16.07.2013 Views

Våle 3 - Norsk på nett

Våle 3 - Norsk på nett

Våle 3 - Norsk på nett

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

VALE BYGDEBOK


"<br />

J (I<br />

<strong>Våle</strong> bygdebok<br />

BIND III<br />

BYGDEHISTORIE<br />

FOR VALE FRA CA 1540<br />

TIL CA 1980<br />

ved<br />

John Rønningen<br />

Utgitt av <strong>Våle</strong> kommune<br />

med støtte av <strong>Våle</strong> Sparebank


Innhold<br />

LENSHERRETIDEN (ca. 1530-1660) . . . . . . . . . . . .. . . . . .. . . . . . . . . . . .. 11<br />

Administrasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 13<br />

Folketallet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 14<br />

J orda og eiendomsretten ................ . ..... '. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18<br />

Skattebyrdene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 20<br />

Militærstellet ................... . ...... . ..................... ..... 22<br />

Samferdselen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 23<br />

Næringene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 24<br />

Kirkene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . .. . .. . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29<br />

Straffereaksjoner .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 32<br />

GREVSKAPSTIDEN (ca. 1660-1814)<br />

Administrasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 37<br />

Folketall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 41<br />

NÆRINGENE<br />

«Her er rydningsjord nok endnu ... » . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42<br />

Dyra <strong>på</strong> gården . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 49<br />

Skog til mer enn gjerdefang og brenne .......... . .................... 53<br />

«Udyr flere end nogen begjærer» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 54<br />

KONGENS KRAV<br />

Skattene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 57<br />

Militærstellet ..... .. .. .. ........ . ............... ..... ............. 62<br />

Veiene og skyssen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 65<br />

SOSIALE FORHOLD<br />

Bønder, husmenn og tjenere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 70<br />

7


«Fattigvesenets forbedrede indretning» .. , . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 74<br />

Tryggere alderdom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81<br />

Kriser og sykdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 82<br />

Samvær og fest. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88<br />

SKOLE OG OPPLYSNING<br />

«Vrangvillige bønder». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93<br />

«Opplysningens morgenrøde» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 97<br />

KONGERIKETS RELIGION<br />

Kirkene blir auksjonsvare . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 101<br />

Gudsdyrkelse blant folket . .... .... .. .. ....... . ..... ..... . .. .... . .. . 105<br />

UNDER LOVENS STRENGE STRAFF<br />

Fire kvinner får dødsdom ............................ ... ..... . ... . . 110<br />

Mannen slapp fettere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 113<br />

Spissrotsgang og annen straff. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116<br />

BYGGESKIKK OG INNREDNING<br />

Husene .... ... ... .. . . ..... . .. ....... . ... .. . ........ .. .. .. .... .. .. 120<br />

Inventaret ......... . ....... .. .. . .. . . .. ... . . . ......... . ..... . ... . . . 126<br />

Garderoben ............ . .. . . .. .. ............... . . . . .. . .. . . ....... 130<br />

TIDEN 1814-1905<br />

DE FØRSTE ÅRA<br />

«Rygterne ere mange og dagerne ere lange og kummerfulde» . ...... . . ... 137<br />

HVA LEVDE DE AV?<br />

Jorda og husdyr ga det meste . .......... . . . ........... .. .. . . .. .. . ... 142<br />

Men skogen var viktig nok . ...... . ..... ... . ........ .... .. ..... ..... 153<br />

Handelen begynte ........... . . ...... .. .... ...... .. ... . .... . ...... . 155<br />

KOMMUNEN<br />

Kommunestyret .. . .. .. ..... ... ......... . ......... .. . .. . ........ ... 157<br />

Bygdepolitikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 162<br />

Kommunens økonomi ... ....... ............ .. ...... ........ ..... . . 167<br />

8<br />

SAMFERDSEL<br />

Veiene i <strong>Våle</strong> . . ..... . ....... . . ... ..... . ... .. . ...... . . . ....... ... .. 172<br />

Jernbanene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 175<br />

Post og telefon . ' .. . . .. . .. .... .... . .. . . .... . .... . . . ... . . .... ... . ... , 177<br />

SKOLE OG OPPLYSNING<br />

Almueskolene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 177<br />

Utvidet skoletilbud .................... : . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 181<br />

Almueboksamlingen .. . .. . . .. . ... ... . . .. ..... . ...... ...... ........ . 183<br />

Lærerne . ... . .... . . . . . ..... ... ... . ........ .. .... . .. .. ... ......... . 184<br />

SOSIALE FORHOLD<br />

Husmenn og tjenere .. .. . . ... . . . ... .. ... .. . .. ... . .. ... ... .... .. .... 187<br />

Fattiglemmene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 190<br />

Kårfolket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195<br />

Prest og almue . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196<br />

Lov og rett for folk og dyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199<br />

HELSESTELLET<br />

Større velstand - bedre helse? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204<br />

Kamp mot sykdommene ...... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 206<br />

Jordmødre og leger . ....... ....... . ... . .. ... .. ... .......... . . ... . .. 208<br />

KIRKER PÅ SALG<br />

Skal vi kjøpe kirken?<br />

SAMVÆR OG FORENINGSLIV<br />

Begrensede festligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217<br />

Spillemennene ...... .. .. .. .. .... . . .. ... ... .. ... . .... .. .. ... ....... 222<br />

De første foreningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223<br />

Etter Hans Nielsen Hauge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225<br />

Hus og utstyr . . .......................................... . .. .... .. 229<br />

Kostholdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. 2,34<br />

Flere folk i bygda .. ... . ............. ... ...... .. ..... . ....... . .. . . . 237<br />

211<br />

9


Administrasjon<br />

Omkring 1530 var det nesten 200 år siden den store pesten herjet over bygda.<br />

Over halvparten av dem som bodde her, falt bort, og mange gårder ble liggende<br />

øde, men her ble ingen ødegårdsgrender som det ble så mange av ellers i landet.<br />

De naturgitte forhold førte til at de som ble igjen, fordelte seg noenlunde jevnt<br />

ut over bygda - ut over vollene i <strong>Våle</strong>. Her bodde de i sine årestuer med gryter<br />

og skord ved ildstedet midt <strong>på</strong> gulvet. Slik hadde det vært gjennom mange hundre<br />

år, men noen av de yngste blant dem fikk <strong>på</strong> sine gamle dager oppleve peisen i<br />

stuehjørnet.<br />

De levde fortsatt av det de og husdyra høstet av vollene som ga bygda navn.<br />

Ennå vokste det skog <strong>på</strong> nesten alt som ble liggende øde etter pesten, men de som<br />

levde her, hadde rikelig med jord omkring seg. Mange av dem eide ikke den jorda<br />

de brukte, men i lange tider etter pesten fikk leilendingene bruke jord for en<br />

rimelig pris. Det var derimot vanskelig for leilendingene å få kjøpt jord og eiendom.<br />

I 1525 var bare 40 % av jorda i <strong>Våle</strong> såkalt bondegods, mens det øvrige<br />

tilhørte kirken og andre jordeiere.<br />

Det var neppe noen materiell nød i <strong>Våle</strong> <strong>på</strong> denne tiden, men her som i landet<br />

forøvrig var nok folket heller dårlig rustet når det gjaldt moralske og kulturelle<br />

verdier. Så kom reformasjonen, og i året 1536 mistet både den norske stat og den<br />

norske kirke sin selvstendighet. I en håndfesting som Christian 3 undertegnet<br />

dette året, het det at Norges rike ikke lenger skulle være et eget kongerike, «men<br />

et ledemot av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.»<br />

Dette var dramatikk og politisk spill <strong>på</strong> høyeste plan, men for folk i <strong>Våle</strong> fikk<br />

beslutningene liten betydning i første omgang. Kravet om at de skulle skifte sin<br />

tro, kunne ikke gjennomføres uten at den enkelte ville gå med <strong>på</strong> det, og tapet av<br />

den politiske selvstendighet førte ikke til forandringer i det daglige liv i bygda.<br />

<strong>Våle</strong>sokningene måtte underordne seg de samme myndigheter som før.<br />

Deres nærmeste overordnede <strong>på</strong> det verdslige plan var lensmannen som hørte<br />

til i bygda. Han grep inn med eksekusjoner og ordnet med skifte- og takstasjons-<br />

13


ikke lese, og tingskriveren måtte derfor sverge ed <strong>på</strong> at han skulle skrive ned<br />

nøyaktig det som lagrettemennene var blitt enige om. Dermed var det en «svoren<br />

skriver» som siden ble sorenskriver med full domsmyndighet.<br />

Fra 1634 ble sorenskriveren ved en forordning meddommer <strong>på</strong> tinget, og han<br />

ble også gjort økonomisk ansvarlig for dommene som ble avsagt. Ved den samme<br />

forordning fikk sorenskriveren utlagt skattefri embetsgård slik som fogdene. Ved<br />

Christian 5.s <strong>Norsk</strong>e Lov fra 16F ble lagrettemennene nærmest redusert til rettsvitner,<br />

og i praksis fikk sorenskriveren da den fulle domsmyndighet.<br />

Det er noe usikkert hvor stort distrikt som ble lagt til vår sorenskriver <strong>på</strong> den<br />

tid. I 1620- og 1630-åra var Peder Nelaussen sorenskriver, og foruten <strong>Våle</strong> hadde<br />

han også Slagen og Sande tinglag. Hans etterfølger som var Claus Erickssøn,<br />

hadde bare <strong>Våle</strong> og Sande tinglag. Han bodde <strong>på</strong> Nordre Greaker i Botne som da<br />

lå under <strong>Våle</strong> tinglag. I denne perioden måtte Botnefolk møte til ting i <strong>Våle</strong>, men<br />

veien ble likevel ikke så avskrekkende fordi Gjelstad og Lærum var faste tingsteder<br />

fram til 1660.<br />

Folketallet<br />

Vi vet ikke hvor mange mennesker som bodde i <strong>Våle</strong> ved reformasjonen, men vi<br />

kan komme fram til tall som gjelder ved slutten av perioden, og ut fra det gjøre<br />

noen antagelser. Fra forskjellige skattelister vet vi at det i 1660-åra bodde folk <strong>på</strong><br />

172 bruk i <strong>Våle</strong> prestegjeld. Hvis vi tenker oss at det i gjennomsnitt bodde 6<br />

personer <strong>på</strong> hvert bruk, kommer vi fort fram til tallet 1032. Dette tallet stemmer<br />

godt med det resultat vi kommer fram til ved å benytte et par andre kilder.<br />

I 1645 ble det utlignet en skatt <strong>på</strong> alle personer over 15 år. Den ble kalt<br />

kop skatten ut fra det tyske ord «kopf» som betyr hode. Det foreligger lister over<br />

hvor mange voksne menn og kvinner som <strong>på</strong> den tiden bodde <strong>på</strong> hvert enkelt<br />

bruk i bygda, og tilsammen finner vi i <strong>Våle</strong> prestegjeld 602 personer. Herav 131<br />

fra Undrumsdal. På enkelte bruk bodde det kun to voksne mennesker, <strong>på</strong> de fleste<br />

3 til 4, men <strong>på</strong> Nyerød bodde det 8 voksne personer og <strong>på</strong> Bjerke hvor det var<br />

flest, bodde 11 menn og kvinner med sine barn. Folkene <strong>på</strong> Prestegården er ikke<br />

kommet med, dessuten må vi regne med at det i tillegg til de voksne som betalte<br />

skatt, også var en del fattige som ikke kom med i listene. La oss gå ut fra at<br />

Prestegårdens folk sammen med de--f-atti-ge.mgjM15 voksne, og vi får da ialt 627<br />

voksne personer. La oss videre gå ut fra at deres barn under 15 år utgjør--et---<br />

16<br />

Il;<br />

\<br />

tillegg <strong>på</strong> 55 %. Da kommer vi fram til at det bodde 971 mennesker i <strong>Våle</strong><br />

prestegjeld i 1645.<br />

En annen kilde til å nærme oss folketallet, har vi i det manntall som presten<br />

utarbeidet 20 år senere - i 1664. Dette gjaldt kun menn eller oppsittere over 12<br />

år samt deres voskne sønner, tjenestedrenger og husmenn. Blant de såkalte oppsittere<br />

som ble registrert, var det noen få enker, og når vi trekker disse fra, finner<br />

vi 333 menn over 12 år. Det var normalt flere kvinner enn menn i bygda, og vi<br />

legger derfor til 110 % slik at tallet for voksne blir 699. Nå gjaldt det voksne over<br />

12 år, og vi legger da til 50 % som gjør at folketallet i 1664 blir 1048 personer.<br />

Om vi sier at det ved midten av 1600-tallet bodde omkring 1000 mennesker i <strong>Våle</strong><br />

og Undrumsdal, tar vi neppe mye feil. Om vi følger det forholdstall som listene<br />

over kop skatten ga oss, skulle da 222 av disse bo i annekset og 778 i hovedsognet.<br />

Men hvor mange bodde det her ved begynnelsen av vår periode? Vi vet at 135<br />

gårder var i drift etter svartedauen og at gjenryddingen ikke begynte for alvor før<br />

etter reformasjonen. Nå bodde det neppe så mange personer <strong>på</strong> hvert bruk. Vi vet<br />

nemlig at flere av de gårdene som var i drift slik at de kom med i skattelistene,<br />

ble liggende øde i perioder etter at de var gjenryddet fordi det var for lite folk til<br />

bosetting og drift. Omkring 1536 bodde det antagelig i gjennomsnitt 4-5 personer<br />

<strong>på</strong> hvert bruk og det vil si at det da bodde omkring 600 personer i hele <strong>Våle</strong><br />

prestegjeld.<br />

Praktisk talt alle som bodde i bygda hadde sitt utkomme fra jorda eller skogen.<br />

I prestens manntall fra 1664 ser vi at 42 av dem virket som tjenestedrenger. Men<br />

flere av disse var sønner som bodde hjemme <strong>på</strong> gården. Det ble også registrert 20<br />

husmenn, men dette var ikke husmenn i den forstand at de var knyttet til en<br />

husmannsplass med fast arbeidsplikt <strong>på</strong> gården. Vi ser for eksempel at det under<br />

Haugtuft bodde to husmenn, men den ene var skredder. Under Torp bodde også<br />

en såkalt husmann som var skredder, mens en husmann under Berg drev som<br />

skomaker.<br />

Et annet forhold som vitner om at disse ikke var husmenn i vanlig forstand, er<br />

deres tilstand og alder. Blant yngre husmenn står flere oppført som krøplinger.<br />

Husmannen under Robakk, Tor 0stensen, kan heller ikke være til særlig nytte<br />

<strong>på</strong> gården, idet han er 90 år. Husmannen under Rossløs, Helge Toresen, var 80<br />

år, og Hans Lauritsen som var oppført som husmann under Sørum, var 86 år.<br />

2. <strong>Våle</strong> bygdebok bnd. III<br />

17


J orda og eiendomsforholdene<br />

Samtidig som folketallet økte, foregikk gjenrydding av den jorda som ble liggende<br />

øde etter svartedauen. Ved reformasjonen var nesten intet av ødejorda tatt opp<br />

igjen. Mye av den var tilgrodd med skog, men en del ble nok nyttet som beite eller<br />

slåtteland. I bind Il s. 319 finnes en oversikt over de gårdene som ble liggende øde<br />

i <strong>Våle</strong> prestegjeld - ialt omkring 30 gårder, samt en del parter av enkelte gårder.<br />

Det var fortsatt 103 gårder i drift i <strong>Våle</strong> og 32 i Undrumsdal. På mange av disse<br />

gårdene var det nok innskrenket drift i lengre tid, og først ved midten av<br />

1500-tallet begynte gjenryddingen av de gårdene som ble liggende helt øde. Det<br />

skjedde i alle fall ikke#tidligere i <strong>Våle</strong>.<br />

I 1593 måtte alle bøndene som brukte jord <strong>på</strong> Østlandet, betale bygningsskatt<br />

til Akershus, og i disse skattelistene finner vi vålebøndene under <strong>Våle</strong> skiprede,<br />

mens bøndene fra Undrumsdal kommer under Slagen skiprede. Listene viser at<br />

bare to av de gårdene som ble lagt øde etter svartedauen er tatt i bruk, nemlig<br />

Jonstang og Nordre Grytnes. Det kunne nok gå en del år før gårdene som ble<br />

gjenryddet kom med i skattelistene, men det er temmelig sikkert at bare få ødegårder<br />

var gjenryddet ved begynnelsen av 1600-tallet. I skattelistene fra 1630<br />

finner vi ytterligere 5 gårder som tidligere lå øde, nemlig Hengsrud, Skinnane og<br />

Siltvedt i <strong>Våle</strong> og Bakskjul og Fossås i Undrumsdal.<br />

Innen 1667 er alle ødegårdene kommet med i skattelistene, og dette viser da at<br />

gjenryddingen i det vesentlige foregikk over en hundreårsperiode. Flere av ødegårdene<br />

kom siden til å bli liggende som underbruk til andre gårder eller bli en<br />

del aven ny gård. Frellumstad og Nåla var således underbruk til prestegården i<br />

en lengre periode etter svartedauen, mens Kettustad og Gullikstad for alltid ble<br />

slettet ut som egne bruk og lagt under prestegården. Det gjaldt også Rørås som<br />

ble lagt under Revetal, Berg som ble delt mellom Kjølsrud og Ormestad, Luke<br />

som ble lagt under Kjær og Joelberg som ble delt mellom Huseby og Robakk.<br />

Guttulsrud som også var en egen gård før svartedauen, ble underbruk til Lærum,<br />

men siden skilt ut igjen som egen gård under navnet Lærumteigen.<br />

I Undrumsdal ble gården Møkkanes gjenryddet og lagt under Flår, mens gården<br />

Bergan ble delt mellom de to Solerødgårdene. Stuerud som også var egen gård<br />

før svartedauen, ble ryddet og tatt i bruk av Kårjord i Botne, men siden lagt under<br />

Borge i <strong>Våle</strong>, der den naturlig hørte hjemme.<br />

Jorda i <strong>Våle</strong> ble ryddet av bønder som fant sin livberging og sitt utkomme<br />

i det som jorda ga. Jorda var arbeidsplass og levevei, og den ble etterhvert noe av<br />

det gjeveste en mann kunne eie i landet. Derfor ble det slik at mange av dem som<br />

18<br />

søkte etter rikdom, ble jordeiere uten å leve som bønder. De forlangte sitt av<br />

brukeren eller leilendingen, og ofte ble jordeieren rikere enn den som brukte<br />

jorda.<br />

I gårds- og slektshistorien er det gitt en oversikt over hvem som til enhver tid<br />

eide jorda i <strong>Våle</strong>. Her skal vi minne om noen markante trekk i forbindelse med<br />

eiendomsforholdene. I tiden mellom svartedauen og reformasjonen var det mer<br />

enn nok jord til dem som levde i bygda, det var liten etterspørsel, og jordprisene<br />

var forholdsvis lave. Derfor ble det i løpet av denne tiden flere som kom til å eie<br />

sin egen gård - flere selveiere. Ved reformasjonen skjedde også den forandring at<br />

kronen eller kongen overtok klostergodset, og i <strong>Våle</strong> førte dette til at det samlede<br />

kirkegods ble redusert med 4 % ned til 17 %. Bøndene eide nå 40 % av jordegodset<br />

i bygda, mens adels gods et utgjorde 14 %. Det var dog 22 % som tilhørte<br />

ukjente eiere, og en del av dette var nok også i bøndenes egne hender. Når vi først<br />

får en selvstendig oversikt i 1625, ser vi at bøndene eier 59 % av jorda i <strong>Våle</strong>.<br />

Men nå skjedde en forandring, idet borgere og embetsmenn som drev handel<br />

og skipsfart, fikk mere kapital enn det de hadde behov for til sin forretningsdrift.<br />

De rike herrene Iver Nilsen, Anders Madsen og Carl Olsen fra Tønsberg kjøpte<br />

jordeiendommer i <strong>Våle</strong> i likhet med flere tønsbergborgere. Det gjorde også bygdas<br />

sogneprest hr. Augustinius og overbirkedommeren <strong>på</strong> Reggestad hr. Mandal.<br />

I perioden 1625-1675 økte byborgerne og embetsmennene sitt jordegods i <strong>Våle</strong><br />

fra 4 % til 29 %. Bondegodset gikk i samme periode ned fra 59 til 44 % mens<br />

adels- og grevegodset holdt seg noenlunde konstant <strong>på</strong> omkring 13 %.<br />

Begrepet bondegods blir i denne sammenheng brukt om jordeiendom som var<br />

i bøndenes eie, og her kommer da også inn de eiendommer som utenbygds bønder<br />

eide i <strong>Våle</strong>. Men samtidig eide flere vålebønder jord i andre bygder. Vi ser for<br />

eksempel at Vemund Sørby blant mye annet jordegods eide 18 lis pund tunge i<br />

Ramberg i Botne og 1 1/2 bismerpund smør i Kåpe i Ramnes. Det vil si at<br />

brukeren av Kåpe hvert år måtte betale Vemund 1 1/2 bismerpund smør eller<br />

verdien av dette, mens brukeren <strong>på</strong> Ramberg måtte betale i forhold til 18 lispund<br />

tunge som stod for kornvarer - tunge varer.<br />

19


å komme fram til en antatt totalavling legger·vi til 20 %. Da får vi en bruttoavling<br />

<strong>på</strong> 3564 tønner korn.<br />

Dette tallet samsvarer ganske godt med de totale avlinger vi kommer frem til<br />

ut fra oppgitt kvantum utsæd i forbindelse med matrikkelutkastet fra 1667. Dette<br />

er heller ikke helt <strong>på</strong>litelig, men utS'æden blir ialt oppgitt til 1658 tønner, og med<br />

en oppgitt foldighet <strong>på</strong> 2,1 blir bruttoavlingene for hele prestegjeldet 3481 tønner.<br />

Den oppgitte foldighet synes noe lav, og avlingene var antagelig noe større. Det<br />

er da også grunn til å tro at det ble avlet noe mere korn i <strong>Våle</strong> i 1667 enn omkring<br />

1620.<br />

Husdyrholdet ble basert <strong>på</strong> maksimal utnyttelse av sommerbeitene og sulteforing<br />

gjennom vinteren. Det meste vinterforet ble høstet <strong>på</strong> naturlig eng og slåtteland,<br />

men dyra fikk også noe lauv eller bar og også noe skavet bark.<br />

Vi får en peiling <strong>på</strong> dyreantallet i <strong>Våle</strong> ved å gjennomgå listene for en såkalt<br />

kvegskatt som ble utskrevet i 1657. Det ble da foretatt en dyretelling <strong>på</strong> samtlige<br />

bruk, men det er grunn til å tro at ikke alle dyr kom med, fordi antallet skulle<br />

danne grunnlag for skatteberegningen. Tellingen viste imidlertid at det i hele<br />

prestegjeldet var 316 hester, 1138 storfe, 547 ungdyr, 1376 sauer, 364 svin og 7<br />

geiter.<br />

I hovedsognet var det prestegården, Fossan og Huseby som hadde flest dyr -<br />

alle hadde 16 voksne kuer. Prestegården hadde i tillegg 6 hester, 40 sauer, 24 ungfe<br />

og 12 svin. Her var mat til mange mennesker, og ingen andre bruk hadde så mange<br />

ungdyr, sauer og svin. Men <strong>på</strong> Helgeland hadde de i tillegg til forholdsvis mange<br />

ungdyr også 5 geiter. De to andre geitene som fantes i bygda, var å finne <strong>på</strong><br />

Snekkestad, og alle bygdas geiter holdt således til ute ved kysten.<br />

Allerede da var det forholdsvis mange hester i <strong>Våle</strong> med 1,7 hest i gjennomsnitt<br />

pr. bruk. Etter prestegården kom gårdene Vestre Bakke, Kleiva, Nedre Borge og<br />

Nordre Solerød som hver hadde 4 hester. 19 bruk hadde 3 hester hver, mens bare<br />

5 bruk var uten hest, nemlig Syrstad, Jonstang, østre Hals, østre Rustaden og<br />

Kleppan.<br />

Vi har nevnt at det i vår periode skjedde lite som førte til forandringer innenfor<br />

næringslivet i <strong>Våle</strong>. - Lite fordi det var forholdsvis lite skog i bygda, slik at man<br />

ikke kunne utnytte den nye oppfinnelsen «vannsaga» og selge trelast i større<br />

mengder. Over en kortere periode ble det likevel satset en del <strong>på</strong> omsetning av<br />

trelast fra <strong>Våle</strong>. Det er mulig at det omkring 1600 foregikk en del tømmerhogst<br />

<strong>på</strong> ødegårder som skulle ryddes, og at det da var mere tømmer i <strong>Våle</strong> enn noen<br />

gang senere. Listene over sagskatt i 1612 viser nemlig at det da var 12 sager i <strong>Våle</strong><br />

prestegjeld. De fleste var riktignok såkalte flomsager som kunne benyttes bare<br />

under flomtiden, men ingen av dem hadde beregnet å skjære mindre enn 300 bord<br />

26<br />

i året. Og det ble satt opp sager <strong>på</strong> gårder som senere ikke hadde skog nok til eget<br />

behov.<br />

I 1612 var to av sagene nyoppsatt og ikke kommet i drift, nemlig Grydemark<br />

sag og en sag <strong>på</strong> Lofstad. Forøvrig var det sager <strong>på</strong> følgende bruk: Helgeland,<br />

Klavenes, Haugtuft, Åmot, Fossan, Kalsrød, Prestegården, Langklepp, Flår og<br />

Solerød. Flere av disse sagene ble satt opp av optimistiske eiere som fikk liten<br />

glede av tiltaket. I senere skattelister heter det nemlig at det var vannmangel, og<br />

vi vet da også at det siden var lite skog til sagskur. I 1640 var bare tre av de nevnte<br />

sagene i drift, nemlig Fossan, Åmot og Haugtuft.<br />

Vi vet ikke når den første saga ble satt opp i <strong>Våle</strong>, men det skjedde neppe før<br />

1550. Blant de første som lot bygge sagbruk i Vestfold, var nemlig prosten i<br />

Tønsberg, hr. Laurits Mathiassøn, som i 1545 fikk bygget tre såkalte sagmøller<br />

ved Førumelva i Ramnes. Her har antagelig vålebøndene sett hvorledes en sag kan<br />

bygges. De kunne uten stor vanskelighet gjøre det selv om de bare fikk en smed<br />

til å lage sagbladet, som skulle settes vertikalt inn i en treramme og drives opp og<br />

ned av va,sshjulet. Alt det andre i denne innretningen besto av tømmer som de selv<br />

kunne hugge til. Det hele var ordnet slik at sagstokken ble drevet sakte fremover<br />

mot sagbladet som skar bare <strong>på</strong> nedtur, og det hjemmesmidde sagbladet kunne<br />

skjære gjennom de største stokkene. Men det gikk ikke fort ved vannsaga som<br />

også ble kalt oppgangssag, og kunne betjenes aven mann.<br />

Alt i 1587 kom et <strong>på</strong>bud som gikk ut <strong>på</strong> at ingen hadde lov til å reise sag uten<br />

<strong>på</strong> eierens egen grunn, men dette <strong>på</strong>budet ble ikke overholdt. I 1617 kom et nytt<br />

<strong>på</strong>bud som utrykkelig slo fast at en sag måtte stå fullt ut <strong>på</strong> egen grunn, og<br />

dessuten skulle hver enkelt søke kronen om tillatelse til å reise en sag. Dette hadde<br />

blant annet sammenheng med minkende tømmerkvantum i skogene. Man begynte<br />

snart å snakke om «forhugne skoger».<br />

I <strong>Våle</strong> var det en del verdifull løvskog, og mye fint eiektømmer var drevet ut<br />

før Fredrik 2. nedla forbud mot eksport av eiketømmer til andre land enn Danmark.<br />

I 1616 forbød Christian 4. både hogst og utførsel av bøketømmer. Det var<br />

i alle fall eiketømmer i <strong>Våle</strong>, for i 1622 fikk Even Nilsen Hotvet en stor bot <strong>på</strong><br />

112 rd. for å ha hugget 12 store eiketrær i prestegårdens skog. I 1620 ble selveste<br />

lensmannen, Tore Reggestad, ilagt en bot <strong>på</strong> 6 1I2rd. fordi han hadde solgt en<br />

eikebjelke til en hollender som en tid hadde oppholdt seg <strong>på</strong> Reggestad. Dette gir<br />

grunn til å tro at hollenderen hadde fått kjøpt mere eiketømmer. Det var nemlig<br />

flere som var interessert i å selge, og det var lensmannen som skulle <strong>på</strong>se at det<br />

ikke forekom slikt salg. Året før hadde imidlertid Hans Jørgen Ofegstad fått en<br />

bot <strong>på</strong> 6 1/2 rd. for ulovlig salg av eiketømmer.<br />

Det er ikke mulig å komme frem til eksakte tall når det gjelder næringsutbytte<br />

27


,<br />

I<br />

GREVSKAPSTIDEN<br />

(ca 1660 - ca 1814)


ting tre ganger i året inntil Gjelstad ble valgt som tingsted i 1686. Her ble det også<br />

holdt ting for almuen i Botne. De to prestegjeld hadde fortsatt felles tingsted etter<br />

at Hundsal ble valgt som «anordnet tingstue» fra 1699. 1 1719 flyttet tinget for<br />

<strong>Våle</strong> til Bjerke hvor det ble holdt inntil 1723. Fra den tid fikk <strong>Våle</strong> felles tingsted<br />

med Ramnes <strong>på</strong> Fossan.<br />

1 perioden 1731-1757 ble tinget igjen holdt <strong>på</strong> Bjerke, men så ble Hundsal igjen<br />

fast tingsted inntil høsten 1796. Da ble gården Rostad tingsted for <strong>Våle</strong>.<br />

1 den tiden amtsforvalteren bodde <strong>på</strong> Reggestad, ble ofte ekstraretter eller<br />

forhør foretatt <strong>på</strong> forvalterens kontor, og her ble flere ungdommer fra <strong>Våle</strong> og<br />

bygdene omkring dømt til tukthusstraff. Fra 1770-åra ble det enkelte ganger holdt<br />

ekstra doms ting eller såkalte utsettelsesting <strong>på</strong> Hvitstein i Botne for hele det<br />

nordre distrikt. Men fra 1797 ble det i tillegg til de tre faste tingsamiingene holdt<br />

månedsting i de 9 øvrige måneder. Månedstinget ble også holdt <strong>på</strong> Hvitstein, og<br />

det omfattet foruten <strong>Våle</strong>, Lardal, Hof og Botne. De øvrige prestegjeld i Nordre<br />

Jarlsberg holdt måneds ting <strong>på</strong> Revå i Sande.<br />

De vanlige tingsamiingene ble holdt tre ganger i året: Vårtinget først i mars<br />

måned, sommertinget i midten av juli og høsttinget i slutten av oktober. Amtsforvalteren<br />

og hans betjenter for da fra prestegjeld til prestegjeld i hele Jarlsberg.<br />

Normalt ble tinget avviklet <strong>på</strong> en dag, og det kunne ofte bli sene kvelder. Den<br />

andre dagen hendte det at retten hadde en åsetessak eller en ekstrasak, men for<br />

øvrig ble det da å reise til neste sted, slik at retten holdt ting annen hver dag. 1<br />

1761 ser vi for eksempel at vårtinget begynte i Lardal den 3 mars, fortsatte i Hof<br />

den 5, i Botne den 7, i Sande den 9, i Skoger den 10 og i <strong>Våle</strong> den 12 mars. Dette<br />

ble den vanlige runden ved alle ting.<br />

Foruten skatteinnkreving, forhør og domsavsigelser ble forskjellige kunngjøringer<br />

lest opp <strong>på</strong> tinget, skjøter, kontrakter og panteheftelser ble tinglest, og<br />

almuen ble forespurt om nye skatteobjekter var kommet til eller falt fra siden<br />

forrige skatteting. Alt som foregikk, ble ført inn i tingboka hvor vi også finner<br />

detaljerte vitneavhør om vidt forskjellige saker.<br />

Tinget var en verdslig forestilling, men Guds navn ble ofte nevnt. Eder, forsikringer<br />

og kvitteringer ble gitt med formuleringer hvor navnet Gud var med.<br />

Således måtte for eksempel sageieren Lars Olsen Hotvet skrive under en erklæring<br />

<strong>på</strong> at han i året 1735 ikke hadde skåret mer enn det tillatte kvantum bord - «Så<br />

sandt hjelpe meg-Gud og hans Hellige Ord.» Under Vårtinget <strong>på</strong> Lærum i 1684<br />

ble tingbok nr. 2 tatt i bruk, og over bokas første blad ble det skrevet: «Gud med<br />

sin Naade och Hellig Aand Regiere vor villie, och giffue forstand at ald vor<br />

Gierning i Jesu Nafn kommer Hannem til ære och os til gafn. Amen.»<br />

40<br />

Folketallet<br />

1 sin Vestfoldhistorie er Øystein Rian kommet frem til at folketallet <strong>på</strong> J arlsbergbygdene<br />

ble omtrent fordoblet i løpet av grevskapstiden. Denne formelen styrker<br />

det resultat vi tidligere er kommet frem til når vi antydet at det ved midten av<br />

1600-tallet bodde omkring 1000 mennesker i <strong>Våle</strong>. (Se side 16). Ved slutten av<br />

grevskapstiden 1821 var folketallet i <strong>Våle</strong> temmelig nær 2000. (I 1815: 1960.)<br />

Økningen foregikk vesentlig i den siste del av perioden. Vi har få sikre tall å holde<br />

oss til, men en folketelling i 1769 må ansees som brukelig peilestav. Denne tellingen<br />

viser at det i hele prestejgeldet var 1482 personer, herav var 809 kvinner. Av<br />

de samlede antall bodde 392 i Undrumsdal. Det ble også foretatt en yrkesfordeling<br />

som viser følgende:<br />

Bønder og jordbrugere, så og møllere<br />

skovfogder, skovløbere, husmend,<br />

inderster og desslige . ... . ... . . . ... .. . . .. ... . 288 mend<br />

Geistlige samt kirke- og skolebetjente,<br />

så og studenter med deres hustruer<br />

og barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 mend<br />

Tjenestefolk og daglønnere .. ..... . ... . .... .. 88 mend<br />

Hospitalslemmer, vanføre, gebrekkelige<br />

og avsindige personer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 mend<br />

Rangspersoner, proprietærer som ingen<br />

rang have, justits og alle kongelige<br />

betjente, forpagtere, forvaltere,<br />

ridefogder med hustruer og barn . . .. ... ...... 10 mend<br />

319 kvinder<br />

9 kvinder<br />

171 kvinder<br />

8 kvinder<br />

6 kvinder<br />

Den nest siste posten som omfatter 16 personer, synes ialle fall å være for lavt<br />

ansatt. Under sogneprestens manntall i 1664 da folketallet var betydelig lavere,<br />

finner vi 12 krøplinger, 2 blinde, en døv og en vanfør blant voksne menn over 12<br />

år, og hvis vi tar med både jenter og gutter under 12 år, samt voksne kvinner, må<br />

tallet i alle fall fordobles slik at vi kommer opp i 32 personer.<br />

Men selv om tallene fra 1769 ikke er helt <strong>på</strong>litelige, kan vi støtte oss til sikre<br />

tall fra tellingen i 1801 da det ialt var blitt 1684 personer i <strong>Våle</strong> prestegjeld. Nå<br />

er hver enkelt person ført opp med fullt navn, alder og yrke. 1 hovedsognet bodde<br />

det 1269 personer og i Undrumsdal 415. Også nå var kvinnene i flertall: 882 mot<br />

802. Alle som bodde i bygda, hadde tilknytning til en gård, enten som hus bon-<br />

41


dens familiemedlem, som husmann, som tjener, som håndverker eller som innerst;<br />

det vil si leieboer. Flest mennesker finner vi under Prestegården der sogneprest<br />

Thurmann bodde med sin kone, sine 3 barn, sin kones søster samt 4<br />

tjenestegjenter og 2 tjenestegutter. Her bodde også den døve og stumme Hans<br />

Pedersen som presten hadde tatt seg av. Og i stuene omkring Prestegården bodde<br />

videre 12 familier med tilsammen 69 personer. Blant disse hadde sognepresten<br />

sine 12 husmenn, hvorav 3 uten jord. Folketallet økte, de ble stadig flere<br />

mennesker som trengte mere mat, og vi skal videre se hva de levde av og hvorledes<br />

de levde.<br />

Næringene<br />

«Her er rydningsland nok endnu»<br />

«Dette sogns beboere består alene av dem som omgåes med at dyrke jorden»,<br />

skrev sogneprest Thurmann da han i 1742 skulle begrunne et forslag om at skolen<br />

ikke skulle holdes i onnetidene. Slik hadde det vært i flere hundre år, og slik skulle<br />

det bli så langt inn i fremtiden som de da kunne se. Så å si alle som bodde i bygda,<br />

hadde sitt utkomme av det jorda kunne gi direkte, eller gjennom husdyra. Få<br />

steder i landet var det så mange dekar dyrket jord pr. individ som i <strong>Våle</strong>.<br />

Vi har tidligere kommet til at all den jord som ble liggende øde etter svartedauen,<br />

var gjenryddet og tatt i bruk omkring midten av 1600-tallet. Etter denne<br />

tiden begynte en oppdeling av gårdene, og ofte ble gården delt mellom to sønner<br />

eller mellom andre familiemedlemmer. I perioden 1660-1700, ble 20 bruk i <strong>Våle</strong><br />

delt i to, og 13 av disse delingene ble foretatt mellom familiemedlemmer. I hundreårsperioden<br />

som fulgte til året 1800, ble 53 bruk delt, og 24 av disse gjaldt<br />

delinger innen familien.<br />

Selv om jorda var tatt i bruk igjen etter ødegårdstiden, hendte det fortsatt at<br />

jord ble liggende øde over kortere perioder. Greven måtte da frafalle krav om<br />

skatt etter at almuen <strong>på</strong> tinget hadde bekreftet at det verken var pløyd eller sådd,<br />

og heller ikke høstet noe <strong>på</strong> vedkommende jordeiendom. I 1694 gjaldt det halvparten<br />

av Haugestad og halvparten av Krokeborg. I 1697 gjaldt det hele Haugestad,<br />

Nordre Haraldstad og Nordre Haugan. Fra 1696 lå Kurstad øde, og i 1968<br />

ble det ikke betalt skatt av Nordre og Søndre Haslestad, Nordre Haraldstad og<br />

Nordre Haugan fordi .«disse gårde haver vært ødeliggende i flere år.» Nordre<br />

Haugan var rett og slett blitt fraflyttet, og <strong>på</strong> de øvrige gårdene var det ingen til<br />

42<br />

å overta etter at eierne var falt bort. Det var således ennå ikke blitt noen kamp om<br />

jordflekkene i bygda.<br />

Sogneprest Thurmann skrev i 1743 at ingen jord ligger øde eller udyrket, «uden<br />

den mark som hver gård har til beite om sommeren. Han sier videre at jorden er<br />


mange anskaffet harver med jerntinner allerede <strong>på</strong> 1600-tallet. I 1646 ble det<br />

registrert en jernharv <strong>på</strong> Søndre Haslestad, den ble til og med omtalt som gammel.<br />

I skiftene fra 1690-åra finner vi mange treharver med jerntinner i <strong>Våle</strong>. De kostet<br />

fra 3 ort til 1 rd., mens plog med jern og ristel ofte var verdsatt til 2 ort. Det var<br />

da en treplog med jernbeslag. I tillegg til plog og harv var det hos de fleste et<br />

ploglenke, en jernhake og et par sigder. Noen hadde også en jernstaur og enkelte<br />

en slipestein med jernbom. Navere var også et vanlig redskap av jern, men for<br />

øvrig var det sparsomt med redskap som var verd registrering.<br />

Etterhvert finner vi flere slipesteiner, og jernstaur blir mer alminnelig, men noe<br />

nytt jordbruksredskap av betydning kom ikke før i siste halvdel av 1700-tallet. Da<br />

kom en plogtype etter modell av den såkalte Falkenstensplogen fra Borre. Denne<br />

plogen ble tildelt første premie ved en pløyetevling i Danmark i 1771. Mens<br />

bøndene gjennom mange hundre år hadde brukt en plog med rett veltefjøl som<br />

nærmest brøytet jorda, hadde Falkenstensplogen vridd veltefjøl slik at jorda ble<br />

vendt. Det hadde størst betydning når nytt land skulle pløyes, og i skiftene fra<br />

<strong>Våle</strong> finner vi denne plogtypen nevnt som «Ny Land Plov». På Snekkestad ble<br />

en sJik plog verdsatt til 2 rd., mens en «Aaben-Jords-Plov» ble satt til 1 rd.<br />

Andre nye jordbruksredskaper <strong>på</strong> 1700-tallet var arbeidskjerrene og hjulganger<br />

til høysledene. Jernhakker og jernriver blir også etterhvert alminnelige, men ennå<br />

i 1790-åra mangler de <strong>på</strong> flere bruk. I tillegg til sigdene kommer flere ljåer og<br />

slipestein med jernås blir vanlig.<br />

Regjeringen som visste at jordbruket var ryggraden i landets næringsliv, brukte<br />

forskjellige metoder for å stimulere og fremme produksjonen. Gjennom Det kgl<br />

landhusholdningsselskap som ble stiftet i 1769, ble det drevet opplysningsvirksomhet,<br />

og det ble delt ut premier til bønder som viste interesse for nye metoder<br />

og gjorde en innsats <strong>på</strong> sin gård. En slik premie havnet i <strong>Våle</strong> i 1778 da Jørgen<br />

Ingebretsen Hundsal fikk en belønning <strong>på</strong> 6 rd. fordi han blant annet hadde tatt<br />

opp 500 favner grøft gjennom en myr og kjørt bort 100 lass med stein.<br />

Det heter i flere beretninger at prestegjeldet <strong>Våle</strong> i normale år var selvforsynt<br />

med korn, men det foreligger ingen nøyaktige oppgaver over avlingene til de<br />

forskjellige tider. Det foreligger derimot oppgaver over utsæd <strong>på</strong> de enkelte bruk,<br />

og med en antatt folldighet kan vi komme fram til avlinger som kanskje er noenlunde<br />

riktige. Vi må imidlertid være oppmerksom <strong>på</strong> at oppgaven over utsæd<br />

skulle danne grunnlaget for skatteanslag, og de angir antagelig noe mindre enn det<br />

som virkelig ble sådd. Den antatte folldighet i Vestfold ble også satt urimelig lavt<br />

med 2,1 foll både i 1667 og i 1723, som er det laveste gjennomsnitt for samtlige<br />

amt i landet. Flere har antydet at folltallet for Vestfold er for lavt, selv om man<br />

er oppmerksom <strong>på</strong> at det her var som i store deler av <strong>Våle</strong>: Forholdsvis mye<br />

46<br />

,<br />

flatlendt mark med noe stiv, ugrøftet leire. I vår utredning for <strong>Våle</strong> setter vi likevel<br />

folldigheten litt høyere enn det som ble oppgitt som middel for Vestfold.<br />

Antatt kornavling ifølge oppgaver over utsed 1667, 1723 og 1803<br />

Utsæd i Foldig- Total avling Antall Avling<br />

tørner het i tønner bruk pr. bruk<br />

1667 1658 2,3 3813 174 21,9<br />

1723 1641 2,6 4266 192 22,2<br />

1803 1562 4, 6248 251 24,8<br />

Ut fra de forhold vi tidligere har redegjort for, må vi gå ut fra at det i vanlige<br />

gode år ble avlet noe mer korn enn det tabellen viser. Om vi legger folketallet fra<br />

1801 til grunn, finner vi at det da ble avlet 3,7 tønner korn pr. individ. Det vil si<br />

518 liter korn, eller omtrent 270 kg. Vi ser at den totale avling har øket betydelig,<br />

og selv om det er blitt mange flere bruk <strong>på</strong> grunn av oppdeling, har likevel avling<br />

pr. bruk øket noe.<br />

Det ble nesten ikke sådd annet korn enn havre som stilte de minste krav både<br />

med hensyn til jordkvalitet og gjødsel. Selv <strong>på</strong> prestegården hvor det var forholdsvis<br />

store arealer, ble det sådd lite annet korn. Det heter i 1667 at jorda her er noe<br />

flatlendt og våtlendt, og at det derfor blir sådd lite eller intet bygg.<br />

Man høstet imidlertid ikke bare korn av åkeren. Halmen var også verdifull, og<br />

spesielt havrehalmen som ble nyttet til dyrefor. I oppholdskontraktene hvor kårfolket<br />

blant mye annet sikret seg for til sine dyr, ser vi at omtrent halvparten av<br />

foret var havrehalm.<br />

De største korngårdene i <strong>Våle</strong> var Huseby og Vestre Bakke, og <strong>på</strong> hver av disse<br />

gårdene ble det sådd omtrent 20 tønner korn - tilsammen 41 tønner, og av dette<br />

var 5 % blandkorn og hvete, resten havre.<br />

Det hendte at kornhøsten sviktet, og da ble det ofte foretatt en organisert<br />

opptelling over beholdning og behov, og det ble foretatt fellesinnkjøp av korn.<br />

Da lensmannen i 1771 foresto en slik opptelling, viste det seg at bøndene tilsammen<br />

hadde en beholdning <strong>på</strong> 1636 tønner etterat såkornet var trukket fra. Men<br />

dette var ikke nok. Det samlede behov for innkjøp av korn ble oppgitt til 350<br />

tønner. Dette gir oss da også en peiling <strong>på</strong> kornbehovet i forhold til avlingene i<br />

normale år. I 1771 var altså behovet: Beholdning + innkjøp - 1986 tønner. Men<br />

såkornet var trukket fra, og når vi legger til utsæden fra 1723, kommer vi opp i<br />

et totalt behov <strong>på</strong> 3627 tønner. Og i normale år omkring 1723 var årsavlingene<br />

47


4266 tønner. Regnestykket blir enda gunstigere med hensyn til avling pr. individ<br />

hvis vi benytter tallene fra 1803.<br />

Av den opptellingen som lensmannen foretok i 1771, ser vi at 27 bruk ikke<br />

hadde behov for å kjøpe noe korn, mens mange av dem som ikke hadde nok, ville<br />

klare seg med en kvart eller en halv tønne. Noen få hadde korn tilovers, og det<br />

utgjorde tilsammen 22 tønner. Hans Hermansen Kjølsrud kunne selge 12 tønner<br />

havre og 1 tønne hvete. Jørgen Hansen Sunneklepp hadde 6 tønner havre tilovers,<br />

og dessuten var det et par tønner til salg <strong>på</strong> Gorte og Langås.<br />

På 1700-tallet var det ennå ikke tale om å så gras- eller engfrø i <strong>Våle</strong>. Høyet ble<br />

høstet av de samme arealer år etter år, mens spesielle åkerteiger ble holdt åpne til<br />

åker. Hvert år lot man en åkerteig hvile eller ligge brakk i det de kalte trede, slik<br />

at alt åkerland med jevne mellomrom ble brakket. Størrelsen av tredet som ble<br />

angitt i tønner såkorn, utgjorde normalt vel en tredel av det som ble tilsådd. I 1667<br />

lå således 8 tønner i trede både <strong>på</strong> Ryk og Huseby, mens utsæden <strong>på</strong> Ryk var 22<br />

tønner og <strong>på</strong> Huseby 20 tønner.<br />

Apen åker ble også benyttet til lin som ble sådd og høstet <strong>på</strong> de fleste bruk. Det<br />

foreligger ingen oversikt over avlingene, men flere kilder forteller om linåkere, og<br />

vi ser blant annet at kårfolkene ofte sikret seg rett til en linåker.<br />

Humle ble dyrket i <strong>Våle</strong> fra middelalderen, men i stigende utstrekning etter at<br />

myndighetene <strong>på</strong>la alle gårder å dyrke denne veksten som først og fremst ble<br />

nyttet til ølbrygging.<br />

I 1667 var det 26 bruk av 107 registrerte som ikke dyrket humle i <strong>Våle</strong> hovedsogn.<br />

De ble alle <strong>på</strong>lagt å anlegge humlehage. I Undrumsdal var det 8 bruk av 35<br />

som fikk slikt <strong>på</strong>bud. Det kan se ut som at tradisjon eller skikk og bruk spilte en<br />

viss rolle når det gjaldt humlehager. I <strong>Våle</strong> lå nemlig 14 av de 26 gårdene som ikke<br />

hadde humlehage i et område mellom Holm, Kornto og Ryk - et område <strong>på</strong><br />

grensen mot Botne - hvor bare halvparten av samtlige gårder dyrket humle.<br />

<strong>Våle</strong>lensmannen forteller i en rapport fra 1775 at poteter da var kommet til<br />

<strong>Våle</strong>, men bare noen få bønder hadde forsøkt å dyrke den. Vi har for øvrig ikke<br />

funnet kilder som forteller noe spesielt om potetens første år i bygda. Den har<br />

neppe vakt noen begeistring i første omgang, og vi må gå ut fra at det var her som<br />

andre steder <strong>på</strong> Østlandet: Først under nødsåra 1808-1812 ble det for alvor<br />

aktuelt å dyrke poteter. Og siden kunne man vanskelig unnvære den.<br />

Det er nesten ingen kilder å støtte seg til når det gjelder hagebruk i <strong>Våle</strong> <strong>på</strong><br />

1700-tallet. Så vidt vi vet, ble det da heller ikke drevet hagebruk i vanlig forstand<br />

<strong>på</strong> gårdene omkring i bygda. Det var i første rekke de såkalte kondisjonerte som<br />

anla hage til pryd og nytte. En slik hage var det <strong>på</strong> Reggestad i 1719. Under en<br />

besiktigelse dette året så man at det fra dagligstua var en utgang <strong>på</strong> den søndre<br />

48<br />

siden til hagen «som var indhegnet med plankeverk og hadde adskillige frukttrær».<br />

På den østre side av bygningen var det også en hage med frukttrær, og den<br />

var indhegnet med granstaker.<br />

På Reggestad var det også bygget et lite hus «til at oppbevare kål udi», og under<br />

stua var det en kjeller til oppbevaring av hageurter om vinteren. Vi vet at urter<br />

var i bruk som medisiner og helsekost blant folk flest <strong>på</strong> den tiden, og vi vet også<br />

at de dyrket kål, men svært sjelden finner vi noe om det i de lokale kilder. Vi ser<br />

for eksempel at Maren Mikkelsdatter <strong>på</strong> Haslestad dyrket kål, for hun hadde en<br />

kålhage som blir nevnt i forbindelse med en delekontrakt i 1761. Petter Clausens<br />

beskrivelse over Jarlsberg grevskap fra 1743 vitner også om at kål var vanlig i<br />

distriktet når han under avsnittet om insekter skriver: «Kålorme befindes og i<br />

hver mands kålhage. »<br />

Reggestad var en av få gårder i <strong>Våle</strong> hvor det fantes frukttrær, men heller ikke<br />

her ble frukthagen vedlikeholdt. - Ikke i følge sogneprest Thurmann som i 1743<br />

skrev følgende: «Her findes ingen slags trefrukter i dette kald, thi her findes ikke<br />

uden <strong>på</strong> nogle gårder i kald et nogle forældede og forrådnede æble og kirsebærtrær.<br />

»<br />

Dyra <strong>på</strong> gården<br />

Christen Pram som besøkte Holmestrand og distriktet i 1805, forteller at distriktene<br />

omkring byen fikk sitt kveg fra Hallingdal. I Hallingdalsbygdenes historie<br />

nevnes det også at driftekarer fra dalen dro helt ned til Vestfold med sine kveg.<br />

Det var et slags blandingskveg som ble kalt «den gamle norske rase.» I skiftene<br />

fra <strong>Våle</strong> blir kuene nevnt både ved navn og farge, og de var i de fleste tilfelle<br />

flekkete med innslag av hvitt, sort, brunt eller rødt. Ofte var de hvitsidet, rødsidet<br />

eller sortsidet, og ikke sjelden sort eller rød med hvitt hode. Hestene blir i skiftene<br />

omtalt som sorte, brune, blakke eller musete.<br />

På nesten annenhver gård i <strong>Våle</strong> hadde de ei ku som het Plomme. Et annet navn<br />

som ofte går igjen, er Velkommen, og blant andre mye brukte navn finner vi<br />

Springros, Morgenfrua, Dagros, Gullros, Sale, Sutta, Skaute, Rølin, Molik og<br />

Stjerne.<br />

Selv om det foreligger forskjellige beretninger og oppgaver angående husdyra,<br />

kan vi ikke komme frem til sikre tall hverken når det gjelder antallet eller det<br />

utbytte som husdyra ga. Det foreligger imidlertid matrikkeloppgaver som viser<br />

det antall husdyr kommisjonene mente var passende <strong>på</strong> de enkelte bruk, og stort<br />

sett regner man med at det samlede antall stemmer noenlunde med de faktiske<br />

4. <strong>Våle</strong> bygdebok bnd. III 49


forhold. Vi har dessuten en oppgave fra 1808 som ble gitt i forbindelse med den<br />

knapppe forsituasjonen <strong>på</strong> den tiden, og ut fra disse oppgavene kan vi sette opp<br />

en tabell.<br />

Hester, storfe og sauer i V åle ifølge matriklene 1667 og 1723, samt fra oppgavene<br />

i 1808:<br />

Gjennom-<br />

1667 snitt pr. 1723 pr. bruk 1808 pr. bruk<br />

bruk<br />

Antall bruk 174 192 251<br />

Hester 300 1,72 305 1,58 304 1,21<br />

Storfe 1144 6,57 1454 7,5 1090 4,3<br />

Sauer 1141 6,55 1073 5,6 666 2,7<br />

Husdyrantallet omkring 1723 kan studeres nærmere i skifteprotokollene. For<br />

<strong>Våle</strong>s vedkommende finner vi imidlertid ingen bondeskifter i 1723 og bare 2 i<br />

1724. Fra denne tid fram til 1745 finnes ingen skifteprotokoller. I de to skiftene<br />

fra 1724 som gjelder Hundsal og østre Sørby, er tallene både for stofe og hest<br />

nøyaktig de samme som i matrikkeloppgavene, mens antall sauer er litt lavere. I<br />

perioden 1719 til og med 1722 er det registrert 29 bondeskifter i <strong>Våle</strong>, men bare<br />

10 av dem er sammenlignbare med matrikkelen fra 1723 fordi det her ble oppgitt<br />

samlet dyreantall for gården selv om denne bestod av to eller flere bruk. I de<br />

skifter som kan sammenlignes finner vi tilsammen 19 hester, 90 storfe og 62 sauer,<br />

mens matrikkelen for de samme bruk stiller opp 22 hester, 111 storfe og 79 sauer.<br />

De få sammenlignbare skiftene gir ikke grunnlag for å trekke noen sikre konklusjoner,<br />

men de antyder det man kan anta: at det i virkeligheten ikke var<br />

fullt så mange dyr som matrikkelen stiller opp.<br />

Tallene <strong>på</strong> husdyrbestanden i <strong>Våle</strong> viser forøvrig den samme tendens som i<br />

landet forøvrig: Storfebestanden ble etter hvert mindre, mens hestebestanden<br />

holdt seg noenlunde konstant. Bøndene var da også hele tiden avhengig av hestene<br />

både i jordbruket og til frakting av trelast og andre forskjellige varer. Storfebestanden<br />

i <strong>Våle</strong> gikk imidlertid bemerkelsesverdig ned fra 1723 til 1808 over en<br />

periode da gjennomsnittstallet for husdyrbestanden i Vestfold var noenlunde<br />

konstant. Gjennomsnittstallet for storfe pr. bruk var likevel det samme i <strong>Våle</strong> som<br />

for hele fylket i 1808, nemlig 4,3.<br />

l tillegg til de husdyra som er nevnt, hadde vålebøndene forholdsvis mange<br />

50<br />

,<br />

På Søby finnes ennå en gammel melkesil. Melken ble silet gjennom et klede som ble lagt<br />

opp i silen. Foto: Per Gilding.<br />

svin. Det foreligger ingen tellinger som omfatter svin i denne perioden, men Jens<br />

Kraft skriver i 1822 at gårdbrukerne i <strong>Våle</strong> og Ramnes solgte en del svin som slakt<br />

i Tønsberg. Husdyrtellingen fra 1657 viste da også at det da var 364 svin i <strong>Våle</strong>,<br />

og det er grunn til å tro at denne bestanden økte. Dessuten var det en del høns<br />

i bygda, og noen hadde gjess. Vi ser blant annet at det var en spesiell «gåsestall»<br />

<strong>på</strong> Reggestad i 1719, og i enkelte skifter finner vi noen gjess som <strong>på</strong> Serkland og<br />

Gunnestad. Kraft nevner også at det kom en del fetede gjess til Tønsberg fra <strong>Våle</strong>.<br />

Aven husmannskontrakt fra 1812 som gjelder plassen Bibo under Prestegården,<br />

ser vi at noen også drev med bier. Avgiften for plassen Bibo bestod nemlig i at<br />

husmannen hvert år skulle skaffe presten «en god forsverm av et veloverfødt og<br />

folkerikt biestade. »<br />

Ifølge opplysninger som Christen Pram innhentet i 1805, skulle kuene i Holmestrandsdistriktet<br />

i gjennomsnitt gi ca. 1400 liter melk i året. Det er mulig at ei<br />

eller annen ku i <strong>Våle</strong> kunne nå opp mot dette, men det er helt sikkert at den<br />

gjennomsnittlige melkemengde pr. ku lå betydelig lavere <strong>på</strong> den tiden. Tallet<br />

passer bedre for en gjennomsnittlig årsproduksjon hundre år senere, da vi også<br />

hadde fått sikrere opplysninger om melkeproduksjonen.<br />

.1 sommerhalvåret levde husdyra <strong>på</strong> naturlig beite uten tilskudd av noe slag.<br />

Vmterforet bestod av høy, halm og noe lauv, og av litt bar. I skiftene fra<br />

1700-tallet ser vi at det <strong>på</strong> enkelte bruk ble registrert «sørpebøtter», og det forteller<br />

oss da at dyra også fikk sørpe - en slags blanding av opphakket halm,<br />

høyres ter eller agner som ble kokt og kanskje tilsatt en liten mjøldust.<br />

51


Kristiania,» skriver Muller. Han forteller videre at det for en del år siden «om<br />

efterhøsten» var mye kramsfugl å få kjøpt av bøndene i distriktet, men i de siste<br />

år har det heller ikke vært slikt å oppdrive. Dette stemmer med Petter Clausens<br />

beskrivelse, idet han sier at det i 1743 forekom en del kramsfugl av trost og<br />

skriker, og i <strong>Våle</strong> ble disse kalt «Donep>.<br />

Dette viser at bestanden varierte da som nå, uten at man kunne si noe sikkert<br />

om årsakene. Merkelig er det at det ikke var kramsfugl å oppdrive omkring 1750.<br />

Det ble sagt at det skyldtes mangel <strong>på</strong> rognebær som ikke hadde vært å se gjennom<br />

noen år, «men siste høst var det mye rognebær og ingen kramsfugj,>, sier<br />

Muller som mente at det måtte komme av andre ting. «Til hvilken at undersøge<br />

jeg ikke vil indlade meg i vidløftighed, men allene sige at jeg tror, at mangelen <strong>på</strong><br />

disse fugle kommer fra Guds hånd, som giver og tager når han behager,» sier<br />

prosten Jens Muller.<br />

I flere bekker og elver i <strong>Våle</strong> var det fisk, men ikke i slike mengder at det fikk<br />

noen særlig økonomisk betydning. At det likevel kunne ha stor betydning for den<br />

enkelte viser en kontrakt fra 1795 mellom eieren og mølleren ved Fossan mølle.<br />

Det var forøvrig to eiere, og mølleren skulle ikke ha anledning til å fiske <strong>på</strong><br />

brukets 'grunn uten at begge eierene eller deres folk var tilstede. Men hvis mølleren<br />

oppdaget «fiskens gang», skulle han straks melde fra, og hvis ikke eieren<br />

hadde anledning til møte, skulle mølleren ta opp den fisk han kunne og dele med<br />

begge eierene. Mølleren hadde også plikt til å <strong>på</strong>se at ikke den ene eier fisket uten<br />

den andres samtykke.<br />

Av større betydning var nok laksefiske i Mulvika hvor både Reggestad og<br />

Gunnestad hadde visse rettigheter. Det blir enkelte ganger omtalt som en «herlighet»<br />

og «blant de beste i fjorden», mens det andre ganger blir registrert som<br />

verdiløst, alt etter hvor godt fisket har vært.<br />

Det var i alle fall ikke vanlig at vålefolk dro ut <strong>på</strong> fjorden for å fiske. Under<br />

krigstilstanden i 1808 ble samtlige båter og prammer registrert, og i hele <strong>Våle</strong><br />

prestegjeld var det kun 11 prammer. Sorenskriveren <strong>på</strong> Reggestad eide to av dem,<br />

de øvrige tilhørte gårdene nede ved sjøen.<br />

56<br />

Kongens krav<br />

Skattene<br />

Det er ikke mulig å komme fram til <strong>på</strong>litelige tall som viser verdien av det samlede<br />

næringsutbytte i <strong>Våle</strong> i denne perioden. Vi har bedre oversikt når det gjelder de<br />

skatter og avgifter de måtte betale og hva de fikk igjen for dette. Landskylden som<br />

ble fastsatt i 1667, ble stående ved makt helt frem til 1838, og bøndene betalte<br />

skatt i henhold til matrikkelen fra 1667. I løpet av denne tiden skjedde det imidlertid<br />

en bemerkelsesverdig forandring når det gjaldt eiendomsforholdet. Mens<br />

bondegodset i 1675 utgjorde 44 %, var det i 1800 kommet opp i 83 %. Både adelsog<br />

grevegodset samt korngodset var kommet over <strong>på</strong> bøndenes egne hender.<br />

Kirkegodset var fortsatt 12 %, og byborgere og embetsmenn eide kun 2 %. Nesten<br />

hele denne forandringen foregikk i tiden 1700-1750.<br />

Det var fortsatt gårdenes størrelse som dannet grunnlaget for skatteberegningen.<br />

Omkring 1680 måtte bøndene betale kontribusjon og leilendingsskatt som<br />

utgjorde 6-7 rd. pr. fullgård, 4-5 rd. pr. tredingsgård, 3 rd. for hver halvgård og<br />

1 1 /2 rd. i gjennomsnitt for hver ødegård. Den samlede sum for denne skatten fra<br />

<strong>Våle</strong> var i 1680667 rd. Folk som ikke drev gårdsbruk, måtte svare konsumpsjonsskatt<br />

eller familieskatt. Alle geistlige og sivile embetsmenn måtte i tillegg til dette<br />

betale en prosentskatt. Således betalte sognepresten i <strong>Våle</strong> i 1680-åra 7 % av sin<br />

