traumatic states that derive from frightening
experience. Contemporary understanding of the life-story perspective has evolved from
the efforts of two people, Jerome Frank at Johns Hopkins and Aaron T. (Tim) Beck of
the University of Pennsylvania.
While investigating psychotherapy patients Frank discovered that in contrast to
psychoanalytic prediction patients did not resemble one another in their stories. They did
not have similar unconscious conflicts, and did not have similar early life experiences. Rather
they shared a common presentation in that they were demoralized and over-mastered by a
whole variety of circumstances. Indeed Frank emphasized the word, demoralization, to
conceptualize their common state of mind and its nature (11).
Tim Beck took this concept and began to treat all the different cognitive assumptions and
attitudes that were provoking it. He designed treatment protocols that offered patients
alternative ways of thinking about their life situation thus reframing it in a fashion that
brought hope and psychological skill (12). Beck’s Cognitive Behavioral Therapy fits the
life-story perspective because it identifies a need in therapy to re-interpret for the
patient a distressful setting, sequence, and outcome (See Figure 5).
A structure for psychiatry.
As mentioned at the start we have an ambitious goal for rendering explicit the explanatory
methods of psychiatrists We want to identify how mental and behavioral disorders are
essetially the expressions of psychological life under the altered conditions of brain
pathology, powerful motivations, personal misdirection and the like. In this way we intend to
demonstrate how the fundamental conceptions psychiatrists use for mental disorders can take
on the character of the advanced and contemporary explanations for medical disorders where
disorders are seen, not as alien entities, but as physical life under altered conditions
susceptible to illumination by research and treatment. With the perspectives we likewise
propose to derive our explanations of mental and behavioral disorders from our
fundamental understanding of human psychological life.
We hold that human psychological life can be organized hierarchically into four distinct but
interrelated levels of expression from the most neurologically basic to the most
psychologically highly developed. Each of these levels has domain specific expressions in
the psychology of the individual and each has its particular way of going awry, as defined
by the four perspectives. Figure 6 displays this hierarchy and relates each level to a
perspective of psychiatry and a treatment plan.
45

The most fundamental level in this hierarchy is that of the cerebral faculties that provide for
many basic psychological functions from consciousness to executive capacity. Next is that of
the motivational rhythms for eating, thirst, sexuality, sleep. Next higher is that of the
constitutional dimensions of cognition and affective temperament. The highest level is the
personal life chronicle from whence we note the sequence of individuation, character
development, role assumptions, and overall social attitude.
Separating these levels or domains draws them and their disorders out for study even as they
obviously interrelate and interact in the integrated psychology of patients and non-patients
alike. As well though it becomes clear exactly how this conception of psychology and
psychiatry promotes both basic and applied research. The Perspectives of Psychiatry
recaptures the endeavor of Adolf Meyer to found psychiatry upon psychobiology by
identifying the essential natures of psychiatric disorders in ways that elude our contemporary
catalogue, DSM-IV.
46

ADHD som modell: The Positive Aspects of AD/HD
Most descriptions of AD/HD focus on the negative aspects and neglect to mention the
advantages to having AD/HD. They include:
• Creativity
• High Energy
• Intuitiveness
• Resourcefulness
• Tenacity
• Warm-heartedness
• Trusting Attitude (sometimes too much so)
• Forgiving attitude (sometimes too much so)
• Sensitivity
• Ability to take risks (sometimes too risky)
• Flexibility
• Loyalty
• Good sense of humor
Not all persons with AD/HD have all these traits, but to the extent that there is such a thing as
the AD/HD personality this list of positive qualities describes the advantageous side of the
AD/HD personality. It should be noted that the problems AD/HD causes can be so severe that
these positive qualities never gain full expression or recognition.
47

ADHD som dysfunksjon og positiv variasjon: en oversikt over Hartmanns modell
Dysfunksjons-perspektiv på
egenskap
Konsentrasjonssvikt,
distraherbarhet
Egenskap betraktet i et
variasjons-perspektiv
Konstant oppmerksom på alle ting
som foregår rundt en, evne til
'multi-tasking'/ oppgavevekslende
oppmerksomhet
Kort oppmerksomhetsspenn, Kan stupe ut i et engasjement på
men oppmerksomheten kan også
være intenst fokusert i lange
perioder.
Planleggingssvikt; desorganisert
og impulsiv, tar altfor kjappe
beslutninger.
Forstyrret og forvrengt
tidsoppfatning, mangler
bevissthet om hvor lang tid det tar
å gjøre noe
et øyeblikks varsel, tenner fort på
oppgaver - evne til
hyperfokusering
Fleksibel; dyktig til hurtig å
skiftinger av fremgangmåter .
Utrettelig; er i stand til å
opprettholde motivasjonen, men
bare når en er entusiastisk og gira
i forhold til en målsetting.
Utålmodig, vente-aversjon Resultat-orientert, intenst opptatt
av at man her-og-nå kommer
nærmere det målet en er på jakt
etter.
Har problemer med å oversette
begreper til ord, og motsatt. Kan
også ha lesevansker.
Samarbeidssvikt, vanskelig for å
fungere i en gruppe og ta imot og
utføre og følge beskjeder.
Svak realitets-kontakt og sjekking
av egne ideer, tankeflukt,
dagdrømming.
Handler uten å tenke på og ta i
betraktning konsekvensene av
egen atferd.
Visuell-konkret tenkemåte, ser
klart håndgripelige mål selv når
det ikke er lett å sette ord på dem.
Original og uavhengig , gjør
tingene på egne måter.
Kjeder seg over mer nøkterne og
jordnære arbeids- og læreoppgaver,
liker nye ideer og
engasjement, liker 'jakten' på ting
når en er gira.
Er villig og i stand til å ta risikoer
og bli konfrontert med fare.
Motsetningen til den aktuelle
egenskapen
Fokusering på en oppgave av
gangen, blir ikke avledet fra den
oppgaven som en holder på med
Går langsomt inn i nye oppgaver,
men kan opprettholde en
vedvarende og pålitelig innsats
over tid.
Organisert, målrettet; har
langstidsstrategi som en holder
seg til.
Bevisst på tid og på å gjøre
tingene til rett tid; man får tingene
gjort når de skal, holder seg selv
på rett kurs og har god
utholdenhet.
Tålmodig; bevisst på at mange
ting tar tid - er villig til å vente og
utsette ting..
Er dyktige til å søke mot mer
langsiktige mål som det ikke er
lett å se relevansen av i her-og-nå
situasjonen.
Lagspiller.
Fokusert, god til oppfølging,
oppmerksom på detaljer, tar
ansvar for tingene.
Nøyaktig og forsiktig, tenk/se seg
om før en satser på noe.
48

Behandling og positive behandlingskontekster
Gentle teaching: som filosofi og holdningsrepertoar for samhandling, bånddannelse og
relasjonsutvikling med barna og ungdommene. Nøkkelbegreper er - Trygghet – safe: Et
avgjørende element er gjenetablering og gjenvinning av barnets og familiens følelse av og
opplevelse av trygghet. Barnet må kjenne eg trygg, ’safe’ – dvs. at han eller hun er ok,
akseptert – uten å måtte forsvare seg, stå til rette, forklare alt til alle. Å fremme en slik
grunnleggende trygghetsopplevelse er et spørsmål om relasjonelle holdninger og emosjonelt
klima i behandlingskonteksten og hos behandlingsaktørene.
EE, Expressed emotions som trygghetsundergraving.
Gentleness-love: en generell teori om betydningen av kjærlighet og positiv emosjonelle bånds
betydning for barns biologiske, psykologiske og sosiale fungering. Barn, voksne og
behandlere er grunnleggende sett pattedyr, og har derfor evne til slike kjærlige og
omsorgsfyllte forhold til andre.
Positiv behandlingsledelse: emosjonell konsonans versus emosjonell dissonans – en generell
teori om kjærlighet
Åndelighet - Åndelige forbedringsmetoder: yoga, buddisme, Meister Eckart, James. Allport,
Dalai Lhama,
Mobilisering av tro, entusiasme, remoralisering: Frank, James
Redramatisering
Vendepunktstenkning, diskontinuerlige endringsprosesser. Det magiske vendepunktet,
Bollnows eksistensielle endringsmodell med omvendelse, gjenfødelse, osv..
Positiv psykologi: elementer fra positive emosjonelle tilstander – optimisme, håp, tro,
koherens
49

Fysiske-kroppslige metoder og kontekster: alle former for bevegelse, fysiske aktiviteter,
idrettsdeltaking, gåing, trening, løping – evne til konkurrering, strekking, mestring, vinnetape.
50

”Styrkebaserte
tilnærminger”
Om tjenester, tiltak og
behandling som bygger på
”sterke sider”
Utkast til fagartikkel – høsten 2005
51

Sammendrag
Formålet med gjennomgangen av styrkebaserte tilnærminger er å lage en skisse av en
styrkebasert biopsykososial utrednings- og behandlingsmodell. Modellen skal kunne
anvendes i barnepsykiatrisk, PPT-arbeid og i barnevernets arbeid med barn og unge i
omsorgskrise, samt i barne-, voksen- og re-habilitering
Den styrjebaserte modellen kan både nyttes som alternativ til, og supplering av den
dominerende diagnostiserende svikttilnærmingen i dagens hjelpeapparat.
Innledning
Som motto for denne fokus på de helsemessige ressursene og den styrke som man finner
hos barn og unge, har jeg valgt diktet med tittelen "Invictus" ("ikke-slått" eller
"uovervinnelig"), av den engelske poenten Wlliam E. Henley, "Invictus" begynner med
følgende vers -
Out of the night that covers me,
Black as the Pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.
Fagfolk i hjelpeyrkene og brukere er trøtte og desillusjonerte når det gjelder det som etter
hvert er velkjente mangler og begrensninger ved den sykdoms- og sviktmodellen som i et par
tiår har dominert profesjonell praksis. Feltet har vært fascinert av de tre ‘D’-ene:
‘dysfunction’, ‘deficit’, ‘disease’ – i en grad som mange opplever som kontraproduktiv. Den
tradisjonelle sykdomsmodellen som man overtok fra medisinsk og psykiatrisk
behandlingstenkning fremhever funksjonssvikt- og vansker, skade, patologi, offertenkning,
ressursmangel og lært hjelpesløshet. Mange opplever at denne tilnærmingen gir altfor snevert
spillerom for viktige og avgjørende helse-, funksjons- og mestrings-fremmende faktorer som
håp, positive forventninger, egen innsats – i motsetning til den ensidige fokus på problemer
og feiltilpasninger, stress og motgang.
Mange fagfolk orienterer seg mot en mer balansert sosial, psykologisk og helsefemmende
modell som makter å omfatte både patologi og mentalhelse; der funksjonelle svakheter og
problemsituasjoner sees innenfor en helhetlig ramme som også tar i betraktning det som
foreligger av mer eller mindre skjulte ressurser, evner og ubrukte og underbrukte muligheter.
52

Det foregår en økende innsats for innrette profesjonelle praksiser som har et positive fortegn,
altså mot mestring heller enn risiko, mot muligheter heller enn begrensende svakheter, mot
det å søke mot å være bra og bidra til selvreparering heler enn å være offer for sykdom og
svikt. Med andre ord, det pågår et skifte fra en medisinsk skademodell som fokuserer på
kurering av sykdom, opptrening av ferdighetsmangler, og reparering av skade - til en positiv
funksjons- og helsemodell som konsentrer innsatsen om å hente ut personens ressurser, og
fremme fungering og helse, med basis i personens egen innsats og muligheter. I psykososialt
arbeid har dette skifte av modell og vektlegging blitt omtalt som ’styrkeperspektivet’.
En voksende litteratur fremhver verdien i styrkeperspektivet og det beslektetet
resiliensparadigmet for klinisk praksis. Mange forfattere ser fordelene i styrkeperspektivet
som en måte å motvirke ensidig vektlegging av dysfunksjon og sykdom. Flere nyere bidrag
presentrer ved siden av teoretiske aspekter, også utvikling av konkrete praktiske
fremgangsmåter og begreper knyttet til styrkebasert tilnærming, og demonstrer anvendelsen
av styrkebaserte metoder i ulike livsløpsfaser, på ulike klientpopulasjoner som omfatter alle
aldersgrupper, og mennesker i ulike utsatte sosiale og helsemessige situasjoner.
Styrkesynet er selvsagt ikke nytt, hverken i sosialt arbeid eller i psykiatrisk behandling. Men
har forblitt i baksetet under dominansen fra patologimodellen. Initiativer for å forandre feltets
fremherskende modeller fra patologi til styrke begynte i tidlige 80-årene. Man oppdaget mer å
mer at det å søke helse, greie seg, vokse og mestre er en iboende faktor i mennesket som
organisme, og hjelpeaktiviteten må forsøke å mobilisere selvkorrigerende mekanismer hos
individer og i miljøer for å stimulere til helse, god fungering, og mestring.
Fagfolkene etterlyser en kvalitativt annerledes kontekst for hjelpepraksis på ulike områder; en
praksis der man understreker og søker det positive. Heller enn å lære folk opp i stadig mer
sofistikerte formuleringer av egne og andres problemer, kan hjelpetiltakene lære folk til å
oppdage, sette pris på og ta i bruk sine egne styrker og evner – slik at de blir i stand til å ta
kontrollen over sine egne liv og løse sine egne problemer. Bevisstheten om at det er påkrevd
med nye måter å forholde seg til og arbeide med pasienter, klienter, brukere – blir spørsmålet:
Hvorledes kan man omsette styrkeperspektivet til daglig praksis i psykosialt behandlings- og
hjelpearbeid ?
Til tross for de sterke argumentene for styrkebaserte tilnærminger og deres nytte, er dens bruk
i praksis ganske begrenset. Illustrasjoner på gode praksiser har begynt å fremkomme i
litteraturen. Klinisk praksis fortsetter å fokusere på patologi og dysfunksjon. Det finnes sterk
motstand mot styrke/resiliens-modeller både i hos helse- og social-praktikere og systemet de
53

jobber innenfor.Saleebey (1996) hevder at – “the system—the bureaucracies and
organizations of helping—is often diametrically opposed to a strengths orientation. In both
formal and informal venues and structures, policies, and programs, the preferred language
replaces the client's own lexicon with the vocabulary of problem and disease.” (s.297)
Det fines lite I litteraturen på hvorledes man kan overvinne motstanden hos organisasjoner og
praktikere. Og like marginalt er det når det gjelder hva slags metoder som kan nyttes for å
introdusere styrkebaserte tilnærminger i avdelinger og hos fagpersoner.
Et unntak er Chazin. et.als. (2000) som presenterer eksempler på klinikere som innfører
styrke/resiliens tilnærminger for personalet i to hjelpetjenester: en Habiliteringsavdeling og en
mentalhelseavdeling.
54

Hva er styrkebaserte tilnærminger ?
“In recent years, programs serving children in trouble and their families have been shifting
from a pathological perspective toward developing strength - based practices.” (Laursen,
2000,s.70)
Clark (1997) omtaler ’styrkebasert’ praksis som et nytt paradigme ( i hans artikkel i
forbindelse med oppfølging av ungdom med lovbryterbakgrunn). Det er selvsagt ikke
tilstrekkelig å snakke om å bygge på sterke sider. Han understreker betydningen av å finne
frem til spesifikke metoder og teknikker for å finne sterke sider hos ungdommer med
kriminell bakgrunn. Kjernen i denne tankegangen er å identifisere og oppmuntre sterke sider
og sunne atferder hos ungdommene, og unngå ensidig opptatthet av på hva som kan være galt
med den unge lovbryteren, og altså dreie interessen mot hvordan man kan nytte deres sterke
sider for å hjelpe dem ut av det uheldige løpet de er inne i.
Problemretta og problemløsende tilnærminger dominerer feltet. Fokus er på problemer og
måter å fikse disse på. Denne tankegangen resulterer lett i at ungdommene tenker - ’Jeg er
blitt slik, og gjør det jeg gjør pga. barndommen, pga. en forstyrrelse, en svakhet, osv..’ – altså
farlige og passiverende tankeganger. Problemfokus fører til begrensende selvoppfatninger
som det nesten blir umulig å komme ut av. Problemløsende tilnærming gjør det vanskeligere å
rette oppmerksomheten mot forhold som fremmer optimisme og åpner opp for forandring. Å
skille mellom personen og problemet.
I sportspsykologien bruker man lite tid og krefter på å gjennomgå feil og fastlegge
skyldforhold før man retter tingene opp – at man står for egen negativ innsats og er interessert
i å rette denne opp blir tatt for gitt når man er involvert i prestasjonssport. Tyngden legges på
relevante endringer fremover – det er i denne retningen forventningene går.
I styrkebasert praksis er ansvar og forpliktelser noe man forbinder med handlinger og det man
foretar seg, og ikke noe man verbalt innrømmer og forholder seg til. Styrkebyggende tiltak,
heller enn å fikse feil og mangler. Man må stå for en tankegang som lar barnet ha sterke sider,
ressurser og erfaringer som kan virke til å komme ut av problemet. Praktiske metoder for å
finne sterke sider og få dem satt inn for å fremme atferdsmessige forandringer. Styrkebasert
praksis åpner opp en ny måte å tenke på om unge lovbrytere og deres problemer; og bruker
teknikker lånt fra løsningsfokusert korttidsterapi.
’Hva er en styrke, en sterk side’ – styrke som fravær av svakheter, problemer, patologi.
Positiv psykologi – å utarbeide en U-DSM I med en liste over stryker eller sterke sider som er
mer enndet motsatte av eller fraværet av patologi. Seligman skriver - "Parents try to inculcate
55

strengths in their children. We found a useful thought experiment. What does a parent wish
for his or her newborn? 'I want my child to be honest, kind, or prudent.' Most parents would
not say that they want their child to avoid psychopathology." (Seligman, 2003, pp. 308)
Seligman foreslår at sterke sider er trekklike egenskaper I individet.
Wolin bruker tre kjennetegn: Although strengths are internal to the individual, their
development and expression depend on more than natural developmental processes. On the
contrary, strengths develop in the presence of protective factors in schools, communities, and
families. For children and youth who do not have the benefit of well-functioning schools and
communities and/or healthy families, the support offered by special services, including
therapy, are important protective factors. The distinction I am making between strengths that
are internal and protective factors that are external corresponds to Peter Benson's distinction
between internal and external assets (Benson, Galbraith, & Espeland, 1995).
Strengths can, and most often do, exist in individuals side by side with weaknesses and
vulnerabilities. It is totally feasible for a child, teen, or adult, for example, to have the strength
of intellectual curiosity and a deficit in relating to other people; the strength of practical
problem solving and a deficit in affect regulation. The point is particularly important for
practitioners because it allows us to keep in mind--when a child's or youth's problems are in
full display--that he or she also has strengths that can be mobilized to find solutions. What's
more, since strengths side by side with vulnerabilities is a "both-and" concept, it staves off the
kind of "either-or" thinking that leads to labeling children and allowing that label to subsume
his or her full identity. Finally and perhaps most important, it frees the field from a rampant
misconception that a strength-based approach is synonymous with a naive, Pollyanna-ish,
strengths-only approach. On the contrary, understanding that strengths and weaknesses sit
side by side in individuals is the basis of responsible strength-based practice.
Strengths can be learned. Seligman (2003) alludes to this characteristic of strengths by
making two points: First, "the larger society provides institutions and associated rituals for
cultivating strengths [that] can be thought of as simulations: trial runs that allow children and
adolescents to display and develop a strength in a safe (as-if) context ..." (p. 308). As
examples, he points to student councils that foster citizenship and Little Leagues that
contribute to teamwork. Second, parents try to teach strengths to their children. To Seligman's
observations, I would add that programs designed to reach children who do not have either
supportive parents or the access to the more positive cultural institutions also teach strengths.
56

Such programs include social skill training, mediation, optimistic thinking, problem solving,
and assertiveness. Many of these programs have been successful and have borne out the
hypothesis that strengths can be taught.
In my own work, I have been interested in a subcategory of strengths that I have termed
"resiliencies"--strengths honed in the struggle with hardship. I identified resiliencies in an
informal study I conducted with my husband and colleague, Dr. Steven Wolin. The work is
reported in our book, The Resilient Self.' How Survivors of Troubled Families Rise Above
Adversity (Wolin & Wolin, 1993).
Since volumes of work had already been written on the vulnerabilities of this group, we chose
to turn our attention to their strengths--the methods they used to safeguard their own healthy
development in the face of severe threats. We considered their lives an achievement and
posed the simple question to them: How did you do it?
Strength-based services is a fledgling field. Conveying hope for children, youth, and adults
who were burdened by hardship, the idea has captured the attention of clinicians, prevention
specialists, educators, and policy makers. I fear, based upon questions sent to my Web site
and raised in lectures I've given, that many have been frustrated and confused as they have
sought applications. From my perspective, the problem is the field's failure to define itself
clearly. My view is echoed in the words of Goldstein (2002), who notes in The Strengths
Perspective in Social Work Practice, the most definitive volume on the topic to date: "In many
ways the attractiveness of the strengths perspective seems to be based not entirely on its own
conceptual coherence and merits than as a welcome alternative (for some) to the biomedical
or pathological models of practice" (p. 34).
Som styrkebaserte praktikere - “we work from the belief that children and their families have
strengths, resources, and the ability to recover from adversities. The strength - based paradigm
offers a different language to describe children's and families' difficulties and struggles,
allowing us to begin to see opportunities, hope, and solutions rather than problems and
hopelessness” (Laursen, 2000, s.70) Tankegangen innebærer at barn og folk har evne til å lose
egne problemer. Fagfolk blir partnere heller enn eksperter, autoriteter, initiatorer og styrende i
endringsprosessene.
57

Hubble, Duncan, and Miller (1999) refer to these as the four "common factors.j
hjelpeprosesser: They are -
client motivation,
therapeutic relationships,
instilling a sense of hope,
therapeutic techniques.
Therapeutic technique accounts for 15% and instilling a sense of hopefulness, or expectancy,
also contributes 15% towards successful change. The therapeutic relationship that develops
between service providers and clients contributes 30% and includes the quality of the client's
participation and the degree to which they are motivated, engaged, and joined in the
therapeutic work. The greatest factor that influences treatment success is client motivation,
i.e., their strengths, abilities, external resources, and social support systems, which accounts
for 40%
(Hubble, Duncan, & Miller, 1999).
To-ledds modell med filosofi og praksis –
1) A focus on strengths and mental health. The cornerstone of strength -based practice is the
belief that all offenders possess talents, abilities, capacities and past successes that can be
discovered and marshaled to help them leave our court systems. We must, however, believe
that they exist in those with whom we work before they can be found. Our field often suffers
because we consider offenders to be "damaged goods" -- people with big problems who are
different from us. The strength -based approach asks us to set aside the "us versus them"
distinction.
Strength -based practice is not a Pollyanna approach of "looking for the good" or believing
that things will turn out for the best. It is a sophisticated approach that many believe can move
offenders and families to dismissal with greater efficiency than working from their failed side.
However, focusing on offender strengths is not the same as ignoring or condoning the
problems and the pain. Larceny, child sexual abuse and violence all are very real. Workers
who turn to this approach still will evaluate the troubles and disorders of an offender. What
we try to keep in mind is a balance.
No one should deny the assessment or diagnosis so much as rebel against how it is supposed
to influence or sum up one's life. If our field must assess the damage and apply labels, then
58

workers need to ensure the diagnosis does not become the cornerstone of the offender's
identity. To avoid this, workers need to place much greater emphasis on strengths and not
allow negative views to be the only views.
2) Offender cooperation is fostered by a consistent emphasis on strengths. There is a payoff
for this effort. Cooperation is raised because we consider what offenders can do, not what
they can't do; what they have been successful at, not what they've failed at; and what they
have, not what they don't have. Nowhere is the increase in cooperation more noticeable than
during the interview and assessment. My experience finds that adolescents and family
members rarely refuse to answer questions or engage in the process. The inducement stems
from the realization by those we work with that we are looking for solutions rather than trying
to fix blame. Questions, attending to the positives, are asked with a genuine curiosity. We are
met with shoulder shrugs or stony silences when we use questions that adolescents and family
members quickly recognize will place blame on them.
3) Offender motivation is fostered by involving the teen and family more in the treatment
plan. This important conclusion, reached time and again in motivational research, seems lost
in our field. Motivation is directly proportional to how successful a juvenile worker is in
giving up the "expert" role. Problem-focused approaches give rise to workers naming the
problem and then telling offenders what should be done and how to do it. Motivation is lost
right from the start because we often force our ideas on families without consensus. We do
not give credence to their understanding and definition of the problem if it differs from ours.
In many cases, our delineation of the problem may be correct. This, however, raises a central
question regarding change: Do we want to be right or do we want to be successful?
4) The future is far more important than the past ever could be. In problem-focused models,
an assessment is a necessary preliminary exercise to understand and diagnose a problem
before action can be taken. In strength -based practice, the most important job of an
assessment is to motivate the offender and family to do something regarding the problem. The
most effective use of time spent with offenders is getting them to talk about the future and
what it would be like without the problem. How they foresee a better future has far more
utility for change than looking back. If we can help offenders imagine a future without
problems, it will be easier for them to view their present difficulties as transitory rather than
everlasting predicaments.
59

