Begeistret Vinter 2015

Fra mammahjertet
Jeg synes det er viktig å være takknemlig. Telle alle de små og
store velsignelsene i hverdagen. Jeg skriver om det, snakker
om det og leser om det. Jeg jobber med det. Øver meg på
å se det vakre i en kaotisk morgenstund der en trøtt mamma
og tre små, som er forbausende fulle av energi og meninger
om alt mulig (inkludert hva de skal ha på seg og ikke),
skal komme seg ut av huset og til barnehagen. Og helt ærlig,
det er mange dager jeg ikke klarer det. I alle fall ikke der og
da. Noen dager kan hverdagen være litt mye, synes jeg. Jeg
er bare litt for trøtt, har litt for mange bekymringer i hodet,
dårlig samvittighet, og andre sånne ting som ikke er noe morsomt.
Jeg setter meg kanskje ned med Bibelen eller andaktsboka
for å få rett fokus. Eller jeg prøver å bare være tilstede
når jeg går gjennom skogen hjem fra barnehagen. Men så
klarer jeg ikke det heller. Heldigvis at ikke Gud også ber meg
om å skjerpe meg. Det holder at jeg gjør det selv. Gud ga meg
nemlig en genial påminnelse en slik dag. En dag der det føltes
som jeg aldri fikk hodet over vannet, og jeg kunne ha vunnet
prisen for «Tidenes dårligste mamma». (Jammen godt jeg kan
si unnskyld til mine søte små. Og mannen min).
Dagen begynte med at jeg måtte fortelle 5-åringen at han
ikke kunne gå i bursdagen han gledet seg sånn til. Oppkast
om natta medfører dessverre mer enn bare å være hjemme
fra barnehagen. Det lille ansiktet hans falt litt sammen da jeg
sa det. Da kom jeg på noe jeg lærte på et seminar i barnehagen.
Om å bekrefte barns følelser. «Jeg skjønner godt at du
ble lei deg nå», sa jeg, «du hadde jo gledet deg slik til den
bursdagen. Det var dumt at du ble syk nå». Da var det som
om ansiktet lysnet litt. Han kikket på meg og nikket. Så gikk
han ut i dagen. Og hadde en fin dag.
HEIDI GELLEIN er forfatter og formidler med et hjerte
som brenner for jenter og kvinner. Hun har skrevet to
bøker: «Mammahjerte» (2013) og «God nok» (2014),
begge utgitt på Luther forlag.
Hun har tidligere jobbet som skribent i avisen «Dagen».
Heidi bor i Grimstad med mann og tre barn.
Jeg hadde ikke en fin dag. Helt til jeg plutselig ble minnet på
denne lille episoden. Det var som om Gud dultet borti meg og
sa: «Sånn er det jeg møter deg på dårlige dager. Jeg skjønner
deg. Du behøver ikke streve sånn. Ta imot mitt klapp på
skulderen, min forståelse, og slapp av». Og forresten: «Klapp
deg selv på skulderen og si at du skjønner deg selv. Det er
helt greit å ikke alltid føle på alt det gode». Da skjønte jeg det.
Akkurat som min lille sønn kunne løfte hodet og møte dagen,
kunne jeg gjøre det samme. Det rare var at da jeg bare hadde
fått litt forståelse fra Gud og meg selv, så var det plutselig
ikke så vanskelig å se alle velsignelse rundt meg og endre litt
fokus inni det trøtte hodet
32