årslønn.<br />

Den vanlige leidangskatten var i normale år ingen stor byrde for bøndene i<br />

<strong>Våle</strong>. Men i perioden 1661-1814 ble det utskrevet en rekke ekstraskatter <strong>på</strong> vidt<br />

forskjellig grunnlag. Kopskatt, kvegskatt og ildstedskatt ble utskrevet flere ganger<br />

<strong>på</strong> 1600- og 1700-tallet. Under Den store nordiske krig (1700-1720) ble det lagt<br />

en ekstraskatt <strong>på</strong> enkelte luksusvarer som håroppsettinger, parykker og stasvogner<br />

ved siden av flere andre ekstraskatter. Disse særskattene ble i 1712 byttet om<br />

med en samlet krigsskatt som ble kalt dagskatten eller krigsstyren. For <strong>Våle</strong><br />

utgjorde denne skatten som kom i tillegg til vanlig skatt, nesten 600 rd. i året, og<br />

det vil si at skattepresset øket med nesten 40 % .<br />

Også mot slutten av 1700-tallet måtte bøndene betale en rekke forskjellige<br />

skatter og avgifter, men skattene ble etter hvert lettere å bære <strong>på</strong> grunn av inflasjon<br />

og produksjonsvekst. På Kalsrud i <strong>Våle</strong> ligger ennå en kvitteringsbok som<br />

ble tatt med til tinget tre tanger i året i perioden 1782-1827, og den viser hva<br />

eieren av gården måtte betale i skatter. Kalsrud var en tredingsgård og skylden<br />

utgjorde 1 skp. 5 lpd. tunge og 18 merker smør.<br />

57


For det første måtte Paul Larsen <strong>på</strong> Kalsrud fra 1782 betale en sum under<br />

posten «Ordinaria». Det gjaldt de vanlige faste skattene, og over kvitteringsbokas<br />

første side er de listet opp slik:<br />

Leilendingsskatt . .. .. .. .. .. .. .. .... ..... . . .. . 6<br />

Proviantskatt . ..... . ...... ... .. .. . . ... . . .. .. .<br />

Munderingspenge . ... ... .... . .... . .... .. . . .. .<br />

Udredningspenge .. . . ... . .. . ... . .. . .. ... . . .. .<br />

Standqvarterpenge . . . . . ... . .. . . . .... . .... . . . .<br />

Rosstjeneste ... . ..... . . . ........... .. ... . . . . .<br />

18 skilling <strong>på</strong>bud . ... . . ... ... . . ... . . . . . ... . . .<br />

Leeding . .. . .... . .... .. .. . .... . ...... .. .... .<br />

Foringspenge . .. . ... . ... .. .. . .. .. .. . . . .... . . .<br />

Arbeidspenge ..... . ... .. ... .... .. . . .. . . . . . . .<br />

Tienden . . ....... .. .. ... ..... . ... . .... . .. . . .<br />

Småtienden .. ... . . . .. . ...... .. .. . ... ... . ... .<br />

Tingholdspenge .. .... . ....... . . . . . .. . .. ... . .<br />

Skriverpenge . .. .... . ... . ..... . .. ... . . .... . . .<br />

Skyssferdspenge . ... . ...... .. ....... . . . .... . .<br />

Veimesterpenge .. . . ... .. . ...... .. . .... .. .... .<br />

Degnepenge . .. . .. .... . . .... .. . ... . . . . .. .. .. .<br />

Fergetold ........ .. . .... ... . .. . . . ... .. . . ... .<br />

- O<br />

3<br />

O<br />

3<br />

2<br />

3<br />

2<br />

3<br />

2<br />

- 19 1 fs<br />

- 2 1 / 5<br />

153 /5<br />

2%<br />

2 1 /20<br />

4<br />

3<br />

17 1 /5<br />

16<br />

23<br />

16<br />

181<br />

6<br />

3<br />

6<br />

14 rd. 3 ort 11 1 /4 skill.<br />

Derav skulle Paul Larsen som hadde 213 parter av den opprinnelige gården,<br />

betale 9 rd. 3 ort og 16 sko<br />

I tillegg til disse postene som utgjorde fellesposten «Odinaria», kom hvert år<br />

forskjellige andre skatter og avgifter. Over hele perioden frem til 1814 måtte<br />

bonden <strong>på</strong> Kalsrud i likhet med andre vålebønder betale vei- og bropenger til<br />

Kongsberg med 12 sko i året. Han måtte også hvert år betale 10 sko som sin del<br />

av lønn til en landsfysikus som var bosatt i Tønsberg, og hvert år fram til 1803<br />

betalte han en varierende avgift til skuddpremie <strong>på</strong> ulv og bjørn. I noen år fra 1789<br />

ble denne avgiften slått sammen med en ny avgift: «Sygehus og opfostringspenge».<br />

Disse avgiftene utgjorde dette året tilsammen 2 ort og 1 sko I 1799 ble<br />

det krevd 20 sko fra Kalsrud til grunnerstatninger i forbindelse med «Den nye vei<br />

under Angers kIev», og året etter 1 ort og 4 sko til dekning av forskudd som var<br />

58<br />

utbetalt til arbeidskommando <strong>på</strong> den samme veien i 1794. Da var veien under<br />

fjellet frem til Holmestrand ferdigbygget.<br />

Paul Larsen <strong>på</strong> Kalsrud hadde nok bidratt med mere til denne veien enn det<br />

som kommer fram i kvitteringsboka. Samtlige bønder i distriktet ble nemlig utkommandert<br />

til veibygging. Sommeren 1792 krevde veimesteren Lars Ingier at det<br />

hver arbeidsdag skulle møte 250 mann av grevskapets almue, og de skulle være<br />

forsynt med åtte forspente kjerrer til jord- og sandkjøring, samt åtte sleder som<br />

også var forspent, til steinkjøring. Hver mann skulle være utstyrt med spade, øks<br />

og hakke, og fra hver rode skulle det bæres 6 jernstaur. Dessuten skulle hver<br />

rodemester ha med seg et snøre som var 40 alen langt. Veimesteren regnet med<br />

at det samme mannskap skulle stå i arbeid minst en uke.<br />

En annen avgift som kom <strong>på</strong> den ekstra skattelista til Paul Larsen hvert år, var<br />

«delikventpenge», en skatt som skulle dekke utgiftene til fengsling og omkostninger<br />

i forbindelse med straffanger. Lønn til bygdevekter ble ført opp med 12<br />

sko<br />

I 1802 kom en forordning om nye skatteregler og flere tidligere skatter ble da<br />

slått sammen til en årlig avgift som skulle betales av faste eiendommer. Det skulle<br />

holdes offentlig takst som grunnlag for skatteberegningen, og gårder som var<br />

mindre verd enn 150 rd., skulle slippe denne skatten som ble kalt jordavgift. I<br />

kvitteringsboka for Kalsrud ser vi at det nå ble satt opp ei ny liste over de skattene<br />

som heretter skulle gå under posten Ordinaria. I forhold til den listen vi tidligere<br />

har referert, er nå disse skattene tatt bort: proviantskatt, munderingspenger, utredningspenger,<br />

standkvarterpenger, tingholdspenger og veimesterpenger. Likevel<br />

blir de samlede poster under Ordinaria 3 rd. høyere enn tidligere. Den nye<br />

jordavgiften som for Kalsrud utgjør 4 rd. 18 sk., blir ført opp sammen med andre<br />

ekstraskatter, og Paul Larsen må etter 1803 betale omkring 19 rd. i skatt hvert år.<br />

Men nå har pengeverdien sunket siden 1782, da han betalte omkring 11<br />

rd. i skatt hvert år. Fra 1806 deler Paul gården med en av sine sønner, og skatten<br />

i de følgende år blir omtrent det halve.<br />

I tillegg til de årlige skattene ble også bøndene <strong>på</strong>lagt andre byrder. Vi har sett<br />

at de måtte være med <strong>på</strong> å bygge veien under fjellet inn til Holmestrand. Det<br />

normale var at bøndene skulle yte minst 6 dager i året til bygging og vedlikehold,<br />

mens husmennene skulle slippe med 2 dager. Under større veiprosjekter måtte det<br />

ytes flere dager slik det ble gjort under bygging av Holmestrandsveien.<br />

Bøndene måtte også utruste legdssoldater, men til gjengjeld slapp bøndene<br />

etterhvert å stille som soldater fordi folketallet steg slik at soldatstyrken ble stor<br />

nok ved å verve gårdskarer og yngre bondesønner. Andre avgifter som ble krevd,<br />

var den vanlige kirketiende, samt små beløp til skolen og de fattige. Dessuten<br />

59


lederne fikk hver 1 rd. i bot, mens en del tilhengere i andre bygder ble dømt til<br />

å betale 1/2 rd. i bot.<br />

Først etter dette kunne grevens betjenter for alvor begynne å kreve inn småtienden<br />

med de store restanser som da hadde hopet seg opp. Fra flere andre bygder<br />

kom det forsatt klager, men småtienden ble krevd inn med hard hånd.<br />

Det er lett å forstå at skattepresset førte til klager og protestaksjoner, særlig når<br />

vi tenker <strong>på</strong> at nesten intet av det som ble betalt i skatter kom bygdefolket til<br />

gode. Og i tillegg til dette kom kravene fra militæret og veivesenet.<br />

Militærstellet<br />

Fra 1718 til 1789 tilhørte <strong>Våle</strong> det Holmestrandske kompani, som også ble kalt<br />

Nordre Jarlsbergske kompani. Her var også soldater fra alle de andre bygdene i<br />

Nordre Jarlsberg, mens bygdene i sør utgjorde Søndre Jarlsbergske kompani.<br />

Sammen med Larvikske kompani dannet disse kompaniene 2 bataljon av Det<br />

smålendske nasjonale regiment. Bygdene <strong>på</strong> østsiden av fjorden utgjorde 1 batal­<br />

Jon.<br />

Hvert prestegjeld var delt opp i legder som hver skulle stille en soldat og 1 1/2<br />

reservesoldat. En legd tilsvarte to fullgårder. Enkelte gårder ble lagt ut til såkalte<br />

dragonkvarterer, og de slapp å være med i soldatlegden, men de skulle isteden<br />

utrede en rytter med hest og fikk dermed større byrder. Fra 1717 ble det 28<br />

dragonkvarterer i <strong>Våle</strong>, mer enn i noen annen bygd i grevskapet. I Larvik grevskap<br />

var det ialt 54 dragonkvarterer, og i hele Sem prestegjeld var det kun 10.<br />

Dette var under den siste periode av Den store nordiske krig, og <strong>nett</strong>opp i<br />

denne tiden ble bygdefolket <strong>på</strong>lagt ekstra store byrder. Over halvparten av bygdas<br />

menn mellom 20 og 50 år var blitt utkommandert til svenskegrensen i åra mellom<br />

1709 og 1712. I disse åra måtte bøndene i tillegg levere høy og kjøtt til hærens<br />

magasiner i betydelige mengder, og dessuten sørge for frakt over til Østfold.<br />

Disse leveransene fortsatte med jevne mellomrom til krigen sluttet. Flere ganger<br />

ble bøndene <strong>på</strong>lagt store proviantleveranser til soldatene, en byrde som alene<br />

tilsvarte 2/ 3 av de kongelige skattene.<br />

Folket i <strong>Våle</strong> fikk også føle de mange ulemper som fulgte av store troppetransporter<br />

gjennom bygda. Fra 1711 og til krigens slutt kom stadig tropper som hadde<br />

krav <strong>på</strong> innkvartering. Fra 1716 var dessuten Vestfold et oppmarsjområde for<br />

troppestyrker fra Danmark, og mange av disse soldatene kom gjennom <strong>Våle</strong> og<br />

søkte innkvartering der. Soldatene tok seg til rette <strong>på</strong> flere måter, og amtsforvalter<br />

Mandal <strong>på</strong> Reggestad skriver at de istedenfor å betale for det de tok med seg, «bød<br />

62<br />

hugg og slag». Mandal skriver også om bøndene som klaget sterkt over tyngsler<br />

og plager: «De setter til det de haver, største del til yderste ruin. » Nå tenkte<br />

Mandal <strong>på</strong> hele grevskapet. I <strong>Våle</strong> var det tross alt få som ble virkelig ruinert, men<br />

det er ingen tvil om at bygda ble tappet for store verdier under den langvarige<br />

krigen.<br />

Ved midten av 1700-tallet besto kavaleriet av 4 dragonregimenter sønnenfjells<br />

og 1 nordenfjells. Dragonene i <strong>Våle</strong> hørte inn under Nordre Jarlsbergske kompani<br />

som igjen tilhørte 4 sønneflfjelske regiment. Det Jarlsbergske landevernskompani<br />

var derimot en selvstendig enhet.<br />

Ved kongelige reskripter i 1791 fikk kompanisjefene sine egne militære sjefsgårder.<br />

Valle i Sande, Solum i Botne og Kleppan i Undrumsdal ble utlagt til slike<br />

gårder. Kleppan var imidlertid ikke bygselsledig, og <strong>på</strong> tross av protester fra det<br />

militære ble Kleppan aldri militær sjefsgård. Noe senere finner vi kompanisjefen<br />

for <strong>Våle</strong>ske kompani boende <strong>på</strong> Valle i Sande, og kompaniet omfatter da foruten<br />

<strong>Våle</strong>, også Sande og Botne.<br />

Fra gammelt av måtte hver enkelt soldat ta hånd om sine egne personlige<br />

militæreffekter og lagre disse, mens det øvrige militære depoet var <strong>på</strong> kirkeloftet.<br />

Det var blitt slik fordi soldatene hadde søndagseksersis ved kirken.<br />

Ved midten av 1700-tallet fikk de militære kompanier egne hus, - såkalte telthus<br />

- til oppbevaring av militære effekter. Det Nordre J arlsbergske kompani fikk<br />

sitt telthus oppsatt nord for <strong>Våle</strong> kirke i 1748. Det var et laftet hus i to etasjer,<br />

7,2 m. langt og 6 m. bredt. I gårds- og slektshistorien for <strong>Våle</strong> står det side 823<br />

,at dette telthuset ble stående i <strong>Våle</strong> til etter 1814. Det er ikke rett. <strong>Våle</strong> telthus ble<br />

flyttet til en plass ved Botne kirke i 1773, Det ble gjort som følge aven forordning<br />

om at de nasjonale bataljoner skulle ha faste ekserserplasser. Det holmestrandske<br />

kompani som da også omfattet <strong>Våle</strong>, fikk sin ekseserplass <strong>på</strong> prestegårdens grunn<br />

nær Botne kirke. Det foreligger regninger fra de to botnebøndene Anders og<br />

Kristoffer Gunnerud for nedriving av telthuset i <strong>Våle</strong> og oppsetting av det samme<br />

hus ved Botne kirke. En vesentlig del av denne regningen ble for øvrig betalt med<br />

20 rd. som kom inn ved auksjon tidligere <strong>på</strong> året, da et mindre telthus ved Botne<br />

kirke ble solgt til nedriving.<br />

Etter den store nordiske krig var det som kjent fred i landet fram til 1809. Men<br />

soldatene måtte likevel finne seg i utkommanderinger, og de mest alvorlige var<br />

utkommanderingene til Holstein. I 1758 måtte 34 soldater fra <strong>Våle</strong> marsjere dit<br />

ned. De ble tatt ut ved «Ioddkasting», men hvis loddet falt <strong>på</strong> en gårdbruker, ble<br />

det trukket ut en stedfortreder. Enkelte andre som ble trukket ut, måtte også få<br />

stedfortredere. Det gjaldt blant andre Henrik Olsen Gjelstad som slapp fordi han<br />

hadde vanføre foreldre, Paul Jonsen Langaas fordi han «vitterlig led av fang»,<br />

63


den østre vei gikk over 2 1/2 mil. Vestre vei kom inn i <strong>Våle</strong> ved Revetal grin, og<br />

veien herfra til Bjerke gårdsgrind ble kalt Lofstadroden. De følgende roder var<br />

Sunneklepproden som gikk til en grind <strong>på</strong> Bjerkeåsen, Dahlroden som gikk videre<br />

til milestolpen <strong>på</strong> Haugtuft-eie, Haugtuftroden gikk til Skaugs bro som skulle<br />

vedlikeholdes av Skaugsroden, og herfra gikk Sanderoden til Brekkeveiskillet.<br />

Serklandsroden gikk videre til <strong>Våle</strong> kirkegårds vestre port, og strekningen herfra<br />

til Gullikstad grind <strong>på</strong> Gjeldstad-eie ble kalt Hotvedtraden. Så gikkjonsrudsroden<br />

til Olumstads veiskille, Olums tad roden til Basskje grind, og Basskjeroden til<br />

Røds grind ved delet mot Botne.<br />

I 1718 var kongeveiene gjennom <strong>Våle</strong> farbare for hest med vogn, men det kom<br />

stadig klager over vedlikeholdet. Og det kommer klart fram at bøndene var lite<br />

begeistret for grevens veimester som bodde <strong>på</strong> gården Horten. I mai 1732 kom<br />

han ridende <strong>på</strong> en inspeksjonsrunde gjennom <strong>Våle</strong>. Da han hadde kommet sydfra<br />

forbi <strong>Våle</strong> kirke til Gjelstad, fant han et gjerde som etter veimesterens oppfatning<br />

stod for nær veien, og han begynte å rive det ned. Under dette arbeide ble han<br />

overfalt av tjenestedrengen <strong>på</strong> Gjelstad, Jørgen Christoffersen, som slo ham med<br />

en staur. Veimesteren trakk sin kårde for -å forsvare seg, men han fikk flere slag<br />

av stauren og måtte til slutt forsvinne. Han red videre til lensmannen i Botne som<br />

fikk Mads Gunnerød og Christoffer Grytemark til å se <strong>på</strong> de skadene veimester<br />

Witting var <strong>på</strong>ført. De vitnet i retten at han var ille forslått.<br />

En rekke andre vitner som ble forhørt under rettssaken mot Jørgen Christoffersen,<br />

deriblant husbondsfolket <strong>på</strong> Gjelstad, gir oss det bestemte inntrykk at<br />

sympatien var <strong>på</strong> gårdsdrengens side. Veimester Witting var i alle fall ikke særlig<br />

populær i <strong>Våle</strong>.<br />

En oversikt over vei<strong>nett</strong>et fra 1748 viser at det da var blitt en del veier i <strong>Våle</strong>.<br />

Foruten de to kongeveiene var det fire såkalte kirke- og tingveier. En tingvei til<br />

Lardal gikk fra Lærumsplassen over Bagstevold og videre vest over Fon. En såkalt<br />

kirkevei gikk fra kongeveien ved Syrstad til <strong>Våle</strong> kirke, mens en tredje vei som<br />

kom forbi gjestgivergården Olumstad, gikk videre over Jonsrud og fram til den<br />

gamle kongeveien. En fjerde vei gikk fra <strong>Våle</strong> kirke til Grytnes og videre til<br />

Undrumsdal kirke.<br />

Forøvrig var det en rekke slepeveier, rideveier og stier hvor folk tok seg fram<br />

både sommer og vinter.<br />

«Landeveiene i Jarlsberg er så ypperlige at de ikke kan være bedre i noe land»,<br />

skrev prosten Muller i sin «beskrivelse over Jarlsbergs Provstie» fra 1772. Han<br />

mente kongeveiene var så brede at tre vogner kunne kjøre jevnsides, og <strong>på</strong> begge<br />

sider av veien var det grøfter der det ikke var fjellgrunn. Men mange steder stengte<br />

66<br />

fjellet for grøftene slik at vannet i regnværsperioder rant inn i veien og forårsaket<br />

store ødeleggelser. Myndighetene stilte imidlertid strenge krav til bøndene når det<br />

gjaldt vedlikeholdet. I en instruks fra 1774 het det at hver gårdbrukende oppsitter<br />

skulle arbeide <strong>på</strong> veiene minst 12 hele dager i året - av hvilken stand han enn er<br />

_ mens husmannen skulle slippe med 4 dager i året. Rodemesteren som ble valgt<br />

ut blant bøndene, hadde ansvaret for vedlikeholdet, og han kunne forlange arbeidet<br />

igangsatt når han selv fant det nødvendig. Hvis rodemesteren forsømte<br />

seg, ble han bøtlagt. Hans forsømmelse kunne blant annet bestå i at han ikke<br />

anmeldte bønder som unnlot å møte til <strong>på</strong>lagt arbeid. En bonde som ikke møtte<br />

etter tilsigelse, skulle bøtlegges med 32 skilling pr. dag.<br />

Det ble etter hvert mange mil med veier som bøndene i <strong>Våle</strong> skulle vedlikeholde.<br />

De måtte også holde skikkelige grinder over veiene, og bare <strong>på</strong> kongeveiene<br />

gjennom <strong>Våle</strong> var det i 1783 51 grinder. I hele grevskapet var det ialt 142<br />

grinder <strong>på</strong> disse veiene, og alle de øvrige prestegjeld i grevskapet hadde mindre<br />

enn halvparten så mange grinder som <strong>Våle</strong>. I tillegg kom det som var av grinder<br />

<strong>på</strong> kirke- og tingveiene.<br />

Selv om det etter hvert ble flere veier i <strong>Våle</strong>, gikk det lang tid før vei<strong>nett</strong>et ble<br />

utbygget slik at det ble alminnelig vogntrafikk mellom gårdene som lå spredt<br />

utover bygda. Og selv om det var vei til vogn eller karjol, var det mange som<br />

foretrakk hesteryggen slik veimesteren gjorde da han var ute <strong>på</strong> inspeksjon langs<br />

kj øreveien.<br />

Noen anskaffet kanskje karjoler i <strong>Våle</strong> allerede i siste halvdel av 1600-tallet da<br />

, det ble anlagt en slags vei gjennom Jarlsberg. Den ble som tidligere nevnt, ikke<br />

vedlikeholdt. Vi finner i alle fall et par karjoler i <strong>Våle</strong> i 1711. Da måtte både<br />

kanseliråd Clausen <strong>på</strong> Valtersborg og overinspektør Mandal <strong>på</strong> Reggestad betale<br />

skatt <strong>på</strong> hver sin karjol. Og i skiftet etter sogneprest Clausen ble det i 1732<br />

registrert 4 forskjellige karjoler <strong>på</strong> prestegården. Han var temmelig sikkert den<br />

første sogneprest i <strong>Våle</strong> som brukte vogn <strong>på</strong> sine reiser omkring i bygda.<br />

Clausens forgjenger, sogneprest Bagge, satt i alle fall <strong>på</strong> hesteryggen da han dro<br />

til messe i Undrumsdal kirke sommeren 1695. Det fremgår klart aven rettssak der<br />

Reier Sperre og hans kone sto tiltalt fordi de etter messen hadde kommet med<br />

ukvemsord mot presten og «med henders <strong>på</strong>gribelse» hindret ham slik at han<br />

måtte rope om hjelp for å komme fram til sin hest og opp <strong>på</strong> hesteryggen. Reier<br />

ble forøvrig dømt til å betale 4 rd. i bot, og både han og kona måtte be presten<br />

om forlatelse.<br />

Den første hjulredskapen som ble vanlig <strong>på</strong> gårdene i <strong>Våle</strong>, var møkk-kjerrene.<br />

I skiftene finner vi dem fra 1713 da det ble registrert to slike <strong>på</strong> Kjølsrud. På<br />

Huseby finner vi møkk-kjerrer i 1721, og etter denne tiden er de å finne <strong>på</strong> de<br />

67


Hos Marie og Jakob Solerød finnes et ferdaskrin fra 1730. Skrinet som har tilhørt hennes<br />

familie, stammer oppl'innelig fra Lur. Foto: Per Gilding.<br />

fleste bruk. I 1740-åra kom de første kvernkjerrene som siden ble et vanlig kjøretøy<br />

<strong>på</strong> nesten alle bruk. På en gård som Hundsal hvor det var forholdsvis rikt<br />

utstyr, var det ingen vogner i 1752. Men i 1752 ble det registrert en reisevogn både<br />

<strong>på</strong> Berg og <strong>på</strong> Skinnene.<br />

Et eksempel <strong>på</strong> at vognene ble brukt, har vi fra 1767 da Ole Bettum kjørte fra<br />

Bettum til Holmestrand for å hente et kvarter fisk. Det var tidlig <strong>på</strong> våren, og <strong>på</strong><br />

vei ned til byen kjørte han «sledeveien» over jordet <strong>på</strong> Skogsrud i Botne - gården<br />

som siden fikk navnet Marienborg. Hjulene satte dype spor i marken, og eieren<br />

krevde erstatning. Derfor kjenner vi saken fra tingboka, hvor det forøvrig framgår<br />

at Ole <strong>på</strong> tilbakeveien kjørte «sommerveien» som var bygget for vogntrafikk.<br />

På kongeveiene gjennom <strong>Våle</strong> var det stadig trafikk av gjennomreisende, men<br />

først etter 1800 ble det vanlig vogntrafikk innen bygda. Dette kommer fram i<br />

skiftene hvor vi etterhvert finner flere reisevogner, men vi ser det også i oppholdskontraktene<br />

hvor den eller de som skulle ha opphold, forbeholdt seg fri skyss. I<br />

kontrakter fra Grytnes, Klevjer, Nordre Haugan, Grøtterud og Ulsrud i tiden<br />

68<br />

1798-1803 het det at det skulle gis fri skyss til kirken og til andre reiser «med den<br />

dertil behøvede sadel eller slede efter årets beskaffenhet. » På alle disse fem gårdene<br />

var det kun tale om sadel eller slede. Den første i <strong>Våle</strong> som i en tinglest<br />

kontrakt forbeholdt seg adgang til skyss med vogn, var Anders Reiersen <strong>på</strong> Hotvedt.<br />

Han fikk opphold i 1799, og da het det «Sadel, slede eller kjerre, alt efter<br />

årets beskaffenhed». Siden kom det ofte til å hete: «Efter årets udfordrende rideeller<br />

kjøretøy.»<br />

Den fineste kjøreredskapen <strong>på</strong> gårdene i <strong>Våle</strong> i denne tiden var uten tvil spisssledene,<br />

eller «kirkesleden» som var å finne <strong>på</strong> nesten hver eneste gård. Og nå var<br />

det blitt alminnelig å male sledene. Vi finner dem i skiftene, malt grønne, blå eller<br />

også hvite. Flere bønder kjørte med spiss-sleder som kostet mer enn hesten som<br />

dro det hele. Jørgen Olsen <strong>på</strong> Ollerød hadde en blåmalt spiss-slede med skrin,<br />

hynne og dekken som var verd 16 rd., mens hesten ble taksert til 14 rd. I skiftene<br />

finner vi flere spiss-sleder taksert til 10-12 rd.<br />

Langs de sentrale ferdselsårene ble det naturlig å opprette hvilesteder der de<br />

reisende kunne få kjøpt mat og drikke og kanskje få overnatting. I 1648 ble det<br />

utstedt en kongelig forordning om opprettelse av gjestgiverier for hver tredje mil<br />

langs alfarveien, og gjestgiveriet skulle samtidig virke som skyss-stasjon. Enhver<br />

gård, unntatt gårdene som tilhørte embetsmenn, var pliktig til å yte skyss i <strong>på</strong>kommende<br />

tilfelle. I 1663 ble det gitt <strong>på</strong>bud om å betale en skyssferdskatt til<br />

avløsning av den generelle skyssplikten, men forøvrig kom skyss-ordningen fra<br />

1648 til å stå ved makt helt frem til 1816.<br />

Alt i 1664 blir Olumstad nevnt som gjestgivergård, og flere ganger utover<br />

1700-tallet omtales gjestgiveriet <strong>på</strong> Olumstad. På Solerød var det gjestgiveri og<br />

skyss-stasjon fra 1670-åra, og her var lenge det eneste skyss-skifte mellom Tønsberg<br />

og Holmestrand. Senere ble det skyss-stasjon <strong>på</strong> Fyll<strong>på</strong> i Sem og <strong>på</strong> Klavenes<br />

i <strong>Våle</strong>, men den siste var helst beregnet <strong>på</strong> trafikk til Horten.<br />

Fra 1723 finner vi tre priviligerte gjestgiverier i <strong>Våle</strong>, nemlig: Solerød, Klavenes<br />

og Gjelstad. Fra 1812 ble både Solerød og Klavenes nedlagt som skyss-stasjoner<br />

og gjestgiverier, og en ny skyss-stasjon med gjestgiveri ble opprettet <strong>på</strong> Flår.<br />

Denne forandringen kom istand etter at flere vålebønder hadde klaget over tiltagende<br />

trafikk ved Klavenes hvor de måtte stille hester for reisende som kom<br />

mellom Holmestrand og Horten. Klagen førte til at Bruserud i Nykirke ble ny<br />

skyss-stasjon, og skyssplikten her ble lagt til Borre. Men heretter måtte <strong>Våle</strong> stille<br />

flere hester ved Flår; 8 hester pr. dag, tilsammen 56 hester i løpet av uka.<br />

Et par år etter at skyss-stasjonen ble lagt til Flår, fikk myndighetene klage over<br />

skyss-skafferen her fordi han «formedelst fuldskab forsømmer sine plikter.» Av<br />

klagene fremgår det at han da hadde plikt til å kjøre de reisende sørover til Fyll<strong>på</strong><br />

69


<strong>på</strong> egen plass. Vi får en klarere oversikt i 1723 i forbindelse med matrikkelfremlegget<br />

som da ble utarbeidet. Her ser vi at det i <strong>Våle</strong> hovedsogn er 23 husmannsplasser<br />

og i Undrumsdal 6. To av husmannsplassene i <strong>Våle</strong> har kun jord til å så<br />

litt korn, alle de andre har i tillegg til kornåkeren så mye jord at de kan fø ei ku.<br />

Et par av dem har to kuer, og <strong>på</strong> fire plasser hadde de også et par sauer. Under<br />

Haugtuft, Bjerke, Snekkestad. Nordre Haslestad og Rød var det to husmannsplasser.<br />

De øvrige var fordelt med en plass <strong>på</strong> hvert bruk. l tillegg til husmannsplassen<br />

som ble ført opp i matrikkelfremlegget, hadde prestegården <strong>på</strong> dette<br />

tidspunkt 3 husmannsplasser.<br />

Vi kan uten videre fremme den <strong>på</strong>stand at husmennene i <strong>Våle</strong> jevnt over levde<br />

dårligere enn bøndene, selv om det kanskje var slik at den mest velstående husmann<br />

levde bedre enn den fattigste bonden. Men forholdet mellom bønder og<br />

husmenn i <strong>Våle</strong> var antagelig bedre enn det var enkelte andre steder i landet der<br />

vi kan finne mange rettssaker som gjelder forholdet mellom de to parter. l <strong>Våle</strong><br />

har vi ikke funnet slike saker før 1814.<br />

Det var for øvrig først etter 1752 at husmannen kunne kreve kontrakt som ga<br />

ham visse rettigheter. Før denne tid kunne bonden jage husmannen fra plassen når<br />

han må"tte ønske det, men i 1752 kom en forordning som gikk ut <strong>på</strong> at husmenn<br />

som ryddet plass i utmarka, skulle få tinglest feste for livstid. l 1792 ble denne<br />

forordningen utvidet til også å gjelde plasser i innmarka. Etter 1800 finner vi de<br />

første husmannskontraktene fra <strong>Våle</strong>, men bare noen få før 1814. De er gjengitt<br />

i sin helhet i gårds- og slektshistorien under Reggestad (Mulvika) og prestegården.<br />

Selv om husmannsfolket fikk feste for livstid, satt de ikke helt trygt <strong>på</strong> plassen.<br />

Dette kommer blant annet til uttrykk i kontrakten fra Mulvika hvor det heter at<br />

husmannen skal vise «ubrødelig troskap, da den minste utroskap skal føre til<br />

øyeblikkelig utkastelse av plassen, uten hensyn til årstid og den <strong>på</strong>stående grøde».<br />

l husmannskontraktene var det fortsatt anledning til å <strong>på</strong>legge husmannens kone<br />

pliktarbeide <strong>på</strong> gården.<br />

l folketellingen fra 1801 ser vi at det da var blitt 68 husmenn i prestegjeldet,<br />

derav 9 i Undrumsdal. Av samtlige husmenn var det 45 som fikk betegnelsen<br />

«husmenn med jord», de øvrige var såkalte jordløse husmenn. Men selv om 45 er<br />

ført opp som husmenn med jord, betyr ikke det at de satt <strong>på</strong> det vi vil kalle<br />

husmannsplasser. Det fremgår blant annet aven oversikt som sognepresten ga i<br />

forbindelse med mulighetene til å finansiere skolestellet i 1808. Her sier han at<br />

prestegjeldet har 28 husmannsplasser og adskillige jordløse husmenn. Og blant<br />

det han kaller husmannsplasser, er det kun 6 som er «av den beskaffenhed at de<br />

kan tage forholdsmessig del i skoleholdet».<br />

Dette ble riktignok skrevet med henblikk <strong>på</strong> biskopen som skulle forstå hvilke<br />

72<br />

vanskeligheter sognepresten hadde som ansvarlig for skolen i <strong>Våle</strong>, og kanskje<br />

presten overdrev noe slik det ofte ble gjort i lignende tilfelle. Men det er likevel<br />

godt nok bevis for at det ikke var så mye som 45 husmannsplasser i prestegjeldet,<br />

selv om den samme sogneprest i 1801 førte opp 45 husrnenner med jord.<br />

De såkalte jordløse husmenn var spredt omkring i bygda. Av de 45 husmenn<br />

med jord bodde 10 under Prestegården. Under Vestre Bakke bodde det tre husmenn<br />

<strong>på</strong> hver sin plass, og den ene av disse virket som møller ved bruket. På<br />

følgende bruk var det to husmenn med jord: Ryk, Olumstad, Jonsrud, Fossan,<br />

Bjerke, Reggestad og Snekkestad. For øvrig var det en husmann med jord under<br />

hvert av følgende bruk: Huseby, Robakk, Ormestad, Hundsal. Ofegstad, Kalsrud,<br />

Bagstevold, Bjerkeskaug, Rosstad, Kjær, Syrstad, Sande, Grøtås, Haugan,<br />

Loftstad, Gjerpe, Hasle og Holt.<br />

Husmannsvesenet fikk ikke den samme betydning i vårt distrikt som det gjorde<br />

flere andre steder i landet. Da Rentekammeret i 1784 sendte ut et sirkulære med<br />

forslag om at enhver gårdmann eller odelsbonde skulle være forpliktet til å anskaffe<br />

seg i det minste en dugelig husmann under sin gård dersom gården kunne<br />

unnvære så mye rydningsland, svarte overinspektøren i Jarlsberg grevskap:<br />

«Grevskapet har 7 mil lengde og 3 1/2 mil i bredde, og in den denne grendse er<br />

omtrent 1500 skyldsatte gårde, samt over 200 pladse, her sees altså at forslaget ei<br />

finder sted i denne egn, men var at ønske at det ganske rike var under lige<br />

bekymring ... »<br />

l <strong>Våle</strong> var det i 1801 en husmann pr. 3,7 bønder når vi tar med alle husmenn<br />

med og uten jord. l landet som helhet var det <strong>på</strong> den tiden gjennomsnittlig en<br />

husmann for hver bonde.<br />

l tillegg til husmennene hadde bøndene hjelp av tjenestedrenger og tjenestejenter.<br />

l 1801 hadde bøndene i <strong>Våle</strong> tilsammen 60 drenger og 142 tjenestejenter. l<br />

tillegg var det naturligvis en del hjemmeværende ungdom som jobbet <strong>på</strong> gårdene.<br />

Tjenestefolkene var også i sterk grad avhengig av husbondens og husmoras<br />

hjertelag, og flere av dem levde nok mindre godt. Men vi har også eksempler <strong>på</strong><br />

at flere av dem levde bra, og noen av dem som ikke giftet seg og <strong>på</strong>tok seg<br />

forsørgelsesbyrde, kunne til og med legge seg opp en liten formue. Det gjaldt<br />

blant andre tjenestepikene Maren Andersdatter fra Mulvika som hadde tjent <strong>på</strong><br />

Reggestad, og Anne Catrine lngebretsdatter som hadde vært tjenestepike <strong>på</strong> Bagstevold.<br />

Maren fra Mulvika døde i 1790, ugift, 52 år, og hun etterlot seg en<br />

<strong>nett</strong>oformue <strong>på</strong> 66 rd. Hun hadde en ganske fin garderobe og rikelig med sengeklær<br />

og annet utstyr. Få tjenestepiker hadde som henne en rød damaskus kåpe<br />

med sølv haker til en verdi av 6 rd., og sort skjørt og rød trøye til 3 rd.<br />

Anne Catrine som tjente <strong>på</strong> Bagstevold, døde der 36 år gammel. Hun hadde<br />

73


også forholdsvis bra med utstyr. Hennes løsøre ble solgt <strong>på</strong> auksjon for 58 rd.<br />

Dessuten hadde hun tilgode tjenestelønn for tre kvart år, og det ble 5 rd. slik at<br />

den samlede formue kom opp i 63 rd. Men utgiftene til auksjon og begravelse<br />

utgjorde så mye at <strong>nett</strong>oformuen kom ned i 31 rd. Anne Catrine var nemlig blant<br />

dem som ble gravlagt <strong>på</strong> en anstendig måte, i motsetning til enkelte fattige hvor<br />

det i skiftene kun er utgiftsført 16 sko som betaling for «klokkenes lyd ved<br />

begravelsen». Ved Anne Catrines begravelse ble utgiftene:<br />

Kirkeværgene tilkommer for klokkenes lyd ved<br />

den salige piges begravelse .................. . .. .<br />

Ligprediken og jord<strong>på</strong>kastelse ............ . ..... .<br />

Klokkeren for tjeneste ved ligfærden .. . . . . . ..... .<br />

16 sko<br />

2 - 2 - 16 sko<br />

0-2 - O sko<br />

Tilsammen 3 rd. 32 sko<br />

Et annet eksempel <strong>på</strong> at tjenestefolk kunne legge seg opp formue, ser vi i skiftet<br />

etter lensmann Peder Jensen <strong>på</strong> Fossan i 1721, der tjenestedrengen Olaf Jensen<br />

hadde tilgode 6 års tjenestelønn og fikk tildelt løsøre for 24 rd. I det samme skifte<br />

fikk tjenestepikene Aase Hansdatter og Ambjør Madsdatter restlønn for et år. De<br />

fikk hver sin ku som var verdsatt til 4 rd. Mange hadde ikke så mye som ei ku.<br />

De virkelig fattige finner vi blant de jordløse husmenn og dagarbeidere som<br />

hadde forsørgelsesbyrde, og blant syke og uføre.<br />

« Fattigvesenets forbedrede indretning»<br />

Ifølge Kristian V.'s norske lov av 1687 skulle prestene ha omsorg for de fattige,<br />

og ikke bare formane almuen til å gi almisser. De skrøpeligste blant dem skulle<br />

få forpleining <strong>på</strong> gårdene, og de bøndene som nektet å gi slik forpleining, skulle<br />

ilegges bot. Dette ansvaret hvilte <strong>på</strong> sognepresten inntil 1741 da vi fikk en omfattende<br />

«Forordning om Tugthusets Oprettelse i Christiania og de Fattiges Forpleinig<br />

i Akershus Stift». Under andre avsnitt vil vi møte flere fra <strong>Våle</strong> som ifølge<br />

denne forordningen ble dømt og sendt til tukthuset. Her hadde sognepresten<br />

fortsatt et ansvar idet han utferdiget attester som grunnlag for tukthusdommer.<br />

Men når det gjaldt ansvaret for de fattige, skulle det ifølge forordningen, hvile <strong>på</strong><br />

en kommisjon - riktignok med presten som selvskreven formann. Og i praksis ble<br />

det sognepresten som ordnet det hele.<br />

Sogneprest Brede Thurmann i <strong>Våle</strong> sørget for å få utlagt en «Gavebog for de<br />

74<br />

fattige» fra 1742. Det første året ga 6 personer tilsammen 23 rd. Det gjaldt sognepresten<br />

som ga 10 rd., sorenskriver Mandal <strong>på</strong> Reggestad 8 rd. og det resterende<br />

ble gitt av klokkeren og grevens betjenter under tingsarnlingen. Slik fortsatte det<br />

i åra fremover. De samme personer ga omtrent det samme beløp, men en og annen<br />

gang kom det en pengegave fra en eller annen formuende person. I året 1783<br />

skriver sogneprest Hopstoch: «Året 1783 er og vil fremdeles bli meget trykkende<br />

for de fattige, hvis tal daglig forøges, jeg har derfor fundet det forrådent at<br />

forhøye almuens kontingent, men ser det endnu ikke mulig at bestride de fattiges<br />

forpleining således som ønskes.» Sognepresten skriver videre en inntrengende<br />

oppfordring til større frivillige gaver, og skriver så: «Jeg betaler for dette år 6 Rd.<br />

_ Mine Brødre, lader os elske ikke med tungen allene, men med<br />

gjerning og sandhed.»<br />

Prestens oppfordring hadde liten virkning. De samme ga omtrent det samme,<br />

og de samlede frivillige gaver varierte fra 25 til 35 rd. i åra frem til 1800. Men dette<br />

året ga 31 bønder tilsammen 15 rd. i tillegg til det de var <strong>på</strong>lagt å gi ved utligning.<br />

Året etter ga 134 bønder tilsammen 40 rd. i tillegg til utlignet fattigskatt. Siden<br />

ser vi ikke flere gaver fra bøndene i gaveboken.<br />

I 1808 utarbeidet sogneprest Vincent Thurmann en utførlig plan «Til Fattigvesenets<br />

forbedrede Indretning». I kommentarene til planen beklager sognepresten<br />

det forhold at fremmede uten pass, ofte gamle og skrøpelige mennesker, får<br />

midlertidig opphold <strong>på</strong> gårdene mot arbeid. Ofte blir de så lenge at de må ansees<br />

som hjemmehørende og siden som fattiglemmer til byrde for bygda. Sognepresten<br />

omtaler dette som en uskikk og forteller at han «med all mulig flid har forsøkt<br />

at få den utryddet, men forgjeves».<br />

Det finnes forøvrig eksempler <strong>på</strong> at sognepresten i så måte var nidkjær i sin<br />

tjeneste. I 1801 forlangte han at en Hans Johnsen, som hadde slått seg ned <strong>på</strong><br />

husmannsplassen Bjerketeigen tilhørende Mathias Olsen Bjerke, skulle forlate<br />

bygda. Hans hadde riktignok da bodd i <strong>Våle</strong> i to år, som var minstekravet for å<br />

få hjemstavnsrett, men presten minnet om at dette ikke var nok «fordi han ikke<br />

her hadde hatt sin altergang», slik det sto i forordningen.<br />

Mathias Olsen <strong>på</strong> Bjerke hadde imidlertid fremdeles nytte av sin husmann, og<br />

han forlangte at Hans skulle få bo <strong>på</strong> plassen.<br />

En av grunnene til at presten ville ha Hans ut av bygda, var dette at han ikke<br />

betalte noe «til sitt barns oppfostring». Han hadde nemlig et barn med piken<br />

Maren Hansdatter. Dessuten var Hans litt aven krøpling «som ved minste anstendighed<br />

kan blive til byrde», skrev presten.<br />

Da Hans etter en lengre tid ikke ville betale noe til barnet, ble det tatt pant i<br />

noe høy og havre som han hadde <strong>på</strong> plassen, og lensmann Kjølsrød tillyste auk-<br />

75


sjon. Men <strong>på</strong> auksjonsdagen møtte Mathias Bjerke opp med en protest hvor han<br />

hevdet at han i første rekke hadde krav <strong>på</strong> de pantsatte varene som avgift for<br />

plassen. Flere folk var møtt fram, men ingen ga noe bud, og auksjonen ble avlyst.<br />

Dette skjedde den 7. desember.<br />

Den 19. desember skrev sognepresten et nytt brev til overinspektøren i grevskapet<br />

og beklaget at man ikke kunne få Hans Johnsen ut av bygda. Han irriterte<br />

seg over at bonden <strong>på</strong> Bjerke forsvarte sin husmann, og han klaget også over<br />

lensmann Kjølsrød som ikke hadde gjort det sognepresten mente man burde vente<br />

av ham.<br />

Samtidig skriver sognepresten om piken Olene Andersdatter fra Ramnes som<br />

i lengre tid har bodd hos sin svoger Augustinius Berg, «så at Ramnes prestegjeld<br />

er blitt meget lettet <strong>på</strong> hendes svogers godhed.» Presten lover overinspektøren at<br />

han vil forsøke alt mulig for å få henne ut av prestegjeldet, «da jeg ikke andet kan<br />

få i mit hoved end at dersom dette prestegjeld skal <strong>på</strong>dyttes hende, skjer det en<br />

stor ubillighed.»<br />

Fra Ramnes kom også skredderen Johan Lundsted, som opprinnelig var svensk.<br />

11813 slo han seg ned hos Halvor Christoffersen Bjerkeskaug og <strong>på</strong>tok seg vanlig<br />

skredderarbeide. En del bønder i sognet fryktet imidlertid for at han skulle bli til<br />

byrde for sognet <strong>på</strong> grunn av sin tilbøyelighet til «svir og vellevnet», og de ba<br />

fattigkommisjonen sørge for garanti eller kausjon fra Halvor Bjerkeskaug, som<br />

huset skredderen. Bjerkeskaug <strong>på</strong>tok seg dette ansvaret og ga en skriftlig garanti<br />

for at Johan Lundsted ikke skulle «falde <strong>Våle</strong> prestegjelds fattigkasse til byrde».<br />

Skredderen forlot <strong>Våle</strong> etter kort tid. Men etter ett års fravær kom han tilbake<br />

til bygda som nygift mann, og da hadde han også med seg sin kone. De bosatte<br />

seg i <strong>Våle</strong>, men ikke <strong>på</strong> Bjerkeskaug. Noen år senere, i 1819, ble kona syk og hun<br />

trengte hjelp av fattigkassen som ga henne 8 spd. Sognepresten som formann i<br />

fattigkommisjonen, søkte så refusjon hos Mathias Bjerkeskaug som nektet å betale.<br />

En strid om dette ble avgjort av Stiftsdireksjonen som sa at Halvor Bjerkeskaug<br />

bør være fri for å betale beløpet.<br />

Ifølge den plan for fattigstellet som sogneprest Thurmann utarbeidet i 1808,<br />

skulle det oppnevnes en rodemester i hver rode som foruten å kreve inn bidrag<br />

til fattigkassen, også skulle ha plikt til å melde innflyttere uten pass for presten.<br />

Hvis det ikke ble gjort innen 14 dager etter ankomsten, kunne rodemesteren<br />

ilegges en mulkt <strong>på</strong> 16 sko<br />

Sognepresten foreslo videre at de fattige ble inndelt i 3 grupper: «L Barn som<br />

må utsettes til oppfostring for betaling. 2. Gamle udlevede sengeliggende og andre<br />

uskikkede til at fortjene noget. 3. Fattige husmend og andre som i sygdoms- eller<br />

andre tilfelde behøver underholdning».<br />

76<br />

Thurmann ville ikke godta et forslag fra Stiftet om en utvidet legdsordning som<br />

omfatttet de såkalte «Tredjeklasses fattige». Han skriver: «Disse fattige er her i<br />

almindelighed enten gamle fattige piger eller enker uden børn, de fortjene om<br />

sommeren ved markarbeide det deres krefter tillader, og om vinteren ved spinding<br />

det de kan. Når de efter omstendighedene får en liden understøttelse av fattigkassen,<br />

lever de i deres ringe forfatning fornøyede og vel tilfredse, og derimod<br />

ville de med ulyst gå i legd, ... Jeg våger derfor at foreslå at indretningen med<br />

disse bliver herefter som hidindtiJ."<br />

Sogneprestens forslag og plan inneholder også detaljerte regler og <strong>på</strong>bud både<br />

for legdslemmer og for dem som blir <strong>på</strong>lagt å gi legd. Fattigkommisjonens medlemmer<br />

og prestens medhjelpere skal <strong>på</strong>se at reglene blir overholdt. Hvis ikke blir<br />

det mulkt eller annen straff.<br />

Bygdevekterene som først og fremst hadde den oppgave å jage betlere ut av<br />

bygda, fikk også sine instrukser i denne planen. Han skulle jage både innen- og<br />

utenbygds betlere ut av bygda så fort de ble <strong>på</strong>truffet. Ble de gjensett for annen<br />

gang, skulle de straks føres til lensmannen og bygdevekteren kunne <strong>på</strong>legge hvem<br />

som helst å hjelpe til hvis han møtte «sterke eller flere» betlere. Den som nektet<br />

slik hjelp, skulle ilegges mulkt. Her var strengere regler enn noen gang tidligere<br />

idet også innenbygds betlere skulle jages ut av bygda. Men så skrev da også<br />

sognepresten: «Betleriet bør aldeles avskaffes. »<br />

Alt i 1741 hadde man tatt sikte <strong>på</strong>å avskaffe betleriet da det i forordningen som<br />

ble gitt det året het at det skulle være helt avskaffet innen <strong>på</strong>sken 1743. Det var<br />

et optimistisk mål som visstnok ikke ble innfridd noe sted i landet.<br />

I flere kilder fra 1700-tallet møter vi bygdevektere som var i virksomhet i <strong>Våle</strong>.<br />

En av dem var Peder Jakobsen som i 1776 ble innstevnet for overfall mot Ole<br />

Olsen Lindeflåtten. Som motiv for overfallet hevdet bygdevekteren at Ole Olsen<br />

hadde latt sin mor gå omkring i bygda og betle. Han sa også at Ole hadde forsøkt<br />

å ta fra ham den stokken som han alltid gikk med i hånden for å berge seg mot<br />

overfall av omløpende betlere. Denne stokken hadde en jernpigg i den ene enden,<br />

og det var denne bygdevekteren hadde brukt mot Ole under slagsmålet. Peder<br />

Jakobsen ble dømt til å betale en bot <strong>på</strong> 9 rd., samt 6 rd. i saksomkostninger, men<br />

«formedelst sin fattigdom» kunne han ikke betale boten, og isteden måtte han<br />

sitte åtte dager <strong>på</strong> vann og brød i arrest hos lensmannen. Men det verste var nok<br />

at den fattige Peder også ble fradømt jobben som bygdevekter. Han hadde tross<br />

alt hatt litt for jobben. Hvor mye vet vi ikke, men det fremgår av tingboka fra<br />

1723 at almuen da sa seg villig til å yde 4 sk. pr. oppsitter til å lønne en bygdevekter<br />

i hvert sogn.<br />

Bare ett år etter at bygdevekterne hadde fått sin instruks i planen fra 1808, ble<br />

77


ordningen med bygdevekter opphevet i <strong>Våle</strong>. Det skjedde under bispevisitasen i<br />

1809 da det ble vedtatt: «I stedenfor bygdevegter vedtages at enhver gård eller<br />

husmand som møter en fremmed betler skal føre denne til sin nabo som så skal<br />

føre ham til neste nabo og så videre inntil betleren er ute av sognet <strong>på</strong> samme kant<br />

hvorfra han kom.» Den som ikke rettet seg etter dette, skulle betale en bot <strong>på</strong> 24<br />

sko til fattigkassen. Den samme bot skulle betales av den eller de som uten forutgående<br />

varsel til fattigkommisjonen lot en fremmed eller en passløs få husly<br />

natten over.<br />

Vi har ingen oversikt over hvor mange betlere som kunne finnes i <strong>Våle</strong> til<br />

forskjellige tider, men det var neppe mange. Nøden var sjelden så stor at det var<br />

tvingende nødvendig å tigge mat. De som trengte det mest, fikk tildelt midler slik<br />

at de ikke skulle sulte. Og fattigkassa hadde penger til utdeling. 1 1799 opplyste<br />

sognepresten under sommertinget at det hos ham var 100 rd. av fattigkassens<br />

midler som kunne lånes ut mot rente, men ingen meldte seg som interessert. Alt<br />

året etter skrev imidlertid sognepresten til Stiftsdireksjonen og søkte om å få<br />

benytte en del av den kapital som var satt ut mot rente, til utdeling blant de fattige.<br />

Han skrev da at de trengende «er blevet flere og fIer og de behøver understøttelse<br />

om de nogenledes skal oppholde livet». Og i november 1800 skrev han at det var<br />

nødvendig med utdeling for å redde bygdas fattige fra «den mest trykkende<br />

hungersnød anstundende vinter».<br />

Noen betlere var det nok også i <strong>Våle</strong>, men forholdene her var sikkert mye bedre<br />

enn tilfellet var mange andre steder i landet. 1 Nes i Hallingdal hvor folketallet<br />

var omtrent like stort som i <strong>Våle</strong> (1684 i Nes og 1720 i <strong>Våle</strong>) ble det under<br />

folketellingen i 1801 registrert 255 betlere. I folketellingen for <strong>Våle</strong> samme år ble<br />

ingen betlere nevnt. Vi må imidlertid være oppmerksom <strong>på</strong> at mange av dem som<br />

drev betleri ikke var nødt til det <strong>på</strong> grunn av sult. For noen ble det en sport.<br />

1 perioden 1808-1814 ble det både krig og uår, og fattigkommisjonen i <strong>Våle</strong><br />

brukte mer enn noen gang tidligere til de fattige. 1 1809 skrev sogneprest Thurmann<br />

i den før omtalte gaveboken for de fattige at det var elendige forhold. Han<br />

hadde tidligere <strong>på</strong> året gitt 10 rd. Nå ga han ytterligere 4 rd., idet han sendte ut<br />

en oppfordring til andre om å gjøre det samme. Men bare noen få etterkom<br />

anmodningen. 1 åra 1809-1814 ga 7-8 personer tilsammen gjennomsnittlig 50 rd.<br />

i året.<br />

Det verste året i denne perioden kom i 1812, og da ble det utbetalt 613 rd. til<br />

de fattige i tillegg tillegdsytelser og noe mat. 1 regnskapet for 1811 er de enkelte<br />

utgiftsposter mere spesifisert, og her finnes navnene <strong>på</strong> hver enkelt som har<br />

mottatt støtte, blant andre <strong>på</strong> 8 «oppfostringsbarn» som er betalt med fra 5 til 30<br />

rd., alt etter hvor mye barnet kunne være til hjelp <strong>på</strong> gården eller i huset.<br />

78<br />

Av såkalte «Udlevede, sengeliggende» var det ialt 6 personer i 1811, blant dem<br />

«Den yderst usle Aase Marie Christoffersdatter og «Den yderst skrøbelige Marie<br />

Christensdatter». For Martes underhold ble det betalt 83 rd. som var det meste<br />

noen fikk dette året. Til vanlig understøttelse for de fattige ble det betalt fra 3 til<br />

26 rd. til ialt 35 personer.<br />

1 regnskapet for 1812 finner vi navnene <strong>på</strong> alle som betalte kontingent til<br />

fattigkassen. Det gjaldt alle gårder som ikke hadde legdslemmer eller var fritatt<br />

for skatt, 50 i <strong>Våle</strong> og 12 i Undrumsdal. Kontingenten som ble skjønsmessig<br />

ansatt, varierte fra 1 til 9 rd.<br />

Gjennom en rekke år fra 1801 fikk familien Stranger utbetalt 26 rd. årlig i<br />

fattigunderstøttelse. Fattigkommisjonen og almuen i <strong>Våle</strong> forsøkte flere ganger å<br />

fri seg fra denne støtten blant annet fordi familien som hadde hjemstavnsrett i<br />

<strong>Våle</strong>, ville bo i Holmestrand. - «Den Strangerske familie må være de fattige som<br />

dette prestegjelds almue har minst lyst til å forsørge, » skrev sognepresten i et av<br />

flere brev som foreligger i denne saken. Mogens Stranger tilhørte den kjente<br />

Strangerfamilien, og han var bror av amtsforvalter Gregers Jensen Plade Stranger,<br />

som ikke ville ha noe med sin bror å gjøre. Mogens Stranger var prokurator, og<br />

da Marthe Dorthea Holst ble enke <strong>på</strong> Snekkestad i 1791, fikk han den oppgave<br />

å være hennes lagverge. Han ble hennes ektemann, og de fikk to barn. 1 1799<br />

måtte de forlate Snekkestad <strong>på</strong> grunn av økonomiske vanskeligheter til tross for<br />

at enken 8 år tidligere satt igjen med en <strong>nett</strong>oformue <strong>på</strong> 486 rd. Mogens var ikke<br />

frisk, han begynte å miste synet, og to år senere var han ifølge sognepresten<br />

«ganske blind». På denne tiden skrev han likevel flere brev med sin egen hånd,<br />

og han la ikke skjul <strong>på</strong> sin bitterhet mot sin bror og flere andre.<br />

Fattigkommisjonen i <strong>Våle</strong> tilbød familien Stranger et hus i Klokkerbakken samt<br />

30 rd. i året. (Lærerne i <strong>Våle</strong> hadde 24 rd. i året). Men Stranger ville bo i Holmestrand,<br />

og han nektet å flytte til <strong>Våle</strong>. Det hele ble en omfattende sak som endte<br />

med at familien fikk 26 rd. fra <strong>Våle</strong> hvert år. Stranger døde i 1811, men familien<br />

fikk fortsatt det samme beløp i flere år.<br />

79


Fattigkommisjonens regnskap for V åle prestegjeld 1810:<br />

Den sædvanlige kontingent til Tugthuset .......... . ........ .<br />

Stiftsrevisors lønn av denne kasse ......... .. ....... .. ..... .<br />

Begravelsesomkostning for en fattig der ei<br />

havde legd ........... . ................ . ... .. .... . . . ... . .<br />

Prestegjeldets samtlige fattige i dette år<br />

understøttede :<br />

a. Børn som ere til opfostring ............ .. ... .... . ... .<br />

b. Til gamle udlevede, sengeliggende og til at fortjene<br />

noget aldeles uskikkede fattiges underholdning . . ... .... .<br />

c. Fattige husmend og inderster som haver større eller<br />

mindre familier at forsøge .............. ... ..... ... . . .<br />

Hr. apoteker Conradis regning .......... . ........ . . . . .. . . .<br />

Kontånter i kassen . .. . . ........ . . . ... . ... .. . . . .. ........ .<br />

Inntegt:<br />

Beholdning fra forrige år . .. ... . . . . .. .... .. .... . . . ..... . .. .<br />

Kassens <strong>på</strong> rente stående kapitaler ... .. . .... .. . .... . ... . ... .<br />

Husmender og tjenestefolks kontingent ....... ... .. . . ..... . .<br />

Bønder og mulkter:<br />

Efter forligelseskommisjonens attest .. . ... .. . . .. .. .. ... .<br />

Efter fattigkommisjonens do .................. .. ..... .<br />

Frivillige gaver:<br />

Efter gavebogen ...... .. . ... ... . . . . .. .......... . . . . . .<br />

Det halve ved gjestebud .. .... . .... . .. . .. ... .. .... . . . .<br />

Fattiges efterladenskaber:<br />

Ragnhild Olsdatter .... . . ... . .... .. ... .. . .. . .. ... . ... .<br />

1/4 %av det ved auksjoner og underhånden<br />

solgte, det halve til fattigkassen ............. . ... ... ..... . . .<br />

Almuens kontingent .. ... . .. . ...... . ... . .. .. . . .. .. .. ..... .<br />

Bidrag ved ligning .. . .. ... .. .. ... . ......... . ..... ... .... .<br />

80<br />

1 rd. 48 sko<br />

1 rd. O sko<br />

2 rd. 72 sko<br />

105 rd. O sko<br />

43 rd. O sko<br />

275 rd. 92 sko<br />

6 rd. 64 sko<br />

108 rd. 89 sk.<br />

544 rd. 77 sk.<br />

43 rd. 48 1/2<br />

O rd. O sk.<br />

21 rd. 36 sko<br />

2 rd. O sko<br />

9 rd. O sk.<br />

50 rd. O sk.<br />

16 rd. 39 1/2<br />

7 rd. 88 sko<br />

81 rd. 69 sko<br />

185 rd. 12 sko<br />

127 rd. 72 sko<br />

544rd. 77 sk.<br />

Tryggere alderdom<br />

I <strong>Våle</strong> var det likevel forholdsvis få familier som trengte full støtte av fattigkommisjonen.<br />

De fleste familieforsørgere var bønder, og selv om mange av dem<br />

gjennom enkelte perioder måtte slite hardt for å berge gården og skaffe det nødvendige<br />

utkomme, hadde nesten alle som fikk leve lenge nok til det, sikret seg en<br />

trygg alderdom når den tiden kom. - De fikk opphold <strong>på</strong> gården når de overlot<br />

den til en ny eier.<br />

Kontrakter om opphold eller kår ble ofte tinglest som et hefte <strong>på</strong> gården, også<br />

når det gjaldt kontrakter mellom foreldre og barn. Det ble gjort ikke minst fordi<br />

gården kunne få en ny eier, men også fordi det ikke alltid var det beste forhold<br />

mellom foreldre og barn eller svigerbarn. I <strong>Våle</strong> har vi funnet 40 tingleste oppholdskontrakter<br />

fra hovedsognet i perioden 1790-1814.<br />

I denne perioden var de vanlige ytelser til en person foruten fritt hus med<br />

innbåret tørr ved til ovnen, 4 tønner havre, 1/2 tønne malt, 1/2 tønne hvete, 1/2<br />

tønne bygg, et par merker humle, 3 bismerpund kjøtt, 2 bismerpund flesk, litt tørr<br />

fisk og litt fersk fisk. I tillegg til dette skulle den nye eieren røkte og fore ei ku<br />

og en sau slik at den som fikk opphold, hadde melk og ull. Hvis oppholdet gjaldt<br />

et ektepar, skulle ytelsene være omtrent det dobbelte. Noen få ville også ha en<br />

linåker ferdig pløyd og harvet.<br />

Kornet skulle besørges malt når det ble forlangt, og nesten alle forbeholdt seg<br />

fri hest til kirke og andre <strong>på</strong>kommende reiser. Noen skulle også ha et par sko og<br />

nødvendige klær, mens andre i stedet ville ha et par riksdaler i kontanter. Noen<br />

forlangte tobakk, og noen ville ha en fast kvote med brennevin, andre begge dele.<br />

En del av de gamle sikret seg også «en anstendig og hederlig begravelse» i den<br />

tingleste kontrakten.<br />

Alle som fikk en slik kontrakt, var sikret en trygg alderdom så langt det gjaldt<br />

hus og mat og litt mere. Men stort sett vidner oppholdskontraktene om et nøkternt<br />

levesett sammenlignet med forholdene i vår tid. Bare noen få forbeholdt seg<br />

varer og tjenester ut over det som er nevnt. Blant dem var kårfolkene <strong>på</strong> Olumstad<br />

som er omtalt tidligere.<br />

Enken Maren Christensdatter som fikk opphold <strong>på</strong> østre Grytnes i 1806,<br />

skulle i tillegg til vanlige gode kår ha 4 ruller tobakk og 2 par sko. Hun hadde for<br />

