lastes ned her - Du store verden!

Crossover- og verdensmusikkfeltet:
Behov for felles organisering?
Forprosjekt for verdensmusikksammenslutning
April 2010
Av Anne Ellingsen, Kulturanalyse.no
Oppdragsgivere:
Global Oslo Music
Samspill International Music Network
Du store verden!
Cosmopolite
1

Om leverandøren av denne rapporten
Denne rapporten er utført av konsulentfirmaet Kulturanalyse.no, som
tilbyr interkulturell analyse, rådgiving og journalistikk. Firmaet ledes av
sosialantropolog Anne Ellingsen (dr.polit.) og har samarbeidspartnere innen
forskning, undervisning og medier.
Firmaet ble startet i 1995
under navnet “Ellingsen Kitap”.
(Kitap er tyrkisk for det arabiske
ordet kitab, som betyr bok.)
INTERKULTURELL ANALYSE, RÅDGIVNING OG JOURNALISTIKK
Ellingsen Kitap forsynte i mer enn ti år landets biblioteker med flerspråklig
litteratur og musikk. Firmaet endret i 2009 navn og virkeområde, og fremstår
nå som Kulturanalyse.no.
Kulturanalyse.no er lokalisert i Oslo. Firmaet betjener bedrifter og organisasjoner
i privat så vel som offentlig sektor. Hovedtyngden av virksomheten består i dag av
utredningen innen kultursektoren og foredrag om aktuelle temaer.

Crossover- og verdensmusikkfeltet:
Behov for felles organisering?
Forprosjekt for verdensmusikksammenslutning
April 2010
Av Anne Ellingsen, Kulturanalyse.no
Oppdragsgivere:
Global Oslo Music
Samspill International Music Network
Du store verden!
Cosmopolite

Tittel:
Crossover- og verdensmusikkfeltet: Behov for felles organisering?
Forfatter:
Anne Ellingsen, Kulturanalyse.no
Oppdragsgivere/utgivere:
Du store verden!
Cosmopolite
Samspill International Music Network
Global Oslo Music
Referat:
Denne rapporten analyserer behovet for et forbund for crossover- og verdensmusikkfeltet
i Norge. Den presenterer synspunktene til et bredt utvalg aktører i musikklivet fra
hele landet; musikere, arrangører og representanter for ulike forbund. Tema i
rapporten er hvilket behov som finnes for en felles plattform. Kvalitative intervjuer
og en nettbasert spørreundersøkelse inngår i studien.
Emneord:
arrangør, musiker, musikk, verdensmusikk, organisasjoner,
inkludering, forbund, samarbeid
Foto:
Einar Ytrelid / Knut Utler
Dato:
April 2010
ISBN-nr.:
978-82-997205-6-4

INNHOLD
Forord ............................................................................................... 5
Bakgrunn ............................................................................................ 6
Initiativtakerne ................................................................................ 8
Nasjonalt forbund for verdensmusikk ....................................................... 9
Metode .............................................................................................11
Intervjuer .....................................................................................11
Spørreundersøkelse .........................................................................12
”Den andre musikken” ...........................................................................13
Informanter ........................................................................................15
Funn ................................................................................................17
Anerkjennelse ................................................................................17
Interesseorganisasjon. .......................................................................19
Organisering .................................................................................24
Møteplasser ..................................................................................26
Konserttilbud .................................................................................26
Styrke utøvernes stilling .....................................................................31
PR og publikum ..............................................................................32
Konklusjon .........................................................................................33
Litteratur ...........................................................................................35
Appendiks: Spørreundersøkelse ................................................................36

FOrOrD
I februar 2010 ga initiativtakerne til dette prosjektet meg i oppdrag å kartlegge
det eventuelle behovet for et felles forbund for crossover- og verdens musikkmiljøene i
Norge. Grunnen til at jeg ble satt på denne opp gaven, er en tidligere kartlegging jeg har
gjort av publikums- og interesse grupper for Riksscenen.1 Også en doktoravhandling om
Rikskonsertenes flerkulturelle satsning (Ellingsen 2009) har vært en nyttig bakgrunn for arbeidet
med dette prosjektet.
Et kartleggingsoppdrag av denne typen kunne hatt flere mulige vinklinger. Man kunne se på
arbeid som har vært gjort tidligere i det flerkulturelle musikkfeltet, enten praktisk, teoretisk
eller begge deler. Et annet alternativ er å kartlegge ønsker og behov som eksisterer i dag.
Initiativtakerne ønsket en slik kartlegging av nåtidige og mulige fremtidige behov. Oppdraget
for denne rapporten har vært å undersøke hvordan ulike aktører tenker seg veien framover:
hvilke ønsker og behov har mulige deltakere i en slik organisasjon? Man ville også synliggjøre
bredden i feltet, blant annet det geografiske og profesjonsmessige spennet blant utøvere og
organisatorer.
Det er mitt håp at rapporten vil være nyttig ved en eventuell etablering av en felles organisasjon
på verdensmusikkfeltet.
Jeg vil rette en stor takk til alle som har bidratt til denne rapporten, enten gjennom å gi
bakgrunnsinformasjon, stille opp til intervju, svare på surveyen, yte assistanse med layout eller
lese manus.
Anne-Britt Gran ved Handelshøyskolen BI og Ellen Aslaksen i Norsk kulturråd har kommet
med nyttige tips.
Takk til Einar Ytrelid og Knut Utler for bruk av billedmateriale.
Ansvarlig for sluttproduktet står naturligvis jeg selv.
1. http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2009042714580939487754 (19.2.2010)
5
Anne Ellingsen
Kulturanalyse.no

BAKgruNN
I denne rapporten skal vi se på behovet for en eventuell organisering av verdensmusikk feltet.
Før vi tar for oss denne problemstillingen, kan det være formålstjenlig å skissere noen likheter
og ulikheter mellom jazz og folkemusikk på den ene side og verdensmusikkfeltet på den annen
side.
Norsk Jazzforum er en medlems- og interesseorganisasjon som samler det norske jazzmiljøet.
Medlemmene består av festivaler, klubber, storband, profesjonelle musikere, studenter
og regionale sentre. Forumet ble etablert i 1953, og fant sin nåværende form i 1997. Dette
skjedde ved at to organisasjoner, Foreningen Norske Jazzmusikere og Norsk Jazzforbund, ble
slått sammen. Forumet etablerte i 2005 Nasjonal Jazzscene, som i dag er en egen stiftelse,
med eget styre og administrasjon. Ved siden av en rekke andre aktiviteter driver forumet
plateselskapet Odin, og står bak tidsskriftet Jazznytt.
Folkemusikk- og Folkedansorganisasjonen i Noreg ble etablert i 2009, som den samlende
organisasjonen for folkedans- og musikkmiljøet. Den er resultat av sammenslutningen av
Norsk Folkemusikk- og Danselag og Landslaget for Spelemenn. Organisasjonen er en åpen
interesseorganisasjon for medlemmer i lokale lag, særlag og yrkesutøvere innen folkemusikk
og folkedans. Enkeltpersoner kan melde seg inn direkte.
Jazzmiljøet har vært en drivende kraft i etableringen av Nasjonal Jazzscene, som startet som
et samarbeid med Cosmopolite og klubbscenen Belleville og åpnet i egne lokaler i 2008.
Folkemusikkmiljøet har drevet fram etableringen av Riksscenen, som åpnet i 2009. Begge
scener er resultat av lang tids arbeid innen godt organiserte miljøer. I tillegg til egne scener i
hovedstaden har både jazz og folkemusikk mange arenaer rundt om i landet.
De samlende organisasjonene innen folkemusikk og jazz har i stor grad overlappende
formål. Her er trukket ut noen sentrale punkter, slik jeg leser presentasjonene på organisasjonenes
hjemmesider:
1) bedre ressurs- og kompetanseutnytting ved å samle kreftene
2) være en felles stemme overfor politikere og bevilgende myndigheter
(være en interesseorganisasjon)
3) bedre utøvernes stilling ved å styrke rammebetingelsene og gi råd og rettledning
4) drive kompetanseheving
5) drive og videreutvikle spillearenaer
6) styrke genrens posisjon i offentligheten
7) drive intern koordinerings- og informasjonsvirksomhet
På verdensmusikkfeltet finnes det mye aktivitet rundt om i landet, og man har en stor, veletablert
scene i Oslo, nemlig Cosmopolite. Men mens både jazzmiljøet og folkemusikkmiljøet har
6

lang tradisjon for organisering, er det motsatte tilfelle med verdensmusikken. Organisering
i det hele tatt, og en felles organi sasjon i særdeleshet, vil være en ny situasjon for
dette feltet. (Her ser vi bort fra mindre organisasjoner som Samspill, og organisering
innen ulike spesifikke genre og geografiske områder, som tango, afrikansk dans og så
videre).
Verdensmusikkfeltet i Norge har vært drevet fram av ildsjeler. Fra tidlig på 70-tallet er anekdotene
mange om musikkglade mennesker som åpnet sine hjem for musikere langveisfra. Konserter
som var annerledes enn det meste man hadde hørt tidligere, ansporet til videre arbeid for å la
flere få oppleve denne musikken.
I 1998 dokumenterte Norsk Kunstnerråd at mer enn 500 artister med innvandrerbakgrunn
bodde og arbeidet her i landet (Ainashe 1998). Det fantes en rekke musikkscener, og flere
organisasjoner drev formidling av musikk fra mange deler av verden.
De siste årene er miljøet blitt bredere, og det har blitt mer institusjonalisert.
Det som gjerne går under betegnelsen ”verdensmusikk”, har også kommet inn på
statsbudsjettet. Forskjellige støtteordninger har vært med på å styrke – kanskje også å styre
– utviklingen (Aslaksen 1997, Baklien og Krogh 2002, Gran 2002).
Blant de som deltar på verdensmusikkarenaen, finner vi både utøvere med norsk bakgrunn
og innvandrede musikere. En av veteranene i norsk musikkliv, Kouame Sereba, opprinnelig
fra Elfenbenskysten, vant Folkelarmprisen for beste folkemusikkartist i 2009. Samtidig er det
en økende erkjennelse av at i en global sammenheng er også norsk folkemusikk eksotisk og
annerledes. Ofte inkluderes derfor denne musikken i begrepet verdensmusikk.
Initiativtakerne til dette forprosjektet er oppmerksomme på at ”verdensmusikk” er et
omdiskutert begrep. I søknaden om midler til forprosjekt presiseres det: ”i dette dokumentet
og i denne sammenhengen brukes begrepet verdensmusikk som et sekkebegrep for musikk
og musikere med forskjellig kulturell bakgrunn, fordi det er en hensiktsmessig og velkjent
karakteristikk. Vi legger imidlertid vekt på at det i publikumsarbeid og synliggjøring av
verdensmusikken utenfor fagmiljøene, er viktig å omtale musikere og deres musikk innenfor
de forskjellige musikkgenrene de tilhører”.
En rekke festivaler, klubber, spillesteder og andre arrangører driver i dag en utstrakt
virksomhet rundt om i landet. Her kan nevnes Førde Internasjonale Folkemusikkfestival,
Telemarkfestivalen, Columbi Egg, Tromsø World Music Festival, Riddu Riddu-festivalen, Mela
og Cosmopolite. I tillegg har vi jazzfestivalene. Mange andre kunne nevnes. Særlig gjelder det
om man tok med de mange arrangørene blant ulike etniske grupperinger.
Den landsdekkende Riksscene for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans
er i ferd med å bli etablert som en viktig nykommer på dette feltet. En etablert aktør
er Rikskonsertene, som er en betydelig produsent og Norges største konsertformidler.
Rikskonsertene har lenge satset tungt på verdensmusikk, både gjennom faste konsertserier og
en årlig festival.
7

