lastes ned her - Du store verden!

Joner fortsetter: ”kunne man få til et samarbeid mellom Innvik, Union Scene og andre arrangører
som driver med mye av det samme, ville det være bra. Miloud på Cosmopolite, Barth Niava
på CAK og flere holder på. Det er jo bra. Men om det blir en bredere organisasjon, og mer
penger, kan det gi større politisk tyngde,” sier Joner; ”dette var jo ideen bak Samspill.” Han
avslutter: ”Om et slik felles forbund hadde kommet på banen tidligere, kunne man kanskje
unngått at så mange ildsjeler brente seg ut. Jeg vet om mange som har gjort det. Det ville
være bra om man kunne få bedre økonomi for gode prosjekter.”
Martin Revheim mener det kan være interessant å samle flere organisasjoner i et forbund.
”Men her bør man tenke på hvilke personer som er både konkret nyttige for miljøet, og
tydelige,” sier han. ”Det bør ikke være et fagforbund, heller ikke en konsertformidler, men
en nettverksbygger. Et godt drevet forbund kan fungere som plattform, samle, formidle,”
fortsetter han, og konstaterer at det klart er et behov for samordning. ”De som arbeider med
dette som arrangører, har sjelden overskudd og tid til å heve blikket,” sier Revheim.
Kari Bjerke Batt-Rawden sier at forbundet bør være sammensatt av folk som både har
fagkunnskap som musikere og som arrangører. Hun hevder også at her kan man lære av
hverandre:
”Det er klart det må tilføres midler til organiseringen av verdensmusikkfeltet. Folk brenner seg ut.
Jeg har selv vært med å arrangere Oslo Irish Festival, som holdt på i flere år. Det var masse posivt
forbundet med dette arbeidet. Vi ble kjent med mange musikere, både her i landet og utenfra. Vi
fikk musikere hit fra Irland. Musikere besøkte intime scener i Oslo-Akershus, og hadde kjempefine
konserter. De hadde workshops, folk lærte å spille fele, og å synge. Men det ble veldig mye
organisering. Til slutt datt det sammen. Man blir slitne.”
”En rollebegrensning på arbeidsoppgaver ville vært bra,” sier Bjerke Batt-Rawden; ”de og de
arbeidsoppgavene tilhører meg, og dem får jeg betalt for. Da blir det mindre bekymring, og
kanskje færre misforståelser og konflikter,” mener hun. ”Når man har betalt arbeid, vet man
ofte mer hva det innebærer, det er mer avgrenset, noe som fører til færre gnisninger.”
Monica Larsson synes det er en god idé å lage en genreorganisasjon både for musikere og
arrangører. Små enheter som motarbeider hverandre, er lite inspirerende. ”Samarbeid lønner seg
alltid,” sier hun. Derfor har hun ingen motforestillinger mot å lage en slik sammenslutning:
”Mitt råd til dere er å ikke lage en fagforening, som tar tid og koster mye penger, men en
interesseorganisasjon for utøvere, arrangører og andre. For å dekke fagforeningsdelen bør
medlemmene heller melde seg inn i MFO og Gramart. Forbundet bør snakke verdensmusikkens
sak, være talerør for miljøene. Det bør forsvare tildelinger av midler på saklig grunnlag.”
22