øvrig forholdsvis rikt utstyr. Ved skifte etter hennes mann i 1803 var <strong>nett</strong>oformuen<br />

1426 rd. hvorav halvparten gikk til henne. I de få skiftene hvor tobakk er<br />

nevnt, gjelder det engelsk tobakk unntatt i ett skifte. Det var Nils Hansen <strong>på</strong><br />

Søndre Berg som ville ha 4 ruller hollandsk tobakk og dertil 3 potter brennevin<br />

i året.<br />

6. <strong>Våle</strong> bygdebok bnd . III 81


gjennomsnittlige høyde 162 cm., og det er grunn til å tro at vi da kommer fram<br />

til et temmelig nøyaktig tall eller mål <strong>på</strong> den vanlige mann i <strong>Våle</strong> <strong>på</strong> den tiden.<br />

Kvinnene var helt sikkert noe mindre. Men også da var det kjemper som skilte<br />

seg ut, og en av dem var tjenestegutten <strong>på</strong> Sørby, den 24 år gamle musketer<br />

Johannes Tobiassen, som målte 181 cm.<br />

De spredte opplysninger vi har funnet om helsetilstanden i <strong>Våle</strong> før 1814, viser<br />

oss blant annet at mangel <strong>på</strong> opplysning ved siden av underernæring og feilnæring<br />

var en vesentlig årsak til lav levealder. De må likevel ha hatt visse kunnskaper som<br />

vi ikke kjenner til. Hvorledes skulle de ellers ha klart seg gjennom livet slik de<br />

gjorde det uten lege, sykehus og alle de medisiner vi kan velge mellom?<br />

Samvær og fest<br />

I tiden fø'r 1814 var det ingen frivillige foreninger eller organisasjoner som arrangerte<br />

samvær mellom bygdefolket i <strong>Våle</strong>, men likevel møtte de hverandre forholdsvis<br />

ofte. En større del av bygdas folk møttes hver prekensøndag, og for<br />

mange av dem var kanskje dette å oppleve det sosiale samvær en vesentlig årsak<br />

til at de møtte ved kirken. Hit kom de i god tid før gudstjenesten begynte slik at<br />

de fikk tid til å hilse og prate, og mange kom også for å se soldatene som holdt<br />

søndags eksersis ved kirken. Etter gudstjenesten lyttet de til lysninger fra kirkebakken,<br />

og de tok seg god tid før de begynte <strong>på</strong> hjemveien hvor det også kunne<br />

være et slags samvær mellom folk som for sammen.<br />

Tingdagene var også viktige samværsdager. De fleste som møtte <strong>på</strong> tinget,<br />

brukte nok det meste av dagen i tinggården hvor det foregikk forskjellige ting som<br />

blir omtalt under andre avsnitt i denne boka.<br />

På prekensøndagene og <strong>på</strong> tingdagene var det normalt bare bygdas egne folk<br />

som møtte hverandre. Annerledes var det ved auksjonene som ofte samlet mange<br />

mennesker, selv om det ikke var så mye som skulle selges. I perioden 1775-1780<br />

ble det gjennomsnittlig holdt 6,5 auksjoner i året i <strong>Våle</strong> prestegjeld. Men <strong>Våle</strong>folk<br />

dro også <strong>på</strong> auksjoner til nabobygdene, <strong>på</strong> samme måte som folk fra nabobygdene<br />

kom til auksjoner i <strong>Våle</strong>.<br />

Vi vet ikke hvor mange som møtte til den enkelte auksjon, men auksjonsprotokollene<br />

forteller oss hvem som kjøpte de forskjellige gjenstander, og så kan vi<br />

gå ut fra at det var flere i kjøpernes følge. Vi ser for eksempel at det under en<br />

auksjon <strong>på</strong> Lærum i 1779 var mange kjøpere både fra <strong>Våle</strong> og Undrumsdal, og<br />

naturligvis også en del fra Botne hvor det ikke var langt til Lærum. Men hit kom<br />

også de tre hillestadbøndene Anders Nes, Per Olsen og Nils Hillestad, og fra Hof<br />

88<br />

kom Halvor Lørdahl og John Rønningen. Det er grunn til å tro at det i deres følge<br />

var flere folk som ikke fikk noe tilslag under auksjonen. Under en auksjon <strong>på</strong><br />

Solerød samme år var det kjøpere både fra Slagen, Borre, Ramnes og Sem, og her<br />

var også Anders Berg fra Tønsberg.<br />

Det var lensmannen som foresto auksjonen, men embetsmennene som bodde<br />

i <strong>Våle</strong>, var ofte tilstede som kjøpere, Da jomfru Else Catarina Heegaards etterladenskaper<br />

som vesentlig besto av sengklær og gangklær, skulle selges ved auksjon<br />

<strong>på</strong> Sørby i 1778, var både sogneprest Hopstoch, sorenskriver Muller, amtsforvalter<br />

Flor og kaptein De Seue blant kjøperne. De kjøpte alle et eller annet plagg.<br />

Kj øpmann Hagemann fra Holmestrand hadde også reist opp til Sørby hvor han<br />

kjøpte et bomullsskjørt for 2 rd.<br />

Men var ikke kvinnene med <strong>på</strong> auksjonene? Jo, vi finner noen få av dem som<br />

kjøpere, men hvis mannen var med var det nok han som ga bud, og det var i alle<br />

fall han som skulle betale og derfor fikk sitt navn i auksjonsprotokollen. Men det<br />

hendte også at kvinnene handlet. Under en stor auksjon <strong>på</strong> Fossan i 1780 hvor det<br />

ialt var 250 tilslag, kjøpte Madame Winge et gorojern og en langhøvel, Karen Fon<br />

kjøpte 6 stentallerkener og Olea Lur kjøpte ei ku. Disse kvinnene var sikkert ikke<br />

de eneste som var møtt frem <strong>på</strong> den store auksjonen. Men <strong>på</strong> flere auksjoner var<br />

det kun menn som fikk tilslag ifølge protokollene.<br />

Folk holdt det ofte gående i auksjonsgården etter at auksjonen var slutt. I 1776<br />

var det en auksjon <strong>på</strong> Lefsaker, og her var det da folk som turet sammen langt ut<br />

over natten. Det ble slagsmål også, og derfor får vi under vitneavhør vite hvorledes<br />

det gikk til, og at det ble sent. Det var nemlig slik at Paul Sollerød og Anders<br />

Nyerød sloss <strong>på</strong> gulvet slik at


Loftsad kom <strong>på</strong> sin hest og red ham under hesteføttene». Paul kom også i klammeri<br />

med Kristoffer Fossås som var gjest, og det ble videre et kraftig slagsmål<br />

mellom Svend Hjerpe og Paul Lofstad med hårdragning og slag fra gjerdestaur.<br />

Svend mistet en del av sitt hår, og det endte med at han måtte flykte over til<br />

Langklepp.<br />

Utover 1700-tallet kom det flere <strong>på</strong>bud og forordninger som gjaldt festlig<br />

samvær og tiltagende overdådighet. Således ble det i 1736 gitt forbud «For at<br />

demme den i svang gående overdådighed». Forbudet gjaldt i første rekke innkjøp<br />

og bruk av smykker og fine klær, og det fikk liten praktisk betydning for bygdefolket<br />

i <strong>Våle</strong>. En annen forordning samme år gjaldt «Bønderne <strong>på</strong> Landet», og<br />

den gikk ut <strong>på</strong> innskrenkninger ved gjestebud i forbindelse med brylluper, trolovelser<br />

og barnedåp. Når slike seremonier ble foretatt <strong>på</strong> en søndag, skulle de det<br />

gjaldt, sammen med de aktuelle vitner fare hjem fra kirken i stillhet og sømmelighet<br />

og ikke holde gjestebud for andre enn vitnene. Lek og spill skulle helt<br />

forbys. Hvis noen endelig ville holde et gilde i forbindelse med de nevnte begivenheter,<br />

skulle det skje <strong>på</strong> en vanlig hverdag, og heller ikke da måtte det forekomme<br />


I denne planen som ble utarbeidet av sogneprest Wincent Thurmann, fremgår<br />

det at skolestellet hittil har vært ganske elendig. Ved siden av klokkeren var det<br />

da to lærere, og disse tre hadde ansvaret for 259 skolepliktige barn. Mange av dem<br />

hadde nesten ikke fått noen undervisning i det hele tatt. Nå ble det foreslått å<br />

inndele prestegjeldet i 4 distrikter med en lærer i hvert distrikt. Distriktene ble<br />

videre delt opp i roder som lærerne skulle holde omgangsskole i etter en fast plan.<br />

Det ble også satt opp en liste over de gårder som etter tur skulle holde hus for<br />

skolen. Og det het blant annet: «Hvor der er tvende stuer med kakkelovne bør<br />

skolen holdes i en anden stue end den hvor husets folk oppholder seg, da vevning,<br />

spinding og andet håndverk alt for meget adspreder børnene.<br />

Skolebarna ble inndelt i to klasser: De som ikke kan lese rent og tydelig i bok,<br />

utgjør første klasse, og de øvrige den annen klasse. Klassene skulle søke skolen<br />

annenhver dag. Om vinteren skulle skoletiden vare fra kl. 9 til 16 med en times<br />

fri mel.1om kl. 12 og 13. Om sommeren skulle skolebarna møte kl. 7 om morgenen<br />

og, skoledagen skulle vare til kl. 18, men barna skulle ha fri til lek mellom kl. 11<br />

og 14. Det skulle ikke holdes skole i «de for landmanden travle tider» og det vil<br />

si at skolen tilsammen skulle holdes over 9 måneder i året.<br />

Kristendomsundervisningen skulle fortsatt være det viktigste i skolen. Det var<br />

ennå ikke kommet noen forordninger om obligatoriske fag, men i planen som<br />

sogneprest Thurmann utarbeidet i 1808, het det blant annet: «For at blive en<br />

fornuftig og lykkelig landmand, som formodentlig skal og bør være hensigten<br />

med undervisningen i almueskolene, synes også noen kundskab i historie og<br />

geografi at være nødvendig, hvorfor enhver skoleholder bør forsynes med et<br />

globuskart, et Europakart, et kart over Norge og et over Danmark. Det nevnes<br />

videre en rekke bøker og blant dem «Midler til overtroens udryddelse», samt<br />

andre bøker som kunne gi opplysning i naturkunnskap.<br />

Sogneprest Vincent B. Thurmann som utarbeidet denne planen, tilhørte gruppen<br />

av de såkalte rasjonalistiske prester som ivret for mere opplysning. - «Det<br />

skal være meg en behagelig pligt såvidt mulig at meddele de tilkomne og nærværende<br />

skoleholdere de nødvendige kundskaber,» skriver han, men han tar et<br />

forbehold når det gjelder utvelgelse av lærere. De 30 rd. som nå utbetales i<br />

årslønn, frister bare krøplinger og gamle utlevede til å <strong>på</strong>ta seg hvervet, skriver<br />

han, og sier videre at det «vil være vanskelig om ei gandske umulig at meddele<br />

disse <strong>på</strong> sjel og legeme svekkede de nødvendige kundskaber og ferdigheder».<br />

Derfor vil presten ha fri adgang til å velge «sådanne subjekter der med særdeles<br />

lyst forener evner og anlegg uden hensigt til deres skabning og alden>. Hittil<br />

hadde det jo vært slik at presten i første rekke skulle velge lærere blant dem som<br />

ikke var skikket til militærtjeneste.<br />

98<br />

Thurmann forlanger også at lærerne skal leve et skikkelig liv og foregå andre<br />

med et godt eksempel. De skal sky drukkenskap, løsagtighet og alle andre laster.<br />

. Det hadde ikke alltid vært tilfelle, og nå ville presten at slike forseelser skulle føre<br />

til oppsigelse. I tillegg til en årslønn <strong>på</strong> 30 rd. skulle lærerne ifølge forslaget ha fri<br />

kost, hus, lys og varme <strong>på</strong> gårdene der skolen ble holdt, og de skulle dessuten<br />

slippe alle skatter. På skolens budsjett ville årslønn til 4 lærere utgjøre 120 rd.<br />

Thurmann satte dessuten opp 20 rd. til skolemateriell slik at hele skolebudsjettet<br />

kom opp i 140 rd., og han satte også opp en detaljert utligning i tillegg til skolens<br />

faste inntekter, slik at utgifter kunne dekkes fullt ut. Ifølge planen lå alt tilrette<br />

for et bedre skolestell, men presten alene kunne ikke gjennomføre planen. Bøndene<br />

var fortsatt lite villige til å yte det nødvendige, og Thurmann gir uttrykk for<br />

at «uvilje mot skolen» var en større årsak enn dårlig økonomi.<br />

Thurmann hadde dog god støtte og hjelp i sin kapellan Jacob Andreas Wille,<br />

som kom til <strong>Våle</strong> i 1802. Etter bispevisitasen i 1809 skriver biskopen om ham at<br />

han er «en fortrinlig skolemand som har gjort seg hederlig bekjendt». Wille virket<br />

som kapellan i <strong>Våle</strong> til 1811 da han ofret seg helt for skolen idet han opprettet en<br />

privat skole i bygda. Dette ble da først og fremst en skole for formuende folk som<br />

kunne gi sine barn ekstra undervisning. Denne skolen opphørte etter 5-6 år da<br />

Wille ble kapellan <strong>på</strong> Nøtterøy.<br />

<strong>Våle</strong> hadde også tidligere hatt en prest som viste stor interesse for skolen,<br />

nemlig Frantz F. Hopstock som var sogneprest her fra 1772 til 1798. Det finnes<br />

likevel ingen spor etter hans virksomhet som skolemann i <strong>Våle</strong> i denne perioden,<br />

men Hopstock ble siden sogneprest i Tønsberg og prost i Jarlsberg prosti, og som<br />

sådan fikk han da en viss innflytelse over skolestellet i prostiet. Hans interesse for<br />

skolen kom blant annet til uttrykk gjennom hans støtte til opprettelse av et<br />

seminar til utdannelse av lærere <strong>på</strong> landsbygden i Akershus stift. Dette seminaret<br />

ble lagt til Tønsberg og under åpningen i 1799 var det prost Hopstock som holdt<br />

innvielsestalen og talte høystemt om seminarets betydning for «Fornuftens, religionens,<br />

vindskibelighedens og patriotismens grundfestelse og varige fremgang».<br />

Han avsluttet talen med en appell til elevene og sa blant annet: «Med eder skal<br />

da oplysningens morgenrøde begynde at stråle også for den hederlige<br />

landsmand og agerdyrker.» Da Hopstock sa dette, hadde han vært sogneprest i<br />

<strong>Våle</strong> i 25 år.<br />

I den skolefundasen som ble utarbeidet for <strong>Våle</strong> i 1741, het det blant annet at<br />

lærerne skal ha plikt til å ta imot voskne mennesker som vil lære «bedre at læse<br />

skrift eller prent». Ennå var det mange som ikke hadde lært å lese. Det var da også<br />

svært få bøker å finne omkring i de enkelte hjem. Blant 60 skifter i perioden<br />

99


de unge ble stående utenfor kirken. Det var ellers et mindre galleri i kirkens vestre<br />

ende.<br />

Kirken i Undrumsdal var også elendig i 1666, og større reparasjoner var nødvendig.<br />

Dessuten ønsket sognepresten at kirken med tiden kunne få et nytt tårn<br />

«til kirkens beprydelse istedenfor den gamle spids <strong>på</strong> våpenhuset».<br />

Vi kan ikke se at det i de følgende år ble foretatt noen reparasjoner ved kirkene<br />

i <strong>Våle</strong>. Straks før grevskapet ble opprettet i 1673 og Peder Griffenfeid fikk ansvaret<br />

for kirkene, ble det holdt nye besiktigelser, og nå var kirkebyggene skrøpeligere<br />

enn noen gang tidligere. Ved hovedkirken var det særlig bly taket som<br />

trengte reparasjon fordi vannet rant ned i kirken flere steder. Vestmuren var nå<br />

revnet «fra øverst til nederst og bør forsterkes med 8 skippund jern.» Stolene i<br />

kirken var ubrukelige, og «bjelkene i kirken befindes at være forrådnet.» Her var<br />

mye elendighet, og kirken hadde ingen beholdning. Det hadde heller ikke blitt<br />

oppnevqt krikeverger de siste tre år.<br />

I Undrumsdal var det 5 år siden det hadde blitt oppnevnt kirkeverger, og også<br />

her var taket utett og flere andre reparasjoner var høyst nødvendig.<br />

I Griffenfelds tid ble det heller ikke foretatt vesentlige utbedringer ved kirkene<br />

i <strong>Våle</strong>. Det ble den nye greven, Gustav Wilhelm Wedel, som reddet hovedkirken<br />

i <strong>Våle</strong> fra fullstendig forfall. I 1690 ble kirken reparert for 482 rd. og i 1707 ble<br />

det utbetalt 667 rd. til lønninger i forbindelse med reparasjoner av <strong>Våle</strong> hovedkirke.<br />

Vi vet ikke hva som egentlig ble gjort under disse reparasjonene. Vi vet<br />

imidlertid at det i 1701 ble utbetalt arbeidslønn med 13 rd. 2 mark og 21 skilling<br />

for å omstøpe «<strong>Våle</strong> kirkes søndersprukne og ganske ubrukelige klokker til en<br />

døgtig klokke.» Man kunne ifølge dette bli fristet til å tro at dette gjelder den store<br />

klokken som nå står i våpenhuset ved inngangen til kirken. En oversikt fra 1673<br />

over <strong>Våle</strong> kirkes «Brøstfældighetep> viser imidlertid at det da var nødvendig å<br />

skifte klokkestrenger til kirkens 3 klokker, og vi kan da gå ut fra at den ene av<br />

disse var brukelig i 1701, og at det gjelder den som nå står nede i kirken<br />

og som antas å være 800 år gammel.<br />

Grev Wedel hadde også store <strong>på</strong>kostninger ved Undrumsdal kirke. I 1685 ble<br />

det utgiftsført 85 rd. til reparasjoner, og i 1713 er det ført opp nesten 100 rd. til<br />

reparasjoner av kirken i Undrumsdal. Man kan imidlertid tvile <strong>på</strong> om disse pengene<br />

virkelig ble anvendt til arbeider ved denne kirken, for året etter, altså i 1714,<br />

ble det foretatt en besiktigelse som viser store mangler og konkluderer med at<br />

«Undrumsdal kirkes tilstand findes alle vegne skrøbelig ... kirken er i seg selv så<br />

brøstfeldig at der idelig når der ringes med klokkerne eller når nogen storm er,<br />

da den raver og vrier seg så man måtte befrygte at den snart kunde nedfalde. »<br />

I 1730 ble det da også bygget en ny kirke i annekset <strong>på</strong> en tomt under Rød. Det<br />

102<br />

er reist tvil om hvorvidt den gamle kirken også hadde sin plass i dette område. Se<br />

.bind Il s. 287.<br />

Få kirketak i Vestfold ble nevnt så ofte i regnskaper og rapporter som bly taket<br />

i <strong>Våle</strong> kirke. Det må i tilfelle ha vært Nøtterøy kirke som også hadde bly tak. De<br />

øvrige 25 kirkene i Jarlsberg grevskap hadde alle takstein - «de have stedse været<br />

belagt med tagsten», skrev prosten i 173l.<br />

Prosten skrev i denne forbindelse til biskopen og beklaget seg over bly taket i<br />

de to Jarlsbergkirkene. Han hevdet at greven som hadde hatt store <strong>på</strong>kostninger<br />

ved flere kirker i Jarlsberg, og bygget to nye, nemlig Hillestad og Undrumsdal,<br />

neppe kunne makte å legge om bly takene <strong>på</strong> de nevnte kirker. Prosten antydet at<br />

det kanskje kunne legges stentak <strong>på</strong> kirkene i <strong>Våle</strong> og Nøtterøy.<br />

To år senere het det at alle kirkene var i forsvarlig stand, når man så bort fra<br />

de to bly takene, og i 1734 ble det gitt «Aller nådigst kongelig tilladelse til i den<br />

anstundne sommer at legge sten <strong>på</strong> <strong>Våle</strong> kirkes tab.<br />

Det ønske som ble fremmet i 1666 om å få et galleri <strong>på</strong> kirkens nordre side, ble<br />

først innfridd i 1719, og det kostet 63 rd. 11747 ble det igjen foretatt omfattende<br />

reparasjoner ved <strong>Våle</strong> kirke. Før kirken ble tatt i bruk igjen etter denne reparasjonen,<br />

ble det foretatt en loddtrekning om plassene. Tidligere satt de rikeste<br />

bøndene fremst i kirken. Nå ville sogneprest Thurmann ha en annen ordning, og<br />

han skriver i kallsboka at loddtrekningen ble foretatt «<strong>på</strong> det at ingen skulle have<br />

at sige at en elle anden for vilje, vennskab eller gave til presten fikk stolested oppe<br />

i kirken.» Det het også at husmenn og husmannskoner skulle ha stolseter sammen<br />

med husbondfolket <strong>på</strong> de gårdene de hørte under. Dette ble da en demokratisk<br />

ordning i forhold til det som var praksis mange steder <strong>på</strong> den tiden. Første benk<br />

<strong>på</strong> begge sider av midtgangen ble imidlertid forbeholdt offiserer og deres fruer.<br />

Kvinnene skulle ha plass <strong>på</strong> venstre side og mennene <strong>på</strong> høyre side av midtgangen.<br />

Det gjaldt alle.<br />

Prostens beretning om at grev Wedel hadde bygget to nye kirker, er ikke helt<br />

korrekt. I Undrumsdal var det i alle fall slik at bygdefolket bidro med halvparten<br />

av utgiftene til den nye kirken som ble innviet 22. september 1730 under nærvær<br />

av den kjente biskopen Bartolomeus Deichman. Kirken som var åttekantet, var<br />

lagt opp av tømmer, og stolradene var bygget i amfi <strong>på</strong> begge sider aven midtgang.<br />

Ved enden av midtgangen var et alter, og over dette en glugge i veggen som<br />

utgjorde prekestolen. Gluggen var en snau meter bred og så høy at man så<br />

prestens hode og bryst. Kraft skriver om denne kirken at «den er indretted som<br />

et amfiteater med tilspidset tag og et lidet tårn, hvortil ideen skal være taget fra<br />

de i Tyrkien brugelige moskeep>.<br />

Kirken ble imidlertid dårlig vedlikeholdt. Flere ganger nevnte prosten i sine<br />

103


apporter til biskopen at kirken «behøver kledning om den skal være til bestandig<br />

brug». Men det skulle den nok ikke, og i 1755 skrev prosten om kirken i Undrumsdal<br />

at «den er verre end sees kand <strong>på</strong> grund av adskillige drypp i taget».<br />

Kirkene i <strong>Våle</strong> led av dårlig vedlikehold over lengre perioder, og derfor kom<br />

to trekirker i annekset til å bli revet. Den gamle middelalderkirken i hovedsognet<br />

ble stående. Det solide murbygget falt ikke sammen selv om både tak og gulv<br />

måtte bygges om flere ganger fordi det var «forrådnet».<br />

Det ble sjelden brukt penger til kirken hvis det ikke var helt nødvendig. Fortegnelser<br />

over kirkens inventar og ornamenter vitner også om dette. En fortegnelse<br />

fra 1733 viser at det ikke er kjøpt inn noe nytt av betydning siden 1666.<br />

Derimot har kirken fått noen gaver. Det gjaldt en kalk og disk av sølv gitt av<br />

fogden Claus Røyem og frue i 1676, og en sølveske til oblater gitt av overinspektør<br />

Jørgen Olufsen Mandal og frue i 1702. De var da bosatt <strong>på</strong> Reggestad. Hans<br />

Snekkt;stad hadde gitt kirken en lysestake med 3 piper i 1715, og dessuten hadde<br />

kirken fått to alterduker, den ene fra overinspektør Mandal og den andre Christen<br />

Klokker.<br />

Da grev Wedel <strong>på</strong> grunn av økonomiske vanskeligheter begynte salg av grevskapets<br />

kirker omkring 1760, ble både <strong>Våle</strong> og Undrumsdals kirker utbudt til salg<br />

og taksert for tilsammen 3.500 rd., men ikke solgt. I 1764 forlangte han 1.800 rd.<br />

for hovedkirken, men ingen var interessert. Da <strong>Våle</strong> kirke ble ropt opp som nr.<br />

13 under den store kirkeauksjonen <strong>på</strong> Jarlsberg i 1769, het det at det faste årlige<br />

overskudd ved kirken var 117 rd. Foruten den faste landskyld hadde kirken nå<br />

24 leiekuer som hver ga 32 sko i årlig leie. Tienden som var hovedinntekten,<br />

utgjorde 74 tønner havre og 5 tønner blandkorn slik at de samlede inntekter ble<br />

163 rd. De faste utgiftsposter var omtrent de samme som hundre år tidligere. Den<br />

største posten gjaldt vin og oblater og utgjorde 30 rd. pr. år. Nye avgifter var 4<br />

rd. til skolen, 2 rd. til Universitetet (I København) 1 rd. til misjonen i Finnmark<br />

og 1 mark og 8 sk. til London kirke. En del av overskuddet måtte naturligvis<br />

benyttes til vedlikehold, men det sto da opp til kirkeeieren å forvalte kirken som<br />

forretning innenfor visse grenser.<br />

<strong>Våle</strong> kirke ble ikke solgt auksjonsdagen, men i januar 1770 ble det utstedt skjøte<br />

<strong>på</strong> kirken til kjøpmann Ole Heegaard i Holmestrand. Han betalte 1200 rd., og<br />

tidligere hadde han kjøpt halvparten i Botne kirke, for 150 rd.<br />

Heegaard oppfylte imidlertid ikke sine forpliktelser slik greven hadde forutsett,<br />

og ved en dom i 1781 ble han dømt til å avstå kirken til greven for 1210 rd. Kirken<br />

kom likevel til å bli Heegaards eie etter at han hadde betalt greven et beløp slik<br />

at han i realiteten kjøpte kirken tilbake for en høyere sum. Men Holmestrandskjøpmannen<br />

kom etterhvert opp i økonomiske vanskeligheter, og i 1790 pantsatte<br />

104<br />

han kirken mot et lån <strong>på</strong> 2500 rd. som han fikk av sin svigersønn generalauditør<br />

. Jens Flor <strong>på</strong> Haugboe i Asker. I 1793 ble Heegaard slått konkurs, og dermed ble<br />

det Flor som overtok <strong>Våle</strong> kirke.<br />

Det oppsto misnøye med hans forvaltning av kirken og dens inntekter, blant<br />

annet fordi han anbragte kirkekuene <strong>på</strong> sin egen gård i Asker. Det er tydelig at<br />

Flor drev forretning og så bort fra det sosiale aspekt som lå i dette at en mindre<br />

formuende familie kunne få leiet ei ku for en rimelig pris. Han sier det selv slik<br />

i et brev til Stiftsdireksjonen som svar <strong>på</strong> klage fra prosten: «Mere fordel er det<br />

at have sin eiendomsko selv, end deraf at modtage 32 skilling årlig leie, som langt<br />

fra ikke kan svare regning nå da en ko betales med 16 til 20 riksdalep>.<br />

Jens Flor beholdt kirkekuene og kirken til 1804 da han solgte kirken og dens<br />

rettigheter til Rasmus Alsing som var skipsreder og kjøpmann i Holmestrand.<br />

Han døde i 1808 og sønnen, Rasmus Alsing, d.y. arvet da det hele.<br />

Den åttekantede, lille kirken i Undrumsdal, ble først solgt i 1775 til bonden og<br />

gjestgiveren Christoffer Nilsen Sollerød.<br />

Gudsdyrkelse blant folket<br />

Hver eneste søn- og helligdag ble det holdt gudstjenester i <strong>Våle</strong> prestegjeld. Inntil<br />

1770 også <strong>på</strong> de 10 helligdagene som da ble avskaffet og i lang tid senere kalt<br />

«misshæljedaer». I hovedkirken ble det holdt gudstjeneste to <strong>på</strong>følgende messedager<br />

slik at hver tredje messedag tilfalt annekskirken. På de store høytidsdagene<br />

var det gudstjenester i begge kirkene. Gudstjenesten begynte om sommeren kl.<br />

9 og om vinteren kl. 10.<br />

Kirkeritualet fra 1685 inneholdt klare regler for gudstjenesten og forvaltningen<br />

av sakramentene. I tillegg til de kjente ritualer fra vår tid var det også ritualer for<br />

«Kvinners kirkegang efter deres barnefødsel». Alle kvinner som hadde født, måtte<br />

gjennomgå dette ritualet før de kunne fortsette sin kirkegang. Det var også ritualer<br />

for «trolovelse» og for skrifte og avløsning.<br />

I kirkeboka fra 1732 har sogneprest Gerner fortalt hvorledes «skrifte» ble<br />

praktisert i <strong>Våle</strong> <strong>på</strong> den tiden. Ved hovedkirken foregikk det alltid om lørdagen<br />

før gudstjenesten da de skriftende møtte prest og klokker ved kirken kl. 10 <strong>på</strong><br />

formiddagen. Først ble det sunget en «pønitensesalme» det vil si en salme med<br />

tekst om bot og anger. Deretter måtte alle unge og alle ugifte gå frem <strong>på</strong> kirkegulvet<br />

hvor de ble katekisert i sin kristendomskunnskap «fornemmelig i de stykker<br />

som hører til en sand omvendelse». Presten holdt så en preken med forklaringer<br />

og formaninger om hva det ville si å være verdige gjester «ved Herrens<br />

105


idet han mente å få «Ovenfra - visdom, nåde og Den hellig Ånds opplysning og<br />

salvelse. »<br />

«Det skjedde en stor oppvekkelse i Sande, i <strong>Våle</strong> og også i Tønsberg og Larvik<br />

og de omkringliggende bygder,» skriver Gerner. Men etter en tid falt mange<br />

tilbake til det vanlige liv, «og forresten kom der ikke meget derudav». - Det er<br />

en noe skuffet Gerner som skriver dette mange år senere. Vi skal likevel se at hans<br />

virksomhet i <strong>Våle</strong> fikk betydning for den utvikling som fulgte.<br />

Gerner tok avskjed med <strong>Våle</strong> i 1738, da han av kongen ble utnevnt til stiftsprost<br />

og sogneprest ved Vor Frue kirke i København. Her ble han anklaget for herrnhutisme,<br />

ikke uten grunn, og i 1747 ble han med kongens tillatelse inspektør over<br />

de luthersk-evangeliske brødremenigheter i kongen av Prøysens land. I 1753 fikk<br />

hans kone en arv i Norge, og for at ikke denne arven skulle gå tapt, måtte<br />

ekteparet ifølge norsk lov bosette seg i Norge. Familien Gerner tok da opphold<br />

i Tønsberg, og her levde den tidligere sogneprest til sin død i 1786. I denne tiden<br />

hadde han forbud mot å preke og holde forsamlinger, og det var da han skrev sin<br />

bok «Nogle Merkverdigheder som angaaer Henric Gerner hans Vita og Fakta».<br />

Det er i det vesentligste en andaktsbok.<br />

Gerners interesse for Herrnhutismen førte til at flere i vårt distrikt sluttet seg<br />

til den. Herrnhutismen eller Brødremenigheten, hadde sitt utspring fra Herrnhut<br />

i Sachsen, omkring 1720 og dens første leder, Zinzendorf, sendte predikanter ut<br />

i verden, også til Norge. Til Kristiania kom pastorene Johannes Green og Gert<br />

Hansen. Derfra gjorde de flere turer til Holmestrand hvor familien Backer ble<br />

sterkt engasjert. Ola Backer ble en av menighetens fremste forkynnere, og han<br />

kom til å holde flere møter i <strong>Våle</strong>. Til <strong>Våle</strong> kom også pastor Gert Hansen og flere<br />

andre forkynnere. I Holmestrand ble det dannet et «Collegia pietatis», og i noen<br />

Vestfoldbygder tegnet menigheten medlemmer. Flest ble det i <strong>Våle</strong> der medlemstallet<br />

var oppe i 20.<br />

En av de mest ivrige i <strong>Våle</strong> var Berte Brettum. Hun drev iherdig oppbyggelsesvirksomhet<br />

i Holmestrandsdistriktet. Sognepresten i <strong>Våle</strong> hadde intet imot<br />

hennes virksomhet, men det hadde prosten i Nord-Jarlsberg som helst ikke ville<br />

ha andre predikanter ved siden av sogneprestene. Han klaget til biskopen og<br />

skrev: «På søgnedage går mannen fra hustruen, men mest kvinner fra mennene,<br />

mødre fra diende barn, barn fra foreldre, tjenere av tjeneste ud en at melde seg an<br />

og ladende stå tilbage brygg halvt brygget, brød halvt bagt, smør halvt tjernet, alt<br />

til fordervelse mod al orden, så de fattige bønder som ellers holde gudfrygtig hus<br />

hjemme, klager seg erbarmelig.»<br />

Så ille var det neppe. I alle fall ikke i <strong>Våle</strong> der sognepresten tross alt forlangte<br />

en viss orden. Men det er ellers klart at det etterhvert under herrnhuternes samvær<br />

108<br />

.ble pisket opp følelsesladede stemninger. Flere sogneprester forsøkte å dempe<br />

bevegelsen, og den fikk intet fotfeste i vårt land. Det er derimot ingen tvil om at<br />

Gerner med sin «herrnhutisme» fikk folk i <strong>Våle</strong> til å engasjere seg sterkere i<br />

kristendommen. Og etter Gerner kom en ny sogneprest som med stort alvor gikk<br />

inn for å være sjelesørger for bygdefolket, nemlig Brede Thurmann. Også fra hans<br />

hånd foreligger det en preken, holdt i Oslo Hospitalkirke 22. september 1737.<br />

Denne prekenen ved siden av flere anmerkninger i kallsboka og kirkebøkene,<br />

vidner om at Thurmann var en begavet person som viet seg helt for prestegjerningen.<br />

Da han i 1743 skulle svare <strong>på</strong> 43 verdslige spørsmål som myndighetene sendte<br />

ut til samtlige sogneprester i landet, skrev Thurmann innledningsvis at han ikke<br />

var habil til å svare <strong>på</strong> alle disse spørsmålene, «efterdi jeg, medens jeg var studiosus,<br />

ikke havde legning efter de studeringer som til dette refereres, .. . og siden<br />

jeg her blev prest, har jeg agtet det at være mit lære- og sjeleembede uvedkommende.<br />

» Han skriver videre at han først og fremst vil være sjelesørger, og etter<br />

å ha svart ganske fyldestgjørende <strong>på</strong> spørsmålene skriver han: «Nu har jeg da så<br />

godt jeg har kundet besvart disse 43 forelagte poster. Jeg ved nok at jeg dermed<br />

ingen recomendation meriterer, ikke heller begjærer jeg nogen, uden jeg måtte<br />

nyde den at blive recomanderet for en der ikke er duelig til noget andet end til<br />

at prædike Kristi Korsfestede evangelium for bønderne i <strong>Våle</strong> kald».<br />

Brede Thurmann døde i 1757, og etter ham kom prester som selv ga uttrykk<br />

for at de hadde flere andre interesser ved siden av dette å være sjelesørgere. Da<br />

Hans Nielsen Hauge reiste gjennom Jarlsberg sommeren 1797, møtte han «en del<br />

gudfryktige mennesker der var levninger efter prestene Gerner og Leths arbeide. »<br />

Hauge forteller selv om dette og sier videre at de fleste av dem «forenedes med<br />

meg». Hauge var riktignok ikke særlig begeistret for herrnhuterne, som etter hans<br />

oppfatning levde <strong>på</strong> «søde følelser», og han sier forøvrig om folket i kystbygdene<br />

omkring Holmestrand og Tønsberg at de hadde trang til yppighet og overdådighet.<br />

- «Dog var der ei så få der fattede lyst til åndelig beskjeftigelse», sier Hauge,<br />

som kom tilbake til Vestfold høsten 1802.<br />

En av dem som ble grepet av Hauge denne høsten, var Sibille Christoffersdatter<br />

<strong>på</strong> Langved i Vivestad. Hun kom samme året til <strong>Våle</strong> og giftet seg med Ole Andersen<br />

<strong>på</strong> Sørum. Sibille ble en av Hauges fremste predikanter i midtre Vestfold. H. G .<br />

Heggtveit som har skrevet et verk om den norske kirke i det nittende århundre,<br />

omtaler henne som en «Profetinde, en predikant og en visdomsfull kvinne. »<br />

«11812 syntes ilden at oppflammes, især i Jarlsberg grevskab», skrev Hauge noe<br />

senere. Og den ild han tenkte <strong>på</strong>, kom siden til å slå ut i heftige flammer i<br />

Jarlsberg, ikke minst i <strong>Våle</strong>.<br />

109


om nåde, og hennes «Husbondsfolb møtte også opp i retten og hevdet at barnet<br />

virkelig var dødfødt.<br />

Dødsdommen over brannstifteren Anne Marie Evensdatter ble anket av Arne<br />

Nyerøds enke, Oline, straks etter at mannen døde i 1773. Hun ga uttrykk for stor<br />

medlidenhet og ba om at Anne Marie måtte slippe straff. Det førte til at tjenestejenta<br />

ble fritatt straff for tyveri av klær og erstatning for dette, men birkeretten<br />

dømte henne likevel for mordbrand «til at miste sitt hoved med øks, og kroppen<br />

med hovedet derefter kastes <strong>på</strong> et bål og brendes.»<br />

Ingeborg Christensdatter fikk også sin sak opp i overbirkeretten. Her ble hun<br />

lastet som et «særdeles løsagtig kvinnemenneske» med dårlig oppdragelse. Dårlig<br />

oppdragelse og «enfoldighet» ble imidlertid tatt med under formidlende om stendigheter,<br />

og hennes straff ble nedsatt til 4 års tugthusstraff.<br />

Det hendte ikke så sjelden at ugifte kvinner ble gravid, og hvis de da ikke ble<br />

gift med barnets far (eller en annen) som <strong>på</strong>tok seg farskapet uten at presten kjente<br />

til det, før barnet ble født, måtte de betale leiermålsbøter. De som ikke kunne<br />

betale, måtte etter 1741 arbeide i tukthuset i så lang tid som bestyreren der fant<br />

tilrådelig. Ofte var barnefaren en soldat, og han slapp da å betale noen bot. Det<br />

gjaldt også i leiermålssaker som krevde strengere straffer, for eksempel når partene<br />

var beslektet. Det falt dom i en slik sak i <strong>Våle</strong> i 1707 da «det besvangrede<br />

kvindfolk Marthe Trondsdattep> ble stilt for retten. Hennes fetter, soldat Jakob<br />

Bendtsen Bagstevold innrømmet at han hadde hatt samleie med den tiltalte, og<br />

samleie mellom søskenbarn var strengt forbudt.<br />

Marthe ble dømt til å bøte «av yderste formue» . Registreringen av hennes<br />

løsøre viste imidlertid at alt hennes gods beløp seg til 4 rd. 1 Ort og 4 sko Dette<br />

ble inndratt til grevens kasse, og Marthe ble videre dømt til to års straffarbeid ved<br />

Eidsfoss Jernverk. Dette skulle først skje etterat hun hadde født sitt barn og<br />

«formedelst hendes begangne onde og syndige levnet udstået kirkens disiplin».<br />

Det var imidlertid et lyspunkt i denne tragedien: Hun skulle få bo hos sin onkel<br />

<strong>på</strong> Bagstevold inntil barnet ble født og døpt. Der bodde også barnets far.<br />

11781 møter vi en annen kvinne <strong>på</strong> tinget i <strong>Våle</strong>: Else Thorsdatter, 33 år, ugift<br />

og tjenestejente <strong>på</strong> Dal. På spørsmål fra retten som har innhentet opplysninger om<br />

hennes vandel, innrømmer Else at hun som 19-åring fikk et barn med Anders<br />

Larsen i Vivestad. Barnet ble døpt, men døde som spedbarn. Et annet barn tilsto<br />

hun «at have avlet med den gifte mand Paul Rasmussen Gjessing i Ramnes.» Dette<br />

barnet var nå til oppfostring i Ramnes.<br />

Det tredje barnet som var født for omtrent et halvt år siden, hadde hun fått<br />

mens hun var i tjeneste <strong>på</strong> Dal, og faren var også denne gangen en gift mann,<br />

112<br />

nemlig Anders Guldmundsen <strong>på</strong> Gorthe. Flere vitner som ble innkalt, kunne ikke<br />

nekte for at de kjente til hennes barnefødsler, men ingen hadde noe ufordelaktig<br />

å si om kvinnen. Hun ble dømt til tukthusarbeid i 8 år. Flere kvinner fra <strong>Våle</strong> fikk<br />

opphold <strong>på</strong> tukthuset etter forordningen av 1741.<br />

Mannen slapp lettere<br />

Men hva med barnefedrene som ofte var gifte menn? Vi kan ikke se at noen av<br />

dem ble straffet <strong>på</strong> tross av lovens strenge bestemmelser. Paul Rasmussen Gjessing<br />

som selv bodde <strong>på</strong> sin egen gård Gunhildstad i Ramnes, tilhørte den rike<br />

familien <strong>på</strong> Valle i det samme sogn. Det ligger nær å tro at han ved bestikkelser<br />

kan ha kjøpt seg fri fra straff. Vi vet i alle fall at det skjedde med andre i den<br />

samme periode. Og Øystein Rian som har skrevet grevskapets historie og gransket<br />

grevens betjenter, legger ikke skjul <strong>på</strong> at de lot seg bestikke når de selv kunne<br />

tjene <strong>på</strong> det. Vi har da også eksempler fra <strong>Våle</strong> hvor det går klart fram at enkelte<br />

straffskyldige menn gikk fri. Det gjaldt blant andre Anders Madsen <strong>på</strong> Kringlås<br />

under Nedre Borge. I 1740 ble han stevnet for leiermål, og som gift mann kunne<br />

han vente streng straff, men han møtte ikke <strong>på</strong> tinget etter vanlig stevning. Det<br />

alene var straffbart, og han ble stevnet til neste ting. Men da kunngjorde amtsforvalterens<br />

fullmektig at saken var ute av verden idet den var oppgjort med amtsforvalteren.<br />

I 1775 ble Ellen Eriksdatter Borge dømt for leiermål med Jacob Olsen Borge<br />

som også var en gift mann. Hun ble dømt til å betale 12 lodd sølv eller hensettes<br />

i fengsel <strong>på</strong> vann og brød i 4 dager. I rettsprotokollen heter det videre: «Forseelsen<br />

er fra barnefaderens side i minnelighed avgjort. »<br />

Når vi vet at enkelte menn slapp fri <strong>på</strong> denne måten, må vi ha grunn til å tro<br />

at andre som vi ikke får høre noe om, ved bestikkelser også kunne hjelpe sine<br />

kvinner slik at de ikke kom inn i tingbøkene med sine navn.<br />

I andre tilfelle rømte barnefaren fra sine plikter, eller han flakket omkring og<br />

avlet flere barn. Den mistanken kan rettes mot ektemannen Christen Bjørnsen,<br />

en kullbrenner som en tid hadde opphold <strong>på</strong> Revetal. Siri Bendtsdatter som i 1702<br />

ble stevnet for leiermål, fortalte i retten at denne mannen «av og til i et års tid<br />

hadde besvangret hende». Men da saken havnet i retten, var Christen Bjørnsen<br />

rømt fra grevskapet, og ingen visste hvor han oppholdt seg.<br />

Det finnes også en del eksempler <strong>på</strong> at ektemannen ble straffet for leiermål, og<br />

vi skal trekke frem et par av dem fordi de også illustrerer andre forhold. I 1692<br />

ble den 65 år gamle ektemannen Dyrre Bagstevold stevnet for retten fordi han<br />

8. <strong>Våle</strong> bygdebok bnd. III 113


som gift mann hadde hatt omgang med sin tjenestepike Eli Hansdatter. Her var<br />

det ikke tale om barnefødsel, men de vanket sammen til bygdefolkets forargelse.<br />

For å få fred til å leve sammen dro de ut av bygda, først til Bragernes hvor de<br />

solgte noe løsøre for å få penger til mat og tobakk. Deretter dro de oppover<br />

Hallingdal til Nes prestegjeld, og her ble de overfalt og frastjålet en hest og<br />

forskjellige andre ting. Dyrre forklarte i retten at han til slutt «måtte tigge sitt liv<br />

av dennem.» De dro så nedover til Hokksund hvor de skiltes, og han kom hjem<br />

til <strong>Våle</strong> hvor han ble tatt i forvaring av lensmannen mens hans gods ble registrert.<br />

Litt senere kom også Eli tilbake til <strong>Våle</strong> og tok inn <strong>på</strong> Holm. Også hun ble stevnet<br />

for retten, og hun nektet ikke at hun hadde hatt legemlig omgang med Dyrre.<br />

Hun fikk en vanlig leiermålsbot, og Dyrre Bagstevold som tidligere hadde vært<br />

kirkeverge og lagrettemann, ble «for hans grove og meget skammelige begangne<br />

lastferdighed» dømt til å ha sitt boeslodd forbrutt. Det vil si at alt han eide, ble<br />

tatt fra ham, men kona fikk beholde halvparten av boet. Dyrre måtte også utstå<br />

kirkens disiplin, og etter dette levde han hos sin kone hjemme <strong>på</strong> Bagstevold. I<br />

1695 var hun blitt 83 år. Han var bare 67 år, og han hadde ikke glemt sin Eli. Han<br />

oppsøkte henne, og sammen dro de <strong>på</strong>ny ut av bygda og nordover i landet. Men<br />

så døde Eli, og Dyrre kom hjem til <strong>Våle</strong> hvor han <strong>på</strong>ny ble stilt for retten. Nå ble<br />

han dømt til å rømme fra landet, og i dommen het det også at han skulle miste<br />

sin hals hvis han igjen ble <strong>på</strong>grepet.<br />

Et par år senere ble en annen <strong>Våle</strong>bonde dømt for et lignende forhold. Det var<br />

ektemannen Søren Pedersen <strong>på</strong> Bakke som heller ikke kunne nekte for at han<br />

hadde hatt legemlig omgjengelse med sin tjenestepike, Anne Mortensdatter. Men<br />

det hadde skjedd kun to ganger: «Første gang nestforleden vår ved kyndelsmessetider<br />

og annen gang 14 dager efter <strong>på</strong>ske.» Hun forklarte det samme i retten.<br />

Hun fortalte også at hun ved <strong>på</strong>sketider"hadde gått fra <strong>Våle</strong> til Sande for å kjøpe<br />

linfrø. Da hun <strong>på</strong> hjemveien var kommet nesten opp den bratte Angers kiev, var<br />

hun sliten og utmattet. Nettopp da hendte det ifølge hennes forklaring, at hun ble<br />

antastet aven mannsperson da hun «var så udmattet at hun omsider ligesom med<br />

magt og vold blev hosligget og besvangret».<br />

Det er neppe tvil om at denne historien var oppdiktet av Søren, og retten hadde<br />

her en mulighet til å frikjenne ham. Saken ble imidlertid utsatt til den gravide<br />

hadde født sitt barn som kom ved juletider. Og da saken ble tatt opp til doms,<br />

het det at «hendes bekjendelse kommer overens med fødselens tid». Men «eftersom<br />

Søren Bakke ikke kan fragå sin bekjendelse, bør han have sitt boeslodd<br />

forbrudt». I lignende tilfelle hendte det at mannen gikk fri.<br />

Hun ble også dømt til å miste alt hun eide (unntatt et nakent barn), og hun<br />

skulle dessuten «forføre seg ud av grevskabet <strong>på</strong> 2 års tid». De skulle begge stå<br />

114<br />

åpenbar skrifte i <strong>Våle</strong> kirke, «som er det sogn hvor de denne forargelse har<br />

. bedrevet.»<br />

Mange - ikke bare kvinnene selv, må ha følt at de strenge straffene var urimelige.<br />

Særlig for dem som fødte barn utenfor ekteskap. Myndighetene gikk da også<br />

etter hvert inn for en humanisering, men <strong>på</strong> 17DD-tallet kom pietismen til å få grep<br />

<strong>på</strong> større grupper som også hadde en viss innflytelse, og disse gruppene gjorde sitt<br />

til for å sinke humaniseringen.<br />

I 1767 ble det imidlertid bestemt at kvinnene som fødte barn utenfor ekteskap,<br />

skulle slippe å stå åpenbar skrifte i kirken. De skulle istedet sone 8 dager i fengsel<br />

<strong>på</strong> vann og brød. Dette gikk naturligvis også ut over barna, og i 1793 ble det<br />

bestemt at slik fengsling ikke måtte finne sted uten spesiell tillatelse fra kanseliet.<br />

11812 ble leiermålsbøtene avskaffet, men såkalte horsaker kunne likevel anlegges<br />

etterat saken var blitt innberettet til kanslliet.<br />

I grevskapstiden var det greven personlig som tilkom alle bøteinntektene i<br />

grevskapet. Selv om han sikkert nok ønsket fredelige forhold i sitt grevskap, var<br />

han naturlig nok interessert i å få mest mulig inn av de mulkter og bøter som ble<br />

ilagt. Men greven som også hadde domsmyndigheten, overførte denne til sine<br />

embetsmenn og betjenter. Flere av dem var bosatt i <strong>Våle</strong>, enten <strong>på</strong> Reggestad eller<br />

<strong>på</strong> Valtersborg. Det er ikke vanskelig å finne eksempler <strong>på</strong> at noen av dem var<br />

iherdige nok når det gjaldt å få lovbrytere dømt og bøtene innbetalt, men dette<br />

at de ved siden av å være embetsmenn også var gårdbrukere i <strong>Våle</strong>, har kanskje<br />

ført til at det i enkelte tilfelle har opptrådt noe mer forsiktig enn de ellers ville ha<br />

gjort om de hadde vært embetsmenn uten noen spesiell tilknytning til bygda.<br />

Blant de mest humane var amtsforvalteren Niels Andersen Brandt som eide<br />

Valtersborg fra 1745 til 1763. I hele denne tiden bodde han <strong>på</strong> gården og virket<br />

som amtsforvalter. Det finnes flere eksempler <strong>på</strong> at han unnlot å stevne vålefolk<br />

for retten, eller han begjærte saken «suspanderet». Dette gjaldt da ingen alvorlige<br />

forbrytelser.<br />

Alvorlige forbrytelser forekom forøvrig svært sjelden i <strong>Våle</strong>, og vi kan trygt si<br />

at det over hele 17DD-tallet var forholdsvis fredelige og rolige forhold i bygda <strong>på</strong><br />

tross av at flere kvinner ble dømt til døden. Her forekom ikke mord og heller ikke<br />

grovt tyveri, som ellers ble hardt straffet. <strong>Våle</strong> var blant de få prestegjeld i landet<br />

hvor det ikke forekom mord <strong>på</strong> 1700-tallet. Enkelte steder i landet var det et mord<br />

nesten annenhvert år slik som i Al prestegjeld. Der ble det i perioden 1714-1724<br />

registrert 11 mord, i perioden 1730-1737 6 mord, og i perioden 1662-1771 var det<br />

12 mord i Al. I de andre fjellbygdene i Buskerud ble det også forholdsvis ofte<br />

begått mord. Grovt tyveri forekom også mye oftere i disse bygdene.<br />

Greven i Jarlsberg fikk forholdsvis små inntekter av bøter og mulkter fra <strong>Våle</strong>,<br />

115


idet den fortjenesten som familien en gang hadde fått i <strong>Våle</strong>, hadde gått til kjøpmennene<br />

i Holmestrand «for i skillingvis at bringe tilveie familiens vesentligste<br />

om ikke eneste fornødenhed: Lidt kaffe og sukker samt lidt brød og brennevin».<br />

Byggeskikk og innredning<br />

Husene<br />

Stua var i eldre tid betegnelsen <strong>på</strong> framhuset som ofte bestod av ett rom. Her var<br />

en skorstein hvor maten ble tillaget, her var bordet de spiste ved, her var sengene<br />

de sov i, og her var arbeidsplass for alt håndarbeide. - Det var stua. Selv om de<br />

etter hvert fikk noen flere rom, ble framhuset <strong>på</strong> gården ofte kalt stuehuset. I siste<br />

« <strong>Våle</strong>huset» <strong>på</strong> Vestfold fylkesmuseum el' flyttet fra Søndre Hem. Her ble det reist omkring<br />

1780, og det var da en rekke bgnende hus <strong>på</strong> gårdsbrukene i <strong>Våle</strong> .<br />

120<br />

halvdel av 1700-tallet ble det bygget flere hus i <strong>Våle</strong> med to stuer, men de fleste<br />

hadde nok bare ei stue som ble nyttet til spiserom, oppholdsrom og arbeidsrom.<br />

. Det framgår blant annet aven instruks som sognepresten i <strong>Våle</strong> utarbeidet for<br />

omgangsskolen i 1808. Her heter det at skolen ikke skal holdes i det rom som<br />

husets folk oppholder seg i hvis det er to stuer med kakkelovner i huset, «da<br />

vevning, spinning og annet håndverk alt for meget adsprede børnene og forstyrrer<br />

læreren».<br />

Det hadde likevel skjedd store forandringer siden tiden før reformasjonen som<br />

er omtalt i bind Il. På slutten av lS00-tallet kom peisen til Vestfold. Røykhullet<br />

i mønetaket ble overflødig, man kunne legge tak over stuerommet og innrede et<br />

rom i annen etasje. Omtrent samtidig ble det vanlig med vinduer i husene som<br />

således ble både lysere og varmere. Det var store forandringer.<br />

Fra slutten av 1600-tallet og videre fremover foreligger en rekke såkalte besiktigelser<br />

eller beskrivelser over bygninger i <strong>Våle</strong>. Flere av husene var gamle da de<br />

ble registrert, og vi kan derfor danne oss et relativt klart bilde av utviklingen når<br />

det gjelder byggeskikk og innredning. Før 1720 har nesten alle framhus den<br />

samme inndeling. En forsval som inngang til ei stue med skorstein, og ved siden<br />

av stua et mindre rom som kalles kove eller kammers. Noe senere blir dette<br />

rommet omtalt som kove eller kjøkken. Enkelte steder er rommet delt i to, og de<br />

nevnes da som kove og kammers. Betegnelsen kammers ble som regel brukt om<br />

et soverom som var noe bedre innredet enn koven. Noen framhus hadde et<br />

kammers i annen etasje, men ofte ble overetasjen nyttet som loft.<br />

Økonomien har ganske sikkert vært avgjørende for de fleste når det gjelder<br />

utbygging og valg av hustyper. Det er først mot midten av 1700-tallet at vi finner<br />

framhus med flere rom og større plass <strong>på</strong> vanlige gårdsbruk i <strong>Våle</strong>. Mange har da<br />

beholdt det gamle framhuset og satt opp tilbygg inntil dette. Ofte ble det tilbygg<br />

<strong>på</strong> flere av husets sider, og det ble sjelden pene og harmoniske hus, men man<br />

sparte altså en vegg. Slike tilbygg finner vi blant andre steder <strong>på</strong> Nyerød i 1735<br />

der det gamle framhuset med forsvale, stuerom og kove var blitt stående. Forsvalen<br />

med inngangen stod <strong>på</strong> husets søndre side. På vestsiden var det bygd til en<br />

såkalt «taskestue». På nordsiden var det satt opp et tømret vedskur, og <strong>på</strong> østsiden<br />

en tømret bod. En rekke steder finner vi lignende tilbygg inntil det gamle huset,<br />

ofte omtalt som kammers eller boder. Dette stemmer dårlig med <strong>på</strong>stander om at<br />

bøndene i eldre tid hadde fin sans for arkitektur og harmoni. Som tidligere nevnt<br />

har nok økonomien vært avgjørende for mange, men også <strong>på</strong> bruk hvor det<br />

gjennom flere generasjoner hadde bodd meget velstående folk, kan man finne<br />

uharmonisk og rotete bebyggelse. Det er for eksempel tilfelle <strong>på</strong> Huseby hvor det<br />

1760 ble holdt en besiktigelse. Her lå også en gammel solid bygning - med<br />

121


hylleskapet. Det første som ble nevnt, var da nesten alltid skapet ved bordenden.<br />

Dernest kom i de fleste tilfele et roskap og kanskje et matskap. Enkelte steder blir<br />

det også nevnt melkeskap, men få hadde mer enn tre skap. Skapene ved bordenden<br />

ble i flere tilfelle nevnt som kanneskap.<br />

Stoler forekom nesten ikke i skiftene fra 1690-åra. Den rike bonden <strong>på</strong> Haugtuft<br />

hadde imidlertid flere stoler med lærtrekk da han døde i 1690, og <strong>på</strong> Nyerød<br />

ble det riktignok registrert tre stoler i 1692, men de ble kun verdsatt til 18 sko pr.<br />

stykk. Derimot var det nok annet å sitte <strong>på</strong>. Det nevnes benker av forskjellige slag<br />

såsom kistebenker, slagbenker og langbenker. På benkene kunne det ligge puter<br />

eller såkalte benkedyner som forekommer i mange skifter. Mange steder nevnes<br />

også «skive med krakk».<br />

Kistene .ble også benyttet som sitteplass, og de var å finne <strong>på</strong> hver eneste gård.<br />

Enkelte steder kunne de ha et halvt snes med kister, og flere av dem var da plassert<br />

<strong>på</strong> loftet. Ellers var det ofte kister å finne både i stua og koven.<br />

Bare noen få av de mange kistene som er nevnt, blir omtalt som malte. I et skifte<br />

<strong>på</strong> Ryk i 1690 ble det registrert «Et malet Roeskab», og i skifte <strong>på</strong> Sørby 1689 blir<br />

det nevnt en malt sengekarm. Vi finner intet om svidekor som <strong>på</strong> den tiden ble<br />

brukt.<br />

Matskapene ble naturligvis først og fremst nyttet til oppbevaring av mat, og<br />

melkeskapene til oppbevaring av melk, men hva hadde de i de andre skapene? Vi<br />

vet at gangklær, sengeklær og duker ble oppbevart i kistene, og skiftene viser lite<br />

av ting som kunne tenkes å få plass i et skap. Det måtte da være noen tretallerkener<br />

som var å finne overalt. Bare noen få steder var det tale om tallerkener av<br />

stein. Men noen flere steder hadde de tinntallerkener og enkelte fat i tinn, ja, det<br />

forekom også flasker og små bøtter laget av tinn. Men de som hadde finere saker<br />

av gull, sølv eller messing, satte det neppe inn i et skap. Det er imidlertid tvilsomt<br />

om noen av bøndene i <strong>Våle</strong> hadde gull i huset før 1700. I skiftene fra 1690-åra har<br />

vi ikke funnet gull, derimot var det sølv i 17 av de 60 skiftene vi har gjennomgått.<br />

Få hadde sølv av stor verdi. Det mest vanlige var et sølvstøp eller et par sølvskjeer,<br />

men i flere av de skiftene hvor det ble registrert sølv, gjaldt det kun en beltespenne,<br />

en skospenne eller noen sølvmaljer. Den som etterlot seg mest sølv, var<br />

Kristen Christoffersen <strong>på</strong> Haugtuft som døde i 1690. Blant flere ting av sølv var<br />

det en sølvkanne som var verd 42 rd. For den kunne han få byttet til seg 6 gode<br />

arbeidshester.<br />

I de fleste skiftene fra 1690-åra var det i det minste en messing lysestake eller<br />

et fat i messing og en kopperkjele. Noen hadde flere lysestaker i messing, og de<br />

fleste hadde nok mer enn en kopperkjele. Kopperkjelen var for øvrig <strong>på</strong> flere<br />

steder den dyreste gjenstand de hadde i huset, men den kunne variere i pris fra<br />

128<br />

Høgsetetavle fra Hundsal datert 1779. Tavla ble hengt opp <strong>på</strong> veggen bak husbonden som<br />

satt ved enden av bordet. Foto: Per Gilding.<br />

9. Vale bygdebok bod. III<br />

129


2 til 8 rd. 19 av de 60 skiftene, som alle gjaldt gårdsbruk, fantes det hverken sølv,<br />

tinn, messing eller kopper.<br />

Av utstyr for øvrig hadde mange en flatbrød takke, og nesten alle hadde en eller<br />

flere jerngryter. Utover 1700-tallet kommer i tillegg til jerngrytene såkalte<br />

malmgryter, både hollandske og engelske samt enkelte franske. Blant jernsakene<br />

kommer også strykejernene med i registreringene, og det blir flere stekepanner.<br />

Mot slutten av 1700-tallet blir det større forandringer i mange hus. Det avspeiler<br />

<strong>på</strong> en måte den velstandsutvikling som foregikk i vårt land under den lange<br />

fredsperioden <strong>på</strong> 1700-tallet. Samtidig som kakkelovnene ble alminnelig, kom det<br />

flere møbler inn i stua, og det kom mere maling <strong>på</strong> kister og skap. I 1790-åra<br />

finner vi . også flere stoler, men det er ennå ikke vanlig i alle hjem. Og fremdeles<br />

var det bare de mest velstående som hadde stoler med lærtrekk slik det var <strong>på</strong><br />

Haugtuft 100 år tidligere.<br />

Det fineste og gjeveste som kom inn i stuene <strong>på</strong> slutten av 1700-tallet var nok<br />

slaguret med malt kasse. - Golvklokka. De hadde den <strong>på</strong> Snekkestad i 1782 og<br />

<strong>på</strong> Hotvedt i 1790. På begge steder ble den taksert il 16 rd. På Torp, Haraldstad,<br />

Grette og Heum hadde de også fine slagur med malte kasser i 1790-åra. De ble<br />

nevnt som grønne, blå eller brune og verdsatt fra 7 til 12 rd. Flere steder hadde<br />

de slagur med malte kasser til 3 rd. De var også pene og godt brukelige. Men<br />

. Stellef Olsen <strong>på</strong> Grytemark etterlot seg et slagur til 20 rd. da han døde i 1792.<br />

Av andre nye ting i 1790-åra finner vi speil i enkelte stuer. En skikkelig vev og<br />

en hjulrokk er blitt vanlig inventar i de fleste hjem. Det er blitt flere gryter, boller,<br />

tønner og kar. I stedet for stampekjerner som tidligere ble registrert for noen få<br />

skilling finner vi såkalte vindekjerner opp mot 1 rd. Blant andre ting som ikke var<br />

vanlig 100 år tidligere finner vi nå i nesten alle hjem bakstefjøl og kjevle, og<br />

kjøkkenet er for øvrig blitt bedre utstyrt med mere tinn og noe steintøy. Flere har<br />

også fått edelt metall i huset. Men den største forandringen til det bedre for folk<br />

flest er kanskje dette at hjemmene har fått mere og bedre sengeutstyr, og den<br />

enkelte har fått rikere garderobe.<br />

Garderoben<br />

I flere av skiftene fra 1690-åra er det ikke registrert gangklær. Andre steder var<br />

det slik som <strong>på</strong> Hotvedt der det i 1687 ble holdt skifte etter Maren Guttormsdatter:<br />