NRK P2 dekker verdensmusikk, i første rekke ved programposten Jungeltelegrafen. Det
eksisterer flere plateselskaper som Grappa, Kirkelig Kulturverksted og Etnisk Musikklubb som
presenterer slik musikk.
Undervisning i såkalt rytmisk musikk, derunder også verdensmusikk, skjer ved flere høyere
læresteder. 2 Både Handelshøyskolen BI, en del videregående skoler og folkehøgskoler og
noen musikk- og kulturskoler har undervisning innen de rytmiske genrene. Læreplanen for
Grunnskolen krever at elevene skal kjenne til norsk og internasjonal musikk, og Den Kulturelle
Skolesekken vektlegger flerkulturell musikkforståelse. 3
Det finnes også et utøverforbund, Samspill International Music Network, som organiserer
musikere innen verdensmusikk
Det er altså en betydelig virksomhet på dette feltet. Allikevel har en felles organisasjon som
koordinerer virksomheten manglet, noe initiativtakerne til dette prosjektet ønsker å gjøre noe
med.
Initiativtakerne
Fire initiativtakere har gått sammen om å undersøke behovet for dannelsen av et forbund for
crossover- og verdensmusikk:
• Du store verden! (DSV) produserer transnasjonale prosjekter innen alle kunstdisipliner,
og arbeider for å styrke interkulturelle relasjoner i kunst- og kulturformidlingen
både nasjonalt og internasjonalt. DSV har ingen egen scene eller eget
hus, men finner samarbeidspartnere blant eksisterende aktører. Metoden er – i tillegg
til kunstformidling – informasjon, artistformidling og kompetanse- og påvirknings-
arbeid. DSV er dermed både en produsent og et nettverk.
• Cosmopolite er et spillested som ble opprettet i 1992 på initiativ av Miloud Guiderk.
I 1999, etter syv år i Industrigata på Majorstua, flyttet virksomheten til Møllergata. I
forbindelse med flyttingen ble virksomheten organisert som en stiftelse. I mars 2008
flyttet Cosmopolite ut av sine lokaler, og gjenoppsto senere samme år i Soria Moria
på Torshov. Cosmopolite har fått tilskudd over statsbudsjettets kap. 320 post 74 siden
2001. En rekke av verdens fremste utøvere innen jazz og verdensmusikk har stått på
Cosmopolites scene. I 2008 slo Kongen Miloud Guiderk til ridder av 1. klasse for hans
brobyggingsarbeid i musikken.
2. Noen av disse lærestedene er Universitetet i Oslo, Høgskolen i Oslo, universitetene og høgskolene i Agder,
Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Telemark. Høgskolen i Nesna har eget masterstudium vinklet mot
etnomusikologi. Ole Bull-akademiet, Grieg-akademiet og Norges Musikkhøgskole har også et undervisningstilbud
som omfatter rytmisk musikk i en rekke genre (Stortingsmelding nr. 21 2007-2008).
3. St. meld.nr. 8 (2007-2008) Kulturell skolesekk for framtida
8

• Samspill International Music Network (SIMN) har i mer enn ti år arbeidet for å fremme
verdensmusikken som en viktig del av kultur-Norge. Forbundet er en av flere organisasjoner
som ønsker å styrke stillingen til musikere med innvandrerbakgrunn. Samspill
er i dag den største medlemsorganisasjonen for musikere i verdensmusikkgenren.
Forbundet har mottatt støtte fra Norsk kulturråds Mosaikk-program. Samspills samarbeid
med Norsk Musikkråd førte til etableringen av verdensmusikk som fast post på
statsbudsjettet.
• Global Oslo Music (GOM) ble initiert av Malika Makouf Rasmussen ut fra ønsket om
å utvikle en produksjonsenhet som skal arbeide for å fremme crossover-, roots- og
verdensmusikk. GOM startet opp som en serie konserter på Dattera til Hagen i Oslo i
januar 2008. I løpet av det første året gjennomførte GOM 24 konserter og klubbkvelder.
Arbeidet er nå også internasjonalt, med etablering av kontakter i flere europeiske
land, med tanke på fremtidige samarbeidsprosjekter. Som et ledd i dette arbeidet
har GOM initiert et nordisk nettverk for arrangører kalt ”Nordisk Verdens- og rootsmusikk-nettverk”.
Nasjonalt forbund for verdensmusikk
Du store verden!, Cosmopolite, Samspill International Music Network og Global Oslo
Music (fra nå av kalt initiativtakerne) har i samtaler med meg gitt uttrykk for at man ser et behov
for å gå ut over egen organisasjon og se hva feltet trenger. Man refererer til at det har vært
gjort tidligere fremstøt i retning av å etablere et samarbeid mellom forskjellige arrangører,
men at dette opphørte på grunn av manglende tid og ressurser til gjennomføring. I følge
Omar Guiderk ved Cosmopolite lå det ikke noe systematisk arbeid bak disse forsøkene, som
strandet etter kort tid.
Det drives et utstrakt konsertliv rundt om i landet, med et variert publikum innen feltet
verdensmusikk. Allikevel opplever sentrale aktører arbeidet som tungrodd. Uttrykk som
brukes, er at man faller mellom stoler, og at man sliter i oppoverbakke. Det oppleves som at
alle jobber på sitt felt, og at arbeidet er lite koordinert. Tanken er at et forbund nasjonalt kan
styrke musikerne, samordne virksomheten, og løfte verdensmusikken som genre.
I sin søknad til Kulturrådet skisserer initiativtakerne noen mål:
– ”Tiden er moden for å forene de rike kreftene og ressursene som ligger i crossover- og
verdenmusikkfeltet for å skape en tydelig og sterk plattform for de mange musikere og deres
kunst som faller utenfor de ordinære forbund og miljøer deres kunst egentlig tilhører”
9

– ”Verdensmusikkfeltet er nå klart for med felles stemme å løfte et viktig felt i norsk kulturliv;
og utvikle dette feltets samarbeid med de øvrige musikkmiljøer … ”
– ”Sammenslutningen for verdensmusikk har til formål å styrke og løfte crossover- og
verdensmusikkfeltet i Norge og gi verdensmusikere en høyere status i det norske kulturlivet”
Initiativet til et felles forbund kom istand etter et arrangement i regi av Du store verden! våren
2008. En temasamling tok for seg forholdet mellom Norsk kulturråd og mangfold i kunsten 4 .
På arrangementet kom det fram at mange av deltakerne opplevde den delen av kulturlivet
som kan knyttes til kulturelt mangfold, som for eksempel verdensmusikk, som å ha en marginal
posisjon. Flere av innlederne trakk fram at dette gjaldt både arrangører og kunstnere. Dette,
mente de, gjør at mange gode utøvere forblir usynlige i stedet for å bidra til at norsk kulturliv
får en fornyelse.
På temasamlingen ble erfaringer fra Norsk Jazzforum og Norsk Rockforbund trukket fram.
Spørsmålet man stilte seg, var om verdensmusikken, på lignende vis som jazz og rock, kunne
trenge et sterkt, nasjonalt forbund som kunne samle og styrke feltet.
Initiativtakerne har samarbeidet uformelt gjennom mange år. Etter å ha hørt på synspunktene
som kom fram på temasamlingen bestemte de seg for å følge opp disse betraktningene ved
å forsøke å stable et nasjonalt forbund på bena.
Noen mål initiativtakerne ser for seg for en slik sammenslutning er:
• Anerkjennelse: Anerkjennelse av verdensmusikk som et viktig og verdifullt felt innen
norsk kulturliv
• Interesseorganisasjon: Forene arrangører og musikere i ett felles forbund / en
felles sammenslutning som et interesseorgan
• Organisering: Heve organisering av verdensmusikkfeltet til samme nivå som
tradisjonsmusikk, jazz, pop og rock
• Møteplasser: Skape møteplasser der arrangører og musikere diskuterer prosjektutvikling,
strategi og metode
• Konserttilbud: Jobbing mot festivaler og ”mainstream” konsertarrangører for
inkludering av verdensmusikk i deres repertoarer. Økt konserttilbud og koordinering
av konsertserier i hele landet
4. Tittelen på temasamlingen var: Norsk kulturråd og kulturelt mangfold – hvordan kan Norsk kulturråd stimulere
til at det skapes ny kunst på et kvalitetsnivå som bidrar til fornyelse av norsk kulturliv? Ole Jacob Bull, direktør i
Norsk kulturråd, Malika Makouf Rasmussen, musiker og produsent, Omar Guiderk, konsertarrangør ved Cosmopolite,
Samir M´kadmi, kunstner og kurator, og Farhad Kalantary, kunstner og representant for prosjektrommet
Atopia holdt innlegg på arrangementet.
10

