VEIEN FRAM TIL EGEN BOLIG - Husbanken

UTFORMInG
Huset til Andreas er på 80 kvadratmeter. For å få en så stor
husbankfinansiert bolig, måtte hans behov for nattevakt
dokumenteres.
Huset er på ett plan og ligger i en bakke. Eiendommen er
oppkalt etter beliggenheten. Det går en grusvei nedenfor
”Bakken” og videre innover et par kilometer forbi foreldrenes
småbruk som ligger et par hundre meter unna. Andreas har
fått et hjørne på ca. et mål av deres eiendom.
Det er lagt asfalt fra garasjen og ned til veien og laget rullestolrampe
ved inngangspartiet. Huseieren selv har ingen
problemer med å forflytte seg ved egen hjelp – men får til
gjengjeld besøk av slektninger og venner som er rullestolbrukere.
Terrenget rundt huset hans er også tilrettelagt
– med tanke på dem.
Man kommer først inn i et lite vindfang med garderobe.
Derfra går veien rett fram og inn i en bod der fjernvarmeanlegget
i huset blir styrt fra. Huset varmes opp via gulvene
i stedet for med panelovner av hensyn til brannsikkerheten.
Fra vindfanget fortsetter man også inn til høyre der Andreas
har en liten hall med mer garderobeplass. Her er det dører
Foreldrene Solveig
og Otto nylund
inn til nattevaktens soverom, Andreas soverom, badet og den
kombinerte stuen/spisekroken og det blå kjøkkenet. Huset
bærer preg av at eieren liker å ha det pent og ordentlig rundt
seg.
Foran huset er det uteplass med trivelige utemøbler. Her
tilbringes mye fritid så sant været og temperaturen tillater
det. I løpet av de ti årene Andreas har bodd her, er det plantet
mange vakre staudebed rundt om på tomten.
FLYTTEPROSESSEn
For Andreas var flyttingen inn i eget hus en spennende
prosess – vant som han var til å bo hjemmefra etter fem år
på internat i Kvæfjord.
De første årene med kommunale tjenesteytere i egen bolig
ble likevel slitsomme for den nybakte huseieren. I perioder
var det mellom 12 og 14 personer inn og ut av hjemmet hans
i løpet av en måned. Andreas visste ofte ikke hvem som kom.
Dette til tross for at forutsigbarhet og oversikt over det som
skal skje, er noe av det viktigste han må ha for å ha det bra.
Tjenesteyternes manglende kunnskaper om kommunikasjon
på tegnspråk skapte også episoder med sinne og frustrasjon.
De var heller ikke flinke nok til å ta Andreas med på besøk til
familie og venner osv. Han ble dermed ofte sittende deler av
fritiden hjemme i stolen foran fjernsynet.
Flytteprosessen ble ikke mindre slitsom for foreldrene. Deres
håp om å kunne senke skuldrene etter at han hadde flyttet i
eget hjem, ble ikke oppfylt. De første årene ble derfor en tid
preget av usikkerhet blant alle involverte.
Foreldrene måtte også kjempe for å få gehør for sønnens
behov for brukerstyrt personlig assistanse. Kommuneadministrasjonen
ville først flytte ham til en omsorgsbolig og gi ham
tjenester der i stedet. Senere omgjorde helse- og sosialstyret
dette vedtaket til Andreas sin fordel. Anne-Grethe S. Finjord
og ninni nylund ble deretter ansatt som hans to første personlige
assistenter. Begge hadde lang erfaring som henholdsvis
døvblindetolk og hjelpepleier.
Først etter at Andreas hadde fått BPA og dermed en trygg
og forutsigbar hverdag i eget hjem for to år siden, våget mor
Solveig endelig å kjenne på sin tretthet etter mange års kamp
for sønnens rettigheter mot byråkratiet. Hun skjønte samtidig
at hun hadde drevet rovdrift på seg selv. Dette utløste noe i
henne som gjorde at hun møtte veggen med et brak. Siden
har hun måttet ta konsekvensene av at kreftene var og fortsatt
er oppbrukt.
72 73