Heiagjengmetode – kontrollering - straffing
Samtidig som man mer og mer forsøker å vektlegge sterke sider hos barn, og å utvikle en
styrkebasert praksis, blir det viktig å avklare hva som utgjør en styrke eller en sterk side, og
utvikle et vokabular for å beskrive slike ting (se Wolin 2003). Resiliensforskningen har kastet
lys over dette. Styrkebaserte tjenester til barn må utvikle et overbevisende vokabular for
sterke sider, som holder opp mot det omfattende vokabularet for svikt og patologi som
diagnosesystemene representerer. Problemstillingen har knapt vært ofret oppmerksomhet til
ganske nylig.
Den styrkebaserte tilnærmingen oppmuntrer oss til å støtte og forsterke barnets og familiens
fungering heller enn å lete etter svikt hos barnet eller i familien – og bryter med den ensidige
svikttenkningen – Laursen skriver at “Strength - based practice is in sharp contrast to the
predominant preoccupation with what is wrong with children, families, and society. Lack of
particular strengths within a child or a family is not seen as a failure or inadequacy, because
this lack can often be explained by life circumstances. The strength - based perspective is an
alternative to deficit thinking and pathology” (2000,s.70), og
“When we start assessment and case planning by identifying and exploring the strengths of
children rather than digging into vulnerabilities, we begin to perceive the children differently.
The language we use to describe them and the way we talk to them is much more positive and
,open, which is conducive for embarking upon change. On the other hand, when we focus on
deficits and problems, we tend to generate low expectations and low energy for change. When
we begin to view children not only as resourceful but also as resources, we can engage in an
active partnership with them and their peersWhen we start assessment and case planning by
identifying and exploring the strengths of children rather than digging into vulnerabilities, we
begin to perceive the children differently. The language we use to describe them and the way
we talk to them is much more positive and ,open, which is conducive for embarking upon
change. On the other hand, when we focus on deficits and problems, we tend to generate low
expectations and low energy for change. When we begin to view children not only as
resourceful but also as resources, we can engage in an active partnership with them and their
peers”
60

Styrkebaserte fagpersoner snakker med barna og familiene om deres sterke sider for at de skal
gjenoppdage sine evner og krefter, og hjelper dem til å uttrykke og utforske sine evner. Dette
hjelper barna til å forsøke greie ting og nå egnemål, og gir dem en økt følelse av mestring og
’storhet’.
Det styrkebaserte perspektivet – i sosialt arbeid, psykisk helsearbeid, skole, stoffmisbruk.
Forskning og praksis på resiliens og den løsningsfokusert tilnærminga har også gitt støtte til et
styrkebasert paradigme.
Tanken om at barn er kompetente og besitter ressurser og har mulighet til å hjelpe andre og
miljøet de lever i, er ikkje ny. Flere og flere fagfolk viser interesse for å byte med en lang
historie med praksis der man fokuserer på problemer.
Praksisrollen: fokuserer på sterke sider heller enn på svakheter. Hvert barn og hver familie har
ressurser, fordeler, evner,styrker. Vi må søke op og finne disse,samme hvor små og usynlige
de er. Vi er interessert i barnas og familienens livshistorier, for dette hjelper oss til å se
hvordan de har greid de tingene de har mestret og hva de har fått til og hvordan de har unngått
eller mestret problemer og utfordringane.
Et av grunnprinsippne i løsningsfokusert arbeid er at: ”Dersom noe virker, gjør mer av det” –
og motsatt – ” dersom noe ikkje virker, gjør mindre av det”
Wolin og Wolin: Å snakke om sterke sider
Dette er en metode for å møte unge og voksne som sliter med virkningene av motgang og
belastninger. Forfatterne hevder at alle mennesker har verdighet og potensiale for resiliens, og
metoden er derfor ike begrenset til eller nyttig bare for en gruppe av superbarn som fullt ut
greier å mestre sine vansker. Den er også effektiv for barn som har problemer med å tåle og
mestre sine vansker, og søker hjelp når problemene er på det verste. Denne fremgangsmåten
er den enkleste å forstå i Wolin og Wolins tilnærming. Dens betydning er selvsagt; vis
respekt, hold ikke fast på problemer, symptomer, svikt. Gå ikke inn i et forhold preget av jeger-ekspert-/autoritet-du-er-den
syke. Gjør alt det du kan for å møte hjelpsøkende personer på
deres egne premisser, og snakk om positive ting, samme hvor små disse måtte være.
61

Praktiske anvendelser av ’å snakke om sterke sider’: Å snake med unge og voksne og deres
sterke sider kan fremme etablering av sterke band – bare tenk på hvor forskjellig man
opplever når folk snakker om ens mangler I forhold til når de snakker om det en har greidd og
oppnådd. Når folk er trygge i en sammenheng og et forhold der de blir sett på en
gjennomgående positiv måte og respektert for ting de har oppnådd, er det mye lettere å rette
blikket mot områder i liver der man kan forbedre seg og finne frem til motivasjoner for å
gjøre denne innsatsen. De kan forandre offeroppfatningen av seg selv til et bilde av en
resilient person, en som kan og vil løse sine egne problemer. Når fagfolk og lærere bare i liten
grad kan forandre overveldende og store problemer som folk opplever i sine liv, kan det å
snakke om og støtte dem på deres styrker være noe som virkelig kan påvirke deres
livssituasjon.
Relasjon til andre som styrke
Build Authentic Relationships with Children and Families
Children need primary relationships and bonds with adults. They need to know someone is
there for them and that they are part of someone else's life. They need to be told what is right
and what is wrong. So many of the children we serve have not had consistent relationships
like these before they come to us; therefore, we must build primary, authentic relationships
with them.
Research and self-accounts from people who have been through the child welfare system have
demonstrated that authentic relationships between children and adults in service programs are
more important than the specific techniques or treatment modalities used. The resiliency
literature (e.g., Werner & Smith, 1992; Wolin & Wolin, 1993) and stories of personal
accounts (Brown, 1983; Seita, Mitchell, & Tobin, 1996) have indicated that a relationship
with a primary adult is a protective factor for many resilient children. A sense of belonging
and of close personal relationships is essential to personal growth
Styrken i å gjøre noe for andre
Forsning har vist at: “that children who are contributing members of their communities are
less likely to exhibit rebellious and delinquent behaviors and more likely to become effective
in coping with life's challenges” (se Laursen, 2000)
Strength - based practitioners have seen time and time again that children are ready to take
their hands out of their pockets when given the opportunity to help. Service to others not only
allows them to contribute to the betterment of their families, peers, friends, schools, and
62

communities, it also empowers them as citizens with a meaningful function. When children's
self-worth is validated by helping others, they in turn feel they are worth caring about, which
is an important component of dignity
Styrke gjennom involvering i eget behandingsopplegg
A core belief of strength - based practice is that children and families have the right to
participate in decisions about their current situations and their future. All people feel the need
to have a sense of control over the direction, form, and course of their lives; thus, children and
families must be involved in assessment, treatment planning, and treatment implementation.
In particular, treatment must begin with goals established by the children and their families. to
help these children and their families solve their problems and become what they would like
children see a connection between how problems are framed and their willingness to take
ownership of those problems. The way problems are framed affects children's perceptions of
themselves, which, in turn, influences children's investment in the treatment process.
Strength - based practitioners have a willingness to see and comprehend the world as seen by
children, and we have an awareness of how they perceive and interpret their experiences. We
begin the change process where the children are and work within their world of experience. It
is important to use the child's own language to describe his or her problems because it is easy
for helping professionals to assume that a child has a problem he or she is denying or not
talking about. In other words, problem frames that a child perceives as stigmatizing may
contribute to defiance and a feeling of helplessness. On the other hand, problem constructions
that a child accepts may contribute to the child having some control of his or her life and
investing in pursuing problem solutions. Solving problems that children recognize,
understand, acknowledge, and want to resolve is more meaningful for them.
Optimisme og forventninger som styrke
Walter and Peller (1992) suggested that such language indicates that the person "is acting that
way now, but could be acting in other ways at other times" (p. 17). Strength - based
practitioners develop a sixth sense for perceiving and sensing when the problem and
behaviors do not occur and use this to elicit more nonproblem times. This ability to identify
63

personal strengths and qualities of the children with whom we work provides the source of
energy necessary for change.
Alle har sterke sider
We do not accept the notion of treatment-resistant children and families and hopeless
communities. Strength - based practitioners believe that all children, families, and their
communities have strengths, resources, and the ability to bounce back from hardship.
Therefore, strength - based practitioners suspend our beliefs about pathology and dysfunction
in order to help children and their families identify formal resources (e.g., recreation centers,
schools, churches, and YMCAs) and informal resources (e.g., friends, family, and neighbors)
within the community. Awareness of what people and communities know and can do is
important for strength - based practice with children and their families. We believe that when
we use whatever strengths and resources children and their families bring to treatment, their
cooperation is inevitable.
Styrke i egen myndighet og selvbestemmelse
Embrace Empowerment as a Process and a Goal
Strength - based practitioners engage in activities with children and their families with the
goal of reducing the powerlessness created by their problem situations and the stigmatizing
labels that have been assigned to them, such as "delinquent," "attention-deficit/hyperactivity
disorder," "clinically depressed," or "dysfunctional." It is our goal to reclaim troubled children
by developing in them a sense of power over their choices and options and instilling a sense
of control over their lives. Strength - based practitioners assist children and families in
discovering the resources and tools within and around them and in helping them understand
what limits them from becoming empowered –
Prinsipper og å understøtte selvbestemmelse –
* Labeling and "pathologizing" children is destructive to life and is challenged by strength -
based practitioners.
* Strength - based practitioners maintain a holistic view when dealing with labels and
confronted with deficit thinking. We see both the forest and the trees; we see both the
problems and the strengths.
* People empower themselves; strength - based practitioners assist.
64

* Children and families who share a common ground need one another to attain
empowerment.
* Strength - based practitioners encourage children to use their own words to tell their story.
We believe change is more likely to take place when children and families have articulated
their problems.
* We maintain a view of each person as a victor, not a victim.
* Strength - based practitioners focus on social change by making resources available to assist
children and families in becoming empowered. (adapted from Lee, 1994)
* Labeling and "pathologizing" children is destructive to life and is challenged by strength -
based practitioners.
* Strength - based practitioners maintain a holistic view when dealing with labels and
confronted with deficit thinking. We see both the forest and the trees; we see both the
problems and the strengths.
* People empower themselves; strength - based practitioners assist.
* Children and families who share a common ground need one another to attain
empowerment.
* Strength - based practitioners encourage children to use their own words to tell their story.
We believe change is more likely to take place when children and families have articulated
their problems.
* We maintain a view of each person as a victor, not a victim.
* Strength - based practitioners focus on social change by making resources available to assist
children and families in becoming empowered. (adapted from Lee, 1994)
Styrkefremmende strategier
Eksternalisering av problemer og begrensninger:
narrative theoretical framework for externalizing clients' diagnoses - Naming a problem and
talking about the problem as external from the person - Externalizing problems and
emphasizing the problem as something external, not as a part of the person, can reinforce
clients' abilities to fight their problems - Externalization of problems and diagnostic labels and
a subsequent focus on helping clients construct a strength - based personal narrative are the
core of the proposed intervention.
65

a strength - based externalization intervention is described that can be used with clients in
establishing counseling objectives and goals. This intervention can be useful in encouraging
discrimination between DSM diagnostic labels and the client and his or her strengths,
developing strength - based counseling goals, and increasing client empowerment.
intervention that can be useful with clients in establishing rapport, presenting Diagnostic and
Statistical Manual of Mental Disorders (4th ed., Text Rev., American Psychiatric Association,
2000) diagnoses in a nonpathologizing way, facilitating the development of strength - based
counseling goals, identifying client strengths, and externalizing client problems so that clients
see that the problem is the problem, and that they are not the problem
In the first step of this intervention, the counselor selects the most appropriate DSM diagnosis
while simultaneously determining the client's perceived problems. In any complete and
sensitive diagnostic assessment, it is important for the counselor to understand the client's
meaning of his or her problem. Clients frequently come to counselors reporting that they are
depressed, obsessive, codependent, or another label they have picked up through the
expansive media and our age of information. A postmodern counselor helps clients
deconstruct these labels by finding out what the labels mean to the clients, rather than
imposing his or her own meanings of such words.
During this initial assessment related step of the intervention, three columns are drawn on a
piece of paper (see Table). The client's perceived problems are documented in the first
column.
In the second step of this intervention the client names the influences (i.e., the problems) that
are contributing to his or her perceived problems. The client is asked to select a name for the
influence--a name that most adequately describes the influence of the problem or diagnosis.
When people talk about any problem, they need to develop a name or label for the problem.
This avoids lengthily repetitive descriptions of the client's experience (Furman & Ahola,
1992, 1994). Names and labels help to simplify complex problems. Further, embedded in
names and labels are meanings that have implications for the problem's origins, prognosis,
and treatment
externalization of the problem may help the client to feel as though he or she is actively
fighting against the problem. The client builds an identity as a fighter of something outside of
66

the self as opposed to maintaining an identity as one who needs to change internally. Naming,
externalizing, and identifying the characteristics of the problem helps the client to see her-or
himself as separate from the problem, while also joining with the counselor in fighting the
problem
Vektskål-prinsippet:
Skattejakt-metoden
Håp
intervention can help clients by providing hope. This is an important task, as providing hope
to clients is one of the most beneficial aspects of counseling (Snyder, Ilardi, Michael, &
Cheavens, 2000).
67

Biologi og sterke sider
we have incorporated biology into the resilience agenda. This work has been guided by the
overarching question, What are the neurobiological substrates of human flourishing, and what
is their role in promoting positive human health (Ryff and Singer,2003)?
Menneskehjernen er resilient, den er laget for å lose problemer, møte og håndtere
utfordringer. Brentro og Longhurst (2005,s.52) skriver f.eks. at “all young persons have
strengths and with positive support can change the course of their lives. They have resilient
brains that can be "rewired" by positive learning experiences. “ Hjernebaserte prosesser som
påvirker resiliens hos mennesker: hjernen lagrer opplevelser knyttet til overlevelse, mestring
og velvære. Smerte og negative følelsestilstander ledsages ofte av ødeleggende og defensive
reaksjoner og atferder, sosial og følelsesmessig smerte aktiviserer hjernens smertesystemer på
samme måte som kroppslig smerte - og lignende atferder som disse fremkaller (se Anglyn
2004).
Students who are best able to manage the pain of rejection have greater activity in the higher
brain. Thus, being able to think about problems, talk them over with others, or even write
about feelings or express them creatively can be helpful.
Social bonds are crucial for survival of humans, and our brains are highly sensitive to any
signs of dislike or rejection (Leary, 1999). An automatic brain-based warning system is
activated by indications or thoughts that one might be excluded, thus signaling the person to
take corrective action. The brain's program for detecting signs of rejection or inclusion is
called the sociometer. These rejection signals trigger the emotion of shame, which is a highly
painful emotion that attacks self-worth. In contrast, belonging produces feelings of pride and
well-being (Nathanson, 1992).
we have shown that allostatic load, a summary index of cumulative stress physiology that
predicts incident cardiovascular disease, cognitive and functional impairment, and mortality
68

Endringsorienterte, styrkefremmende miljø og omgivelser
the focus from how to build supportive environments
the most "dangerous" schools are those with negative climates of disrespect among peers and
adults (Hyman, 1997).
Emosjonelt klima som styrke: Hedoniske versus agoniske miljøer, resonant versus
dissonant samhandling
When a youth shows hostile behavior, adults in authority are in a double bind: coercive
discipline mirrors the youth's behavior; backing down reinforces a youth's coercive tactics.
Punitive discipline sparks brain programs that motivate fight or flight behavior. Young
persons need behavioral limits, but a tone of rancor renders correction ineffective. Rancor is
an emotionally charged communication conveying bitterness and malice. It is the prime
symptom of discord in relationships. The first step in calming agitated brains is to remove any
tone of rancor from the interaction
69

Herding, styrking gjennom mestring, Utfordringsmodellen
Risiko, smerte, belastning, påkjenning, utfordring og stress – hvilken rolle spiller slike
faktorer i barns utvikling ?
because resilience is fundamentally about the capacity to maintain, or regain, well-being in
the face of adversity, there must also be conceptual and empirical formulations of life
challenges
Developmental psychologists see risk as resulting from the interaction of a child in the social
network of family, school, peers, and community (Bronfenbrenner, 1986). I sunne omgivelser
og en sunn social økologi utvikler barn sine sterke sider.
Barn som kommer gjennom belastninger kan utvikle styrke – ”They can develop an inner
strength that has been called "survivor's pride" (Wolin & Wolin, 2004).
Many young persons daily navigate environments of severe physical, emotional, and social
stress. Those unable to cope with this stress are in a state of crisis. The last thing they need is
more pain and distress, but that is precisely what punishment is designed to do. Punishment
comes from the Latin word pound or pain. By design, punishment produces physical,
emotional, or social pain. Stripped of any euphemism, punishment is using pain to try to
change the behavior of youngsters who are acting out of pain (Brendtro & Larson, 2005).
By design, our brains find problem-solving to be a rewarding activity. Lacking problems, we
invent them through puzzles and games, or vicariously solving conflicts through novels or
movies. Once the brain locks on a problem, it is inclined to keep hunting for solutions
(Zeigarnik, 1926). This innate desire to resolve problems is called the Zeigarnik effect and
serves as motivation for humans to find better coping strategies to deal with conflict
situations.
The Challenge Model of human psychology grew out of our research with people who lead
satisfying lives despite having suffered as children from the effect of hardship -- for instance
70

family disruption, drug or substance abuse, violence, racism, poverty, neglect, abuse, or bitter
divorce.
The Challenge Model, which is shown in the diagram below, is our attempt to explain how
this reversal occurs.
Wolin og Wolins UtfordringsModell
In the Challenge Model, two forces are at work as children interact with the troubles in their
lives. The interplay is represented on the diagram by interweaving arrows. Troubles are seen
as a danger to children and also as an opportunity. Children are vulnerable to the toxic
influence of hardship, but they are also challenged to rebound from harm by experimenting,
branching out, and developing their own resources. Over time, these self-protective behaviors
develop into lasting clusters of strength that we have called resiliencies.
The Challenge Model has practical implications for the mindset of teachers, clinicians, and
prevention workers. By mindset we mean your habitual way of seeing and thinking about
things.
The at-risk mindset can easily shape work with youth into a search for problems. Its hallmarks
are diagnoses, labels, and "fix-it" interventions. Dwelling on the negative, it induces despair
and burnout in staff, biases their understanding of the youth they serve, and promotes low
expectations.
For youth, the at-risk mindset also has negative consequences. Regarded as clients or victims
rather than as resources in their own lives, youth can experience services guided by the at risk
mindset as uncaring, disrespectful, and even threatening.
By contrast, a challenge mindset, which is the logical extension of the Challenge Model,
credits youth with the power to help themselves. It also casts adults not as directors or
authorities in the lives of youth but as partners in their struggle to prevail. The hallmarks of a
challenge mindset are a vocabulary for identifying resilience, reframing - a technique for
talking to youth about their strengths, and the intention of motivating youth to act on their
own behalf. A challenge mindset also encourages helping professionals to be hopeful and to
hold high expectations for the youth in their care.
71

Resiliensfaktorer – hva vet man i dag ?
Faktorer som kjennetegner barn som klarer seg
de finner noen områder der de kan erfare MESTRING,
de har utviklet ulike KREATIVE måter å uttrykke seg på,
de henter styrke gjennom FELLESSKAP med jevnaldrende,
de har kommet fram til en forståelse av belastningene de har vært gjennom, slik at
livet igjen kan oppleves som KONTINUERLIG og meningsfylt
( se…….)
Ryff, and Singer, 2000,s.183) skriver at ”interest in resilience, thriving, flourishing, and more
positive aspects of human functioning is at an all-time high in the social and behavioral
sciences. (-) In part, heightened emphasis on the positive reflects growing awareness of the
dramatic imbalance in scientific research on the side of disease, dysfunction, and pathology,
relative to programmatic inquiries about human health and well-being.” Og de skriver videre
– “We believe that significant strides in understanding resilience necessitate blending together
social science with biology, as the former brings the requisite theories and tools to assess
human strengths and challenges, while the latter provides the mechanisms for understanding
how psychological and social factors play a role in preventing, or delaying, the onset of
illness, and thereby, extending years of quality life.” (Ryff, and Singer 183)
- What do we know about human resilience? - Ryff, and Singer (2003,s.181) skriver at ”The
primary answer is surprisingly little, compared with what is known about human illness,
dysfunction, and disorder. Scientific advances on the positive side of human functioning—
understanding what constitutes human flourishing and how it comes about—lag woefully
behind strides on the negative side of the health research ledger.”
Hva er resiliens ? Resiliens er en mangedimensjonal biopsykososial prosess som underligger
positiv fungering og helse , og omhandler evnen til å håndtere, tåle og utholde livets
uunngåelige hindringer og utfordringer, og allikevel komme seg videre. Resiliens er slik
forstått evnen til å komme tilbake, til å reise seg igjen, til å gå videre ved påkjenninger,
motgang, belastninger, osv.. I engelske ordbøker beskrives ‘resiliens’ med følgende ord: lett
for å komme seg etter sjokk, depresjon, buoyant, elastisitet, fleksibilitet, liv, strekk, tenasitet,
rigor. Hva kreves det for å besitte denne evnen ?
72

I utgangspunktet tenkte mange at resiliens og hardførhet var noe som kjennetegnet noen få
superbarn eller løvetannsbarn, som greidde seg forbløffende bra trass påkjenninger og
problematiske livsbetngelser (Anthony og Cohler, 1987). However, no person is invulnerable
to extreme levels of stress. Still, regardless of external risk factors, by age thirty, a majority of
persons are able to achieve successful life outcomes. Resilience turns out to be a natural trait
of all humans. This should not be surprising since our brains are specifically wired to cope
with problems. Humans cannot survive and thrive alone, but need encouragement from
others.
The purpose of Resiliency for Life is to develop, produce, deliver and distribute programs on
resiliency. These programs assist people learn to effectively deal with the everyday pressures
of life as well as the serious life issues we all face eventually. Resiliency skills reduce our fear
and anxiety and increase our sense of control, commitment and connectiveness to others and
ourselves. Facing our largest troubles with resiliency can add more grace and dignity to the
process. It can help us gain a greater sense of inner calm despite what might be going on
around us and help us deal with it all in a healthier fashion.
Our programming is focused on an easy to understand process that builds awareness,
confidence and competence through effective programming that adds resiliency to the lives of
those that participate. Participants find they can move forward with courage and conviction to
make a difference in their lives with more ease. Resiliency for Life© also enhances the basic
and vital value of self-worth.
In the past few decades a body of research results has accumulated that begins to describe a
common core of personality characteristics and environmental protective factors that enable
highly stressed individuals to maintain competence and control in their lives. The results of
these research efforts have shown that psychological and/or dispositional attributes have
proven to be adaptive and that emotional ties, cohesiveness, and interpersonal socialization
have been shown to be protective. A synopsis of the research findings is presented below.
Eleven resiliency factors are presented in detail. Resilience is a combination of inner
individuelle strengths and external miljømessige betingelser og supports (Lerner & Benson,
2003).
73

Resiliensfaktorer:
Personlighetsrelaterte
• Self-efficacy
• Realistic appraisal of the environment
• Social problem-solving skills
• Sense of direction or mission
• Empathy
• Humor
• Adaptive distancing
• Androgynous sex role behavior
Mellompersonlige
• Positive, caring relationships
• Positive family or other intimate environment
• “High enough” expectations
( etter Norman, 2000, s. 4)
the contributions of various “protective” factors (e.g., self-concept flexibility, coping
orientations, social comparisons) in maintaining high well-being
74