• Styrke utøvernes stilling: Profesjonalisering og anerkjennelse av musikere / styrke
arbeidsvilkårene hos musikerne
• PR og publikum: Arbeid overfor publikum og medier
Denne rapporten vil presentere synspunkter som har kommet fram på hvert av disse punktene
fra aktører som er aktive på verdensmusikkfeltet. Hovedkonklusjonen er at det er et tilnærmet
entydig positivt syn på å danne en slik organisasjon.
MEtODE
Leseren vil ikke få presentert noen dyptpløyende teoretisk analyse i denne rapporten.
Fokuset er i stedet på behov hos ulike aktører i målgruppa. Rapporten er basert på dybdeintervjuer,
en nettbasert spørreundersøkelse, og litteratur / Internet-kilder.
Intervjuer
Rapporten inneholder 13 dybdeintervjuer med utøvere, arrangører og ledere av forbund.
Intervjuene var halvstrukturerte, og varte fra tyve minutter til to timer. Spørreskjemaet i
spørreundersøkelsen har fungert som intervjuguide, oftest fulgt opp med en mer uformell
diskusjon. I denne forstudien har det stått sentralt å finne hva folk i felten fremhever som
viktig. Metoden har derfor vært å unngå å legge føringer i spørsmålsstillingen i starten av
samtalen. Først etter en stund har jeg introdusert konkrete, mulige arbeidsfelt. Dermed
har samtalepartneren kunnet kommentere dette, etter selv å ha fremmet sine umiddelbare
tanker. Noen har valgt å uttale seg om flere av punktene, mens andre kommenterer kun enkelte
spørsmål.
Måten jeg har kommet i kontakt med intervjuobjektene på, er ved å benytte meg av mitt
allerede eksisterende nettverk. Videre har oppdragsgiverne kommet med tips. Utvalgte
respondenter på nettspørreundersøkelsen har også blitt kontaktet. Ikke alle har svart på
forespørselen om å stille opp til intervju. Dette gjelder rundt en fjerdedel av henvendelsene.
Måten personene har blitt valgt ut på, er dermed til en viss grad ved selvseleksjon, men har
også i seg et randomisert element. Fremgangsmåten har sine metodiske begrensninger
(Hellevik 1999). Undersøkelsen gir like fullt en pekepinn om hvordan de aktuelle problemstillingene
arter seg for en del sentrale aktører i feltet.
11

Noen av de som inngår i studien, er intervjuet i et møte, andre over telefon. De intervjuede har
fått oversendt referat på e-post like etter samtalen, for å kunne komme med innspill. Det har
også vært gjennomført sitatgodkjennelse før rapporten gikk i trykken. Hvert intervjuobjekt har
godkjent de delene av rapporten hvor de figurerer (inklusive biografiene).
Spørreundersøkelse
En nettundersøkelse på nettverket Du store verden!s hjemmeside utgjør deler av datagrunnlaget
(se appendiks). Spørreundersøkelsen ble gjennomført i samarbeid med Du store verden!.
Link til spørreundersøkelsen lå også ute på Samspill og Global Oslo Musics hjemmesider.
Undersøkelsen ble dessuten bekjentgjort via initiativtakernes e-postlister for musikkfeltet.
Respondentene fikk opplyst at de kunne velge å være anonyme, men ble oppfordret til å
gi kontaktinformasjon for et eventuelt intervju. Alle utenom en person valgte å oppgi slik
informasjon. (Denne respondenten forsto det som at kontaktinformasjon var obligatorisk, og
søkte å unngå å oppgi dette ved å sende svar direkte til e-postadressen til Kulturanalyse.no).
Kun Kulturanalyse.no har hatt tilgang til informasjonen fra spørreundersøkelsen.
Spørreundersøkelsen lå ute i elleve dager, og ga til sammen 17 svar. Spørreundersøkelsen
dekker til sammen følgende kategorier: musiker, komponist, rådgiver, produsent, prosjektleder,
festivalmedarbeider, journalist, informasjonssjef, daglig leder samfunnshus, konsulent, arrangør,
og matkulturformidler. Innspillene som kom via spørreundersøkelsen er fyldige, og supplerer
dybdeintervjuene. Materialet er brukt som utgangspunkt for utvelgelse av dybdeintervjuer.
Noen svar er også brukt direkte.
Ved en nettbasert spørreundersøkelse vil det være en selvseleksjonsproblematikk, ved at kun
de som er er tilstrekkelig interessert, svarer.
Spørreundersøkelsen har følgende spørsmål: 1) Mener du det er behov for et forbund for
verdensmusikk/crossover-feltet i Norge? 2) Hvis ja, hva mener du et slikt forbund kan gjøre for
deg som musiker/arrangør? (fungere som fagforening, konsertformidling, nettverksbygging,
annet?) 3) Hvis nei, hvorfor mener du det ikke er behov for et slikt forbund? Det er satt av et
felt i skjemaet for eventuelle kommentarer.
12

”DEN ANDrE MuSIKKEN”
Som en bakgrunn for diskusjonen innledes denne delen med en spesialversjon av NRK
P2s Jungeltelegrafen; fremført som innlegg på seminaret “Kulturlivets internasjonale
virkelighet – hvilket ansvar har mediene?”. Programledere er Sigbjørn Nedland og Arne Berg.
Jungeltelegrafen har i en årrekke presentert ”den andre musikken” – den som ikke høres
særlig mange andre steder i norsk radio. Her er et utdrag av innleget. 5
2. Heads
3. CD k
4. St
14. St
a. Velkommen til denne utgaven av Jungeltelegrafen
b. I dag skal vi diskutere norske medier og internasjonal musikk
c. Ikke minst hvorfor de er så redde for musikken
d. Ikke all musikk, men all musikk som ikke 1: er norsk eller 2: er angloamerikansk
e. Så skal vi ta for oss hvorfor dette først og fremst gjelder musikk, og ikke andre
kulturuttrykk
f. Til slutt skal vi se på det som faktisk er norsk, altså tradisjonsmusikken og
folkemusikken
g. Hvorfor er DEN bannlyst i norske radiokanaler?
h. Men alt dette siden – først skal vi ha litt musikk
a. Hovedøen Social Club: Jeg vil ha en blå ballong
b. LUS etter ett minutt eller så
a. Du hørte noe så sjeldent som en salsalåt fra A-lista på NRK P1.
Hovedøen Social Club er prosjektet til Sverre Indris Joner og hans kubanske
kumpaner, hvor de har gitt seg i kast med den norske populærmusikkarven og
arrangert den for kubansk orkester. Resultatet ble ekstremt populært i Norge i fjor,
og havnet på VG-lista, ikke minst PÅ GRUNN AV a-listinga på P1 - Norges største
radiokanal
b. Nå hadde det jo dette aldri skjedd hvis de hadde sunget på spansk
c. Eller hvis de hadde sunget UKJENTE låter
d. Det var nettopp det gjenkjennelige i ”Jeg Vil Ha En Blå Ballong” som gjorde at
Norges største radiokanal tok i den
e. Det var kanskje til og med det lett parodiske i den som fenget. Det var ikke
salsa på alvor, liksom
f. Men det VAR det jo. Sverre Indris Joner har spilt salsa i mange år, med sitt
faste orkester La Descarga, uten at noen norske radiokanaler har brydd seg.
Og i Hovedøen har han med seg musikere i verdensklasse – bassisten, for
eksempel, har tidligere spilt i Irakere, Cubas kanskje aller mest kjente band ...
g. Ja, før Buena Vista Social Club, da (...)
n. Musikk er på mange måter det som definerer radiostasjonens identitet, og som
skal tiltrekke seg og holde på publikum
o. Musikken skal altså skaffe publikum til det andre innholdet på radiokanalen
5. Utdraget er gjengitt i Seminarrapport, Kulturlivets internasjonale virkelighet – hvilket ansvar har mediene? 2009:
Du store verden!
13

17. St
p. - og holde på det publikummet og hindre dem i å skifte kanal! (...)
a. Dette gjør at de som bestemmer musikken for radiokanalene, har tatt kontrollen
over musikken bort fra programlederne og produsentene, og gitt den til en liten
gruppe – ofte bare et par-tre personer – som skal bestemme hele radiokanalens
musikkinnhold
b. Idealet er å skape en musikkprofil som alle lytterne til radiokanalen liker
c. Resultatet er at de blir livredde for å inkludere noe som helst som deler av
lyttergruppen IKKE liker, og som dermed får dem til å skifte kanal
d. Dette fører til en slags ”minste felles multiplum”-filosofi, der bare den musikken
får slippe til som ikke på noen måte kan oppfattes som så spesiell og uvanlig at
den kan støte noen bort
e. Slagordet for den slags radio har gjerne vært ”Give the people what they want”
f. Det høres jo svært demokratisk og fint ut
g. Ja, men det er ikke et dekkende slagord for hvordan virkeligheten ser ut. Det
mer korrekte slagordet ville være ”Give the people what they’re used to getting”
Også i Norge har vi en rekke dyktige utøvere av crossover- og verdensmusikk, men de forsvinner ofte i
mediebildet i forhold til rock, pop og jazz. Et unntak er den kjente gruppa Hovedøen Social Club.
Foto: Einar Ytrelid
14

INFOrMANtEr
Disse er intervjuet i rapporten:
Charles Mena, musiker og tekniker. Charles Mena er født i Nicaragua i 1954, og kom til Norge
i 1986. Han vokste opp i New York som medlem av en svart middelklassefamilie. Etter å ha
studert musikk med trommesett som spesialisering ved Queen’s College, har han vært aktiv i
en rekke band, inklusive Quantum Force, Da Bushmen, Two Niggers and a Honkie, Ras Nas,
Holy Toy og Notodden Bluesband. Han er ansatt som skiftleder på Øvingshotellet i Schous
Kulturbyggeri.
Kari Bjerke Batt-rawden, musiker og forsker. Kari Bjerke Batt-Rawden er aktiv i folkemusikkmiljøet
i Norge, Irland og i England med gruppa Westward, som har tradisjonell irsk
musikk som spesialitet. Doktoravhandlingen hennes fra University of Exeter tar for seg temaet
musikk og helse, og viser at selvvalgt musikk kan ha gunstig helseeffekt.
Ellen Stokland, medieviter, journalist og rådgiver. Ellen Stokland har bred erfaring fra det
flerkulturelle kulturfeltet i Norge, både fra IMDi og som journalist, samt fra Nordic Black
Barneteater, Mela-festivalen og etablering av capoeira i Norge. Hun arbeidet i Kultur- og
kirkedepartementet som rådgiver i Sekretariatet for Mangfoldsåret 2008. Hennes spesialisering
er på svart kultur, grasrotmobilisering og kulturkommunikasjon i Sør.
Hilde Bjørkum, direktør for Førde Internasjonale Folkemusikkfestival. Hilde Bjørkum har vært
sentral i arbeidet med å utvikle Førde Internasjonale Folkemusikkfestival til et knutepunkt med
internasjonal profil. Hun har siden 1989 med få avbrudd vært daglig leder for festivalen. Hun
har sittet i en rekke kulturutvalg og -komiteer i nordisk og norsk sammenheng, og ble i 2008
valgt til president i det europeiske festivalnettverket European Forum of Worldwide Music
Festivals (EFWMF). Bjørkum er utdannet lærer med spesialisering på folkemusikk, og utøvende
folkedanser og felespiller.
Jan Lothe Eriksen, daglig leder for Riksscenen. Jan Lothe Eriksen er tidligere musiker, nestleder
i daværende Norsk Musikerforbund (nå MFO) og tidligere daglig leder for Norsk Folkemusikk-
og Danselag. Han er siden høsten 2007 daglig leder for Riksscene for nasjonal og internasjonal
folkemusikk, joik og folkedans (Riksscenen), som nylig har flyttet inn i Schous-kvartalet i Oslo.
Riksscenen er en nasjonal institusjon for folkemusikk og folkedans.
Martin revheim, leder for MIC – Norsk Musikkinformasjon. Martin Revheim etablerte og eide
i flere år Klubbscenen Blå i Oslo. Videre har han ledet Kongsberg Jazzfestival, vært orkestersjef
i Kringkastingsorkesteret, og sittet i juryen for Spellemannsprisen.
Monica Larsson, tidligere leder i Norges Rockforbund. Monica Larsson er tidligere styreleder
i Alarmprisen, sitter i styret i Øyafestivalen, er leder for rytmisk utvalg i Norsk kulturråd
15