«Den salige kvindes ringe gangklæder deles mellom hendes tvende døtre.»<br />

I 60 skifter som gjelder bondekoner eller bønder er det ingen spor etter overdådighet<br />

når det gjelder gangklær. Kvinnene gikk kledd i trøye, skjørt og snøreliv.<br />

130<br />

Nesten alle hadde en kåpe selv om den kunne være gammel og avfeldig. Undertøy<br />

nevnes aldri, og det var da heller ikke vanlig <strong>på</strong> bygdene i den tiden. Bondekoner<br />

som tilhørte det vi kan kalle middelklassen, hadde en garderobe omtrent som<br />

Anne Mogensdatter <strong>på</strong> Rustan, der det var 89 rd. å dele mellom arvingene. Listen<br />

over hennes garderobe ser slik ut: «En sort kåbe med to sølvspender 1 rd. 3 ort.<br />

Et grønt snøreliv med 5 par sølvforgylte maljer 2 rd. En sort blommed trøye 3<br />

ort. En gammel sort ditto lort. En rød ditto lort. Et rødt skjørt 1 rd. lort. Et<br />

grønt ditto 3 ort.» - Altså klær for tilsammen 7 rd. Litt mere hadde Eli Povelsdatter<br />

<strong>på</strong> Huseby i 1695. Her finner vi også en sort, foret kvinnelue til 1 rd. og<br />

noen flere plagg, deriblant et brunt skjørt. Dermed er også<br />

alle fargene vi finner i skiftene fra den tiden, representert. I tillegg til de forskjellige<br />

plagg som er nevnt, kan vi i enkelte skifter blant kvinneklær finne «En kiol»<br />

og noen steder et par hoser.<br />

Mennenes garderober var i de fleste tilfelle noe rimeligere enn kvinnenes, selv<br />

om de ofte hadde det dyreste plagget: En kledeskjole som kunne koste opp mot<br />

4 rd. Mennenes kjoler var nærmest å betrakte som en frakk med skjøter. Som<br />

ytterplagg brukte mennene til vanlig en slags trøye, og den var langt rimeligere<br />

enn kvinnenes kåper. Blant de herrer som hadde mest klær, var Paul Tordsen <strong>på</strong><br />

Solerød. Han hadde en sort kledes kjole til en verdi av 3 rd. og et par sorte kledes<br />

bukser til 3 ort. Videre hadde han en gammel grå kledes kjole og en grå kledes<br />

trøye, samt 2 røde kledes underskjorter - tilsammen klær for 6 1/2 rd. Noe<br />

beintøy er ikke registrert og heller ingen hodeplagg.<br />

Selv om bonden <strong>på</strong> Solerød satt i forholdsvis gode kår, etterlot han seg ingen<br />

hodeplagg av verdi. Slike ting ble ellers alltid registrert som en gammel hatt eller<br />

en gammel lue, selv om verdien kun var noen få skilling. Tollef Olsen <strong>på</strong> Langklepp<br />

hadde således to gamle reveskinnsluer a 8 skilling, mens Hans Christoffersen<br />

<strong>på</strong> Ryk hadde en oter-skinnlue som var verd en halv daler. Mannen med de to<br />

gamle reveskinnsluene hadde for øvrig en grå kledes kjole, et par grå bukser, samt<br />

en brun trøye og en gammel sort kledes kjole. Det var alt av klær, og mange hadde<br />

ikke mere i 1690-åra.<br />

Det ble som nevnt, rikere utstyr utover 1700-tallet, men klokkeren Christen<br />

Christensen som døde i 1743, må likevel ha vært en staskar langt ut over det<br />

vanlige med en garderobe til en verdi av 30 rd. Deriblant var da et par sølv<br />

skospenner med klokkerens navn, 24 sølvknapper i en gammel ulltrøye og 14<br />

sølvknapper i klokkerens brystduk. Garderoben utgjorde 1/4 av alt han eide idet<br />

<strong>nett</strong>oformuen til arvingene ble 127 rd.<br />

Blant skiftene i 1790-åra finner vi garderoben etter enken Olene Nilsdatter <strong>på</strong><br />

Klevjer hvor <strong>nett</strong>oformuen utgjorde 95 rd. Hennes garderobe ble verdsatt til<br />

131


23 1/2 rd., og den kom således langt opp mot klokkerens i pris, men vi skal huske<br />

<strong>på</strong> at prisene steg ganske kraftig utover 1700-tallet. Olines garderobe besto aven<br />

blå kåpe med sølvhaker, verdsatt til 5 rd., et damaskus skjørt og et bomulls-skjørt<br />

som tilsammen kom opp i 6 rd., videre tre forskjellige skjørt a 1 rd., 5 forskjellige<br />

trøyer; blå, rødrutete, blommet, grønnrutete og et sort og hvitt. Foruten skjørt<br />

og trøyer hadde hun et snøreliv, en sort fløyels kyse med kniplinger, en sort<br />

fløyels lue med kniplinger, samt to andre luer, et sort og et rødt silketørkle, en<br />

halmhatt med blå bånd, et par blå hoser, 2 par sko og en sort fløyels lomme med<br />

lås. Det siste var en slags veske som nå var blitt alminnelig, og vi finner flere<br />

forskjellige lommer med eller uten lås. Undertøy var ennå ikke i bruk <strong>på</strong> bygda.<br />

Få kvinner i <strong>Våle</strong> hadde rikere garderobe enn Oline, selv om det i mange skifter<br />

var langt større <strong>nett</strong>oformue enn tilfellet var <strong>på</strong> Klevjer. Hvis man legger <strong>nett</strong>oformuen<br />

til grunn hadde de fleste kvinner i <strong>Våle</strong> anledning til å kle seg like bra<br />

som Oline, og mange gjorde det, men vi finner også langt sparsommeligere garderober<br />

blant vanlige bondekoner i <strong>Våle</strong> i 1790-åra. De dårligste garderobene<br />

finner vi <strong>på</strong> husmannsplassene. Her er alt som husmanns kona Maren Svensdatter<br />

<strong>på</strong> plassen under Gjerpen i Undrumsdal etterlot seg i 1793: Et gammel sort skjørt<br />

16 sk., et verkens ditto lort, en kartuns trøye lort og en sort trøye til 12 skilling.<br />

Løsøret <strong>på</strong> plassen ble i det hele taksert til 8 rd., deriblant ei hvit ku til 5 rd. Vi<br />

har grunn til å tro at skifteregistreringene stort sett er til å stole <strong>på</strong>, men vi må ta<br />

det forbehold at den som falt bort kan ha ligget til sengs i flere år og enkelte plagg<br />

kan da ha kommet bort eller blitt tatt i bruk av andre.<br />

I flere av skiftene fra 1790-åra finner vi «serker med lær overdel» som vel var<br />

et arbeidsplagg. Vi finner også enkelte steder skinnbukser i herregarderobene,<br />

men for øvrig er det svært sjelden at arbeidsklær blir nevnt.<br />

Også herregarderobene var rikere utstyrt i 1790-åra enn de var 100 år tidligere,<br />

men vi har ikke funnet noen herregarderober som var rikere enn den klokkeren<br />

etterlot seg i 1743. Han hadde blant annet 4 forskjellige kledes kjoler, hvorav en<br />

grå med ulveskinnsfor og en grå med engelsk fasong.<br />

En av grunnene til at enkelte ble rikere enn andre var sparsommelighet og<br />

nøysomhet, og derfor finner vi ikke alltid den fineste garderober: der hvor <strong>nett</strong>oformuen<br />

var størst. Søren Andersen <strong>på</strong> Grytnes, som i sin tid var blant de<br />

rikeste i bygda og etterlot seg en <strong>nett</strong>oformue <strong>på</strong> nesten tusen daler da han døde<br />

i 1791, hadde kun en vanlig kledes kjole til 2 rd. og noen få andre klesplagg.<br />

Sengeutstyret ble også etter hvert rikere og mere variert. I 1690-åra forekom det<br />

enkelte skinnfeller som inntil da hadde vært det vanlige i sengene. Men utover<br />

1700-tallet ble skinnfellene byttet ut med dyner. VI finner dem i skiftene nevnt<br />

som blårannede og rødrannede dyner. I et skifte <strong>på</strong> Grytnes i 1791 var det seks<br />

132<br />

slike dyner, verdsatt fra 2 til 5 1/2 rd. Det var således ingen billige saker. Vi finner<br />

også benkedyner og andre dyner, men det dyreste blant sengeutstyret var ofte<br />

sengekledet eller en rye som ble lagt over sengetøyet. Til sengeutstyret hørte også<br />

laken - strie eller lerretslaken, samt puter og putevar. De fleste steder var det en<br />

lang liste over slikt sengeutstyr.<br />

I nesten alle hjem hadde de i 1790-åra i det minste en duk, men mere alminnelig<br />

var det med flere duker. De var da nevnt som dreiels,- ringvevs,- lerrets- eller<br />

strieduker. Blant det vanlige utstyret var også håndklær av lerret eller strie. Gardiner<br />

finnes derimot ikke nevnt i de skiftene vi har gjennomgått, men vi vet at<br />

gardiner var i bruk enkelte steder <strong>på</strong> den tiden.<br />

På Søby finnes ennå sengeutstyr, løpere og klesplagg fra 1700-tallet. Her er<br />

blant annet en brodert bunadskjorte som kom til å danne mønster for Vestfoldbunaden.<br />

133


TIDEN 1814-1905


De første åra<br />

«Rygterne ere mange og dagerne ere lange og kummer/ulde»<br />

I 1814 bodde det nesten to tusen mennesker i <strong>Våle</strong> prestegjeld. De levde fortsatt<br />

under administrasjon av l arlsberg-greven og hans betjenter. I løpet av de siste åra<br />

hadde soldater fra bygda blitt utkommandert, og de måtte marsjere mot svenskegrensen,<br />

men ingen soldater fra <strong>Våle</strong> hadde deltatt i direkte krigshandlinger. Det<br />

er vanskelig å finne ut hva folk i bygda visste om det som foregikk. Napoleons<br />

navn hadde nok festet seg i folkets ører og fått en viss glorie omkring seg, samtidig<br />

som svensker og engelskmenn ble omtalt med hån. Men de visste neppe at deres<br />

konge, Frederik VI, hadde foretatt et dårlig valg da han under napoleonskrigene<br />

stilte seg <strong>på</strong> Frankrikes side. Og det tok lang tid før folk i <strong>Våle</strong> fikk vite hva som<br />

skjedde i Kiel den 14. januar 1814, da kongeriket Norge ble avstått til den svenske<br />

kongen.<br />

Etter hvert som dette ble kjent, fikk folk i bygda anledning til å delta i begivenheter<br />

hvor de kunne opptre som medlemmer av et selvstendig kongerike, og<br />

det hadde ikke skjedd <strong>på</strong> flere hundre år. Ut over bygdene var det nok få som<br />

forstod hva som egentlig foregikk, men to lokale begivenheter må likevel ha gjort<br />

et visst inntrykk <strong>på</strong> folket i <strong>Våle</strong>: Den «befalede Bededag» i <strong>Våle</strong> kirke den 25.<br />

februar, og distriktsforsamlingen <strong>på</strong> Rostad den 14. mars.<br />

På den «befalede Bededag», fredag den 25. februar, fikk folket referert prins<br />

Christian Frederiks åpne brev av 19. februar til det norske folk, der folket ble<br />

<strong>på</strong>lagt å sverge troskapsed til fedrelandet, og til «at vove liv og blod for det elskede<br />

Fædreland.» Samtidig ble det valgt to såkalte valgmenn, som skulle møte <strong>på</strong><br />

Rostad den 14. mars. Her møtte da valgmenn fra 13 forskjellige prestegjeld eller<br />

sogn ilarIsberg fogderi, for å velge tre menn som skulle representere grevskapet<br />

<strong>på</strong> Eidsvoll.<br />

På Rostad ble det ganske sikkert talt om landets framtid. Her møtte nemlig<br />

mannen som kom til å spille en av hovedrollene <strong>på</strong> Eidsvoll: grev lohan Caspar<br />

Herman Wedel l arlsberg. Han ble valgt som første utsending, mens sorenskrive-<br />

137


en <strong>på</strong> Reggestad ble nr. 2 og bonden Ole Rasmussen Apenes fra Borre, nr. 3. Og<br />

den fullmakt disse tre fikk med seg, viser at grev Wedel ikke uten videre ville være<br />

prinsen underdanig. Det var forøvrig kjent at han tidligere <strong>på</strong> våren hadde vært<br />

en tur i Sverige, og at han kunne tenke seg en form for union. De fleste fullmakter<br />

som ble utstedt, munnet ut i varme følelser for «Prinsen og Fedrelandet», og<br />

endog med bundet mandat, mens representantene som ble valgt <strong>på</strong> Rostad, fikk<br />

fullmakt til «med Norges Riges øvrige Deputerede, paa Nationens Vegne i Eet og<br />

Alt at bestemme Norges Skjæbne og fastsætte dets Regjeringsform».<br />

<strong>Våle</strong> ble altså direkte representert <strong>på</strong> Eidsvoll ved sorenskriver Blom, som<br />

forøvrig ikke gjorde seg spesielt bemerket under samlingen. Han ble siden valgt<br />

som varamann til Stortinget 1814-1815 og 1816-1818. Valgene til Stortinget foregikk<br />

også <strong>på</strong> den måten at det først ble valgt valgmenn i hvert prestegjeld, som<br />

siden kom sammen for å velge representanter. Valgmannsvalgene i <strong>Våle</strong> prestegjeld<br />

ble holdt i kirken helt fram til 1897. Før 1905 ble det ikke valgt stortingsrepresentanter<br />

fra <strong>Våle</strong>, men følgende ble valgt som varamenn foruten Blom:<br />

Simon Elias Crøger Fossan, 1833 og 1842, Kirkesanger Ole Skaaden, 1901-1903.<br />

Av disse var det bare Skaaden som kom til å møte <strong>på</strong> Stortinget i lengre tid.<br />

Vanlige <strong>Våle</strong>folk var neppe så sterkt engasjert som man lett kan tro, under de<br />

begivenhetsrike dagene i 1814. De fleste var nok mest opptatt med jord og husdyr<br />

for å skaffe det nødvendige til livets opphold i en krisetid. Men soldater fra <strong>Våle</strong><br />

ble igjen utkalt for å møte ved svenskegrensen. Lars Kalsrud var en av dem, og<br />

han skriver hjem til sin kjære kone, Inger Olea:<br />

Intet videre nyt haver jig at melde dem nu for nærværende tid men rygterne ere<br />

mange og tiderne ere vanskelige og dagene ere lange og kummerfulde, men vi vil<br />

haabe med Guds fuldkomne bistan at han ser i naade til os ... (Lars tenker videre<br />

<strong>på</strong> gårdsdriften og han lurer <strong>på</strong> om kona har fått noen til å slå høyet.) ... «fig<br />

haver en stor ank paa mig for det at det ingen skulle være at faae til at slaa, men<br />

skriv mig til om det og alt andet, . . . og du maa endelig helse til min broder<br />

dersom det gaar naget bud til ham jig ønsker mig gjerne at vide hvorledes han<br />

lever og hels moder og hels til Tørklep og til Arne og alle gode venner hels dem<br />

alle saa flitti fra mig lev alltid vel i Gud.<br />

Brevet er datert «Helleroen den 4de august 1814.» Den samme dagen som<br />

Fredrikstad ble erobret av svenskene.<br />

I 1821 kunne folk i <strong>Våle</strong> registrere at de ikke lenger var grevens undersåtter. Da<br />

ble grevskapene oppløst, og Jarlsberg og Larvik amt ble opprettet med en amtmann<br />

i spissen for administrasjonen. Amtet ble delt i to fogderier, og <strong>Våle</strong> ble et<br />

av de tretten herreder i Jarlsberg fogderi, mens Larvik fogderi kom til å bestå av<br />

138<br />

6 herreder. Bygdefolket fikk således fortsatt møte fogden, inntil fogderiembetene<br />

ble nedlagt i 1910. Amtet fikk fra først av fire sorenskriverier, nemlig Nordre,<br />

Mellom og Søndre Jarlsberg, samt Larvik sorenskriveri. <strong>Våle</strong> kom da til å ligge<br />

under Nordre Jarlsberg.<br />

Vi har tidligere sett at folket i <strong>Våle</strong> klarte seg forholdsvis bra gjennom kriseåra<br />

før 1814. Etter 1814 økte tilgangen <strong>på</strong> matvarer, men vårt land kom opp i en<br />

økonomisk krise som også rammet <strong>Våle</strong>. Pengesedlene sank voldsomt i verdi.<br />

Riksbanken som var blitt opprettet med sete i Kristiania i 1813, fikk enerett til å<br />

trykke sedler - de såkalte riksbanksedlene. Dette skapte ingen bedring, og i 1816<br />

måtte Stortinget gå fra den garantien som Eidsvollforsamlingen hadde gitt for<br />

disse sedlene i 1814. Samtidig ble det fattet vedtak om opprettelse av Norges<br />

Bank, og det ble besluttet å innføre en ny myntenhet under den gamle betegnelsen,<br />

spesiedaler. Hver daler skulle være <strong>på</strong> 5 ort og hver ort <strong>på</strong> 24 skilling, slik<br />

at det ble 120 skilling i 1 spesiedaler. Disse pengene hadde vi inntil vi fikk kroner<br />

og ører i 1877, og da ble spesiedaleren vekslet inn med 4 kroner.<br />

I 1816 måtte da de gamle riksbankdalerne løses inn, men de ble bare verd en<br />

tiendedel av sitt <strong>på</strong>lydende. Dette var en devaluering som rammet den enkeltes<br />

økonomi, og i tillegg til dette ble det krevd inn ekstra skatter for å skaffe penger<br />

til innløsningen. For å sikre kursen <strong>på</strong> de nye pengesedlene, ble folk innbudt til<br />

å tegne aksjer, slik at banken kunne få et grunnfond. Det viste seg imidlertid at<br />

nordmennene <strong>på</strong> den tiden var lite interessert i bankaksjer. Bare ubetydelige beløp<br />

kom inn, og myndighetene måtte derfor skrive ut en skatt <strong>på</strong> 2 millioner sølvspesies<br />

- den såkalte sølvskatten. Den kunne betales med sølv eller gullmynt, eller<br />

edelt metall. Den kunne ifølge kgl. res. av 3. feb. 1817 også betales i sedler, men<br />

da måtte man punge ut med 25 gamle riksdaler for hver spesiedaler i sølv.<br />

I hvert amt ble det oppnevnt en kommisjon som fordelte skatten <strong>på</strong> de enkeIkte<br />

prestegjeld, og <strong>Våle</strong> ble <strong>på</strong>lagt å utrede 4730 spd. En ligningsnemnd <strong>på</strong> 6 personer<br />

- tre fra hvert sogn - foretok utligningen. I <strong>Våle</strong> prestegjeld var det ialt 293<br />

personer som ble ilignet sølvskatt. I gjennomsnitt betalte hver skattyter i hovedsognet<br />

16,8 spd., mens gjennomsnittet for hver skattyter i annekset var 14,2 spd.<br />

Den gjennomsnittlige sum pr. skattyter i Botne var 13 spd.<br />

Den største skattyter i <strong>Våle</strong> var uten sammenligning skipsreder Hans J. Gjersøe<br />

<strong>på</strong> Rustan, som ble ilignet 120 spd. Sorenskriver Blom <strong>på</strong> Reggestad var den nest<br />

største med 68 spd. Lensmann Bjerke, Chr. Jørgensen Hundsal og Lars Halvorsen<br />

Torp betalte også mer enn 60 spd., og i hovedsognet var det ialt 20 personer<br />

som betalte mer enn 40 spd. I Undrumsdal var det kun 4 personer som betalte mer<br />

enn 40 spd., men bare en av dem betalte mer enn 50, og det var Anders Jørgensen<br />

Hem, som fikk 62 spd. i sølvskatt.<br />

139


I tillegg til sølvskatten ble det fra 1816 utlignet en skatt <strong>på</strong> formue og næring.<br />

<strong>Våle</strong> prestegjeld ble det første året <strong>på</strong>lagt å utligne 5120 riksbankdaler n.v. Dette<br />

var likevel et beskjedent beløp i forhold til sølvskatten, idet riksbankdaleren nå<br />

var verd bare 1/10 av spesiedaleren. Bøndene syntes likevel at skattebyrdene nå<br />

ble urimelige store. Det var nok grunnen til at de i enkelte bygder ble enige om<br />

ikke å møte opp for å velge ligningsmenn, slik loven krevde. Blant de bygder hvor<br />

valgmøter ikke kunne holdes fordi bøndene ikke møtte opp, var Undrumsdal,<br />

mens bøndene i hovedsognet var lojale. H øyesterett krevde nye møter under<br />

trusel om strenge straffer og ligningen for <strong>Våle</strong> prestegjeld er da også underskrevet<br />

av tre bønder fra Undrumsdal, ved siden av tre fra hovedsognet.<br />

Mens sølvskatten ble fordelt <strong>på</strong> 293 personer, var det ialt 667 personer som ble<br />

ilignet skatt etter loven om skatt <strong>på</strong> formue og næring. Blant de største skattyterne<br />

finner vi de samme personer som betalte mest i sølvskatt, men denne gangen måtte<br />

også tjenestefolk og husmenn være med <strong>på</strong> å betale. Således ble 12 husmenn under<br />

prestegården ilignet skatt fra 2 til 12 rbd., mens 5 tjenestejenter fikk fra 1 til 2 rbd.<br />

i skatt. Flere av dem som ble ilignet skatt, hadde neppe noe å betale med, og dette<br />

er nok en av grunnene til at mange personer etter hvert falt bort fra disse skattelistene.<br />

I 1825 var det bare 290 personer i <strong>Våle</strong> prestegjeld som ble ilagt skatt<br />

<strong>på</strong> formue og næring, altså under halvparten av antallet som stod <strong>på</strong> disse listene<br />

i 1816. Blant de største skattyterne finner vi fortsatt en del av de samme navn, men<br />

forholdene har nå endret seg noe. Sorenskriver Blom står høyest med 17 spd.,<br />

mens skipsreder Gjersøe <strong>på</strong> Rustan, som tidligere toppet skattelistene, nå fikk<br />

bare 9 spd. Etter Blom kommer nå bonden <strong>på</strong> Vestre Holm, Gullik Hansen, med<br />

14 spd. Han var <strong>på</strong> denne tiden <strong>Våle</strong>s rikeste bonde. Ingen andre bønder betalte<br />

mer enn 8 spd. i skatt av samtlige skattytere, og bare 45 av samtlige betalte mer<br />

enn 3 spd. De må alle betegnes som forholdsvis godt situerte. Husmann under<br />

prestegården, Anders Olsen <strong>på</strong> Nedre Frellumstad, var blant de 60 største skattyterne<br />

i 1825 med 2,8 spd. i skatt. Han hadde sikkert ingen grunn til å klage over<br />

sine kår.<br />

I tillegg til disse skattene måtte bøndene fortsatt betale en rekke andre skatter,<br />

slik de hadde gjort gjennom mange år. Det gjaldt tiende til kirken og presten, og<br />

mindre beløp i skole og fattigskatt. Og så var det de vanlige gamle skattene, som<br />

ble betalt <strong>på</strong> skattetinget tre ganger i året. Kvitteringsboka til Lars Paulsen <strong>på</strong><br />

Kalsrud, som ifølge matrikkellen satt <strong>på</strong> en mellomstor gård i <strong>Våle</strong>, viser at han<br />

betalte landskatt og brennevinsavgift med 5 spd. 4 ort, leidang og foringspenger '<br />

med 1 spd. lort, delikventpenger med 1 spd. 2 ort og 13 skilling, og dessuten<br />

betalte han noen skilling <strong>på</strong> hver av postene: tingholdspenger, skrivertold, veitold<br />

og fergetold, slik at den årlige sum tilsammen ble vel 8,5 spd. I tiden 1816-1836<br />

140<br />

måtte kommunene betale en ekstra landskatt til statskassen, og <strong>på</strong> landet ble den<br />

lignet ut <strong>på</strong> matrikkelskylda.<br />

Det var i det hele store skattebyrder som ble <strong>på</strong>lagt bøndene i disse åra, og i<br />

enkelte bygder i landet førte dette til en rekke tvangsauksjoner. Bøndene i <strong>Våle</strong><br />

klarte seg likevel forholdsvis bra. I tiårsperioden 1821-1830 ble det i <strong>Våle</strong> prestegjeld<br />

omsatt ialt 88 gårdsbruk. Bare 5 av disse ble solgt <strong>på</strong> tvangsauksjon, og i<br />

to av disse tilfellene går det tydelig fram at eierne hadde vært dårlige forvaltere<br />

og nærmest ødet sitt gods. I de tre øvrige tilfellene kan vi ikke med sikkerhet si<br />

noe om grunnen til at eierne ikke klarte sine forpliktelser. Ytterligere to salg synes<br />

å ha foregått <strong>på</strong> grunn av økonomiske vanskeligheter. Forøvrig ble 33 av de solgte<br />

gårdsbruk overdratt til barn eller annen nær familie, og i mange av disse tilfellene<br />

var det meget god økonomi. Videre ble 8 gårdsbruk solgt <strong>på</strong> grunn av dødsfall,<br />

og 8 andre av forskjellige grunner som ikke hadde noe med dårlig økonomi å<br />

gjøre, mens 10 salg synes å ha vært ren spekulasjonshandel. Det kan således ikke<br />

sies at skattebyrdene i åra etter 1814 førte til noen virkelig krise for bøndene i<br />

<strong>Våle</strong>. I den historisk topografiske beskrivelse som Jens Kraft ga ut i 1820, heter<br />

det tvert i mot at «Folket i <strong>Våle</strong> udmerker seg ved vindskibelighed, og formuesforfatningen<br />

er god. » Det var i det hele tatt få bygder i Norge som fikk såvidt<br />

positiv omtale når det gjaldt økonomien.<br />

I forliksprotokollene kan vi likevel se at en del bønder fra <strong>Våle</strong> ble stevnet for<br />

gjeld til kjøpmenn i Holmestrand i disse åra, men i de fleste tilfelle var det nok<br />

mangel <strong>på</strong> kontante penger som førte til utsettelser.<br />

Noen skogeiere i <strong>Våle</strong> hadde overskudd av tømmer, og det ble solgt til utførsel<br />

over Holmestrand havn. Enkelte bønder i <strong>Våle</strong> hadde også andel i skip eller<br />

forretninger i byen, og Holmestrands økonomiske stilling var ikke uten betydning<br />

for bygda. Byens flåte som i 1803 bestod av 14 skip, var i 1838 steget til 42<br />

skip. Her var hele tiden betydelig skipsfart og utførsel aven mengde trelast. I åra<br />

etter 1814 var eksportkvantumet av trelast årlig mellom 5000 og 7000 lester, mens<br />

det årlige kvantumet for eksport av trelast fra Tønsberg lå under 2000 lester.<br />

Innførselen over Holmestrand havn var også stor, og den bestod av vin og brennevin,<br />

kaffe og sukker, tobakk og salt, ull og bomullsvarer, smør, kjøtt og ost. I<br />

1830-åra var Holmestrand den byen i amtet hvor «velstanden stod høyest», skrev<br />

amtmannen i en femårsberetning.<br />

I <strong>Våle</strong> var det i 1815 146 matrikulerte gårder som tilsammen hadde 306 oppsittere.<br />

Av disse var 278 selveiere, 28 leilendinger og 48 var husmenn. Den samlede<br />

matrikkelskyld utgjorde 199 skpd. 12 7/30 lpd., og av dette falt 96,S % <strong>på</strong> selveiergods.<br />

Det øvrige 3,5 %, gjaldt benefisert gods, og det var her vi fant leilendingene.<br />

På denne tiden var det således ingen enkeltpersoner eller institusjoner<br />

141


foruten kirken, som eide jord i bygda og lot den bruke av andre.<br />

Ifølge ny matrikkel fra 1838 hadde <strong>Våle</strong> en samlet skyld <strong>på</strong> 946 skyldaler., 3 ort<br />

og 22 skilling. Prestegården var den desidert største gården i bygda med en samlet<br />

skyld <strong>på</strong> 42 skd. 2 ort og 9 sko Den nest største gården var Fossan med samlet<br />

skyld som utgjorde 13 skd. 2 ort, 13 sko<br />

Hva levde de av?<br />

Jorda og husdyra ga det meste<br />

Kriseåra før 1814 og de vanskelige tidene som fulgte, dempet nok noe av den<br />

optimisme vi kunne spore blant <strong>Våle</strong>bøndene <strong>på</strong> slutten av 1700-tallet. I generelle<br />

beretninger kan vi registrere en viss økning i kornproduksjonen og enkelte setninger<br />

om framgang i jordbruket, men optimistiske uttalelser fra <strong>Våle</strong>bøndene<br />

kommer først mot midten av hundreåret. I 1843 uttalte <strong>Våle</strong> kommunestyre at<br />

jordbruket «her i de sidste år har gjort betydelige fremskritt.» Og i 1855 heter det<br />

i en annen uttalelse fra den samme forsamling, som nesten utelukkende besto av<br />

bønder: «<strong>Våle</strong> prestegjelds indvånere udmerker seg med flid, dristighed og vindskibelighed,<br />

og deres nesten eneste erhvervskilde er jordbruget, der i den senere<br />

tid har hevet seg ikke ganske ubetydeligt i forhold til hvad det var». Begge disse<br />

uttalelsene ble gitt i forbindelse med svar <strong>på</strong> initiativ som kom fra sentralt<br />

hold. Det første gjaldt en forespørsel fra fogderiet om hvorvidt <strong>Våle</strong> kommunestyre<br />

ville gå inn for opprettelse av et «agerdyrkningsseminar», og man svarte da<br />

positivt og føyde til at en av grunnene til den framgang man kunne spore, var den<br />

undervisning og veiledning som «avdøde Sverdrup og hans sønn hadde gitt. »<br />

Optimismen som kom til uttrykk gjennom kommunestyret i 1855, var en del<br />

av et svar til amtet som tilbød bøndene i <strong>Våle</strong> besøk av omreisende agronomer.<br />

I svaret het det blant annet at det neppe var en bonde i prestegjeldet «uten at han<br />

jo ønsker agronomens nærværelse <strong>på</strong> sin eiendom.» Hvis dette er riktig, var<br />

<strong>Våle</strong>bøndene svært positivt innstilt i forhold til bønder i andre bygder, der de<br />

fleste helst ikke ville ha noe med de omreisende agronomer å gjøre. Man besluttet<br />

imidlertid at agronomen skulle møte <strong>på</strong> prestegården, presten var villig til å gi<br />

husrom, og her kunne da bøndene møte og inngå nærmere avtale om besøk.<br />

Forøvrig satte kommunestyret opp en liste over gårder som i første rekke burde<br />

besøkes. Det gjaldt Syrstad der det var 40 mål «myrland» under arbeide, Klave-<br />

142<br />

Gammel plog <strong>på</strong> Hundsal som synes å være laget etter Jakob Sverdrups modell fra 1830.<br />

Foto: Per Gilding.<br />

nes, «hvor en større myr tenkes oppdyrket.» Snekkestad, der eieren ville<br />

vite hva han først skulle foretrekke til oppdyrking, Bjerke, hvor det også gjaldt<br />

nydyrking, og Vestre Bakke, der eieren ønsket veiledning i «staldfodring» og en<br />

mere regelmessig driftsplan. I tillegg til disse ønsket også eierene av gårdene<br />

Kjølsrud, Nordre og Søndre Torp og Lefsaker å få besøk av agronomen.<br />

Før denne tid hadde bøndene i <strong>Våle</strong> hatt anledning til å besøke landbruksskolen<br />

som Jacob Sverdrup hadde opprettet <strong>på</strong> Nordre Sem i Borre i 1825. Han hadde<br />

tidligere vært bestyrer <strong>på</strong> Jarlsberg Hovedgård, og i vid omkrets var han blitt<br />

kjent som en dyktig jordbruker. I tilknytning til skolen <strong>på</strong> Sem, opprettet Sverdrup<br />

et verksted til fremstilling og salg av jordbruksredskaper. Her ble det også<br />

laget modeller til redskaper som dyktige bønder selv kunne forarbeide i sine smier<br />

og verksteder. I 1830 fikk Hans Solerød i Undrumsdal tildelt modeller til en plog<br />

og en potetopptaker.<br />

Landbruksskolen <strong>på</strong> Sem var i virksomhet fram til 1837, men da ble den nedlagt<br />

fordi Stortinget nektet statsbidrag som hittil var blitt gitt. Den driftige Sverdrup<br />

som nå var 62 år, hadde imidlertid en sønn - Peter Jacob - som fulgte i farens<br />

spor. Han startet straks en privat landbruksskole <strong>på</strong> Rise i Sem. Fra 1842 bevilget<br />

Stortinget igjen bidrag til drift av landbruksskoler. Dette kom ikke Sverdrup til<br />

gode før i 1848, da Jarlsberg og Larvik amt tok et initiativ slik at skolen fikk et<br />

bidrag <strong>på</strong> 50 spd. pr. elev. Dette skulle da dekke opphold og fri undervisning ved<br />

skolen. Denne ordningen varte til 1860, da kontrakten med amtet ble oppsagt av<br />

Sverdrup. Han drev siden skolen <strong>på</strong> Rise som privat inntil 1866.<br />

På tross av sterke oppfordringer om å grøfte jorda, ble mye jord i <strong>Våle</strong> liggende<br />

143


Et typisk bilde fra 1895 da fotografen A. P. Bye fra Christiania reiste omkring <strong>på</strong> bygdene.<br />

Bildet er fra Nordre Ryk der gårdens folk har stilt opp med hester og redskap. Gårdens eier<br />

Anton Rygg sitter <strong>på</strong> hesteriva, mens slåttekaren Per Kongstein holder ljåen. Han benyttet<br />

nok ljåen bare til hakkeslått, for vi ser at slåmaskinen er med <strong>på</strong> bildet.<br />

lige ploger og flere eksemplarer av de harvetypene vi tidligere har nevnt. Her var<br />

foruten hakkelsmaskin og slåmaskin med meieapprat, en såmaskin, en hesterive<br />

og en fjerdepart i en damptreskemaskin, som var den eneste i <strong>Våle</strong>. Som drivkraft<br />

til hakkelsmaskinen leide han en


Hester Storfe Sau Geit Svin Høns Bikuber<br />

1835 342 1289 1065 O 213<br />

1845 428 1932 1367 O 101<br />

1855 464 2133 671 1 134<br />

1875 483 2330 647 O 74<br />

1890 521 2768 273 O 119 2580 142<br />

1900 594 2653 107 O 361 4863 300<br />

Disse oppgavene over husdyrbestanden i <strong>Våle</strong> må leses med et visst forbehold. Det<br />

gjelder særlig oppgavene fra 1835, da bøndene fryktet for at tellingene som ble<br />

utført, skulle danne grunnlaget for ekstra utligninger av skatt. Etter 1838 var ikke<br />

denne frykt tilstede <strong>på</strong> samme måte, og stort sett blir oppgavene for de følgende<br />

år ansett for <strong>på</strong>litelige. Den sterke økningen i storfebestanden fra midten av<br />

hundreåret og fram til 1890, stemmer godt med den økende interesse for husdyrhold<br />

og ysteridrift som vi har omtalt. Det er derimot ikke sannsynlig at bestanden<br />

ble mer enn fordoblet fra 1835 til 1890. Den sterke nedgangen i saueholdet har<br />

også sammenheng med større interesse for storfe.<br />

Bland-<br />

Hvete Rug Bygg korn Havre Erter Potet Gras<br />

1835 20 43 199 2 1762 13 1298<br />

1845 44 47 294 O 1879 15 2154<br />

1855 98 95 337 2 1773 12 1761<br />

1875 146 198 397 1 1739 8 1775 5709<br />

1890 281 324 451 6 2247 28 2290 5588<br />

1900 381 276 366 7 2159 3 2390 8769<br />

Oppgaver over total utsæd i <strong>Våle</strong> prestegjeld er angitt i tønner for alt unntatt<br />

grasfrø, hvor tallene står for antall kg. Disse oppgavene kan heller ikke ansees for<br />

helt <strong>på</strong>litelige, men de viser klart en riktig tendens.<br />

Før midten av hundreåret skjedde det ikke noe som førte til vesentlige forandringer<br />

innenfor hagebruket i <strong>Våle</strong>. På de fleste bruk dyrket de noe kål, slik de hadde<br />

gjort tidligere, og <strong>på</strong> noen gårder var det en frukthage og noen bærbusker, men<br />

det var dårlig stell og vedlikehold i hagen. Det var først etter 1860 at vanlige<br />

152<br />

bønder i <strong>Våle</strong> fikk litt interesse for hagebruk, og ennå tok det lang tid før denne<br />

næringen ble av noen betydning for bygda.<br />

I amtmannens beretninger heter det at det først og fremst var embetsmenn og<br />

«Formuede mend» som fattet interesse for hagebruk, og det stemmer i alle fall for<br />

<strong>Våle</strong>s vedkommende. Alt <strong>på</strong> 1700-tallet så vi at det var frukthager <strong>på</strong> Reggestad.<br />

Da amtet fra 1865 stilte en amtsgartner til rådighet, kunne bøndene i de enkelte<br />

bygder gjøre henvendelser og få råd og veiledning. Under gartnerens besøk i <strong>Våle</strong><br />

det første året, var det kun to som benyttet seg av tilbudet, nemlig lensmann<br />

Ringdal <strong>på</strong> Hem og Bærøe <strong>på</strong> Flår. I de følgende år kom han igjen til de samme,<br />

samtidig som noen få andre «formuede» ba om veiledning. Interessen for amtsgartneren<br />

var ikke så stor at amtet ville opprettholde stillingen, og i 1870 ble den<br />

nedlagt. En del interesserte fikk likevel amtet til å gå inn for nye bevilgninger, og<br />

fra 1875 var det igjen en amtsgartner i virksomhet. Fra 1890 bevilget amtet lønn<br />

til to amtsgartnere.<br />

I amtsgartnerens rapporter ser vi at han hvert år besøkte <strong>Våle</strong>, men det var svært<br />

få vanlige bønder som benyttet seg av den veiledning de kunne få. Blant de<br />

dyktigste hagebrukere i <strong>Våle</strong> i siste halvdel av hundreåret, var nok Hans Jørgen<br />

Knutsen i Hverven i Mulvika. Han plantet en større hage med en rekke forskjellige<br />

frukttrær, og etter at hans sønn overtok gården i 1897, ble fruktdyrking en<br />

betydelig næring i Hverven. .<br />

Men også andre plantet frukttrær og ved tellingen i året 1900 var det tilsammen<br />

11.347 fruktrær i <strong>Våle</strong> prestegjeld. Det var dessuten 20 dekar kjøkkenhage, og<br />

utenom kjøkkenhagen var det 23 dekar med kålrot og enda mere gulrot, nemlig<br />

32 dekar.<br />

Men skogen var viktig nok<br />

I 1902 fikk <strong>Våle</strong> kommunestyre en anmodning fra Landbruksdepartementet om<br />

å gi svar <strong>på</strong> 7 spørsmål vedrørende skogbruk, skogråd og skogfond. Kommunestyret<br />

svarte: «Da herredet ikke egentlig kan kalles skogbygd, anser man det ikke<br />

<strong>på</strong>krevet å avgi no gen uttalelse til disse spørsmåL> Lignende uttalelser hadde flere<br />

ganger tidligere kommet fra <strong>Våle</strong>, og kommunestyret var forsåvidt ved sin fulle<br />

rett: <strong>Våle</strong> var ingen skogbygd, selv om noen bønder i bygda hadde betydelig<br />

<strong>nett</strong>outbytte av skogen. Litt tømmer og trelast ble utført etter at bygda sjøl hadde<br />

forsynt seg fra skogen med alt det som var nødvendig til eget behov. Og det var<br />

egentlig ikke så lite: Betydelige mengder av ved gikk med til oppvarming av dårlig<br />

isolerte hus, til oppvarming av vann og til matlaging og tørking aven rekke<br />

forskjellige ting. Til bygging og vedlikehold av hus og gjerder ble det<br />

153


Bilde fra Mellom Sørby hvor Johan Jørgen Johannessen startet <strong>Våle</strong>s første landhandel i<br />

1882. I 1886 ble gården og landhandlelen solgt til A. C. Backe som vi ser stående bak<br />

krakken. Foran ham sitter hans kone An<strong>nett</strong>e. Oppslaget <strong>på</strong> treet bak hesten forteller at<br />

sekretæren l Høyres landsstyre, Hr. Benjamin Vogt, skal holde foredrag søndag den 3. mai.<br />

Og bildet er fra 1895.<br />

Den første landhandel i Undrumsdal ble åpnet <strong>på</strong> Døvik i 1882 av G. O.<br />

Knudsen. I 1896 flyttet han sin handel til Knudstad, der det ble handel gjennom<br />

flere generasjoner <strong>på</strong> samme måte som Backes handel <strong>på</strong> Sørby.<br />

Blant de første som søkte handelsbrev i <strong>Våle</strong> var Anders Eliassen Kleven som<br />

fikk sitt brev i 1877. Han kom likevel ikke til å åpne noen handel. Det gjald: flere<br />

som søkte handelsbrev i de følgende år. Andre drev handel i kortere tid slik som<br />

Simon A. Jahre med sin landhandel <strong>på</strong> Nordre Solerød omkring hundreirsskiftet.<br />

I 1899 fikk kjøpmennene Herman Olsen Hengsrud og Anton A. Siltvedt etter<br />

søknad til kommunestyret, nedsatt sin handelsskatt til det halve fordi handelen<br />

gikk så dårlig. Året etter finner vi dem ikke blant dem som betalte handelsskatt<br />

til kommunen.<br />

Landhandleriene ble samlingssteder der bygdefolket møtte hverandre og fortalte<br />

nyhet.er. Og det var ingen faste åpningstider. I 1894 fikk <strong>Våle</strong> kommunestyre<br />

et rundsknv med en rekke forskjellige spørsmål. Et av dem gjaldt arbeidstiden ved<br />

landhandleriene, og kommunestyret svarte: «Antagelig 12 timer».<br />

156<br />

Kommunen<br />

Kommunestyret<br />

Loven av 14. januar 1837 om folkevalgte formannskaper - Formannskapslovenåpnet<br />

adgang til det kommunale selvstyre. Før denne tiden hadde bygdefolket<br />

hatt liten anledning til å øve innflytelse <strong>på</strong> utviklingen i bygda. Noen av bøndene<br />

i <strong>Våle</strong> hadde riktignok vært medlemmer av skolekommisjonen, fattigkommisjonen<br />

eller forlikskommisjonen, og i den forbindelse hatt litt innflytelse i visse<br />

saker. I praksis var det likevel embetsmennene som rådde og gjennomførte reformer,<br />

mens bøndene ofte kjempet mot av frykt for høyere skatter og avgifter.<br />

Det var også embetsmennene som utarbeidet de første forslag til lover for et<br />

kommunalt selvstyre. I første omgang var bøndene mindre interessert, men tilslutt<br />

kom bondegruppen <strong>på</strong> Stortinget til å kjempe i første rekke for gjennomføring<br />

av formannskapslovene. Ifølge disse lovene skulle hvert prestegjeld utgjøre<br />

et formannskapsdistrikt, og amtmannen hadde innenfor visse grenser, fullmakt til<br />

å avgjøre antallet i det nye styret, som skulle bestå av formenn og representanter.<br />

De utgjorde det som da ble kalt kommunalbestyrelsen, og som siden fikk betegnelsen<br />

by- eller herredsstyre. Vi vil heretter bruke betegnelsen kommunestyre,<br />

som er det aktuelle navn for styret i en kommune i vår tid.<br />

Amtmannen bestemte at kommunestyret i <strong>Våle</strong> skulle bestå av 4 formenn og<br />

12 representanter - tilsammen 16, og herav skulle en formann og 3 representanter<br />

velges fra annekset.<br />

De første valg <strong>på</strong> kommunestyre i <strong>Våle</strong> ble holdt under høsttinget <strong>på</strong> Rostad<br />

den 4. november 1837. I <strong>Våle</strong> bodde det da omtrent 2420 mennesker. Vi vet ikke<br />

sikkert hvor mange av disse som stemte ved kommunevalget, men interessen for<br />

dette valget var neppe særlig større enn det var ved stortingsvalget året etter, da<br />

.det ble avgitt 47 stemmer. En annen ting som også vitner om liten interesse, er<br />

det forhold at bare 155 personer hadde avlagt den nødvendige ed til konstitusjonen<br />

slik at de ble betraktet som stemmeberettigede, mens det ialt var 336 personer<br />

som ifølge loven hadde adgang til dette. Det vil si 14 % av kommunens samlede<br />

befolkning, og det var likevel forholdsvis mye, idet den gjennomsnittlige andel av<br />

stemmeberettigede for hele landet lå <strong>på</strong> 7,5 %. Stemmeretten var begrenset til<br />

embetsmenn, borgere og bønder som hadde eiendom eller matrikulert grunn, og<br />

i <strong>Våle</strong> var det da mange selveiende bønder i forhold til andre folkegrupper.<br />

Alle som ble valgt til det første kommunestyret i <strong>Våle</strong> var bønder, unntatt en,<br />

og den ene var cand. jur. Christian Bøckmann Brodahl, som ble valgt til ordfører.<br />

157


ved brylluper, barnedåper og begravelser. Det fremgår av protokollen at formannskapet<br />

måtte henvende seg til sognepresten før de kunne gi den opplysning<br />

at «det her i prestegjeldet ikke eksisterer nogen sådan indtægt. Da intet videre var<br />

at forhandle blev mødet hevet. »<br />

Lover, <strong>på</strong>bud og krav fra sentrale myndigheter førte etter hvert til større aktivitet<br />

i kommunestyret. Det gjaldt i første rekke fattigstellet og skoleutbyggingen.<br />

Videre gjaldt det vedlikehold og utbygging av vei<strong>nett</strong>et, men mange veisaker<br />

ble også reist etter krav fra bygdas egne folk. I periodene fra 1860 fram til 1905<br />

var det knapt et kommunestyremøte uten at det ble snakket om veier. Foruten<br />

linjevalg, oppstikking og bygging, gjaldt det grunnavståelser og erstatninger.<br />

Blant de veisakene som skapte størst debatt og tok lengst tid, var en erstatningssak<br />

i forbindelse med grunnavståelse til hovedveien fra Horten til Fossan. Denne<br />

veien delte gården Knapstad i to, og under en takst i 1895 ble Paul Knapstad tildelt<br />

900 kroner i grunnerstatninger. Kommunen nektet å betale, idet et flertall i kommunestyret<br />

hevdet at samtlige grunneiere som ble berørt hadde gitt tilsagn om fri<br />

grunn til veien. Kanpstad anket dette vedtaket for retten,og både i under- og<br />

overretten ble kommunen dømt til å betale. I 1901 besluttet kommunestyrets<br />

flertall å anke avgjørelsen til høyesterett, men der ble den avvist, og kommunen<br />

måtte betale. Etter at vedtak om utbetaling var fattet <strong>på</strong> et møte i 1902, begynte<br />

den skarpeste strid i denne saken. I domspremissene het det nemlig at to av<br />

kommunestyrerepresentantene, Anders Kristian Nyerød og Lars Hansen Sørby,<br />

overfor Knapstad hadde gitt uttrykk for at han kunne regne med erstatning for<br />

grunn, og nå ble det i kommunestyret stilt forslag om at disse to skulle betale<br />

kommunen 900 kroner + renter fra 1896. I kommunestyreprotokollen, hvor det<br />

sjelden står noe om debattens gang, heter det nå at «diskusjonen førtes nokså livlig<br />

som vidtgående. »<br />

Et forslag om å stille de to herrene til ansvar, ble til slutt vedtatt med 19 mot<br />

12 stemmer, og en komite ble valgt «til at fremme det fornødne» . Komiteen<br />

forsøkte med forlik uten å oppnå noe, og saken ble <strong>på</strong>ny behandlet i kommunestyret<br />

flere ganger, før et flertall <strong>på</strong> 19 mot 13 besluttet at saken skulle føres for<br />

retten. 9 av dem som stemte mot, forlangte regjeringens approbasjon. Kommunen<br />

tapte likevel saken som mange var opptatt av gjennom flere år.<br />

Kommunestyret begynte sine møter kl. 9 om morgenen i sommerhalvåret og<br />

kl. 10 om vinteren, og møtene varte ofte til langt ut over kvelden. I 1901 fant man<br />

det nødvendig å fatte vedtak om «en mere normal dag for herredstyrets møter»,'<br />

og det ble da bestemt at møtene skulle slutte senest kl. 8 om kvelden, «såfremt<br />

ikke presserende saker foreligger til behandling.»<br />

Selv om kommunestyreprotokollene inneholder svært lite i tillegg til saksfrem-<br />

160<br />

stilling og endelig vedtak, forstår vi lett at møtene kunne vare lenge. Der satt for<br />

eksempel hele kommunestyret og gjennomgikk kommunekassererens lister over<br />

dem som stod til rest med skatt. Hvert enkelt navn ble nevnt og vurdert. Noen<br />

ble straks erklært som «uerholdelige», andre ble funnet gode nok til at det skulle<br />

foretas utpantning, og i enkelte tilfelle fant man andre løsninger. Slik heter det for<br />

eksempel i forbindelse med kommunekassererens krav om utpanting hos skibsfører<br />

A. Andersen Hem i 1892: «Broderen Torvald Hem, der var nærværende,<br />

erklærede at beløpet med det første ville blive indbetalt.»<br />

Mange saker ble tatt opp som benkeforslag, og vi får det bestemte inntrykk at<br />

det var mange diskusjoner uten at det ble nevnt noe i protokollen. Men vi kan<br />

også finne referater som dette fra 1904: «Representanten Anton Sjuve Sildtvedt<br />

androg om å få flyttet en grind <strong>på</strong> rodeveien ved Sildtvedt fra den nordre til den<br />

søndre del av hans eiendom. Under diskusjonen av denne sag tok andragsstilleren<br />

sitt andragende tilbage.»<br />

På et møte i 1902 opplyste ordføreren at kommunen kunne få kjøpt ved til<br />

lokalet av Johan Hutuft, som skulle ha 15 kroner pr. favn for bokeved. Nå var<br />

det flere av representantene som gjerne ville selge ved, og tilbudet ble ikke godtatt.<br />

A. C. Ryg tilbød bokeved for 14 kroner pr. favn, mens representanten Christoffer<br />

Fossås ville selge bjerkeved for kr. 12,- pr. favn. Hans Torp tilbød deretter ved<br />

for kr. 8,- pr. favn, men det var granved. Det står intet om hvor lenge man pratet<br />

vedhandel, men kommunestyret besluttet i alle fall å kjøpe bokeved til kr. 14,pr.<br />

favn og granved til kr. 8,- pr. favn.<br />

Fra gammelt av var sparing en dyd som førte til at bygdefolket i <strong>Våle</strong> klarte seg<br />

forholdsvis bra gjennom alle kriser, og denne sparesansen slo også ut i kommunestyret.<br />

Representantene brukte i det hele mye tid for å finne de rimeligste og<br />

beste løsninger. I et vedtak som gjaldt reparasjon av kirken i 1870, heter det blant<br />

annet: «Denne reparasjon bliver at udføre <strong>på</strong> en tarvelig, men anstendig maade.»<br />

Et annet referat fra 1896 forteller også noe både om tid og saksbehandling. Det<br />

forelå da et skriv fra lensmannen som opplyste at det var kommet flere klager over<br />

at H. Gjersøe hadde hentet grus i kommunens grustak. Gjersøe satt selv i kommunestyret<br />

som enstemmig vedtok følgende: «Herredstyrelsen vil have udtalt at<br />

Hr. Gjersøe ikke har herredstyrelsens samtykke til å benytte grus til eget behov,<br />

men man anser saken av så liden verdi at den kan passere.» I protokollen står det<br />

videre: «det opplystes under mødet at flere har gjort lignende. Hr. Gjersøe bad<br />

da tilføyet protokollen: «På grund av at flere inden herredet har fremkjørt grus<br />

fra kommunens grustak til eget privat bruk uten kommunens tillatelse, antager jeg<br />

at jeg kunne benytte samme.»<br />

Kommunestyret var også opptatt med å skrive ut attester. Det gjaldt både<br />

11 . <strong>Våle</strong> bygdebok bnd. 1II 161


lensmann og prest, og l aret 1900 fikk Birgitte Bjørnsdatter etter et halvt års<br />

vikariat som jordmor, kommunestyrets attest for at hun «hadde skjøttet sitt hverv<br />

med megen troskap og dygtighed.» Og da Amalie Sørby sluttet som jordmor i<br />

1902 etter 42 års virksomhet, uttalte de 32 herrene i herredstyret: «Hele denne<br />

lange tid har hun udført sin besværlige gjerning med sjelden dygtighed og en<br />

prisverdig samvittighetsfuldhed og oppofrelse, og hun har under sin gjerning<br />

forstået at berolige og skabe trygghed. »<br />

Bygdepolitikk<br />

Det er ikke mulig å spore noen opposisjon fra bestemte grupper innenfor <strong>Våle</strong><br />

kommunestyre i de første periodene. Det skjedde først for alvor etter at de<br />

politiske partiene ble dannet i 1880-åra. Men lenge før den tid kunne man registrere<br />

politiske brytninger ute i bygda. Vi vet at Markus Thrane besøkte Holmestrand<br />

<strong>på</strong> sin foredragsturne i 1849, og hans besøk ble nok også omtalt i <strong>Våle</strong>.<br />

Thrane ville reformere handelsnæringen, rettspleien og skolevesenet, og han<br />

krevde alminnelig stemmerett og alminnelig verneplikt. Han ville videre knekke<br />

det han kalte brennevinsondet. I alt dette lå først og fremst et ønske om å bedre<br />

de fattiges kår, og for å makte dette anbefalte han dannelse av arbeiderforeninger,<br />

og han antydet også revolusjon. I Nordre Vestfold fikk Thrane en del tilhengere,<br />

og det ble stiftet foreninger både i Sande, Botne, Hof og Holmestrand.<br />

Foreningen i Hof ble den største i Vestfold med 120 medlemmer. I Sande var tallet<br />

nær hundre, mens foreningen i Botne ikke fikk mer enn 16 medlemmer. Det ble<br />

også dannet foreninger i Horten og Holmestrand, og de hadde <strong>Våle</strong> mellom seg.<br />

Da Thranebevegelsen holdt sine store samlinger i Kristiania sommeren 1850 og<br />

sommeren 1851, var nordre Vestfold godt representert. I 1851 møtte en hjulmaker,<br />

J. c. Jakobsen, som representant for foreningene i Horten og Holmestrand,<br />

og han uttalte at foreningene der var villig til «å virke kraftig», og han var blant<br />

dem som kunne tenke seg revolusjon. Da Thrane og enkelte av hans medarbeidere<br />

ble arrestert etter det såkalte «Lilletinget» i 1851, forlangte justisministeren oppgaver<br />

fra lensmennene over eventuelle arbeiderforeninger og medlemmer av disse.<br />

Lensmann Rostad i <strong>Våle</strong> opplyste at det ikke fantes noen arbeiderforeninger i<br />

<strong>Våle</strong>, men enkelte agitatorer hadde virket her, og lensmannen var «kommet til<br />

underretning om» at det var to i hans distrikt som holdt Arbeiderforeningens ·<br />

Blad, nemlig gård mann Nils Gulliksen Grette og husmann Hans Hansen Lien<br />

under prestegården. Fogden var ikke fornøyd med disse opplysningene og i et<br />

nytt brev til lensmannen spurte han om det i lensmannens distrikt kunne være<br />

162<br />

personer som var tilknyttet foreninger utenfor <strong>Våle</strong>. Fogden tenkte kanskje <strong>på</strong><br />

den ivrige hjulmakeren, Jakobsen, som var arrestert og siden ble dømt til 4 års<br />

fengsel. Han kunne muligens ha vervet medlemmer i <strong>Våle</strong>? Men lensmann Rostad<br />

svarte: «Det er ikke mulig at oppdage no gen sådanne. »<br />

Den første politiske bevegelse som fikk innskrevne medlemmer i <strong>Våle</strong>, var gått<br />

ut fra stortingsrepresentanten Søren Jaabæk. Hans program gikk først og fremst<br />

ut <strong>på</strong> sparsommelighet i statshusholdningen og nedskjæring av embetsmennenes<br />

inntekter. Det gjaldt å gjøre de offentlige utlegg og skatter så små som mulig.<br />

Bevegelsen gikk dessuten inn for at bankene skulle holde lav utlånsrente.<br />

Fra 1865 ga Jaabæk ut sitt blad «Folketidende», og gjennom dette oppfordret<br />

han til dannelse av «Bondevenneforeninger» som skulle gjøre seg kjent med aktuell<br />

politikk og ivareta bevegelsens interesser. De to første Bondevenneforeningene<br />

i Jarlsberg og Larvik Amt ble stiftet i 1869, den første i Botne, den andre i<br />

<strong>Våle</strong>. Siden ble det ialt 14 slike foreninger i vårt amt. I Folketidende ser vi at den<br />

første formann i Bondevenneforeningen i <strong>Våle</strong> het E. Lie. I 1871 hadde denne<br />

foreningen 79 medlemmer og formann het da H . Syvertsen. Vi finner ingen av<br />

disse navnene igjen blant de aktive kommunestyrerepresentanter <strong>på</strong> den tiden. Vi<br />

må likevel gå ut fra at det blant de 79 medlemmene var flere kommunestyrerepresentanter,<br />

og at deres deltagelse i foreningen ikke har dempet den interesse for<br />

sparepolitikk som var så fremtredende i <strong>Våle</strong> kommunestyre.<br />

De partipolitiske skillelinjene kom sjelden tilsyne i <strong>Våle</strong> kommunestyre før<br />

1905, selv om vi vet at det ble dannet to partier som stod steilt mot hverandre i<br />

valgkamp og møtevirksomhet. Venstremennene samlet seg først i en forening med<br />

navnet <strong>Våle</strong> liberale Samtalelag. Det skjedde den første juli 1881. Fire år senere<br />

ser vi at A. C. Revetal blir avløst som formann av lærer Bjørgum. Andre aktive<br />

styremedlemmer var da gårdbrukerne A. Kjær, Christen Olumstad, A. K. Nyerød<br />

og Hans Jakobsen Skaug. I 1886 hadde foreningen 77 medlemmer, og formann<br />

var da E. Vissestad med A. K. Nyerød som viseformann. Vissestad var<br />

fortsatt formann i 1889, da han etter søknad fikk kommunestyrets tillatelse til å<br />

referere fra møtene for «et offentlig blad.»<br />

Høyremennene i <strong>Våle</strong> kom sammen for å danne sin forening den 29. mai 1883.<br />

Det ble da inntegnet 15 medlemmer, men først den 29. september samme år ble<br />

foreningen konstituert med kirkesanger Ole Skaaden som formann, og navnet ble<br />

<strong>Våle</strong> Grunnlovsforening. Året før hadde det vært et møte i Holmestrand, hvor det<br />

ble dannet en grunnlovsforening for Nordre Vestfold, og det het da at foreningens<br />

viktigste formål var å verne om grunnloven og foreningen med Sverige. I 1884<br />

hadde <strong>Våle</strong> Grunnlovsforening 100 medlemmer. Blant de mest aktive var Hans<br />

Rostad, Johan J. Hundsal, Søren Kaldager, Hans L. Raanerud, Mathias Berg,<br />

163


mens Venstre ville· føre den for retten. Både Stiftsdireksjonen og fogden kom<br />

imidlertid til at saken burde henlegges, mens Venstre fortsatt ville ha saken meldt<br />

«til den rette øvrighet». Men dette var i 1887, og da hadde Høyre igjen fått flertall<br />

i kommuenstyret.<br />

Da kommunestyret i følge den nye skoleloven av 1889 skulle velge skolestyre,<br />

var det ikke lenger noen selvfølge at sognepresten skulle være formann. Prost<br />

Schiørn ble imidlertid valgt som medlem, og da skolestyret skulle konstituere seg,<br />

ble han likevel valgt som formann. Det skjedde ved hvert valg fram til 1898. Da<br />

ble lærer Larsen valgt til formann med 5 stemmer, mens Schiørn fikk 4 stemmer,<br />

idet et av skolestyrets medlemmer, J. J. Hundsal, ikke var til stede. Han ledet et<br />

kommunestyremøte i det samme hus, og etter at utfallet av valget var kjent og<br />

protokollert, ble ordføreren hentet, og han og prost Schiørn fikk ordnet et nytt<br />

valg slik at prosten ble formann.<br />

En skarp artikkel om disse valgene i Nationalbladet førte til at Kirkedepartementet<br />

forlangte en redegjørelse som ikke falt heldig ut for prosten. Han måtte<br />

trekke seg, og i de følgende år ble Jørgen Gunnestad formann i skolestyret med<br />

kirkesanger Skaaden som nestformann.<br />

Da kommuenstyret i 1898 skulle velge tomt til et nytt kommunelokale, ble det<br />

heftig strid mellom Høyre og Venstre. Høyre som var i flertall, gikk inn for at<br />

kommunen skulle kjøpe en tomt av kirkesanger Skaaden <strong>på</strong> Vestre Sørby, mens<br />

Venstres 7 representanter ville at man skulle benytte tomten <strong>på</strong> Mellom Sørby,<br />

der det gamle kommunelokalet stod. I en protokolltilførsel etter en meget langvarig<br />

diskusjon, hevdet mindretallet blant annet at kjøp av ny tomt var sløsing<br />

med penger. Flertallet hevdet i en «motprotokolltilførsel» at det for fremtiden<br />

ville være en fordel at lokalet kom til å ligge ved den nye veien fra Horten til<br />

Svinevoll. Saken kom opp flere ganger med flere protokolltilførsler, hvor det<br />

blant annet fremgår at eierne av tomten der det gamle lokalet lå, tilbød kommunen<br />

en større utvidelse av tomten uten at det skulle koste noe.<br />

Avstemningene viste stadig 9 mot 7, og etter det endelige vedtak forlangte<br />

mindretallet «Regjeringens approbasjon». Dette fikk flertallet, og det nye lokalet<br />

ble bygget <strong>på</strong> Vestre Sørbyetter tegninger som var godkjent av hele kommunestyret.<br />

- Et vakkert hus <strong>på</strong> 70 fots lengde og 32 fots bredde, tegnet av byggmester<br />