Resilien eller kunsten å være hardfør, sterk og motstandsdyktig, og å kunne
tåle og overvinne vansker og lidelser
Think you're a prisoner of a troubled childhood? Think again. You need not go through the
rest of your life as an emotional cripple. It is possible to bounce back from adversity and go
on to live a healthy, fulfilling life. In fact, more people do it than you may think.
Resilience may be an art, the ultimate art of living, but is has recently been subjected to the
scrutiny of science. This much is known so far. At the heart of resilience is a belief in oneself
-- yet also a belief in something larger than oneself.
Resilient people do not let adversity define them. They find resilience by moving towards a
goal beyond themselves, transcending pain and grief by perceiving bad times as a temporary
state of affairs.
Experts argue among themselves about how much of resilience is genetic. People do seem to
differ in their inborn ability to handle life's stresses. But resilience can also be cultivated. It's
possible to strengthen your inner self and your belief in yourself, to define yourself as
capable and competent. It's possible to fortify your psyche.
In the 1970s, there was a paradigm shift in research with at-risk children (Howard, Dryden,
& Johnson, 1999). Researchers moved away from the traditional focus on youth who had
not coped well and began to explore how some children and adolescents rebounded
successfully from difficult circumstances. This shift in thinking and approach from a deficit
model to an asset model (i.e., from "pathogenesis" that uses a medical or illness model to
"salutogenesis" that focuses on strengths that contribute to health) involved the study of
resilience in children and youth and the protective factors that enhance resilience (Howard et
al., 1999; Rak & Patterson, 1996).
Linquanti (1992) described resilience as the quality in certain children who do not succumb
to school failure, substance abuse, mental health problems, and juvenile delinquency when
faced with significant stress or adversity. Hauser, Vieyra, Jacobson, and Wertreib (1985)
described it as the capacity of some who are exposed to risk factors to overcome those risks
and avoid negative consequences such as delinquency, academic and behavior problems,
and physical complications. Turner (2001) portrayed resilience as the capacity of individuals
to withstand hardship, to bounce back from adversity, and to move forward with functional
lives characterized by well-being, citing Vaillant's (1993) metaphorical description of
resilience as "the capacity to be bent without breaking and the capacity, once bent, to spring
75

ack" (Turner, 2001, p. 441). Luthat, Cicchetti, and Becker (2000) referred to resilience as
"a dynamic process encompassing positive adaptation within the context of significant
adversity" (p. 543). The emphasis in resilience research was clearly on studying the
potential and capacity of children to cope successfully with adverse circumstances while
acknowledging that resilience was not a fixed attribute of a child, but a process of coping
that could change due to changes in life circumstances (Rutter, 1990).
Why are some children resilient and others not? What are the sources of resilience? How is
it nurtured in children and youth? The literature cites the importance of internal and external
"protective factors" that are crucial to the development of resilience. Internal protective
factors include the child's innate attributes, abilities, skills and self-concept. External
protective factors include elements in the child's environment that reduce and provide a
buffer to the negative impact of the risk-causing circumstances and strengthen the child's
overall resilience and capacity to cope. Protective factors "work" by moderating risk factors
through reducing the impact of the risk or exposure to risk, by reducing negative chain-
reactions after adverse experiences, by promoting self-esteem and self-efficacy, and by
pointing toward positive opportunities for the child that generate hope and resources for
success (Rutter, 1990).
Taken together, several studies suggest the following internal and external protective factors
that promote resilience (Garmezy, Masten & Tellegen, 1984; McLoyd, 1998; Rak &
Patterson, 1996; Rutter, 1985; Tiet et al., 2001; Turner, 2001; Wener, 1984): (1)personal
characteristics of the child his or her developmental stage; intellectual capacity and problemsolving
skills; social competence and sense of humor; personal goals and sense of purpose;
adaptive distancing (the ability to achieve independence from a chaotic family); self-efficacy;
and possession of a particular skill or talent; (2) the child's self-concept--heightened selfunderstanding;
ability to form close personal relationships; adaptive skills; helpfulness to
others; and a positive outlook for oneself and the situation; (3) favorable family conditionsfour
or fewer children; focused nurturing during the first year of life with few separations
from the primary caregiver; a family network of caring and supportive relatives; a close
confidant during childhood; structure and rules in the household; and high but reasonable
parental expectations; and (4) a network of support in the child's environment(e.g., positive
adult role models such as teachers, coaches, clergy, and neighbors).
Implications for Practice
Resilience-enhancing interventions begin with the belief that clients can effect positive
change (Greene & Armenta, in press). The practitioner also believes in the client's
selfrighting processes, with some individuals only needing time to heal. Resilience-
76

enhancing models have several approaches in common: that practitioners adopt a
philosophical stance involving client renewal and transformation, that practitioners build
on a client's innate capacities, that practitioners select interventions that promote client
well-being, and that practitioners explore growth-producing issues. These aims are
realized as "practitioners and clients balance truthfulness about hardships with hope,
having positive expectations for the future" (Greene & Armenta, in press).
As with most aspects of social work practice, resilienceenhancing interventions can be made
at multiple systems levels. For example, Walsh (1998) has provided a family resilience
framework that aims to identify and strengthen those family processes that help family
members withstand and bounce back from difficult circumstances. A similar concept,
community resilience, is characterized by the qualitative elements of a community, which
include personal relationships, shared vision, and the opportunity for everyone in the
community to participate (McKnight, 1999)
De 7 resilienser – resiliente atferdsfunksjoner: (etter Wolin)
1) Innsikt
Asking tough questions Dispels denial and
and giving honest answers confusion, generates
about yourself and the clarity, and serves as a
difficult situations in springboard for taking the
which you find yourself necessary action to solve
problems
2) Uavhengighet
Distancing emotionally Provides physical and
and physically from emotional safety
trouble; for example,
the pressures of family,
friends, and
circumstances
3) Relasjoner, forhold
77

Connecting with people Provides friendship,
who matter understanding, material
and emotional support,
and sometimes even love
4) Initiativ
Meeting challenges by Solves problems, generates
taking charge of problems a sense of competence and
and looking for solutions mastery
5) Kreativitet
Using imagination Helps express difficult
feelings in a positive,
satisfying way
6) Humor
Laughing at yourself, Introduces liveliness and
finding what's funny, light-heartedness in somber
even in sadness or pain situations
7) Moralitet
Doing the right thing,
Generates a sense of being
using your conscience, a good person even when
thinking of others as surrounded by badness
well as yourself
78

Navn: Andy
Alder: 15, gutt
Styrkebasert praksis
Identifisering, utvikling og bruk
av sterke sider hos barn
Utfordringer: I dag barnevernsplassert, ubearbeidet traumatisert etter dødsulykke i familien,
psykiatrisk episode med kommunikasjonsbrudd og ledsagende innleggelse i
behandlingsinstitusjon, utagering med ødeleggelser, munnbruk, krenkning og voldsom atferd,
skoledropout
Styrke Status i dag Hvordan utvikle
denne styrken ?
Hva kan styrken
brukes til i livet ?
Talent for å opptre, Tøysete, useriøs, Bevisstgjøring. Dramaopplegg i
spille, dramatisere hermete Milde
skolen
herme og imitere tilbakemeldinger Bevisstgjøring, rosing
Språklig kreativ og Lesing Skriving
oppfinnsom Samtaler Drama, opptredener,
Språklig stimulering stand up
Evne til å samarbeide Kan lage vansker når Involvering i eget
han er frustert og opplegg i Barnevern
utålmodig, og og i skolen, og
følesesmessig i
ubalanse – bryter
kontakten og vender
folk ryggen
hjemme
Spøkefull og morsom Kan ennå krenke
Drama, stand up,
andre med språkbruk
opptreden
God til å oppfatte og Kan såre andre Drama, stand up,
finne poeng i ting
opptreden
Humør og sjarme Noe uberegnelig, når
dårlig humør
Åpenhet Noe tendens til
seksfiksert snakk
Likeverdighet og ekte Ok
Kvikk og gløgg Bruker lite målrettet Leksearbeid
Omsorgsfull og Ok i familien med
hjelpsom
søster, skiftende etter
humør
Liker kontakt, sosial Ok
Arbeidsvillig, kan
Leksearbeid, nå egne
stille opp
mål i skolen
Sjefete, liker å lede Ansvarsoppgaver
Intens, følsom Kort lunte
Lære å beherske seg,
dempe egne
79

Oppsummering:
reaksjoner, avlede seg
selv
80

Kategorisering og diagnosesetting som kolonisering av det kreative selvet
og individualiteten
Utforskning og understøtting av folks selvbevissthet, identitetssøking og individualitet er en
kompleks oppgave. Mye av vår faglige tilnærming foregår gjennom kunnskap og begreper
som har i seg en sterk tendens til å neglisjere selvdefinering og individuell selvbevissthet, og
skaper bak en kategoriserende maskering en form for selvløshet hos de personene vi skal
utforske og bistå. De ’selvdrevne’og krative aspektene ved personens liv og identitetssøking,
at den enkelte også fungerer som en ’forfatter’ av sin egen livsforming, forsvinner ut av vårt
synsfelt.
Den britiske sosialantropologen Anthony Cohen (1994) hevder at individualitet og individuell
identitet, og samfunnsmessige relasjoner og strukturer ikke kan betraktes som to adskilte
størrelser. De kan bare forståes i lys av hverandre. Samfunnet konstitueres gjennom
aktivitetene til selvbevisste individer, hvis forskjeller fra hverandre må løses og forenes i en
grad som tillater gruppen og kollektivene å samfungere. Men forholdet mellom samfunn og
individualitet er spennings- og motsetningsfylt; ” the contradiction which we commonly
experience between our sociality and our individuality, a contradiction which, far from being
taken for granted, frequently causes us anguish, stress and perplexity. The state and other
powerful social agencies compel us to compromise our individuality in our dealings with
them by squeezing us into categories. The effect of this constraint is that we belong to society
as members of collective entities (whether categories or groups) rather than as individuals.”
(Cohen, 1994, p. 12)
Cohen ønsker å rehabilitere det individuelle, selvbevisste og identitetssøkende selvet; og
understreker den avgjørende betydningen selvbevissthet og identitetssøking har og må ha i all
forståelse av menneskelig forhold og samfunnsliv. Individuell bevissthet og sosiale relasjoner
befinner seg alltid i et dynamisk spenningsforhold. Kollektive og ’massifiserende’ sosiale
roller, stereotypier, masker, former, stiler og kategorier virker standardiserende og
uniformerende og homogeniserende. Samfunn forsøker å okkupere, erstatte, kolonisere og
invadere det enestående og selvbevisste individet som søker og skaper sin egen identitet
gjennom å påføre det og underkaste det kategoriserende masker og roller. Cohen understreker
at folks forhold til det samfunnsmessige områdets roller og kategorier alltid er formidlet
gjennom individuell personlig erfaring og identitetsavklaring; dette er noe vi vet om oss selv
og det er en viten som vi må forsøke å inkorporere i vår forståelse av andre.
81

Han skriver om dette: “My objection to the kind of generalisation in which we indulged is
that it has little or no authenticity in our own experience. Therefore, I do not see how we
can be content with it as an account of other people. Most of us will occasionally have felt
ill-served, even outraged, by having had attitudes imputed to us because we are categorised
in certain ways. We feel these impressions of ourselves to be inadequate or inaccurate
expressions of the people we believe ourselves to be. Statements of these general kinds are
made about ‘students’, ‘Brits’, ‘Yids’, ‘Prods’, ‘Blacks’, ‘intellectuals’, ‘tourists’ and so
forth, labels which we may well regard as inappropriate descriptions of ourselves, even if
we belong to these categories. Our disenchantment with them may even extend to a feeling
of injustice: we take seriously the importance of representing ourselves precisely, and
anything less is misleading, and may be demeaning.“(Cohen, 1994, p. 16) Cohen ser
selvsagt at slike kategoriseringer er viktige bade i samfunnet og i vår utforskning og
forståelse av sosiale forhold. Men vi må være oppmerksomme på grensene for
kategoriserende forståelse, og ta i betraktning hvordan kategorier innvirker på individene
og deres selvbevissthet og selvdefinering. Og ikke bare nøye oss med å skvise
individualiteten inn i homogeniserende størrelser slik at vi kan ignorere deres selvdrevne
livsutforming og identitetssøking, og forsøke å omskape det særegne individet i vårt eget
faglige bilde.Folk bruker gjerne foreliggende og tilgjengelige uniformerende relasjoner og
kategorier for å søke og hevde sin identitet; men en må ikke forveksle dette med at man
derigjennom oppløser sin selvbevissthet og identitet i kategoriene, formene, relasjonene.
Individuelle identitet kan ifølge Cohen betraktes som en ’rett’ den enkelte har. Når vi
neglisjerer å ta i betraktning den enkeltes individuelle selvbevissthet og identitetssøking så
støtter vi opp om neglisjeringen av identitet som en menneskelig rett. ’Retten til identitet’ er
en sensitiv, subtil og kompleks sak; som lett blir oversett i vitenskapelige tilnærminger mens
romanforfattere håndterer utfordringen bedre. Når man behandler individer som underordnet
sine sosiale relasjoner og bestemmelser, og neglisjerer selvbevissthet og individuell
selvdefinering, så gjør vi oss selv medskyldige i prosesser med homogenisering og
standardisering der sosiale krefter triumferer over og degraderer individet. Ofte lykkes man så
godt at den enkelte medvirker ved å degradere sitt eget selv.
Cohen forklarer at individuell selvbevissthet og selvdefinerende identitetssøking er nært
forbundet med det kan kaller forskjellens primat: ”Kravet om å rette oppmerksomheten mot
individets rett til identitet gjør det også incumbent for oss å ta i betraktning individers
82

opplevelse av å være forskjellig fra andre.”(1994, s.179) Forskjeller er ikke en marginal og
eksentrisk sak, som fremkommer gjennom offisiell anerkjennelse og lisensering; den er
forankret i selvbevissthet og identitetssøking hos den enkelte. Alternativet er å nytte en
overflatisk orientering overfor individualiteten som gjør at vi blir blindet for betydningen til
personlig identitet, noe som kan føre inn i samfunnsmessige og behandlingsmessig blindgater
som vi ikke ønsker oss, og som underminerer den enkeltes kreative evne til å være
selvdefinerende og selvdrevet. ”We must make deliberate efforts to acknowledge the
subtleties, inflections and varieties of individual consciousness which are concealed by the
categorical masks which we have invented so adeptly. Otherwise, we will continue to deny to
people the right to be themselves, deny their right to their own identities.” (Cohen, 1994, p.
180) Men Cohen understreker samtidig hvor resilient det individuelle selvet er, overfor slike
kategoriserende og degraderende krefter i samfunnet og dets institusjoner – det finnes alltid
åpninger for å bidra til å avkolonisere og avmaskere selvbevissthet og selvdefinering.
83

Individualisering som ressursfaktor i salutogenetisk tilnærming: En
utdypning
Alle levende vesener uttrykker i en eller annen forstand sitt særpreg og sin egenart når de
lever. Mennesker gjør dette på komplekse og kulturstyrte måter, i form av ulike typer av
selvfremstillinger og 'selv-narratisering', der en gjør rede for og forteller om seg selv, sin
livshistorie, hvem en er, finner ut hva en passer til og sammen med, osv..
Den enkeltes særpreg og egenart utgjør en viktig og uerstattelig side ved den menneskelige og
samfunnsmessige virkeligheten, noe som lenge har vært oversett både i sosiologisk og
sosialpsykologisk tenkning. Særpregete og unike enkeltmennesker preger og konstituerer den
menneskelige virkeligheten gjennom en komplisert dynamikk: Hagen-Fremskrittspartiet,
Castro-Cuba, Drillo-forballlandslaget, Oluf-Nordnorsk humor, osv.. Selv ordinære og
84

avvikende mennesker har en lignende konstituerende effekt, og når de faller fra blir det igjen
et 'tomrom' etter dem som ingen andre kan fylle. Også utviklingshemmete mennesker har
denne Castro-Cuba ligende effekten; de virker gjennom sitt særpreg og sin enestående måte å
være på konstituerende på den sosiale virkeligheten.
Individualitet utspiller seg på den andre side alltid i en sosial sammenheng, det finnes viktige
sosiale mulighetsbetingelser eller settinger som legger grunnlag for individualisering av
livssituasjonen for den enkelte. Noen slike settinger eller atferdssammenhenger der samfunnet
møter, artikulerer og formidler den enkeltes særpregssøking og utfoldelse er følgende:
Privathet: Å trekke grenser mellom det som bare er tilgjengelig for og kan kontrolleres
av ens egen person og det offentlige, som er tilgjengelig og kan oppsøkes av alle
Alenehet: Å kunne være alene rett og slett: uten at andre tilstede, uten å bli observert
av andre
Intimitet: Å kunne oppleve intimitet: Det å være i en dyade eller smågruppe skjermet
mot utenomverdenen, hvor det oppstår avslappete og personlige forhold
Anonymitet: Opphold i offentlig rom uten å bli oppdaget og identifisert som person, å
kunne forsvinne i mengden og ikke bli kartlagt, observert
Tilbakeholding eller reserverthet: å ha en psykologisk og personlig barriere mot
uønsket inntrenging-informasjon-kommunikasjon, som samtidig krever at
omgivelsene og andre mennesker på en diskret måte respekterer ønsker om ikke å
kommunisere eller delta
Selvbestemmelse, autonomi: å gjøre sine egne valg, ta avgjørelser – dette er et særlig
avgjørende område
Psykologen Gordon Allport var spesielt opptatt av å utvikle et idiografisk perspektiv (motsatt:
nomotetisk – det generelle og universelle aspektet hos mennesket) i psykologien der den
enkeltes individualitet er hovedfokus. Han skrev i 1961: ”Menneskets mest fremtredende
kjennetegn er hans/hennes individualitet. Et enkeltmenneske er en unik naturlig skapning. Det
har aldri eksistert en person akkurat som deg, og det vil heller aldri komme til å eksistere en
igjen. Alle vitenskapene, inkludert psykologien, er tilbøyelig til å neglisjere individualitetens
viktige faktum.’ (min understrekning).
Psykiateren C. Jung hevdet at for å finne ut hva som er virkelig individuelt i oss selv, kreves
det dyp refleksjon; og plutselig innser vi hvor uvanlig vanskelig oppdagelsen av individualitet
faktisk er. Han omtaler ’individualitet’ som en delikat plante, som kan ivaretaes eller
forsømmes – og nytter utrykket ’velorganisert individualitet’ (”man who is as well organized
85

in his individuality”). Han definerer individualitet som ” The qualities or characteristics that
distinguish one person from another”, og “By individuality I mean the peculiarity and
singularity of the individual in every psychological respect “. Jung bruker også begrepet
individuering som uttrykk for prosessen med utforming av individuelt særpreg i
personligheten: “A process of psychological differentiation, having for its goal the
development of the individual personality.”, og “a conscious process of differentiation, or
individuation, is needed to bring the individuality to consciousness”.Videre skriver han: “In
general, it is the process by which individual beings are formed and differentiated; in
particular, it is the development of the psychological individual. Thus individuation involves
an increasing awareness of one's unique psychological reality, including personal strengths
and limitations, and at the same time a deeper appreciation of humanity in general.”
Jung opererer videre med to hovedaspekter ved individuering – en endogen subjektiv prosess
og en ytre og social prosess: “in the first place it is an internal and subjective process of
integration, and in the second it is an equally indispensable process of objective relationship.
Neither can exist without the other, although sometimes the one and sometimes the other
predominates”. Denne dobbeltheten i individualiseringsprosessen er det viktig å fastholde
dersom en skal unngå ulike former for redusering; til det biologiske og psykologiske på den
enesiden, eller det interaktive og sosiale på den andre siden.
C. Jung advarer mot at ingen samfunnsmessig lovgivning vil noensinne greie å overvinne de
psykologiske forskjellene mellom mennesker, og at forskjellene er den mest nødvendige
faktoren for å generere den vitale energien i et menneskelig samfunn. Dersom man tar
tilstrekkelig hensyn til individets særpreg er dette bedre for samfunnets fungering enn når
dette særpreget blir neglisjert eller undertrykket. Jung betrakter individ-samfunn dynamikken
som en viktig side ved individuering: “A real conflict with the collective norm arises only
when an individual way is raised to a norm, which is the actual aim of extreme individualism.
Naturally this aim is pathological and inimical to life. It has, accordingly, nothing to do with
individuation, which, though it may strike out on an individual bypath, precisely on that
account needs the norm for its orientation to society and for the vitally necessary relationship
of the individual to society. Individuation, therefore, leads to a natural esteem for the
collective norm”.
Den tyske sosiologen Ulrich Beck (2001, 2002) har gjort begrepet individualisering til et
nøkkelbegrep i sin 'biografiske samfunnsanalyse' de siste 20 årene. Individualisering hos Beck er
et begrep som beskriver en strukturell omforming av sosiale institusjoner og av individenes
86

forhold til samfunnet. Individualisering betyr ikke individualisme (en politisk ideologi) eller
individuering (dannelsen av det autonome jeg i psykologisk forstand).
Den positive vurdering av individualitet er ifølge Beck et moderne fenomen. I tidligere historiske
individualiseringsfaser har har individualitet hovedsakelig blitt likestilt med avvik, tåpelighet,
syndig - blitt forstått på en nedsettende måte. Beck peker på at innenfor rammen av det gamle
enhetlige og lukkete samfunn er individualitet bare den minste enhet i et forestilt hele, og ikke
noe som den enkelte kan uttrykke seg gjennom. I moderne samfunn skjer det en oppvurdering av
det individuelle, sammen med institusjonelt basert en avstandardisering av livsgrunnlag, livsstiler
og mønstre.
Individualisering slik han forstår det oppstår i høyt differensierte samfunn som er inndelt i og
som inndeler individenes liv i særskilte funksjonsområder. Den enkelte må selv sette det
fragmenterte og usammenhengende livet sitt sammen igjen. Den enkelte får selv oppgaven å
skulle organisere et 'eget liv': " Stilt overfor de nye føringene, må man selv gjøre noe, bli aktiv,
oppfinnsom og smart, utvikle ideer, være raskere, smidigere, mer kreativ, for å vinne fram i
konkurransen - og det ikke bare en gang, men hele tiden, hver dag. Alle og enhver blir aktører,
konstruktører, sjonglører, iscenesettere av sin biografi, sin identitet, men også av sine sosiale
bånd og nettverk" (1997, s.113) Og videre; ”alle må så, når de vender tilbake til seg selv, forsøke
å komme overens med de fordeler og ulemper, det er å være den de er.” (2002, s.67)
I og med at det menneskelige er så uoverskuelig mangesidig og variert, må den enkelte søke
ut i verden og utforme sin seg selv som individuell skikkelse gjennom å finne,låne, forkaste
og bruke roller og gester blant alt det som en har tilgang til.
Beck (2002) omtaler dette som eksperimentell individualisering. Mennesker har biologisk og
psykologisk et behov for å finne sitt særpreg og føle seg enestående, og gjør ofte dette på
uforutsigbare og overraskende måter (grundigere om dette, og individuelle forskjeller i
behovet for særpreg - se Snyder og Fromkin 1988)
De vestlige samfunnene har i etterkrigstiden omformet det sosiale landskapet, og dannet nye
institusjonelle mønstre som utgjør matrise for individualisering, når det gjelder boligstrukturer,
samliv og familiemønster, utdanning og yrkesmønster, osv.. Det egne livet muliggjøres og
påtvinges oss gjennom nye former og institusjoner for livsløp, samliv og felles beste, en
variasjonsbredde av løsninger og former som danner institusjonelle føringer for det egne liv.
Beck omtaler denne nye formen for individualitet som ’institusjonalisert individualitet’. Det
finnes ikke lenger noen 'normalbiografi', bare individuelle biografier. Det egne livet blir et daglig
87

utformingsproblem, som en trasser seg til, forsvarer og sikrer mot overgrep fra andre og
foresatte.
Individualiseringsprosessen har også sine materielle forutsetninger; egen bolig, eget værelse,
eget arbeid, egne risikoer utgjør alle utviklingsrommet for at den enkelte kan utvikle egne
livsperspektiver.
Men Beck advarer mot at det finnes ulike former for individualisering. Og han peker også på at
individualisering ikke må forveksles med atomisering. Atomisering innebærer at mennesker blir
fritsatt fra tradisjoner og rollebur, samtidig som de blir sosialt og kulturelt rotløse, isolerte og
frarøvet sine gamle trygghets- og sikringsystemer. Som følge av atomisering blir mennesker
usikre når det gjelder de elementære og grunnleggende betingelsene for sin eksistens, og angsten
for å mistre fotfeste og grunnen under føttene følger dem hele tiden. Atomisering er en mulig
sideeffekt av individualiseringsprosessen, og viser at tilgangen til sikringssystemer og
livsbetingelser for den enkelte gir individualiseringen ulikt preg. Vi kan slik skjelne mellom
velstandsindividualisering, fattigdomsindividualisering, rikdomsindividualisering – som ulike
politisk påvirkete utfall av individualiseringsprosessen. Disse mulighetene blir derfor en
utfordring; ”man er nødt til å overveie mer nøyaktig, hva de mer detaljerte betingelsene består
av, som setter mennesker i stand til på en eller annen måte skapende å omgås disse nye
muligheter” (2002, s76). Som individualiseringen tilbyr oss.
88