(arrangørstøtteordningen og musikerordningen), styremedlem i Cultiva (Kristiansand kommunes
energiverkstiftelse) og en av initiativtakerne til ”Samstemt”.
Sverre Indris Joner, musiker, komponist og arrangør. Sverre Indris Joner regnes som en pioner
innen latinamerikansk musikk i Norge. Han er mest kjent for et norsk publikum gjennom sine
hits med gruppa Hovedøen Social Club. Andre band han har grunnlagt, er blant andre Tango
for 3, La Descarga, Salzumba, og Electrocutango. Joner har komponert og arrangert musikk
til flere filmer, teaterstykker og CD-innspillinger, og vært solist med en rekke symfoniorkestre i
inn- og utland. I 2005 fikk han Edvard-prisen i klassen Musikk til annen kunstart for sin musikk
til forestillingen Tanghost.
Vasuky Jayapalan, sanglærer og fagseksjonsleder ved Oslo Musikk- og Kulturskole. Vasuky
Jayapalan har undervist i sang ved Oslo Musikk- og Kulturskole siden høsten 2002. Hun har
erfaring fra flere organisasjoner innen det flerkulturelle, f.eks. Samspill International Music
Network og Oslo Fine Arts Academy. Hun jobber med integrering av fremmedspråklige i Norge
og arrangerer kurs, seminarer og workshops. I tillegg underviser hun i musikk fra Sørøst-Asia
ved Norges Musikkhøgskole og er musikklærer på ulike tamilske skoler. Hun har utdanning
innen pedagogikk og musikk fra Norge, Sri Lanka og India.
rob Waring, musiker, komponist og førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole. Rob
Waring er oppvokst i New York, og kom til Norge på begynnelsen av 1980-tallet. Hans
hovedinstrumenter er vibrafon og slagverk. Waring har bakgrunn innen klassisk musikk og
jazz og har også jobbet med norsk folkemusikk og indonesisk gamelan. Han har bodd fire
måneder på Bali for å studere musikk og deltatt på seminarer i indisk rytmelære. Han står bak
en rekke CD-utgivelser.
Benoit tamba, artist og prosjektleder for Tromsø World Music Festival. Benoit Tamba,
opprinnelig fra Senegal, er prosjektleder for Tromsø World Music Festival, som han tok initiativ
til i 1997. Siden 1990 har han vært en pioner på verdensmusikkområdet i Tromsø, først med
sitt band Tamba Kunda, senere med prosjektet Tamba & Djiromansa. Tamba har turnert Norge
med bandet sitt, og undervist ulike aldersgrupper i trommespill og dans. Han har vært medlem
av Mangfoldsåret 2008s referansegruppe.
Erik Hillestad, plateprodusent, musiker og tekstforfatter. Erik Hillestad etablerte i 1974
plateselskapet og kulturtiltaket Kirkelig Kulturverksted, der han har vært produsent for de
fleste av utgivelsene. Kirkelig Kulturverksted (KKV) har forestått over 350 plateutgivelser innen
folkemusikk, visesang, kirkemusikk, jazz, pop, verdensmusikk og i grensesnittene mellom disse
genrene. KKV er permanent leietaker av Kulturkirken Jakob i Oslo, som ble etablert i 2000. KKV
fikk Brobyggerprisen i 1988. Musikkforlaget og Hillestad ble tildelt Bjellesauprisen fra FONO
da den ble delt ut for første gang i 1994. Forlaget fikk prisen for sin innsats for norsk musikk
gjennom mange år.
Maria Høgetveit Berg, leder for Folkemusikk- og folkedansorganisasjonen i Noreg. Maria
Høgetveit Berg er utdannet lærer. Hun var den første kvinnelige lederen i Noregs Mållag, og
har vært kultursjef i Ål kommune i Hallingdal i 20 år. Hun har vært aktiv kveder og danser, og
har vært en mye brukt dommer på Landskappleiker.
16

FuNN
Her følger en gjennomgang av funnene i undersøkelsen.
Anerkjennelse
Anerkjennelse av verdensmusikk som et viktig og verdifullt felt innen norsk kulturliv
Både blant respondentene i spørreundersøkelsen og de som er intervjuet, ser det ut til å være
bred enighet om at verdensmusikken bør få økt anerkjennelse i dagens offentlighet. En rådgiver
innen forskning og utvikling som har svart på spørreundersøkelsen, uttrykker sitt syn slik:
Foreløpig har artister som arbeider med verdensmusikk, og særlig musikere, artister og
musikkinteresserte fra etniske minoritetsmiljøer, hatt svært dårlige vilkår for å spre musikkformer
og fremføringer som ikke tilhører etablerte norske musikkmiljøer. Samtidig har denne type
musikere og artister utviklet et positivt renommé innen et internasjonalt musikkfelt, og særlig har
vi god grunn til å være stolte av at samiske artister gjør det bra internasjonalt.
Charles Mena synes et forbund bør arbeide for å høyne statusen til verdensmusikk. I alle fall
om man måler i mediedekning, er statusen til rock og jazz høyere enn verdensmusikkens,
påpeker han.
Ellen Stokland er skeptisk til å bruke terminologien ”verdensmusikk” og ”crossover”. Verdensmusikk
er en svært upresis beskrivelse av ulike musikkformer som det ikke er mulig å genredefinere,
crossover likeså, mener hun: ”At det finnes et behov for å styrke posisjonen til utenlandske
musikere i Norge, er jeg enig i, men da er det kanskje bedre å kalle forbundet nettopp det - et
forbund for utenlandske musikere i Norge. Men her dekker vel allerede Samspill behovet?”
Stokland sier hun tror verdensmusikkbegrepet kan skape avstand på en annen måte enn
om man benytter genrebegreper som tradisjonsmusikk, pop, rock, hip hop etc., og mener
verdensmusikk er uegnet som genrebetegnelse. ”Når noe kalles hip hop, jazz, reggae eller
rock, så er det noe gjenkjennbart ved det musikalske uttrykket som avgjør hvilken genre det
er,” sier hun. Stokland slår fast at ved verdensmusikk er geografi og etnisitet viktigere markører.
”Dette”, hevder hun, ”har lite med musikk som sådan å gjøre.”
I utgangspunktet er Stokland skeptisk til et forbund for verdensmusikk. ”Det kan kanskje
være et behov for et forbund,” sier hun, ”koordinering av ulike aktører kan være en god idé.”
Men hun reagerer altså på terminologien, og anser begrepet verdensmusikk for å være like
upresist som ”rytmisk musikk”, som Stortingsmelding nr. 21 2007-2008 bruker til å betegne
all musikk som ikke er symfonisk. Slik begrunner Stokland sin skepsis til bruken av begrepet
”verdensmusikk”:
17

”Jeg synes verdensmusikkbegrepet fungerer mer ekskluderende i dag enn det gjorde opprinnelig.
De første årene var det bra for noen å bli synlige ved hjelp av dette begrepet. Noe av grunnen
til at jeg reagerer på begrepet nå, er at det gir integreringsassosiasjoner. Det virker som om det
viktigste blir at musikken kommer fra eller representerer en bestemt (minoritets)kultur eller et
land langt borte. At denne musikken er allmenn kunst med høy kvalitet blir sekundært. Og da
mister kunsten sin status. Det er ikke noe galt i integrering, men det er vel ikke det det skal handle
om her?”
Om dette temaet sier Jan Lothe Eriksen: ”Begrepet verdensmusikk er håpløst, men vi har ikke
noe som er bedre. Alle vet på en måte hva man snakker om.”
Rob Waring mener at hvis et nettverk kommer i stand, vil en begrepsavklaring være viktig. Hvor
inkluderende skal begrepet verdens-musikk være? Han knytter noen kommentarer til hvordan
konteksten kan spille inn på bruken av begrepet:
”Noen mener at verdensmusikk er musikk som er lokal for noen andre - noen langt vekk. Det er
derfor konteksten som avgjør. Hvis Annbjørg Lien spiller tradisjonell norsk folkemusikk i Norge, er
hun folkemusiker. Men om hun gjør det i Skottland, er hun verdensmusiker. Og hvis hun gjør det
med en DJ, er hun uansett verdensmusiker, for da er det blandingen av popmusikk med etnisk
musikk som gjør det til verdensmusikk.”
To fremstående folkemusikere fra hvert sitt land i samspill: Annbjørg Lien og Bruce Molsky. Foto: Knut Utler
18