Holt Lensberg, som også skulle være ansvarlig for byggearbeidet.<br />

Den 10. februar 1901, ble lokalet innviet under en større fest med bifall fra<br />

begge partier. Men man manglet ennå et flagg og en flaggstang, og <strong>på</strong> et kommunestyremøte<br />

i juni samme år, ble det en diskusjon om hvor flaggstangen<br />

skulle stå. Nå var det 32 representanter i kommuenstyret, og med 25 mot 6<br />

stemmer ble det tilslutt bestemt at stangen skulle reises <strong>på</strong> sydsiden av bygget. Da<br />

166<br />

K.ommune/oka/et <strong>på</strong> Sørby sett fra syd i 1905.<br />

dette var vedtatt, ba representanten Dalland om ordet. Han var også formann i<br />

det nystiftede ungdomslaget, og <strong>på</strong> lagets vegne overrakte han kommunen et rent<br />

norsk flagg. Ordføreren takket med anerkjennende ord, og i referatet fra møtet<br />

står det at «hele forsamlingen reiste seg i håp om en lykkelig fremtid for flagget,<br />

for ungdomslaget, for fedrelandet og for kommunen.» - Det var snart 1905!<br />

Kommunens økonomi<br />

I forskjellige beretninger over hele 1800-tallet ble det slått fast at <strong>Våle</strong> hadde en<br />

forholdsvis god økonomi. Selv i kriseåra omkring 1820 fant Jens Kraft ut at<br />

«Formuesforfatningen i <strong>Våle</strong> er god.» - «Et jevnt økonomisk velvære, bedre enn<br />

de fleste bygder i amtet», heter det i femårsberetningen 1861-65. Men like ofte<br />

ble det nevnt at denne velstand i stor utstrekning var et resultat av nøysomhet og<br />

sparsomhet.<br />

Kommunen var i alle fall såpass godt situert at her var grunnlag for utligning<br />

av skatter som kunne gitt kommuenstyret anledning til betydelige investeringer.<br />

Men de samme egenskapene som ifølge beretningene hadde ført til god økonmi,<br />

var også tilstede i kommunestyret: Nøysomhet og sparsomhet. Og derfor ble det<br />

foretatt få investeringer ut over det som var nødvendig for å etterkomme lover og<br />

167


<strong>på</strong>bud fra sentrale myndigheter. Det gjaldt da i første rekke utbygging av skolevesenet.<br />

Et av de viktigste vedtak som ble fattet i kommunestyret før 1905 - kanskje det<br />

viktigste - hadde sitt utspring i de nevnte egenskaper. Det gjaldt vedtaket i 1853<br />

om opprettelse aven sparebank. Så å si alle kommunale investeringer ut over<br />

vanlig drift ble dekket av sparebankens overskudd. Det gjaldt blant annet bygging<br />

av samtlige skoler, samtlige investeringer til nyanlegg av veier, oppføring og drift<br />

av kommunelokalet, lønn til bygdevekter, orgel til kirkene og en rekke andre ting.<br />

I 1853 var det alt opprettet en rekke sparebanker i landet, og initiativtagerne i<br />

<strong>Våle</strong> kunne høste av andres erfaringer. Flere av bankene hadde fått sin første<br />

kapital fra kornmagasiner som ble avviklet til fordel for en bank. Det var også<br />

tilfelle i <strong>Våle</strong> hvor kornmagasinet gikk under betegnelsen «Bygdemagasinet». Men<br />

fordi <strong>Våle</strong> var en velstandsbygd hadde det vært lite behov for å låne korn, og<br />

fondet var derfor ikke særlig stort.<br />

«Udkast til Plan for Bøygdemagasiners Oprettelse i Norge» ble sendt ut fra<br />

Regjeringen alt i 1789. Det gikk i korthet ut <strong>på</strong> å lagre korn i gode år og gi kornlån<br />

til dem som trengte det. I <strong>Våle</strong> var forholdene slik at nesten alle bønder hadde<br />

lager nok av korn til å klare seg over dårlige år, og det ble ikke reagert <strong>på</strong><br />

Regjeringens initiativ i 1789. Men da kommunestyret var samlet til sitt første møte<br />

i 1838, kom det forslag om opprettelse av et bygdernagasin. Det kom også igang,<br />

og i 1853 hadde magasinet et pengefond <strong>på</strong> 373 spd. Kommunestyret vedtok da<br />

at dette skulle gå inn som grunnfond i en sparebank, «da dette ikke tiltrenges til<br />

indkjøb av såkorn». Magasinet kom likevel til å fortsette etter at banken ble<br />

opprettet i 1853, men i 1859 ble virksomheten innstilt fordi bare noen få lånte<br />

korn av og til, og fordi det nå var enklere å låne penger i banken til innkjøp av<br />

korn.<br />

De første femten åra etter at banken kom igang, var imidlertid en økonomisk<br />

vekstperiode med forholdsvis gode tider over hele landet, og ingen av dem som<br />

lånte penger i Sparebanken hadde noen vanskeligheter i denne perioden. Men så<br />

kom flere tilbakeslag med kriser og krakk. Hardest var tilbakeslaget i åra 1875-79,<br />

men også 1880-åra var en vanskelig tid, og i begynnelsen av 1890-åra gikk det<br />

nedover inntil en brå overgang satte inn fram mot hundreårsskiftet og ble fulgt<br />

av et brått krakk. Dette var tilstanden for landet som helhet, og intet sted i landet<br />

ble helt uberørt av disse konjunktursvingningene. I vårt amt ble jordbruket sterkt<br />

rammet i perioden 1866-69, men amtmannen sier i 1870 at krisen er overstått, og<br />

at sunne økonomiske forhold er inntrådt. Fra 1875 kom det igjen en vanskelig<br />

periode, men i vårt amt klarte vi oss bedre enn flere andre steder. Amtmannen<br />

SIer l sin beretning at «Distriktet har forrnået å holde prøvetiden ut, hvortil<br />

168<br />

noenlunde heldige år for landmanden og et par gode fangstår i Ishavet har bidraget<br />

sitt.» I 1880-åra kom det også kriseår, og i en tale som amtmannen holdt under<br />

en valgmannsforsamling i Tønsberg i 1886, sa han at våre to hovednæringer,<br />

jordbruk og skipsfart, er som siamesiske tvillinger, og «intet uheld av nogen<br />

betydning kan ramme den ene uden at det også føles for den anden. Og for tiden<br />

er begge disse trykkende.»<br />

<strong>Våle</strong> hadde så mange ganger tidligere klart seg forholdsvis godt gjennom økonomiske<br />

kriser. Det var forsåvidt tilfelle også nå, men kommunen hadde etter<br />

hvert som pengehusholdningen avløste naturalhusholdningen, kommet i større<br />

avhengighetsforhold til omverdenen. I 1880-åra fikk <strong>Våle</strong> Sparebank føle virkningene<br />

av de økonomiske krisene. Inntil da hadde det vært vekst og gode år for<br />

banken. I 1880 var innskuddene kommet opp i 305.157 kroner og banken hadde<br />

en forvaltningskapital <strong>på</strong> 350.433 kroner. En del av kapitalen var lånt ut til forretningsdrivende<br />

i Holmestrand, som ble slått konkurs i lS80-åra, og banken<br />

tapte mange penger <strong>på</strong> grunn av krakket i byen. Noen vekselobligasjoner som var<br />

utstedt <strong>på</strong> folk i bygda, måtte også avskrives fordi både låntager og kausjonist var<br />

insolvente. Men alt i alt ble det ingen katastrofe verken for banken eller kommunen<br />

som helhet. Krisene lar seg da heller ikke registrere i kommunens budsjetter<br />

og regnskaper. Her var det hele tiden en svak, jevn stigning etter hvert som<br />

kommunen ble tvunget til å <strong>på</strong>ta seg flere oppgaver. Over hele perioden fram til<br />

1905 ble det satt opp egne budsjetter for skolekassen, fattigkassen og herredskassen<br />

- fra 1880-åra også for veivesenet.<br />

Fra 1838 omfattet herredskassen eller kommunekassen alle kommunens utgifter<br />

utenom skole- og fattigstellet. Kommunebudsjettet var omtrent klart når man<br />

hadde fastsatt lønnen til jordmor og regnskapsfører. Man plusset bare <strong>på</strong> noen få<br />

daler til leie av møtelokale og eventuelle andre regninger. Etter at kommunen fikk<br />

sitt eget møtelokale i 1847, ble renhold av huset og skatt av eiendommen faste<br />

utgiftsposter. Fra 1850 ble det også enkelte år satt opp en sum til utbedring eller<br />

vedlikehold av veier. Både skole- og fattigkommisjonen satte opp sine egne budsjett<br />

som ble ført inn i deres møtereferater. Men først i 1863 finner vi et detaljert<br />

budsjett for kommunekassens utgifter:<br />

1. Jordernoderlønn ...... .. .. .. .. ...... . .. . ... ... .... 30 spd.<br />

2. Skatter av kommunens eiendommer . . . .. . .. .... . .. .. 4 spd.<br />

3. Renhold av kommunegården .. .. . . .... . . . ..... .. ... 4 spd.<br />

4. Aamot bro ....... ... ... ...... . . .... . . .. . . ... . ... 130 spd.<br />

5. Bagstevold bro . . . ... .. ... . . ... . .. . . . .. .. .. . ... ... 20 spd.<br />

6. Dahls bro ..... .. .. ... ........ . ... . .. .. . .. ..... .. 112 spd.<br />

169


7. Fyldtag . . . .... . .. ... . .. . .. . .. ... . .... . .... . .... . .<br />

8. Regnskabsfører ....................... . .......... .<br />

9. Sagsomkostninger i anledning Sanden . . .. ... .. . .. . . .<br />

10. Forskjellige udgifter .. ... ......... . ... .. .... . .... .<br />

20 spd.<br />

4 spd.<br />

30 spd. 44 skilling<br />

15 spd. 46 skilling<br />

370 spd.<br />

Et budsjett for 1870 viser omtrent de samme utgifter, men dette året måtte<br />

kommunen i tillegg være med <strong>på</strong> restaurering av prestegården, og til dette formålet<br />

ble det ført opp 200 spd. Det totale utgiftsbudsjett for kommunekassen ble<br />

da 483 spd., men utgiftene til skolestellet var satt opp med 489 spd., og fattigstellet<br />

med 2.659 spd. I tillegg til disse utgiftene måtte hvert sogn sørge for vedlikehold<br />

av sine respektive kirker. Utgiftene til fattigstellet utgjorde i 1870 mer enn det<br />

dobbelte av alle de andre utgiftene i kommunen.<br />

I 1870-åra fikk kommunen store utgifter til skoleutbygging, men dette kom<br />

ikke inn i kommunebudsjettene, selv om det i høy grad var en kommunestyresak.<br />

Referatet fra et kommunestyremøte i 1878 forteller for eksempel: «Man besluttet<br />

å oppta et lån <strong>på</strong> kr. 6.000,- til utbygging av skolehus, i Horten Sparebank. Lånet<br />

bliver å forrente og avdrage av <strong>Våle</strong> Sparebank.» Herrene i herredstyret var nemlig<br />

også herrer i banken.<br />

Utgiftene til fattigstellet ble noe mindre i slutten av 1870-åra, men fra denne tid<br />

holdt det seg noenlunde konstant inntil 1905 med gjennomsnittlig kr. 9.500,- pr.<br />

år. Skolebudsjettet holdt seg noenlunde konstant inntil hundreårsskiftet med<br />

gjennomsnittlig kr. 4.000,- pr. år, men så begynte det å stige.<br />

Kommunens øvrige budsjett viste heller ingen særlig stigning før 1900. Det<br />

varierte noe fra år til år, men oversteg ikke 1.400 kroner. Fra hundreårskiftet øket<br />

det raskt til kr. 6.913,- i 1905. Kommunens inntekter bestod av handelsskatt og<br />

hundeskatt som i 1890 utgjorde tilsammen 236 kroner og i 1903, 700 kroner. I året<br />

1898 fikk kommunen store ekstrainntekter, idet man dette året tillot salg av øl fra<br />

vogn. Tre bryggerier var interessert i å delta i denne konkurransen: Tønsberg<br />

Bryggeri, Ytterborgs Bryggeri og Frydenlunds Bryggeri. I følge lov av 18. juni<br />

1884 kunne disse ilegges skatt, og kommunen forlangte kr. 400,- av hver. Det ble<br />

tilsammen kr. 1.200,-, og dette tilsvarte kommunens utgiftsbudsjett det samme år.<br />

Senere søkte ikke disse bryggeriene om bevilling til å selge øl fra vogn i <strong>Våle</strong>.<br />

Den sterke stigning i kommunens budsjett etter 1900 bestod vesentlig i at<br />

amtsskatten kom inn <strong>på</strong> utgiftsbudsjettet. De øvrige utgiftsposter viser at det ennå<br />

ikke var noen stor aktivitet i kommunen:<br />

170<br />

Utgiftsbudsjett for 1903:<br />

]ordemoders lønn ..... . ... . .... . ... . ........ . ......... . .. .<br />

Pensjon til avgått jordmor . .. ... . ..... . .. ... . . ....... . .. .. . .<br />

Herredskasserers lønn ... . . .... . ...... . ....... .. ..... .. ... .<br />

Utgifter til veivesenet . . ... . .... . .................... .. .... .<br />

Tilfeldige utgifter . . ... . .... . . . . . ......... .. . . ... . . ... ... . . .<br />

Amtskatten .. .. ............... .. ... . . .. . ... . .. ... .. ... .. . .<br />

Uerholdelige skatter . ... .. . ............ . . . . .. ....... . .. .. . .<br />

kr. 200,kr.50,kr.300,kr.500,kr.600,kr.<br />

4 400,kr.<br />

200,-<br />

Kr. 6260,-<br />

Utgiftene til skolen var for det samme år beregnet til kr. 4.490,- og til fattigve­<br />

senet kr. 11 .000,-.<br />

Den eneste lønnede funksjonær i <strong>Våle</strong> kommune før 1905 var en regnskapsfører<br />

<strong>på</strong> deltid som hadde ansvaret både for skolekassen, fattigkassen og kommunekassen.<br />

Klokkeren Lars Christophersen Hauge var den første som hadde dette ansvaret,<br />

og han virket til kommunestyrets fulle tilfredshet. Det gjorde også hans<br />

etterfølger klokker Christen Hansen, som var regnskapsfører i noen år før han<br />

overlot ansvaret til en som undertegnet G. Pedersen. Formannskapets anmerkninger<br />

til hans regnskaper for året '1874 dekker hele 7 sider i kommunestyrets<br />

møteprotokoll, og det blir klaget over mindre god forretningsorden.<br />

11876 overtok lensmannsfullmektig Karl Sanderud som regnskapsfører, og han<br />

virket til 1879 da Hans Larsen Torp ble regnskapsfører for <strong>Våle</strong> kommune. Da<br />

han sluttet etter 20 år, fikk han kommunestyrets attest for «ualmindelig dygtighed,<br />

nidkjærhed og akkuratesse. » Fra 1. april 1900 ble A. C. Backe ansatt som<br />

kommunekasserer. Han drev landhandel og poståpneri <strong>på</strong> Sørby, og fra denne tid<br />

hadde kommunekassen et slags kontor <strong>på</strong> en sentral plass i bygda. Men først i<br />

1928 ble det tale om et kommunekontor i kommunelokalet.<br />

171


Samfærdsel<br />

Veiene i <strong>Våle</strong><br />

Sommeren 1873 besluttet kommunestyret i <strong>Våle</strong> at det for kommunens regning<br />

skulle kjøpes inn 3 trillebårer og 3 dobbelthakker til bruk ved veiarbeider. Dette<br />

var noe av det viktigste utstyr som var i bruk under veianlegg <strong>på</strong> den tiden, og<br />

det var begynnelsen til det som siden ble kommunens ingeniørvesen. Ifølge en<br />

veilov fra 1852 var kommunestyret blitt <strong>på</strong>lagt et visst ansvar for bygdeveiene i<br />

kommunen, men lite var ennå blitt gjort, i forhold til de klager og krav som stadig<br />

ble fremmet. I 1865 var det ialt 54 km. offentlig vei i <strong>Våle</strong> prestegjeld, og herav<br />

var bare 10,5 km hovedvei. Det gjaldt den gamle kongeveien fra Fyll<strong>på</strong> som gikk<br />

over Hem, Solerød og inn i Nykirke, og videre over Grette og Reggestad ned til<br />

Holmestrand og det gjaldt den vestre hovedvei som kom fra Tønsberg forbi<br />

Revetal og Fossan, før den gikk videre gjennom Fon til Hillestad. Den gamle,<br />

vestre kongevei som gikk fra Revetal over Haugtuft, Gjelstad og Olumstad inn<br />

i Botne mot Angers kIev, ble ikke lenger regnet som hovedvei.<br />

Mange i <strong>Våle</strong> kunne nok ønsket seg flere og bedre veier, men få var villig til å<br />

Den Sørlandske hovedvei gikk over tunet <strong>på</strong> Søndre Solerød hvor det gjennom mange år<br />

var skyss-stasjon og gjestgiveri. Et typisk A. P. Bye-bilde fra 1895.<br />

172<br />

betale mere skatt. Dette kom klart fram i 1852 da kommunestyret diskuterte<br />

veiutbyggingen i kommunen «uden at komme til nogen enighed». Bare 3 av<br />

kommunestyrets 16 representanter kunne tenke seg å bevilge penger til anlegg av<br />

nye veier. Det var derimot stort flertall for å gå til utbedring og omlegging av<br />

veien fra Bruserud til Rostadtangen. I de følgende år ble det foretatt noen mindre<br />

utbedringer <strong>på</strong> enkelte veier. Sprengstoff var nå blitt alminnelig, og derfor var det<br />

særlig aktuelt å foreta «bortminering» av store steiner som var til hinder for<br />

trafikken. De hadde man tidligere kjørt utenom der det lot seg gjøre.<br />

Den første langvarige og opphetede diskusjon om veiutbyggingen i <strong>Våle</strong>, begynte<br />

i 1858, da det ble vedtatt å bygge en vei fra Lærum over Jonsrud. Mange<br />

oppsittere protesterte mot dette vedtaket, og året etter vedtok kommunestyret at<br />

det isteden skulle bygges en vei fra «Sørumskogen over Holmseiet til Lærumteigen,<br />

der den gamle postvei hadde gått.» Det ble hevdet at Botnesokningene også<br />

ville få stor nytte aven slik vei til møllebrukene i <strong>Våle</strong>. Dette vedtaket ble approbert<br />

av amtet, men før byggingen kom igang, ble det igjen heftige diskusjoner,<br />

og en del bønder tilbød seg nå å bygge en vei over Lærum og Jonsrud langt<br />

billigere enn den prosjekterte vei, <strong>på</strong> tross av at en slik vei i virkeligheten måtte<br />

falle dyrere. Da formannskapet fikk dette tilbudet våren 1860, så man øyeblikkelig<br />

en mulighet til å spare noen penger, men i et vedtak om å anbefale tilbudet<br />

overfor kommunestyret, het det innledningsvis: «Ved at mottage det nevnte andragende<br />

vet formandskabet nesten ikke hvad det skal beslutte for tilnærmelsesvis<br />

at handle i kommunens interesse.» Kommunestyret vedtok likevel enstemmig<br />

dette tilbudet, og amtet aproberte vedtaket om at veien skulle bygges fra Lærum<br />

over Jonsruddalen til Jonsrud.<br />

Men også denne gang kom det protester og tilbud som førte til at kommunen<br />

enda en gang forandret sine planer. Nå var det en del oppsittere som krevde at<br />

det skulle bygges en vei fra Ryk over Hjelmtvedt og Huseby til Bettum, istedenfor<br />

den før nevnte vei. Ole Olsen Huseby tilbød seg å anlegge denne veien for 200<br />

spd., og kommunestyret bøyde seg for kravet og godtok tilbudet. Også denne<br />

gang enstemmig, merkelig nok, men med sterkt unnskyldende momenter overfor<br />

amtamannen: «Man kunne vel være i tvil om Hr. Amtmanden ville meddele<br />

aprobasjon til en beslutning der atter går ud <strong>på</strong> endring av det forhen flere ganger<br />

besluttede, men <strong>på</strong> grund av Amtmandens kjendskab til forholdene når talen er<br />

om veivesenet i <strong>Våle</strong>, håbede man at han ville lempe seg efter omstendigheterne.»<br />

Flere veisaker ble diskutert og behandlet omtrent <strong>på</strong> samme måte i de følgende<br />

år, men enstemmige vedtak forekom ikke ofte. Det het således i et formannskapsvedtak<br />

i 1860-åra at «når noget i veivesenet skal forandres synes det som om hver<br />

enkelt blot tenker <strong>på</strong> seg selv, og ikke <strong>på</strong> flere.»<br />

173


De viktigste veiarbeider i <strong>Våle</strong> i 1880-åra bestod i såkalt «slakning" av bakker,<br />

slik at stigningsforholdet ikke skulle overstige 1 til 10. I Nålabakkene måtte det<br />

utføres omfattende arbeider for å få dette til. I en femårsperiode fra 1873 bevilget<br />

kommunestyret et like stort beløp som interesserte kunne skaffe tilveie til utbedring<br />

av «hvilkensomhelst bakke i herredet."<br />

I 1866 bevilget <strong>Våle</strong> kommunestyre 400 spd. til en vei fra Skjærpe i <strong>Våle</strong> til<br />

Hegg i Hillestad, men da oppsittere i 1870 søkte om tilskudd til en vei fra Snekkestad<br />

til Holmestrand, svarte kommunestyret at man <strong>på</strong> grunn av økonomiske<br />

omstendigheter ikke kunne bidra til «sådanne spesielle foretagender." Flere nye<br />

veier ble ikke bygget i 1870-åra, og da veiinspektøren i 1880 foreslo en ny vei fra<br />

Nykirke jernbanestasjon gjennom <strong>Våle</strong> til Fon kirke, fikk han ingen støtte fra<br />

<strong>Våle</strong> kommunestyre. Året etter foreslo veiinspektøren isteden en vei fra Holmestrand<br />

gjennom <strong>Våle</strong> til Fon, og både Fon og Holmestrand sa seg interessert, mens<br />

<strong>Våle</strong> avviste forslaget.<br />

<strong>Våle</strong> kommunestyre avviste også et forslag fra Botne som gikk ut <strong>på</strong> å bygge<br />

en vei gjennom Løvaidalen fram til Åsen, hvis <strong>Våle</strong> ville bygge veien videre fram<br />

til Ryk. Avslaget ble gitt i 1884 med den begrunnelse at en slik vei ikke hadde<br />

noen interesse for <strong>Våle</strong>. Ti år senere gikk imidlertid <strong>Våle</strong> med <strong>på</strong> å bygge en vei<br />

fra Ryk til Åsen, så snart Botne fikk anlagt veien gjennom Løvaidalen. Botne<br />

skulle dessuten sørge for anlegg aven skikkelig vei over Helgestad og Svinsland<br />

fram til <strong>Våle</strong>delet. Men alt dette tok tid. Veien over Svinsland fram til <strong>Våle</strong> ble<br />

ikke ferdig før i 1905, og veien gjennom Løvaidalen til Ryk var ferdig i 1910.<br />

De to hovedveiene gjennom <strong>Våle</strong> lå i retning nord, syd, og de ga god veiforbindelse<br />

både til Holmestrand og Tønsberg, og videre til andre byer både i nord<br />

og i syd. Derimot var det ingen hovedvei fra <strong>Våle</strong> inn til Horten, og det var<br />

forøvrig dårlige veier <strong>på</strong> tvers av bygda fra øst til vest. Et stort flertall i kommunestyret<br />

stilte seg derfor positivt til en plan om å bygge to hovedveier fra Horten,<br />

den ene over Skoppum stasjon gjennom <strong>Våle</strong> til Fossan, og den andre fra Horten<br />

over Nykirke stasjon til Svinevoll. Planen ble kjent for kommuenstyret i april<br />

1891, og alt i mai samme år besluttet kommunen å gå inn for begge veiene,<br />

samtidig som det ble bevilget 20.000 kroner til formålet. Det ble imidlertid gjort<br />

mot 4 stemmer. Endelig vedtak om bygging av hovedveiene «Horten innlandet»,<br />

ble gjort i amtstinget i 1892, og byggingen kom snart igang.<br />

Under anleggstiden ble det en rekke ganger stilt krav fra grunneierne om forandring<br />

av den planlagte linje. Dette førte til større debatter i kommunestyret, og .<br />

flere ganger ble det vedtatt å foreta ny oppstikking, ofte med knepent flertall. I<br />

1902 var begge veiene ferdig. De nye veiene ble omtalt som «chouseer», og det<br />

ble ansett som fordelaktig å bo i nærheten av disse. Tomten til det nye kommu-<br />

174<br />

nelokalet <strong>på</strong> Sørby ble valgt fremfor kommunens egen tomt <strong>på</strong> Mellom Sørby<br />

fordi veien Horten-Svinevoll var stukket ut her.<br />

Tidligere hadde veiene i større utstrekning blitt lagt slik at de bandt gårdsbrukenke<br />

og boplassene sammen. Ofte ble veien lagt over gårdstunet mellom husene<br />

<strong>på</strong> gården. Etter hvert tok man større hensyn til korteste avstand mellom to<br />

punkter, og dette ble for en del bestemmende for ny bosetting i bygda. I noen<br />

tilfelle ble også bebyggelsen <strong>på</strong> gårdsbrukene flyttet nærmere hovedvei.<br />

De nye hovedveiene førte også til krav om nye forbindelseslinjer, og det var<br />

langt igjen før <strong>Våle</strong> kunne si seg fornøyd med utbyggingen av vei<strong>nett</strong>et. En<br />

komite som ble oppnevnt i 1903, la samme år fram en plan for videre utbygging<br />

av veiene i kommunen. Ifølge denne planen som ble enstemmig vedtatt i kommunestyret,<br />

skulle det ennå bygges 39 kilometer ny vei. Det gjaldt en vei <strong>på</strong> 7 km<br />

fra Knapstad til Hundsalhovet, ny vei fra Fossan over Haugtuft til <strong>Våle</strong> kirke,<br />

4,8 km, en vei fra <strong>Våle</strong> til Bagstevold <strong>på</strong> 4,5 km, en vei fra Bagstevold til Kleiva<br />

<strong>på</strong> 4 km, en vei fra Snekkestad til Holmestrand <strong>på</strong> 4,2 km og en vei fra Grøum<br />

til Hemsengen <strong>på</strong> 4,2 km. Det gjaldt videre en del mindre veistumper, og blant<br />

disse var strekningen Åsen-Ryk som ennå ikke var bygget. Kommunestyret vedtok<br />

samtidig at noen gamle veier med sterke stigninger skulle ombygges. Det kom<br />

likevel til å bli lange diskusjoner om veier gjennom <strong>Våle</strong> i de følgende år.<br />

Jernbanene<br />

Men i <strong>Våle</strong> kommunestyre diskuterte man også valg av jernbanelinjer. Diskusjonene<br />

begynte først i 1874 da det forelå to alternativer til gjennomføring av Vestfoldbanen:<br />

Kystlinjen som tilslutt ble valgt, og innlandslinjen som var planlagt i<br />

tunnel gjennom Hanekleiva og videre over Hillestad gjennom <strong>Våle</strong> og Ramnes til<br />

Tønsberg. Det forelå forøvrig et tredje alternativ, som hadde mindre interesse for<br />

<strong>Våle</strong>, nemlig en linje gjennom Hillestad og ut over Botne ned til Grette.<br />

Da saken ble behandlet i <strong>Våle</strong> kommunestyre i 1874 het det at halvdelen av<br />

befolkningen i <strong>Våle</strong> var interessert i kystlinjen, mens den andre halvparten ville<br />

ha den indre linje. Man kunne derfor ikke bli enig om noen aksjetegning, men<br />

kommunestyret gikk ut med en oppfordring til den enkelte om å tegne så mange<br />

aksjer som mulig. Da jernbanesaken ble behandlet <strong>på</strong>ny i 1876 vedtok kommunestyret<br />

med 10 mot 6 stemmer at kommunen <strong>på</strong> tross av sterke oppfordringer,<br />

ikke skulle tegne aksjer i Vestfoldbanen. Mindretallet tok en protokolltilførsel der<br />

det ble gitt uttrykk for stor skuffelse over at kommunen viste så liten interesse for<br />

en jernbane gjennom fylket. De seks var: Ole Bærøe, Gullik Hundsal, Albert<br />

175


Engø, Lars Torp, Peder Malmøe og Hans Olsen Solerød. Den nye jernbanen som<br />

var ferdig gjennom Vestfold i 1881, fikk ingen stoppesteder i <strong>Våle</strong>, men jernbanen<br />

kom likevel til å få stor betydning for bygda, med trafikk til stasjonene både i<br />

Holmestrand, Nykirke og Skoppum, Barkåker og Adal.<br />

Den andre delen av bygda fikk tilknytning til jernbane<strong>nett</strong>et da Tønsberg­<br />

Eidsfossbanen var ferdigbygget i 1901. Kommunestyret var heller ikke villig til<br />

å tegne aksjer i dette prosjektet da saken ble forelagt i 1895: «Dog mener man at<br />

interessen som er meget stor, fortjener den offentlige oppmerksomhet.» Denne<br />

konklusjon kunne kommunestyret trekke etter at 113 privatpersoner i bygda<br />

'hadde tegnet aksjer og anbefalt kommunen å gjøre det samme. De hevdet blant<br />

annet at kommunen i alle fall indirekte ville ha fordel av banen, idet deres eiendommer<br />

ville stige betydelig i verdi. Eidsfossbanen fikk 5 stoppesteder i kommunen:<br />

Barkost, Bagstevold, Svinevold, Fossan og Revetal. Det er ingen tvil om<br />

at <strong>Våle</strong> i de følgende år hadde store økonomiske fordeler av jernbanene.<br />

Over hele 1800-tallet var det fortsatt skyss-stasjon <strong>på</strong> Solerød, der det også var<br />

gjestgiveri og forholdsvis stor trafikk. Et gjestgiveri <strong>på</strong> Gjelstad ble nedlagt i 1816,<br />

og Solerød var etter dette i lange tider det eneste gjestgiveri i <strong>Våle</strong> kommune, og<br />

den eneste skyss-stasjon mellom Holmestrand og Fyll<strong>på</strong>. Mellom 15 og 18 hester<br />

fra gårdene omkring var pliktig til å stå til disposisjon for stasjonen til bestemte<br />

dager. Gårdene Torp og Klavenes var pliktig til å stille to hester to dager i uka<br />

ved skyss-stasjonen <strong>på</strong> Bruserud, som lå der veien til Horten tok av.<br />

Svinevoll stasjon få år etter at Eidsfossbanen ble åpnet. Bruket til høyre er Mellom Nygård<br />

som smedmester Christian Hansen overtok i 1913.<br />

176<br />

Post og telefon<br />

Etter 1814 fortsatte den gamle ordningen med faste postbønder som fraktet posten<br />

til bygda. En vesentlig del av posten kom til Solerød, der det fra 1875 ble<br />

opprettet et slags poståpneri. Men det første offisielle poståpneri i kommunen ble<br />

<strong>Våle</strong> poståpneri, som ble opprettet <strong>på</strong> Sørby i 1886. Fra samme tid ble det en fast<br />

kjørende postrute to ganger i uka fra Holmestrand over Sørby og Fossan til Tufte<br />

i Ramnes. Etter en tid ble denne ruta kjørt 3 ganger i uka, og denne ordningen<br />

varte helt til Tønsberg-Eidsfossbanen ble åpnet i 1901. Da ble det poståpnerier<br />

ved stasjonene i bygda. Samtidig ble postruten fra Holmestrand til Sørby utvidet<br />

tillandpostrute med retur over Holm, Huseby og Ryk, annenhver dag.<br />

Det var kjøpmann' Anders Christian Backe som hadde ansvaret for <strong>Våle</strong> poståpneri,<br />

og han ble også en av initiativtagerne og den første formann i <strong>Våle</strong> telefonselskap,<br />

som ble konstitutert i 1897. Den 1. oktober 1898 ble telefonsentralen som<br />

var installert hos . Guttorm Sørby, satt i drift med 33 abonnenter. <strong>Våle</strong> fikk da<br />

forbindelse med Holmestrand, men selskapet fikk ikke nødvendige konsesjoner<br />

slik at linjene kunne tilkoples rikstelefon<strong>nett</strong>et. Først i 1903 ble det en ordning<br />

mellom <strong>Våle</strong> og Ramnes, og <strong>nett</strong>et i de to kommuner ble koplet sammen ved Berg.<br />

Fra 1904 ble det opprettet rikstelefonstasjon, og da fikk <strong>Våle</strong> forbindelse med<br />

Horten og Tønsberg.<br />

Skole og opplysning<br />

Almueskolene<br />

Da skoleloven av 1827 kom med <strong>på</strong>bud om at det skulle være en fast skole ved<br />

prestegjeldets hovedkirke, hadde <strong>Våle</strong> forlengst fått sitt faste skolehus nær <strong>Våle</strong><br />

kirke. Dette ble imidlertid ikke benyttet som skolelokale, men da læreren Lars<br />

Christophersen, ble ansatt som klokker ved <strong>Våle</strong> kirke i 1822, ble hovedbygningen<br />

<strong>på</strong> Haga restaurert og ombygget slik at det ble plass til et skolelokale. I praksis<br />

ble dette den første faste skole i <strong>Våle</strong>. Foruten klokkeren ved hovedkirken var det<br />

5 andre lærere i prestegjeldet, og de holdt da omgangsskole.<br />

I 1840-åra vedtok skolekommisjonen flere ganger at det skulle opprettes fastskoler,<br />

men dette ble ikke gjort, og det ble heller ikke gjort noe annet som førte<br />

til vesentlige bedringer i skolestellet før det kom en ny skolelov i 1860. Dette året<br />

12. <strong>Våle</strong> bygdebok bnd. III 177


ergs Blad sa han blant annet: «En mørk, ensidig, religiøs åndsretning i de Jarlsbergske<br />

bygder har bragt den borgerlige opplysning i miskredit . ... Det er stort<br />

og gledelig at ret mange vekkes opp av åndelig død og kommer til liv i Gud, og<br />

det er gledelig at folket selv har et våkent øye med hvad der meddeles<br />

i skolen, men så bør de samme vogtere have et klart syn slik at man for eksempel<br />

ikke anser det å henge verdenskartet opp <strong>på</strong> veggen for ensbetydende med å<br />

bringe verden inn i skolen. Som følge av denne religiøse ensidighet har prester og<br />

lærere neppe med tilbørlig kraft og iver kunnet arbeide <strong>på</strong> skolens oppkomst.»<br />

Det kan skaffes flere bevis for at Skaaden til en viss grad hadde rett, men det<br />

er like riktig å si at flere tiltak til «skolens oppkomst» ble stanset av et flertall i<br />

kommunestyret som ikke ville bevilge de nødvendige midler fordi det førte til<br />

høyere skatter. Det var blant annet tilfelle da skoleloven av 1889 skulle gjennomføres.<br />

Skolestyret i <strong>Våle</strong> foreslo at sløyd, tegning, håndarbeid og gymnastikk<br />

skulle innføres i henhold til loven, men kommunestyret ville ikke gå med <strong>på</strong> dette,<br />

Elever ved Solerød skole i Undrumsdal sommeren 1888. Midt i bildet ser vi de to lærerne,<br />

fra venstre vikarierende lærer M. Hovland og lærer Hans Olsen Solerød, som også var<br />

kirkesanger i Undrumsdal.<br />

180<br />

og i 1892 måtte man derfor søke om utsettelse med gjennomføringen. Skolestyret<br />

gjorde et nytt forsøk i 1897, men kommunestyret nektet bevilgning med 9 mot<br />

7 stemmer. Mot slutten av året 1897 ble det likevel besluttet at tegning og gymnastikk<br />

skulle innføres i <strong>Våle</strong>skoiene.<br />

Et annet bevis for at kommunestyret, som hadde den endelige avgjørelse i alle<br />

viktige saker, ikke tok mye hensyn til dem som av religiøse grunner protesterte<br />

mot nye tiltak, har vi fra 1894, da et flertall i skolestyret foreslo


stemte mot, at de nødvendige midler til aftenskoler bevilges under den forutsetning<br />

at skolen holdes særskilt for gutter og jenter.<br />

I 1894 gikk et flertall i kommunestyret igjen mot bevilgning til aftenskoler, og<br />

da det i 1898 forelå et tilbud fra amtet om et kjøkkenskolekurs, svarte kommunestyret<br />

at man for tiden ikke var interessert.<br />

Da den flyttbare amtskole kom i gang fra 1876, gikk et flertall.i-<strong>Våle</strong> kommunestyre<br />

inn for at man skulle forsøke å få skolen til <strong>Våle</strong>, men man kunne ikke<br />

skaffe egnede lokaler. I 1877 forelå det en plan om å legge skolen til Valtersborg,<br />

men dette fant kommunestyret «uhensiktsmessig», fordi skolen kom til å ligge<br />

helt i utkanten av kommunen. I de følgende år svarte <strong>Våle</strong> negativt <strong>på</strong> tilbud om<br />

skole, under henvisning til at man ikke kunne skaffe lokale. I 1882 het det i tillegg:<br />

«ligesom man også tror at det er få inden herredet som føler trang til opptagelse<br />

i skolen, hvorfor man også denne gang ikke kan mottage tilbudet. »<br />

Nei, bøndene i <strong>Våle</strong> kommunestyre var ikke blant dem som ivret for opplysning.<br />

Det var sognepresten og lærerne som i første rekke gikk inn for utvidet<br />

skoleundervisning. I 1886 var det lærer Strandnes som tok et initiativ og presset<br />

<strong>på</strong> for å få amtskoIen til <strong>Våle</strong>. Tilslutt vedtok kommunestyret med 9 mot 5<br />

stemmer at man skulle ta imot amtskoIen, og den ble da lagt til Siltvedt. Her ble<br />

det da over to år holdt to kurs for gutter og to kurs for jenter, men siden kom<br />

ikke amtskoIen til <strong>Våle</strong> før 1905.<br />

Betingelsene for å bli opptatt ved amtskoIene, var at eleven var konfirmert og<br />

kune lese med «nogenlunde ferdighet», regne de fire regningsartene med benevnte<br />

og ubenevnte tall og skrive en leselig håndskrift. Alle som var konfirmert kunne<br />

ikke dette <strong>på</strong> denne tiden, og derfor ble det holdt en opptaksprøve. Ved amtsko­<br />

Ien fikk elevene undervisning i geografi, historie og naturkunnskap ved siden av<br />

tradisjonelle fag som kristendomskunnskap og regning.<br />

Da amtskoIen kom til <strong>Våle</strong> var det ennå mange personer i bygda som ikke<br />

kunne tegne sitt navn, særlig blant kvinnene. For mennene hadde det etterhvert<br />

blitt en æressak å kunne undertegne med egen hånd. Det var ikke slik ved begynnelsen<br />

av hundreåret da man ofte undertegnet kontrakter og lignende bare ved å<br />

sette sin signet i et segl. Da kommunestyret i <strong>Våle</strong> begynte sin virksomhet i 1838,<br />

het det at samtlige representanter skulle undertegne protokollen. Dette ble ofte<br />

gjort <strong>på</strong> den måten at de som kunne tegne sitt navn underskrev med egen hånd,<br />

og så skreven av disse navnene <strong>på</strong> de øvrige representantene, uten at de ble<br />

anmerket noe om «ført» eller «<strong>på</strong>holden penn». Navnene ble da ofte skrevet <strong>på</strong><br />

forskjellige måter. Således fikk Peder Gjerpe i 1840-åra sitt navn skrevet <strong>på</strong> tre<br />

forskjellige måter: Gjerpe, Hjerpe og Jerpe.<br />

Etter 1850 blir det i de fleste tilfelle anmerket hvis det ikke er egenhendig<br />

182<br />

underskrift, men nå ser vi at nesten alle som blir valgt inn i kommunestyret lærer<br />

seg så mye håndskrift at de kan underskrive en protokoll. Etterat Guttorm Lefsker<br />

ble valgt inn i kommunestyret i 1864, ble hans navn de to første åra tegnet<br />

av andre, men så begynner han selv å undertegne i godt leselig håndskrift: Guttorm<br />

Lebsager.<br />

Almueboksamlingen<br />

Ved midten av 1800-tallet var det altså mange i <strong>Våle</strong> som ikke kunne skrive, og<br />

sikkert også en del som ikke kunne lese håndskrift. Vi kan derimot gå ut fra at<br />

så å si alle hadde lært å lese trykte bokstaver. Men hvilke muligheter hadde de til<br />

å få lesestoff?<br />

I skiftene ser vi at mange hadde en salmebok og en huspostil eller en bibel i<br />

huset, men det var nesten ingen som hadde noe lesestoff ut over dette. Det var<br />

imidlertid et leseselskap igang i <strong>Våle</strong> før 1850. Det fremgår blant annet aven<br />

katalog «Over bøgerne i Vaale Leseselskab». Katalogen som ligger i Kalsrudarkivet,<br />

er ikke datert, men blant de bøker som er nevnt finner vi boka «Patriotiske<br />

Handlinger», og det står at den er en gave fra sogneprest Dop, som forlot bygda<br />

i 1849. I 1855 finner vi for første gal)g en «Almueboksamling» omtalt i kommunestyret,<br />

og det fremgår da at denne er en fortsettelse av et tidligere leseselskap<br />

i bygda. Det het da at det var en underbalanse i Almueboksamlingen, og det ble<br />

besluttet å bevilge et beløp <strong>på</strong> 30 spd. som skulle utbetales fra «Kornmagasinets<br />

Fond.»<br />

Katalogen over bøkene i det gamle leseselskapet viser ialt 65 bøker, vesentlig<br />

andaktslitteratur, men også en del andre bøker. Boka «Advarsel mod Drikfældighed»,<br />

var en gave fra Lars Bettum. Her var også «Vinterblommer» av Wergeland,<br />

«Staals Visdomsbog, Nationale Fortællinger, Syv Aar i Nord Grønland», et par<br />

billedbøker for barn ved siden av kjente andagtsbøker. Katalogen inneholdt også<br />

en årgang av Skillingmagasinet, og det var en gave fra klokkeren Lars Christophersen<br />

Hauge.<br />

Interessen for lesning synes imidlertid ikke å ha vært særlig stor. Etterat kommunestyret<br />

i 1855 dekket et underskudd ved boksamlingen, gikk det mange år før<br />

kommunestyret viste boksamlingen noen oppmerksomhet. Men bøkene kom<br />

man likevel ikke helt utenom. I 1861 sendte amtamannen fem bøker opp til<br />

kommunestyret i <strong>Våle</strong>, og disse skulle utdeles etter «beste skjønn». Det gjaldt<br />

først to eksemplarer av «Lambrechts Veileder i Husdyrstell» som skulle deles ut<br />

til


skrev Christophersen en ny søknad med<br />

de samme opplysninger og argumenter, og<br />

også denne gangen fikk han sogneprestens<br />

beste anbefalinger. Nå var det ikke greven,<br />

men biskopen som skulle ansette klokkere,<br />

og læreren fra <strong>Våle</strong> gikk til fots inn<br />

til Kristiania og overleverte personlig sin<br />

søknad til biskop Bech. Han ble da også<br />

ansatt som klokker, men den andre læreren,<br />

Syvert Sjuisen, skulle forrette sangen<br />

mot å få en del av klokkerens inntekter.<br />

Lars Kristoffersen kom til å virke som<br />

klokker i <strong>Våle</strong> i 37 år, og da han sluttet,<br />

satt han i meget gode økonomiske kår.<br />

Han ble forøvrig en høyt respektert personlighet<br />

i bygda.<br />

Den tidligere nevnte læreren Hans<br />

Olsen, som forøvrig ble Lars Cristophersens<br />

svigersønn, brukte også dårlig økonomi<br />

som et argument da han søkte stillingen<br />

som kirkesanger i Undrumsdal i<br />

1859: « ... Da min lønn som omgangs­<br />

Lærer og klokker Lars Christophersen<br />

Hauge var også kommunens fønte herredskasserer<br />

fra 1838.<br />

skolelærer meget knapt angiver det fornødne for en families underhold, vilde<br />

indtægterne av den omsøkte post, om den måtte forundes meg, bidrage meget til<br />

at hindre meg fra trykkende næringssorger», skrev han. Hans Olsen som overtok<br />

gården og navnet Solerød, kom til å virke som kirkesanger i 29 år. Sogneprest<br />

Elstrand skrev om ham i 1875 at han ikke hadde noen seminaristutdannelse, «men<br />

han er en sedelig mand der gjør seg flid med sin skole og arbeider trofast med det<br />

pund han har.» I 1889 feiret Hans Olsen Solerød 50-årsjubileum som lærer, og<br />

han ble da sterkt hyllet for sin virksomhet både som lærer og kirkesanger. Det ble<br />

holdt en rekke taler, og jubilanten ble overrakt gaver fra lærerkollegaer, fra skolebarna,<br />

og fra menigheten, som ifølge Holmestrandsposten gav ham en «tobakspipe».<br />

Forøvrig fikk han flere vakre gjenstander i sølv.<br />

Den første seminarist i <strong>Våle</strong> var Christen Hansen, som ble født <strong>på</strong> Råen i<br />

Undrumsdal i 1814. I 1831 begynte han som omgangsskolelærer i hjembygda,<br />

men i 1836 reiste han til Asker Seminar hvor han ble uteksaminert i 1838. Han<br />

fortsatte som lærer i <strong>Våle</strong>, og han ble en av dem som hjalp Lars Cristophersen med<br />

sangen, inntil han selv overtok kirkesangerembete i 1860. Christen Hansen ble<br />

186<br />

ordfører og en av de mest fremtredende personer i <strong>Våle</strong> i sin tid. (se <strong>Våle</strong> I side<br />

254) .<br />

Flere av de lærerne som ble ansatt i <strong>Våle</strong> <strong>på</strong> 1800-tallet, kom til å virke i kort<br />

tid før de søkte lærerposter andre steder. Blant dem som ble bofast og virket i<br />

lengre tid var Østfoldingen Peder Laurits Wang. Han var opprinnelig salmaker,<br />

og han hadde ingen spesiell utdannelse som lærer da han fikk en lærerjobb i Idd<br />

i 1849. I 1852 ble han ansatt som lærer i <strong>Våle</strong>, og her virket han til han gikk av<br />

som pensjonist i 1883. De attestene han fikk som lærer forteller litt om utviklingen<br />

og om kravene som etter hvert ble større. Vi har tidligere sett at Wang få år<br />

etter at han ble ansatt, fikk attest som «vel skikket og meget duelig». Siden fikk<br />

han flere ganger attest som en «duelig lærer», men da biskopen visiterte <strong>Våle</strong> i<br />

1875, fikk Wang følgende attest: «Ikke ubrukbar».<br />

Sosiale forhold<br />

Husmenn og tjenere<br />

Vi har tidligere sett at <strong>Våle</strong> over hele 1800-tallet var en av de mest velstående<br />

landkommuner i Vestfold. Nå skal vi se litt nærmere <strong>på</strong> hvorledes denne velstand<br />

var fordelt, og hvorledes de delte mellom seg det de hadde å leve av.<br />

I 1875 skrev sogneprest Elstrand blant annet om menighetstilstanden i <strong>Våle</strong>:<br />

«Folket er i høy grad vindskibeligt, tarveligt og flittigt, og derfor i regelen velstående<br />

uden at der findes no gen kaxer iblandt dem, hverken i rikdom eller dannelse».<br />

- Altså: De holdt god orden, de var flinke, nøysomme og flittige, og derfor<br />

velstående. -«I regelen», sier presten, og dermed åpner han også for unntagelser.<br />

På den annen side gir han ikke plass til kaxer eller meget rike folk. Det ville<br />

antagelig de fattigste i bygda ha gjort om de skulle ha gitt uttrykk for sin oppfatning,<br />

for de som hadde mest, var meget rike i forhold til dem.<br />

Om vi undersøker forholdet nærmere, kommer vi likevel til at sognepresten gir<br />

et interessant og noenlunde riktig bilde av de sosiale forhold i <strong>Våle</strong> <strong>på</strong> den tiden.<br />

Lensmann Ringdal gir uttrykk for noe av det samme i sin beretning for fem-året<br />

1861-65 når han skriver: «<strong>Våle</strong> har et jevnt økonomisk velvære og står over de<br />

fleste andre bygder i amtet».<br />

Nesten alle de som levde her, hadde sitt utkomme fra jorda og skogen innenfor<br />

prestegjeldets grenser. I dette lå det som var av velstand. Det skulle dekke skatter<br />

187


ige. Mange av de øvrige innflytterne kom for «at ærnære seg ved arbeide». Det<br />

var da helst anleggsarbeidere, men noen av dem tok arbeid <strong>på</strong> gårdene som «daglønnere».<br />

Fra Sverige kom det ialt 49 som søkte arbeid i <strong>Våle</strong> den nevnte periode.<br />

Først <strong>på</strong> 1800-tallet var tjenerlønnen høyst forskjellig, og den var i sterk grad<br />

avhengig av husbondens hjertelag. Etter hvert kom man fram til noenlunde faste<br />

årslønner for tjenere, og i 1880-åra var den gjennomsnittlige årslønn for en tjenestegutt<br />

i <strong>Våle</strong> 180 kroner, mens tjenestejentene fikk 85 kroner i året. Dette var<br />

da kontant lønn i tillegg til kost og losji. For sin årslønn kunne tjenestegutten<br />

kjøpe to kuer, men det ble ikke nok til en hest som i 1880-åra kostet omkring 300<br />

kroner.<br />

Vi vet ikke hvor mange fridager tjenerne fikk i løpet av året, men vi vet hvorledes<br />

bøndene i <strong>Våle</strong> kommunestyre så <strong>på</strong> dette forholdet så seint som i 1901. Da<br />

fikk kommunestyret anledning til å uttale seg om et forslag til ny «Tyendelovgivning»,<br />

og dette angikk i høy grad tjenestefolkenes fritid. I <strong>Våle</strong> kommunestyre<br />

var det full enighet om at man ville gå imot lovbefalt fritid. Når det gjaldt arbeidsdagens<br />

lengde, heter det i vedtaket fra <strong>Våle</strong>: «Man vil anbefale at arbeidet som<br />

regel bør slutte klokken 9 aften, dog bør tjeneren ikke efter denne tid forlate huset<br />

uten husbondens tilladelse». Og når det gjaldt ferier, ble det fattet følgende vedtak:<br />

«Ferien bør ikke settes lenger enn til 7 dager årlig.» Dette ble vedtatt mot to<br />

stemmer. De to gikk inn for følgende tekst: «Lenger sammenhengende ferie kan<br />

man ikke anbefale, dog bør tjenere ha minst 14 dagers fritid til forskjellige<br />

tider i året, herunder medregnet søndager, helligdager og halvhelligdager. »<br />

I kommunestyret ble det ganske sikkert fremholdt det som ble sagt så ofte <strong>på</strong><br />

den tiden; lediggang er roten til alt ondt, men bøndene var naturligvis også sterkt<br />

interessert i å få mest mulig nytte av sin arbeidskraft. Nesten alle de 32 representantene<br />

i kommunestyret var bønder, og tilsammen var det 227 tjenere i kommunen,<br />

hvorav 163 var direkte tilknyttet jordbruket. Omtrent like mange hjemmeværende<br />

barn arbeidet i samme næring. I tillegg var det 63 daglønnede jordbruksarbeidere.<br />

Fattiglemmene<br />

Etter 1814 var det fortsatt en oppnevnt kommisjon som hadde ansvaret for de<br />

fattige. Presten var formann i kommisjonen, han var også sekretær, kasserer og<br />

regnskapsfører, og i praksis ble det ofte han som ordnet med «bortakkordering»<br />

og legd. Når et fattigbarn skulle settes ut til oppfostring, ble dette gjort kjent <strong>på</strong><br />

kirkebakken etter gudstjenesten, og siden foregikk bortakkorderingen som gikk<br />

ut <strong>på</strong> at den som kom med det rimeligste budet, fikk barnet. Noen av disse barna<br />

190<br />

kunne få det godt, og ingen behøvde å få det direkte vondt hvis presten, eller<br />

andre ansvarlige, sørget for at barna fikk det de hadde krav <strong>på</strong> ifølge loven. Noen<br />

syke og sengeliggende ble også satt bort for betaling, mens andre vandret omkring<br />

i legd. Forøvrig fikk alle som ikke klarte å forsørge seg selv, litt hjelp. Regnskapet<br />

for 1816 viser at det i tillegg til naturalytelser ble utbetalt 616 riksbankdaler til de<br />

fattige i <strong>Våle</strong>.<br />

Fra 1838 ble ansvaret for de fattige fordelt <strong>på</strong> flere personer, idet den tidligere<br />

fattigkommisjon da ble slått sammen med det nyvalgte formannskapet under<br />

betegnelsen «Det kombinerede formannskab ». Ordføreren som fra nå av skulle<br />

være bygdas fremste personlighet, ble medlem av dette, mens presten skulle være<br />

selvskreven formann.<br />

I 1845 fikk vi den første virkelige lov for fattigomsorg som gjaldt hele landet.<br />

«Det kombinerede formandskab» skulle nå avløses aven fattigkommisjon, og<br />

denne skulle bestå av så mange medlemmer som kommunestyret bestemte. Denne<br />

kommisjon skulle ifølge loven «bestemme den forsørgelsesbyrde der <strong>på</strong> ethvert<br />

sted bliver at anvende efter de fattiges trang og stilling, samt andre forhåndeværende<br />

omstendigheder». De fattige skulle inndeles i tre klasser. Til første klasse<br />

hørte de som <strong>på</strong> grunn av sykdom, alder eller legemsfeil ikke kunne erverve noe<br />

ved egen hjelp. I annen klasse kom fattige og foreldreløse barn, og i tredje klasse<br />

de som kunne erverve noe, men ikke det nødvendige til livets opphold. I <strong>Våle</strong><br />

besluttet kommunestyret å velge 8 personer til kommisjonen, og to av disse skulle<br />

velges fra annekset. Presten var fortsatt selvskreven formann.<br />

Fra 1838 ble det nok noe bedre orden <strong>på</strong> fattigstellet i <strong>Våle</strong> enn det hadde vært<br />

tidligere. Man begynte blant annet å føre en ny protokoll med fyldige referater<br />

fra møtene, og man besluttet at det skulle holdes faste møter hvert «fjerdingår».<br />

Det ble også gjort, men de fattige fikk det neppe noe bedre enn tidligere. Ifølge<br />

formannskapslovene var nå flere av bygdas bønder kommet med i styret, og de<br />

synes å ha vært vel så flinke til å spare som presten hadde vært tidligere. Hvert<br />

enkelt tilfelle ble grundigere vurdert, og under en av de første sakene i 1838 står<br />

det for eksempel: «Birte Madsdatter Bagstevold indtræder i fast lægd med mindre<br />

hun for billig betaling kan blive borttinget». Og flere ganger ble det understreket<br />

at betalingen for barn som var satt bort, skulle opphøre øyeblikkelig i tilfelle<br />

vedkommende slapp fram til konfirmasjon. Da kunne vedkommende tjene sitt<br />

eget brød. I 1848 gjaldt dette for eksempel Thorvald Christensen, som var hos<br />

Christen Klevjer for 13 spd. i året. For yngre barn måtte det betales mer, fordi<br />

de ikke kunne utføre så mye arbeid, og Peder Fossan fikk således 15 spd. for<br />

niårige Peder Olsen, mens Christen Bagstevold fikk 16 spd. for Hans Lefsaker,<br />

som kun var 6 år.<br />

191


Foruten legdslemmer og barn som ble satt bort, var det i 1848 45 personer som<br />

fikk hjelp av fattigkassen. Noen få fikk kontante penger, andre fikk naturalier som<br />

bestod av mjøl, klær eller sko, mens enkelte kunne bli tildelt helt spesielle ting<br />

som de trengte. Fattigkommisjonen hadde et større lager av strie og vadmel, og<br />

ofte ble det delt ut tre alen strie til ei skjorte eller fire alen vadmel til ei trøye. Det<br />

siste var da et ytterplagg. Av og til betalte fattigkommisjonen en apotekerregning,<br />

eller man besluttet å garantere honorar til amtsfysikusen for personer som skulle<br />

«helbredes <strong>på</strong> fattigkassens regning».<br />

De humanitære strømninger ved midten av hundreåret, førte til en ny fattiglov<br />

alt i 1863. Sognepresten skulle ikke lenger være selvskreven formann, men han<br />

skulle fortsatt være medlem av kommisjonen. I mange prestegjeld ble presten<br />

likevel valgt til formann, men i <strong>Våle</strong> var sognepresten antagelig ikke interessert,<br />

idet kommisjonen enstemmig valgte proprietær Nicolay Møller <strong>på</strong> Fossan til<br />

formann i fattigkommisjonen. Sognepresten ble likevel en sentral person i fattigstellet,<br />

fordi han fikk fullmakt til å rekvirere lege og ordne med medisiner til<br />

trengende. Han skulle også bevilge og anvise midler til dem av kallets trengende<br />

som hadde behov for ekstraordinær hjelp før ordinært møte skulle holdes. Alt<br />

dette skulle dog skje i samråd med et av medlemmene i fattigkommisjonen.<br />

Loven av 1863 krevde i det hele en mere human og hensynsfull behandling<br />

av de fattige. De ansvarlige i <strong>Våle</strong> kunne likevel ikke helt glemme den gamle<br />

forordningen fra 1741, der tukt og fattigomsorg hang nøye sammen. Vi har et<br />

typisk eksempel <strong>på</strong> dette fra 1881, da fattigkommisjonen i <strong>Våle</strong> foreslo for kommunestyret<br />

at jenter som fikk barn utenfor ekteskap, og som selv ikke kunne<br />

forsørge barnet, skulle sendes <strong>på</strong> omgangslegd, istedenfor å få direkte hjelp. Det<br />

vil si at jenta måtte vandre fra gård til gård, og få opphold for seg og barnet mot<br />

å utføre noe arbeid. - «Ved denne fremgangsmåte kan utugten muligens forebygges<br />

», het det i kommisjonens forslag. I kommunestyrereferatet heter det at man<br />

i lengre tid «har dvelet ved det indsendte andragende fra fattigkommisjonen », men<br />

mot tre stemmer vedtok kommunestyret at «omgangs-legd for sådanne piger<br />

iverksettes».<br />

De tre som stemte mot var Hans J. Rye, Lars Hansen Fossås og Anders Kristian<br />

Nyerød. Den siste forlangte også en protokolltilførsel hvor det blant annet<br />

het: «Jeg kunne ikke give min stemme til den tagne beslutning om at lade ugifte<br />

mødre forsørges ved omgangslegd, dels fordi jeg nærer sterk tvil om denne foranstaltning<br />

vil virke til sedelighedens fremme, og dels fordi jeg selv mener at det<br />

ikke er overenstemmende med loven at sende de små børn, der jo måtte følge<br />

mødrene, i sådan omgjengelse.»<br />

I 1902 vedtok <strong>Våle</strong> kommunestyre en ny plan for «Fattigforsørgelsen i <strong>Våle</strong> ».<br />

192<br />

Forslaget til planen var utarbeidet av fattigkommisjonen under ledelse av Hans<br />

Torp. Under en paragraf som gjaldt «bortsatte fattige », foreslo kommisjonen<br />

følgende: «Den fattige må behandles forsvarlig, legemlig straff må ikke anvendes. »<br />

Kommunestyret vedtok enstemmig at de fattige måtte behandles forsvarlig, men<br />

man ville ha anledning til å kunne benytte legemlig straff, og derfor ble den siste<br />

setningen i kommisjonens forslag sløyfet. Det het videre at «De trengende har at<br />

vise samme lydighed mot sine forsørgere som en tjener mot sin husbond og<br />

udføre det arbeid som de formår».<br />

I en annen paragraf som ble vedtatt i 1902, het det: «Ved børns bortsettelse<br />

tages hensyn til foreldrenes religiøse bekjendelse. » Dette ble nødvendig i <strong>Våle</strong> av<br />

helt spesielle grunner. Etter at Den jarlsbergske frimenighet ble stiftet i 1872,<br />

hendte det nemlig flere ganger at foreldre som tilhørte frimenigheten, tok imot<br />

fosterbarn fra andre <strong>nett</strong>opp i den hensikt å få oppdratt dem i menighetens skoler.<br />

Og dette førte flere ganger til tragiske omstendigheter. I 1879 måtte således politiet<br />

gripe inn for å flytte barn fra fosterforeldre. Det skjedde <strong>på</strong> Ofigstad, som<br />

senere ble kalt Fegstad, der Carl Ofigstad i 1873 var blitt gift med enken Bredine<br />

Marie Christensdatter. Hun hadde to barn og fikk sitt tredje med Carl. I 1877<br />

døde Bredine, og hennes to første barn ble i kjødelig forstand foreldreløse. De<br />

hadde likevel en stefar, og han tok seg av barna og opptrådte som barnas far. Han<br />

tilhørte frimenigheten og sendte barna i frimenighetens skole.<br />

Sognepresten i <strong>Våle</strong> var kjent med at barnas rette foreldre hadde tilhørt statskirken.<br />

Han gikk derfor til stefaren og forlangte at han skulle sende barna i den<br />

offentlige skole, men stefaren nektet. Sognepresten henvendte seg først til fogden<br />

og ba om hjelp til å få barna utlevert, men fogden erklærte at han ikke så seg<br />

berettiget til å gripe inn. Sognepresten skrev så til biskopen som heller ikke følte<br />

seg sikker i denne saken. Det ble Kirkedepartementet og Justisdepartementet som<br />

måtte ta seg av det hele, og begge departementene uttalte tilslutt at det var anledning<br />

til å kreve politiets hjelp for å få barna utlevert. I Kirkedepartementet la man<br />

forøvrig til: «Fogden bør ikke vegre seg for at gribe ind i denne sak. » Så ble barna<br />

hentet av politiet og bortsatt til fosterforeldre som tilhørte statskirken. Siden<br />

hendte det et par ganger at medlemmer av frimenigheten tok imot fosterbarn uten<br />

betaling for å få anledning til å oppdra dem etter sine egne ønsker. Planen fra 1902<br />

satte en stopper for dette, men samtidig viste den også toleranse mot frimenighetens<br />

medlemmer idet deres barn heller ikke kunne settes bort til fosterforeldre<br />

som var medlemmer av statskirken. Dette ble imidlertid aldri aktuelt fordi frimenighetens<br />

medlemmer sørget for sine egne barn slik at fattigkommisjonen aldri<br />

fikk noe med disse barna å gjøre.<br />

Både fattigkommisjonens medlemmer og andre var stadig <strong>på</strong> vakt mot frem-<br />