MiljøVurdering: Støttende omgivelser for barn og unge I vanskeligheter
Each of the following elements has been identified as a best practice in youth
programs that incorporate a community youth development approach. Community
youth development programs are defined as purposeful environments that provide
beneficial, positive, and encouraging positive relationships with adults and peers that
are sustained over time, while at the same time as providing an array of opportunities
that enable youth to build their skills, and enable them to become engaged as
partners in their own development and their communities’ development. Simply put,
programs that take a community youth development approach create opportunities
for young people to connect to others, develop skills, and utilize those skills to
contribute to their communities that, in turn, increase their ability to succeed.
This assessment tool identifies features of positive developmental settings that have
been linked to effective positive youth development programs according to the
National Research Council and the Institute of Medicine book (2002) 2. This tool
allows individuals and groups to determine which of these elements are strong and
which may need to be strengthened or addressed. After reading a brief description
for each of the areas place an X on the Number on the Spider Web Handout that
best reflects your opinion of how your youth program is functioning in each of the
elements using the following scale:
•
•
•
•
•
•
1. Strongly Disagree
2. Disagree
3. Neither Agree nor Disagree
4. Agree
5. Strongly Agree
Physical and Psychological Safety – The program provides a safe haven
both physically and emotionally.
Appropriate Structure – The program has clear rules, expectations, and
responsibilities. Youth are involved in creating the rules, expectations, and
responsibilities. Generally, those rules are embraced by youth when they have
direct input in their development.
Supportive relationships – The program has adults involved in the program’s
activities and events. Through these activities and events, adults and youth
are able to establish trusted connections.
Opportunities to belong - The program provides activities and events that
foster friendships and provide youth with a sense of a positive group
experience.
Positive Social Norms – The program’s culture (e.g., habits and
expectations) that governs behavior and daily interactions involves
conventionally positive social norms.
Support for Efficacy and Mattering – The program provides youth, both
individually and in groups, the opportunity to be useful and to make a
difference in their social worlds.
89

•
Opportunities for Skill Building – The program develops skills and
competencies through its activities and teambuilding experiences the program
provides youth the opportunity build their skills (e.g., leadership skills,
decision-making skills, cultural competence, communication skills, problem
solving skills, civic responsibility, etc).
• Active Learning 3 – The program provides learning opportunities that are
interactive, reflective, and engage multiple learning styles. For example,
programs employ experiential learning opportunities and encourage young
people to take positive risks. Youth are encouraged to try new experiences.
Whether they are successful or unsuccessful, these attempts are viewed as
part of the learning process. Indeed, youth learn how to take risks and also
learn how to fail courageously.
• Opportunities for Recognition 4– Youth are sincerely acknowledged for their
contributions. The recognition conveys a positive view of youth.
Integration of Family, School, and Community Efforts – The program coordinates
its efforts and communicates regularly with families and schools to ensure similar
norms and expectations across settings. The program offers a variety of activities
and events that involve parents (e.g., social events, parental workshops, and
volunteer opportunities).
1. Strongly Disagree
2. Disagree
3. Neither Agree nor Disagree
4. Agree
5. Strongly Agree
90

Individualisering som faktor i salutogenetisk tilnærming: En
utdypning
92

Hvorfor er individualisering så sentral i salutogenetisk og styrkebaserte tjenester ?
Viktor Frankl skriver -
”Everyone has his own specific vocation or mission in life to carry out a
concrete assignment which demands fulfillment. Therein he cannot be
replaced, nor can his life be repeated. Thus, everyone's task is as unique
as is his specific opportunity to implement it” (1974, s. 113).
Et individuelt livsløp…….kan vanskelig legges i plan
Alle levende vesener uttrykker i en eller annen forstand sitt særpreg og sin egenart når de
lever. Mennesker gjør i tillegg til det de har til felles med andre organismer og høyere
dyrearter, dette på komplekse og kulturstyrte måter, i form av ulike typer av selvfremstillinger
og 'selv-narratisering', der en gjør rede for og forteller om seg selv, sin livshistorie, hvem en
er, finner ut hva en passer til og sammen med, osv..
Den enkeltes særpreg og egenart utgjør en viktig og uerstattelig side ved den menneskelige og
samfunnsmessige virkeligheten, noe som lenge har vært oversett både i sosiologisk og
sosialpsykologisk tenkning. Særpregete og unike enkeltmennesker preger og konstituerer den
menneskelige virkeligheten gjennom en komplisert dynamikk: Hagen-Fremskrittspartiet,
Castro-Cuba, Drillo-forballlandslaget, Oluf-Nordnorsk humor, osv.. Selv ordinære og
avvikende mennesker har en lignende konstituerende effekt, og når de faller fra blir det igjen
et 'tomrom' etter dem som ingen andre kan fylle. Også utviklingshemmete mennesker har
denne Castro-Cuba ligende effekten; de virker gjennom sitt særpreg og sin enestående måte å
være på konstituerende på den sosiale virkeligheten.
Individualitet utspiller seg på den andre side alltid i en sosial sammenheng, det finnes viktige
sosiale mulighetsbetingelser eller settinger som legger grunnlag for individualisering av
livssituasjonen for den enkelte. Noen slike settinger eller atferdssammenhenger der samfunnet
møter, artikulerer og formidler den enkeltes særpregssøking og utfoldelse er følgende:
Privathet: Å trekke grenser mellom det som bare er tilgjengelig for og kan kontrolleres
av ens egen person og det offentlige, som er tilgjengelig og kan oppsøkes av alle
Alenehet: Å kunne være alene rett og slett: uten at andre tilstede, uten å bli observert
av andre
93

Intimitet: Å kunne oppleve intimitet: Det å være i en dyade eller smågruppe skjermet
mot utenomverdenen, hvor det oppstår avslappete og personlige forhold
Anonymitet: Opphold i offentlig rom uten å bli oppdaget og identifisert som person, å
kunne forsvinne i mengden og ikke bli kartlagt, observert
Tilbakeholding eller reserverthet: å ha en psykologisk og personlig barriere mot
uønsket inntrenging-informasjon-kommunikasjon, som samtidig krever at
omgivelsene og andre mennesker på en diskret måte respekterer ønsker om ikke å
kommunisere eller delta
Selvbestemmelse, autonomi: å gjøre sine egne valg, ta avgjørelser – dette er et særlig
avgjørende område
Psykologen Gordon Allport var spesielt opptatt av å utvikle et idiografisk perspektiv (motsatt:
nomotetisk – det generelle og universelle aspektet hos mennesket) i psykologien der den
enkeltes individualitet er hovedfokus. Han skrev i 1961: ”Menneskets mest fremtredende
kjennetegn er hans/hennes individualitet. Et enkeltmenneske er en unik naturlig skapning. Det
har aldri eksistert en person akkurat som deg, og det vil heller aldri komme til å eksistere en
igjen. Alle vitenskapene, inkludert psykologien, er tilbøyelig til å neglisjere individualitetens
viktige faktum.’ (min understrekning).
Psykiateren C. Jung hevdet at for å finne ut hva som er virkelig individuelt i oss selv, kreves
det dyp refleksjon; og plutselig innser vi hvor uvanlig vanskelig oppdagelsen av individualitet
faktisk er. Han omtaler ’individualitet’ som en delikat plante, som kan ivaretaes eller
forsømmes – og nytter utrykket ’velorganisert individualitet’ (”man who is as well organized
in his individuality”). Han definerer individualitet som ” The qualities or characteristics that
distinguish one person from another”, og “By individuality I mean the peculiarity and
singularity of the individual in every psychological respect “. Jung bruker også begrepet
individuering som uttrykk for prosessen med utforming av individuelt særpreg i
personligheten: “A process of psychological differentiation, having for its goal the
development of the individual personality.”, og “a conscious process of differentiation, or
individuation, is needed to bring the individuality to consciousness”.Videre skriver han: “In
general, it is the process by which individual beings are formed and differentiated; in
particular, it is the development of the psychological individual. Thus individuation involves
an increasing awareness of one's unique psychological reality, including personal strengths
and limitations, and at the same time a deeper appreciation of humanity in general.”
94

Jung opererer videre med to hovedaspekter ved individuering – en endogen subjektiv prosess
og en ytre og social prosess: “in the first place it is an internal and subjective process of
integration, and in the second it is an equally indispensable process of objective relationship.
Neither can exist without the other, although sometimes the one and sometimes the other
predominates”. Denne dobbeltheten i individualiseringsprosessen er det viktig å fastholde
dersom en skal unngå ulike former for redusering; til det biologiske og psykologiske på den
enesiden, eller det interaktive og sosiale på den andre siden.
C. Jung advarer mot at ingen samfunnsmessig lovgivning vil noensinne greie å overvinne de
psykologiske forskjellene mellom mennesker, og at forskjellene er den mest nødvendige
faktoren for å generere den vitale energien i et menneskelig samfunn. Dersom man tar
tilstrekkelig hensyn til individets særpreg er dette bedre for samfunnets fungering enn når
dette særpreget blir neglisjert eller undertrykket. Jung betrakter individ-samfunn dynamikken
som en viktig side ved individuering: “A real conflict with the collective norm arises only
when an individual way is raised to a norm, which is the actual aim of extreme individualism.
Naturally this aim is pathological and inimical to life. It has, accordingly, nothing to do with
individuation, which, though it may strike out on an individual bypath, precisely on that
account needs the norm for its orientation to society and for the vitally necessary relationship
of the individual to society. Individuation, therefore, leads to a natural esteem for the
collective norm”.
Den tyske sosiologen Ulrich Beck (2001, 2002) har gjort begrepet individualisering til et
nøkkelbegrep i sin 'biografiske samfunnsanalyse' de siste 20 årene. Individualisering hos Beck er
et begrep som beskriver en strukturell omforming av sosiale institusjoner og av individenes
forhold til samfunnet. Individualisering betyr ikke individualisme (en politisk ideologi) eller
individuering (dannelsen av det autonome jeg i psykologisk forstand).
Den positive vurdering av individualitet er ifølge Beck et moderne fenomen. I tidligere historiske
individualiseringsfaser har har individualitet hovedsakelig blitt likestilt med avvik, tåpelighet,
syndig - blitt forstått på en nedsettende måte. Beck peker på at innenfor rammen av det gamle
enhetlige og lukkete samfunn er individualitet bare den minste enhet i et forestilt hele, og ikke
noe som den enkelte kan uttrykke seg gjennom. I moderne samfunn skjer det en oppvurdering av
det individuelle, sammen med institusjonelt basert en avstandardisering av livsgrunnlag, livsstiler
og mønstre.
95

Individualisering slik han forstår det oppstår i høyt differensierte samfunn som er inndelt i og
som inndeler individenes liv i særskilte funksjonsområder. Den enkelte må selv sette det
fragmenterte og usammenhengende livet sitt sammen igjen. Den enkelte får selv oppgaven å
skulle organisere et 'eget liv': " Stilt overfor de nye føringene, må man selv gjøre noe, bli aktiv,
oppfinnsom og smart, utvikle ideer, være raskere, smidigere, mer kreativ, for å vinne fram i
konkurransen - og det ikke bare en gang, men hele tiden, hver dag. Alle og enhver blir aktører,
konstruktører, sjonglører, iscenesettere av sin biografi, sin identitet, men også av sine sosiale
bånd og nettverk" (1997, s.113) Og videre; ”alle må så, når de vender tilbake til seg selv, forsøke
å komme overens med de fordeler og ulemper, det er å være den de er.” (2002, s.67)
I og med at det menneskelige er så uoverskuelig mangesidig og variert, må den enkelte søke
ut i verden og utforme sin seg selv som individuell skikkelse gjennom å finne,låne, forkaste
og bruke roller og gester blant alt det som en har tilgang til.
Beck (2002) omtaler dette som eksperimentell individualisering. Mennesker har biologisk og
psykologisk et behov for å finne sitt særpreg og føle seg enestående, og gjør ofte dette på
uforutsigbare og overraskende måter (grundigere om dette, og individuelle forskjeller i
behovet for særpreg - se Snyder og Fromkin 1988)
De vestlige samfunnene har i etterkrigstiden omformet det sosiale landskapet, og dannet nye
institusjonelle mønstre som utgjør matrise for individualisering, når det gjelder boligstrukturer,
samliv og familiemønster, utdanning og yrkesmønster, osv.. Det egne livet muliggjøres og
påtvinges oss gjennom nye former og institusjoner for livsløp, samliv og felles beste, en
variasjonsbredde av løsninger og former som danner institusjonelle føringer for det egne liv.
Beck omtaler denne nye formen for individualitet som ’institusjonalisert individualitet’. Det
finnes ikke lenger noen 'normalbiografi', bare individuelle biografier. Det egne livet blir et daglig
utformingsproblem, som en trasser seg til, forsvarer og sikrer mot overgrep fra andre og
foresatte.
Individualiseringsprosessen har også sine materielle forutsetninger; egen bolig, eget værelse,
eget arbeid, egne risikoer utgjør alle utviklingsrommet for at den enkelte kan utvikle egne
livsperspektiver.
Men Beck advarer mot at det finnes ulike former for individualisering. Og han peker også på at
individualisering ikke må forveksles med atomisering. Atomisering innebærer at mennesker blir
fritsatt fra tradisjoner og rollebur, samtidig som de blir sosialt og kulturelt rotløse, isolerte og
frarøvet sine gamle trygghets- og sikringsystemer. Som følge av atomisering blir mennesker
96

usikre når det gjelder de elementære og grunnleggende betingelsene for sin eksistens, og angsten
for å mistre fotfeste og grunnen under føttene følger dem hele tiden. Atomisering er en mulig
sideeffekt av individualiseringsprosessen, og viser at tilgangen til sikringssystemer og
livsbetingelser for den enkelte gir individualiseringen ulikt preg. Vi kan slik skjelne mellom
velstandsindividualisering, fattigdomsindividualisering, rikdomsindividualisering – som ulike
politisk påvirkete utfall av individualiseringsprosessen. Disse mulighetene blir derfor en
utfordring; ”man er nødt til å overveie mer nøyaktig, hva de mer detaljerte betingelsene består
av, som setter mennesker i stand til på en eller annen måte skapende å omgås disse nye
muligheter” (2002, s76). Som individualiseringen tilbyr oss.
97

Litteraturoversikt salutogenese og relaterte emner
1) Antonowskis egne publikasjoner
Antonovsky A. ( 1979). Health, stress, and coping. San Francisco: Jossey-Bass.
Antonovsky A. ( 1984a). "A call for a new question-- salutogenesis --and a proposed answer--
the sense of coherence", Journal of Preventive Psychiatry, 2( 1), 1 - 13.
Antonovsky A. ( 1984b). "The sense of coherence as a determinant of health". In J. D.
Matarazzo & S. M. Weiss (Eds.), Behavioral health: A handbook of health enhancement and
disease prevention. New York: Wiley.
Antonovsky A. ( 1985). "The life cycle, mental health and the sense of coherence". Israeli
Journal of Psychiatry and Related Sciences, 22( 4), 273 - 280.
Antonovsky A. ( 1987). "Unraveling the mystery of health: How people manage stress and
stay well". San Francisco: Jossey-Bass.
Antonovsky A. ( 1990). "A somewhat personal odyssey in studying the stress process". Stress
Medicine, 6, 71 - 80.
Antonovsky A. ( 1991). "The structural sources of salutogenic strengths". In C. L. Cooper &
R. Paynes (Eds.), Personality and stress: Individual differences. New York: Wiley.
Antonovsky A. ( 1992). "Can attitudes contribute to health?" Advances, 8( 4), 33 - 49.
Antonovsky A. ( 1993). "The structure and properties of the sense of coherence scale". Social
Sciences and Medicine, 36( 6), 725-733.
Antonovsky A. ( 1994). "The sense of coherence: An historical and future perspective". In H.
I. McCubbin, E. A. Thompson, A. I. Thompson, & J. E. Fromer (Eds.), Sense of coherence
and resiliency: Stress, coping, and health. Madison, WI: University of Wisconsin Press.
Antonovsky H., & Sagy S. ( 1986). "The development of a sense of coherence and its impact
on responses to stress situations". Journal of Social Psychology, 126, 213 - 225.
Antonovsky A., Sagy S., Adler I., & Visel R. ( 1990). "Attitudes toward retirement in an
Israeli cohort". International Journal of Aging and Human Development, 31( 1), 57 - 77.
Antonovsky, A. (1993). The implications of the Salutogenesis: An outsider's view. In A. P.
Turnbull, J. M. Patterson, S. K. Behr, D. L. Murphy, J. G. Marquis., & M. J. Blue-Banning
(lids. ), Cog-&we coping, families and disability (pp. 111–122). Baltimore: Paul Brookes.
98

2) Salutogenese, resiliens, positiv psykologi
Ader, R., & Cohen, N. ( 1993 ). "Psychoneuroimmunology: Conditioning and stress". Annual
Review of Psychology, 44, 53-85.
Adler, N. E., & Matthews, K. ( 1994 ). "Health psychology: Why do some people get sick and
some stay well?" Annual Review of Psychology, 45, 229-259.
Adler, N. E., Boyce, T., Chesney, M. A., Cohen, S., Folkman, S., Kahn, R. L., & Syme, S. L.
( 1994 ). "Socioeconomic status and health: The challenge of the gradient". American
Psychologist, 49, 15-24.
Allport, G. W. ( 1961 ). Pattern and growth in personality. New York: Holt, Rinehart &
Winston.
Anson O., Paran E., Neumann L., & Chernichovsky D. ( 1993). "Gender differences in health
perceptions and their predictors". Social Sciences and Medicine, 36( 4), 419 - 427.
Aseltine, R. H., Jr., & Kessler, R. C. ( 1993 ). "Marital disruption and depression in a
community sample". Journal of Health and Social Behavior, 34, 237-251.
Austin, J. T., & Vancouver, J. B. ( 1996 ). "Goal constructs in psychology: Structure, process,
and content". Psychological Bulletin, 120, 338-375.
Balk, D. E. (2000). Adolescents, grief and loss. In K. J. Doka (Ed.), Living with grief:
Children, adolescents and loss (pp. 35-50). Washington, DC: Hospice Foundation of
America.
Baltes, M. M., & Baltes, P. B. ( 1986 ). The psychology of control and aging. Hillsdale, NJ:
Lawrence Erlbaum Associates, Inc.
Baumeister, R. F. ( 1991 ). Meanings of life. New York: Guilford.
Baumeister, R. F., & Leary, M. R. ( 1995 ). "The need to belong: Desire for interpersonal
attachments as a fundamental human motivation". Psychological Bulletin, 117, 497-529.
Becker, L. C. ( 1992 ). "Good lives: Prolegomena". Social Philosophy and Policy, 9, 15-37.
99

Bendiksen, R., & Fulton, R. (1975). Death and the child: An anterospective test of the
childhood bereavement and later behavior disorder hypothesis. Omega: Journal of Death
and Dying, 6, 45-59.
Bendtro, L., and Ness, A. 1995. Fixing flaws or building strengths? Reclaiming Children and
Youth. (Summer).
Benson, H. ( 1996 ). Timeless heating: The power and biology of belief. New York:
Scribner's.
Benson, H., & Stuart, E. M. ( 1992 ). The wellness book. New York: Birch Lane.
Benson, P. L., Galbraith, J., & Espeland, F. (1995). What kids need to succeed. Minneapolis,
MN: Free Spirit Publishing.
Berg, I. K. 1994. Family-based services: A solution-focused approach. New York: W. W.
Norton.
Berkman, L. F. ( 1985 ). "The relationship of social networks and social support to morbidity
and mortality". In S. Cohen & S. L. Syme
Berkman, L. F. ( 1986 ). "Social networks, support, and health: Taking the next step forward".
Journal of Epidemiology, 123, 559-562.
Berkman, L. F., & Breslow, L. ( 1983 ). Health and ways of living: The Alameda County
Study. New York: Oxford University Press.
Berlinsky, E. B., & Biller, H. B. (1982). Parental death and psychological development.
Lexington, MA: D. C. Heath and Company.
Berman, W. H., & Turk, D. C. ( 1981 ). "Adaptation to divorce: Problems and coping
strategies". Journal of Marriage and the Family, 43, 179-189.
Berscheid, E. (2003). The human's greatest strength: Other humans. In Lisa G. Aspinwall &
Ursula M. Staudinger (Eds.), A psychology of human strengths: Fundamental questions and
'future directions 'for a positive psychology (pp. 37-47). Washington, DC: American
Psychological Association.
Bertolino, B., & O'Hanlon, B. (2002). Collaborative, competency- based counseling and
therapy. Boston: Allyn and Bacon.
Birren, J. E., & Renner, V. J. ( 1980 ). "Concepts and issues of mental health and aging". In J.
E. Birren & R. B. Sloane (Eds.). Handbook of mental health and aging (pp. 3-33). Englewood
Cliffs. NJ: Prentice-Hall.
Bogle, C. A. (2000). Controlling my temper. In A. Desetta and S. Wolin (Eds.), The struggle
to be strong: True stories by teens about overcoming tough times (pp. 21-24). Minneapolis,
MN: Free Spirit Publishing.
100

Bohart, A., & Tallman, K. (1999). What clients do to make therapy work. Washington, DC:
American Psychological Association.
Borysenko, J. ( 1987 ). Minding the body, mending the mind. Reading, MA: Addison-Wesley.
Bowlby, J. (1980). Attachment and loss: Loss, sadness, and depression (Vol. 3). New
York: Basic Books.
Bowlby. J. ( 1969 ). Attachment and loss (Vol. 1). New York: Basic Books.
Bowling, A. ( 1991 ). Measuring health: A review of quality of life measurement scales.
Bristol, PA: Open University Press.
Boyd, W. ( 1966 ). The spontaneous regression of cancer. Springfield, IL: Thomas.
Brandtstadter, J., & Renner. G. ( 1990 ). "Tenacious goal pursuit and flexible goal adjustment:
Explication and age-related analysis of assimilative and accommodative strategies of coping".
Psychology and Aging, 5, 58-67.
Brendtro, L. K., Ness, A., & Mitchell, M. (2001). No disposable kids. Longmont, CO: Sopris
West.
Brendtro, L., & Ness, A. (1995). Fixing flaws or building strengths. Reclaiming Children and
Youth, 4(2), 2-7.
Brindley, D., & Rolland, Y. ( 1989 ). "Possible connections between stress, diabetes, obesity,
hypertension, and altered lipoprotein metabolism that may result in atherosclerosis". Clinical
Science, 77, 453-461.
Brooks J. D. ( 1994). "Salutogenesis, successful aging, and the advancement of theory on
family caregiving". In H. I. McCubbin, E. A. Thompson, A. I. Thompson, & J. E. Fromer
(Eds.), Sense of coherence and resiliency: Stress, coping, and health. Madison, WI:
University of Wisconsin Press.
Brown, P. L. ( 1990, November 29 ). For some, "retired" is an inaccurate label. New York
Times, pp. B1-B2.
Bruce, M. L., & Kim, K. M. ( 1992 ). "Differences in the effects of divorce on major
depression in men and women". American Journal of Psychiatry, 149, 914-917.
Buhler, C., & Massarik, F. (Eds.). ( 1968 ). The course of human life. New York: Springer.
Buss. D. M. ( 1994 ). The evolution of desire. New York: Basic Books.
Cacioppo, J. T. ( 1994 ). "Social neuroscience: Autonomic, neuroendocrine. and immune
responses to stress". Psychophysiology, 31, 113-128.
Cacioppo, J. T., Klein, D. J., Berntson. G. G., & Hatfield, E. ( 1993 ). "The psychophysiology
of emotion". In M. Lewis & J. M. Haviland (Eds.). Handbook of emotions (pp. 119-142). New
York: Guilford.
101

