sterke budskap

Å være velkommen
Velkommen til Karmøy og Forkynner- og
lederkonferansen, sa forrige redaktør i Det
gode budskap og forstander i Klippen,
Vedavågen, Leif Frode Svendsen, i åpningen
av samlingen. Og vi følte oss velkomne i en
konferanse der mye var lagt til rette for at
tilreisende og møtebesøkende skulle føle
seg hjemme.
Velkommen til Det gode budskap, hørte jeg noen måneder
tidligere da jeg ble ansatt som redaktør. Velkomsten fikk jeg
av ledere i MHU, fra redaksjonsrådet og fra fem tidligere
redaktører, ja, sågar på trykk i Budskapet fra den forrige
redaktøren. Og jeg følte meg velkommen da forholdene
ble lagt til rette for en god tilnærming til en oppgave som
krever både årvåkenhet og tilstedeværelse. Det var møte
med MHUs arbeidsutvalg, møte med hele MHU, samling
med Redaksjonsrådet og med flere personer som har vært
redaktører i herværende blad i en mannsalder samlet. Jeg har
følt meg velkommen.
Velkommen til Misjonshuset og De frie evangeliske
forsamlinger, sa menighetens eldste da jeg for cirka fem år
siden gikk inn som medlem av menigheten etter å ha gått
fast på møtene der et års tid. Det har vært en menighet og et
fellesskap hvor jeg har følt meg hjemme, fått nyte både sang
og gode budskap, og kjent menighetens støtte når livet har
bydd på motgang. Trolig var det anbefaling fra personer i
menigheten som gjorde at jeg i det hele tatt kom i betraktning
i stillingen som redaktør. Det fornemmes godt å kjenne at
man har ryggstøtte når en går inn i en slik oppgave.
Min fartstid blant de frie venner er ikke imponerende lang.
Likevel var det blant de frie jeg startet et slags menighetsliv
da jeg som barn gikk på søndagsskolen i Betel, Larkollen. Her
fulgte jeg min mor på møter og opplevde mennesker så grepet
av Gud at de gråt uhemmet. Det var vekkelse og fornyelse
i Larkollen, noe som satt spor i et barnesinn. Dessverre har
denne utpostmenigheten opphørt for mange år siden.
Vi er fullstendig klar over at det å sette seg i en redaktørstol er
å stille seg laglig til for hugg. Å ta hånd om et blad som mange
kanskje betrakter som et kjært familiemedlem, eller et barn,
er en utfordring. Det vil være mange oppfatninger av hvordan
dette bladet skal håndteres. Det kan være sterke meninger
om hva som må frem og hva som ikke skal omtales. I møte
med tidligere redaktører hørte jeg beretninger som man i
dag kan smile av, for eksempel ved innføring av fargebilde i
Budskapet. Vi har forståelse for at det på gjeldende tid har
vært betydningsfullt og kanskje skremmende for noen å se
at det ble kulørt presse av deres kjære blad. I dag er Det gode
budskap også på Internett og kan leses verden over.
Muligens er det denne utsatte posisjonen som har gjort at
enkelte, litt humørfylt, har kondolert, i stedet for å gratulere
meg med redaktørjobben?
Det er det gode, gamle budskapet – både bladet og Guds
ord – vi til syvende og sist er opptatt av. Bladet skal formidle
Ordet. Det har det gjort i over 100 år. Metodene kan endres,
men budskapet er det samme.
Det er med ydmyket, men også med glede og forventning
jeg tar til med oppgaven. Jeg har på alle måter følt meg
velkommen. Som redaktør ønsker jeg nå deg som leser,
velkommen til å møte Gud og hans folk i Det gode budskap.
Oddwin Solvoll
NR 3 2012 5