13. <strong>Våle</strong> bygdebok bnd. III 193


mede personer som kanskje ikke kunne klare seg selv, slik at de ble til byrde for<br />

kommisjonen. I 1854 forlangte bøndene i annekset at Undrumsdal ble skilt ut som<br />

eget fattigdistrikt, idet man mente at ytelsene til fattigomsorgen herfra var langt<br />

større enn det man fikk igjen. Dessuten ble det hevdet at man i Undrumsdal hadde<br />

bedre anledning til å føre kontroll med fremmede personer som slo seg ned, enn<br />

man hadde i hovedsognet. Dette skapte stor diskusjon i kommunestyret, hvor<br />

hovedsognets representanter med sitt flertall hindret en deling.<br />

Problemet med innflyttere og omstreifende tiggere var ikke så stort i <strong>Våle</strong> <strong>på</strong><br />

1800-tallet som det hadde vært i det foregående hundreåret, da bygdevekteren<br />

hadde mye å gjøre. En lang periode etter 1840-åra var det ingen bygdevekter i<br />

<strong>Våle</strong>, men i 1883 besluttet kommunestyret at det igjen skulle ansettes en bygdevekter.<br />

Det het da at «følger av omstreifere idelig tiltager». Johan S. Kjær ble<br />

ansatt som bygdevekter med en fast årslønn <strong>på</strong> 200 kroner, og foruten å jage<br />

uønskede personer ut av bygda, skulle han også fra 1884 anmelde alle som hadde<br />

hund, slik at man kunne føre bedre kontroll med hundeskatten.<br />

Det var stadig tiggere omkring <strong>på</strong> bygda, og kommunestyret var ikke fornøyd<br />

med bygdevekterens jobb. I 1888 ble saken diskutert og bygdevekteren fikk<br />

<strong>på</strong>legg om å gå «mere stadig og jevnt omkring». Dessuten skulle han heretter<br />

bringe med seg ei bok hvor han fikk oppsitternes underskrifter for sine passeringer.<br />

Kommunestyret fulgte stadig med, og i 1892 ble bygdevekteren avskjediget<br />

fordi han


kontrakt fordi hun overlot ham en pantobligasjon <strong>på</strong> kr. 4400,- som hun hadde<br />

tilgode av sakfører Sørensen. Dette var i 1891, og moren, Maren Ols datter, var<br />

enke etter Mathias Christoffersen <strong>på</strong> østre Hjelmtvedt. Han var en velstående<br />

mann, og han var blant de fremste tillitsvalgte personer i bygda. I oppholdskontrakten<br />

som fruen sikret seg for panteobligasjonen het det at hun skulle ha opphold<br />

«således som hun efter sine livsvaner bør have det».<br />

Prest og almue<br />

Det var knapt et menneske i bygda som ikke kom i personlig kontakt med<br />

sognepresten. De fleste møtte ham som prest og sjelesørger i en tid da det nærmest<br />

var en plikt å søke kirken. Mange møtte ham som formann i skolekommisjonen,<br />

idet han ofte måtte snakke ut med skolebarn eller deres foresatte. Andre møtte<br />

ham som formann i fattigkommisjonen, der han en tid også virket både som<br />

sekretær og kasserer samtidig som han ordnet med bortsatte barn, legdslemmer<br />

og andre fattige. Presten var også selvskreven formann i det første almuebiblioteket,<br />

og han møtte som mekler i hjem hvor det oppstod stridigheter innen<br />

familien. Han fikk i det hele stor makt og myndighet, og han var ofte både fryktet<br />

og respektert aven underdanig almue.<br />

Men det hendte også at almuen ikke viste den underdanighet som presten<br />

kunne ønske. Det kunne skyldes religiøse brytninger som førte til brudd med den<br />

lære presten forkynte, eller almuen kunne sette seg opp mot sin prest fordi de<br />

følte at han tiltok seg for stor myndighet. - Det finnes flere eksempler fra <strong>Våle</strong>.<br />

Sogneprest Elstrand fikk i sterk grad føle almuens opposisjon da en større del av<br />

hans menighet brøt ut og dannet Den jarlsbergske frimenighet. (Se side 227).<br />

Elstrand synes forøvrig å ha vært en prest som stort sett hadde bygdefolkets<br />

tillit, men heller ikke dem som ble stående i statskirken, viste sognepresten den<br />

imøtekommenhet han forlangte. Det gjaldt blant andre samtlige medlemmer av<br />

kommunestyret som i 1884 avslo å betale en regning han presenterte for kommunen.<br />

Kommunen hadde nemlig plikt til å vedlikeholde stallen i prestegården,<br />

men presten hadde likevel flere ganger foretatt mindre reparasjoner og betalt av<br />

egen pung. Dette gjorde han kommunestyret oppmerksom <strong>på</strong>, da han nå forlangte<br />

å få refundert en regning <strong>på</strong> 65 kroner for nye vannledningsrør inn til stallen, «da<br />

de gamle trerør ikke lenger var tjenlige». Kommunestyret svarte ganske frekt at<br />

regningen ikke kunne bli refundert, fordi presten ikke hadde innhentet kommunens<br />

samtykke før han gikk igang med arbeidet. Det ser ut til at sognepresten har<br />

godtatt dette uten videre forføyninger.<br />

196<br />

Så medgjørlig var ikke Elstrands etterfølger, prost Frederik Schiørn. Han kom<br />

hit i en tid da mange folk i bygda stod i sterk opposisjon til embetsmennene og<br />

den autoritære styreform de representerte, og han hadde selv vokst opp i et<br />

embetsmannsmiljø. Han var kunnskapsrik og meget dyktig <strong>på</strong> flere måter, men<br />

han forlangte uten videre almuens respekt, høflighet og underdanighet. Han fikk<br />

det likevel ikke slik han ville, og så kom han til å beskylde fremtredende personer<br />

i bygda for uhøflighet, vrangvillighet og i det hele liten respekt for presten. Flere<br />

av de episodene som utspant seg, er typiske for sin tid, og de forteller noe både<br />

om presten og om almuen.<br />

Etterat Schiørn kom til <strong>Våle</strong> i 1883 gikk han straks i gang med å foreslå enkelte<br />

forandringer og forbedringer, og så lenge det ikke kostet ekstra bevilgninger fikk<br />

han gjennomført noe. Men i 1887 foreslo han for sognestyret i <strong>Våle</strong> at det skulle<br />

bygges en hestestall ved <strong>Våle</strong> kirke. Sognestyret svarte presten at det fikk bli en<br />

privatsak for de kirkes økende, som hadde behov for stallplass til sin hest. Schiørn<br />

gjorde et nytt forsøk samme år ved å foreslå at det skulle oppnevnes en komite<br />

som skulle vurdere hvorvidt det ville være hensiktsmessig med en slik stall, men<br />

sognestyret ville ikke oppnevne noen komite. I 1888 fikk presten bankens forstanderskap<br />

til å innhente Departementets tillatelse til å benytte penger av bankens<br />

fond til stall ved kirken. - Og så skulle saken være grei! Men et flertall i sognestyret<br />

mente at penger fra bankens fond kunne brukes til bedre formål, og de gikk<br />

ikke med <strong>på</strong> dette. I enda en henstilling i 1891 skrev Schiørn at en stall ved<br />

kirken «ville være gavnlig både for hestene og menneskene, ligesom den ville tjene<br />

til å øke kirkesøkningen». Men enda en gang ble saken utsatt.<br />

I 1896 skrev Schiørn til kommunestyret og ba om en attest for sin virksomhet<br />

som sogneprest i <strong>Våle</strong>. Det ble en debatt i kommunestyret om hvorvidt man<br />

skulle utstede noen attest eller ikke, men med 10 mot 6 stemmer vedtok man å<br />

etterkomme anmodningen. Det ble da utformet et forslag til en attest som man<br />

håpet at alle ville skrive under, og den fikk følgende utforming: «I disse 13 år har<br />

han vist seg som en tro og flittig ordets forkynner både i og utenfor kirken, samt<br />

derhos besøgt syge og døende i stor utstrekning uten persons anseelse. » Dette ble<br />

vedtatt mot en stemme, som tilhørte A. K. Nyerød. Han forlangte protokolltilførsel<br />

hvor han gjorde det klart at han ikke ville være med <strong>på</strong> å «ud tale no gen tillid<br />

til sognepresten».<br />

Tre år senere - i 1899 - skrev sogneprest Schiørn: «Jeg vil nødig have mere end<br />

høyst fornødent at bestille med folk der viser sådan vrangvillighed og uhøflighed<br />

mot meg som <strong>Våle</strong> sognestyre har vist i denne sak.» Det var sterke ord fra en<br />

sogneprest mot en ordfører og 11 kommunestyrerepresentanter, som tross alt<br />

hadde fått bygdefolkets tillit, og etter dette ville han neppe ha fått den attest han<br />

197


ligasjon til Erik. Det dreiet seg ikke om småtterier. Pantobligasjonen lød <strong>på</strong> 800<br />

spd.<br />

Enkelte ganger ble det holdt ekstra møter i forlikelseskommisjonen utenom de<br />

vanlige månedsmøter, og formannen kunne da innkalle partene til å møte i sitt<br />

hjem. Skipsreder Ihlen ordnet det slik i 1817 da han innkalte ektefolkene Knud<br />

Gulbrandsen og Giertrud Pedersatter <strong>på</strong> Haugen til å møte <strong>på</strong> Snekkestad i anledning<br />

«den imellom dem i flere år værende uenighet». De hadde tidligere møtt<br />

i kommisjonen og gjort forsøk <strong>på</strong> å leve sammen, men nå gikk det ikke lenger,<br />

og Ihlen anbefalte en søknad om «allernådigste tillatelse til at blive adskilte fra<br />

bord og seng».<br />

Det hendte flere ganger at forlikskommisjonen ordnet opp i forbindelse med<br />

en skilsmisse, men slikt forekom ikke ofte. Kommisjonen ordnet også forlik når<br />

det gjaldt oppfostringsbidrag til såkalte uekte barn. I 1824 ble således pottemakersvennen<br />

Christopher Antoni Røgeberg <strong>på</strong> Snekkestad stevnet, og han møtte<br />

piken Else Christensdatter som han hadde et barn med. Hun møtte med vergemed<br />

sin stefar Sven Hansen, og disse tre ble forlikte om at pottemakersvennen<br />

skulle betale henne 7 spd. årlig i de første 10 år som barnet lever, og hvis barnet<br />

kom til å leve lenger skulle han betale 5 spd. årlig inntil barnet ble 15 år.<br />

Kriminelle saker gikk direkte til tinget og ble avgjort der. Under sommertinget<br />

<strong>på</strong> Rostad i 1814 stod Michel Gulbrandsen tiltalt for fjerde gangs tyveri, og han<br />

ble dømt til livsvarig straffarbeid <strong>på</strong> Akershus, samtidig som han skulle brennemerkes.<br />

Han var den siste fra <strong>Våle</strong> som fikk dom om brennemerke i sin panne.<br />

Ved lov av 25. okt. 1815 ble alle lemlestelsesstraffer avskaffet, deriblant brennemerke<br />

- «uden at nogen anden straff settes istedenfor samme». Den samme loven<br />

stadfestet en kongelig forordning fra 1791 som gikk ut <strong>på</strong> at henrettelse med sverd<br />

heretter skulle avskaffes. Nå skulle det kun skje med øks. Dermed opphevet man<br />

den indoktrinerte forskjell som lå i dette at det var mindre ærefullt å bli halshugget<br />

med øks som med sverd.<br />

Også etter 1814 ble det avsagt dødsdommer i <strong>Våle</strong>, men ingen av dem ble<br />

fullbyrdet. I 1849 ble Andreas Christophersen fra Nordre KIev i Holmestrand<br />

dømt til 3 års tukthusstraff for simpelt tyveri. Mot slutten av sin soning - 1. april<br />

1852 - innrømmet han flere forbrytelser som han ennå ikke var blitt straffet for,<br />

og han antydet blant annet at han hadde vært tilstede <strong>på</strong> Nordby i <strong>Våle</strong> sommeren<br />

1848 da Erik Halvorsen Nordby døde under noe merkelige omstendigheter. Erik<br />

var da 53 år. Han var kjent som en «drukkenbolt», og han hadde blitt idømt straff<br />

fordi han hadde mishandlet sin kone.<br />

Etter at Erik var borte hadde flere gitt uttrykk for at enken, Berthe Hansdatter,<br />

ikke hadde noen grunn til å sørge over mannens død. Hun satt da i alminnelige<br />

200<br />

gode kår <strong>på</strong> Nedre Nordby som hun eide, og hun var 43 år da hun året etter<br />

mannens død giftet seg igjen med den 21-årige tjenestegutten Mathias Andersen<br />

<strong>på</strong> Svinsland. Hun hadde vært gift med ham i 2 1/2 år da Andreas Christophersen<br />

fortalte om Eriks død. Etter dette ble Berthe og to av hennes venninner satt i<br />

arrest hos lensmannen <strong>på</strong> Syrstad.<br />

Forhørene som fulgte ut over sommeren, avslørte en grusom tragedie. Det<br />

hadde ofte vært fest og dans <strong>på</strong> Nordby, og blant dem som vanket der var Anne<br />

Christine Olsdatter og Martine Christophersdatter fra Nordre KIev i Holmestrand.<br />

(På den tiden nevnt som «Kleiva», mens skolekretsen i <strong>Våle</strong> av samme<br />

navn, het «Kleven».) Berthe oppsøkte kvinnene i Kleiva og fortalte dem at hun<br />

hadde tenkt å ta livet av sin mann, men hun ville ikke gjøre det alene, og så bød<br />

hun Anne Christine og Martine betaling hvis de ville hjelpe henne med jobben.<br />

De tre ble enige om å ta livet av mannen ved å gi ham brennevin og kvikksølv,<br />

men ingen mat. Kvikksølvet ble innkjøpt <strong>på</strong> apoteket i Holmestrand, og søndag<br />

den 30. juni, da det var dans <strong>på</strong> Nordby, begynte de kuren med brennevin og -<br />

kvikksølv. Fra den dagen ble Erik liggende syk. De ga ham mere brennevin og<br />

kvikksølv. Han fikk ikke noe mat, men litt vann


Johan Jørgensen Hundsal forteller i sine «opptegnelser» at lensmann Harboe<br />

benyttet Berthe i arbeid <strong>på</strong> gården under arrestoppholdet <strong>på</strong> Syrstad, og en gang<br />

rømte hun sin veg. Johan Jørgensen, som da var en ung gutt, var med <strong>på</strong> letingen<br />

og fant henne i skogen. Berthe ble forøvrig i arresten <strong>på</strong> Syrstad mer enn ett år<br />

før hun ble overført til Kristiania. I sogneprestens dagbokregister ser vi at han i<br />

løpet av denne tiden besøkte henne ialt 32 ganger.<br />

Da mordet <strong>på</strong> Nordby ble utført var Andreas Christophersen, som også gikk<br />

under navnet Korpen, 25 år, og hans søster Martine var 19 år. I forbindelse med<br />

forhørene het det om dem at «de var født i armod og oppdraget med den høyeste<br />

grad av likegyldighet, hvorav følgen har været en fuldkommen uvidenhed om<br />

Christendommen» .<br />

Erik <strong>på</strong> Nordby var en av tre menn som ble myrdet i <strong>Våle</strong> i løpet av 1800-tallet.<br />

Men i de to andre tilfellene ble det langt mildere reaksjoner, selv om dødsstraff<br />

for mord i Norge ikke ble opphevet før 1905. De siste dødsdommer over mordere<br />

ble fullbyrdet ved halshugging i Oslo i 1876.<br />

Blant de myrdede i <strong>Våle</strong> var skomakeren Johan Søbyholmen, som i 1846 ble<br />

funnet død med beviselige merker etter kvelning og struping. Han hadde vært i<br />

slagsmål med Kristen Jensen Sørby, som ikke nektet for å være den dreptes<br />

banemann, men han hevdet at han hadde handlet i selvforsvar mot en mann som<br />

var både større og sterkere enn ham. Begge hadde vært beruset. Kristen ble frikjent<br />

for mord både i underretten og i høyesterett - han fikk i det hele tatt ingen straff.<br />

Flere rettskyndige har siden kommentert denne dommen som noe merkelig.<br />

Det tredje mordet i <strong>Våle</strong> skjedde i 1879 <strong>på</strong> Fegstad, der det ble slagsmål mellom<br />

gårdens eier Ole Nilsen, og Hans Christensen Søndre Håkastad. De hadde turet<br />

sammen <strong>på</strong> hjemvei fra et dyreskue i Botne, og da de kom til Fegstad gjorde Hans<br />

Christensen tilnærmelser til Ole Nilsens døtre, som ikke ville ha noe med ham<br />

å gjøre. Dette utløste slagsmålet, som endte med at bonden <strong>på</strong> Fegstad slo den<br />

andre i hodet med et trestykke slik at han døde. Ole Nilsen hadde tidligere blitt<br />

straffet for overfall, og nå ble han dømt til straffarbeid <strong>på</strong> Akershus i 6 år og en<br />

måned.<br />

Ved lov av 17. mai 1848 ble flere gamle straffearter avskaffet, og dommene ble<br />

etter hvert både mildere og mere humane. De fire kvinnene fra <strong>Våle</strong> som <strong>på</strong><br />

1700-tallet ble dømt til døden, ville nå fått langt mildere dommer, og de fleste av<br />

de kvinnene som ble dømt til tukthusarbeid, ville nå ha sluppet straff. I løpet av<br />

1800-tallet finner vi bare få kvinner fra <strong>Våle</strong> som kom i konflikt med loven, og<br />

det var heller ikke mange menn som ble dømt for alvorlige forbrytelser. Nå kunne<br />

en tyv som før fikk flere års tukthus arbeid, slippe med fengsel <strong>på</strong> vann og brød<br />

over kortere tid. Vi ser for eksempel at Mathias Kristensen Sørby som stjal noen<br />

202<br />

materialer da han var med <strong>på</strong> å bygge ut kanalen i Horten, slapp med 5 dager <strong>på</strong><br />

vann og brød. Dette var i 1854. Men da den samme Mathias i 1858 ble dømt for<br />

falske opplysninger og «bedragerisk handel» etter at han hadde solgt ei ku til<br />

kjøpmann Jensen <strong>på</strong> Horten, fikk han 20 dager <strong>på</strong> vann og brød.<br />

I 1862 ble den 20-årige Thomas Thorsteinsen Bibo dømt til 8 dager <strong>på</strong> vann og<br />

brød etter at han hadde begått noen «småtyverier». Det het i dommen at vedkommende<br />

var født utenfor ekteskap og «oppdraget under uheldige omstendigheder,<br />

og røbede tidlig stor vanart, men er ikke tidligere straffet». Den slags humane<br />

hensyn fant man ikke som formildende omstendigheter tidligere, i de saker vi har<br />

sett fra <strong>Våle</strong>.<br />

Det humane syn som førte til endringer i lovverket, rettet ikke søkelyset bare<br />

mot mennesket. Vi fikk også lover som truet med straff for mishandling av dyr.<br />

Men dyra måtte nok ofte tåle ganske mye før det ble tale om straff til menneske.<br />

Vi har et eksempel fra 1862, der Anders Lorentzen Bjerke og hans sønn Anton<br />

<strong>på</strong> Bjerke i <strong>Våle</strong> ble tiltalt for dyreplageri mot gårdens hest. Anton hadde brukt<br />

hesten som «Møllehest» og kjørt mjøl fra Fossan mølle til Tønsberg, og korn<br />

tilbake til Fossan. Lasset hadde i regelen bestått av 5 tønner mjøl og like mye korn<br />

- en enkelt gang 6 tønner, innrømmet tiltalte. Han innrømmet også å ha kjørt to<br />

<strong>på</strong>følgende dager, forøvrig gjorde han turen 3 til 4 ganger i uken. Turen til<br />

Tønsberg og tilbake tok 12 timer med4 timers hvile i byen, og han hadde da kjørt<br />

hesten over tre mil. Dyrlegen som ble budsendt, konstaterte at hesten hadde flere<br />

gnagsår og han anså kjøringen som «åpenbart dyrplageri» og nektet videre kjøring.<br />

Anton satte etter dette hesten inn <strong>på</strong> stallen hos faren <strong>på</strong> Bjerke, og han fikk<br />

isteden en yngre hest til møllekjøringen. Men da tok faren den første hesten, som<br />

var mellom 18 og 20 år, i bruk foran plogen <strong>på</strong> gården. Dette ble også anmeldt,<br />

men <strong>på</strong> tross av at hesten var gammel og brøten av sår, fant retten at de tiltalte<br />

burde frifinnes, fordi ingen kunne si annet enn at hesten var i godt hold. Den var<br />

ikke utmagret, og derfor var det ifølge retten ikke bevis nok for dyreplageri. Men<br />

de tiltalte gikk ikke helt fri - de måtte betale saksomkostninger.<br />

Det var lensmennene som hadde ansvaret for arrestantene og for eventuell<br />

transport til Akershus eller andre steder, og den som lot en arrestant unnslippe<br />

ble strengt bøtelagt. I 1816 ble lensmannen i <strong>Våle</strong>, Herman Hansen Rostad, dømt<br />

til å betale 50 riksbankdaler i sølv til sognets fattigkasse, fordi han hadde vist<br />

skjødesløshet under transport av «slaven Nils Halvorsen». Denne skjødesløshet<br />

bestod i at lensmannen hadde sendt med «en løs person» som vakt, og begge rømte.<br />

Rostad fortsatte likevel som lensmann i <strong>Våle</strong> til sin død i 1849. Sønnen Hans<br />

Hermansen virket deretter som lensmann inntil cand. jur. Henrik E. W. Harboe<br />

ble ansatt i 1851. Han kjøpte gården Syrstad og bodde der inntil 1862, da han<br />

203


sluttet i <strong>Våle</strong> for å overta en lensmanns stilling i Levanger. I 1858 fikk han formannskapets<br />

attest for fremragende virke i bygda, og spesielt fordi han hadde<br />

virket som juridisk konsulent for almuen uten betaling.<br />

Da Harboe sluttet som lensmann i <strong>Våle</strong>, gjorde bygdas kirkesanger, Christen<br />

Hansen, det klart at han var interessert i å bli lensmann. Formannskapet anbefalte<br />

ham, men gjorde det samtidig klart at det var andre søkere som nok hadde større<br />

«forretningsdyktighet» enn ham. Etter dette trakk Hansen sin søknad tilbake, og<br />

formannskapet foretok nye innstillinger to ganger uten at noen av de innstilte tok<br />

stillingen. Da skrev kirkesanger Hansen til formannskapet og sa at han fortsatt var<br />

interessert i å bli lensmann. Etter dette ble han innstilt som nr. 1 både av formannskap<br />

og kommunestyre, men høyere myndigheter foretrakk en av de andre søkerne,<br />

nemlig Jacob Ringdal, som da var lensmann i Svelvik og Strørnm. Han var<br />

cand. jur. og hadde gode papirer, og formannskapet hadde uttalt at han nok var<br />

den best kvalifiserte, men at han «var en sygelig mand og måtte benytte assistent».<br />

Dette stemte nok ikke helt, for Ringdal kom til å utføre mye arbeid<br />

i <strong>Våle</strong>. Fra 1880 var Anders Christian Backe betjent hos Ringdal, og han var en<br />

tid konstituert som lensmann inntil det ble ansatt en ny mann i stillingen etter<br />

Ringdals død i 1885.<br />

Den nye lensmannen ble Kristen Svends ø fra Lunde i Telemark. Han hadde<br />

tidligere virket som lærer og fogedfullmektig. Før han sluttet som lensmann i <strong>Våle</strong><br />

i 1920, ble han tildelt borgerdådsmedaljen.<br />

Helsestellet<br />

Større velstand - bedre helse?<br />

Da <strong>Våle</strong> formannskap møttes for å velge ordfører og viseordfører i 1866, gjorde<br />

formannen, Hans Langås, oppmerksom <strong>på</strong> at han var 59 år «samt en sygelig og<br />

tunghørt mann», og at han derfor ville gå ut av formannskapet så snart han hadde<br />

fylt 60 år. På det samme møte gjorde tre av de øvrige formenn oppmerksom <strong>på</strong><br />

at de også var nær 60 år, og at de ville benytte seg av den adgang som loven<br />

hjemlet, til å gå ut av formannskapet. Dermed måtte ordførervalget utsettes inntil<br />

nytt valg <strong>på</strong> formenn var foretatt. Det var ikke uvanlig at mennene <strong>på</strong> den tiden<br />

var utslitt og preget av alderdom når de nådde 60 år. Hans Langås som var sykelig<br />

og tunghørt, levde likevel til han ble 68 år, mens de tre andre sekstiåringene som<br />

204<br />

trakk seg ut, levde ennå i mange år. Det gjaldt Christen Torp som ble 74 år, Tor<br />

Fegstad som ble 80 år og Hans H. Rostad som ble 95 år. Den gjennomsnittlige<br />

levealder i <strong>Våle</strong> var <strong>på</strong> denne tid 46,7 år. Dette tallet kommer fram når vi<br />

undersøker alderen til 409 personer som døde i perioden 1861-1870. 39 av disse<br />

døde før de ble ett år, og ytterligere 53 døde før de ble 12 år. Men 125 ble likevel<br />

over 70 år og 5 av disse over 90. De døde alle før de ble hundre år.<br />

Vi ser da at det hadde skjedd store forandringer siden vår første undersøkelse<br />

<strong>på</strong> 1700-tallet da den gjennomsnittlige levealder var 37,5 år, og 42 % av de døde<br />

var under ett år. (Se side 83) . Nå var bare 9,5 % av de døde under ett år, men i<br />

tillegg til dette ble det i samme periode registrert 29 dødfødte barn. Verre er det<br />

å se at 53 barn mellom 1 og 12 år falt bort i samme periode, uten at det forekom<br />

noen smittsomme epidemier i bygda. Den gjennomsnittlige levealder for dem som<br />

levde etter at de hadde fylt 12 år, var således ikke blitt vesentlige høyere enn den<br />

var sist <strong>på</strong> 1700-tallet, men helsetilstanden i det hele var uten tvil blitt betydelig<br />

bedre. Landsfysikus Lorentsen i Tønsberg, som også hadde <strong>Våle</strong> innenfor sitt<br />

distrikt, konstaterte flere ganger i 1850-åra at det hadde skjedd store forbedringer<br />

<strong>på</strong> helsesektoren. Og i sin beretning for året 1853 skriver han: «Det må være<br />

udenfor all tvil at den i de siste 20 år tiltagende velstand og med denne bedre og<br />

overflødigere næringsmidler og bedre bekledning, har unegtelig hatt en gavnlig<br />

indflydelse, ligesom den med velstanden følgende bedre opplysning og mere sans<br />

for velanstendighed formildne sederne så at drukkenskab og slagsmål er langt<br />

sjeldnere. » Året etter er han også vel tilfreds med helsetilstanden, og i tillegg til<br />

godt vær, nevner han «gode økonomiske forhold etter en rik høst, høye trelastpriser<br />

og ualmindelig gode hyrer for sjøfolkene.»<br />

I legens vurderinger blir det således satt et likhetstegn mellom bedre økonomi<br />

og bedre helsetilstand. Men Lorentsen ser også at ikke alt blir bedre med økende<br />

velstand. I 1854 skriver han blant annet: «På den annen side vinner visstnok den<br />

indtrængende luksus mere og mere terreng, forbruget av kaffe har strekt seg til<br />

de fattiges hytter, ja den utgjør endog meget almindelig en hovedbestanddel av<br />

deres måltider».<br />

Bedre økonomi var naturligvis en forutsetning for bedre ernæringsforhold og<br />

enkelte endringer i levesettet som kunne føre til bedre helse, men flere andre<br />

faktorer kan nevnes som vesentlige årsaker til den høyere levealder: bedre spedbarnstell,<br />

vaksinering mot kopper, poteten som daglig kost og større kamp mot<br />

smittsomme sykdommer. Fagfolk nevner også svekket virulens hos de hyppigste<br />

smittsomme sykdommene. Det er umulig å finne ut hvilke av disse faktorer som<br />

hadde størst innflytelse <strong>på</strong> helsetilstanden i <strong>Våle</strong>, men vi kan følge forskjellige<br />

tiltak som ble satt i verk for å forebygge og begrense sykdom.<br />

205


Kamp mot sykdommer<br />

Vaksinasjon mot kopper kom for alvor i gang i vårt land etter en forordning i<br />

1810. Det var i første rekke jordmødrene som utførte koppingen, men andre<br />

kunne også bli «ordinert» til dette. I medis in al beretningene fra 1830-åra ser vi at<br />

barn i <strong>Våle</strong> er blitt vaksinert av de tre lærerne Syvert Sjuisen, Lars Christoffersen<br />

og Peder Olsen. Vaksinering hindret dødelig utgang ved angrep, men folk kunne<br />

fortsatt bli syke etter å ha blitt smittet av kopper. Man var derfor <strong>på</strong> vakt mot<br />

utbredelse av smitte når epidemier truet, og landsfysikus i Tønsberg ga detaljerte<br />

beretninger når sykdommen hadde vist seg. Således skriver han i beretningen fra<br />

1851 at det hadde kommet kopper til Snekkestad i <strong>Våle</strong>. Her arbeidet en 30 år<br />

gammel mann som bodde <strong>på</strong> en plass under Berg, og han fikk sykdommen i sitt<br />

hus, der også hans kone <strong>på</strong> 25 år og deres 4 måneder gamle sønn ble smittet.<br />

Ekteparet som var vaksinert ble angrepet av såkalte «modifiserede kopper» og de<br />

ble friske igjen, mens barnet som ikke var vaksinert, døde. En omvandrende<br />

person dro smitten med seg fra Berg til Grytemark der 4 vaksinerte barn ble<br />

angrepet av «modifiserede koppe!'». Og hermed forsvant det siste spor av denne<br />

sykdom for denne gang, skriver landsfysikus. I 1813 brøt det ut en koppeepidemi<br />

<strong>på</strong> Horten, her døde 15 barn som ikke var vaksinert. Epidemien spredte seg, blant<br />

annet til 4 gårder i <strong>Våle</strong>, men her ble det ingen dødsfall.<br />

Blant de mest fryktede sykdommer var tyfus, eller tyfoidfeber, og det hendte<br />

ikke så sjelden at sykdommen ble observert i <strong>Våle</strong>. Men bygdefolket var alltid <strong>på</strong><br />

vakt, og en sterk frykt for angrep bidro nok til å hindre utbredelse. I <strong>Våle</strong> var man<br />

forøvrig gunstig stilt <strong>på</strong> den måten at folk bodde spredt omkring i bygda, og de<br />

hadde ikke den daglige omgang som forekom i tettbebygde strøk, der epidemier<br />

kunne herje stygt. Likevel kunne man ikke holde kontroll med alle smittekilder.<br />

I februar 1844 ble det konstatert tyfus <strong>på</strong> Tverdal i Botne, og i mars var sykdommen<br />

kommet til Bakstvål i <strong>Våle</strong> der 7 personer ble syke. Samme måned ble 4<br />

personer <strong>på</strong> Sørby angrepet, og i mai ble det konstatert tyfus <strong>på</strong> Brekke ved grensen<br />

mot Nykirke, der 5 var syke. A v de som ble angrepet i <strong>Våle</strong>, døde en person. I 1854<br />

ble flere personer <strong>på</strong> Gjerpe, Langklepp og Solerød angrepet av tyfus, og her døde<br />

3 personer mellom 17 og 28 år. Men denne gangen kom ikke sykdommen til andre<br />

gårder i <strong>Våle</strong>. Flere ganger senere, blant annet i 1863 og 1866, ble det konstatert tyfus<br />

i bygda, men det ble aldri noen utbredt epidemi innenfor bygdas grenser. De syke<br />

og deres nærmeste ble nok isolert og fryktet over lang tid.<br />

Under koleraepidemier i distriktet i 1833 og i 1853 ble ingen i <strong>Våle</strong> angrepet,<br />

men i Holmestrand døde 46 personer under den siste epidemien. 11 av dem bodde<br />

tett sammen i Nordre kIev, som da tilhørte Botne.<br />

206<br />

Andre smittsomme sykdommer som meslinger, lot seg ikke stanse. I medisinalberetningen<br />

for 1847 skriver landsfysikus i Jarlsberg fogderi at meslingene ble<br />

observert i Tønsberg i januar måned, og innen en måned var sykdommen utbredt<br />

i samtlige prestegjeld i fogderiet, «og den hurtighed med hvilke den udbredte seg<br />

var ligeså merkværdig som antallet av dem der angre bes, såsom syge fandtes i<br />

hvert hus <strong>på</strong> få undtagelser nær». Landsfysikus noterer også «den merkværdighed<br />

at sykdommen ikke har vært observert siden 1837». Man gikk ellers ut fra at den<br />

skulle komme igjen hvert syvende år.<br />

Andre smittsomme sykdommer som skapte frykt, var difteri og skarlagensfeber,<br />

og mot slutten av hundreåret ble tuberkulosen ansett som den farligste<br />

folkesykdom. I mange tilfelle ble nok smittefaren overdrevet, og personer som var<br />

angrepet av sykdommen, ble isolert <strong>på</strong> merkelige måter. Det kunne skje med<br />

personer som ble mistenkt for å være smittebærere. I 1897 fattet kommunestyret<br />

i <strong>Våle</strong> et vedtak om at tilsynsutvalget ved en av skolene skulle sørge for at skolestua<br />

ble malt innvendig før skolen begynte om høsten, fordi lærerens kone «<strong>på</strong><br />

foråret var død av lunge tæring. »<br />

I 1899 ble <strong>Våle</strong> prestegjeld inndelt i 32 distrikter - ett for hver kommunestyrerepresentant<br />

- og den enkelte representant ble <strong>på</strong>lagt å føre nøye tilsyn med<br />

smittsomme sykdommer i sitt distrikt. Man tenkte nok først og fremst <strong>på</strong> tuberkulosen.<br />

Men året etter ble det konstatert difteri i ordførerens hus, og ordføreren<br />

møtte selvfølgelig ikke i kommunestyret. Viseordføreren gjorde dette kjent for<br />

representantene som var samlet til møte, og flere hevdet at møtet burde avlyses.<br />

Man fikk imidlertid innhentet uttalelser fra begge legene i Holmestrand som sa<br />

at det ikke var noen betenkeligheter ved å fortsette møtet. Etter dette ble saken<br />

tatt opp til votering og med 22 mot 7 stemmer ble det vedtatt at møtet kunne<br />

holdes.<br />

Veneriske sykdommer som i enkelte perioder før 1814 forekom ganske hyppig<br />

i <strong>Våle</strong>, viste seg sjeldnere her <strong>på</strong> 1800-tallet, men av og til hendte det at <strong>Våle</strong>sokninger<br />

ble innlagt <strong>på</strong> sykehuset i Tønsberg og kurert for slike saker.<br />

Blant de hyppigste dødsårsakene var lungebetennelse. Aven oversikt fra 1890<br />

som gjelder hele fylket, ser vi at 259 døde av denne sykdommen dette året. Det<br />

er langt ned til neste tall, som forteller at 66 døde av kreft. Deretter kommer<br />

alderdomssvakhet, hjertesykdom, bronkit, hjerneslag, morbus brightil, og så<br />

kommer tuberkulose med 37 og difteri med 36 dødsfall. Ialt døde det 1561 personer,<br />

og de fleste av disse dødsfallene har sin årsak i en lang rekke andre forskjellige<br />

sykdommer eller ulykker.<br />

Det blir ofte nevnt at mange kvinner døde i barselseng. Forholdet bedret seg<br />

nok noe utover 1800-tallet etter hvert som vi fikk uteksaminerte jordmødre og<br />

207


edre helsestell i det hele. Men om vi sammenligner med tallene ovenfor, ser vi<br />

at 21 kvinner i fylket døde i barselseng i 1885. 9 av disse dødsfallene skyldtes<br />

barselfeber, 3 besværlig fødsel og de øvrige barselkrampe eller blødninger. Ingen<br />

av disse var fra <strong>Våle</strong>. Men om vi går litt tilbake i tiden og følger kirkeboka fra 1840<br />

til 1860, ser vi at 9 kvinner fra <strong>Våle</strong> døde i barselseng. De er ført opp blant andre<br />

som omkom ved forskjellige «ulykkelige hendelser». Her ser vi for eksempel at<br />

det var 8 personer i <strong>Våle</strong> som omkom ved drukningsulykker i den samme perioden.<br />

4 av dem druknet i gårds brønner. Det var videre to som tok sitt eget liv ved<br />

hengning, og så var det den 60-årige, fattige legdslem, Anders Andreassen Skaug,<br />

som frøs ihjel. Det skjedde julaften 1854.<br />

Jordmødre og leger<br />

Fra 1838 fikk kommunestyrene, som da begynte sin virksomhet, ansvaret for<br />

ansettelse og lønning av jordmødre. I enkelte kommuner forsøkte kommunestyret<br />

å utsette ansettelse av jordmødre, fordi man mente at bygdas egne kvinner<br />

kunne ordne dette slik de alltid hadde gjort, kanskje mest fordi man derved sparte<br />

kommunen og seg selv for utgifter.<br />

I <strong>Våle</strong> var imidlertid en jordmor i virksomhet, og kommunestyret erklærte <strong>på</strong><br />

et av sine første møter at jordmoren Anne Andersdatter Kolstad var «fortrinlig<br />

til at erholde forbemeldte stilling med samme lønn som forhen ». Da hun sluttet<br />

som jordmor i 1845 ble Maren Sørine Torgersdatter ansatt, men etter et par<br />

måneder var herrene i herredstyret kommet til at hun ikke skal «have den fornødne<br />

indsigt i fødselsvidenskaberne», og så ansatte de Anne Hansdatter fra<br />

Botne som jordmor. Det ble likevel slik at Maren Sørine fortsatte. I 1851 heter<br />

det at «hun har <strong>på</strong>draget seg almindelig misnøye», og fra 1853 finner vi Hella<br />

Andrea Holm fra <strong>Våle</strong> som jordmor i egen bygd. Hun har da nylig avlagt jordmoreksamen.<br />

I 1859 blir hun avløst av den 23-årige Karoline Amalie fra Bø i<br />

Ramnes. I 1902 får hun en glimrende attest fra kommunestyret for å ha virket som<br />

jordmor i <strong>Våle</strong> i 42 år. Hun het da Amalie Guttormsen Sørby.<br />

Inntil 1872 var det landsfysiskus i Tønsberg som hadde overoppsynet med<br />

helsestellet i <strong>Våle</strong>. Fra denne tid ble det ansatt distriktslege, og <strong>Våle</strong> lå fortsatt<br />

under distriktslegen i Tønsberg. Men det var legene i Holmestrand som tok seg<br />

av de syke i <strong>Våle</strong> hovedsogn, og for en stor del også i Undrumsdal. Reisen fra<br />

Holmestrand til Undrumsdal ble forholdsvis lang, og dette bemerket da også<br />

kompanikirurg Lars Thalian Backer, da han i 1844 diskuterte forslag til kontrakt<br />

med fattigkommisjonen i <strong>Våle</strong>, som ville ha ham til å <strong>på</strong>ta seg ansvaret for de syke<br />

208<br />

fattiglemmene i kommunen. I en endelig kontrakt <strong>på</strong>tok Backer seg å «behandle<br />

og tilse prestegjeldets fattige syge, såvel ved at meddele råd <strong>på</strong> mitt kontor, som<br />

og at reise efter mottagen rekvisisjon til de sengeliggende som ikke kan komme<br />

til kontoret, alt for en årlig godtgjørelse av 25 spd. I 1848 ble han avløst av doktor<br />

Frederik Severin Schander, som da begynte praksis i Holmestrand. Etter å ha<br />

virket ett år skriver han i en rapport at han i løpet av året har behandlet 39 fattige,<br />

syke fra <strong>Våle</strong> prestegjeld. I Botne hadde han kun behandlet 18, men dette var<br />

første året de fattige fikk hjelp der, og Schander skriver at et langt større antall<br />

i <strong>Våle</strong> ikke skyldtes større sykelighet, men den omstendighet at <strong>Våle</strong> gjennom<br />

flere år hadde hatt en slik ordning, og flere hadde da etter hvert forstått betydningen<br />

av å søke lege.<br />

Men hva kunne legen gjøre for å hjelpe de syke i <strong>Våle</strong>? Av fattigkassens regnskaper<br />

ser vi at det enkelte ganger ble betalt for medisiner til de fattige, uten at<br />

vi vet hva slags medisiner det gjaldt. Da klokkeren Lars Christophersen Hauge<br />

ble syk i 1846, dro hans kone til doktor Backer i Holmestrand og fortalte ham<br />

om mannens tilstand, og hun fikk da med seg medisiner til den syke. To dager<br />

senere var tilstanden forverret, og doktoren ble budsendt. - «Han erklærte da at<br />

sygdommen var aven annen beskaffenhed end den han efter min forklaring hadde<br />

formodet, men at det var rosfeber,» skriver hans kone, som forteller videre om<br />

sykdommens forløp og legens hjelp. Klokkeren fikk hevelse og sår i ansiktet, og<br />

tilstanden forverret seg daglig de første to ukene. I løpet av denne tiden ble den<br />

syke årelatet en gang, to ganger fikk han <strong>på</strong>satt igler, og to ganger fikk han<br />

sennepskopper <strong>på</strong> armer og bein og en spansk flue i nakken. Over ansiktet la<br />

legen urteposer, og dessuten ble det benyttet salver, pulver og mikstur. Den<br />

trettende dagen ble det hengt opp en blære med is over den sykes hode, og legen<br />

«erklærede ham da gandske uden håb». Men etter 16 dager begynte en svak<br />

bedring, og mannen ble omsider frisk igjen. Han forteller siden i sine egne dagbokopptegnelser<br />

at doktor Backer var rimelig, idet han ikke tok mer enn 12 spd.<br />

for sine 10 besøk med egen hest.<br />

I 1849 ble Lars Christophersen syk igjen, og nå fikk han besøk av dr. Schander<br />

som satte 4 kopper i nakken og 3 under hver tinning, fordi klokkeren klaget over<br />

hodepine. Han fikk også litt mikstur. Men sykdommen tiltok, og så kom legen<br />

igjen og konstaterte lungebetennelse. Som botemiddel mot denne satte han 8<br />

kopper <strong>på</strong> ryggen, to ganger, deretter spansk flue i ryggen, og så fikk den syke<br />

noen dråper som skulle svelges sammen med vann. Lars Christophersen ble frisk<br />

etter noen dager.<br />

I 1840 klaget doktor Weidemann i Holmestrand over kvaksalveri og «et eget<br />

slags drift som går i svang i disse egne». Han hadde oppdaget at personer som<br />

14. <strong>Våle</strong> bygdebok bnd. !li 209


engang hadde fått resept av doktoren, kjøpte inn større mengder medisiner og<br />

opptrådte som kvaksalvere, idet han til andre, «til venner og venners venner<br />

anbefaler dem sin helligdom». Etter denne tid ble det sjelden klaget over kvaksalveri<br />

i <strong>Våle</strong>. Vi vet at det likevel var folk som benyttet seg av gamle råd og søkte<br />

hjelp hos kvaksalvere eller såkalte bygdedoktorer, istedenfor å søke lege. Flere av<br />

de gamle som ble intervjuet av Gudve Gjelstad i 1940, fortalte om to bygdedoktorer<br />

som var i aktivitet i deres ungdom. Den ene var «Anne Marja te Per». Hun<br />

var gift med Per Klevjerstuen, som var både smed og slakter, og ofte hadde han<br />

kona med seg når han var ute for å slakte. Anne Marjæ var særlig kjent for å hjelpe<br />

etter ormebitt, men hun kunne også andre ting som folk benyttet seg av. Forøvrig<br />

var hun kjent for å være lunete og meget original.<br />

Den andre bygdedoktoren som ble nevnt, var Andreas Sanderud som også ble<br />

kalt «Pjutrekongen». Folk mente at han kunne helbrede sykdommer både <strong>på</strong><br />

mennesker og dyr, og han ble mistenkt for å ha ei «Svartebok» i sitt eie. Han leste<br />

i alle fall eder eller formler under sine såkalte helbredelser. Som honorar var det<br />

vanlig å gi ham 1 ort eller ei halv flaske brennevin. I <strong>Våle</strong> var det flere som trakk<br />

ut tenner <strong>på</strong> folk, men den mest benyttede <strong>på</strong> 1800-tallet var visstnok smeden Nils<br />

<strong>Våle</strong>tangen som døde i 1880.<br />

Flere av de gamle som var født omkring 1865, fortalte også at det i deres<br />

ungdom ble brukt en rekke forskjellige urter mot sykdommer. Blant urter som<br />

var mye brukt, var saivie, malurt og amur. Groblad ble ofte brukt <strong>på</strong> sår. Årsgrøe<br />

som også ble kalt takløk, ble brukt til å helbrede sår etterat urten var finhakket<br />

og kokt i fløte eller usaltet smør. Over verk eller byller var det meget vanlig å<br />

legge en deig av fløte og hvetemel. Den ble kalt


<strong>Våle</strong> kirke slik den ble etter en omfattende restaurering i 1872. Foto: Per Gi/ding.<br />

På den søndre vegg gjøres et vindu til, og de øvrige tre senkes lengre ned. De<br />

private stolseter <strong>på</strong> pulpituret sløyfes, og det gjøres nye faste benker over hele<br />

pulpituret. Hele innredningen tilligemed predikkestolen gjøres ny, idet man dog<br />

beholder den gamle altertavle. Alle gulvene gjøres av tre. På kirkens vestside<br />

oppføres et tårn av mursten, 15 fot X 11 3/4 fot utvendig. På pulpituret forbeholdes<br />

plass til et orgel.» Man beregnet etter denne ombyggingen å få 200 sitteplasser<br />

i tillegg til de daværende 300.<br />

Denne planen var utarbeidet av byggmester Thorrød, mens G. Johnsen Finholdt<br />

fra Nes <strong>på</strong> Romerike <strong>på</strong>tok seg restaureringen. Den ble stort sett utført etter<br />

den nevnte plan, selv om man en tid vurderte en rimeligere løsning med tårnet<br />

midt over kirkebygget. Man vurderte også å bygge en sval <strong>på</strong> kirkens sydside og<br />

en forstue <strong>på</strong> kirkens vestkant, men dette ble sløyfet da den endelige plassering<br />

av tårnet ble som først planlagt. Arbeidet med taket ble mere omfattende enn man<br />

fra først av hadde tenkt. Et nytt vedtak i 1871 gikk ut <strong>på</strong> at hele røstet skulle rives<br />

ned og at det skulle oppføres et flatere tak enn det gamle. Dette forutsatte en<br />

tilleggsbevilgning <strong>på</strong> 600 spd. - langt bortimot det hele kirken hadde kostet.<br />

212<br />

Restaureringen av hele kirken, som ble avsluttet i 1872, kostet til sammen 16.500<br />

spd.<br />

Den gamle middelalderkirken i <strong>Våle</strong> var etter denne omfattende restaureringen<br />

blitt et av de vakreste kirkebygg i Vestfold. Det er imidlertid ufattelig og sørgelig<br />

at den gamle, vakre prekestolen ble ombyttet med en ny av langt mindre verdi,<br />

mens altertavlen som var fra samme periode og i samme stil, ble stående. En<br />

tradisjon forteller at den gamle prekestolen som sikkert hadde stor antikvarisk<br />

verdi, ble solgt til en oppkjøper fra Tyskland.<br />

Alle vedtak i forbindelse med kirkens restaurering var stort sett enstemmige,<br />

men da det også ble fremmet forslag om å installere orgel i den nyrestaurerte<br />

kirken, var det stor uenighet. Første gang spørsmålet ble behandlet i 1871, ble<br />

forslaget avvist av et flertall som trengte ordførerens dobbeltstemme. På et senere<br />

møte samme år da et par av de som hadde stemt mot ikke møtte, ble saken tatt<br />

opp <strong>på</strong>ny som et benkeforslag, og nå ble det bestemt å gå til innkjøp av orgel med<br />

en stemme overvekt. Året etter bevilget kommunestyret et beløp <strong>på</strong> inntil 10 spd.<br />

til organist Lindemann som skulle reise inn tilorgelbygger Eriksen i Oslo og ta<br />

ut et orgel til <strong>Våle</strong> kirke.<br />

Det nye kirketårnet svarte imidlertid ikke til forventningene. Det svaiet betenkelig<br />

under ringingen, og derfor vedtok sognestyret i 1885 at tårnet skulle utbedres.<br />

Det ble samtidig bestemt at kirken skulle males utvendig. En større reparasjon<br />

av tårnet som kostet nesten 1700 kroner, var heller ikke helt tilfredsstillende, og<br />

i 1903 ble det foretatt en ytterligere reparasjon, slik at klokkene kunne flyttes opp<br />

i tårnets «åttekant».<br />

I 1899 ble altertavlen tatt ned og kj ørt til «dekorasjonsmaler H åkon Lunde»<br />

som fikk utbetalt 640 kroner for å restaurere den. Alle må etter dette ha vært vel<br />

fornøyde og kanskje også stolte over den vakre kirken, men prost Schiørn hadde<br />

helt siden 1891 fremmet stadige krav om at kirken måtte bli utstyrt med lynav­<br />

Ieder. Sognestyret fikk seg forelagt et anbud <strong>på</strong> 350 kroner, men man fant at saken<br />

fikk utstå. I 1896 fikk man et nytt tilbud, og sognestyret svarte da at «man for<br />

tiden ikke har tanke om at bekoste lynavIeder». Regnskapet for året 1900 viser<br />

likevel at det da ble utbetalt 224 kroner for materialer og oppsetting av lynavIeder<br />

ved <strong>Våle</strong> kirke.<br />

Kirken i Undrumsdal var også i en elendig forfatning da sognet kjøpte den av<br />

enken Anne Andersdatter for 150 spd. i 1876. Hennes mann, Lars Nyerød, hadde<br />

kjøpt den av Nils Ihlen <strong>på</strong> Snekkestad i 1861 for den samme sum. Omkring 1850<br />

hadde Ihlen foretatt en del reparasjoner ved kirken, og i den forbindelse ba han<br />

almuen om å bidra med en del materialer, uten at han hadde krav <strong>på</strong> det. Da<br />

almuen nektet, la Ihlen fram en regning <strong>på</strong> 12 spd., som han heller ikke fikk betalt.<br />

213


Undrumsdal kirke, sett fra den gamle kirketomten hvor det ennå er bevart noen gravsteder.<br />

Foto: Dag Inge Danielsen.<br />

214<br />

En prektig kiste som tilhørte Undrumsdal kirke da Lars Andersen Nyerød kjøpte kirken<br />

i 1861. Kisten står nå hos Kristian Nyerød. Foto: Pel' Gilding.<br />

Saken ble tatt opp i sognestyret som fant at man likevel ville betale en del av<br />

reparasjonene, fordi «kirkeeieren har gjort mer til kirkens forskjønnelse end han<br />

efter streng rett var pliktig til at gjøre. » Det ble i samme forbindelse understreket<br />

at almuen for fremtiden ikke så seg forpliktet til å bidra til kirkens vedlikehold,<br />

noe de heller ikke hadde gjort tidligere.<br />

Det kom ikke <strong>på</strong> tale å foreta noen reparasjoner ved den ny-innkjøpte kirken.<br />

Alt i 1879 fattet sognestyret i Undrumsdal enstemmig vedtak om å bygge en ny<br />

kirke <strong>på</strong> det samme sted. Tegninger til ny kirke ble utlånt av departementet, og<br />

et sett av disse ble godkjent med den forandring at man skulle sløyfe «verandaen»<br />

og flytte himlingen ned under bjelkene. Den samme tegningen lå til grunn for ny<br />

kirke da sognestyret i april 1881 besluttet at kirken skulle oppføres <strong>på</strong> Kleppan,<br />

noen hundre meter lenger nord enn der hvor den gamle kirken lå. Årsaken til<br />

215


I politivedtektene for <strong>Våle</strong> fra 1896 ble det også tatt inn forbud mot skyting for<br />

«forbidragende brudefølge <strong>på</strong> offentlig vei». Dette ga imidlertid anledning til<br />

mere skyting enn tidligere, idet kommunestyret i 1885 hadde vedtatt lignende<br />

forbud, og i tillegg til dette het det da: «ligeledes forbydes å løse skudd, skyde i<br />

eller ved bryllupshuset av tilskuere». Gjestene eller husets egne folk kunne altså<br />

gjøre det.<br />

Flere av dem som var unge i <strong>Våle</strong> omkring 1880, forteller om bryllupsskikker,<br />

og de sier at det var vanlig med skyting - også ved hver gård der bryllupsfølget<br />

dro forbi. Bryllupet ble ofte feiret over to eller tre dager. Spillemennene - ofte tre<br />

- møtte i bryllupsgården når gjestene skulle fare til kirken. Bredine Bakke fra<br />

Ramnes forteller at spillemennene som kjørte foran brudefølget, også hadde<br />

tromme, og den ble brukt hver gang følget passerte en gård. Først den andre<br />

dagen ble det spilt til dans, og mot slutten av bryllupsfeiringen samlet man seg ute<br />

i tunet, «der guttene spente over armene <strong>på</strong> jentene så det var fælt », sier Bredine<br />

Bakke.<br />

De som har fortalt om bryllupsskikker i eldre tid, hører til dem som fikk<br />

anledning til å delta i bryllupsfestligheter som brudgom, brud eller som gjest. Men<br />

alle fikk ikke det. En del av dem som giftet seg hadde rett og slett ikke råd til noen<br />

bryllupsfeiring, og det skal vi ikke glemme.<br />

Det ble etter hvert slutt <strong>på</strong> samvær og turing over flere dager i forbindelse med<br />

begravelser. Men etter midten av 1800-tallet var det ennå vanlig i <strong>Våle</strong> at gjestene<br />

fikk en dram før følget dro til kirkegården. I Kalsrudarkivet ligger flere innbydelser<br />

til begravelser, og vi ser av dem at det var vanlig å møte opp i begravelsesgården<br />

tidlig <strong>på</strong> morgenen, senest kl. 9, og dagen kunne da bli lang.<br />

Skriftlig innbydelse ble imidlertid bare sendt til gjester som bodde langt borte.<br />

Omkring i nabolaget gikk "båmannen» - en kar som var valgt ut blant de mest<br />

aktede folk i grenda. Han gikk fra hus til hus og sa: «Jeg har så mange flittige<br />

helsningær til kjærring og mann i huset fra (avdødes navn ble nevnt) om de vil<br />

gjøre han den ære å komme og følge til hans siste hvilested, og så følge med telbars<br />

igjen fra kjærka.»<br />

Forøvrig ble budstikka benyttet til forskjellige bekjentgjørelser. Den hadde sin<br />

faste runde fra gård til gård gjennom bygda, og så snart den var mottatt og<br />

gjennomlest pliktet mottageren å bringe den videre til neste gård. Vi vet ikke med<br />

sikkerhet hvor lenge den var i bruk i <strong>Våle</strong>, men den var i alle fall aktuell i 1888,<br />

for da bevilget kommunestyret penger til innkjøp av 4 budstikker.<br />

Det var ikke uvanlig at båmannen fikk en dram når han gikk omkring i nabolaget,<br />

men mot slutten av 1800-tallet hadde mange fått et annet syn <strong>på</strong> alkoholforbruket<br />

enn tilfellet var hundre år tidligere. Den avholdsbevegelse som Asbjørn<br />

220<br />

En liten tønne som denne f ra Hundsal, ble ofte brukt til frakting og oppbevaring av<br />

brennevin. Foto: Per Gilding.<br />

Kloster fikk inn i organiserte former fra 1859, hadde fått folk flest til å se <strong>på</strong><br />

edrueligh"et som en dyd. Både politiske og religiøse grupper tok avholdssaken<br />

alvorlig, og for prestene ble det en selvfølge å omtale edruelighetsforholdene i sine<br />

rapporter om «Menighetstilstanden». Slik skrev sogneprest Schiørn til biskopen<br />

om menighetstilstanden i <strong>Våle</strong> i 1895: «Edrueligheden må også sies å være nokså<br />

bra, der er jo enkelte forfaldne drankere, men ikke mange. Derimot er der mange<br />

flere som drikker seg drukken ved byreiser, og når de bruger efter gammel uskikk<br />

brendevin ved brylluper og begravelser, kan der også treffes drukne folk. »<br />

221


Spillemennene<br />

I flere kilder som gjelder forholdene i <strong>Våle</strong> <strong>på</strong> 1800-tallet er «musikken» eller<br />

«spillemannen» nevnt uten at vi får vite navnene <strong>på</strong> dem eller den som spilte. Det<br />

var først mot slutten av hundreåret at <strong>Våle</strong> fikk spillemenn som ble kjent i vide<br />

kretser. Og de kom egentlig fra et kjent musikkmiljø i Lardal. I <strong>Våle</strong> ble noen av<br />

dem omtalt som «Robakmusikken» etter at Sølver Olsen Kalleberg kjøpte gården<br />

Robak i <strong>Våle</strong> og bosatte seg der. Fire av hans sønner, som også ble bofaste i <strong>Våle</strong>,<br />

var aktive musikere, og fra omkring 1880 spilte de sammen både til dans og<br />

underholdning. Leder for gruppen var Paul, født 1861. Han spilte fiolin, mens<br />

brødrene Ole, født 1850, spilte 2-fiolin, Syvert, født 1864, fløyte og klari<strong>nett</strong> og<br />

Thorvald, født 1867, tuba.<br />

Den mest kjente av brødrene var Paul som tok navnet Huseby etter at han<br />

kjøpte østre Huseby i 1885. Noen år senere kjøpte han nabogården Søndre<br />

Hjelmtvedt hvor han ble boende resten av sitt liv. Paul Huseby var både komponist<br />

og spillemann. Flere av hans komposisjoner, som også finnes i originalmanus<br />

nedtegnet av ham selv, står fortsatt <strong>på</strong> repertoaret til enkelte musikere.<br />

Han holdt god orden i alle sine saker og førte nøyaktig regnskap over inntekter<br />

og utgifter. En del av disse regnskapene finnes ennå, og her kan vi blant annet se<br />

hvor han spilte og hva han fikk inn som spillemann. Festdeltakerne la ofte penger<br />

til spillemannen i en skål, og Paul Huseby ble enkelte ganger meget godt honorert.<br />

Da han i 1882 spilte <strong>på</strong> en nytt-årsfest hos Johan Ryk, fikk han 22 kroner.<br />

Av hans øvrige regnskaper ser vi at dette rakk langt da han få år senere ansatte<br />

Kristen Halvorsen som gårdsgutt. Han skulle ha en kontant årslønn <strong>på</strong> kr. 45,foruten<br />

kost og losji, en verkens dress, et par knestøvel, et par springstøvel og to<br />

skjorter.<br />

Men gårdbrukeren og spillemannen Paul, var også skomaker, og vi ser at Lars<br />

Bettum betalte ham kr. 3,80 for et par knestøvel og kr. 1,80 for et par springstøvel.<br />

Originalnoter til «Letvinten» skrevet med Paul Husebys egen hånd.<br />

222<br />

Selv om spillemannen ikke alltid fikk så mange kroner som han gjorde under<br />

nyttårsfesten <strong>på</strong> Ryk, hadde han nok alltid langt større timebetaling enn skomakeren.<br />

Her er et utdrag av regnskapet for 1882:<br />

Musikkfortjeneste :<br />

Johan Ryg, 2-dag Nyttår ..... .. . ... . . .... . . . .......... .. ... . .<br />

Rødningballet, fastlandsøndag . ... . . . .. . .. . .. . . .... . .... . . ... .<br />

Bergsballet, 2-dag <strong>på</strong>ske ... . .... . . . . . . .. .. . .. . . . ..... . .... .. . .<br />

Skaugs bryllupet, 18. mars ...... . ... . .. . ...... . . .. .. ... .... . . .<br />

Brårsbryllupet . .. . ..... ....... ........ . . . .. . ... .. . . .. . . .... .<br />

Skotvedtbasaren, 27. april . . ...... ... ....... . .. . .. .. ... . .... . .<br />

Skovturen, Skotvedt 3. juli . . . .. . ... . . .... ... . .. . . . .. . .... .. . .<br />

Aasdugningen . .... ... ... .. .... .. . . ...... . . ........... . ... . .<br />

Hotvedtbasaren . ... ... . . . ... . ..... . . ... . . ... . . . . .... . ..... . .<br />

M. Hjelmtvedt . . . ... . .. . . . .. .. . ... . . . .. . . . . . .. .. . .. . . ... .. . .<br />

Kvan ... .. . . . . . ... . . . .. . . ..... . . . . .. .. . ... . ... . . . ... .. .. .. .<br />

De første foreningene<br />

kr. 22,kr.6,kr.8,kr.8,kr.10,kr.6,kr.8,kr.4,kr.<br />

2,63<br />

kr. 13,kr,<br />

8,33<br />

Som nevnt fikk bygda etterhvert foreninger som kom til å spille en stor rolle når<br />

det gjaldt samvær mellom bygdefolk, selv om foreningenes primære formål gjaldt<br />

andre ting. <strong>Våle</strong> Landboforening som ble stiftet i 1866, skulle i første rekke ta seg<br />

av faglige spørsmål, men det førte også til samvær mellom bøndene. Skytterlaget<br />

som ble stiftet omkring 1860, samlet ikke bare menn til skyteøvelser, laget arrangerte<br />

også fester der kvinnene var med.<br />

I 1887 ble <strong>Våle</strong> Ynglingeforening dannet. Det heter at tanken om en slik forening<br />

kom fra unge menn som hadde gått <strong>på</strong> amtskolen, og i protokollen heter<br />

det videre: «De unge følte en levende trang til å beskytte seg selv mot de mange<br />

fristelser som man navnlig i de ledige søndagseftermiddager <strong>på</strong> landet er utsatt for,<br />

ligesom ungdommen også hadde lyst til å komme sammen og nyde hinandens<br />

selskab <strong>på</strong> et kristelig grunnlag. » Her er det neppe de unge selv som forteller om<br />

sine følelser og lyster. Det er mere et fromt ønske fra flertallet i styret, som bestod<br />

av sognepresten og lærerne i bygda. Ynglingene selv valgte to representanter til<br />

styret. Kvinner kunne ikke være medlemmer i foreningen. Det ble lagt opp til<br />

aktiv virksomhet fra første stund, men guttene mistet snart interessen, og lærer<br />

Bjørgum var blant dem som forstod situasjonen: Han foreslo at ynglingefor-<br />

223


eningen skulle organiseres som et ungdomslag, der også jentene kunne være med.<br />

De ledende blant lærerne satte seg sterkt imot dette, men det ble likevel slik at<br />

kvinnene skulle få bli medlemmer i <strong>Våle</strong> Ynglingeforening. Etter dette kom det<br />

klager over at de unge kom for sent hjem etter møtene, «og man tenkte at grunden<br />

hertil er den at kvinder var med i foreningen. » På tross av slike klager ble det <strong>på</strong><br />

et møte besluttet at virksomheten skulle fortsette, men det synes som om tiden<br />

ennå ikke var moden for vanlig ungdomslagsvirksomhet. Etter 1890 hører vi intet<br />

om <strong>Våle</strong> Ynglingeforening, og det gikk 7 år før <strong>Våle</strong> Ungdomslag ble dannet.<br />