Callahan, D. ( 1973 ). "The WHO definition of health". Hastings Center Studies, 1, 77-87.
Cambone, J. (1994). Teaching troubled children: A case study in effective practice. New
York: Columbia University Press.
Carmel S., & Bernstein J. ( 1989). "Trait-anxiety and sense of coherence: A longitudinal
study". Psychological Reports, 65, 221-222.
Carmel S., & Bernstein J. ( 1989). "Trait-anxiety and sense of coherence: A longitudinal
study". Psychological Reports, 65, 221-222.
Carroll, L. (1960). The annotated Alice: Alice's adventures in wonderland & through the
looking glass. New York: Bramhall House.
Cederblad M., Dahlin L., Hagnell O., & Hansson K. ( 1995). "Coping with life span crises in
a group at risk of mental and behavioral disorders: From the Lundby study". Acta
Psychiatrica Scandinavia, 91, 322-330.
Chamberlain K., & Zika S. ( 1988). "Measuring meaning in life: An examination of three
scales". Personality and Individual Differences, 9( 3), 589-596.
Chamberlain K., & Zika S. ( 1992). "Stability and change in subjective well-being over short
time periods". Social Indicators Research, 26, 101-117.
Chamberlain K., & Zika S. ( 1992). "Stability and change in subjective well-being over short
time periods". Social Indicators Research, 26, 101-117.
Chamberlain K., Petrie K., & Azariah R. ( 1992). "The role of optimism and sense of
coherence in predicting recovery following surgery". Psychology and Health, 7, 301-310.
Changeux, J. P. ( 1986 ). Neuronal man. London: Oxford University Press.
Chaouloff, F. ( 1997 ). "The serotonin hypothesis". In W. P. Morgan (Ed.). Physical activity
and mental health (pp. 179-198). Washington, DC: Taylor & Francis.
Clark, M. 1994. Solution-focused brief therapy: Juvenile justice application. Workshop
Address presented at the 26th Annual National Juvenile Detention Association Conference.
Lansing, Mich. (October).
Clark, M. 1995. The problem with problem solving: A critical review. Journal for Juvenile
Justice and Detention Services (Spring).
Clark, M. 1996. Brief solution-focused work: A strength -based method for juvenile justice
practice. Juvenile and Family Court Journal. (Winter).
Coe R. M., Romeis J. C., Tang B., & Wolinsky F. D. ( 1990). "Correlates of a measure of
coping in older veterans: A preliminary report". Journal of Community Health, 15( 5), 287-
296.
Cohen, A.P.; (1994) Self consciousness. An alternative anthropology of identity.London:
Routledge
102

Cohen S., & Edwards J. R. ( 1989). "Personality characteristics as moderators of the
relationship between stress and disorder". In R. W. J. Neufeld (Ed.), Advances in the
investigation of psychological stress (pp. 235-283). New York: Wiley.
Cohen S., & Wills T. A. ( 1985). Stress, social support, and the buffering hypothesis.
Psychological Bulletin, 98, 310-357.
Cohen, S. ( 1988 ). "Psychosocial models of the role of social support in the etiology of
physical disease". Health Psychology, 7, 269-297.
Cohen, S., & Williamson, G. M. ( 1991 ). "Stress and infectious disease in humans".
Psychological Bulletin, 109, 5-24.
Cohen; H.J.; og Koenig.H.G.; (eds): The Link between Religion and Health:
Psychoneuroimmunology and the Faith Factor. New York: Oxford University Press, 2002
Cole, J. R., & Singer, B. ( 1991 ). "A theory of limited differences: Explaining the
productivity puzzle in science". In H. Zuckerman, J. R. Cole, & J. T. Bruer (Eds.), The outer
circle: Women in the scientific community (pp. 277-339). New York: Norton.
Cooper, C. L., Cooper, R., & Faragher, B. ( 1989 ). "Incidence and perception of psychosocial
stress: The relationship with breast cancer". Psychological Medicine, 19, 415-422.
Cowley S, Billings J (1999) Resources revisited: salutogenesis from a lay perspective.
Journal of Advanced Nursing 29(4): 994-1004
Crawford, T. (2000) A love too strong. In A. Desetta and S. Wolin (Eds.), The struggle to be
strong: True stories by teens about overcoming tough times (pp. 77-80). Minneapolis, MN:
Free Spirit Publishing.
Cronbach, Lee J. (1957) THE TWO DISCIPLINES OF SCIENTIFIC PSYCHOLOGY,
American Psychologist, 12, 671-684.
Crook, T., & Eliot, J. (1980). Parental death during childhood and adult depression: A critical
review of the literature. Psychological Bulletin, 87, 252-259.
Cunningham. A. J. ( 1984 ). "Psychotherapy for cancer: A review". Advances, 1, 8-14.
Dana R. H. ( 1985). "A service-delivery paradigm for personality assessment". Journal of
Personality Assessment, 49( 6), 598-604.
Danish, S. J., Mash. J. M., Howard, C. W., Curl, S. J., Meyer, A. L., Owens, S., & Kendall, K.
( 1992 ). Going for the Goal leader manual. Richmond, VA: Virginia Commonwealth
University, Department of Psychology.
Danish. S. J. ( 1997 ). "Going for the Goal: A life skills program for adolescents". In G. Albee
& T. Gullotta (Eds.). Prevention works (pp. 291-312). Newbury Park, CA: Sage.
103

Davidson, R. J. ( 1984 ). "Affect, cognition, and hemispheric specialization". In C. E. Izard, J.
Kagan, & R. Zajonc (Eds.), Emotion, cognition, and behavior (pp. 320-365). New York:
Cambridge University Press.
Davidson, R. J. ( 1992a ). "Anterior cerebral asymmetry and the nature of emotion". Brain
and Cognition, 20, 125-151.
Davidson, R. J. ( 1992b ). "Emotion and affective style: Hemispheric substrates".
Psychological Science, 3, 39-43.
De Jong, E, & Miller, S. D. (1995). How to interview for client strengths. Social Work, 40(6),
729-736.
de Shazer, S. 1988. Clues: Investigating solutions in brief therapy. New York: W. W. Norton.
Depue, R. A., & Iacono, W. G. ( 1989 ). "Neurobehavioral aspects of affective disorders".
Annual Review of Psychology, 40, 457-492.
Depue. R. A., Luciana, M., Arbisi, P., Collins, P., & Leon, A. ( 1994 ). "Dopamine and the
structure of personality: Relation of agonistinduced dopamine activity and positive
emotionality". Journal of Personality and Social Psychology, 67, 485-498.
Desetta, A., & Wolin, S. (Eds.). (2000). The struggle to be strong: True stories by teens about
overcoming tough times. Minneapolis, MN: Free Spirit Publishing.
Dienstbier, R. A. ( 1989 ). "Arousal and physiological toughness: Implications for mental and
physical health". Psychological Review, 96, 84-100.
Dishman, R. K. ( 1997 ). "The norepinephrine hypothesis". In W. P. Morgan (Ed.). Physical
activity and mental health (pp. 199-212). Washington, DC: Taylor & Francis.
Dishman. R. K., & Buckworth, J. ( 1996 ). "Increasing physical activity: A quantitative
synthesis". Medicine and Science in Sports and Exercise, 28, 706-719.
Dossey, L. ( 1991 ). Meaning and medicine: A doctor's tales of breakthrough and healing.
New York: Bantam.
Dowd, J. J. ( 1990 ). "Ever since Durkheim: The socialization of human development".
Human Development, 33, 138-159.
Dowling, S. J. ( 1984 ). "Lourdes cures and the medical assessment". Journal of the Royal
Society of Medicine, 77, 634-638.
Dressler, W. W. ( 1983 ). "Blood pressure, relative weight, and psychosocial resources".
Psychosomatic Medicine, 45, 527-536.
Dressler, W. W., Ernesto dos J. Santos, & Viteri, E. F. ( 1986 ). "Blood pressure, ethnicity,
and psychosocial resources". Psychosomatic Medicine, 53, 598-607.
104

Earls, F., & Carlson, M. ( 1995 ). "Promoting human capability as an alternative to early
crime prevention". In R. V. Clark, J. McCord, & P. O. Wikstrom (Eds.), Integrating crime
prevention strategies: Propensity and opportunity (pp. 141-168). Oslo: Scandinavian
University Press.
Eds.). Social support and health (pp. 241-262). Orlando, FL: Academic.
Ekman, P., & Davidson, R. J. ( 1994 ). The nature of emotion: Fundamental questions. New
York: Oxford University Press.
Elizur, E., & Kaffman, M. (1983). Factors influencing the severity of childhood
bereavement reactions. American Journal of Orthopsychiatry, 53, 668-676.
Emmons, R. A. ( 1991 ). "Personal strivings, daily life events, and psychological and physical
well-being". Journal of Personality, 59, 453-472.
Engel, G. L. ( 1977 ). "The need for a new medical model: A challenge for biomedicine".
Science, 196, 129-136.
Epstein, M. H., & Sharma, J. M. (1998). Behavioral and Emotional Rating Scale: A strength -
based approach to assessment. Austin, TX: PRO-ED.
Erikson, E. ( 1959 ). "Identity and the life cycle". Psychological Issues, 1, 18-164.
Erikson, E. (1963). Childhood and society (2nd ed.). New York: Norton.
Everson, T. C., & Cole, W. H. ( 1966 ). Spontaneous regression of cancer. Philadelphia:
Saunders.
Fiorentino L. M., & Pomazal R. J. ( 1994). "Sense of coherence and the stress-illness
relationship among employees: A prospective study". In H. I. McCubbin, E. A. Thompson, A.
I. Thompson, & J. E. Fromer (Eds.), "Sense of coherence and resiliency: Stress, coping, and
health". Madison, WI: University of Wisconsin Press.
Flannery R. B., & Flannery G. J. ( 1990). "Sense of coherence, life stress, and psychological
distress: A prospective methodological inquiry". Journal of Clinical Psychology, 46( 4), 415-
420.
Flannery R. B., Perry J. C., Penk W. E., & Flannery G. J. ( 1994). "Validating Antonovsky's
sense of coherence scale". Journal of Clinical Psychology, 50( 4), 575-577.
Fleming, S. J., & Adolph, R. (1986). Helping bereaved adolescents: Needs and
responses. In C. A. Carr & J. N. McNeil (Eds.), Adolescence and death (pp. 97-118).
New York: Springer.
Fleshner, M., Brohm, M. M., Laudenslager, M. L., Watkins, L. R., & Maier, S. F. ( 1993 ).
"Modulation of in vivo antibody response by a benzodiazepine inverse agonist (DMCM)
administered centrally or peripherally". Physiology and Behavior, 54, 1149-11-54.
105

Fleury, J. D. ( 1991 ). "Empowering potential: A theory of wellness motivation". Nursing
Research, 40, 286-291.
Fleury, J. D. ( 1996 ). "Wellness motivation theory: An exploration of theoretical relevance".
Nursing Research, 45, 277-283
Frankl V. E. ( 1963). "Man's search for meaning". New York: Pocket Books.
Frankl, V. E. ( 1992 ). Man's search for meaning (4th ed.). Boston: Beacon.
Frenz A. W., Carey M. P., & Jorgensen R. S. ( 1993). "Psychometric evaluation of
Antonovsky's sense of coherence scale". Psychological Assessment, 5( 2), 145-153.
Freud, S. (1917). Mourning and melanchola. In J. Strachey (Ed.), The standard edition of
the complete psychological works of Sigmund Freud (Vol. 14, pp. 243-258). London:
The Hogarth Press.
Fry, W. F., Jr. ( 1986 ). "Humor, physiology, and the aging process". In L. Nahemow, K. A.
McCluskey-Fawcett, & P. E. McGhee (Eds.), Humor and aging (pp. 91-98). Orlando, FL:
Academic.
Furman, Ahola. 1994. Solution talk: The solution-oriented way of Talking about problems. In
M. Hoyt, Ed. Constructive Therapies. New York: Guilford Press.
Galambos, N. L., & Leadbeater, B. J. (2000). Trends in adolescent research for the new
millennium. International Journal of Behavioral Development, 24, 289-294.
Gallagher T. J., Wagenfeld M. O., Baro F., & Haepers K. ( 1994). "Sense of coherence,
coping, and caregiver role overload". Social Sciences and Medicine, 39( 12), 1615-1622.
Garmezy, N., Masten, A. S., & Tellegen, A. (1984). The study of stress and competence
in children: A building block for developmental psychopathology. Child Development,
55, 97-111.
Geertz, C. ( 1973 ). "Thick description: Toward an interpretive theory of culture". In The
interpretation of cultures (pp. 3-30). New York: Basic Books.
Geyer, S. ( 1991 ). "Life events prior to manifestation of breast cancer: A limited prospective
study covering eight years before diagnosis". Journal of Psychosomatic Research, 35, 355-
363.
Gilgun, J. F. (1999). CASPARS: New tools for assessing client risks and strengths. Families
in Society: The Journal of Contemporary Human Services, 80(5), 450-459.
Glaser, B. G., & Strauss, A. L. (1967). The discovery of grounded theory: Strategies for
qualitative research. New York: Aldine de Gruyter.
Glass, D. C., Lake, C. R., Contrada, R. J., Kehoe, K., & Erlanger, L. R. ( 1983 ). "Stability of
individual differences in physiologic responses to stress". Health Psychology, 4, 317-342.
106

Glesne, C., & Peshkin, A. (1992). Becoming qualitative researchers: An introduction.
White Plains, NY: Longman.
Goldstein, E. G. (1995). Ego psychology and social work practice. New York: Free Press.
Goldstein, H. (2002). The liberary and moral foundations of the strengths perspective. In
Saleebey, D. (Ed.), The strengths perspective in social work practice. (3rd ed.). Boston, MA:
Allyn & Bacon.
Goldstein, H. (2002). The literary and moral foundations of the strengths perspective. In D.
Saleebey, (Ed.), The strengths perspective in social work practice (3rd ed.). Boston, MA:
Allyn & Bacon.
Goleman, D., & Gurin, J. ( 1993 ). Mind/body medicine: How to use your mind for better
health. New York: Consumer Reports.
Goodman, N. ( 1978 ). Ways of worldmaking. Indianapolis, IN: Hackett.
Gosse V. ( 1988). Hardiness, sense of coherence, and potency: Their relationship to each
other and to health practices. Unpublished master's thesis, Memorial University, St. John's,
Newfoundland, Canada.
Gosse V. ( 1988). Hardiness, sense of coherence, and potency: Their relationship to each
other and to health practices. Unpublished master's thesis, Memorial University, St. John's,
Newfoundland, Canada.
Gottman, J. M., & Levenson, R. W. ( 1992 ). "Marital processes predictive of later
dissolution: Behavior, physiology, and health". Journal of Personality and Social Psychology,
63, 221-233.
Greene, R. R. (2002b). Resiliency theory: An integrated framework for practice,
research, and policy. Washington, DC: NASW Press.
Greene, R. R. (2005). Redefining social work for the new millennium: Setting a context.
Journal of Human Behavior in the Social Environment, 11.
Greene, R. R. (2005). The changing family of later years and social work practice. In L.
Kaye (Ed.), Perspectives on productive aging: Social work with the new aged.
Washington, DC: NASW Press.
Greene, R. R., & Armenia, K. (in press). Risk and resilience theory: Social work practice
in a changing world. In R. R. Greene (Ed.), Social work practice from a risk and
resilience perspective. Monterey, CA: Brooks/Cole.
Griffin, J. ( 1986 ). Well-being. Oxford, England: Clarendon.
Gritz E. R., Wellisch D. K., Siau J., & Wang H-J. ( 1990). "Long-term effects of testicular
cancer on marital relationships". Psychosomatics, 31( 3), 301-312.
107

Gritz E. R., Wellisch D. K., Siau J., & Wang H-J. ( 1990). "Long-term effects of testicular
cancer on marital relationships". Psychosomatics, 31( 3), 301-312.
Grossarth-Maticek, R. ( 1980 ). "Social psychotherapy and the course of disease: First
experiences with cancer patients". Psychotherapy and Psychosomatics, 33, 129-138.
Grossarth-Maticek, R., Siegrist, J., & Vetter, H. ( 1982 ). "Interpersonal repression as a
predictor of cancer". Social Science and Medicine, 16, 493-498.
Guthreil, I. A., & Congress, E. (2000). Resiliency in older people: A paradigm for
practice. In E. Norman (Ed.), Resiliency enhancement: Putting the strengths perspective
into social work practice (pp. 40-52). New York: Columbia University Press.
Hafen, B. Q., Karren, K. J., & Frandsen, K. J., & Smith, N. L. ( 1996b ). "Social support,
relationships, and health". In Mind/body health: The effects of attitudes, emotions, and
relationships (pp. 261-290). Boston: Allyn & Bacon.
Hafen, B. Q., Karren, K. J., Frandsen, K. J., & Smith, N. L. ( 1996a ). "Altruism and health".
In Mind/body health: The effects of attitudes, emotions, and relationships (pp. 401-418).
Boston: Allyn & Bacon.
Hart K. E., Hittner J. B., & Paras K. ( 1991). "Sense of coherence, trait anxiety, and the
perceived availability of social support". Journal of Research in Personality, 25, 137-145.
Hart K. E., Shahani C., & Bliok P. ( 1991, August). "The 13-item sense of coherence scale:
Evidence regarding construct validity". Paper presented at the convention of the American
Psychological Association, San Francisco, CA.
Hatfield, E., & Rapson, R. L. ( 1993 ). Love, sex, and intimacy. New York: HarperCollins.
Hauser, S. T., Vieyra, M. A., Jacobson, A. M., & Wertreib, D. (1985). Vulnerability and
resilience in adolescence: Views from the family. Journal of Early Adolescence, 5, 81-
100.
Helgeson. V., & Cohen, S. ( 1996 ). "Social support and adjustment to cancer: Reconciling
descriptive, correlational, and intervention research". Health Psychology, 15, 135-148.
Hielscher, S., & Sommerfeld, J. ( 1985 ). "Concepts of illness and the utilization of healthcare
services in a rural Malian village". Social Science and Medicine, 21, 469-481.
Higgins, G. (1994). Resilient adults: Overcoming a cruel past. San Francisco: Jossey-
Bass.
Hoffmann, P. ( 1997 ). "The endorphin hypothesis". In W. P. Morgan (Ed.), Physical activity
and mental health (pp. 163-177). Washington, DC: Taylor & Francis.
House, J. S., Landis, K. R., & Umberson, D. ( 1988 ). "Social relationships and health".
Science, 241, 540-545.
108

Howard, S., Dryden, J., & Johnson, B. (1999). Childhood resilience: Review and critique
of literature. Oxford Review of Literature, 25, 307-323.
Hubble, M. A., Duncan, B. L., & Miller, S. D. (Eds.). (1999). The heart and soul of change:
What works in therapy. Washington, DC: American Psychological Association.
Hurd, R. C. (1999). Adults view their childhood bereavement experiences. Death
Studies, 23, 17-41.
Idowu, E. B. ( 1962 ). Oldumare: God in Yoruba belief. London: Longmeans Green.
Insel, T. R. ( 1992 ). "Oxytocin: A neuropeptide for affiliation--Evidence from behavioral,
receptor autoradiographic, and comparative studies". Psychoneuroendocrinology, 17, 3-35.
Izard, C. E. ( 1991 ). The psychology of emotions. New York: Plenum.
Jackson, P. R., & Warr, P. B. ( 1984 ). "Unemployment and psychological ill-health: The
moderating role of duration and age". Psychological Medicine, 14, 605-614.
Jacobs, D. 1995. Mining the gold. Reclaiming Children and Youth. (Summer).
Jahoda, M. ( 1958 ). Current concepts of positive mental health. New York: Basic Books.
Jamison, K. R. ( 1995 ). An unquiet mind. New York: Knopf.
Janoff-Bulman, R. (1992). Shattered assumptions: Toward a new psychology of trauma.
New York: The Free Press.
Kabat-Zinn, J. ( 1994 ). Wherever you go, there you are. New York: Hyperion.
Kang, D. H., Davidson, R. J., Coe, C. L., & Ershler, W. B. ( 1991 ). "Frontal brain asymmetry
and immune function". Behavioral Neuroscience, 105, 860-869.
Kaplan. R. M., & Toshima, M. T. ( 1990 ). "The functional effects of social relationships on
chronic illnesses and disability". In B. R. Sarason , I. G. Sarason, & G. R. Pierce (Eds.).
Social support: An interactional view (pp. 427-453). New York: Wiley-Interscience.
Karasek, R., Baker, R., Marxer, F., Ahlbom, A., & Theorell, T. ( 1981 ). "Job latitude, job
demands and cardiovascular disease: A prospective study of Swedish men". American
Journal of Public Health, 71, 694-705.
Kiecolt-Glaser, J. K., Fisher, L. D., Ogrocki, P., Stout, J. C., Speicher, C. E. , & Glaser, R. (
1987 ). "Marital quality, marital disruption, and immune function". Psychosomatic Medicine,
49, 13-25.
Kiecolt-Glaser, J. K., Garner, W., Speicher, C., Penn, G. M., Holliday, J. , & Glaser, R. ( 1984
). "Psychosocial modifiers of immunocompetence in medical students". Psychosomatic
Medicine, 46, 7-17.
109

Kiecolt-Glaser, J. K., Glaser, R., Gravenstein, S., Malarkey, W. B., & Sheridan, J. ( 1996 ).
"Chronic stress alters immune response to influenza virus vaccine in older adults".
Proceedings of the National Academy of Science, 93, 3043-3047.
Kiecolt-Glaser, J. K., Malarkey, W. B., Cacioppo, J. T., & Glaser, R. ( 1994 ). "Stressful
personal relationships: Immune and endocrine function". In R. Glaser & J. K. Kiecolt-Glaser
(Eds.), Handbook of human stress and immunity (pp. 321-340). San Diego, CA: Academic.
Kobasa S. C. ( 1979). "Personality and resilience to illness". American Journal of Community
Psychology, 7, 413-422.
Kobasa, S. C. ( 1982 ). "Commitment and coping in stress resistance among lawyers". Journal
of Personality and Social Psychology, 42, 707-717.
Kobasa, S. C., Maddi, S. R., & Kahn, S. ( 1982 ). "Hardiness and health: A prospective
study". Journal of Personality and Social Psychology, 42, 168-177.
Kobasa SC, Hilker RR, Maddi SR: "Who stays healthy under stress?" J Occup Med
1979;21(9):595-8.
Koltyn, K. R. ( 1997 ). "The thermogenic hypothesis". In W. P. Morgan (Ed.), Physical
activity and mental health (pp. 213-226). Washington, DC: Taylor & Francis.
Konmare, M. ( 1983 ). "Traditional medicine and psychiatry in Africa". In R. H. Bannerman,
J. Burton, & C. Wen-Chieh (Eds.), Tradititinal medicine and health care coverage (pp. 25-
32). Geneva: World Health Organization.
Korotkov D. ( 1993). "An assessment of the (short-form) sense ofcoherence personality
measure: Issues of validity and well-being". Personality and Individual Differences, 14( 4),
575-583.
Korotkov D., & Hannah T. E. ( 1994). "Extraversion and emotionality as proposed
superordinate stress moderators: A prospective analysis". Personality and Individual
Differences, 16( 5), 787-792.
Kranzler, E. M., Shaffer, D., Wasserman, G., & Davies, M. (1990). Early childhood
bereavement. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 29,
513-520.
Laursen, E. K. (2000). Strength - based practice with children in trouble. Reclaiming Children
and Youth, 9(2), 70-75.
Lavee Y., McCubbin H. I., & Olson D. H. ( 1987). "The effect of stressful life events and
transitions on family functioning and well-being". Journal of Marriage and the Family, 49,
857-873.
Lavee Y., McCubbin H. I., & Olson D. H. ( 1987). "The effect of stressful life events and
transitions on family functioning and well-being". Journal of Marriage and the Family, 49,
857-873.
110

Lazarus, R. S., & Folkman, S. ( 1984 ). Stress, appraisal, and coping. New York: Springer.
Leviathan, U. ( 1989 ). "Successful aging: The kibbutz experience". Journal of Aging and
Judaism, 42, 71-92.
Levin Jeffrey D. Larsen C. Puchalski. 1997. "Religion and Spirituality in Medicine: Research
and Education." Journal of American Medical Association 278: 792-793.
Levin Jeffrey. 1996. "How Religion Influences Morbidity and Health: Reflections on Natural
History, Salutogenesis and Host Resistance." Social Science and Medicine 43: 849-864.
Lewis, M., & Haviland, J. M. (Eds.). ( 1993 ). Handbook of emotions. New York: Guilford.
Lilienfeld, A. M., & Lilienfeld, D. E. ( 1980 ). Foundations of epidemiology (2nd ed.). New
York: Oxford University Press.
Linden, W., Chambers, L., Maurice, J., & Lenz, J. W. ( 1993 ). "Sex differences in social
support, self-deception, hostility, and ambulatory cardiovascular activity". Health Psychology,
12, 376-380.
Link, B. G., Lennon, M. C., & Dohrenwend, B. P. ( 1993 ). "Socioeconomic status and
depression: The role of occupations involving direction, control, and planning". American
Journal of Sociology, 98, 1351-1387.
Linquanti, R. (1992). Using community-wide collaboration to foster resiliency in kids: A
conceptual framework. San Francisco: Western Regional Center for Drug-Free Schools.
Little, B. R. ( 1989 ). "Personal projects analysis: Trivial pursuits, magnificent obsessions,
and the search for coherence". In D. M. Buss & N. Cantor (Eds.), Personality psychology:
Recent trends and emerging directions (pp. 15-31). New York: Springer-Verlag.
Loevinger, J. ( 1976 ). Ego development. San Francisco: Jossey-Bass.
Luthar, S. S., Cicchetti, D., & Becker, B. (2000). The construct of resilience: A critical
evaluation and guidelines for future work. Child Development, 71, 543-562.
Machenbach, J. P., Van Den J. Bos, Joung, I. M. A., Van De H. Mheen , & Stronks, K. ( 1994
). "The determinants of excellent health:Different from the determinants of ill-health?"
Maddi S. R. ( 1970). "The search for meaning". In W. J. Arnold & M. M. Page (Eds.),
Nebraska symposium on motivation (pp. 137-186). Lincoln, NE: University of Nebraska
Press.
Maddi S. R. ( 1970). "The search for meaning". In W. J. Arnold & M. M. Page (Eds.),
Nebraska symposium on motivation (pp. 137-186). Lincoln, NE: University of Nebraska
Press.
Maier, S. F., Watkins, L. R., & Fleshner, M. ( 1994 ). "Psychoneuroimmunology: The
interface between behavior, brain, and immunity". American Psychologist, 49, 1004-1017.
111

