lastes ned her - Du store verden!

ikke ved at Kulturrådet eventuelt sprøyter inn midler,” er Hillestads vurdering. ”Kulturrådet
starter opp en rekke prosjekter som drives i tre år, og så står virksomheten der uten midler,” slår
han fast. Det som det etter hans mening virkelig er behov for, er samling og videreformidling
av kunnskap om artistene og hvem som representerer dem. Hvilke turer de allerede er på, kort
sagt: koordinering. ”Det ville være bra om noen hadde som sin oppgave å gjøre denne typen
arbeid,” avslutter Hillestad; ”dette kunne være et bra oppgave for et slikt forbund.”
Hilde Bjørkum kommenterer at når organisasjonene driver med omtrent det samme, kan det
være behov for å samle kreftene i et forbund. Selve organisasjonsfomen kan det være lurt å
tenke gjennom, påpeker hun, men i prinsippet mener hun det et bra. En mulig utfordring
kan være å håndtere en stor gruppe medlemmer med ulik karakter (for eksempel både
enkeltutøvere, konsertarrangører og medlemsorganisasjoner) og en del sprikende interesser,
sier Bjørkum: ”tankene går til Borten som skulle bære staur”. I følge Bjørkum er det viktig at
man får en effektiv styringsmodell. Hun sier det er bra med meningsbrytning, men samtidig må
det være grunnlag for samhold, slik at man greier å bygge solidariteten innad. Håpet må være
at en sammenslått organisasjon greier å organisere ønskede aktiviteter og utnytte støttemidler
mer effektivt enn det flere små organisasjoner kan, og at man kan få større tyngde politisk ved
å stå sammen i en enhet, avslutter Bjørkum.
Charles Mena ser behovet for et felles forbund. Han advarer mot en organisasjonsform som kan
virke passiviserende ved unødig mange og ineffektive møter, og en stor papirmølle. Forutsatt
at man klarer å unngå dette, og beholder inspirasjon og glød, kan det være et godt tiltak å
organisere felles, sier han: ”Hvis vi kan nå ut, spørre folk: Hva kan vi gjøre for deg, ja, så er det
en god idé!”.
Charles Mena har erfaring for at det kan være tungt å drive som profesjonell musiker i Norge.
Han påpeker at dette gjelder alle, uansett etnisk bakgrunn. Men kommer man utenfra, mangler
man ofte kontakter i større grad enn det nordmenn gjør, slår han fast. Kjennskap til feltet og
kontakter blant produsenter og andre i nøkkelstillinger er viktig for å nå frem.
Sverre Indris Joner synes ideen bak en sammenslutning som skal favne alle som driver med
verdensmusikk, høres flott ut, men at den samtidig virker litt naiv. ”Skulle det komme til en
konfliktsituasjon internt, vil det jo være meget ulike styrkeforhold mellom medlemmene,” sier
han, ”og hva med krav til kvalitet? Selvfølgelig er det vanskelig å bruke kvalitetskriterier når
man skal lage et forbund. Men det finnes både dilettanter og folk i verdensklasse innen dette
feltet,” slår Joner fast. ”Pass på at forbundet ikke blir tannløst,” advarer han, ”ved at det blir
for demokratisk. Man kan lett komme til å måtte ta så mange hensyn at det blir ineffektivt, og
at ”bare prat” tar knekken på entusiasmen. På den annen side er det jo et problem når man
skal sette kvalitet øverst: hvem skal plukke ut?” erkjenner Joner. ”Men det er et faktum at noen
er mer flinke til å prate for seg enn de er gode utøvere.”
21