Dette laget ble likevel blant de første frilynte ungdomslag i Vestfold.<br />

Det var lærerlaget i <strong>Våle</strong> som tok initiativet til å stifte ungdomslaget: Læreren<br />

Olai Dalland ble formann, og kirkesanger Skaaden, som tidligere hadde satt seg<br />

imot at jentene skulle få bli med i ynglingeforeningen, ble styremedlem, men det<br />

var de unge selv som hadde ledelsen i laget med fire kvinner i det første styret.<br />

Et medlemstall <strong>på</strong> 152 ved første årsmøte vitner om stor interesse for laget, og<br />

det faktum at laget fikk holde sine møter i kommunens lokaler, vitner om at det<br />

fra første stund hadde kommunestyrets og bygdefolkets tillit. Fra 1901 fikk ungdomslaget<br />

benytte det nye kommunelokalet <strong>på</strong> Sørby, og her ble det regelmessig<br />

møter med foredrag, diskusjoner, sang, skuespill og annen underholdning.<br />

Et kommunestyrereferat fra 1902 viser at ikke alle uten videre fikk benytte<br />

lokalet: «Under møtet kom til stede Torstein Odden og forespurte hvorvidt<br />

lokalet kunne bortleies til en avholdende consert. I sagens anledning fattedes<br />

sådan beslutning: Grundet <strong>på</strong> at man ingen kjendskab har til mandens opptreden<br />

nægtedes enstemmig bortleie av lokalet. » - Ungdomslaget var foreløpig alene om<br />

å arrangere offentlige samvær med verdslig underholdning, <strong>på</strong> Sørby.<br />

Men før ungdomslaget fikk ta det nye lokalet i bruk, holdt kommunen selv en<br />

innvielsesfest, som fikk en fyldig og detaljert omtale i Tønsbergs Blad. Det var<br />

egentlig banken som hadde bygd lokalet, men det ble likevel betraktet som kommunens<br />

hus. Innvielsesfesten ble holdt den 10. februar 1901, og 200 mennesker<br />

var til stede. Festen varte fra kl. 6 <strong>på</strong> ettermiddagen til kl. 3-4 om natten. Etter<br />

velkomsthilsen og bevertning, ble det holdt en rekke taler i forbindelse med<br />

overrekkelsen av huset, og det ble også overrakt gaver. Siden ble ordet fritt, og<br />

i referatet heter det at «da det nu ble servert et glass punsj til herrene og vin til<br />

damene, avløste den ene tale den annen ustanselig». Det ble blant annet talt for<br />

fedrelandet, for damene, for lærerne, for lensmannen og for festkomiteen. Mellom<br />

talene var det sang og musikk, ved midnatt ble det servert varm aften, og det<br />

var videre musikk og lek inntil gjestene fikk kaffe. - Siden skulle det bli holdt<br />

mange taler i lokalet <strong>på</strong> Sørby.<br />

Over hele 1800-tallet ble det arrangert religiøse møter og tilstelninger av for-<br />

224<br />

skjellig slag omkring i bygda. Disse møtene kunne samle mange folk, og selv om<br />

hensikten i første rekke var å samle mennesker om Bibelens budskap, kan man<br />

ikke se bort fra at det sosiale samvær også hadde sin store betydning. Oppbyggelser<br />

og misjonsmøter samlet alt i alt mange flere mennesker enn noe annet<br />

forum <strong>på</strong> 1800-tallet, men dette behandler vi i en annen sammenheng.<br />

Etter Hans Nielsen Hauge<br />

Vi har tidligere konstatert at sogneprestene Henrik Gerner og Brede Thurmann,<br />

som virket i <strong>Våle</strong> fra 1731 til 1757, var sterkt personlig engasjert i den kristne lære<br />

de forkynte, og at deres forkynnelse holdt seg levende blant legfolk i bygda helt<br />

inntil Hauge besøkte Jarlsbergbygdene omkring hundreårsskiftet. Hauge vakte<br />

nytt liv i en bevegelse som kom til å virke ved siden av statskirken, inntil en del<br />

som tilhørte denne bevegelsen brøt ut og dannet sin egen menighet. I <strong>Våle</strong> var det<br />

flere som i denne sammenheng spilte en aktiv rolle.<br />

Blant de mest kjente var Sibille <strong>på</strong> Sørum, Hun er omtalt i Heggtveits kirkehistorie<br />

som en «profetinde, en Predikant og en visdomsfuld kvinde». Hun holdt<br />

ofte oppbyggelser, og hun holdt Hauges lære levende inntil hun døde i 1837. (Se<br />

<strong>Våle</strong> I s. 616.)<br />

Flere bevis for at legfolk var i virksomhet og holdt oppbyggelser i <strong>Våle</strong> i første<br />

halvdel av 1800-tallet, har vi i fire brev som aldri tidligere er offentliggjort. Brevene<br />

er skrevet av omgangsskolelæreren Ole Olsen <strong>Våle</strong>tangen til bonden <strong>på</strong><br />

Kalsrud, hvor brevene ennå er oppbevart. Det første brevet er fra 1814, da Ole<br />

Olsen var omkring 20 år. Han takker for «igåraftes» da det antagelig hadde vært<br />

oppbyggelse <strong>på</strong> Kalsrud, og han skriver blant annet: «Jeg kom ubeskadiget til<br />

Kornto. Gud være takk at jeg intet uheld vederfares. Det vanskeligste var veien<br />

opp over Eders skov. Jeg gikk inn i Kleverudrønningen efter en bog og fikk følge<br />

derfra til Helgeroen. På begge steder fandt jeg ved mitt komme andagtsøvelser.<br />

Ordet leses og synges dog i mange hus . . . »<br />

I et brev fra 1839 skriver Olsen til Kalsrud og takker for «hvor venskabeligt og<br />

fortroligt I alltid har begagnet meg». Brevet inneholder også noen salmevers og<br />

en del botsbetraktninger som tydelig viser hans samhørighet med Haugebevegelsen.<br />

Det samme kan sies om et brev fra 1840, der det forøvrig fremgår at ikke alle<br />

i <strong>Våle</strong> er like begeistret for Olsens virksomhet. Han takker Lars Kalsrud fordi han<br />

har gjort ham oppmerksom <strong>på</strong> at han av enkelte «miskjendes for disse aften besøg<br />

. .. bliv ved at advare meg så jeg måtte lære at vandre mere varsom og forsigtig<br />

mellom de mange forskjellige mennesker», skriver Olsen.<br />

1-5. <strong>Våle</strong> bygdebok bod. III<br />

225


som var medlem av frimenigheten. Dette skjedde straks etter menighetsdannelsen<br />

i 1872.<br />

I tiden som fulgte oppstod det flere følelsesladede stridigheter mellom disse to<br />

kirkesamfunn og mellom personer og grupper i bygda. Flere familier ble også<br />

splittet. Men etter hvert ble det vist moderasjon fra begge sider, og frimenighetens<br />

medlemmer som forøvrig alltid ble omtalt som «dissenterne», vant snart respekt<br />

og tillit i bygda. Det viser blant annet et vedtak i <strong>Våle</strong> kommunestyre fra 1888 da<br />

spørsmålet om bruk av kirkeklokkene ble tatt opp til ny behandling «<strong>på</strong>. foranledning<br />

av udtalelser fra flere representanter.» Nå heter det i et enstemmig vedtak<br />

at man «med glede vil give sitt samtykke til sådan benyttelse, og forventer at<br />

vedkommende autoriteter vil give sitt bifald hertil».<br />

Sogneprest Schiørn i <strong>Våle</strong> kom imidlertid aldri til å vise noen forsonlighet<br />

overfor frimenigheten. Han ville heller ikke godkjenne den som noen luthersk<br />

frimenighet, og i sin rapport om menighetstilstanden i 1898 skrev han om «Jarlsbergerne»<br />

: «De danner et temmelig uvirksomt og åndløst parti, som især henger<br />

seg fast i udvortes former og skikker. Deres vesentlige virksomhet overfor kirken<br />

er å beskylde prester og legfolk for å forvanske læren ved nye bibeloversettelser<br />

og lærebøker samt å tilskynde syge og døende at komme over til dem, for å blive<br />

frelste.»<br />

Frimenigheten var da fast etablert i bygda med egen skole og eget kirkebygg<br />

som ble reist <strong>på</strong> Døvik i 1874. Det var et stort løft for menighetens medlemmer<br />

som fortsatt måtte betale skole- og kirkeskatt til kommunen. Ved folketellingen<br />

i 1900 hadde menigheten 355 medlemmer i <strong>Våle</strong> prestegjeld.<br />

I <strong>Våle</strong> var det ikke bare frimenighetens medlemmer som reagerte mot utskifting<br />

av Pontoppidans forklaring og forandringene i skolen. Reaksjonene var vel så<br />

sterke og krasse fra Elias Olsen Kleven, som også kom til å danne sin egen<br />

menighet med sentrum utenfor <strong>Våle</strong>. (Se <strong>Våle</strong> I s. 1084.) I 1860-åra skrev Elias<br />

Olsen fire små bøker som han fikk trykt i Holmestrand. De inneholder mange<br />

uklare formuleringer, men i enkelte av sine angrep kan han være klar nok. Om<br />

Wexels som var residerende kapellan ved Vår frues kirke i Oslo, og forøvrig en<br />

kjent personlighet innen den norske kirke, skrev han blant annet: «Den største<br />

løgner og bedrager som i hellighets skind har betrådt jordens overflate.» Han kom<br />

også med sterke angrep mot Grundtvig, og et sted skrev han: «Større redskaber<br />

end Wexels og Grundtvig har Djevelen aldri hatt tillatelse til å benytte siden han<br />

betjente seg av Slangen i paradis .... Falske profeter som Helvede har udrustet<br />

og som er udkomne ved det syndens menneske Grundtvig og fordervelsens barn<br />

Wexels.»<br />

Mange vålesokninger som mente å føre Hauges lære videre, ble stående i stats-<br />

228<br />

kirken, men holdt sine egne oppbyggelsesmøter. Til disse kom omreisende predikanter<br />

som hadde sogneprestens tillatelse til å preke. Blant de kjente omreisende<br />

legpredikanter var Ole Langeland fra Skien, som kjøpte gården Jonstang i <strong>Våle</strong><br />

og bosatte seg der i 1881. (Se <strong>Våle</strong> I s. 93.)<br />

Sogneprest Elstrand forteller i sin rapport om menighetstilstanden i <strong>Våle</strong> for<br />

året 1881 at det da var en misjonsforening i virksomhet under ledelse av Jørgen<br />

Johannessen Sørby. Det er antagelig denne foreningen som blir nevnt av prost<br />

Schiørn i 1895, og flere ganger senere. Han omtaler den som en «Indremisjonsforening»,<br />

og sier at «den holder seg <strong>på</strong> avstand fra prest og kirke».<br />

I 1881 var det også en «Kvindeforening» i <strong>Våle</strong> under ledelse av kirkesanger<br />

Skaaden. I 1895 heter det at det er to kvinneforeninger i virksomhet i <strong>Våle</strong> prestegjeld,<br />

og i 1903 skriver Schiørn at det er tre kvinneforeninger som virker for<br />

Hedningemisjonen, mens en indremisjonsforening «virker lidet». Derimot er det<br />

to andre misjonsforeninger som tilhører Hedningemisjonen.<br />

I Undrumsdal ble det stiftet en misjonsforening i 1883. Den kom siden til å<br />

virke i mange år under navnet Undrumsdal Misjonsforening.<br />

Hus og utstyr<br />

I løpet av 1800-tallet ble det neppe oppført mere stilrene og harmoniske våningshus<br />

i <strong>Våle</strong> enn de typiske to-etasjes bygningene som ble reist <strong>på</strong> flere gårder i<br />

bygda i siste halvdel av det forrige hundreåret. Noen få slike bygninger ble også<br />

reist <strong>på</strong> 1800-tallet, men nå ble det bygget flere våningshus i halvannen etasje. En<br />

rekke eldre hus ble bygget om eller restaurert <strong>på</strong> forskjellige måter, men ofte fikk<br />

de en veranda eller et bislag. Forøvrig ble husene stort sett holdt i gammel,<br />

tradisjonell stil. I siste halvdel av hundreåret ble det oppført noen våningshus med<br />

valmet tak, slik som <strong>på</strong> Søndre Lefsaker, Nordre Hem og <strong>på</strong> Huseby. Enkelte<br />

andre ble restaurert med valmet tak.<br />

Det største bruddet med gammel byggeskikk kom omkring hundreårsskiftet,<br />

da den såkalte sveitserstilen vant innpass også i <strong>Våle</strong>. Flere gamle hus ble da<br />

restaurert, slik at de fikk <strong>på</strong>klistrede verandaer i sveitserstil. Nye hus i typisk<br />

sveitserstil ble oppført <strong>på</strong> Øvre Helland i 1901, <strong>på</strong> Grøum i 1904, <strong>på</strong> Fossan i 1905<br />

og <strong>på</strong> Bjerke i 1908 . Siden ble det flere.<br />

Før hundreårsskiftet hadde nesten alle våningshus i bygda fått utvendig maling,<br />

og panel og maling var blitt vanlig innendørs. De fleste steder skjedde dette i siste<br />

229


Folket <strong>på</strong> Nordre Rostad samlet foran våningshuset som ble bygget i 1790, og revet i 1948.<br />

Fra venstre ser vi Herman Rostad, Hans Torp, Amalie Rostad, Klara Rostad, to by jenter<br />

<strong>på</strong> besøk og lengst til venstre tjenestejenta og gårdsgutten.<br />

halvdel av 1800-tallet. Da ble det også lagt inn vann <strong>på</strong> de fleste gårdsbruk - ofte<br />

med pumpeanlegg, som ble drevet for hånd.<br />

Forøvrig kom det ikke så mye nytt inn i husene i løpet av hundreåret, men<br />

enkelte ting som tidligere var å finne hos noen få, ble alminnelig utbredt, og<br />

selvfølgelig ble en del nye ting tatt i bruk. Før 1814 fant v'i for eksempel ikke<br />

gardiner <strong>på</strong> vanlige gårdsbruk i <strong>Våle</strong>. Ved å gjennomgå skiftene og auksjonsprotokollene<br />

fra 1870 og fremover, finner vi både gardiner og rullegardiner, og flere<br />

andre ting som er av ny dato. Under en auksjon <strong>på</strong> Holm i 1870 ble det blant<br />

annet solgt gardiner og golvklær. Golvklær ble også solgt under en auksjon <strong>på</strong><br />

Rustan samme år, og i åra fremover finner vi et golvklede i de fleste skiftene fra<br />

<strong>Våle</strong>. Det var nok helst et slags stasplagg som ikke ble brukt hver dag, men i et<br />

skifte <strong>på</strong> Bjerke i 1881 ble det registrert 8 golvklær, ett av dem var laget av ull,<br />

og det ble verdsatt til to kroner. Fra 1880 og fremover finner vi gardiner i de fleste<br />

skiftene, men ofte bare et sett. Sengeutstyret er blitt rikere enn det var tidligere,<br />

men ikke mere variert. Vi finner også flere håndklær og duker, og vi finner<br />

230<br />

Interiør fra stua <strong>på</strong> Hundsal i 1895 viser hvorledes flere velstående hjem i <strong>Våle</strong> var utstyrt<br />

<strong>på</strong> den tiden. Spyttebakken <strong>på</strong> gulvet foran ovnen hørte også med.<br />

servietter. På Bjerke og Huseby var de verdsatt til en krone pr. stykk, og de var<br />

sikkert ikke i bruk hver dag.<br />

Blant nye ting som er kommet inn i huset, er blikkspann, blikkringer, blikklykter<br />

og flere andre ting av blikk. Kaffedrikking er blitt alminnelig, og derfor<br />

finner vi nå kaffekopper, kaffekjeler, fløtekopper og sukkerkopper. Og vi finner<br />

kaffebrennere og kaffekværner. Alle hadde ennå ikke anskaffet alt dette, og blant<br />

dem var kanskje Lars Kalsrud som under en auksjon <strong>på</strong> Holm i 1870 kjøpte en<br />

kaffebrenenr for en ort - altså for 80 øre.<br />

Inne i stuene finner vi ofte speil i ramme, og de fleste steder et eller flere<br />

skilderier. På Bjerke hadde de i 1881 9 forskjellige skilderier i rammer, men ingen<br />

av dem ble verdsatt til mer enn 50 øre. Alle slags bilder ble ikke nevnt som<br />

skilderier, for under en auksjon <strong>på</strong> Ryk i 1881 kjøpte Johan Ormestad ;


Blant dem som utvandret fra V åle til Amerika omkring 1890, var de fire brødrene Bakken.<br />

Etter få år kunne de sende hjem ovenstående bilde som gir inntrykk av at de har det godt.<br />

Sittende fra venstre: Karl, Petter og Olav. Stående bak: Ludvik, som kom hjem etter noen<br />

år og bosatte seg <strong>på</strong> Solberg i Ramnes.<br />

Her var det en forholdsvis jevn økning i folketallet helt fra 1801 til 1835. I de<br />

første 15 åra, da folketallet enkelte steder gikk tilbake, steg det i <strong>Våle</strong> med gjennomsnittlig<br />

18,4 personer pr. år. I de neste 10 år var stigningen 23,5 pr. år, og i<br />

perioden 1825-1835 steg folketallet med gjennomsnittlig 22,3 personer i året. I<br />

disse åra var det således en sterk folketilvekst, men ikke <strong>på</strong> langt nær så sterk og<br />

markert som gjennomsnittet for landet. Fra 1835 var det i <strong>Våle</strong> en meget svak<br />

vekst fram til 1855. I 1890 var tallet noe høyere, men ved hundreårsskiftet var det<br />

likevel en person mindre enn det var i 1855.<br />

I perioden 1815-1835 ble det født ialt 1252 barn, mens det døde 794 personer.<br />

238<br />

Det 'vil si et overskudd <strong>på</strong> 458, og hvis vi går ut fra at innflytting og utflytting<br />

oppveier hverandre, stemmer dette godt med den veksten som folketellingen<br />

viser. I tiden videre framover mot hundreårsskiftet var det fortsatt fødselsoverskudd.<br />

Kirkebøkene viser imidlertid flere innflyttede enn utflyttede, og når folketallet<br />

ikke har steget må vi gå ut fra at listene over utflyttede er ufullstendige.<br />

Vi kan likevel gå ut fra at de som flyttet utenlands ble registrert, idet de måtte ha<br />

attest fra sognepresten. I perioden 1850-1900 utvandret ialt 73 personer til Amerika.<br />

Videre utvandret i samme periode 4 til Danmark, og 1 til England. For øvrig<br />

flyttet en rekke personer til byene Tønsberg, Horten, Holmestrand og Oslo.<br />

Utvandringen fra <strong>Våle</strong> til Amerika var svært liten sammenlignet med andre bygder<br />

hvor det var trangere levekår. Fra Nes i Hallingdal hvor folketallet var omtrent<br />

det samme som i <strong>Våle</strong>, utvandret omtrent 2000 mennesker til Amerika før<br />

hundreårsskiftet.<br />

Naturlig nok var det slik at kvinnene som giftet seg i ung alder, fødte flest barn.<br />

Men mange kvinner i <strong>Våle</strong> giftet seg ikke før etter de hadde fylt 30 år. Av<br />

kirkebøkene ser vi at det ble viet 155 par i perioden 1861-1870. Av disse var det<br />

23 par hvorav den ene eller begge hadde vært gift tidligere. Bare i ett tilfelle gjaldt<br />

det skilsmisse, de øvrige var enker eller enkemenn. Vi holder disse parene utenfor,<br />

og vi får da 132 kvinner og like mange menn som gikk inn i sitt første ekteskap.<br />

Den gjennomsnittlige giftermålsalder for disse kvinnene var 26,6 år. Bare 3 kvinner<br />

var under 20 år, og de hadde alle fylt 19. Gjennomsnittsalderen for mennene<br />

var 30,3 år. Ingen av dem var under 20 år. Her var nok flere ungkarer som hadde<br />

ventet <strong>på</strong> å få overta farsgården før de giftet seg og fikk kone til gårds. Men den<br />

eldste ungkaren var sogneprest Nicolay Friis fra Fredrikshald, som giftet seg med<br />

Bally Elise Elstrand, idet han hentet sin kone hos sognepresten i <strong>Våle</strong>. Han var<br />

55 - hun var 24 år.<br />

Vi har også eksempler <strong>på</strong> det motsatte, og når vi studerer alder og yrke nærmere,<br />

får vi det inntrykk at sosiale og økonomiske hensyn kan ha spilt en viss rolle<br />

ved beslutningen om å inngå ekteskap. Flere enker som satt <strong>på</strong> gårdsbruk, kom<br />

til å gifte seg med yngre menn. Det gjorde også den 50 år gamle enken, Kristine<br />

Nilsdatter, <strong>på</strong> en plass under Robakkrønningen, som giftet seg med den 25 år<br />

gamle tjenestegutten <strong>på</strong> Fossan, Nils Johansen. Det var i 1846.<br />

Slike forhold falt sjelden heldig ut - det gjorde det i hvert fall ikke denne gang.<br />

Etter vel et år fikk Kristine skilsmisse fordi Nils hadde gitt seg ut i «drikkfeldighed<br />

og ufornuftige handlinger». Her står det intet om hvorvidt de ufornuftige<br />

handlinger også omfattet selve giftermålet. Det var i alle fall Nils som til slutt<br />

tjente <strong>på</strong> ekteskapet: Kristine måtte i forbindelse med skilsmissen overlate ham<br />

et jordstykke, og dette solgte han noe senere for 100 spd.<br />

239


Skilsmisser forekom forholdsvis sjelden, men i forliksprotokollene ser vi at det<br />

blir inngått forlik om å skilles etter at presten hadde gitt attest for at han forgjeves<br />

hadde forsøkt å få vedkommende til å leve sammen «i troskap og kj ærlighet». O g<br />

i tingbøkene finner vi eksempler <strong>på</strong> at det blir innvilget separasjon fordi ektefellen<br />

har vært umulig å leve i lag med. Det hendte også at en av ektefellene uten videre<br />

brøt ekteskapet og reiste bort uten å komme tilbake.<br />

Og så hendte det at kvinne og mann levde sammen og fikk barn uten å være<br />

gift. Loven inneholdt strenge straffer for slikt, men utover 1800-tallet ble ikke<br />

disse lovene håndhevd så strengt som de gjorde under den rådende pietisme <strong>på</strong><br />

1700-tallet. Hvis det gikk alt for langt måtte myndighetene likevel slå til, og da<br />

kunne straffene bli strenge nok. Det fikk Maren Nilsdatter og Ole Pedersen<br />

Robak føle i 1815. De hadde da fått 7 barn sammen uten å være gift, og de ble<br />

arrestert og dømt, han til 8 års slavearbeid <strong>på</strong> Akershus, og hun til 6 års arbeid<br />

i Kristiania Tugthus. I dommen blir hans barn - som også er hennes - omtalt som<br />

«1 horebarn», mens hennes barn - som også er hans - blir omtalt som «7 uegte<br />

barn». Når Ole fikk såvidt streng straff, var det nok blant annet fordi han nå ville<br />

forlate Kristine og gifte seg med «Arne Smeds kone, Anne Eriksdatter Bekkestuen».<br />

Tallet over uekte barn i <strong>Våle</strong>, var lite sammenlignet med enkelte andre bygder<br />

i Norge. Ved midten av hundreåret var det fra 2 til 4 barn pr. år, men i sin<br />

beretning om menighetstilstanden i <strong>Våle</strong> for året 1895 skrev prost Schiørn:<br />

«Utugtig samliv av ugifte findes ikke.» Dette mente han å vite, men samtidig var<br />

han sterkt irritert over at forlovede ofte bodde sammen før de hadde inngått<br />

ekteskap. Han bemerket dette i flere meldinger, og i 1895 skrev han: «Forlovede<br />

har hyppig samleie før de er gifte, og dette betragtes ikke som no gen synd eller<br />

skam. »<br />

Slik hadde det vært i lengre tid. Lars Christophersen Hauge, som var klokker<br />

i <strong>Våle</strong> fra 1822, forteller i sine dagboknotater at han så sin Helene <strong>på</strong> Solerød for<br />

første gang Trefoldighetssøndagen 1823, «og da blev jeg så underlig i hjertet,<br />

hvilket jeg ikke kan beskrive, men dette var selvfølgelig Guds indskydelse.» Siden<br />

så han henne ikke før


til sine svigerforeldre og forteller at «min kone er nedkommet med en datter<br />

torsdag morgen den 17de, klokken 2 1/2 formiddag efter 24 timers sygdom og<br />

smerte.» Men forøvrig er alt vel. Brevet er datert den 18. mars 1857, og undertegnet<br />

«Deres hengivne o. A. Sollie».<br />

Mot slutten av hundreåret stod det en myrteplante i de fleste hjem i <strong>Våle</strong>. Det<br />

var da blitt en skikk at bruden skulle ha en myrtekrans eller en liten kvist av<br />

myrten <strong>på</strong> sitt hode. Myrten ble også ribbet når den døde skulle legges i kiste. I<br />

kisten over den døde ble det lagt et åklede, og ut over dette strødde man deler av<br />

myrten. I dette lå et farvel og en slags fred og fortrolighet, som det er vanskelig<br />

å fremkalle i vårt moderne samfunn. Det er sikkert at folk <strong>på</strong> den tiden, <strong>på</strong> tross<br />

av langt mindre hjelp og større usikkerhet når det gjaldt sykdom og død, hadde<br />

et tryggere forhold til det hele. De fleste fikk dø hjemme i stua med sine nærmeste<br />

omkring seg, og den døde ble liggende hjemme inntil begravelsesdagen. Familien<br />

eller naboer tok opp graven <strong>på</strong> kirkegården, og så ble det begravelse - begravelse<br />

i ordets egentlige forstand, idet de som bar kisten, kastet graven igjen mens hele<br />

likfølget ventet. - De fulgte sine inn i døden, og de fulgte den døde så langt de<br />

kunne i en underlig fortrolighet.<br />

I et gammelt kommuneregnskap fra <strong>Våle</strong> for året 1857 ser vi at det da ble kjøpt<br />

inn 6 tauer med kroker og seks jernspader til <strong>Våle</strong> kirkegård - en til hver av dem<br />

som bar kisten. Den gamle begravelsesskikken var ennå i bruk, men i 1871 ble det<br />

ansatt kirketjener ved <strong>Våle</strong> kirke. Han skulle holde orden ved kirken, utføre<br />

alminnelige forretninger under gudstjenesten, passe ovnene og «forøvrig om gravningen<br />

<strong>på</strong> kirkegården kunde overdrages den samme». Vi vet ikke når dette først<br />

ble aktuelt, men da det skulle ansettes ny kirketjener i 1880, ville kommunestyret<br />

at stillingen skulle lyses ut <strong>på</strong> anbud, «så kirketjeneren får en fast pris for hver<br />

enkelt gravning.» I en instruks for kirketjeneren som ble ansatt ved Undrumsdal<br />

kirke i 1892, het det at han skulle ta opp gravene, fylle dem igjen, foreta ringing<br />

og sette opp «buske og udføre fornøden barstrøing».<br />

For mange av dem som var vant til å følge sine døde så langt de kunne, må det<br />

ha vært en forandring de satte mindre pris <strong>på</strong> når de skulle forlate den døde i åpen<br />

grav. Det må ha vært grunnen til at <strong>Våle</strong> kommunestyre i 1893 fattet et vedtak om<br />

at «det skal stå enhver fritt om han vil benytte graveren eller ikke.» Noen ville<br />

fortsatt begrave sine døde selv. '<br />

Det gikk likevel ikke mange år før graveren overtok alle «begravelser». Men<br />

andre skikker ble fortsatt holdt i hevd. Jakob Solerød forteller at han kan huske<br />

sin bestefar som døde i 1905. Han ble lagt i svartmalt kiste, og han fikk med seg<br />

en salmebok <strong>på</strong> sitt bryst.<br />

242<br />

Et fint høvre til hestesele, skåret i tre. Det tilhører samlingen <strong>på</strong> Hundsa/. Foto: Per<br />

Gilding.<br />

243


TIDEN 1905-1940


Mange steder i landet hadde 17. mai blitt feiret før 1900, men i <strong>Våle</strong> var det<br />

ingen offisiell 17.-maifeiring før i 1905. Det er ikke klart hvem som tok initiativet<br />

til feiringen dette året, men festlighetene ble åpnet med gudstjeneste i kirken kl.<br />

12, hvoretter barn og voksne gikk i tog til Sørby. Her var det tale for dagen, tale<br />

for Stortinget, tale for flagget og tale for barna. Det var videre sang og musikk,<br />

og ut<strong>på</strong> kvelden ble dagen avsluttet med tale av presten.<br />

Da kommunestyret i <strong>Våle</strong> året etter fikk forespørsel fra Departementet om man<br />

ville gå inn for at 17. mai skulle bli lovfestet fridag, svarte kommunestyret nei.<br />

Men man gikk inn for at bestemmelsene om salg og utskjenking «av berusende<br />

drikke <strong>på</strong> søn- og helligdage» også skulle gjelde 17. mai. Og selv om kommunestyret<br />

ikke ville ha nasjonaldagen som lovfestet fridag, ble dagen fortsatt feiret i<br />

<strong>Våle</strong>. I 1912 var det ungdomslaget som forestod feiringen, men programmet måtte<br />

godkjennes av kommunestyret som med 16 mot 13 stemmer vedtok at posten<br />

«svingom» skulle gå ut av programmet. Året etter fikk Landboforeningen, Skytterlaget<br />

og Ungdomslaget tillatelse til å benytte kommunelokalet til «en festlig<br />

tilstelning» den 17. mai. Og siden ble det vanlig med dans <strong>på</strong> syttendemaidagen<br />

i <strong>Våle</strong>.<br />

Året 1914 kunne man feire et hundreårsjubileum, og da ble det lagt et stort<br />

dansegulv i tunet <strong>på</strong> Sørby, der over 900 mennesker feiret nasjonaldagen med<br />

folkefest og fyrverkeri. Men feiringen begynte <strong>på</strong> formiddagen med hornmusikk<br />

fra kirketårnet, og etter en gudstjeneste gikk et stort borgertog med hornmusikk<br />

i spissen fra kirken til Sørby.<br />

Etter 1905 kunne man forøvrig registrere en iver og en stemning som slo ut <strong>på</strong><br />

flere felter. Det gjaldt også i praktisk arbeid for å bygge landet, og det ble gjort<br />

med større optimisme enn noen gang tidligere. I <strong>Våle</strong> var det i første rekke<br />

bøndene som fikk anledning til å vise sin innsats i praksis. Gilde okser og hingster<br />

ble kjøpt inn for å bedre husdyrbestanden, og de fikk ofte gjeve navn fra saga og<br />

historie. Hit kom for eksempel oksene Balder og Sverre og hingstene Fram og<br />

Norge.<br />

Husdyrbestanden økte, og den kom etter hvert til å bestå av bedre dyr som ga<br />

større utbytte. Bøndene ble i det hele flinkere, og dette ble også fremhevet av<br />

stortingsmann Kaldager i et intervju med Verdens Gang i 1912: «Jordbruket i<br />

<strong>Våle</strong> står høyt, og det går stadig framover», sa han. Det ble etter Kaldagers<br />

oppfatning brukt noe mindre kunstgjødsel enn tidligere fordi det ble mer naturgjødsel<br />

etter større besetninger. Han uttalte forøvrig at det var stor interesse for<br />

svineavl i bygda. Han nevnte spesielt gårdene Gunnestad, Hundsal, Skinnene og<br />

Fossan.<br />

Forholdene for bøndene lå forøvrig godt tilrette. I 1907 svarte kommunestyret<br />

248<br />

Fra Åmot ved Fossan omkring 1905.<br />

i <strong>Våle</strong> at her var nær 1000 dekar utmark som med fordel kunne oppdyrkes. Og<br />

man regnet med at det i gjennomsnitt ville koste ca. 50 kroner å dyrke opp et<br />

dekar, mens verdien av et dekar dyrket jord ble satt til kr. 80,-. Dette kunne skje<br />

fordi det ennå var svært billig arbeidshjelp.<br />

Det var først etter 1905 at samvirke mellom bøndene for alvor kom igang. I<br />

<strong>Våle</strong> begynte det imidlertid i siste halvdel av 1800-tallet da de mange ysteriene<br />

kom i drift. Og landboforeningen, som ble stiftet i 1884, virket delvis som et<br />

innkjøpslag. Høsten 1905 vedtok denne foreningen <strong>på</strong> en ekstraordinær generalforsamling<br />

å kjøpe inn høy og halm fra Danmark til en samlet sum av kr. 32.189,-.<br />

Det var en stor handel. Året før hadde et av medlemmene i foreningen, Martin<br />

Westby, kjøpt gården Nordre Torp med 200 dekar jord og 120 dekar skog for kr.<br />

18.000,-.<br />

I 1905 ble det forøvrig dannet spesielle innkjøpslag for felles innkjøp av kraftfor<br />

og kunstgjødsel både i <strong>Våle</strong> og Undrumsdal. Etter få år foregikk nesten alt kjøp<br />

av slike varer gjennom innkjøpslag. I <strong>Våle</strong> landboforenings beretning fra 1911<br />

heter det at det er 10 slike lag bare i hovedsognet.<br />

Men bøndene i <strong>Våle</strong> delte også ansvar <strong>på</strong> flere måter. I 1907 ble det dannet en<br />

lokal kvegavlsforening og i 1909 var 1500 dyr forsikret i denne foreningen. Da var<br />

det også dannet en hesteavlsforening som hadde hingsten Fram stående hos Skaug<br />

<strong>på</strong> Frellumstad. Og da foreningen i 1913 kjøpte hingsten Norge for 14.000<br />

kroner, stilte 45 bønder seg som kausjonister.<br />

249


Etterhvert ble det også dannet redskapslag og treskelag. Et av de første ble<br />

dannet <strong>på</strong> et møte i Undrumsdal bondelag i 1911 da en del av medlemmene i laget<br />

gikk sammen om å kjøpe et treskeverk og en motor til verkets drift. I lagets<br />

beretning for dette året heter det at «Det går visst ikke mange år før motortresking<br />

er almindelig <strong>på</strong> hver gård.»<br />

Hagebruket ble også omfattet med større interesse etter 1905, og fra 1909 ble<br />

det fast ansatt herreds gartner i bygda. I mange hager ble det satt opp bikuber, og<br />

våren 1911 ble <strong>Våle</strong> biavisforening stiftet. En tid virket den under navnet <strong>Våle</strong> og<br />

omegns biavisforening, og i 1920 var det 70 medlemmer i denne foreningen.<br />

Flere tiltak ble satt i verk etter oppfordring fra sentrale myndigheter. Det gjaldt<br />

blant annet skogplanting og skolebarnas deltagelse i dette. I <strong>Våle</strong> ble det hver vår<br />

fra 1901 plantet eller sådd skog av skolebarn under lærernes oppsyn. I åra fram<br />

til 1914 ble det gjennomsnittlig satt ut omkring 6000 gran- og 1000 furuplanter<br />

hvert år av skolebarna.<br />

I skolen ble det snakket mer om fedrelandet enn før, og nasjonalsangene ble<br />

sunget med større begeistring enn tidligere. Men forøvrig ble det ikke fra kommunens<br />

side gjort noe særlig for å bedre skoleforholdene i <strong>Våle</strong> i det første<br />

kvartsekel etter hundreårsskiftet.<br />

Kommunestyret drev i det hele en forsiktig sparepolitikk, og det var ingen<br />

vesentlig økning i budsjettet fra 1905 til 1914. Omfattende diskusjoner var likevel<br />

igang om nye prosjekter, og i første rekke gjaldt det elektrisk kraft. Utbygging<br />

av Fossanvassdraget stod <strong>på</strong> programmet, og i 1912 ble det innledet forhandlinger<br />

med grunneierne. Man regnet da med at en utbygging av dette vassdraget ville gi<br />

nok strøm til både lys og kraft i hele <strong>Våle</strong>.<br />

Fra 1909 var det stadig diskusjon om bilens fremtid i bygda, men her var det<br />

liten begeistring å spore. På et kommunestyremøte i 1912 gikk samtlige representanter<br />

imot amtmannens forslag om å åpne enkelte bygdeveier i <strong>Våle</strong> for biltrafikk.<br />

Bøndene ville helst ha veiene for seg selv og sine hester.<br />

Selv om ingen store vedtak med vidtrekkende betydning ble fattet i denne<br />

perioden, hadde kommunestyret mange og lange møter som begynte kl. 9 <strong>på</strong><br />

formiddagen. I toårsperioden 1908-1910 ble det holdt ialt 8 formannskapsmøter<br />

og 19 møter i kommunestyret. Det ble ialt behandlet 260 saker, og 37 av disse var<br />

referatsaker, mens 34 saker gjaldt valg av styrer og råd.<br />

En vesentlig del av tiden i kommunestyret gikk med til å behandle skattesaker<br />

- ialt 47. Det kunne gjelde en enkelt person eller en liste over en rekke personer<br />

som stod til rest med skatt. Og så vurderte kommunestyret hvorvidt det i det<br />

enkelte tilfelle var aktuelt å foreta utpanting. De 32 representantene hadde tilsammen<br />

mye kunnskap om de enkelte skattytere i bygda. Det kom også g'odt med når<br />

250<br />

det gjaldt hundeskatten. I 1909 leverte lensmannen en liste over 54 personer som<br />

hadde betalt hundeskatt. Men representantene pratet sammen og kom til at det<br />

var ytterligere 30 hundeeiere som ikke stod <strong>på</strong> listen. Fristen for innbetaling ble<br />

utsatt en tid, og dette ble kunngjort <strong>på</strong> kirkebakken og ved oppslag. Ved fristens<br />

utløp kom kommunestyret til at det ennå var 7 som ikke hadde betalt, og disse<br />

fikk sine navn i kommunestyrereferatet med henstilling til lensmannen om at de<br />

ble ilagt mulkt.<br />

Ingen store veisaker ble avgjort i løpet av de nevnte to år, men det var likevel<br />

12 saker som hadde med veier å gjøre, og i tillegg 14 saker som gjaldt grustak til<br />

veiene. Videre behandlet kommunestyret 8 mindre skolesaker, 13 saker som gjaldt<br />

lånegarantier og en rekke vidt forskjellige saker som kunne ta tid når praten kom<br />

igang.<br />

Bøndenes økonomiske stilling bedret seg betydelig i åra før første verdenskrig.<br />

Arbeidslønnene ble også etter hvert noe høyere. Mens årslønnen for en gårdsgutt<br />

før hundreårsskiftet lå <strong>på</strong> omkring 200 kroner, var den i 1910 nådd opp til kr. 300,<br />

samt kost og losji, tømmerhuggere fikk kr. 4 pr. dag <strong>på</strong> egen kost, arbeidere ved<br />

Byggåkeren <strong>på</strong> Hjelmtvedt blir skåret med ljå, og kvinnene binder kornband. Stående fra<br />

venstre: Hans Huseby, Johanne Huseby, Julie Robak, Sigrid Huseby, Thorvald Robak.<br />

Bildet er fra 1922.<br />

251


melkefabrikken i Holmestrand kr. 3,50, mens de kvinnelige arbeiderne måtte<br />

nøye seg med 2 kroner pr. dag.<br />

Selv om lønningene var blitt noe høyere, hadde det ikke skjedd noen vesentlig<br />

forandring når det gjaldt «husbondens» syn <strong>på</strong> tjenerstabens plass i bygdesamfunnet.<br />

Blant dem som ga sitt syn tilkjenne var gullbrudeparet Allette og Jacob<br />

Kurstad da de i 1917 ble intervjuet av avisen Jarlsberg. De bodde da i Holmestrand,<br />

og de fortalte om sin tid <strong>på</strong> Kurstad og Frellumstad i <strong>Våle</strong>. Hun sa blant<br />

annet: «Hjemme <strong>på</strong> Frellumstad hadde vi bestandig snille og letvinte folk, de<br />

arbeidet, de drev seg selv, og ikke sjelden vekket de oss om morgenen. Nu lever<br />

vi nok i en omvendt verden, for våkner ikke herskapet, så våkner visst ikke<br />

folkene <strong>på</strong> gården. I middagshvilen lå de gjerne <strong>på</strong> låven, men de snorksov ikke<br />

da som nu for tiden, de fleste sov ikke fordi de var redd for å forsove seg».<br />

Det var i denne perioden at arbeiderbevegelsen i <strong>Våle</strong> for alvor begynte å<br />

markere seg. Ved utgangen av året 1904 var det ialt 9 arbeiderforeninger i Jarlsberg<br />

og Larvik amt, og blant disse var <strong>Våle</strong> og Botne som ble stiftet dette året.<br />

Stiftelsesmøtet i våle ble holdt i huset til skomaker, senere veivokter, Johan Andreassen<br />

Langåsholmen den 8. august. Blant de 8 frammøtte var skredder A.<br />

Tollefsen, som ble valgt til formann. Han hadde flyttet til <strong>Våle</strong> fra Eidsfoss, der<br />

den første arbeiderforening i amtet ble stiftet noen år tidligere.<br />

Foreningen i <strong>Våle</strong> var svært aktiv den første tiden. I april 1905 ble det besluttet<br />

at foreningen skulle kjøpe inn varer «til fordeling», og den fungerte en tid som<br />

et innkjøpslag med varelager i det gamle ysteriet <strong>på</strong> Hengsrud. Flere var<br />

interessert i å være med <strong>på</strong> dette, og i 1906 var foreningen dominert aven venstregruppe<br />

med lærer Bjørgum som formann. Etter heftige diskusjoner måtte<br />

Bjørgum trekke seg, og Tollefsen ble <strong>på</strong>ny valgt til formann, samtidig som<br />

arbeiderforeningen i <strong>Våle</strong> fra 1. januar 1907 ble meldt inn i Det norske arbeiderparti<br />

under Skoger krets.<br />

Medlemsstokken ble mindre, men styret bestod av slitere som kjempet for en<br />

bedre framtid. Det er betegnende at tre navngitte medlemmer året etter ble utelukket<br />

fra møtene <strong>på</strong> grunn av «dårlig oppførsel». I 1907 ble det valgt en komite<br />

som skulle skaffe laget eget hus. Komiteen fikk kontrakt <strong>på</strong> kjøp aven tomt under<br />

Nordre Kolsås, og her hadde man planer om å bygge forsamlingslokalet<br />


idrag, og inntil kr. 15,- pr. innbygger mot at kommunen selv ydet det halve<br />

beløp. I <strong>Våle</strong> valgte man å ta imot kr. 10,- pr. innbygger, og det forutsatte at<br />

kommunen selv ydet kr. 2,50 pr. innbygger - tilsammen kr. 6.600,-. Det lokale<br />

provianteringsråd som forestod utdelingen, tok hensyn til den enkeltes forsørgelsesbyrde,<br />

og ingen som hadde inntekt over kr. 2.500,- eller formue over kr.<br />

10.000,- fikk dyrtidsbidrag i <strong>Våle</strong>. I 1918 bevilget kommunestyret i <strong>Våle</strong> kr.<br />

5.000,- til «dyrtidsforanstaltning», og det het da at beløpet skulle anvendes til<br />

nedsettelse av priser <strong>på</strong> nødvendighetsartikler.<br />

Prisøkningen og gode tider for jordbruket førte til en sterk omsetning av jordbrukseiendommer,<br />

og en rekke gårder i <strong>Våle</strong> ble omsatt. Mens gjennomsnittsprisen<br />

pr. skyldmark i Vestfold i 1913-14 var kr. 3.257,-, var den i 1920 kommet opp<br />

i nesten kr. 9.000,-. Det ble drevet spekulasjonshandel i stor stil, og i 1917 fikk<br />

vi derfor de såkalte konsesjonslovene for omsetning av jord, skog og andre naturherligheter.<br />

Kommunestyret i <strong>Våle</strong> behandlet flere konsesjonssøknader <strong>på</strong><br />

hvert møte i disse åra. En del av søknadene ble avslått, mens andre fikk konsesjon<br />

<strong>på</strong> den betingelse at de bosatte seg <strong>på</strong> gården og drev forsvarlig jordbruk med full<br />

besetning. Sommeren 1918 vedtok kommunestyret at arealgrensen for konsesjon<br />

skulle senkes til 50 dekar for jord og 10 dekar for skog, «fordi jobbing i eiendommer<br />

tiltager i en foruroligende grad. » Og høsten samme år fikk lensmannen i <strong>Våle</strong><br />

en liste fra kommunestyret med anmeldelse av 17 personer som hadde kjøpt<br />

gårder i kommunen uten å søke om konsesjon.<br />

Høsten 1920 kulminerte prisnivået, og siden fikk vi tre markerte kriseperioder,<br />

den første i året 1921, den andre i 1926-1927 og den tredje i perioden 1931-34.<br />

Dette gjaldt i første rekke industrien og arbeiderne, og vi kan derfor ikke skille<br />

ut slike markerte perioder for <strong>Våle</strong> hvor nesten alle levde av jorda. I gjennomsnitt<br />

sank prisene <strong>på</strong> jordbruksprodukter med vel en tredel fra 1921 til 1922-23. Men<br />

prisene <strong>på</strong> kraftfor, kunstgjødsel, redskaper og maskiner sank enda sterkere, og<br />

derfor klarte bøndene seg godt i den første perioden. Men etter en kort prisstigning<br />

i 1923-24 falt jordbruksprisene <strong>på</strong> nytt, og fallet fortsatte fram til 1933-34,<br />

samtidig som jordbrukets produksjonsmidler og vanlige forbruksvarer ble relativt<br />

dyrere.<br />

I 1933-34 var landbruksprisene bare litt over fjerdeparten av det de hadde vært<br />

i 1920, mens produksjonsmidlene kostet tredjeparten og vanlige forbruksvarer ca.<br />

halvparten. Under slike omstendigheter ble det håpløst for alle dem som hadde<br />

kjøpt eiendommer til høye priser like før 1920. .<br />

Krisen i jordbruket førte til tvangsauksjoner og salg av eiendommer til forholdsvis<br />

rimelige priser. Likevel fant man det ikke nødvendig å opprettholde de<br />

strenge konsesjonsbestemmelsene. I 1927 vedtok kommunestyret i <strong>Våle</strong> å opp-<br />

254<br />

Slåttonn hos Lima <strong>på</strong> Øvre Borge omkring 1910.<br />

heve konsesjonsbestemmelsene slik at innenbygdsboene ikke behøvde konsesjon,<br />

mens utenbygds kjøpere måtte søke konsesjon <strong>på</strong> eiendommer som hadde mer<br />

enn 500 dekar innmark eller 1000 dekar skog. Bare noen få eiendommer i bygda<br />

var så store. Vedtaket ble begrunnet med at «jordeiendommer nu ikke lenger eller<br />

i nær fremtid vil bli gjenstand for spekulasjonshandel med oppskruing av priser.»<br />

Departementet syntes imidlertid at <strong>Våle</strong> gikk for langt, og etter henstilling<br />

derfra vedtok kommunestyret senere at arealgrensen for utenbygdsboende skulle<br />

være 200 dekar for jord og 500 dekar for skog.<br />

Krisene førte til stor arbeidsledighet i landet, og i nesten alle kommuner ble det<br />

satt igang såkalt nødsarbeide. Det ble først nødvendig i <strong>Våle</strong> i 1927 da noen<br />

arbeidsledige fikk vedhogst som ble administrert av kommunen. Året etter bevilget<br />

kommunen kr. 1000,- til nødsarbeide som bestod i å pukke stein til en vei som<br />

skulle bygges nordover fra Siltvedt. Den enkelte arbeider fikk 4 kroner for hver<br />

kubikkmeter stein som ble pukket, og et tillegg <strong>på</strong> 30 øre pr. barn inntil det femte<br />

barnet. Samme år ble det også satt igang nødsarbeide for omlegging av Grettebakken<br />

i Undrumsdal. Her var det 4 grunneiere som sammen med Undrusmdal<br />

ungdomslag stilte penger til disposisjon - ialt kr. 500,-. I åra 1932-35 ble det også<br />

255


satt igang noe nødsarbeide i <strong>Våle</strong>, men arbeidsledigheten var ikke så omfattende<br />

her som i mange andre kommuner i landet. Først <strong>på</strong> året 1935 var 13 familieforsørgere<br />

uten arbeid, men alle disse fikk arbeid <strong>på</strong> veiprosjekter som ble satt igang.<br />

Da kommunestyret sommeren 1935 besluttet å gi bidrag til opprensking av Storelva,<br />

tok man det forbehold at bidragene kun skulle nyttes til lønning av arbeidere<br />

fra <strong>Våle</strong>, men ikke til bøndene selv.<br />

Krisene avspeiler seg også i «fattigkassens ,) regnskaper som gir noe annerledes<br />

bilde enn budsjettene fordi man opererte med høyst forskjellig «underbalanse» fra<br />

år til år, og fordi refusjoner og bidrag også var noe forskjellig. I budsjettåret<br />

1918/19 var fattigkassens totale utgifter kr. 26.127,-. To år senere var de kommet<br />

opp i kr. 36.180,-, og så var det en forholdsvis jevn stigning til de nådde en topp<br />

i 1930/ 31 med kr. 45.463,-. Året etter var tallet nesten like høyt, mens utgiftene<br />

i budsjettåret 1932/ 33 var kr. 40.315,- og neste år bare 35.127 kroner.<br />

Innkomne refusjoner var samme år kr. 4205,96, dessuten var det kr. 3369,- i<br />

stats- og fylkes bidrag, og ved siden av renter, tilfeldige utgifter og en underbalanse<br />

<strong>på</strong> kr. 8767,- balanserte regnskapet med utlignet skatt til fattigkassen <strong>på</strong><br />

kr. 30.000,-.<br />

Fattigkassens regnskap for regnskapsåret 1930/31:<br />

Kvartalsunderstøttelse ... ....... . ... . . . ... . . . . . .... . . .... . .<br />

Bortsatte barn og voksne . .. . ... . ... .. . . . . .... . .... .. .. .. . .<br />

Sykes kur og pleie ... ... ... .. .. . ...... .. . . . .... .. .. . . . . .. .<br />

Begravelsesomkostninger . .... . .. .. .. .. ......... . .. . .. . ... .<br />

H us og grunnleier .... ... ............. .. . . ..... . .. . ..... . .<br />

Sindssykes forpleining ... ... .. . .. . . ... ....... . .... ........ .<br />

Utbetalt for skotøy . .. ... .... . .. .. . ... . .. ... .. .. . ... .. . . . .<br />

Utbetalt refusjon . . . . .... . .... . ... .. .. . ... . ..... .. ....... .<br />

Tilfeldige utgifter ...... .... . . .... ... . . . . . . ..... . ......... .<br />

Kassens utestående kapital .. . .. . . . . .. .... . .......... . ..... .<br />

kr. 4.600,00<br />

kr. 17.063,67<br />

kr. 2.401,76<br />

kr. 242,00<br />

kr. 1.574,01<br />

kr. 6.316,34<br />

kr. 60,00<br />

kr. 8.792,37<br />

kr. 4.197,85<br />

kr. 215,00<br />

kr. 45.463,00<br />

Kvartalsstøtten ble delt ut hvert kvartal til trengende personer, og tallet <strong>på</strong> de<br />

trengende varierte dette året fra kvartal til kvartal med fra 8 til 11 personer.<br />

Beløpene som ble delt ut til den enkelte familie, varierte fra kr. 50,- til kr. 325,i<br />

kvartalet. De som klarte seg selv ved å få disse pengene hadde det kanskje bedre<br />

enn enkelte av dem som finnes under posten «Bortsatte barn og voksne». Det var<br />

256<br />

ialt 48 av dem. Vi ser hvor hver enkelt oppholdt seg og hvor mye vertskapet fikk<br />

i betaling for den enkelte. Dette varierte naturligvis etter hvor mye nytte man<br />

ku ne ha av den bortsatte, og vi finner beløp fra 120 til 990 kroner pr. år.<br />

Under «tilfeldige utgifter» finner vi ved siden av reisegodtgjørelser og forskjellige<br />

administrasjonsutgifter en rekke poster som omfatter utgifter til klær, melk,<br />

ved og andre varer som ble delt ut til trengende. Dette ble også omtalt som<br />

«midlertidig understøttelse.»<br />

Flere kommuner i Vestfold innførte ordninger med kommunal alderstrygd fra<br />

1920. <strong>Våle</strong> var derimot blant de kommuner som ventet med innføring av alderstrygd<br />

inntil loven om dette trådte i kraft i 1937. Den kommunale alderstrygd ble<br />

i de fleste tilfelle utbetalt etter en skjønnsmessig vurdering av den enkeltes behov,<br />

og den fikk således et preg av fattigunderstøttrelse, som fortsatt ble gitt i <strong>Våle</strong>.<br />

Men da utbetalingen av alderstrygd begynte, var det 63 enkeltpersoner og 17<br />

familier i <strong>Våle</strong> som hadde krav <strong>på</strong> trygd, og dette førte til en betydelig økning av<br />

kommunens sosialbudsjett. Etter mottatte refusjoner var kommunens <strong>nett</strong>outgift<br />

i denne sektor for regnskapsåret 1935/36 kr. 27.500,-, mens <strong>nett</strong>outgiften i 1938/39<br />

utgjorde kr. 40.595,-. I tillegg til alderstrygd ble det fortsatt betalt for «utsatte<br />

barn og voksne». For regnskapsåret 1938/39 utgjorde denne posten 16.000 kroner.<br />

Dessuten betalte kommunen kr. 2700,- til «Fattigpleiens hus og husleier».<br />

Ved lov av 8. april 1927 fikk kommunen adgang til å ligne ut en tilleggsskatt<br />

<strong>på</strong> større inntekter. Mot Arbeiderpartiets 4 stemmer vedtok kommunestyret at<br />

man ikke skulle benytte seg av dette. Det store flertallet gikk isteden inn for<br />

sparing <strong>på</strong> flere hold. I 1928 vedtok kommunestyret at undervisningen i skolene<br />

skulle reduseres. Ved Grøtås og Langøen skoler ble lesetiden satt ned til 20 uker,<br />

men siden forhøyet til 24 da dette var et minimum for å få statsbidrag. Etter dette<br />

gjorde skoledirektøren oppmerksom <strong>på</strong> at lærerne hadde krav <strong>på</strong> lovens minstelønn<br />

som tilsvarete 30 ukers kole, og så ble lesetiden igjen hevet tilsvarende. Men<br />

kommunestyret vedtok at undervisning i håndarbeid skulle sløyfes ved alle<br />

skolene <strong>på</strong> grunn av vanskelige økonomiske forhold, og fordi man mente «at<br />

denne kommunens hjemlige forhold er så gode.» Undervisning i håndarbeid kom<br />

likevel straks igang igjen.<br />

I realiteten var <strong>Våle</strong> bedre stilt enn de fleste kommuner i landet. På tross av<br />

tiltagende krisesituasjoner henimot 1935, kunne <strong>Våle</strong> kommune i 1933 øke sitt<br />

<strong>nett</strong>o utgiftsbudsjett fra 177.600 kroner til kr. 183.300. Dette førte til <strong>på</strong>tale fra<br />

Departementet med henstilling om å redusere budsjettet, spesielt skole- og fattigbudsjettet.<br />

Kommunestyret fremla sitt budsjettopplegg, blant annet med den forklaring<br />

at hvalfangsten som hadde ligget nede i 1932,


Søyland hevdet i retten, som ble omfattet med stor interesse i bygda, at hans<br />

artikkel gjaldt banker generelt, og at han benyttet <strong>Våle</strong> Sparebank som eksempel.<br />

- Kunne De ikke da ha skrevet N.N. Sparebank? spurte rettens administrator.<br />

- Jo, jeg kunne ha skrevet Dogger Bank, svarte Søyland, som ble enstemmig<br />

frifunnet.<br />

Paul Reggestad ble valgt til formann i krisehjelpens bygdestyre for <strong>Våle</strong>, og<br />

sammen med Søyland organiserte han en av de første aksjoner i krisehjelpens<br />

historie. En aktet bonde fra Botne som bodde <strong>på</strong> grensen mot <strong>Våle</strong>, hadde ikke<br />

klart alle de forpliktelser han hadde <strong>på</strong>tatt seg, og banken forlangte auksjon over<br />

en del løsøre <strong>på</strong> gården. Søyland og Reggestad møtte opp og hvisket de frammøtte<br />

i øret at de ikke skulle komme med noe bud. Det førte til at bondens sønn ga det<br />

eneste bud, og han fikk kjøpt alt for en rimelig pris. Det hører med til historien<br />

at de to krisehjelpslederne sammen med lensmannen, ble servert kaffe og bløtkake<br />

<strong>på</strong> gården etter at auksjonen var avsluttet.<br />

Ved oppslag av plakater truet krisehjelpen med «boykot» mot personer som<br />

kunne tenkes å kjøpe en gård <strong>på</strong> tvangsauksjon og dermed «spekulere i andres<br />

nød». I 1935 var Reggestad fortsatt formann i det som da ble kalt <strong>Våle</strong> Krisehjelp.<br />

I et intervju med avisen sa han at foreningen arbeidet for minnelige kriseoppgjør<br />

mellom bøndene og långiverne, og at det ikke var blitt aktuelt med boykot i <strong>Våle</strong>,<br />

slik tilfelle var i enkelte andre bygder.<br />

Nye vekster og nye driftsformer<br />

På tross av kriser og økonomiske vanskeligheter kunne bøndene i <strong>Våle</strong> snakke om<br />

framgang innenfor landbruket. I 1907 regnet man med at <strong>Våle</strong> hadde omkring<br />

1000 dekar utmark som kunne opp dyrkes, men i løpet av tiden fram til 1939 var<br />

900 dekar av dette oppdyrket. Og da var det neppe noen som kunne tenke seg hva<br />

som siden skulle skje når det gjaldt nydyrking i bygda.<br />

I åra etter 1905 ble arealet med eng til høyslått etter hvert mindre, mens, arealet<br />

med kulturbeiter ble betydelig utvidet. Den største forandringen skjedde i<br />

perioden 1930-39, da engarealet minket med 6000 dekar. Storfebestanden var i<br />

den samme periode gått opp med nesten 100 dyr. Dyra fikk mindre høy enn<br />

tidligere, men de gikk <strong>på</strong> kulturbeite, og i vinterhalvåret fikk de mere rotvekster<br />

og kraftfor.<br />

Akerarealet ble etter hvert noe større, men hele tiden var havren 'det domine-<br />

260<br />

Våronn <strong>på</strong> Hundsal, i 193 O-åra. De tre hestene som styres av jørgen H undsal, trekker en<br />

moderne kultivator.<br />

rende kornslaget, selv om arealet av hvete økte betydelig <strong>på</strong> bekostning av bygg<br />

og rug. Arealet til poteter ble nesten fordoblet i perioden 1907-1939, og avlingene<br />

ble mer enn fordoblet, fordi det kom nye potetsorter som ga rikere fold. A v<br />

tabellen <strong>på</strong> side 262 ser vi videre at kålrot avløste turnips samtidig som forbete og<br />

formargkål ble aktuelle vekster.<br />

261


Anvendelse av jordarealet<br />

Kunstig eng til grasfrø<br />

Kunstig eng til høyslått<br />

Kunstig eng til beite<br />

Havre<br />

Hvete<br />

Bygg<br />

Rug<br />

Blandkorn<br />

Erter<br />

Grønnfor<br />

Poteter<br />

Kålrot<br />

Turnips<br />

Fornepe<br />

Formargkål<br />

Naturlig eng <strong>på</strong> innmark, slått<br />

Naturlig eng <strong>på</strong> innmark, beite<br />

Kål i kjøkkenhage<br />

Gulrot<br />

Antall frukttrær<br />

1907<br />

765<br />

29890<br />

349<br />

5945<br />

1209<br />

1701<br />

1639<br />

60<br />

32<br />

665<br />

903<br />

30<br />

936<br />

-<br />

-<br />

170<br />

-<br />

-<br />

-<br />

11173<br />

Oppdyrket nytt areal 1901-1907, 389 dekar<br />

Oppdyrket nytt areal 1908-1917, 289 dekar<br />

Oppdyrket nytt areal 1918-1929, 503 dekar<br />

Oppdyrket nytt areal 1930-1939, 111 dekar<br />

1917 1929 1939<br />

808<br />

29588 26507 20604<br />

48 1124 2533<br />

6635 6845 5793<br />

1226 2210 4694<br />

2254 1885 871<br />

774 557 185<br />

183 196 87<br />

20 32 10<br />

319 460 427<br />

1105 1290 1654<br />

25 216 1105<br />

526 - -<br />

- 1110 298<br />

- - 58<br />

360 420 33<br />

69 70 162<br />

19 23 18<br />

10 10 14<br />

10413 11936 11406<br />

Tabellen viser en forholdsvis jevn stigning av åkerarealet med ca. 1000 dekar<br />

over hele perioden. Mot slutten av første verdenskrig var åkerarealet imidlertid<br />

langt større enn det som kom med i de vanlige jordbrukstellingene. Bøndene ble<br />

nemlig <strong>på</strong>lagt tvangsdyrking av korn, og formannen i <strong>Våle</strong> næringsnemnd, Anders<br />

Opsahl, fortalte høsten 1918 til avisen at <strong>Våle</strong> dette året var blitt <strong>på</strong>lagt å dyrke<br />

5800 dekar korn mere enn året før, og han kunne opplyste at målet nesten var<br />

nådd. Etter hvert ble litt mer av jorda anvendt til grønnsaker, men i 1939 var det<br />

ennå ingen i <strong>Våle</strong> som hadde satset <strong>på</strong> dette som næring. Ifølge jordbrukstellingene<br />

var det da ialt i hele kommunen 18 dekar som ble brukt til kål og 14 dekar<br />

262<br />

Den første selvbinderen i V åle kom til Vestre Bakke før 1814, og det er denne binderen vi<br />

ser <strong>på</strong> bildet som ble tatt i 1930. Dette er således en av flere redskaper som ikke kom med<br />

i tellingen fra 1918.<br />

til gulrøtter. Interessen for fruktdyrking var større, og ialt var det i 1939 11.406<br />

frukttrær i bygda. I 1929 var tallet 11.963, mens det under tellingen i 1907 ble<br />

registrert 11.173 trær. Denne stigningen kommer nok som et resultat av at det i<br />

1909 ble ansatt en herredsgartner i <strong>Våle</strong> som ivret for planting av frukttrær. I åra<br />

framover til 1917 melder herredsgartner S. Sundblost at han har plantet et visst<br />

antall trær hvert år, mellom 3 og 400, men i 1914 plantet han 461 frukttrær i <strong>Våle</strong>.<br />