Interesseorganisasjon
Forene arrangører og musikere i ett felles forbund /én felles sammenslutning som et
interesseorgan
16 av de som har svart på spørreundersøkelsen, uttrykker at de ser behov for et forbund, mens
én person uttrykker det motsatte, at det ikke er noe slikt behov. Blant de som er intervjuet, er
reaksjonene i hovedsak positive. Her er noen kommentar fra spørreundersøkelsen:
– Som deltidsmusiker i et band og som rådgiver i en organisasjon som arbeider for etnisk og
kulturelt mangfold i Norge ser jeg en stor fordel i at denne musikkformen får en organisert
form.
– Det kan vel fungere som fagforening, og det kan gjøre det enklere for meg å få flere
spillejobber, og vise det jeg gjør som musiker, samt gjøre meg kjent med andre typer musikk.
– I lys av konsolidering og sammenslåing innenfor folkemusikkfeltet, virker det naturlig og
fornuftig at også denne viktige delen av norsk musikkliv får en sterkere stemme ved å fremme
sine interesser. Det virker, sett utenfra, som om verdensmusikkfeltet er fragmentert og preget
av motsetninger. Aller helst burde flere slå seg sammen i én ny organisasjon framfor å starte et
nytt forbund med et nytt byråkrati. Men altså - jeg støtter tiltaket!
– Et forbund kan jobbe mer effektivt med styrket finansiering av dette musikkfeltet.
– Et forbund kan styrke den faglige utviklingen av musikere i dette musikkfeltet, gjennom å
arrangere workshops, turneer, etc.
– Tror det vil tjene feltet å samle aktører i et nettverk/en forening til å begynne med, så kan man
se om det bør bli en interesseorganisasjon som snakker med en felles stemme for hele feltet.
Det er mange aktører som har behov for å samles, tror jeg, for å høre hvordan man jobber,
finne samarbeidspartnere, etc, samt mange som trenger å finne informasjon på ett sted.
En respondent uttrykker tvil om behovet for et forbund, og sier: ”Jeg er usikker på om dette
musikkfeltet er stort nok til å forsvare et eget forbund i en størrelsesorden som kan gi varig
effekt. I stedet for å etablere et eget forbund nå vil det kanskje være lurt å bruke det eksisterende
nettverket, og invitere rock og jazz til samtaler om mulig samarbeid?”
Maria Høgetveit Berg opplyser at Folkemusikk og- folkedansorganisasjonen i Noreg ikke har
fått diskutert dette spørsmålet: ”Vi beklager dette, men det har vært andre prioriteringer. Vi er
ikke i utgangspunktet negative, men vi har ikke fått tatt stilling til saken,” sier hun.
19

Kari Bjerke Batt-Rawden sier musikk kan skape mer toleranse, og øke en følelse av fellesskap:
”Musisering er gammelt, det er noe vi har gjort til alle tider. Alle kulturer har musikk og sang,
og musikk kan gi personlig vekst og være nettverksdannende.”
”En organisasjon kunne ha et nettsted hvor man utveksler CD-er, noter og sanger,” foreslår
Bjerke Batt-Rawden. Hun påpeker at Etnisk Musikklubb allerede legger grunnlaget for mye av
dette, ved å formidle musikk man ellers ikke får tak i. På Etnisk Musikklubb får man mer ”skjult”
musikk, musikk som ikke spilles så ofte i vanlige sammenhenger, sier hun. Man får kjennskap
til musikk som kan gjøre at man får lyst til å lære å spille et instrument, noe som igjen kan ha
positiv påvirkning på ens selvutvikling. Bjerke Batt-Rawden anser at et forbund vil kunne skape
større anerkjennelse for verdensmusikk: ”Et forbund bør bidra til å formidle den, la flere få
anledning til å høre, lære, kanskje utøve musikken. Dette handler om deltakelse. Gjennom
deltakelse vil man lære andre typer kulturer å kjenne. Komme i kontakt med hverandre. Kanskje
danne nye nettverk.”
Benoit Tamba er av den oppfatning at ”alt som kan bidra til å forsterke verdensmusikkgenrens
posisjon i Norges land må være en god sak”. Han sier det spørs om genren har nådd tilstrekkelig
ut i regionene, og viser til at Rikskonsertene hadde et bra distriktstilbud med Klangrikt
Fellesskap, og senere Etnisk Musikkcafé, men at sistnevnte ordning etter hans mening sluttet
for tidlig. ”Rikskonsertene gikk inn i en ny fase før feltet var modent for det, noe som resulterte
i at det ble en merkbar nedgang i konserttilbudet i regionene,” sier Tamba, og fortsetter:
”Dette har gjort genren mindre tilgjengelig enn før. Det er ikke tvil om at Rikskonsertene
allikevel har gjort en kjempejobb på dette feltet, sier Tamba. ”Det man må håpe på, er at et
bredere landsdekkende tilbud med lokale musikere kommer igang igjen, og at mediene etter
hvert stiller opp. I denne sammenheng kunne et forbund være nyttig for å utvikle dette videre
i Norge.”
Benoit Tamba kommenterer videre:
”Det snakkes mye om brobygging. Det er ikke dette som trengs - broene er ferdig bygd! Det
som gjenstår, er implementering. Man må ha politisk støtte, midler og ressurser. Skoleturnéer er
veldig bra, men det må ikke gå på bekostning av offentlige konserter der man når store deler av
befolkningen. Hvis ikke regionene får bedre tilbud, vil vi få et løft i Oslo-området, men forbli på
stedet hvil i regionene.”
”Det er fortsatt noen der ute som opererer på ildsjel-nivå. En sterk, landsdekkende organisasjon
kan løfte dette over i noe større og mer stabilt,” sier Tamba. ”For å gjøre dette større må man
utarbeide en utjevningsstrategi rettet mot resten av landet, og internasjonalisere virksomheten
etter hvert.”
Erik Hillestad synes nettverksbygging er interessant, likeledes et forum for spredning av
informasjon. Han er mer skeptisk til fagforening og konsertformidling: ”Det siste må i hvert
fall ikke bli noe fordyrende mellomledd,” advarer han. ”Allerede nå, når man booker en artist,
er det flere mellomledd, og det vil bli dyrere med enda et ledd. Dette problemet avhjelpes
20

ikke ved at Kulturrådet eventuelt sprøyter inn midler,” er Hillestads vurdering. ”Kulturrådet
starter opp en rekke prosjekter som drives i tre år, og så står virksomheten der uten midler,” slår
han fast. Det som det etter hans mening virkelig er behov for, er samling og videreformidling
av kunnskap om artistene og hvem som representerer dem. Hvilke turer de allerede er på, kort
sagt: koordinering. ”Det ville være bra om noen hadde som sin oppgave å gjøre denne typen
arbeid,” avslutter Hillestad; ”dette kunne være et bra oppgave for et slikt forbund.”
Hilde Bjørkum kommenterer at når organisasjonene driver med omtrent det samme, kan det
være behov for å samle kreftene i et forbund. Selve organisasjonsfomen kan det være lurt å
tenke gjennom, påpeker hun, men i prinsippet mener hun det et bra. En mulig utfordring
kan være å håndtere en stor gruppe medlemmer med ulik karakter (for eksempel både
enkeltutøvere, konsertarrangører og medlemsorganisasjoner) og en del sprikende interesser,
sier Bjørkum: ”tankene går til Borten som skulle bære staur”. I følge Bjørkum er det viktig at
man får en effektiv styringsmodell. Hun sier det er bra med meningsbrytning, men samtidig må
det være grunnlag for samhold, slik at man greier å bygge solidariteten innad. Håpet må være
at en sammenslått organisasjon greier å organisere ønskede aktiviteter og utnytte støttemidler
mer effektivt enn det flere små organisasjoner kan, og at man kan få større tyngde politisk ved
å stå sammen i en enhet, avslutter Bjørkum.
Charles Mena ser behovet for et felles forbund. Han advarer mot en organisasjonsform som kan
virke passiviserende ved unødig mange og ineffektive møter, og en stor papirmølle. Forutsatt
at man klarer å unngå dette, og beholder inspirasjon og glød, kan det være et godt tiltak å
organisere felles, sier han: ”Hvis vi kan nå ut, spørre folk: Hva kan vi gjøre for deg, ja, så er det
en god idé!”.
Charles Mena har erfaring for at det kan være tungt å drive som profesjonell musiker i Norge.
Han påpeker at dette gjelder alle, uansett etnisk bakgrunn. Men kommer man utenfra, mangler
man ofte kontakter i større grad enn det nordmenn gjør, slår han fast. Kjennskap til feltet og
kontakter blant produsenter og andre i nøkkelstillinger er viktig for å nå frem.
Sverre Indris Joner synes ideen bak en sammenslutning som skal favne alle som driver med
verdensmusikk, høres flott ut, men at den samtidig virker litt naiv. ”Skulle det komme til en
konfliktsituasjon internt, vil det jo være meget ulike styrkeforhold mellom medlemmene,” sier
han, ”og hva med krav til kvalitet? Selvfølgelig er det vanskelig å bruke kvalitetskriterier når
man skal lage et forbund. Men det finnes både dilettanter og folk i verdensklasse innen dette
feltet,” slår Joner fast. ”Pass på at forbundet ikke blir tannløst,” advarer han, ”ved at det blir
for demokratisk. Man kan lett komme til å måtte ta så mange hensyn at det blir ineffektivt, og
at ”bare prat” tar knekken på entusiasmen. På den annen side er det jo et problem når man
skal sette kvalitet øverst: hvem skal plukke ut?” erkjenner Joner. ”Men det er et faktum at noen
er mer flinke til å prate for seg enn de er gode utøvere.”
21

Joner fortsetter: ”kunne man få til et samarbeid mellom Innvik, Union Scene og andre arrangører
som driver med mye av det samme, ville det være bra. Miloud på Cosmopolite, Barth Niava
på CAK og flere holder på. Det er jo bra. Men om det blir en bredere organisasjon, og mer
penger, kan det gi større politisk tyngde,” sier Joner; ”dette var jo ideen bak Samspill.” Han
avslutter: ”Om et slik felles forbund hadde kommet på banen tidligere, kunne man kanskje
unngått at så mange ildsjeler brente seg ut. Jeg vet om mange som har gjort det. Det ville
være bra om man kunne få bedre økonomi for gode prosjekter.”
Martin Revheim mener det kan være interessant å samle flere organisasjoner i et forbund.
”Men her bør man tenke på hvilke personer som er både konkret nyttige for miljøet, og
tydelige,” sier han. ”Det bør ikke være et fagforbund, heller ikke en konsertformidler, men
en nettverksbygger. Et godt drevet forbund kan fungere som plattform, samle, formidle,”
fortsetter han, og konstaterer at det klart er et behov for samordning. ”De som arbeider med
dette som arrangører, har sjelden overskudd og tid til å heve blikket,” sier Revheim.
Kari Bjerke Batt-Rawden sier at forbundet bør være sammensatt av folk som både har
fagkunnskap som musikere og som arrangører. Hun hevder også at her kan man lære av
hverandre:
”Det er klart det må tilføres midler til organiseringen av verdensmusikkfeltet. Folk brenner seg ut.
Jeg har selv vært med å arrangere Oslo Irish Festival, som holdt på i flere år. Det var masse posivt
forbundet med dette arbeidet. Vi ble kjent med mange musikere, både her i landet og utenfra. Vi
fikk musikere hit fra Irland. Musikere besøkte intime scener i Oslo-Akershus, og hadde kjempefine
konserter. De hadde workshops, folk lærte å spille fele, og å synge. Men det ble veldig mye
organisering. Til slutt datt det sammen. Man blir slitne.”
”En rollebegrensning på arbeidsoppgaver ville vært bra,” sier Bjerke Batt-Rawden; ”de og de
arbeidsoppgavene tilhører meg, og dem får jeg betalt for. Da blir det mindre bekymring, og
kanskje færre misforståelser og konflikter,” mener hun. ”Når man har betalt arbeid, vet man
ofte mer hva det innebærer, det er mer avgrenset, noe som fører til færre gnisninger.”
Monica Larsson synes det er en god idé å lage en genreorganisasjon både for musikere og
arrangører. Små enheter som motarbeider hverandre, er lite inspirerende. ”Samarbeid lønner seg
alltid,” sier hun. Derfor har hun ingen motforestillinger mot å lage en slik sammenslutning:
”Mitt råd til dere er å ikke lage en fagforening, som tar tid og koster mye penger, men en
interesseorganisasjon for utøvere, arrangører og andre. For å dekke fagforeningsdelen bør
medlemmene heller melde seg inn i MFO og Gramart. Forbundet bør snakke verdensmusikkens
sak, være talerør for miljøene. Det bør forsvare tildelinger av midler på saklig grunnlag.”
22