Malterud K, Hollnagel H. Women's self-assessed personal health resources.
Scand J Prim Health Care 1997;15:163-8
Malterud K, Hollnagel H. Talking with women about personal health resources
in general practice - Key questions about salutogenesis. Scand J Prim Health
Care 1998;16:66-71.
Marcia, J. E. (1980). Identity in adolescence. In J. Adelson (Ed.), Handbook of
adolescent psychology. New York: Wiley.
Margalit M. ( 1985). "Perception of parents' behavior, familial satisfaction, and sense of
coherence in hyperactive children". Journal of School Psychology, 23, 355-364.
Margalit M., & Cassel-Seidenman R. ( 1987). "Life satisfaction, and sense of coherence
among young adults with cerebral palsy". CDEI, 10, 42-50.
Markus, H. R., & Kitayama, S. ( 1991 ). "Culture and the self: Implications for cognition,
emotion, and motivation". Psychological Review, 98, 224-253.
Markus, H. R., & Kitayama, S. ( 1994 ). "A collective fear of the collective: Implications for
selves and theories of selves". Personality and Social Psychology Bulletin, 20, 568-579.
Markus, H., & Nurius, P. ( 1986 ). "Possible selves". American Psychologist, 41, 954-969.
Markus, H., & Ruvolo, A. ( 1989 ). "Possible selves: Personalized representations of goals".
In L. A. Pervin (Ed.), Goal concepts in personality and social psychology (pp. 211-241).
Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum Associates, Inc.
Marmot, M., Ryff, C. D., Bumpass, L. L., Shipley, M., & Marks, N. F. ( 1997 ). "Social
inequalities in health: Converging evidence and next questions". Social Science and Medicine,
44, 901-910.
Maslow, A. ( 1955 ). "Deficiency motivation and growth motivation". In M. R. Jones (Ed.).
Nebraska symposium on motivation (pp. 1-30). Lincoln: University of Nebraska Press.
Maslow, A. ( 1968 ). Toward a psychology of being (2nd ed.). New York: Van Nostrand.
Massague, J. ( 1987 ). "The TGF-beta family of growth and differentiation factors:
Minireview". Cell, 49, 437-338.
Mbiti, J. S. ( 1970 ). African religions and philosophy. Garden City, NY: Doubleday.
McEwen, B. S., & Schmeck, H. M., Jr. ( 1994 ). The hostage brain. New York: Rockefeller
University Press.
McEwen, B. S., & Stellar, E. ( 1993 ). "Stress and the individual". Archives of Internal
Medicine, 153, 2093-2101.
McKnight, J. L. (1987). Regenerating community. Social Policy, 17(3), 54-58.
McKnight, J. L. (1995). The careless society: Community and its counterfeits. New
York: Basic Books.
112

McLanahan, S., & Adams, J. ( 1987 ). "Parenthood and psychological well-being". Annual
Review of Sociology, 13, 237-257.
McLoyd, V. (1998). Socioeconomic disadvantage and child development. American
Psychologist, 53, 185-202.
McMillen, J. C. (1999). Better for it: How people benefit from adversity. Social Work,
44, 455-467.
McQuaide, S., & Ehrenreich, J. H. (1997, March/April). Assessing client strengths. Families
in Society: The Journal of Contemporary Human Services, 78(2), 201-212.
Meares, A. ( 1978 ). "Regression of osteogenic sarcoma metastases associated with intensive
meditation". Medical Journal of Australia, 2, 433.
Meehl, P. E. ( 1975 ). "Hedonic capacity: Some conjectures". Bulletin of the Menninger
Clinic, 39, 295-307.
Meinechuk, T. ( 1988 ). "Emotions, brain, immunity, and health: A review". In M. Clynes &
J. Panksepp (Eds.), Emotions and psychopathology (pp. 181-247). New York: Plenum.
Midanik L. T., Soghikian K., Ransom L. J., & Polen M. R. ( 1992). "Alcohol problems and
sense of coherence among older adults". Social Sciences and Medicine, 34( 1), 43-48.
Midanik L. T., Soghikian K., Ransom L. J., & Polen M. R. ( 1992). "Alcohol problems and
sense of coherence among older adults". Social Sciences and Medicine, 34( 1), 43-48.
Mill, J. S. ( 1989 ). Autobiography. London: Penguin. (Original work published 1873)
Miller, N. E. ( 1985 ). "Effects of emotional stress on the immune system". Pavlovian Journal
of Biological Science, 20, 47-52.
Miller, S.D., Duncan, B. L., & Hubble, M.A. (1997). Escape from Babel: Toward a unifying
language for psychotherapy practice. New York: Norton.
Morgan, W. P. (Ed.). ( 1997 ). "Physical activity and mental health (Series in health
psychology and behavioral medicine)". Washington, DC: Taylor & Francis.
Moyers, B. (Ed.). ( 1993 ). Healing and the mind. New York: Doubleday.
Mullen P. M., Smith R. M., & Hill E. W. ( 1993). "Sense of coherence as a mediator of stress
for cancer patients and spouses". Journal of Psychosocial Oncology, 11( 3), 23-46.
Myers, D. G., & Diener, E. ( 1995 ). "Who is happy". Psychological Science, 6, 10-19.
National Center for Health Statistics. ( 1974 ). "Limitations of activity and mobility due to
chronic conditions: United States, 1972". Vital and health statistics (Series 10, No. 96,
DHEW Pub No. HRA-75-1523). Rockville, MD: U.S. Department of Health, Education, and
Welfare.
Neel, J. V. ( 1994 ). Physician to the gene pool. New York: Wiley.
113

Norton, D. ( 1976 ). Personal destinies. Princeton, NJ: Princeton University Press.
Nozick, R. ( 1989 ). The examined life. New York: Simon & Schuster.
Nyamathi A. M. ( 1993). "Sense of coherence in minority women at risk for HIV infection".
Public Health Nursing, 10( 3), 151-158.
Ogilvie, D. ( 1987 ). "The undesired self: A neglected variable in personality research".
Journal of Personality and Social Psychology, 52, 379-385.
Omodei, M. M., & Wearing, A. J. ( 1990 ). "Need satisfaction and involvement in personal
projects: Toward an integrative model of subjective well-being". Journal of Personality and
Social Psychology, 59, 762-769.
Ornstein, R., & Sobel, D. ( 1987 ). The healing brain. New York: Simon & Schuster. Norsk
utgave:
Panksepp, J. ( 1981 ). "Brain opiods--A neurochemical substrate for narcotic and social
dependence". In S. Cooper (Ed.), Theory in psychopharmacology (pp. 149-175). New York:
Academic.
Panksepp, J. ( 1992 ). "Oxytocin effects on emotional processes: Separation distress, social
bonding, and relationships to psychiatric disorders". Annals of the New York Academy of
Sciences, 652, 243-252.
Panksepp, J. ( 1993 ). "Neurochemical control of moods and emotions: Amino acids to
neuropeptides". In M. Lewis & J. M. Haviland (Eds.), Handbook of emotions (pp. 87-106).
New York: Guilford.
Paris, P. J. ( 1995 ). The spirituality of African peoples. Minneapolis, MN: Fortress.
Pearlin, L. I., & Schooler, C. ( 1978 ). "The structure of coping". Journal of Health and Social
Behavior, 19, 2-21.
Pederson, C. A., Caldwell, J. D., & Brooks, P. J. ( 1990 ). "Neuropeptide control of parental
and reproductive behavior". In D. Ganten & D. Pfaff (Eds.), Current topics in
neuroendocrinology: Vol. 10. Behavioral aspects of neuroendocrinology (pp. 81-113). New
York: Springer-Verlag.
Pennebaker, J. W. (Ed.). ( 1995 ). "Emotion, disclosure, and health". Washington, DC:
American Psychological Association.
Pert, C. B., Ruff, M. R., Weber, R. J., & Herkenham, M. ( 1984 ). "Neuropeptides and their
receptors: A psychosomatic network". Journal of Immunology, 135, 820s-826s.
Petrie K., & Azariah R. ( 1990). "Health-promoting variables as predictors of responses to a
brief pain management program". Clinical Journal of Pain, 6, 43-46.
Petrie K., & Brook R. ( 1992). "Sense of coherence, self-esteem, depression and hopelessness
as correlates of reattempting suicide". British Journal of Clinical Psychology, 31, 293-300.
114

Post-White J. ( 1994). "The role of sense of coherence in mediating the effects of mental
imagery on immune function, cancer outcome, and quality of life". In H. I. McCubbin, E. A.
Thompson, A. I. Thompson, & J. E. Fromer (Eds.), Sense of coherence and resiliency: Stress,
coping, and health. Madison, WI: University of Wisconsin Press.
Radmacher S. A., & Sheridan C. L. ( 1989). "The global inventory of stress: A comprehensive
approach to stress assessment". Medical Psychotherapy, 2, 183-188.
Rak, C. F., & Patterson, L. E. (1996). Promoting resililence in at-risk children. Journal of
Counseling and Development, 74, 368-373.
Ramirez, A. J., Craig, T. K. J., Watson, J. P., Fentiman, I. S., North, W. R. , & Rubens, R. D.
( 1989 ). "Stress and relapse of breast cancer". British Medical Journal, 298, 291-294.
Rapp, C. A. (1998). The strengths model: Case management with people suffering'from
severe and persistent mental illness. New York: Oxford University Press.
Rawls, J. ( 1971 ). A theory of justice. Cambridge, MA: Harvard University Press.
Reis, H. T. ( 1984 ). "Social interaction and well-being". In S. Duck (Ed.), Personal
relationships: Vol. 5. Repairing personal relationships (pp. 21-45). New York: Academic.
Reis, H. T. ( 1990 ). "The role of intimacy in interpersonal relations". Journal of Social and
Clinical Psychology, 9, 15-30.
Reis, H. T., & Franks, P. ( 1994 ). "The role of intimacy and social support in health
outcomes: Two processes or one?" Personal Relationships, 1, 185-197.
Reis, H. T., & Patrick, B. C. ( 1996 ). "Attachment and intimacy: Component processes". In
E. T. Higgins & A. W. Kruglanski (Eds.), Social psychology: Handbook of basic principles
(pp. 523-563). New York: Guilford.
Riley, M. W., Kahn, R. L., & Foner, A. ( 1994 ). Age and structural lag. New York: Wiley.
Robbins, J. ( 1996 ). Reclaiming our health. Tiburon, CA: Kramer.
Rodin, J. ( 1980 ). "Managing the stress of aging: The role of control and coping". In S.
Levine & H. Ursin (Eds.). Coping and health (pp. 171-202). New York: Plenum.
Rogers, C. R. ( 1961 ). On becoming a person. Boston: Houghton Mifflin.
Rorty, A. O. ( 1992 ). "The advantages of moral diversity". Social Philosophy and Policy, 9,
38-62.
Rosenberg, M. ( 1965 ). Society and the adolescent self-image. Princeton: NJ: Princeton
University Press.
115

Ruddick, W., & Rachels, J. ( 1989 ). "Lives and liberty". In J. Christman (Ed.), The inner
citadel: Essays on individual autonomy (pp. 221-233). New York: Oxford University Press.
Rudolph, S. M., & Epstein, M. H. (2000). Empowering children and families through strength
- based assessment. Reclaiming Children and Youth, 8(4), 207-209, 232.
Russell, B. ( 1958 ). The conquest of happiness. New York: Liveright. (Original work
published 1930)
Rutter, M. (1985). Resilience in the face of adversity: Protective factors and resistance to
psychiatric disorders. British Journal of Psychiatry, 147, 598-611.
Rutter, M. (1990). Psychosocial resilience and protective mechanisms. In J. Rolf, A.
Masten, D. Cicchetti, K. Neuchterlein, & S. Weintraub (Eds.), Risk and protective
factors in the development of psychopathology. New York: Cambridge University Press.
Ryff, C. D. ( 1989a ). "Beyond Ponce de Leon and life satisfaction: New directions in quest of
successful aging". International Journal of Behavioral Development, 12, 35-55.
Ryff, C. D. ( 1989b ). "Happiness is everything, or is it?: Explorations on the meaning of
psychological well-being". Journal of Personality and Social Psychology, 57, 1069-1081.
Ryff, C. D. ( 1989c ). "In the eye of the beholder: Views of psychological well-being in
middle and old-aged adults". Psychology and Aging, 4, 195-210.
Ryff, C. D. ( 1991 ) . "Possible selves in adulthood and old age: A tale of shifting horizons".
Psychology and Aging, 6, 386-295.
Ryff, C. D. ( 1995 ). "Psychological well-being in adult life". Current Directions in
Psychological Science, 4, 99-104.
Ryff, C. D., & Essex, M. J. ( 1992 ). "The interpretation of life experience and well-being:
The sample case of relocation". Psychology and Aging, 7, 507-517.
Ryff, C. D., & Keyes, C. L. M. ( 1995 ). "The structure of psychological well-being
revisited". Journal of Personality and Social Psychology, 69, 719-727.
Ryff, C. D., & Seltzer, M. M. ( 1996 ). The parental experience in midlife. Chicago:
University of Chicago Press.
Ryff, C. D., & Singer, B. (in press). "The role of purpose in life and personal growth in
positive human health". In P. T. P. Wong & P. S. Fry (Eds.), The human quest for meaning: A
handbook of psychological research and clinical applications. Mahwah, NJ: Lawrence
Erlbaum Associates, Inc.
Ryff, C. D., & Singer, B. H. ( 1996 ). "Psychological well-being: Meaning, measurement, and
implications for psychotherapy research". Psychotherapy and Psychsomatics, 65, 14-23.
116

Ryff, C. D., Lee, Y. H., & Na, K. C. ( 1997 ). Through the lens of culture: Psychological
well-being at midlife. Unpublished manuscript.
Ryff, C. D., Lee, Y. H., Essex, M. J., & Schmutte, P. S. ( 1994 ). "My children and me:
Midlife evaluations of grown children and of self". Psychology and Aging, 9, 195-205.
Ryff, C. D., Schmutte, P. S., & Lee, Y. H. ( 1996 ). "How children turn out: Implications for
parental self-evaluation". In C. D. Ryff & M. M. Seltzer (Eds.), The parental experience in
midlife (pp. 383-422). Chicago: University of Chicago Press.
Ryland E., & Greenfeld S. ( 1991). "Work stress and well being: An investigation of
Antonovsky's sense of coherence model". Journal of Social Behavior and Personality, 6, 1-
16.
Ryland E., & Greenfeld S. ( 1991). "Work stress and well being: An investigation of
Antonovsky's sense of coherence model". Journal of Social Behavior and Personality, 6, 1-
16.
Sæterdal, Anne: Forsøk og forsøk - fru Blom, NIBR-notat 1983:3
Sagy S. ( 1994, November). Sense of coherence and its relevance to health: The legacy of
Aaron Antonovsky. Paper presented at the Symposium on Social Networks and Health,"
Copenhagen, Denmark.
Sagy S., & Antonovsky A. ( 1990). "Coping with retirement: Does the sense of coherence
matter less in the kibbutz?" International Journal of the Health Sciences, 1( 4), 233-242.
Sagy S., Antonovsky A., & Adler I. ( 1990). "Explaining life satisfaction in later life: The
sense of coherence model and activity theory". Behavior, Health, and Aging, 1( 1), 11-25.
Sagy S., Antonovsky A., & Adler I. ( 1990). "Explaining life satisfaction in later life: The
sense of coherence model and activity theory". Behavior, Health, and Aging, 1( 1), 11-25.
Saleebey, D. (Ed.). (2002). The strengths perspective in social work practice (3rd ed.).
Boston: Allyn and Bacon.
Saleebey. D. (Ed.). (1996). The strengths perspective in social work practice (2nd ed.). New
York: Longman.
Saleeby, D. 1996. The strengths perspective in social work practice: Extensions and cautions.
Social Work. (May).
Saleeby, D., Ed. 1992/1997/ The strengths perspective in social work practice. New York:
Longman.
Salmela-Aro K. ( 1992). "Struggling with self: The personal projects of students seeking
psychological counselling". Scandinavian Journal of Psychology, 33, 330-338.
Sampson, E. E. ( 1989 ). "The challenge of social change for psychology: Globalization and
psychology's theory of the person". American Psychologist, 44, 914-921.
117

Griffin, W. A. (2003). The family bereavement program: Efficacy evaluation of a theorybased
prevention program for parentally bereaved children and adolescents. Journal of
Consulting and Clinical Psychology, 71, 587-600.
Sapolsky, R. M. ( 1990, January ). "Stress in the wild". Scientific American, 262, 116-123.
Sarason, I. G., Johnson, J. H., & Siegel, J. M. ( 1978 ). "Assessing the impact of life changes:
Development of the Life Experiences Survey". Journal of Consulting and Clinical
Psychology, 46, 932-946.
Schnyder, U., Buechi, S., Moergeli, H., Sensky, T., & Klaghofer, R. (1999). Sense of
coherence: A mediator between disability and handicap? Psychotherapy and Psychosomatics
68, 102–110.
Seeman, T. E. ( 1996 ). "Social ties and health: The benefits of social integration". Annual of
Epidemiology, 6, 442-451.
Seeman, T. E., & Robbins, R. J. ( 1994 ). "Aging and hypothalamic-pituitary-adrenal response
to challenge in man". Endocrine Reviews, 15, 233-260.
Seeman, T. E., Singer, B., & Charpentier, P. ( 1995 ). "Gender differences in patterns of HPA
axis response to challenge: MacArthur studies of successful aging".
Psychoneuroendocrinology, 20, 711-725.
Seeman, T., Berkman, L. F., Blazer, D., & Rowe, J. W. ( 1994 ). "Social ties and support and
neuroendocrine function: The MacArthur studies of successful aging". Annals of Behavioral
Medicine, 16, 95-106.
Seeman, T., Berkman, L., Gulanski, R., Robbins, R., Greenspan, S., & Rowe, J. ( 1995 ).
"Response to challenge as a mechanism of successful aging: Self-esteem as a predictor of
neuroendocrine response". Psychosomatic Research, 39, 69-84.
Seeman, T., Charpentier, P., Berkman, L., Tinetti, M., Guralnik, J. Albert , M., D. Blazer, &
Rowe, J. ( 1994 ). "Predicting changes in physical performance in a high-functioning elderly
cohort: MacArthur studies of successful aging". Journal of Gerontology, 49, M97-M108.
Seeman, T., Singer, B., Rowe, J. W., Horwitz, R., McEwen, B. ( 1997 ). "The price of
adaptation: Allostatic load and its health consequences". Archives of Internal Medicine, 157,
2259-2268.
Seita, J., & Brendtro, L. (2002). Kids who outwit adults. Longmont, CO: Sopris West.
Seligman, M. E. P. & Peterson, C. (2003). Positive clinical psychology. In L. G. Aspinwall &
U. M. Staudinger (Eds.), A psychology of human strengths: Fundamental questions and future
directions for a positive psychology (pp. 305-317). Washington, DC: American Psychological
Association.
Seligman, M., & Csikszentmihalyi, M. (2000). Positive psychology: An introduction.
American Psychologist, 55(1), 5-14.
118

Selye H. ( 1956). The stress of life. New York: McGraw-Hill.
Selye, H. ( 1974 ). Stress in health and disease. Boston: Butterworth.
Shweder, R. A. ( 1993 ). "Cultural psychology: Who needs it?" Annual Review of Psychology,
44, 497-523.
Singer, B. ( 1989 ). "Social science and the improvement of tropical disease control
programs". In B. Bloom & A. Cerami (Eds.), Biomedical sciences and the third world: Under
the volcano (Annals of New York Academy of Sciences, Vol. 569, pp. 275-287). New York:
New York Academy of Sciences.
Singer, B., & Ryff, C. D. ( 1997 ). "Racial and ethnic inequalities in health: Environmental,
psychosocial, and physiological pathways". In B. Devlin, S. E. Feinberg, K. Roeder, & D.
Resnick (Eds.), Intelligence genes and success: Scientists respond to The bell curve (pp. 89-
122). New York: Springer-Verlag.
Singer, B., Ryff, C. D., Carr, D., & Magee, W. J. (in press). "Life histories and mental health:
A person-centered strategy". In A. Raftery (Ed.), Sociological methodology, 1998.
Washington, DC: American Sociological Association.
Snyder, C. R.(editor). (1999) Coping: The Psychology of What Works. Oxford University
Press. : New York.
Solomon, G. F., Fiatarone, M. A., Benton, D., Morley, J. E., Bloom, E. , & Makinodan, T. (
1988 ). "Psychoimmunologic and endorphin function in the aged". Annals of the New York
Academy of Science, 521, 43-58.
Solomon, R. C. ( 1993a ). The passions: Emotions and the meaning of life. Indianapolis, IN:
Hackett.
Solomon. R. C. ( 1993b ). "The philosophy of emotions". In M. Lewis & J. M. Haviland
(Eds), Handbook of emotions (pp. 3-16). New York: Guilford.
Spence, J. T. ( 1985 ). "Achievement American style: The rewards and costs of
individualism". American Psychologist, 40, 1285-1295.
Spiegel, D., Kraemer, H. C., Bloom, T. R., & Gottheil, E. ( 1989 ). "Effect of psychosocial
treatment on survival of patients with metastatic breast cancer". Lancet, ii. 888-891.
Spiegel. D. ( 1993 ). "Therapeutic support groups". In B. Moyers (Ed.), Healing and the mind
(pp. 157-170). New York: Doubleday.
Spiegel. D., & Kato, P. M. ( 1996 ). "Psychosocial influences on cancer incidence and
progression". Harvard Review of Psychiatry, 4, 10-26.
Sterling, P., & Eyer, J. ( 1988 ). "Allostasis: A new paradigm to explain arousal pathology".
In J. Fisher & J. Reason (Eds.), Handbook of life stress, cognition, and health (pp. 629-649).
New York: Wiley.
119

Sternberg, R. J., & Barnes, M. L. (Eds.). ( 1988 ). The psychology of love. New Haven, CT:
Yale University Press.
Stewart, A. L., & Ware, J. E. (Eds.). ( 1992 ). Measuring functioning and well-being: The
medical outcomes study approach. Durham, NC: Duke University Press.
Strauman, T. J., Lemieux, A. M., & Coe, C. L. ( 1993 ). "Self-discrepancy and natural killer
cell activity: Immunological consequences of negative self-evaluation". Journal of
Personality and Social Psychology, 64, 1042-1052.
Strumpfer D. J. W. ( 1990). "Salutogenesis: A new paradigm". South African Journal of
Psychology, 20( 4), 265-276.
Strumpfer D. J. W., & Fritz G. ( 1990, October). Relationship of sense of coherence to health
and work in data processing personnel. Paper presented at the Annual Congress,
Psychological Association of South Africa, Port Elizabeth.
Strumpfer D. J. W., Segaloe S. S., Moloto J., & Page M. J. ( 1994). Sense of coherence as
moderator of stressor-strain relationships in a sample of public servants. Unpublished
manuscript.
Sturner RA, Granger RH, Klatskin EH, Ferholt JB: The routine "well child" examination:
A study of its value in the discovery of significant psychological problems. Clin Pediatr
(Phila) 19:251-260, 1980
Sumner, L. W. ( 1992 ). Two theories of the good. Social Philosophy and Policy, 9, 1-14.
Taylor S. ( 1991). Health psychology. New York: Random House. Year: 1998. Page
Number: 70.
Terkel, S. ( 1972 ). Working. New York: Pantheon.
Thoits, P. A. ( 1994 ). "Stressors and problem-solving: The individual as a psychological
activist". Journal of Health and Social Behavior, 35, 143-159.
Tiet, Q. Q., Bird, H. R., Hoven, C. W., Wu, P., Moore, R., & Davies, M. (2001).
Resilience in the face of maternal psychopathology and adverse life events. Journal of
Child and Family Studies, 10, 347-365..
Tomarken, A. J., Davidson, R. J., & Henriques, J. ( 1990 ). "Resting frontal brain activation
asymmetry predicts emotional reactivity to film clips". Journal of Personality and Social
Psychology, 59, 791-801.
Triandis, H. C. ( 1989 ). "The self and social behavior in differing cultural contexts".
Psychological Review, 96, 506-520.
Trivers, R. ( 1971 ). "The evolution of reciprocal altruism". Quarterly Review of Biology, 46,
35-56.
Trivers, R. ( 1985 ). Social evolution. Menlo Park, CA: Benjamin/Cummings.
120

