lastes ned her - Du store verden!

Kari Bjerke Batt-Rawden sier musikk kan skape mer toleranse, og øke en følelse av fellesskap:
”Musisering er gammelt, det er noe vi har gjort til alle tider. Alle kulturer har musikk og sang,
og musikk kan gi personlig vekst og være nettverksdannende.”
”En organisasjon kunne ha et nettsted hvor man utveksler CD-er, noter og sanger,” foreslår
Bjerke Batt-Rawden. Hun påpeker at Etnisk Musikklubb allerede legger grunnlaget for mye av
dette, ved å formidle musikk man ellers ikke får tak i. På Etnisk Musikklubb får man mer ”skjult”
musikk, musikk som ikke spilles så ofte i vanlige sammenhenger, sier hun. Man får kjennskap
til musikk som kan gjøre at man får lyst til å lære å spille et instrument, noe som igjen kan ha
positiv påvirkning på ens selvutvikling. Bjerke Batt-Rawden anser at et forbund vil kunne skape
større anerkjennelse for verdensmusikk: ”Et forbund bør bidra til å formidle den, la flere få
anledning til å høre, lære, kanskje utøve musikken. Dette handler om deltakelse. Gjennom
deltakelse vil man lære andre typer kulturer å kjenne. Komme i kontakt med hverandre. Kanskje
danne nye nettverk.”
Benoit Tamba er av den oppfatning at ”alt som kan bidra til å forsterke verdensmusikkgenrens
posisjon i Norges land må være en god sak”. Han sier det spørs om genren har nådd tilstrekkelig
ut i regionene, og viser til at Rikskonsertene hadde et bra distriktstilbud med Klangrikt
Fellesskap, og senere Etnisk Musikkcafé, men at sistnevnte ordning etter hans mening sluttet
for tidlig. ”Rikskonsertene gikk inn i en ny fase før feltet var modent for det, noe som resulterte
i at det ble en merkbar nedgang i konserttilbudet i regionene,” sier Tamba, og fortsetter:
”Dette har gjort genren mindre tilgjengelig enn før. Det er ikke tvil om at Rikskonsertene
allikevel har gjort en kjempejobb på dette feltet, sier Tamba. ”Det man må håpe på, er at et
bredere landsdekkende tilbud med lokale musikere kommer igang igjen, og at mediene etter
hvert stiller opp. I denne sammenheng kunne et forbund være nyttig for å utvikle dette videre
i Norge.”
Benoit Tamba kommenterer videre:
”Det snakkes mye om brobygging. Det er ikke dette som trengs - broene er ferdig bygd! Det
som gjenstår, er implementering. Man må ha politisk støtte, midler og ressurser. Skoleturnéer er
veldig bra, men det må ikke gå på bekostning av offentlige konserter der man når store deler av
befolkningen. Hvis ikke regionene får bedre tilbud, vil vi få et løft i Oslo-området, men forbli på
stedet hvil i regionene.”
”Det er fortsatt noen der ute som opererer på ildsjel-nivå. En sterk, landsdekkende organisasjon
kan løfte dette over i noe større og mer stabilt,” sier Tamba. ”For å gjøre dette større må man
utarbeide en utjevningsstrategi rettet mot resten av landet, og internasjonalisere virksomheten
etter hvert.”
Erik Hillestad synes nettverksbygging er interessant, likeledes et forum for spredning av
informasjon. Han er mer skeptisk til fagforening og konsertformidling: ”Det siste må i hvert
fall ikke bli noe fordyrende mellomledd,” advarer han. ”Allerede nå, når man booker en artist,
er det flere mellomledd, og det vil bli dyrere med enda et ledd. Dette problemet avhjelpes
20