”Et forbund bør drive med opplæring, kurs, møteplasser, medlemsservice, for eksempel
etter mønster av Norsk Rockforbund, 6 og ikke minst bør forbundet drive interessepolitikk,”
sier Larsson. Hun foreslår også at man bruker de arenaene som allerede finnes, og at man
samarbeider på tvers. Man bør hente inn kunnskap der den finnes, gå inn i samarbeid med
Gramart og MFO, bli medlem i Norsk Musikkråd. Hele tiden bør man være en vaktbikkje for
verdensmusikken.
”Lag et forbund hvor både musikere og arrangører sitter i styret,” er Larssons råd. ”Gjerne
andre kompetente mennesker fra andre deler av bransjen også. Det viktige er at medlemmene
i foreningen/sammenslutningen får delta på årsmøte, og får velge styre og leder. Samtidig
viser erfaringer fra Norsk Jazzforum og NRF at det kan være viktig og nyttig at medlemmene
kan komme sammen, gi innspill, delta aktivt også imellom årsmøtene. En måte å gjøre det
på, er å opprette underavdelinger,” sier Larsson, og avslutter: ”Man kan ha et årlig møte med
arrangører, og et årlig møte med artister. Det er viktig å invitere medlemmene på rådgivning
også mellom hver gang lederne blir valgt.”
Jan Lothe Eriksen ser behovet for en nettverksbygger, en lobbyorganisasjon og en samordning
/ et samarbeid med hensyn til arrangementer og programmering. Han sier det er et spørsmål
hvor formelt man skal gjøre dette. I utgangspunktet bør det kanskje holde med et nettverk, da
fagforeninger allerede finnes på området. En eventuell innvending mot et forbund ser Lothe
Eriksen i at det allerede finnes organisasjoner og nettverk: ”Er ikke dette noe av rollene til
initiativtakerne? Ett skritt videre fra dette ville være en sammenslutning av Global Oslo Music,
Samspill International Music Network og Du store verden! ...?”
Lothe Eriksen fortsetter sin argumentasjon med at skal man lage en lobbyorganisasjon, må
man klargjøre hva slag interesser man skal jobbe for. ”Man må være bevisst på hva man vil,
og hvem man skal tjene. Å samle arbeidstakere og arbeidsgivere i samme forbund kan være
krevende,” sier han. ”Verdensmusikk-feltet trenger bestemt et nettverk,” etter Lothe Eriksens
mening. ”Så bør delene i nettverket styrke seg selv, for eksempel bør Samspill kunne styrkes
som interesseorganisasjon. Organisasjonsbygging er vanskelig. Norges Kunstnerråd sprakk
på noe så prosaisk som spørsmålet om kontingent,” påpeker han. Lothe Eriksen anbefaler å
gå skrittvis fram, og først arbeide med en/noen sak(er) alle er enige om, med enkeltprosjekter.
”Lag et forum, et løst nettverk først, eventuelt en organisasjon deretter,” avslutter han, men
føyer til: ”Om enhetene ønsker det samme, og ikke avgir suverenitet til fellesskapet, kan man
få til ting. Jevnfør det vellykkede nettverket Samstemt.” 7
6. For informasjon om tilbudet se Norsk Rockforbunds hjemmeside: http://www.norskrockforbund.no/
7. I mars 2004 gikk for første gang syv av Norges viktigste aktører innen musikkbransjen sammen om sine politiske
bestrebelser og presenterte en tiltakspakke for norsk musikk. Forslaget var et svar til Regjeringens kulturmelding
og politikernes etterlysning av konkrete tall og informasjon om behov fra kulturaktørene. Tiltakspakken ble
overlevert saksordfører for kulturmeldingen, Olemic Thommessen, på en pressekonferanse. Bak forslaget stod
Fono, Gramart, Landslaget for Spelemenn, NorgesNettet, Norsk Folkemusikk- og Danselag, Norsk Jazzforum
og Norsk Rockforbund. Samstemt samler folkemusikk, rock og jazz, men har hittil ikke hatt med verdensmusikk.
Hjemmeside: http://www.samstemt.no
23

Ellen Stokland utdyper sitt syn på et forbund slik: ”Mange vil kunne tenke at dette er bra, uten
egentlig å reflektere over det.” Hun forteller at da hun jobbet i Mangfoldsåret, opplevde hun at
det var OK å snakke nedsettende til medlemmer av ”majoriteten” med å si ting som ”Her var
det Blenda-hvitt!”. Stokland opplever dette som at man snudde stereotypiseringen fra å være
rettet mot minoritetene til å være rettet mot majoriteten. Hun tolker denne handlemåten som
at man går på autopilot, og ikke tenker nøyere over ting som tas for gitt i miljøet. ”På lignende
vis vil noen, kanskje mange, kunne være positive til et forbund, uten egentlig å reflektere
grundigere over hva det innebærer,” mener Stokland.
Organisering
Heve organisering av verdensmusikkfeltet til samme nivå som tradisjonsmusikk, jazz, pop og
rock
Flere av de intervjuede peker på den vellykkede utviklingen av jazzfeltet i Norge, som kommer
til uttrykk gjennom Norsk Jazzforum. Dette forumet ble opprinnelig etablert i 1953, men fant
sin nåværende form i 1997. Norsk Jazzforum er en interesseorganisasjon med profesjonelle
musikere, klubber, storband, festivaler og regionale sentra som medlemmer. Denne
informasjonen er hentet fra forbundets hjemmeside: 8
Norsk jazzforum er en medlems- og interesseorganisasjon som samler det norske jazzmiljøet, og
som skal arbeide for å fremme den norske jazzens vilkår kulturpolitisk, kunstnerisk og pedagogisk...
Norsk jazzforums primære mål er å bidra til at jazz spres til et bredest mulig publikum i Norge,
markere norsk jazz nasjonalt og internasjonalt, samt jobbe for økte bevilgninger til norsk jazz.
Organisasjonens drift er basert på offentlige midler som går direkte ut til det norske jazzmiljøet
i form av ulike støtteordninger til musikere/band, arrangører og storband. Organisasjonen
gjennomfører også ulike prosjekter for og med medlemmene, både i egen regi og i samarbeid med
andre institusjoner som for eksempel Rikskonsertene, MIC og Music Export Norway. Det arbeides
med eksport blant annet gjennom samarbeidet Norwegian Jazz Launch, gjennom utgivelsen av
trippelCD’en JazzCD.no i nært samarbeid med UD, i det nordiske samarbeidet NorJazz og på
europeisk plan Europe Jazz Network. Norsk jazzforum er medlem av Norsk Musikkråd, og har de
siste årene vært sentrale i genresamarbeidet Samstemt (jazz, rock og folkemusikk).
Norsk Jazzforum har lykkes i å ha en samlende effekt av den typen initiativtakerne ser for seg,
konstaterer Martin Revheim. Fono, Folkemusikkscena, Ny Musikk, Norsk Rockforbund, Norsk
Jazzforum og flere prøvde å nærme seg problemstillingen sammen som sammenslutningen
Samstemt. Dette har resultert i at det er lettere å ta en telefon til hverandre, og folk har fått
bedre forståelse for hverandres virksomhet.
8. http://www.jazzforum.no/om-norsk-jazzforum
24

”Jeg ser for meg et lite, effektivt forbund som ikke skal sitte på en pengesekk, men være
administrator,” sier Revheim. ”Dette kan gjøres av en til to personer. Pengene bør ikke flyttes
inn i et slik forbund, men ligge der kompetansen er. Det samme bør formidlingen av konserter.
Forbundet er interessant hvis det har som hensikt å være en felles plattform for koordinering. Det
er allerede mange gode aktører der ute, kanskje kunne man bygge på Du store verden!?”
Både Monica Larsson, Hilde Bjørkum og Sverre Indris Joner mener en felles sammenslutning på
verdensmusikkfeltet kan være gunstig, og påpeker at Norsk Jazzforum kan være verd å studere.
Forbundet, som var to forbund som ble til ett, er ikke en fagforening. Man har for eksempel
ikke egne advokater, fastsetter ikke tariffer etc. Dette mønsteret bør en verdensmusikksammenslutning
ta etter, sier Monica Larsson. 9
Slik er Hilde Bjørkums kommentar på dette området: ”Norsk jazzforum har organisert seg
med forskjellige typer medlemmer i samme organisasjon, lær av dem. Også den nye
Folkemusikkorganisasjonen i Norge har nylig vært gjennom en sammenslåingsprosess som
det kan høstes erfaring fra”.
Benoit Tamba mener at liksom jazz og rock har egne organisasjoner, bør verdensmusikk ha
sin. ”Deres forbund er sterke,” sier han. ”Vi har fått sterke rockemiljøer også i Tromsø,” sier
han, mye på grunn av den måten organisasjonen jobber på. På lignende måte kunne det
være behov for lobbyvirksomhet for å påvirke politikere, etc, på verdensmusikkområdet. ”Hvis
denne funksjonen kan dekkes av Samspill, er det bra,” sier Tamba. Men han er i tvil om hvor
mye makt og kapasitet organisasjonen har til denne typen arbeid.
Svarene i rapporten bekrefter behovet for en sammenslutning. Et viktig siktemål med å lage
en organisasjon er anerkjennelse for genren. Mens folkemusikk- og jazzorganisasjonene er
oppstått gjennom sammenslutninger av allerede eksisterende forbund, finnes ikke noe slikt på
verdensmusikkområdet. Det er framkommet ulike forslag til organisasjonsform. En enkelt ser
for seg en fagforeningslignende virksomhet. Flertallet vil ikke gå så langt, men nøyer seg med
en interesseorganisasjon, eventuelt bare et nettverk. Vi skal nå ta for oss hva som kan være
viktige oppgaver for en slik organisasjon.
9. Det finnes ikke noen genreorganisasjon innen rock. Norsk Rockforbund er en ren arrangørorganisasjon. Derimot
finnes det artistforbund, ulike underorganisasjoner, som Gramart, Norsk Artistforbund, etc. Disse organisasjonene
inngår i Samstemt.
25