Turner, S. (2001). Resilience and social work practice: Three case studies. Families in
Society, 82, 441-448.
U.S. Department of Health and Human Services. ( 1996 ). Physical activity and health: A
report of the Surgeon General. Atlanta, GA: U.S. Department of Health and Human Services,
Centers for Disease Control and Prevention, National Center for Chronic Disease Prevention
and Health Promotion.
Uchino, B. N., Cacioppo, J. T., & Kiecolt-Glaser, J. K. ( 1996 ). "The relationship between
social support and physiological processes: A review with emphasis on underlying
mechanisms and implications for health". Psychological Bulletin, 119, 488-531.
Umberson, D. J., & Chen, M. ( 1994 ). "Effects of a parent's death on adult children".
American Sociological Review, 59, 152-168.
Umberson, D. J., & Gove, W. R. ( 1989 ). "Parenthood and psychological well-being: Theory,
measurement, and stage in the family life course". Journal of Family Issues, 10, 440-462.
Unden, A. L., Orth-Gomer, K., & Elofsson, S. ( 1991 ). "Cardiovascular effects of social
support in the work place: Twenty-four-hour ECG monitoring of men and women".
Psychrosomatic Medicine, 53, 50-60.
UNGAR, Michael. Nurturing Hidden Resilience in Troubled Youth. Toronto: University
of Toronto Press, 2004
Vaillant, G. E. (1993). The wisdom of the ego. Cambridge, MA: Harvard University
Press.
VanDenBerg, J., & Grealish, E. M. (1997). Finding families strengths: A multiple-choice test.
Reaching Today's Youth, 1(3), 8-12.
Ware, J. E. ( 1986 ). "The assessment of health status". In L. H. Aiken & D. Mechanic (Eds.).
Applications of social science to clinical medicine and health policy (9th ed., pp. 204-228).
New Brunswick, NJ: Rutgers University Press.
Waters, D. 1994. Prisoners of our metaphors. Family Therapy Networker. (Summer).
Weick, A., C. Rapp, W. P. Sullivan and S. Kisthardt. 1989. A strengths perspective for social
work practice. Social Work. (July).
Weil, A. ( 1995a ). Health and healing. New York: Houghton Mifflin.
Weil, A. ( 1995b ). Spontaneous healing: How to discover and enhance your body's natural
ability to maintain and heal itself. Hampton Falls, NH: Thomas Beeler.
Weiner. H. ( 1991 ). "The dynamics of the organism: Implications of recent biological thought
for psychosomatic theory and research". In R. Ader, D. L. Felten, & N. Cohen (Eds.),
Psychoneuroimmunology II (pp. 955-1013). New York: Academic.
121

Weisskopf-Joelson E. ( 1968). "Meaning as an integrating factor". In C. Buhler & F. Massarik
(Eds.), The course of human life: A study of goals in the humanistic perspective. New York:
Springer. Werner, E. E. (1984). Resilient children. Young Children, 40, 68-72.
Wethington, E., & Kessler, R. C. ( 1989 ). "Employment, parental responsibility, and
psychological distress: A longitudinal study of married women". Journal of Family Issues, 10,
527-546.
Wheeler, R. E., Davidson, R. J., & Tomarken, A. J. ( 1993 ). "Frontal brain asymmetry and
emotional reactivity: A biological substrate of affective style". Psychophysiology, 30, 82-89.
Williams S. J. ( 1990). "The relationship among stress, hardiness, sense of coherence, and
illness in critical care nurses". Medical Psychotherapy, 3, 171-186.
Williams, R. B. ( 1985 ). "Neuroendocrine response patterns and stress: Biobehavioral
mechanisms of disease". In R. B. Williams (Ed.), Perspectives on behavioral medicine: Vol.
2. Neuroendocrine control and behavior (pp. 71-101). Orlando, FL: Academic.
Wittling. W. ( 1995 ). "Brain asymmetry in the control of autonomicphysiologic activity". In
R. Davidson & K. Hugdahl (Eds.), Brain asymmetry (pp. 305-357). Cambridge, MA: MIT
Press.
Wolin, S. J., & Wolin, S. (1993). The resilient self: How survivors of troubled families rise
above adversity. New York: Villard Books.
Wolin, S., Desetta, A., & Hefner, K. (2000) A leader's guide to the struggle to be strong: How
to foster resilience in teens. Minneapolis, MN: Free Spirit Publishing.
World Health Organization. ( 1948 ). "World Health Organization constitution". In Basic
documents. Geneva: Author.
Wright, B. and B. Fletcher. 1982. Uncovering hidden resources: A challenge in assessment.
Professional Psychology. (April).
122

3) Litteratur – Styrkebaserte tilnærminger
Anglin, J. P. (2004). Pain, normality, and the struggle for congruence. New York: Haworth
Press.
Anderson, N.B.; Kessel ,F.; og Rosenfield,P.L.; (eds); (2003) Expanding the Boundaries of
Health and Social Science: Case Studies in Interdisciplinary Innovation. N.Y.: Oxford
University Press.
Anthony, E. J. 1987. Children at high risk for psychosis growing up successfully. In E. J.
Anthony and B. J. Cohler, eds., The Invulnerable Child, 147–184. New York: Guilford Press.
Bandura, A. 1977. Social Learning Theory. Englewood Cliffs, N.J.: Prentice Hall.
Beardslee, W. R. 1989. The role of self-understanding in resilient individuals: The
development of a perspective. The American Journal of Orthopsychiatry 59 (2): 266–278.
Beardslee, W. R. and D. Posorefsky. 1988. Resilient adolescents whose parents have serious
affective and other psychiatric disorders: Importance of self-understanding and relationships.
American Journal of Psychiatry 145: 63–69.
Brendtro, L., & Larson, S. (2005). The resilience revolution. Bloomington, IN: National
Educational Service.
Brendtro; L.K.; og Longhurst,J.E.; (2005) The Resilient Brain. I Reclaiming Children and
Youth. Volume: 14. Issue: 1., 2005.s. 52
Berlin, R. and R. Davis. 1989. Children from alcoholic families: Vulnerability and resilience.
In T. Dugan and R. Coles, eds., The Child in Our Times: Studies in the Development of
Resiliency, 81–105. New York: Brunner/Mazel.
Berlin, R., R. Davis, and A, Orenstein. 1988. Adaptive and reactive distancing among
adolescents from alcoholic families. Adolescence 23 (91): 577–584.
Botvin, G. J., E. Baker, N. Renick, and A. Filazzola. 1984. A cognitive-behavioral approach
to substance abuse prevention. Addictive Behaviors 9: 137–147.
Brendtro, L., & Ness, A. (1995). Fixing flaws or building strengths? Reclaiming Children and
Youth, 4(2), 2-7.
Cameron-Bandler, L. 1986. Strategies for creating a compelling future. Focus on Family and
Chemical Dependency, July/August: 6–7.
Chazin, R.; Kaplan,S.; and Terio; S.; (2000) Introducing a Strengths/Resiliency Model in
Mental Health Organizations. I Norman, Elaine; (red) (2000) Resiliency Enhancement:
Putting the Strengths Perspective into Social Work Practice. New York: Columbia University
Press, 2000
Chess, S. 1989. Defying the voice of doom. In Dugan and Coles, eds., The Child in Our
Times, 179–199.
123

Cohen, A.P.; (1994) Self consciousness. An alternative anthropology of identity.London:
Routledge
Cowen, E., P. Wyman, W. Work, and G. Parker. 1990. The Rochester Child Resilience
Project: Overview and summary of first year findings. Development and Psychopathology 2:
193–212.
Cowger, C. D. 1994. Assessing client strengths: Clinical assessment for client empowerment.
Social Work 39 (3): 262–268.
Cowger, C. D. 1992. Assessment of client strengths. In D. Saleebey, ed., The Strengths
Perspective in Social Work Practice, 59–74. White Plains, N.Y.: Longman.
Danziger, S. and N. Farber. 1990. Keeping inner-city youth in school: Critical experiences of
young black women. Social Work Research and Abstracts 26 (4): 32–39.
Ellickson, P. L. 1984. Project ALERT: A smoking and drug prevention experiment. The
RAND Corporation, N-2184-CHF: Santa Monica, Calif.
Eisenberger, N., Lieberman, M., & Williams, K. (2003). The pain of social exclusion.
Science, 302, 290-292.
Felsman, J. K. 1989. Risk and resilience in childhood: The lives of street children. In Dugan
and Coles, eds., The Child in Our Times, 56–79.
Frey, L. M. (1999). Service learning as a strength - based intervention. Reclaiming Children
and Youth: Journal of Emotional and Behavioral Problems, 8, 98-101.
Fristad, M. A., Gavazzi, S. M., & Soldano, K. W. (1999). Naming the enemy: Learning to
differentiate mood disorder "symptoms" from the "self" that experiences them. Journal of
Family Psychotherapy, 10, 81-88.
Garmezy, N. 1985. Stress-resistant children: The search for protective factors. In J. E.
Stevenson, ed., Recent Research in Developmental Psychopathology. Journal of Child
Psychology and Psychiatry (Book Supplement No. 4), 213– 233. Oxford: Pergamon Press.
Garmezy, N. and A. S. Masten. 1986. Stress, competence and resilience: Common frontiers
for therapist and psychopathologist. Behavior Therapy 57 (2): 159–174.
Garmezy, N., A. S. Masten, and A. Tellegran. 1984. The study of stress and competence in
children: A building block for developmental psychopathology. Child Development 55: 97–
111.
Garner, H. G. (1999). Introduction. In G. A. Giacobbe, E. Traynelis-Yurek, & E. K. Laursen
(Eds.), Strength based strategies for children and youth: An annotated bibliography (pp. xiiixix).
Richmond, VA: G & T Publishing.
Hauser, S. T., M. A. Vieyrra, A. Jacobson, and D. Wertlieb. 1989. Family aspects of
vulnerability and resilience in adolescence: A theoretical perspective. In Dugan and Coles,
eds., The Child in Our Times, 109–133.
124

Higgins, G. O. 1994. Resilient Adults: Overcoming a Cruel Past. San Francisco: Jossey-Bass.
Hyman, I. (1997). School discipline and school violence. Boston: Allyn and Bacon.
Jessor, R. 1993. Successful adolescent development among youth in high-risk settings.
American Psychologist 48 (2): 117–126.
Kumpfer, K. 1993. Resiliency and AOD use prevention in high risk youth. Unpublished
manuscript. Available from School of Social Work, University of Utah, Salt Lake City, Utah,
84112.
Kumpfer, K. and J. DeMarsh. 1985. Family environmental and genetic influences on
children's future chemical dependency. Journal of Children in Contemporary Society:
Advances in Theory and Applied Research 18: 49–92.
Lee, J. A. B. (1994). The empowerment approach to social work practice. New York:
Columbia University Press.
Leary, M. R. (1999). The social and psychological importance of self esteem. In R. M.
Kowalski & M. R. Leary, The social psychology of emotional and behavioral problems (pp.
197-221). Washington, DC: American Psychological Association.
Nathanson, D. L. (1992). Shame and pride: Affect, sex, and the birth of self. New York: W.
W. Norton.
Luthar, S. 1991. Vulnerability and resilience: A study of high risk adolescence. Child
Development 62 (3): 600–616.
Luthar, S. and E. Zigler. 1991. Vulnerability and competence: A review of research on
resilience in childhood. American Journal of Orthopsychiatry 61 (1): 7–22.
Masten, A. S. 1982. Humor and creative thinking in stress-resistant children. Doctoral
dissertation, University of Minnesota.
Masten, A. S. 1986. Humor and competence in school aged children. Child Development 57:
461–473.
Masten, A. S., K. M. Best, and N. Garmezy. 1990. Resilience and development: Contributions
from the study of children who overcome adversity. Development and Psychopathology 2:
425–444.
Mills, R. 1991. A new understanding of self: The role of affect, state of mind,
selfunderstanding and intrinsic motivation. Journal of Experimental Education 60 (19): 67–
81.
Moskowitz, S. 1983. Love Despite Hate. New York: Schocken Books.
Norman, Elaine; (red) (2000) Resiliency Enhancement: Putting the Strengths Perspective into
Social Work Practice. New York: Columbia University Press, 2000
125

Pentz, M. A., J. Dwyer, D. MacKinnon, B. R. Flay, et al. 1989. A multicommunity trial for
primary prevention of adolescent drug abuse. Journal of the American Medical Association
261 (2): 3250–3266.
Rapp, C. A. (1998). The strengths model: Case management with people suffering from
severe and persistent mental illness. New York: Oxford University Press.
Rapp, C. A. 1998. The Strengths Model: Case Management with People Suffering from
Severe and Persistent Mental Illness. New York: Oxford University Press.
Richardson, G., B. Neiger, S. Jensen, and K. Kumpfer. 1990. The resiliency model. Health
Education 21 (6): 33–39.
Rutter, M. 1979. Protective factors in children's responses to stress and disadvantage. In M.
W. Kent and J. Rolf, eds., Primary Prevention of Psychopathology, Vol. III: Social
Competence in Children, 49–74. Hanover, N.H.: University Press of New England.
Rutter, M. 1984. Resilient children. Psychology Today March: 57–65.
Rutter, M. 1987. Psychosocial resilience and protective mechanisms. American Journal of
Orthopsychiatry 57 (3): 316–331.
Rutter, M. 1989. Psychosocial resilience and protective mechanisms. In Anthony and Cohler,
eds., The Invulnerable Child, 181–221.
Ryff,,C.B.; og Singer,B.; (2003) Thriving in the Face of Challenge. The Integrative Science
of Human Resilience. I Anderson, N.B.; Kessel ,F.; og Rosenfield,P.L.; (eds); (2003)
Expanding the Boundaries of Health and Social Science: Case Studies in Interdisciplinary
Innovation. N.Y.: Oxford University Press, s. 181-205
Saleebey, D. (1996). The strengths perspective in social work practice: Extensions and
cautions. Social Work, 41(3), 296-305.
Saleebey, D. 1997. The Strengths Perspective in Social Work Practice. 2d ed. New York:
Longman.
Schwartz, J., A. Jacobson, S. Hauser, and B. Dornbush. 1989. Explorations of vulnerability
and resilience: Case studies of diabetic adolescents and their families. In Degan and Coles,
eds., The Child in Our Times, 134–144.
Seligman, M. 1975. Helplessness: On Depression, Development, and Death. San Francisco:
Freeman.
Selye, H. (1978). The stress of life (Rev. ed.). New York: McGraw Hill. Norsk utgave:
126

Smith DF: "Functional salutogenic mechanisms of the brain." Perspectives in Biology and
Medicine 2002;45(3):319-28.
Snyder, C. R., Ilardi, S., Michael, S. T., & Cheavens, J. (2000). Hope theory: Updating a
common process for psychological change. In C. R. Snyder & R. E. Ingram (Eds.), Handbook
of psychological change: Psychotherapy processes and practices for the 21st century (pp. 128-
153). New York: Wiley.
Society for Neuroscience. (2003). Scientists uncover neurobiological basis for romantic love,
trust, and self; also discover brain areas involved in understanding intentions of others.
Retrieved 9/28/04 from aapu.sfn.org/content/aboutSFN1/NewsReleases/am2003_meas
uring.html
Tomm, K. (1989). Externalizing the problem and increasing personal agency. Journal of
Strategic and Systemic Therapies, 8, 54-59.
Wallerstein, J. 1983. Children of divorce: Preliminary report of a ten-year followup of older
children and adolescents. Journal of the American Academy of Child Psychiatry 24: 545–553.
Walsh, F. 1998. Strengthening Family Resilience. New York: Guilford Press.
Weick, A. 1983. A growth-task model of human development. Social Casework 64 (3): 131–
137.
Weick, A. 1986. The philosophical context of a health model of social work. Social Casework
67 (9): 551–559.
Weick, A., C. A. Rapp, W. P. Sullivan, and W. Kisthart. 1989. A strengths perspective for
social work practice. Social Work 34: 350–354.
Werner, E. E. 1979. The transactional model: Application to the longitudinal study of the high
risk child on the Island of Kauai, Hawaii. Paper presented at the Biannual Meeting of the
Society for Research on Child Development, San Francisco.
Werner, E. E. 1986. Resilient offspring of alcoholics: A longitudinal study from birth to age
18. American Journal of Orthopsychiatry 59: 72–81.
Werner, E. E. 1987. Vulnerability and resiliency in children at risk for delinquency: A
longitudinal study from birth to young adulthood. In J. Burchard and S. Burchard, eds.,
Prevention of Delinquent Behavior, 16–43. Newbury Park, Cal.: Sage.
Werner, E. E. 1990. High risk children in young adulthood: A longitudinal study from birth to
32 years. American Journal of Orthopsychiatry 59 (1): 72–81.
Werner, E. E. and R. S. Smith. 1982. Vulnerable but Invincible. New York: McGraw-Hill.
Werner, E. E. and R. S. Smith. 1992. Overcoming the Odds: High Risk Children from Birth to
Adulthood. Ithaca, N.Y.: Cornell University Press.
127

Wolin, S. (1999). Easier said than done: Shifting from a risk to a resiliency paradigm.
Reaching Today's Youth, 3(4), 11-14.
Wolin, S. J. and L. Bennet. 1984. Family rituals. Family Process 23: 401–420.
Wolin, S. J. and S. Wolin. 1993. The Resilient Self: How Survivors of Troubled Families Rise
Above Adversity. New York: Villard Books.
Wolin, S., & Wolin, S. J. (2004). Shaping a brighter future by uncovering "survivor's pride."
Retrieved Dec. 15, 2004, from http://www.projectresilience.com/article19.htm.
Desetta, A., and S. Wolin, eds. The Struggle to Be Strong: True Stories by Teens about
Overcoming Tough Times (Minneapolis, Free Spirit Publishing, 2000).
Wolin, S., Desetta, A., and K. Hefner. A Leader's Guide to The Struggle to be Strong: How to
Foster Resilience in Teens (Minneapolis, Free Spirit Publishing, 2000).
Wolin, S.J., W. Muller, F. Taylor, and S. Wolin. "Three Spiritual Perspectives on Resilience:
Buddhism, Christianity and Judaism" in Family Therapy and Spirituality (New York:
Guilford Books, 1999).
Desetta, A. and Wolin S., "Youth Communication: A model Program for Fostering Resilience
Through the Act of Writing," Resiliency in Action, Winter, 1998.
Wolin, S., and S.J. Wolin. "Shaping a Brighter Future by Uncovering `Survivor's Pride,"
Reaching Today's Youth, Vol. 2 (3), Spring 1998.
Bickart, T.B. and S. Wolin, "Practicing Resilience in the Elementary Classroom," Principal,
Vol. 77 (2), 1997.
Wolin, S. and S.J. Wolin, "Shifting Paradigms: Easier Said Than Done," Resiliency in Action,
Fall 1997
Wolin, S. and S.J. Wolin, "Beating The Odds," Learning, 66-68,August 1996.
Wolin, S. and S.J. Wolin, "The Challenge Model: Working with the Strengths of Children of
Substance Abusing Parents," Child and Adolescent Psychiatric Clinics of North America,
Vol. 5 (1), 1996.
Wolin, S. and S.J. Wolin, "Morality in COAs: Revisiting the Syndrome of Over-
Responsibility," Children of Alcoholics, Selected Readings, ed. S. Abbott, (Rockville, MD:
NACoA, 1995).
Wolin, S. and S.J. Wolin, "Resilience Among Youth Growing Up in Substance Abusing
Families," Pediatric Clinics of North America, Vol. 42 (2), 1995.
Wolin, S.J. and S. Wolin, The Resilient Self: How Survivors of Troubled Families Rise Above
Adversity (New York: Villard Books, 1993). Wolin, S.J. and S. Wolin, "The Challenge
128

Model: How Children Rise Above Adversity," Family Dynamics of Addiction Quarterly: Vol.
2 (2), 1992.
Wolin, S.J. and Wolin, S., "Interview: Steven Wolin, MD and Sybil Wolin, Ph.D.," Family
Dynamics of Addiction Quarterly: Vol. 2 (2), 1992.
Wolin, S.J. and J. Jacobs, "Resilient families coping with chronic mental illness: Research,
clinical and cross-cultural findings," Proceedings of the Indo-US Symposium on Community
Mental Health, NIMHANS Publication, Vol. 29, Bangalore, India, 1992.
Wolin, S.J., Bennett, L.A. and J. Jacobs, "Assessing family rituals," Rituals and Family
Therapy, Imber-Black, E., Roberts, J., and Whiting, R., (eds.) (New York: Norton Press,
1988).
Bennett, L.A., Wolin, S.J. and D. Reiss, "Deliberate family process: A protective strategy for
children of alcoholics," British Journal of Psychiatry, Vol. 83, 1988.
Bennett, L.A., Wolin, S.J., Reiss, D. and M.A. Teitlebaum, "Couples at risk for alcoholism
transmission: Protective influences," Family Process, Vol. 26, 1987.
Steinglass, P., Bennett, L., S.J. Wolin, and D. Reiss. The Alcoholic Family (New York: Basic
Books, 1987).
Wolin, S.J. and L.A. Bennett, "Family Rituals," Family Process, Vol. 23, 1984.
Wolin, S.J., Bennett, L.A., Noonan, D., and M. Teitlebaum, "Disrupted family rituals: A
factor in the intergenerational transmission of alcoholism", Journal of Studies on Alcohol,
Vol. 41, 1980.
Wolin, S.J., Bennett, L.A., and D. Noonan, "Family rituals and the recurrence of alcoholism
over generations," American Journal of Psychiatry, Vol. 136, 1979.
Worland, J., D. Weeks, and C. Janes. 1987. Predicting mental health in children at risk. In
Anthony and Cohler, eds., The Invulnerable Child, 185–210.
Wright, B. and B. Fletcher. 1982. Uncovering hidden resources: A challenge in assessment.
Professional Psychology. (April).
129

130

4) Litteratur Individualitet som ressurs
Aries,P. og
Duby,G.(eds.) (1988) A history of private life. II. Revelations of the medieval World.
Cambridge, Mass.:Harvard University Press.
Allport,G (1961) Personligheten
Beck,U. (1997) Å leve sitt eget liv. Skisser til en biografisk samfunnsanalyse. I
Risiko og frihet. Bergen: fagbokforlaget, s.109-189
Augustin, () Bekjennelser
Bagge,S. (1998) Individet i den europeiske tradisjonen. I Bagge,S. (red.)(1998)
Det europeiske menneske. Individoppfatninger fra middelalderen til i
dag. Oslo: Gyldendal, s.9-35
Bagge,S. (red.) (1998) Det europeiske menneske. Individoppfatninger fra
middelalderen til i dag. Oslo: Gyldendal
Beck,U., og
Beck-Gernsheim,E. (2001) Individualization. Institutionalized Individualism and its social
and political consequences. London: Sage Publications
Beck,U.
og
Willms,J.; (2002) Samtaler med Ulrich Beck. Frihet eller kapitalisme. København:
Hans Reitzels forlag
Bouvier,Nicolas (2001) Bruken av verden. En langsom og lykkelig reise fra Sveits til
Afghanistan. Oslo: Aschehoug (fransk utgave: 1963)
Buss, Allan R.
og Poley, W.; (1976) Individual differences. Traits and Factors. N.Y.: Gardner Press.,
Inc.
Cairns,R.B.,og
Bergman,L.,og
Kagan,J.(eds) (1998) Methods and models of studying the individual. Thousand
Oaks:Sage Publications.
Christensen,O.; (1998) Det ”skapende” individ i idehistorisk lys. I Bagge,S.
(red.)(1998) Det europeiske menneske. Individoppfatninger fra
middelalderen til i dag. Oslo: Gyldendal, s. 156-173
Coelho, Paulo
Duby,G., og
Braunstein,P. (1988) The emergence of the individual. I Aries,P. og
Duby,G.(eds.(1988) A history of private life. II. Revelations of the
medieval World. Cambridge, Mass.:Harvard University Press., s.507-
535
Egeland,M. (2000) Hvem bestemmer over livet ? Biografien som historisk og
litterær genre. Oslo: Universitetsforlaget
Frankl V. (1984) Man's Search for Meaning: An Introduction to Logotherapy. New York:
Simon & Schuster
Gallagher,W. (1996) Just the way you are. How heredity and experience create the
individual. N.Y.: Random House
131

