lastes ned her - Du store verden!

Mena anser at for å få god festivalstemning er det best om alt er samlet på ett sted, for
eksempel på en øy. ”Da kommer publikum for en hel dag eller fler, og har det morsommere
enn om de må løpe fra sted til sted. Det fungerer også sosialt, ved at man treffer venner. Man
kan selge god mat fra mange steder. En slik festival ville komme som et verdifullt supplement
til Rikskonsertenes Oslo World Music Festival og Mela,” sier Mena, og føyer til: ”En uavhengig,
kommersiell festival vil kunne plukke navn blant de som er de største stjernene for tida. Man kan
hente inn dem man vil uten å måtte skjele til kulturpolitiske føringer, slik som Rikskonsertene
har på sine festivaler.”
Charles Mena påpeker at Mela har én scene, og den er gratis. ”Man henter inn artister som er
store i hjemlandet, men har sjelden de helt store navnene blant de som er kjent i den vestlige
verden,” er hans vurdering.
Om man vil dra i gang eller støtte en kommersiell, uavhengig verdensmusikkfestival i Oslo,
trengs gode teknikere, administratorer, booking-folk og god pengestyring. Bare en diskusjon
om et slikt prosjekt ville være nyttig, etter Menas oppfatning. ”Det kunne arrangeres et seminar
hvor man startet en debatt: Trenger vi en slik festival? Hva trengs for å gjennomføre en slik
festival? Også her vil det være behov for opplæring,” avslutter Mena.
Også Kari Bjerke Batt-Rawden ønsker seg en uavhengig festival for verdensmusikk i Oslo. ”Her
kunne man virkeliggjøre mye av potensialet til verdensmusikken, sier hun. ”Rikskonsertenes
festival og Mela har holdt på i mange år, og har sin profil,” sier hun. En ny festival kunne
finne nye vinklinger i verdensmusikken. Bjerke Batt-Rawden mener man kunne bruke en slik
festival til å formidle reiser til utlandet. Hun forteller at hun opplever at det er etterspørsel
etter opplevelsesreiser til utlandet, hvor man kan lære å synge for eksempel afrikansk musikk
i Afrika. ”Her kunne man samarbeide med ressurspersoner, for eksempel musikere i Norge
som har kontakter i Afrika,” sier hun. ”De kunne gi den vanlige mannen i gata en mulighet til
å gå på kurs utenlands. Akkurat som folk drar på safari, kunne de dra på musikkreise i stedet.”
Mange i Norge er interessert i irsk musikk, og sier til henne at de har lyst til å dra til Irland, men
vet ikke hvem de skal ta kontakt med, forteller hun. Å formidle slike muligheter er noe av det
som kunne gjøres på nettverksnivå.
Benoit Tamba er også for en ny verdensmusikkfestival, men lagt til Nord-Norge. Han ønsker
seg noe lignende en Mela-festival i nord, en festival som kan gjøre genren tilgjengelig på en
konkret måte. ”Dette er en effektiv måte å tilgjengeliggjøre genren på og samtidig et utmerket
middel til en landsdekkende utjevningsstrategi,” sier han. ”Kanskje ikke nødvendigvis enda
en ny festival, men en fornying av allerede eksisterende festival/organisasjon? Den bør være
stragetisk plassert, slik at folk flest kan få presentert musikk de kanskje aldri har hørt før. Kunne
Samspill prioritere denne type jobbing? Ligger det innenfor deres rekkevidde?” spør han.
Rob Waring mener at Norge trenger færre, ikke flere festivaler. ”Festivalmarkedet nådde et
metningspunkt for flere år siden, nå går mange festivaler konkurs,” opplyser han. Det er den
27