Møteplasser
Skape møteplasser der arrangører og musikere diskuterer prosjektutvikling, strategi og
metode
Flere i spørreundersøkelsen ser et mulig virkefelt i å skape møteplasser. Rob Waring sier han
ser poenget til Cosmopolite, når de synes det kan være bra å være en del av et nettverk.
”Videreformidling av artister kan være et bra tiltak,” mener han. Også Benoit Tamba tror en
samordning av konserttilbudene kunne gjøre det lettere for arrangører å koordinere booking
av artister. ”Et slikt samarbeid mellom arrangører vil blant annet bidra til økt tilgjengelighet av
genren,” sier han.
Konserttilbud
Jobbing mot festivaler og ”mainstream” konsertarrangører for inkludering av verdensmusikk i
deres repertoarer. Økt konserttilbud og koordinering av konsertserier i hele landet
Fra spørreundersøkelsen på dette punktet:
– Vi behøver ikke et forum bare for å prate mer. Det måtte i så fall være for å fremme musikken
nasjonalt og internasjonalt, som et slags bookingselskap/promoselskap
– Et mål må være å bygge opp et større konsertnettverk/arrangørnettverk nasjonalt. Foruten
noen få nasjonale festivaler er oppslutningen omkring ”verdensmusikk” relativt begrenset
rundt omkring i landet. Dedikerte arrangører som klarer å knytte til seg et jevnt besøkende
publikum burde belønnes med kursing og økonomisk støtte. Et mål kunne være å få til flere
slike klubber/livescener (noe á la jazzklubbnettverket), slik at man muliggjør lengre turneer
med norske og utenlandske prosjekter.
Hilde Bjørkum sier forbundet kunne bidra til å utvide konserttilbudet utover landet, til gode både
for musikere og publikum. ”Det ville være bra for Førdefestivalen å få et subsidiert tilbud innen
verdensmusikkfeltet,” sier hun. ”Kanskje kunne en slik organisasjon få midler fra Kulturrådet
til å tilby konserter også utenfor Oslo. I dag er det mest hovedstaden og nærområder til Oslo
som mottar slikt tilbud.”
Charles Mena har snakket med mange i miljøet som savner en kommersiell, uavhengig
verdensmusikkfestival i Oslo, forteller han. Mena nevner en konkret henvendelse for noen år
siden, hvor noen ville arrangere en to-tre dagers reggae- og latinfestival i Oslo, og trengte
veiledning i den forbindelse. De så for seg et arrangement av typen Øya-festivalen, med to til
tre scener lokalisert på samme område.
26

Mena anser at for å få god festivalstemning er det best om alt er samlet på ett sted, for
eksempel på en øy. ”Da kommer publikum for en hel dag eller fler, og har det morsommere
enn om de må løpe fra sted til sted. Det fungerer også sosialt, ved at man treffer venner. Man
kan selge god mat fra mange steder. En slik festival ville komme som et verdifullt supplement
til Rikskonsertenes Oslo World Music Festival og Mela,” sier Mena, og føyer til: ”En uavhengig,
kommersiell festival vil kunne plukke navn blant de som er de største stjernene for tida. Man kan
hente inn dem man vil uten å måtte skjele til kulturpolitiske føringer, slik som Rikskonsertene
har på sine festivaler.”
Charles Mena påpeker at Mela har én scene, og den er gratis. ”Man henter inn artister som er
store i hjemlandet, men har sjelden de helt store navnene blant de som er kjent i den vestlige
verden,” er hans vurdering.
Om man vil dra i gang eller støtte en kommersiell, uavhengig verdensmusikkfestival i Oslo,
trengs gode teknikere, administratorer, booking-folk og god pengestyring. Bare en diskusjon
om et slikt prosjekt ville være nyttig, etter Menas oppfatning. ”Det kunne arrangeres et seminar
hvor man startet en debatt: Trenger vi en slik festival? Hva trengs for å gjennomføre en slik
festival? Også her vil det være behov for opplæring,” avslutter Mena.
Også Kari Bjerke Batt-Rawden ønsker seg en uavhengig festival for verdensmusikk i Oslo. ”Her
kunne man virkeliggjøre mye av potensialet til verdensmusikken, sier hun. ”Rikskonsertenes
festival og Mela har holdt på i mange år, og har sin profil,” sier hun. En ny festival kunne
finne nye vinklinger i verdensmusikken. Bjerke Batt-Rawden mener man kunne bruke en slik
festival til å formidle reiser til utlandet. Hun forteller at hun opplever at det er etterspørsel
etter opplevelsesreiser til utlandet, hvor man kan lære å synge for eksempel afrikansk musikk
i Afrika. ”Her kunne man samarbeide med ressurspersoner, for eksempel musikere i Norge
som har kontakter i Afrika,” sier hun. ”De kunne gi den vanlige mannen i gata en mulighet til
å gå på kurs utenlands. Akkurat som folk drar på safari, kunne de dra på musikkreise i stedet.”
Mange i Norge er interessert i irsk musikk, og sier til henne at de har lyst til å dra til Irland, men
vet ikke hvem de skal ta kontakt med, forteller hun. Å formidle slike muligheter er noe av det
som kunne gjøres på nettverksnivå.
Benoit Tamba er også for en ny verdensmusikkfestival, men lagt til Nord-Norge. Han ønsker
seg noe lignende en Mela-festival i nord, en festival som kan gjøre genren tilgjengelig på en
konkret måte. ”Dette er en effektiv måte å tilgjengeliggjøre genren på og samtidig et utmerket
middel til en landsdekkende utjevningsstrategi,” sier han. ”Kanskje ikke nødvendigvis enda
en ny festival, men en fornying av allerede eksisterende festival/organisasjon? Den bør være
stragetisk plassert, slik at folk flest kan få presentert musikk de kanskje aldri har hørt før. Kunne
Samspill prioritere denne type jobbing? Ligger det innenfor deres rekkevidde?” spør han.
Rob Waring mener at Norge trenger færre, ikke flere festivaler. ”Festivalmarkedet nådde et
metningspunkt for flere år siden, nå går mange festivaler konkurs,” opplyser han. Det er den
27

daglige driften på steder som Cosmopolite det bør settes fokus på, etter Warings mening.
”Det har vært en slags mani når det gjelder festivaler,” sier han. ”Det er på mange måter
forståelig, det er full klem en uke ad gangen, det er mye positivt med dette. Men musikere
må ha noe å gjøre året rundt, ikke bare på slike høydepunkter en gang i året. Vi trenger heller
masse små verdensmusikklubber rundt i landet,” sier musikeren. ”Da kan folk som kommer hit
fra utlandet, dra på turné, og de som bor her, kan jobbe hele året. Da jeg kom til Norge i 1981,
kunne man dra på en fjortendagers turne og spille hver dag,” sier han. ”Slik er det ikke lenger.
Dette kommer ikke bare av at det er blitt flere musikere, det har å gjøre med at det er færre
spillesteder. I alle fall er dette helt klart tilfelle når det gjelder jazzklubber,” avslutter Waring.
28

Verdensmusikken utgjør en del av det rike festivallivet rundt om i Norge. Mange respondenter i denne
undersøkelsen mener at scener i helårsdrift bør vektlegges mer enn tilfellet er i dag.
Begge bilder: fra Førdefestivalen. Foto: Knut Utler
29

Førdefestivalen på Vestlandet er både en sentral arena for norsk tradisjonsmusikk og verdensmusikkfestival.
Publikum er i hovedsak etnisk norsk.
Melafestivalen i Oslo tiltrekker seg publikum fra ulike etniske grupper.
Foto: Knut Utler
30

Styrke utøvernes stilling
Profesjonalisering og anerkjennelse av musikere / Styrke arbeidsvilkårene hos musikerne
Charles Mena vektlegger betydningen av å profesjonalisere utøverne. Et forbund bør etter
hans mening hjelpe musikere med å få kontrakt med kommersielt plateselskap, hjelpe til med
å få en produsent, og hjelpe folk med lansering i utlandet. ”Musikere bør ha en manager,
dette er essensielt for å lykkes,” sier Mena. ”En manager skaffer penger, tar kontakter, booker,
guider karrieren for en musiker, ser framover. Å være både musiker og manager er ikke noen
god idé, for man klarer ikke begge deler. Man bør konsentrere seg om kunsten,” sier Mena.
Man bør satse internasjonalt, hvor det kan være en fremtid: ”Norge har for lite publikum”.
Gjennom sin musikerkarriere har Charles Mena fått mye erfaring i å lære opp unge talenter
innen verdensmusikkfeltet. I sin stilling som skiftleder på Øvingshotellet i Schous Kulturbryggeri
på Grünerløkka i Oslo 10 får han stadig nye kontakter blant folk i denne gruppa. Mena har også
vært mentor for sin datter Maria Mena. Charles Mena forteller at han ofte har lært opp utøvere
i å skrive en rider, altså en beskrivelse av hva artisten trenger før, under og etter en konsert. Et
forbund burde etter hans syn lære opp folk i hvordan dette gjøres. ”Kanskje får man ikke alt
man ber om, men å ha en proff rider gir et godt inntrykk, og de som hyrer artisten, vet da hva
vedkommende trenger,” påpeker han. Mena ser også en mulighet for profesjonalisering av
musikerne kunstnerisk ved at man inngår en avtale med Øvingshotellet om rimelig øvingstid,
for eksempel ved å gå inn på en medlemskort-ordning.
Også Hilde Bjørkum foreslår at en slik organisasjon kunne drive veiledning av musikere.
Mange musikere har lite erfaring med å være næringsdrivende, sier hun. Kunnskap om
promoteringsarbeid er lite utviklet innnen både folkemusikken og verdensmusikken.
Vasuky Jayapalan ser et klart behov for å styrke de lokale musikernes stilling:
”Mitt ønske er at dette forbundet må inkludere lokale verdensmusikere, men også gjerne bidra
til at man kan hente artister fra sitt hjemland. Allikevel bør man ikke bare hente inn musikere
utenfra hele tiden, men også gi musikere som bor her ordentlige forhold. Har vi gjort nok på
dette feltet? Jeg tror det er mye som gjenstår.”
Sangpedagogen spør hvordan vi bruker den kompetansen som finnes på verdensmusikk i
Norge. ”Det gis mye festivalstøtte,” påpeker hun. Etter hennes mening burde det heller være
mer satsning på undervisning på alle nivåer, fra kulturskoler til høgskoler. I dag har bare Oslo
kommune og Drammen flerkulturell undervisning i kulturskolene. ”Dette bør det gjøres noe
med, slik at man får slikt tilbud også andre steder i landet,” sier Jayapalan. ”Forbundet kunne
påvirke undervisningsinstitusjonene til å ta inn slik undervisning. De beste musikerne våre
sliter seg ut på workshops,” sier hun. I stedet for mange slike korte oppdrag med mye reising
involvert, burde de ha mer regulær undervisning: ”En workshop her, en workshop der, og så
ferdig med saken, det holder ikke”, sier Jayapalan.
10. Øvingshotellet leier ut øvingsrom til alle interesserte. Øvingshotellet tilbyr også preproduksjonsfasiliteter, rettet
mot profesjonelle musikere. Enheten er en del av Schous kulturbryggeri, som er en satsning i regi av Kulturetaten
i Oslo Kommune. https://www.ovingshotellet.no/om-oss/
31