Habermas,J. (1999) Individuering gjennom sosialisering. I Kraften i de bedre
argumenter. Oslo: Gyldendal, s.217-264
Hillman,James (2002) Sjelens kode.Oslo: Pax Forlag (Eng. utgave 1996)
Hogenboom,M. (2001) Living with genetic syndromes associated with intellectual
dusability. London: Jessica Kingsley Publishers.
Knudsen,S., og
Grasli,S. (1999) En individuell og inkludert hjemmetjeneste. Norsk Forbund for
Utviklingshemmede
Ludwig,A. (1999) How do we know who we are ? A biography of the self. Oxford:
Oxford University press
Molnar,S. (1998) Human variation. Races, types and ethnic groups. Fourth
edition. New Jersey:Prentice Hall.
Montaigne, (1979) Essays
Morris,C. (1972) The discovery of the individual 1050-1200. Toronto: University
of Toronto Press
Muller Freienfels,
Richard; (1929) Mysteries of the soul. N.Y.: Alfred A Knopf
Næss, Arne (1999) Det frie menneske. En innføring i Spinozas filosofi. Oslo: Kagge
Forlag
Plutarchos (1967) Livskildringer med sammenligning. Oslo: H. Aschehoug & Co.
(tre bind)
Riesman,D. (1954) Individualism reconsidered.
A philosohpy for minority living.
Romøren (1995) «HVPU-reformen i forskningens lys.». Gyldendal.
Rousseau, H. The confessions.
Ulikhetenes opprinnelse
Sacks,J.; The diginty of difference. How to avoid the clash of civilizations.
London: Continuum
Simmel,G.; (1901) De to formene for individualisme. I
Smith DF: "Functional salutogenic mechanisms of the brain." Perspectives in Biology and
Medicine 2002;45(3):319-28.
Solvang,P.; Annerledes. Uten variasjon, ingen sivilisasjon. Oslo: Aschehoug, 2002
Solvang,P.; Mongoer på offensiven? Sor-Magasinet 2, 2003
Snyder,C.R.,og Fromkin,H.L.(1980) Uniqueness. The human pursuit of difference. N.Y.:
Plenum Press.
Todorov, Tzvetan (2002) Imperfect garden. The legacy of humanism. Princeton: Princeton
University Press
Tøssebro, Lundeby (2002) «Statlig reform og kommunal hverdag.
Utviklingshemmedeslevekår 10 år etter reformen.». NTNU
Vale,J.R.ogVale, Carol,A.; (1969) Individual differences and general laws in psychology: a
reconciliation. American Psychologist, 24,s.1093-1108
132

Young,M(1958) The rise of meritocracy. Lomdon: Penguin Norsk utgave 1966
Øye,A.(1938) Nederving og individualisme. Oslo: Det Norske Samlaget
133

Kursopplegg:
Salutogenese,
styrkebaserte
tilnærminger, og
positiv psykologi
Nyere perspektiver på omsorg, behandling og rehabilitering: fra
patogenetisk svikt-orientert behandlingsmodell til helsefremming,
ressurs/styrke-metodikk og positive tilnærminger.
Presentasjon av salutogenese,
styrke-perspektivet, positiv-
psykologi: historikk, sentral
litteratur, praksis-områder
og klientgrupper.
Hvordan oppfatter, beskriver og forstår vi hjelpsøkende mennesker ?
Kartlegging, utredning og diagnostisering – hvilke følger har en
salutogenetisk og styrkebasert tilnærming ? Hva må forandres i måten vi
tenker, rapporterer og tilbakemelder på ?
Hvorfor er det så vanskelig å skifte fra problemfokusering og svartmaling til å på ’skattejakt’ i
arbeid med mennesker med problemer ?
Systematisk søking etter helse/funksjonsfremmende egenskaper/faktorer, resiliens, ressurser,
fordelaktige og gunstige modereringer, styrketenkning/sterke sider, beskyttende faktorer
Om å finne den riktige balansen mellom 5 faglige perspektiver:
1. Sykdomsperspektivet – basert på diagnostisering og kategoriserende avgrensning
av svikt, lidelser, sykdommer (hva feiler personen ?)
134

2. Det dimensjonale perspektivet, basert på gradvise overganger og individuell
variasjon i egenskaper og trekk (hvem er personen ?)
3. Atferdsperspektivet, basert på tankegang om gjennom konkrete atferder å oppnå
mål innenfor gitte omgivelsesbetingelser (hva slags påvirkningsbetingelser
fungerer personen under)
4. Det livshistoriske perspektivet, basert på egen subjektiv og fortellende
fremstilling av hva en har opplevd i livsløpet (personens egen opplevelseshistorie)
5. Salutogenese/Styrke-perspektivet: positive ressurser, sterke sider, helse- og
funksjonsfremmende egenskaper og trekk (hva funker, hva er eg i stand til ?)
Tiltakstenkning og behandlingspraksis:
Hva er de virksomme faktorene i
behandlingsopplegg, hvilke forhold bidrar
til forbedring og løsning av problemer ?
Teknikk (15 %), positiv forventning (15%),
relasjon (30%), klientens egen
styrke/motivasjon (40 %)
Hvordan endres behandlingspraksis og støttetiltak gjennom målrettet
bruk av salutogenetisk, styrkebasert og positiv tankegang og tilnærming ?
Skal denne tilnærmingen erstatte eller supplere den ordinære
diagnostiserende og sykdoms/svikt-orienterte modellen ?
Å lære seg å snakke om sterke sider…..
Hva er grensene for salutogenetisk og styrkebasert tilnærming ?
Forskning og salutogenese, praksisevidens, kasuspresentasjoner.
“Out of the night that covers me,
Black as the Pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.”
( fra diktet "Invictus" av poeten William E. Henley)
135

Foredragsholdere:
• Daglig leder Habiliteringstjenesten/psykolog Einar Lunga
• Daglig leder Terje ’Bosse’ Litsheim, Leitevegen Ungdomsheim,
Leikanger/ i samarbeid med
• Arild Sivertsen; en 15 årig byungdom for tiden i barnevernstiltak–
demonstrerer bruk av styrkebasert metodikk i utredning, samhandling og
oppfølging
136

Litteratur
D. Saleebey, 2. ed., The Strengths Perspective in Social Work Practice. White Plains, N.Y.:
Longman. 1997
Wolin, S. J. and S. Wolin. 1993. The Resilient Self: How Survivors of Troubled Families Rise
Above Adversity. New York: Villard Books
Rapp, C. A. 1998. The Strengths Model: Case Management with People Suffering from
Severe and Persistent Mental Illness. New York: Oxford University Press.
Brendtro, L., & Larson, S. (2005). The resilience revolution. Bloomington, IN: National
Educational Service.
Antonowskis publikasjoner
Antonovsky A. ( 1979). Health, stress, and coping. San Francisco: Jossey-Bass.
Antonovsky A. ( 1984a). "A call for a new question-- salutogenesis --and a proposed answer-the
sense of coherence", Journal of Preventive Psychiatry, 2( 1), 1 - 13.
Antonovsky A. ( 1984b). "The sense of coherence as a determinant of health". In J. D.
Matarazzo & S. M. Weiss (Eds.), Behavioral health: A handbook of health enhancement and
disease prevention. New York: Wiley.
Antonovsky A. ( 1985). "The life cycle, mental health and the sense of coherence". Israeli
Journal of Psychiatry and Related Sciences, 22( 4), 273 - 280.
Antonovsky A. ( 1987). "Unraveling the mystery of health: How people manage stress and
stay well". San Francisco: Jossey-Bass.
Antonovsky A. ( 1990). "A somewhat personal odyssey in studying the stress process". Stress
Medicine, 6, 71 - 80.
Antonovsky A. ( 1991). "The structural sources of salutogenic strengths". In C. L. Cooper &
R. Paynes (Eds.), Personality and stress: Individual differences. New York: Wiley.
Antonovsky A. ( 1992). "Can attitudes contribute to health?" Advances, 8( 4), 33 - 49.
Antonovsky A. ( 1993). "The structure and properties of the sense of coherence scale". Social
Sciences and Medicine, 36( 6), 725-733.
Antonovsky A. ( 1994). "The sense of coherence: An historical and future perspective". In H.
I. McCubbin, E. A. Thompson, A. I. Thompson, & J. E. Fromer (Eds.), Sense of coherence
and resiliency: Stress, coping, and health. Madison, WI: University of Wisconsin Press.
Antonovsky H., & Sagy S. ( 1986). "The development of a sense of coherence and its impact
on responses to stress situations". Journal of Social Psychology, 126, 213 - 225.
Antonovsky A., Sagy S., Adler I., & Visel R. ( 1990). "Attitudes toward retirement in an
Israeli cohort". International Journal of Aging and Human Development, 31( 1), 57 - 77.
Antonovsky, A. (1993). The implications of the Salutogenesis: An outsider's view. In A. P.
Turnbull, J. M. Patterson, S. K. Behr, D. L. Murphy, J. G. Marquis., & M. J. Blue-Banning
(lids. ), Cog-&we coping, families and disability (pp. 111–122). Baltimore: Paul Brookes.
137

Foredrag Helsesøsterkongress april 2004 ved psykolog Einar Lunga
Foredrag helsesøsterkongressen –april 2004 – ved Einar Lunga
Individualitet og variasjon som utfordring i
arbeid med barn. Grensene for og
faremomenter i diagnostiske tenkemåter
Alle barn som kommer til verden, og som skal vokse opp og bli til noe, er i utgangspunktet
fullstendig unike størrelser – og verken foreldrene eller institusjoner i samfunnet kan vite
hvem og hva det enkelte barnet er og kan bli til. Foreldrene og andre voksne personers
viktigste oppgave er å gjøre plass i og åpne opp verden for det enkelte barnet, og gi barnet
trygge og kjærlige rom for å utprøve, utfolde og utforme sin potensielle individualitet i
samvirke med omgivelsene og andre mennesker. Forskning har etter hvert vist ganske
ettertrykkelig at voksne bare i begrenset grad kan forme barns særpreg og individualitet, selv
om de påvirker den på andre måter.
I dette foredraget skal jeg gå inn på individualitet som utfordring i våre møter med barn, hva
slags rolle individualitet og særpreg spiller i barnas liv, utvikling og møte med andre. Jeg vil
drøfte hvor bevisste og flinke er vi fagfolk når det gjelder å oppfatte individualiteten hos de
barna vi skal hjelpe på ulike måter, hva individualitet bunner i og springer ut av, hvordan den
uttrykker seg på godt og ondt, hvordan den kan medføre å være involvert i problemutvikling
og vanskelig atferd ?
Noen av de tema som vil bli gjennomgått -
Individualitet er et krevende fagområde, og blir ofte oversett av medisinsk, psykologisk,
pedagogisk og sosialfaglige fagpersoner. Hvorfor ?
Den amerikanske psykologen Gordon Allport var spesielt opptatt av å utvikle et idiografisk
perspektiv (motsatt: nomotetisk – det generelle og fellesmenneskelige) i psykologien der den
enkeltes individualitet er hovedfokus. Han skrev i 1961: ”Menneskets mest fremtredende
kjennetegn er hans/hennes individualitet. Et enkeltmenneske er en unik naturlig skapning. Det
har aldri eksistert en person akkurat som deg, og det vil heller aldri komme til å eksistere en
138

igjen. Alle vitenskapene, inkludert psykologien, har tilbøyelighet til å neglisjere
individualitetens viktige kjennsgjerning.’ Psykiateren C. Jung hevdet at for å finne ut hva
som er virkelig individuelt i oss selv, kreves det dyp ettertanke; og underveis innser vi hvor
uvanlig vanskelig oppdagelsen av egen og andres individualitet faktisk er. Han omtaler
’individualitet’ som en delikat plante, som kan ivaretaes eller forsømmes hos mennesker.
Alle levende vesener uttrykker i en eller annen forstand sitt særpreg og sin egenart når de
lever. Mennesker gjør dette på komplekse og kulturstyrte måter, i form av ulike typer av
selvfremstillinger og 'selv-narratisering', der en gjør rede for og forteller om seg selv, sin
livshistorie, hvem en er, finner ut hva en passer til og sammen med, osv.. I og med at det
menneskelige er så uoverskuelig mangesidig og variert, må den enkelte søke ut i verden og
utforme seg selv som individuell skikkelse gjennom å finne frem til, låne, utprøve og forkaste,
og etter hvert innforlive seg med og bruke roller og gester blant alt det som en har tilgang til.
Mennesker har et biologisk og psykologisk behov for å finne frem til sitt særpreg og
føle seg enestående, og kan ofte gjøre dette på uforutsigbare og overraskende måter.
Den enkeltes særpreg og egenart utgjør samtidig en viktig og uerstattelig side ved
den menneskelige og samfunnsmessige virkeligheten, noe som lenge har vært
oversett både i sosiologisk og sosialpsykologisk tenkning. Særpregete og unike
enkeltmennesker preger i virkeligheten vårt moderne samfunn, og er kanskje den
viktigste menenskelige ressursen et samfunn har. Det er derfor ikke riktig å oppfatte
individualitet som noe som først og fremst finnes adskilt og iboende hos den enkelte,
slik man lett gjør i individualistisk forståelsesmåte. Man må samtidig se på hvilke
sosiale settinger, arenaer, nettverksmønstre og uttrykksmuligheter som den enkelte
har til å utprøve, uttrykke, utfolde og etter hvert få anerkjennelse og verdsetting av
andre for sin individualitet
Den positive vurdering av individualitet er ifølge den tyske sosiologen Ulrich Beck et moderne
fenomen. I tidligere historiske individualiseringsfaser har har individualitet hovedsakelig blitt
likestilt med avvik, tåpelighet, syndig - blitt forstått på en nedsettende måte. Beck peker på at
innenfor rammen av det gamle enhetlige og lukkete samfunn er individualitet bare den minste
enhet i et forestilt hele, og ikke noe som den enkelte kan uttrykke seg gjennom. I moderne
samfunn skjer det en oppvurdering av det individuelle, sammen med institusjonelt basert en
avstandardisering av livsgrunnlag, livsstiler og mønstre.
Men bevisstheten om individualitet og særpreg som sanfunnets viktigste ressurs sitter mange
ganger langt inne. I en satirisk novelle fra 1972 ('Harrison Bergeron') skriver Vonnegut. 'Året var
139

2081, og alle var endelig blitt like. De var ikke bare like for Gud og Loven. De var like på alle
tenkelige måter. Ingen var smartere enn noen andre. Ingen hadde bedre utseende. Ingen var
sterkere eller raskere enn noen andre'. I Vonneguts novelle-verden blir likheten lovfestet og
følges opp av offentlige likhetsskapende organer som sikrer utjevning av forskjeller gjennom
handicappingstiltak og normaliserende tiltak. Det er åpenbart at likhet såvel som forskjeller
mellom mennesker er noe som også henger sammen med livsbetingelsene i samfunnet. Det
ubegrensete likhetssamfunnet i sosialdemokratisk eller kommunistisk regi kan være like
monstrøst som det ubegrensete forskjellsamfunnet i regi av høyrebevegelser.
Den tyske filosofen og teologen Kurt Nowak (1992) hevder at et av kjerneproblemene i det
moderne samfunnslivet at vi må bli i stand til å akseptere menneskelig mangfold, noe som
også omfatter den biologisk gitte mangfoldigheten hos mennesker. Nowak mener at virkelig
fremskritt i den menneskelige tilværelsen vil vi først kunne oppnå når vi ikke lenger møter
eller opplever menneskelig mangfold som belastning eller trussel, men makter å ta imot
mangfoldet i full aksept som en rikdom som er gitt oss.
”Individualitet og særpreg som utfordring i
arbeid med barn. Grenser og
faremomenter ved bruk av kategorisering
og A4 tenkning”
Lunga startet foredraget med å hevde at individualitet kan være vanskelig å forstå, selv om i
alle snakker om individualitet i dag. Det er nesten slik at alle snakker om været, men ingen
gjør noe med det. Alle mennesker kommer til verden som unike størrelser, enestående
muligheter…en av over 6 milliard som ikke er lik noen andre..Hva kan en gjøre ut av denne
unike sjansen som hvert enkeltmenneske utgjør ? Det å forstå bedre hvordan individualitet
innvirker på barns utvikling og møte med omverdenen, er avgjørende i vår omgang med og
behandling av barn…enten man er oppdragere eller fagpersoner
I moderne frie og åpne samfunn spiller den enkeltes individualitet og særpreg i økende
omfang en avgjørende rolle for hva slags livsløp man får og hvilke livsmuligheter man har.
Vi lever så å si i individualitetens tidalder – som både gjør det mulig og krever av oss at vi
skal kunne leve våre egne liv som særpregete enkeltpersoner; det kreves av oss at vi makter å
bli den man er og kan være, å bli seg bevisst og uttrykke hvem man er og hvilket livsmønster
som passer for akkurat meg.
I dag gir særpreg og originalitet mer enn noensinne opphav til beundring, til sosial
oppmerksomhet. Det finnes etter hvert mennesker som har som sitt levebrød å utforske og
140

presentere sitt eget særpreg, særlig i media og underholdning. Det er en ressurs, en verdi å
kunne være seg selv – som idoldeltakerne alle uttrykker det før de skal opptre..
Individualitet dannes i møtet mellom et knippe av muligheter, i utgangspunktet gitt den
enkelte i det genetiske mønstret hos hver av oss…og de muligheter barnet har til å utfolde,
uttrykke og prøve ut dette mønstret i møtet med sosiale arenaer og andre menneskers
reaksjoner..Foreldrenes oppgave i dette møtet er en dobbelt ’oversettelse’, å oversette barnet
til verden og verden til barnet.. Foreldre forhandler så å si med barna slik at de kan finne det
som er den beste veien inn i verden og samtidig til hvem de selv er og vil være, og barna
utvikler seg og finner frem til sitt særpreg i emosjonelt forankret samspill og utveksling med
andre. Gjennomsnittsbarnet finnes ikke, barn kan og skal også være særepregete, det er
selvsagt like normalt som at voksne er det.
Både som foreldre og fagfolk må vi gjenoppdage individualitetens betydning, og gi rom for
entusiasme og utveksle følelser i møtet med særpregete barn. Skoleverket må tåle underlige
og ekstraordinære barn, som ofte senere er de som på ulike områder gir viktige bidrag til
samfunnet i voksen alder…voksne som når langt har sjeldent vært tamme og vanlige som
barn…de har ofte fremstått som krevende og sære barn….Individuell variasjon er en
avgjørende ressurs i et mangfoldig samfunnet der ulike mennesker utfyller hverandre på
forskjellige områder. En skole som tenker gjennomsnittselever, som standardiserer og
uniformerer kan derfor aldri bli riktig for elevene – den gode skolen er en rommelig skole
som fremmer alle barns egne prestasjonsevne, i alle mulige retninger…ikke i bare en retning.
Økonomiske begrensninger og krav til sosial standardisering og uniformering må ikke få
avgjøre om barn får adgang til å utvikle seg og sitt individuelle særpreg.
Lunga definerte individualitet med ”enkeltvesen eller enkeltperson; det som ikke kan deles
opp, individum – det udelelige’’. Andre beslektede begreper er privathet, diversitet
(mangfold), den enkelte, særpreg, egenartet, unik og idiografisk. Diagnostisering av barn uten
forståelse for det individuelle særpregets rolle er en betenkelig fremgangsmåte, nettopp fordi
barn med sær og krevende natur lett kommer i motsetning til sine omgivelser og voksne…og
når barn i dag oppfører seg aparte og ’avvikende’ er det fristende med diagnostisering – hva
feiler det denne underlige ungen ? Mange av våre populærdiagnoser en antagelig
feilkonstruerte, fordi de ikke har tatt utgangspunkt i at barn genetisk sett er svært ulike når det
gjelder egenskaper som aktivitetsnivå, sosiale behov, emosjonell intensitet, osv..
Begrepet psykisk utviklingshemmet er også en betenkelig kategorisering som ”skaper” en
gruppe mennesker uten individuelt særpreg og egen personlighet.
Foreldre trenger ofte mest hjelp for å støtte og kanalisere individualiseringsprosessen hos sine
egne barn, særlig dersom barna har uvanlige og overraskende egenskaper og væremåter.
Genetiske syndromer kan medføre tildekking og maskering av barnets særpreg, fordi vi som
mennesker har en overdreven evne til å kategorisere andre, til å bli blind for deres individuelle
særpreg. Når barnet har Down syndrom, så ser vi lett ikke lenger at barnet først og fremst har
sitt eget særpreg, syndromet så å si stjeler barnets individualitet….
Individualitet er en ressurs for den enkelte, samfunnet, for hjelpeapparatet og tiltakene – som
det er avgjørende å utvikle forståelse for og ta i bruk i det en gjør som oppdragere og fagfolk
for barn.
Lunga hadde et spennende foredrag hvor han brukte humor og også fremførte utvalgte dikt
med individualitet som tema. Tusen takk!
141

142

Velegg:
Adolescent Health: The Role of Individual Differences. Contributors: Patrick C. L. Heaven - author. Publisher:
Routledge. Place of Publication: New York. Publication Year: 1996.
Children’s conceptions of illness
Themes Examples
1.
Non-localised, non-specific
feeling states
‘Feeling bad’, ‘not right’
2.
Non-localised but specified
feeling states
Non-localised ‘soreness’ or ‘pain’
3.
Specified and localised somatic
feelings
‘Stomach aches’
4. Visible external signs ‘Swollen joints’, ‘spitting up stuff
5.
Objective signs not immediately
‘Hot forehead’, ‘sugar in urine’
visible
6.
Disease concept or specific
diagnosis
‘Appendicitis’, ‘chicken pox’
7.
Mood, motivational, attitudinal
states
‘Grouchy’, ‘irritable’, ‘unhappy’
8. Increase in sick role behaviour
‘Want to lie down’, ‘go to bed’, ‘tell
mother I am sick’
9. Altered conventional role ‘Don’t go to school’
10.
Behaviour or intentions of
others
‘Mother gives me medicine’, ‘husband
looks after me’
Explicit restriction of illness
11. ‘If I just have a cold, I am not sick’
concept
Source: Campbell
1975
Burbach and Peterson (1986), which were discussed in the previous section. When
adolescents are asked to explain what ‘being healthy’ means to them, they typically suggest
the following (Millstein and Litt 1990:431):
• Living up to one’s potential
• Being able to function physically, mentally, and socially
• Experiencing positive emotional states
143

Oversikt over vedlegg
1. Håpskala for barn
2. Håpskala for Voksne
Appendix A: The Children's Hope Scale
Directions: The six sentences below describe how children think about
themselves and how they do things in general. Read each sentence carefully.
For each sentence, please think about how you are in most situations. Place a
check inside the circle that describes YOU the best. For example, place a check
( ) in the circle (○) above "None of the time," if this describes you. Or, if you
are this way "All of the time," check this circle. Please answer every question
by putting a check in one of the circles. There are no right or wrong answers.
1. I think I am doing pretty well.
○
None of
the
time
○
A little of
the time
○
Some of
the
time
○
A lot of
the
time
○
Most of
the time
2. I can think of many ways to get the things in life that are most im-
portant to me.
○
None of
the
time
○ A little of
the time
○
Some of
the
time
○
A lot of
the
time
3. I am doing just as well as other kids my age.
○
None of
the
time
○
A little of
the time
○
Some of
the
time
○
A lot of
the
time
○
Most of
the time
○
Most of
the time
4. When I have a problem, I can come up with lots of ways to solve it.
○
None of
the
time
○
A little of
the time
○
Some of
the
time
○
A lot of
the
time
○
Most of
the time
5. I think the things I have done in the past will help me in the future.
○
None of
the
time
○
A little of
the time
○
Some of
the
time
○
A lot of
the
time
○
Most of
the time
○
All of
the time
○
All of
the time
○
All of
the time
○
All of
the time
○
All of
the time
144

Appendix B: The Adult Trait Hope Scale
Directions: Read each item carefully. Using the scale shown below, please select the number that best descri
provided.
1 = Definitely False
2 = Mostly False
3 = Somewhat False
4 = Slightly False
5 = Slightly True
6 = Somewhat True
7 = Mostly True
8 = Definitely True
1. I can think of many ways to get out of a jam.
2. I energetically pursue my goals.
3. I feel tired most of the time.
4. There are lots of ways around any problem.
5. I am easily downed in an argument.
6. I can think of many ways to get the things in life that are important to me.
7. I worry about my health.
8. Even when others get discouraged, I know I can find a way to solve the problem.
9. My past experiences have prepared me well for my future.
10. I've been pretty successful in life.
11. I usually find myself worrying about something.
12. I meet the goals that I set for myself.
Notes: When administering the scale, it is called "The Future Scale." The Agency subscale score is derived b
Pathway subscale score is derived by adding items # 1, 4, 6, and 8. The total Hope Scale score is derived by
Pathway items. From C. R. Snyder, C. Harris, et al., "The will and the ways: Development and validation of
hope", Journal of Personality and Social Psychology, © ( 1991), Vol. 60, p. 585. Reprinted with the permiss
Association and the senior author.
145