Både Kari Bjerke Batt-Rawden og Hilde Bjørkum mener undervisning av opplæringssektoren er
et felt som bør styrkes. Kari Batt-Rawden mener forbundet bør kunne arrangere regelmessige
workshops og implementere mer verdensmusikk i skolehverdagen. Hilde Bjørkum forslår at
man kunne jobbe overfor musikkskolene, slik at de får mer undervisning på det flerkulturelle
feltet enn i dag.
Pr og publikum
Arbeid overfor publikum og medier
En musiker som har svart på spørreundersøkelsen, kommenterer hvordan et forbund kunne
arbeide overfor publikum:
– Jeg tror en større organisasjon har lettere for å bli tatt seriøst i forhold til politikk og
bevilgende myndigheter. Men den viktigste jobben er å øke kunnskapen, nysgjerrigheten
og interessen hos det ”sovende” verdensmusikkpublikummet. Tror det er et potensiale for å
vekke lidenskapen hos et større publikum gjennom mer informasjon, samlende nettside, og
større jevnhet/hyppighet i arrangementer.
Vasuky Jayapalan ønsker at et forbund kunne hjelpe med å skaffe nye publikumsgrupper.
”Verdenmusikk må få det rette publikum,” sier hun. ”Hvordan kan man inkludere de deler av
det norske samfunn som aldri har opplevd verdensmusikk? Innvandrerbarn vet ofte lite om sin
egen kulturbakgrunn,” sier Jayapalan. ”De må læres opp til å verdsette både kultur fra Norge
og fra landet deres foreldre kommer fra.”
Benoit Tamba sier at det utvilsomt ville hjelpe saken at musikken i enda større grad er tilgjengelig
for publikum: ”Folk bør få bedre mulighet til å oppleve nye musikkgenre.”
32

KONKLuSJON
Denne studien har vist at det er bred enighet blant de spurte om at verdensmusikken bør få
økt anerkjennelse i norsk offentlighet. Reaksjonene er også i hovedsak positive til tanken om
å etablere et felles forbund, eventuelt et nettverk for genren. Arbeidsoppgaver for en slik
sammenslutning kan være:
• styrke utøvernes stilling
• opplæring/profesjonalisering av utøvere
• lobbyvirksomhet
• koordinering av arrangementer
• samarbeid om programmering
• anspore til økt formidling av verdensmusikk i media
• bidra til å utvikle konserttilbudet i Oslo og rundt om i landet
• promotering i Norge og internasjonalt
• nettverksbygging
• gi bedre økonomi for gode prosjekter
• samle inn og formidle informasjon om arrangementer, musikere og musikktyper
• styrke undervisningstilbudet ved etablerte læresteder
• øke kunnskapen, nysgjerrigheten og interessen hos det ”sovende” verdensmusikkpublikummet
Sett fra musikernes side er det viktig å kunne ta oppdrag gjennom hele året. Det er uenighet
om behovet for det høye antallet festivaler vi har i dag. Flere av de spurte anfører at en
sammenslutning vil kunne løfte feltet, og hindre at ildsjeler brenner seg ut. Noen etterlyser en
avklaring av begrepet ”verdensmusikk”. Én anser begrepet for å være uegnet som utgangspunkt
for en sammenslutning, mens dette ikke diskuteres i noen særlig grad av de andre.
33

Når det gjelder organisasjonsform har det kommet frem følgende synspunkter:
• Enkelte har foreslått at sammenslutningen bør fungere som fagforening for musikerne.
Flertallet ser imidlertid ut til å være skeptiske til dette alternativet, og ser i
stedet for seg en sammenslutning som fungerer som en interesseorganisasjon eller
et nettverk. To respondenter foreslår at man i stedet for å danne en ny organisasjon
bygger videre på eksisterende nettverk, som Du store verden!
• styringsmodellen bør være effektiv
• medlemmene bør inviteres til rådgivning også mellom årsmøtene
Folkemusikkfeltet har lang tradisjon for organisering i Norge. Også jazzen har relativt lang
historikk på organisering. På verdensmusikkfeltet, derimot, mangler slik historie. At jazz og
folkemusikk har godt organiserte miljøer, har etter lang tids arbeid resultert i blant annet
etableringen av en scene for hver av genrene i hovedstaden. Derimot nevnes ikke etableringen
av en verdensmusikkscene som noe mål av de som uttaler seg i rapporten. Det er nærliggende
å tolke fraværet av et slikt ønske som at musikkscenen Cosmopolite fyller dette behovet.
Cosmopolites historie er en historie om stadig kamp for overlevelse. Dette er kjent i miljøet,
og flere understreker at det bør satses mer på drift av slike spillesteder.
Selv om historien til jazz og folkemusikk på den ene side og verdensmusikk på den annen
side skiller seg fra hverandre, viser funnene i undersøkelsen at arbeidsoppgavene for de tre
feltene langt på vei er sammenfallende. Samordning av kreftene har styrket både folkemusikk
og jazz. Denne rapporten gir en sterk peker mot ønskeligheten av en organisasjon også på
verdensmusikkfeltet.
34

LIttErAtur
Forskning og utredninger
Ainashe, William (1998) Kartlegging av innvandrede kunstnere i Norge.
Oslo, Norges Kunstnerråd
Aslaksen (1997) Flerkulturelle tiltak i kultursektoren. Arbeidsnotat nr. 19.
Norsk kulturråd, utredning
Baklien, Bergljot og Unni Krogh (2002) Evaluering av Mosaikk – et program under Norsk
kulturråd. Norsk kulturråd, rapport nr. 29
Ellingsen, Anne (2009) Avhandling til dr. polit-graden: Music and Ethnic Integration in
Norwegian State Policies. HiO-rapport 2009 nr. 12, Høgskolen i Oslo
Gran, Anne-Britt (2002) Mosaikk – når forskjellen forener. Evaluering av programmet for kunst
og det flerkulturelle samfunn.
Norsk kulturråd, Rapport nr. 28
Hellevik, Ottar (1999) Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap.
Oslo, Universitetsforlaget
Stortingsmeldinger
St.meld. nr. 8 (2007-2008) Kulturell skolesekk for framtida. Kultur- og Kirkedepartementet
St.meld. nr. 21 (2007-2008) Samspill. Et løft for rytmisk musikk. Kultur- og Kirkedepartementet
35

APPENDIKS: SPørrEuNDErSøKELSE
Spørreundersøkelse: Du store verden!s hjemmeside
www.du-store-verden.no
Survey om
Behov for et fellesforbund for crossover- og verdensmusikk?
Cosmopolite, Global Oslo Music, Samspill International Music Network og Du store verden! har valgt å gå sammen
om initiativet til å skape en sammenslutning av utøvere, arrangører og organisasjoner innen verdensmusikkfeltet.
Tanken er å styrke feltet ved å bringe aktørene inn i et felles forbund.
Det er satt i gang et forprosjekt for et slikt forbund. Surveyen her på nettsiden inngår i dette forprosjektet, og
gjennomføres av Kulturanalyse på vegne av initiativtakerne.
Surveyen er kort og grei, og består av kun fire spørsmål. Her kan du formidle hvordan du vurderer behovet for et
felles forbund innen crossover- og verdensmusikkfeltet.
Du velger selv om du vil være anonym – men oppgi gjerne navn og kontaktinfo slik at jeg eventuelt kan kontakte
deg for et intervju.
For spørsmål: ae@kulturanalyse.no
Benytt anledningen, fyll ut og send inn!
Vennlig hilsen
Anne Ellingsen
daglig leder Kulturanalyse
Fornavn
Etternavn
Profesjon
Stilling
E-post
Kontakttelefon
Bostedsregion q Nord-Norge q Midt-Norge q Vestlandet q Østlandet q Sørlandet q Oslo
1) Mener du det er behov for et forbund for verdensmusikk/crossover-feltet i Norge? m Ja m Nei
2) Hvis ja, hva mener du et slikt forbund kan gjøre for deg som musiker/arrangør/representant for en organisasjon?
(fungere som fagforening, konsertformidling, nettverksbygging, annet)
3) Hvis nei, hvorfor mener du det ikke er behov for et slikt forbund?
4) Eventuelle kommentarer
send svaret
Du store verden! er en organisasjon som driver transnasjonal kunstproduksjon,
og arbeider for å fremme mangfoldet innenfor kunst- og kulturlivet i Norge.
36

Denne rapporten analyserer behovet for et forbund for crossover- og
verdensmusikkfeltet i Norge. Den presenterer synspunktene til et bredt
utvalg aktører i musikklivet fra hele landet; musikere, arrangører og
representanter for ulike forbund. Tema i rapporten er hvilket behov
som finnes for en felles plattform. Kvalitative intervjuer og en nettbasert
spørreundersøkelse inngår i studien.
Kulturanalyse.no
Forprosjekt for verdensmusikksammenslutning, april 2010
Utgivere:
Du store verden! – Cosmopolite – Global Oslo Music – Samspill International Music Network
ISBN 978-82-997205-6-4