I 1917 ble J. A. Skrigestad ansatt som herreds gartner, og året etter melder han<br />

at han har plantet 240 kjernefrukttrær og 145 steinfrukttrær. I nabobygda Botne<br />

hvor det ikke var noen herredsgartner i virksomhet, sank antall frukttrær fra<br />

18.384 i 1907 til 12.307 i 1939.<br />

Herredsgartnerne drev også med beskjæring av frukttrær og de plantet bærbusker<br />

og prydbusker samtidig som de ga råd når det gjaldt hagestell og grønnsakdyrking.<br />

I 1920 tok herredsgartneren initiativ til å få stiftet et fruktsalgslag i<br />

<strong>Våle</strong>, og i styret satt noen av de mest interesserte fruktdyrkerne: Hans Chr.<br />

Grette, Herman Aasenden, Hans Thorsen og Ole Martinsen. Flere fruktdyrkere<br />

fra <strong>Våle</strong> benyttet båten «Svan» fra Holmestrand og omsatte sin frukt i Oslo.<br />

Større kvanta ble <strong>på</strong> den måten solgt fra gårdene Hverven, Gunnestad og<br />

Reggestad. Paul Reggestad forteller således at hans far en høst under den første<br />

verdenskrigen solgte frukt i Oslo for vel 5000 kroner.<br />

263


I tabellen under ser vi en oversikt over redskaper og maskiner i jordbruket. Det<br />

mest oppsiktsvekkende innenfor perioden var nok jernhesten eller traktoren, som<br />

kom til <strong>Våle</strong> i 1917. Den ble sett <strong>på</strong> med undring, men også med stor skepsis, og det<br />

var få som den gang ville ha trodd at traktoren skulle komme til å gjøre hesten helt<br />

overflødig i jordbruket.<br />

Den elektriske motoren ble også tatt i bruk i langt større utstrekning enn noen<br />

kunne tenkt seg da man regnet med at 300 h.k. ville gi nok strøm og kraft til hele<br />

<strong>Våle</strong>. I 1939 var det 137 motorer i drift <strong>på</strong> gårdsbruk i bygda, og 100 treskeverk<br />

ble drevet med motor. 47 av disse var såkalte selvrensende verk. Det var også 6<br />

melkemaskinanlegg som ble drevet med strøm, mens 264 separatorer ble sveivet<br />

for hånd.<br />

Det kom også annen ny redskap som vakte begeistring, men mye av det ble etter<br />

hvert satt bort, fordi det stadig kom noe som var nyere og bedre, eller fordi nyere<br />

driftsformer krevde noe annet. Det gjaldt blant annet høyvenderen og sleperiva<br />

som i sin tid ble ansett som enestående redskap. Tabellen over maskiner og<br />

redskaper er satt opp etter jordbrukstellingene, men man bør være oppmerksom<br />

<strong>på</strong> at enkelte redskaper eller maskiner kan ha kommet til bygda uten å bli tatt med<br />

i tellingene.<br />

Maskiner og redskaper i jordbruket:<br />

1918 1929 1939<br />

Slå- og meiemaskiner 442 375 357<br />

Selvbindere O 60 69<br />

Radsåmaskiner 149 193 211<br />

Potetopptagere 24 90 120<br />

Hesteriver 297 298<br />

Sleperiver O O 149<br />

Høyvendere O O 109<br />

Traktorer O 4 16<br />

Hester Storfe sau Svin Høns Bikuber<br />

1907 644 3583 122 817 5375 254<br />

1918 930 3421 200 568 7779<br />

1929 709 3610 62 667<br />

1939 812 4573 221 1872 16928 327<br />

264<br />

Kuene til Stangeby <strong>på</strong> Vestre Bakke går rolig inn fra beite for å bli melket. Nesten alle<br />

gårdsbruk i <strong>Våle</strong> hadde melkekyr da dette bilde ble tatt i 1937.<br />

Fram til 1930 var det ingen vesentlig økning i storfebestanden i <strong>Våle</strong>, men så<br />

skjedde det plutselig en forandring. l den neste lO-årsperioden økte bestanden<br />

med nesten 1000 dyr, og dette skjedde nok vesentlig i siste del av perioden - altså<br />

i åra like før den annen verdenskrig. Samtidig som bestanden økte kom de enkelte<br />

dyr til å gi mere melk. Og det skjedde fordi man foretok et bedre utvalg av avlsdyr<br />

blant kyr som gjennom kontroll hadde vist gode melkeegenskaper. Straks etter<br />

hundreårsskiftet ble det stiftet kontrollforeninger både i Undrumsdal og <strong>Våle</strong>. En<br />

beretning fra <strong>Våle</strong> kontrollforening forteller at foreningen i 1906 omfattet 328<br />

melkekyr. Av disse melket 5 kyr over 4000 kg i året, 65 kyr melket mellom 3 og<br />

4000 kg. Resten under 3000 kg. «hvorav adskillige under 2000 kg. og ikke så få under<br />

1500 kg» heter det i beretningen som også slår fast at det er «alt for mange<br />

tarvelige melkere som bør fjernes ved første anledning. »<br />

Flere besetninger kom etter hvert med i melkekontrollen, og bedre foring og<br />

stell førte til større produksjon, men i en beretning fra 1939 heter det likevel at den<br />

gjennomsnittlige melkemengde pr. ku i <strong>Våle</strong> ennå ikke hadde oversteget 2000 liter<br />

pr. år.<br />

I tillegg til de dyr som er nevnt i tabellen, var det i 1907 10 geiter i <strong>Våle</strong>, mens<br />

det i 1939 kun var en enslig geit i bygda. Over hele perioden var det noen kaniner,<br />

noen gjess og noen ender spredt ut over bygda. I 1939 ble det registrert 300<br />

kaniner. 89 ender og 35 gjess.<br />

265


Omkring 1930 ble det plutselig stor interesse for pelsdyravl i Norge, og sølvreven<br />

kom også til <strong>Våle</strong>. Våren 1929 ble Vestfold Pelsdyroppdretteri stiftet hos<br />

Adolf Gran <strong>på</strong> Revetal. 30 bønder tegnet aksjer, og flere av disse var fra <strong>Våle</strong>. Det<br />

ble straks kjøpt inn 8 par sølvrev som fikk plass i en ny revegård <strong>på</strong> Revetal.<br />

Samme året ble <strong>Våle</strong> pelsdyroppdrett stiftet med Eivind Westby som formann.<br />

Her ble det tegnet aksjer for 24.000 kroner, og det ble bygget revegård <strong>på</strong> Søby.<br />

I 1932 var det her 16 sølvrev-hunner og 1 hann etter at det var pelset 49 dyr.<br />

Det ble likevel ingen stor revebestand i <strong>Våle</strong>. I 1936 var det ialt 4 pelsdyrgårder<br />

i bygda, og her var tilsammen 101 sølvrev, derav 37 voksne. Tellingen omfattet<br />

også 3 «andre rever». I 1946 var det kun 3 revegårder i <strong>Våle</strong>, mens Botne hadde<br />

24 revegårder.<br />

Det var mennene som ble reverøktere. Mennene hadde også stort sett ansvaret<br />

for stellet i stallen, men i fjøset var det kvinnene som dominerte. Da det i 1908<br />

ble arrangert et kurs i melking <strong>på</strong> Svinevoll i <strong>Våle</strong> deltok 16 kvinner og bare 4<br />

menn. Før 1920 var det bare noen få bønder i <strong>Våle</strong> som kunne melke. Der hvor<br />

man ikke hadde budeie eller sveiser ble melkingen de fleste steder utført av kona<br />

<strong>på</strong> gården. Hestene derimot var mannens husdyr, og ofte gikk han til stallen<br />

samtidig som hun gikk til fjøset. Mange steder var det også lenge slik at det beste<br />

høyet som ble høstet gikk til stallen.<br />

Hestene fikk likevel ikke den omsorg som man kunne ha ventet. Ved <strong>Våle</strong> kirke<br />

stod hestene under åpen himmel både sommer og vinter, mens folket var inne i<br />

kirken til gudstjeneste. I 1890-åra hadde prost Schiørn flere ganger kommet med<br />

sterke oppfordringer til å bygge en hestestall ved kirken, men saken ble utsatt. I<br />

1905 forelå tegninger til en stall, og endelig i 1916 bevilget banken 3.000 kroner<br />

til formålet. Et flertall i sognestyret ville likevel ikke bygge «i disse dyre tider».<br />

Det var ennå tett skog omkring kirken, og ifølge et avisreferat fra møtet ble det<br />

sagt at man i snøvintre fikk skuffet bort så mye snø at man fikk kjørt hestene inn<br />

i skogen. Først i 1923 da de første bilene hadde fraktet folk til kirken, ble det<br />

bygget stall for hestene ved <strong>Våle</strong> kirke.<br />

Fordi <strong>Våle</strong> var en jordbruksbygd der nesten alle levde av jorda, var kommunestyret<br />

naturligvis dominert av bønder som <strong>på</strong> sitt vis kjente folkets kår og levesett.<br />

Og kommunestyret la vekt <strong>på</strong> at flest mulig av dem som hadde ansvar i bygda<br />

skulle kjenne bygdefolkets kår. Det kom blant annet til uttrykk da lærerne<br />

Solerød og Tolstad i 1926 fikk kommunestyrets tillatelse til å leie ut jorda ved<br />

Ormestad og Grøtås skoler for et år. I vedtaket het det at de i fremtiden måtte<br />

bruke jord selv, «fordi de derved får litt føling med de levekår hvorunder kretsens<br />

innvånere lever».<br />

Også prestene som kom til bygda skulle vite at de virket i en jor"dbruksbygd.<br />

266<br />

Det ga kommunestyret klart tilkjenne i 1938 da det kom <strong>på</strong> tale å selge Prestegården.<br />

Man ville ikke anbefale salg fordi presten skulle drive en gård, «da han<br />

derved kommer i nærere kontakt med bygdefolket og bygdefolkets næring.» Men<br />

presten behøvde ikke så mye av jorda i bygda, og derfor vedtok kommunestyret<br />

å foreslå at den del av Prestegården som lå <strong>på</strong> østsiden av bygdeveien - ca. 75<br />

dekar - kunne fraselges Prestegården.<br />

Lærerne var forøvrig forpliktet til å foredle jordas høyavlinger gjennom husdyra<br />

som igjen ga gjødsel til jorda. Derfor måtte lærer Tolstad søke kommunestyret<br />

om tillatelse da han i 1924 ville selge 350 kg. høy fra Grøtås skole. Han fikk<br />

søknaden innvilget <strong>på</strong> den betingelse at han i stedet anskaffet 2 sekker med kunstgjødsel<br />

til skolejorda.<br />

Vi finner ofte beretninger som forteller om framgang i jordbruket, uten at vi<br />

Ved Bakke Bruk var det stor virksomhet omkring hundreårsskiftet. Et aksjeselskap gikk<br />

igang med bygging av et stort teglverk ved siden av sagbruk og mølle, men selskapet gikk<br />

konkurs etter at mølla brant ned høsten 1900. Teglverket kom aldri i drift" Hans j. Gjersøe<br />

overtok det hele. Han bygde ny mølle i 1904, og ved siden av møllebruket drev han<br />

sagbruk og trelasthandel. Store mengder tømmer ble fløtet over Storelva ned til bruket. På<br />

bildet står Hans j. Gjersøe ved siden av et tårn som var tenkt nyttet til en vannpumpe i<br />

forbindelse med teglverket.<br />

267


De etablerte partiene kunne likevel ikke<br />

tilfredsstille alle velgerne i hovedsognet,<br />

og ved valget i 1934 stilte en gruppe opp<br />

med «Frie velgeres liste», samtidig som<br />

Venstre unnlot å delta i valget. Denne<br />

listen fikk 4 representanter i kommunestyret,<br />

med Abraham Hegg som medlem<br />

av formannskapet. Ved neste valg stilte<br />

Frie velgere liste sammen med Venstre og<br />

fikk da 3 representanter, men ingen i formannskapet.<br />

I 1930-åra stilte ikke Venstre liste i<br />

hovedsognet, der man samlet seg om<br />

«Borgerlig samlingsliste» etter at Høyre,<br />

Frisinnede og Venstre hadde fellesliste i<br />

1925. Venstre stilte derimot liste i Jørgen Hundsal var Bondepartiets frem­<br />

Undrumsdal hvor Arbeiderpartiet ikke ste representant i <strong>Våle</strong> i 1930-åra.<br />

hadde noen liste før 1940. Og i 1930-åra<br />

stemte Venstre sammen med Arbeiderpartiet under forholdstallsvalg <strong>på</strong> forliksråd.<br />

Venstres fremste representant i Undrumsdal var gjennom mange år Einar<br />

Nyerød, mens broren Karl Nyerød representerte Bondepartiet.<br />

Selv om kommunalpolitikerne i <strong>Våle</strong> delte seg i flere partier, finner vi få saker<br />

der det ble markerte skillelinjer mellom partiene. Arbeiderpartiet markerte seg<br />

noen få ganger med forslag om sosiale tiltak som de andre partiene ikke ville være<br />

med <strong>på</strong>. Og i 1930-åra fikk ikke dette partiet den støtte det ønsket til bevilgninger<br />

som kunne lette krisen for arbeidsfolk. Arbeiderpartiet var også lenge alene om<br />

å foreslå flagging <strong>på</strong> Sørby den 1. mai, men i 1926 støttet Venstre et forslag om<br />

flagging ved kommunehuset. I 1938 stemte også Bondepartiet for å heise flagget<br />

slik at det med 17 mot 12 stemmer ble vedtatt å flagge <strong>på</strong> Sørby den 1. mai.<br />

Vedtaket ble fattet den 24. april, men det kom snart beskjed fra fylkesmannen at<br />

han ikke kunne godkjenne vedtaket fordi det ikke var fattet med «tilstrekkelig<br />

flertall» .<br />

I mange av de saker som skapte størst debatt finner vi tverpolitiske avstemninger,<br />

ofte med navneopprop. Avisreferater fra debattene gir forøvrig det inntrykk<br />

at enkelte tok sine standpunkt med sikte <strong>på</strong> å vinne flest mulig personlige stemmer<br />

ved neste valg. Det forelå da også sjelden klare, detaljerte partiprogrammer, og<br />

ofte kom distriktsmessige hensyn inn når det gjaldt utbygging av skoler og veier.<br />

274<br />

I<br />

Ved valget i 1937 ble kvinnene for første gang representert i kommunestyret med<br />

Laura Malmø og Martha Olsen Badski.<br />

A. C. Backe fortsatte som kommunekasserer inntil 1916, da han ble avløst av<br />

fanejunker Ole Martinsen. Noen andre ansatte var det ennå ikke i kommuneadministrasjonen.<br />

I åra omkring 1910 fikk ordføreren en årlig godtgjørelse <strong>på</strong> 20<br />

kroner til skrivematerialer, mens fattigst yrets formann fikk 40 kroner i året.<br />

I 1919 ble det kjøpt inn en skrivemaskin «til herred st yrets disposisjon», men<br />

noe fast kontor hadde man ennå ikke fått. Det skjedde først i 1927 da det ble<br />

besluttet å opprette et kommunalt kontor <strong>på</strong> Sørby. Her skulle det være plass til<br />

herredskassen, regnskapet for el-verket, kretssykekassen og riksforsikringen,<br />

ligningsvesenet, sekretærstillingen for formannskapet, fattigstyret og skolestyret,<br />

«samt at kontoret får utpantningsrett for indfordring av skattene.» Ansvaret og<br />

arbeidet med alt dette ble lagt <strong>på</strong> en «bestyrer» som skulle lønnes med 3600<br />

kroner i året, og en assistent med noe mindre lønn. Ole Martinsen ble den selvskrevne<br />

leder for kontoret, og som kontorassistent fikk han Johan H. Malmø.<br />

Arbeidsmengden ved kontoret øket etter hvert, og i 1936 ble Sofie Knapstad<br />

ansatt som kontordame. En annen søker til denne stillingen var Kåre Holt som<br />

ble sterkt anbefalt av flere, men flertallet valgte frøken Knapstad. Fra<br />

1937 ble Martinsen forretningsfører for ligningsnemnda, mens Malmøe fra samme<br />

tid ble bestyrer ved kommunekontoret.<br />

Den elektriske kraft<br />

Det største som skjedde i <strong>Våle</strong> i mellomkrigstiden i kommunal regi, var uten tvil<br />

utbyggingen av det elektriske lednings<strong>nett</strong>et og formidling av strøm til abonnenter<br />

over hele kommunen. Det var dette som tilslutt ble samlet under begrepet:<br />

<strong>Våle</strong> El-verk.<br />

Da man for alvor begynte å undersøke mulighetene for å få elektrisk kraft til<br />

<strong>Våle</strong>, var det strøm og lys flere andre steder i fylket. I Larvik hadde noen få<br />

abonnenter hatt strøm siden 1892 da Larvik Bryggeri installerte et dampdrevet<br />

el-verk, og i 1899 fikk både Tønsberg og Holmestrand hvert sitt likestrømsanlegg.<br />

På sistnevnte sted var det Holmestrand Dampsag og Høvleri som satte verket<br />

Igang.<br />

Den første utnyttelse av vassdrag til elektrisk kraft i Vestfold foregikk i<br />

Farriselva ved Larvik der Treschow Fritzøe begynte anlegget i 1901. Men alt i<br />

275


1911 var det en kraftstasjon i drift ved et vassdrag i Hillestad. Det var Bakke<br />

Trevarefabrikk som utnyttet vannet i Tømmeråstjern. Noen gårder omkring bedriften<br />

fikk strøm fra dette anlegget, som sikkert virket imponerende <strong>på</strong> folk i<br />

distriktet.<br />

Våren 1912 uttalte stortingsmann Hans Kristian Kaldager fra <strong>Våle</strong> i et intervju<br />

med Verdens Gang at man også der hadde muligheter til å få elektrisk kraft. En<br />

komite som var oppnevnt året før, arbeidet med saken. Det gjaldt utbygging av<br />

Fossanvassdraget, og man regnet med at en regulering av dette ville gi tilstrekkelig<br />

kraft til hele kommunen. Kaldager kunne blant annet støtte seg til prognoser som<br />

amtmannen hadde innhentet fra andre kommuner i amtet. I Sem kommune mente<br />

man at 300 hk. ville være nok til både lys og kraft for hele kommunen. Nøtterøy<br />

var for sitt vedkommende kommet til det samme resultat, mens Hof kommune<br />

mente at man ville klare seg med 110 hk.<br />

I september 1913 la komiteen i <strong>Våle</strong> fram en plan for utbygging av Fossanvassdraget.<br />

Det forelå også et tilbud om kjøp av Fossan Mølle, og beregninger som<br />

var foretatt viste at prosjektet ville gi 225 hk. Kommunestyret var imidlertid<br />

kommet til at <strong>Våle</strong> ville trenge 300 hk., men det var likevel stor interesse for<br />

utbygging. Ingeniører fra Kristiania ble engasjert til å utarberide detaljerte planer<br />

som blant annet omfattet regulering av Holmsvannet, og det ble holdt mange<br />

møter og konferanser. Prosjektet ble likevel oppgitt sommeren 1914 fordi enkelte<br />

av de berørte grunneiere ikke ville godta kommunens tilbud.<br />

Sommeren 1915 ble <strong>Våle</strong> representert i en felles komite for kommunene Botne,<br />

Andebu, Ramnes og <strong>Våle</strong>, og denne komiteen foreslo at de fire kommunene<br />

«indtræder i Vestfold Kraftselskap» med levering av kraft fra Hvittingfoss. Noe<br />

slikt selskap var ennå ikke dannet, men <strong>Våle</strong> kommunestyre vedtok i november<br />

1915 at man skulle gå inn for en slik løsning. Det forelå da et detaljert utkast til<br />

fordelings<strong>nett</strong> av strøm i kommunen, og ifølge den lokale «elektrisitetskomite»<br />

fantes det ingen «billigere måte å skaffe herredet elektrisk energi <strong>på</strong>. » Likevel ble<br />

det ikke noe av disse planene. Bare noen dager etter at vedtaket var fattet fikk <strong>Våle</strong><br />

tilbud om elektrisk kraft fra Treschow Fritzøe, og alt i desember samme år ga<br />

kommunestyret ordføreren fullmakt til å undertegne kontrakt med Treschow.<br />

Den gikk ut <strong>på</strong> at kraften skulle leveres til Revetal for 55 kroner pr. hk. i en<br />

spenning av 16 000 volt, og kommunen måtte forplikte seg til å bruke minst<br />

75 hk., mens det totale forbruk ikke måtte overstige 500 hk. Anlegget skulle være<br />

ferdig slik at <strong>Våle</strong> kunne få strøm og lys fra 1. september 1917.<br />

Det var imidlertid krig i Europa, og den fikk også følger for vårt land. I <strong>Våle</strong><br />

formannskaps protokoll finner vi siden følgende vedtak: «Formannskapet er enig<br />

med Treschow Fritzøe i at den elektriske kraftleveranse bør utsettes inntil videre,<br />

276<br />

og vil anbefale at forhandlingene om fremme av kraftledningsbyggingen blir at<br />

optage senere når den nuværende høykonjunktur forandres.»<br />

Først i 1920 begynte utbyggingen av el-verket i <strong>Våle</strong>, samtidig som flere av de<br />

omkringliggende kommuner satte igang. Dette året ble nemlig Vestfold Kraftselskap<br />

dannet som en sammenslutning av fylkets kommuner. Selskapet gikk straks<br />

til innkjøp av Skollenborgs anlegg og Treschow Fritzøes vannfall og delvis utbygde<br />

anlegg i Slemdalselva, Daleeleva og Lågen. Det kostet selskapet vel 16 mill.<br />

kroner. I september 1920 vedtok kommunestyret de endelige planer for utbygging<br />

som gikk ut <strong>på</strong> at kraften skulle kjøpes fra Vestfold Kraftselskap, og linje<strong>nett</strong>et<br />

i <strong>Våle</strong> skulle være slik at det meste av bygda kunne få strøm innen utgangen<br />

av 1921. Man vedtok samtidig å oppta et lån kr. 600.000,- til dette formålet.<br />

Utbyggingen gikk etter planen og høsten 1921 kunne 3/4 av hele lednings<strong>nett</strong>et<br />

settes under spenning. Det skjedde om kvelden den 28. november, og det ble en<br />

kveld som mange kom til å huske. Kommunestyret var samlet til møte <strong>på</strong> Sørby,<br />

og her ble begivenheten markert samtidig som lyset vakte både undring og glede<br />

omkring i mange hjem i bygda. Men først i 1923 ble anlegget betraktet som<br />

avsluttet, og det var da ialt bygget 56 km. høyspentlinje fordelt <strong>på</strong> 45 transformatorer<br />

og 95 km. linje med lavspent strøm. Anleggsregnskapet viste en total<br />

utgift <strong>på</strong> kr. 665.565,-, og formannen i komiteen, Lars Bringager, ble sterkt hyllet<br />

for sin innsats i arbeidet med å skaffe bygda elektrisk kraft. Han hadde da virket<br />

i 12 år.<br />

Når anlegget ble forholdsvis rimelig skyldes det også bøndene i <strong>Våle</strong> som viste<br />

stor interesse for tiltaket. Komiteen fikk nemlig ordnet det slik at det ble oppnevnt<br />

et lag av de nærmeste grunneiere ved hver transformator - et såkalt «transforrnatorlag»<br />

- og dette fikk <strong>på</strong>legg om å skaffe gratis stolper og nødvendig<br />

kultstein framkjørt til linjene. Man regnet med at det var gjennomsnittlig 1 km<br />

linje til hver transformator, og i tillegg kom hele <strong>nett</strong>et med lavspentlinjer. De<br />

fleste bøndene godtok uten videre dette <strong>på</strong>legget samtidig som mange av dem også<br />

ga gratis grunn til stolpefestene. Bare i ett tilfelle måtte man gå til ekspropriasjon<br />

etter at grunneieren i et skarpt brev hadde nektet «elektrisitetsverket folk at<br />

betrede» sin eiendom.<br />

Den elektriske kraften ble til større nytte enn mange hadde tenkt, og forbruket<br />

ble også langt større enn planlagt. I mange år måtte man rasjonere strøm til<br />

motorkraft, og den som skulle benytte elektrisk motor måtte melde fra til verket<br />

før motoren ble satt igang. I 1928 vedtok kommunestyret at denne meldeplikten<br />

skulle opphøre, men om vinteren måtte ingen benytte elektriske motorer etter<br />

mørkets frembrudd. Om sommeren kunne en gårdsmotor etter dette kjøres når<br />

som helst <strong>på</strong> den betingelse at man forvisset seg om at ingen andre motorer brukte<br />

277


strøm fra samme transformator. Under jordbrukstellingen i 1929 ble det registrert<br />

79 elektriske motorer i <strong>Våle</strong>, og i 1939 var tallet kommet opp i 137 motorer.<br />

Selv om man regnet utbyggingen av el-verket i <strong>Våle</strong> som avsluttet i 1923, var<br />

det ennå en del som ikke hadde fått elektrisk lys i sine stuer. For noen var det et<br />

økonomisk spørsmål gjennom vanskelige tider, og strømmen var ennå en slags<br />

luksus som man ikke uten videre kunne få hjelp til gjennom fattigkassa. Først i<br />

november 1940 vedtok kommunestyret i <strong>Våle</strong> at det skulle installeres lys i<br />

kommunens stuer «Bettumholmen» og «Skjærpestua». Da var den andre verdenskrigen<br />

i gang, og de som fikk lys i sine stuer denne mørke høsten, var kanskje<br />

blant dem som gledet seg mest over at det var kommet strøm til bygda.<br />

Bilene lot seg ikke stanse<br />

I <strong>Våle</strong> bodde det mange som ennå ikke hadde sett en bil da kommunestyret i<br />

desember 1909 fattet et enstemmig vedtak om at bilkjøring ikke måtte tillates <strong>på</strong><br />

noen veier i distriktet. Ifølge kommunestyret var de fleste veier så smale at bil og<br />

hest vanskelig kunne møtes, det var skarpe, farlige kurver, og man fryktet for at<br />

det kunne oppstå ulykker.<br />

På dette tidspunkt var det allerede biltrafikk <strong>på</strong> hovedveien mellom Oslo og<br />

Tønsberg, og et par måneder før kommunestyret i <strong>Våle</strong> fattet sitt vedtak diskuterte<br />

amtstinget biltrafikken <strong>på</strong> denne veien. Her gikk et flertall inn for at biltrafikken<br />

gjennom amtet skulle innskrenkes til tre dager i uken. De øvrige dagene<br />

skulle man kunne kjøre trygt <strong>på</strong> hovedveien med hest og vogn. Amtsingeniøren<br />

og en del andre ønsket helst at det ikke skulle vedtas noen innskrenkninger, mens<br />

andre ikke ville ha noen bilkjøring i det hele tatt. Amtmannen antydet at man<br />

kanskje kunne la hele saken ligge inntil Stortinget om kort tid hadde behandlet<br />

en ny lov om bruk av motorvogner. I tilknytning til dette uttalte ordfører Sand<br />

fra Skoger: «Kunne vi i mellomtiden være så heldig å få kjørt ihjel en amtsingeniør,<br />

en amtmand eller en annen autoritet, så kanskje man ikke ble fullt så begeistret<br />

for automobilene.»<br />

Denne loven kom i 1912, og den åpnet alle landets hovedveier for biltrafikk.<br />

Når det gjaldt bygdeveiene, kunne amtmannen gi tillatelse til biltrafikk etter å ha<br />

innhentet kommunestyrets tillatelse. Og i desember 1912 henvendte amtmannen<br />

seg til <strong>Våle</strong> med anbefaling om at veien Revetal-Fossan-Hotvedt ble åpnet for<br />

biltrafikk, slik at man fikk forbindelse mellom de to hovedveiene i bygda. Men<br />

278<br />

I 1927 dro bønder fra <strong>Våle</strong> med bil til Bondelagets landsmøte i Molde. På bildet ser vi<br />

medlemmer av familiene Gjersøe, Skarpaas, Stangeby og HeIstad.<br />

kommunestyret ga et enstemmig nei .. Et forslag om at all biltrafikk i amtet skulle<br />

stanses, fikk 11 stemmer i <strong>Våle</strong> kommunestyre. .<br />

Det var ennå ingen i <strong>Våle</strong> som hadde anskaffet bil, og først i 1913 ble det<br />

innkjøpt en bil til Holmestrand. I de følgende år gjorde amtmannen flere forsøk<br />

<strong>på</strong> å få åpnet bygdeveier i <strong>Våle</strong> for biltrafikk uten å lykkes. Kommunestyret kunne<br />

imidlertid gi enkeltpersoner tillatelse til å trafikkere spesielle bygdeveier med bil,<br />

og den første som søkte om dette i <strong>Våle</strong> var amtsdyrlege Kraglund. Hans søknad<br />

ble behandlet i mars 1915, og den ble enstemmig avslått med den begrunnelse at<br />

«bygdeveiene i <strong>Våle</strong> er alt for smale til at kunne benyttes til automobilkjøring.»<br />

Året etter klaget oppsittere langs veien mellom Nykirke og Holmestrand til<br />

<strong>Våle</strong> kon:munestyre over «den hensynsløse automobilkjørsel som foregår langs<br />

denne vel, og den dermed forbundne livsfare for hester og mennesker.» Den<br />

høyeste tillatte kjørehastighet var da 35 km. i timen. Kommunestyret sendte<br />

klagen videre og ba myndighetene om bedre kontroll og den strengeste reaksjon<br />

i tilfelle lovovertredelse.<br />

Sommeren 1917 fikk C. Hansen Svinevoll kommunestyrets tillatelse til å kjøre<br />

motorsykkel <strong>på</strong> bygdeveiene i <strong>Våle</strong>. Mange må ha sett <strong>på</strong> hans nye farkost med<br />

undring, men noen med gru, for eldre folk i <strong>Våle</strong> kan ennå huske at · enkelte<br />

omtalte motorsyklene som Satans verk.<br />

279


Den første som fikk anledning til å kjøre bil <strong>på</strong> en bygdevei i <strong>Våle</strong> var Ludvik<br />

Larsen fra Tønsberg. Han eide og drev <strong>Våle</strong> Ysteri, og for å lette det daglige<br />

tilsynet med ysteriet fikk han i april 1919 innvilget en søknad om å kjøre bil <strong>på</strong><br />

veien fra Hengsrud til Sørby. Samme år fikk en annen mann fra Tønsberg, kontorsjef<br />

Killingstad, tilatelse til å kjøre sin bil <strong>på</strong> veien fra Fossan til Hotvedt, mens<br />

en søknad fra Håkon Gran <strong>på</strong> Grette om tillatelse til å kjøre bil <strong>på</strong> samtlige<br />

bygdeveier i <strong>Våle</strong> ble avslått. Han fikk imidlertid lov til å kjøre <strong>på</strong> de veiene som<br />

tidligere var åpnet for de to bileierne fra Tønsberg.<br />

Høsten 1919 fikk også Adolf Gran <strong>på</strong> Revetal tillatelse til å kjøre bil <strong>på</strong> de<br />

veiene som er nevnt tidligere, og dermed kunne man risikere å møte 4 forskjellige<br />

biler <strong>på</strong> bygdeveier i <strong>Våle</strong>. Det var mer enn nok mente enkelte, og derfor ble en<br />

søknad fra Even Norheim om tillatelse til å kjøre drosje <strong>på</strong> enkelte veier i <strong>Våle</strong><br />

avslått med 21 mot 6 stemmer. Et forslag om å gi NOt·heim tillatelse til drosjekjøring<br />

mot at han ikke kjørte fortere enn 20 km. i timen og viste spesiell oppmerksomhet<br />

mot veifarende med hester, ble også avslått med samme stemmetall.<br />

Men i løpet av året 1919 fikk flere tillatelse til å kjøre motorsykkel <strong>på</strong> bygdeveiene<br />

i <strong>Våle</strong>. Blant dem var lensmannsbetjent Sigurd Haugen, kjøpmann A. C. Backe,<br />

Nils Gveven og Johan Gunnestad.<br />

Etter hvert kunne en del av kommunestyrerepresentantene i <strong>Våle</strong> tenke seg å<br />

åpne veiene for alminnelig biltrafikk, og fra 1919 gikk et mindretall <strong>på</strong> 4 inn for<br />

dette. Det kom flere henstillinger fra fylket om å åpne veiene i bygda, og debat-<br />

Mange misunte Sverre Bjunes denne «Forden» som han kunne vise fram i 1928.<br />

280<br />

tene i kommunestyret fortsatte. I 1920 var mindretallet øket til 14, men flertallet<br />

talte sterkt imot, og de forlangte navneopprop under avstemningene. A visen J arlsberg<br />

skrev i den forbindelse noe hånlig om kommunestyret i <strong>Våle</strong> som i «det<br />

Herrens år 1920 var redd den stygge bilen, og fortsatte en gammel, men merkelig<br />

nok ikke for gammel debatt.»<br />

Det er likevel ikke vanskelig å forstå bøndene i <strong>Våle</strong> som bodde langs de mange<br />

smale bygdeveiene og var avhengig av transport med hest og vogn. Mange av dem<br />

hadde opplevd pinlige situasjoner under møte med bil, og få av dem trodde at<br />

hestene noen gang kunne bli fortrolig med slike bråkete kjøretøyer.<br />

Den første som fikk kjøre bil <strong>på</strong> samtlige veier i <strong>Våle</strong>, var legen F. G. Hansen.<br />

Han fikk sin søknad innvilget i mai 1920, mens lignende søknader fra flere<br />

innenbygdsboende ble avslått. Derimot fikk Mathias Huseby, som den første i<br />

<strong>Våle</strong>, tillatelse til å kjøre motorsykkel med sidevogn <strong>på</strong> samtlige veier i bygda.<br />

I 1921 besluttet kommunestyret at samtlige bileiere i kommunen skulle få<br />

anledning til å kjøre bil over alle veier i <strong>Våle</strong>. Fylkesmannen kunne imidlertid ikke<br />

gå med <strong>på</strong> dette, fordi vedtaket utelukket en vålesokning som leide en bil. Han<br />

anbefalte derfor <strong>på</strong>ny at alle veier ble åpnet for alminnelig biltrafikk. Men da trakk<br />

kommunestyret sitt tidligere vedtak tilbake, slik at hver enkelt fortsatt måtte søke<br />

om kjøretillatelse. Og noen flere fikk etter hvert anledning til å kjøre bil i <strong>Våle</strong>.<br />

Blant dem var dyrlege Rustad og lensmann Haugen som fikk sine søknader<br />

innvilget i 1922.<br />

Endelig, i juni 1923, besluttet <strong>Våle</strong> kommunestyre at veiene i kommunen skulle<br />

ligge åpne for alminnelig biltrafikk. Mindretallet, som lenge hadde kjempet mot<br />

all bilkjøring, var nå skrumpet inn til en, og den ene var Kristian Knapstad. Han<br />

foreslo at alle veier i bygda skulle stenges for bilkjøring.<br />

Men så kom nye farkoster som var mere skremmende enn motorsykler og biler:<br />

Lastebilene og bussene. Alt i 1921 hadde Karl Berg fått tillatelse til å kjøre med<br />

en liten lastebil <strong>på</strong> veien fra Sørby til Hengsrud, men da Horten Bryggeri året<br />

etter søkte om å få benytte sin lastebil til utkjøring av varer i <strong>Våle</strong>, ble søknaden<br />

avslått av kommunestyret. Bryggeriet søkte <strong>på</strong>ny med amtsingeniørens beste<br />

anbefalinger, men kommunestyret ga seg ikke. Derimot fikk melkefabrikken i<br />

Holmestrand tillatelse til å kjøre lastebil <strong>på</strong> en del veier i <strong>Våle</strong> fra 1923.<br />

Alf Kristiansen fra Botne ble nektet rutebilkjøring i <strong>Våle</strong> i 1924, men samme<br />

år fikk et Hortensfirma rett til å kjøre rutebil fra Horten over Nykirke til <strong>Våle</strong><br />

kirke og videre til Svinevoll. Prisen pr. passasjer skulle ikke overstige 20 øre pr.<br />

km. Og det var ikke billig. Gjennomsnittsinntekten for gårdsgutter i <strong>Våle</strong> <strong>på</strong><br />

denne tiden var kr. 30,- pr. måned i tillegg til kost og losji. For noen av dem gikk<br />

veien tur-retur Horten over 40 km., og det vil si at de måtte arbeide i 8 dager for<br />

281


å få penger til skyss fram og tilbake til Horten. For de som bodde omkring<br />

Svinevoll ble det noe billigere å ta jernbanen til Tønsberg. Tur-returbilletten<br />

kostet da kr. 5,40.<br />

I forhold til bilprisene <strong>på</strong> den tiden var det meget dyrt å benytte seg av kollektive<br />

transportmiodler. Våren 1923 kostet den «luksuriøse» Ford The universial car<br />

kr. 3.000,-. Og hvis man betalte 200 kroner ekstra kunne man også få den med<br />

selvstarter - fra Chr. Helland i Holmestrand.<br />

Det kom etter hvert flere biler av alle slag, og trafikken økte. I 1928 foreslo<br />

amtsingeniøren for fylkets veivesen at fartsgrensen skulle heves fra 35 til 45 km.<br />

pr. time <strong>på</strong> oversiktlige veier. Men da protesterte <strong>Våle</strong> kommunestyre som hevdet<br />

at ingen måtte noe sted kjøre fortere enn 35 km. I 1939 var det innen <strong>Våle</strong><br />

kommune registrert 32 person- og 17 lastebiler.<br />

Nei, bilene lot seg ikke stanse, men det var lenge slik at alle biler måtte gjøre<br />

en stans der det stod en grind over veien. Og i <strong>Våle</strong> var det uendelig mange grinder<br />

over veiene. I 1928 oppnevnte kommunestyret en komite som fikk i oppdrag å<br />

Hesteskyss var aktuelt lenge etter at bilene kom til bygda, og ofte var gårdsgutten skysskar<br />

slik som her, hvor vi ser Johan Hornet <strong>på</strong> kuskesetet. Hesten og trilla tilhører A. C. Backe,<br />

som har tatt oppstilling ved siden av det hele.<br />

282<br />

forhandle med grunneierene for om mulig å få fjernet noen grinder. Komiteen<br />

opplyste noe senere at 6 grinder var fjernet, men det monnet lite.<br />

Jakob Solerød forteller: «I en del år kjørte bønder fra Heum og Grøum melk til<br />

Adal st., og det kunne være ganske brysomt i sommermånedene. På Grøumskogen<br />

var det to grinder, ved Liverød en, så en ved Grettestua (Granli), en ut for<br />

ysteriet (Lauvheim) og en ca. hundre meter lenger ned der jordet begynner. Så<br />

kunne en sitte <strong>på</strong> til Solerødgården der veien til Adal tar av. Der var det en grind<br />

ved potetkjelleren. Når en kom over bakkene, var det igjen en grind, og en til der<br />

en kom opp til jordet til Rønningen i Borre. Når en så kom til bygdedelet igjen<br />

forbi 0gården i Borre og Råen i Undrumsdal, måtte en av ved Tørjestugrinda. Et<br />

par hundre meter lenger framme var Vabekkgrinda. En var da inne i Adalskogen.<br />

Et par grinder til så var en kommet til jernbanegrindene, og var de åpne, kom en<br />

så endelig fram til bukken ved jernbanen der en kunne lempe av spannene. På en<br />

slik tur kunne det være godt å ha med seg en grindgutt.»<br />

På enkelte bygdeveier i <strong>Våle</strong> ble grindene stående framover til den andre<br />

verdenskrigen. Og <strong>på</strong> Sørlandske hovedvei stod en grind <strong>på</strong> Hemskogen til<br />

omkring 1920. Den ble kalt Kjeppestugrinda fordi den stod ved Kjeppestua der<br />

Søren Kjeppen en gang hadde bodd. Og det ble sagt at dette til slutt var den eneste<br />

grinda <strong>på</strong> denne veien mellom Oslo og Sørlandet.<br />

Vei<strong>nett</strong>et utvides, Eidsfossbanen nedlegges<br />

I 1905 var det ialt 30,8 km. hovedvei og 44,4 km. med bygdeveier i <strong>Våle</strong>. Blant<br />

kommunene i Vestfold var det bare Hedrum, Sandar og Andebu som hadde flere<br />

km. vei å vedlikeholde. Hovedveiene ble vedlikeholdt med bidrag fra stat og<br />

fylke, mens kommunene hadde ansvaret for vedlikeholdet av bygdeveiene. Inntil<br />

1915 ble bygdeveiene i <strong>Våle</strong> vedlikeholdt ved pliktarbeid av bøndene som fikk en<br />

godtgjørelse for arbeidet, men fra 1. juli dette året overtok kommunen alt ansvar<br />

og ansatte veivoktere.<br />

Da amtstinget i 1917 skulle utarbeide en «veiplakat», ble det sendt forespørsel<br />

til samtlige kommuner i amtet som blant annet skulle svare <strong>på</strong> om det var noen<br />

spesiell tung trafikk som forårsaket stor skade <strong>på</strong> veiene. Mange kommuner svarte<br />

ja, og det ble nevnt transport av forskjellige varer fra trelast til bruddstein. <strong>Våle</strong><br />

svarte også ja, og det gjaldt melketransport til ysteriene. Vi kan tenke oss at det<br />

kunne gå hardt ut over bløte grusveier når tunge vogner med smale hjulfelger<br />

283


På Solerød var det fast gjestgiveri fram til 1880-åra. Siden tok man av og til imot sluttede<br />

selskaper, og <strong>på</strong> fine vintersøndager var huset åpent for skiløpere som kom hit både fra<br />

Tønsberg og Horten. På dette bilde som er fra 1902, ser vi skiløpere fra Tønsberg. De<br />

benyttet toget til og fra Ada!.<br />

rullet over veiene. Derfor ble det også utarbeidet en veiplakat med krav om<br />

minstemål <strong>på</strong> hjulfelger i forhold til lassets tyngde.<br />

En stor hest kunne naturligvis dra svært tunge lass over slette veier, men hvor<br />

mye kunne man lesse <strong>på</strong> et lass som en hest skulle dra over bakkete veier fra<br />

Holmestrand til <strong>Våle</strong>?<br />

Det blir gitt litt forskjellige svar, men vi vet i alle fall at Julius Lund som i 1906<br />

<strong>på</strong>tok seg å frakte varer fra Holmestrand til Arbeiderforeningens innkjøpslager <strong>på</strong><br />

Hengsrud i <strong>Våle</strong>, hadde minst 600 kg, <strong>på</strong> hvert lass. Da fikk hest og mann to<br />

kroner for denne jobben.<br />

Den største trafikken gjennom bygda foregikk <strong>på</strong> det som ble kalt Den vestlandske<br />

hovedvei - siden den sørlandske. Dessuten var det mye trafikk <strong>på</strong> de to<br />

hovedveiene tvers over bygda til Fossan og Svinevoll, og det var betydelig trafikk<br />

<strong>på</strong> bygdeveien fra Klevbrottet til <strong>Våle</strong> kirke. På denne veien ble det foretatt en<br />

telling den 6. september 1913. Denne dagen var det 72 vogner med 83 personer<br />

som kjørte til byen og 40 vogner med til sammen 53 personer som kjørte fra byen<br />

mot <strong>Våle</strong>. I løpet av dagen kom 16 personer gående mot Holmestrand, mens 13<br />

var <strong>på</strong> vei mot <strong>Våle</strong>.<br />

Kommunestyret måtte stadig avvise søknader fra oppsittere som krevde nye<br />

284<br />

veier. Men i 1906 fikk oppsittere langs en planlagt vei mellom Grøum og<br />

Hemsengen sin søknad innvilget. De hadde selv tegnet seg for kontante pengebidrag<br />

<strong>på</strong> tilsammen kr. 2.200,-, og i tillegg skulle de gi fri grunn og noe<br />

«naturalarbeide» . Veien skulle i det hele koste kr. 13 .100,-, og amtet bevilget<br />

kr. 2.000,-. Dette var det første «fylkesbidrag» til en bygdevei i <strong>Våle</strong>. Men da<br />

anlegget var nær avsluttet i 1919, gikk de endelige beregninger ut <strong>på</strong> at det hele<br />

ville koste 14.600 kroner, og så bevilget amtet ytterligere 920 kroner. Andre<br />

finansieringskilder <strong>på</strong> den tiden var Brennevinssamlaget i Tønsberg som bevilget<br />

kr. 500,- til veien Grøum-Hemsengen.<br />

I 1922 kunne utbyggingen av hovedveien Nykirke-Holmestrand over Snekkestad,<br />

begynne etter flere års planlegging og diskusjon. Men <strong>Våle</strong> var mere interessert<br />

i en vei mellom Søndre KIev i Holmestrand og Bagstevold st. i <strong>Våle</strong>. Alt<br />

i 1911 vedtok <strong>Våle</strong> kommunestyre å delta med utgifter til oppstikking aven slik<br />

vei. Og i 1915 sendte kommunestyret en sterk henstilling til amtet om å begynne<br />

byggingen av det «prosjekterte veianlegg Holmestrand-Holtung.»<br />

Også Botne, Holmestrand og Ramnes var interessert i anlegget, og gjennom<br />

mange år var det diskusjoner og mye snakk og skriving om den planlagte veien.<br />

Bøndene klaget spesielt over «de seks tunge bakkene mellom Klevbrottet og<br />

Holm i <strong>Våle</strong>». Først i 1929 fattet fylkestinget endelig vedtak om å sette arbeidet<br />

igang, og en vesentlig del av dette ble utført som


Alt i 1909 fikk <strong>Våle</strong> den første forespørsel om eventuell garanti for underskudd<br />

<strong>på</strong> Eidsfossbanen. I referatet fra kommunestyremøtet heter det at det ble «betydelig»<br />

debatt om saken, og i januar det følgende år vedtok kommunestyret endelig<br />

at <strong>Våle</strong> skulle stille garanti for mulig underskudd <strong>på</strong> driften med et årlig beløp<br />

inntil kr. 500,- de første fem år. Seks måneder senere fikk <strong>Våle</strong> krav om innbetaling,<br />

og i de følgende år betalte kommunen hele garantibeløpet. Det skjedde<br />

hvert år inntil 1927. I trettiåra betalte <strong>Våle</strong> kommune enkelte år kr. 1.000,- i<br />

tilskudd til Eidsfossbanen.<br />

I 1924 var det samlede underskudd siden banens åpning kommet opp i ca.<br />

850.000 kroner, og herav hadde Tønsberg alene dekket tilsammen kr. 407.254,-.<br />

Bilene hadde nå etter hvert overtatt noe av trafikken, og det ble tale om nedleggelse.<br />

Fra bygdene kom det mange protester, og <strong>på</strong> tross av årlige underskudd ble<br />

banen holdt i drift inntil 1938. I <strong>Våle</strong> var det fortsatt stor stemning for å holde<br />

banen gående, men kommunen så seg ikke i stand til å yte nødvendig økonomisk<br />

støtte. Da det ble kjent at banen skulle innstille ble det sammenkalt til et møte <strong>på</strong><br />

Bakke bruk der en mengde vålesokninger møtte fram. Overrettssakfører Laurantzon,<br />

som var formann i banedireksjonen, var til stede, og etter sterke henstillinger<br />

fra møtedeltagerne lovet han å gjøre hva han kunne for fortsatt drift. Men alle<br />

måtte tilslutt innse at det ikke nyttet. Bilen fraktet nå både folk og varer fra dør<br />

til dør, og kjøpmann Gran <strong>på</strong> Revetal var blant dem som uttalte at han var glad<br />

over at han nå skulle slippe å hente tunge mjølsekker og annet gods <strong>på</strong> stasjonen.<br />

Den 31. mai 1938 gikk det siste toget i rute mellom Eidsfoss og Tønsberg.<br />

Dermed mistet store deler av <strong>Våle</strong> en grei forbindelse til Tønsberg. De største<br />

vanskeligheter oppstod for dem som bodde i den nordvestre del av bygda. De ble<br />

Bildet er tatt ved Revetal stasjon i 1905. Huset til venstre i bildet er Borgestad under Søndre<br />

Revetal, der Adolf Gran begynte landhandel i 1910.<br />

286<br />

nå avhengig av den gamle riksveien over Holtung og Myre i Fon. Her ble det<br />

straks opprettet en gods- og bussrute, men det var en smal og noe kronglete vei.<br />

Selv om det straks ble bevilget kr. 15.000,- til utbygging av møteplasser <strong>på</strong> denne<br />

veien, var det mange som krevde en bedre veiforbindelse mellom Tønsberg og de<br />

bygdene som hadde hatt nytte av Eidsfossbanen.<br />

Alt våren 1939 kunne fylkestinget behandle et nytt veiprosjekt mellom<br />

Tønsberg og Eidsfoss. For strekningen Fossan-Kronlia forelå 3 alternativer. Det<br />

første gikk ut <strong>på</strong> å bygge veien langs jern banelegemet til den nedlagte banen,<br />

under alternativ 2 var det planlagt en vei mellom jernbanelinjen og den gamle<br />

riksveien gjennom Fon, mens det tredje alternativet gikk ut <strong>på</strong> å følge den nevnte<br />

riksvei. Fra kommunestyrene i Hof, Botne og <strong>Våle</strong> forelå det klare enstemmige<br />

vedtak om å gå inn for alternativ 1. Ramnes derimot anbefalte sterkt alternativ 3,<br />

mens Sem kommune stilte seg noe tvilende. Da fylkestinget møttes våren 1939 var<br />

det overveiende stemning for å bygge veien der Eidsfossbanen hadde gått, det vil<br />

si alternativ 1. Da saken kom opp til behandling den 22. mars ble det etter en<br />

diskusjon besluttet å foreta en befaring. Overingeniør Larsen i fylkets veivesen,<br />

som hele tiden hadde anbefalt alternativ 1, ga da uttrykk for at saken ikke lenger<br />

var så opplagt idet Ramnes kommune nå kunne tenke seg å gå inn for alternativ<br />

2, og dessuten <strong>på</strong>ta seg vesentlig større utgifter enn forutsatt.<br />

Etter befaringen fredag den 24. mars reiste ordførerene hjem for å fortsette<br />

forhandlingene etter helgen. I mellomtiden ble det kjent at flere var blitt <strong>på</strong>virket<br />

til å velge veien gjennom Fon, og at veikomiteen i fylket ville gå inn for det. Det<br />

ble også kjent at Ramnes hadde tatt initiativet til en sterk protest mot alternativ<br />

1 fra samtlige oppsittere langs veien fra Kronlia til Barkost i Hillestad. De var altså<br />

tilknyttet den gamle riksveien gjennom Fon, men tilhørte Botne kommune som<br />

enstemmig hadde anbefalt det alternativet de nå protesterte mot.<br />

I <strong>Våle</strong> hadde kommunestyret oppnevnt en egen veikomite med ordfører<br />

Martinsen, Leif Anfinnsen og Adolf Gran som medlemmer. Denne komiteen<br />

reagerte raskt, og søndag formiddag reiste de tre inn til Sjømannshjemmet i Tønsberg<br />

der ordførerne pleide å holde til under fylkestinget. Ingen ordførere var å<br />

treffe, men Anfinnsen tok telefonkontakt med overingeniør Larsen og ordføreren<br />

i Tønsberg, redaktør Leif HeIberg. De var begge meget innflytelsesrike personer,<br />

og <strong>på</strong> Anfinnsens anmodning møtte de straks <strong>på</strong> Sjømannshjemmet. Dette møtet<br />

søndag formiddag førte til at ordførerne og formannskapsmedlemmene fra Hof,<br />

Botne og <strong>Våle</strong> kom sammen <strong>på</strong> Sjømannshjemmet den samme søndag <strong>på</strong> ettermiddagen.<br />

Dette møtet ble ledet av ordfører Seljeseth fra Botne, og her ble det<br />

utformet en henvendelse til fylkestinget som skulle møtes dagen etter. I henvendelsen<br />

het det blant annet at møtet var sammenkaldt «i anledning av at ovennevnte<br />

287


veiprosjekt etter foretatte veibefaring den 24. mars formentlig er kommet inn i en<br />

ny stilling». Det vises til de enstemmige vedtak i de nevnte kommunestyrer, og det<br />

blir nedlagt en bestemt protest mot andre løsninger av dette veiprosjekt enn<br />

alternativ 1.<br />

Denne søndagen ble sentrale personer overbevist om at Eidsfossbanens trase<br />

likevel egnet seg best til løsning av det omstridte veiprosjektet, og da fylkestinget<br />

møttes neste dag var saken egentlig avgjort. På møte den 31. mars forelå en<br />

enstemmig innstilling fra veikomiteen til fordel for alternativ 1. Veikomiteens<br />

formann, Vagn Knutsen sa dog at det var den vanskeligste veisak han noen gang<br />

hadde vært med <strong>på</strong> å avgjøre. Blant dem som talte varmt for alternativ 1 var <strong>Våle</strong>s<br />

ordfører Ole Martinsen. Han la vekt <strong>på</strong> at jernbanen i det hele ikke hadde gått<br />

over Fons grunn, og når man skulle ha en erstatning for banen var det en selvfølge<br />

at dette alternativet ble valgt. «- Om vi ser bort fra en liten del av Den sørlandske<br />

hovedvei som nå er under ombygging, har <strong>Våle</strong> ingen hovedveier i nord-syd<br />

retningen, vi har bare mer eller mindre krokete og bakkete og smale bygdeveier»,<br />

sa ordføreren.<br />

Ordfører Gran fra Ramnes talte sterkt for veien gjennom Fon, og han foreslo<br />

en utsettelse når det gjaldt valg av linje mellom Fossan og Kronlia. Dette forslaget<br />

falt med 13 mot 6 stemmer, og deretter vedtok fylkestinget enstemmig å legge<br />

veien «Tønsberg-Linnestad-Revetal-Hillestd-Eidsfoss» der Eidsfossbanen hadde<br />

gått.<br />

Større krav til skolene<br />

Ved hundreårsskiftet hadde <strong>Våle</strong> gjennomført de minimumskrav som ble stilt i<br />

skoleloven av 1889. Siden gikk det mange år før det ble noen vesentlige endringer<br />

i skolestellet i bygda. Utstyret i skolestua bestod av et kateter hvor læreren satt<br />

noe høyere enn levene med god utsikt over pultene. Bak kateteret eller ved siden<br />

av dette, hang tavla <strong>på</strong> veggen, og den ble ofte brukt i en tid da det ennå var dårlig<br />

med lærebøker. Det ble sagt aven lærer fra <strong>Våle</strong> at krittet og tavla var lærernes<br />

beste «våpen». Skolene hadde forøvrig noe enkelt utstyr til fysikk- og kjemiundervisning,<br />

litt utstyr til areal- og kubikkregning, liter- og desilitermål, noen<br />

vektlodd og noen enkle plansjer og kart <strong>på</strong> veggene. Noe utstyr ut over dette var<br />

ikke å finne i <strong>Våle</strong>-skolene før 1940.<br />

Lesetiden ved skolene ble litt utvidet da det i 1912 ble ansatt 3 nye lærerinner<br />

288<br />

ved siden av fru Tylden som ble ansatt i 1909. Dette førte til at annen avdeling<br />

i hver krets kunne deles i to klasser med 19 uker i hver klasse, slik at læreren fikk<br />

38 skoleuker pr. år med «storskolen». Lærerinnene skulle holde seg i «småskolen»,<br />

hvor de skulle ha 36 uker pr. år, fordelt <strong>på</strong> to kretser med 18 uker i hver<br />

krets.<br />

Tegning ble innført som fag ved skolene i <strong>Våle</strong> i 1918 under motstand fra et<br />

mindretall som. ikke ville være med <strong>på</strong> dette fordi antall timer med kristendomskunnskap<br />

ble tilsvarende redusert. I «storskolen» ble det etter dette en time med<br />

tegning i uken og 6 timer med kristendomskunnskap, mens et fag som norsk fikk<br />

10 timer pr. uke.<br />

På et kommunestyremøte i <strong>Våle</strong> i 1919 ble det stor diskusjon om skolestellet<br />

i bygda. Lærer Dalland sa under debatten at han sjelden hadde vært med <strong>på</strong> å<br />

behandle en sak hvor motsetningene hadde vært så skarpe. Ifølge avisreferat fra<br />

møtet hevdet læreren forøvrig at skoleforholdene i <strong>Våle</strong> ikke var dårlig, slik<br />

enkelte hadde sagt. Han ble imøtegått av ordfører Kaldager som talte for en<br />

omfattende kretsregulering, flere skolelokaler og innføring av flere valgfrie fag. -<br />

«Man kan ikke komme bort fra at vi her i <strong>Våle</strong> står tilbake med hensyn til skoler,»<br />

sa Kaldager, som ble støttet av flere representanter.<br />

Et flertall i kommunestyret mente nok at noe burde gjøres, og vi kan også spore<br />

optimisme og vilje til å gjøre noe. Men så kom de økonomiske krisene som førte<br />

til at flere prosjekter ble lagt <strong>på</strong> is.<br />

Kleven skole omkring 1920. Til høyre: Skolehus og lærerbolig som ble bygget i 1877. Til<br />

venstre: Skolehuset som ble bygget i 1913. De tre kvinnene i veien er fra venstre: Marthine<br />

Solerød, pedellen Marie Kleven og lærerinnen Ragna Eliassen.<br />

19. <strong>Våle</strong> bygdebok bod. III 289


Etter at det ble bygget nytt skolehus i Kleven krets i 1913 , ble det gjentakne<br />

ganger reist krav om nye skolehus i flere kretser. I Grette krets ble det bygget ny<br />

skole i 1922 etter at det gamle skolehuset ble ødelagt ved brann. Og i 1933 ble det<br />

samme sted bygget et nytt lokale for småskolen.<br />

De mest omfattende diskusjoner om skoleutbygging i denne perioden ble<br />

endelig avsluttet høsten 1932 da det ble et flertall for å foreta en kretsregulering<br />

og bygge ny skole <strong>på</strong> Berg.<br />

Det ble da bestemt at den gamle Ormestad skole skulle ominnredes til leiligheter<br />

for lærere, men skolen ble siden solgt. Berg skole ble bygget ferdig i 1933,<br />

og med nødvendig utstyr kostet det hele kr. 44.000,-. I 1936 ble et nytt skolehus<br />

<strong>på</strong> Solerød tatt i bruk, og det hadde kostet 12.600 kroner. I mellomkrigstiden<br />

hadde ungdom fra <strong>Våle</strong> anledning til å søke tre forskjellige ungdomsskoler i<br />

fylket: Skiringsshal i Sandar, Sverresal i Sande som ble nedlagt i 1926, og Vestfold<br />

flyttbare fylkesskole som ble opprettet i 1907. Sverresal i Sande var en fortsettelse<br />

av den flyttbare amtskole som ble opprettet i 1876, og som også hadde kurs i <strong>Våle</strong><br />

før hundreårsskiftet. Ungdom fra <strong>Våle</strong> søkte også ungdomsskoler eller folkehøyskoler<br />

utenfor fylket. Og dessuten søkte mange gutter til Landbruksskolen <strong>på</strong><br />

Fossnes eller til andre landbruksskoler.<br />

I 1937 ble det drevet en privat middelskole i <strong>Våle</strong>, og en elev fra bygda som<br />

hadde begynt ved denne skolen, søkte kommunestyret om 200 kroner i stipend.<br />

Her stod kommunestyret over for noe helt nytt. Det hadde aldri hendt før at en<br />

ungdom fra bygda hadde fått støtte til å gå <strong>på</strong> realskole, og derfor ble det debatt<br />

i kommunestyret. Ifølge avisreferat ble det sagt at middelskolen «ikke passet for<br />

de barn som ble boende i bygden,» og at middelskolen «kun var for dem som<br />

skulle bli funksjonærer.» Derimot ble ungdomsskolen og landbruksskolen anbefalt<br />

<strong>på</strong> det beste. Gustav Bakkeland var blant de få som talte sterkt for å gi den<br />

omsøkte støtte, idet han sa at middelskolen var «nøkkelen til all videre utdannelse.»<br />

Bare 8 representanter gikk inn for å bevilge 200 kroner, mens et forslag<br />

om å gi det halve beløp ble vedtatt mot 5 stemmer. De fem ville i det heletatt ikke<br />

bevilge noe til et slikt formål.<br />

U tsmykking av kirkene<br />

Etter den omfattende restaureringen av <strong>Våle</strong> kirke i 1870-åra gikk det mange år<br />

før man fant det nødvendig å bevilge ekstra penger til kirkebygget. Det ble<br />

derimot tvingende nødvendig å gjøre noe ved kirkegården for å få skikkelig<br />

290<br />

gravplass. Flere ganger tidligere var steinmasser blitt byttet ut med fylljord, særlig<br />

<strong>på</strong> kirkegårdens nordvestre del. Nå måtte det gjøres noe ved det nordøstre kvartal<br />

og i 1914 bevilget sognestyret 4.500 kroner til sprengning og utkjøring av stein<br />

og kr. 1.500,- til <strong>på</strong>fyll av 1200 m 3 jord.<br />

I 1916 skrev sogneprest Sverdrup en artikkel i avisen Jarlsberg om kirkekunstens<br />

betydning samtidig som han oppfordret folk til å støtte en basar <strong>på</strong> Sørby<br />

der oveskuddet skulle gå til innvendig utsmykking av <strong>Våle</strong> kirke. Man hadde<br />

tidligere samlet inn nesten tre tusen kroner til dette formålet. Blant dem som<br />

fulgte sogneprestens oppfordring var Maren Hansen Ramberg. Hun ga penger til<br />

et glasmaleri i kirkens korvindu, som ble komponert av Frøydis Håvardsholm og<br />

malt i 1917 av kunstglasmaler G. A. Larsen i Kristiania. Hovedmotivet forestiller<br />

«den gode hyrde», og i halvovaler <strong>på</strong> sidene ser vi «den forlorne sønns hjemkomst»<br />

og «Jesus i Getsemane». Det nederste feltet skal vise «den gode hyrdes<br />

kamp for fårene», og over det hele «triumferende engler». Denne gaven fra Maren<br />

Hansen bidro nok til at hun fikk oppfylt et ønske om å bli gravlagt i sogneprest<br />

Dops grav etter at hun døde i 1921. Hennes far hadde vært husmann hos Dop i 15<br />

år før han kjøpte gården Bakstvål der Maren ble født i 1832. (Se <strong>Våle</strong> I s. 1054).<br />

4 266 "<br />

254 243 "<br />

686 " 705<br />

605 ,<br />

Interiør fra Undrumsdal kirke etter at kirken fikk nytt alterbilde i 1921. Foto: Per Gi/ding.<br />

291


Siden ble det glas malerier i flere vinduer i kirken, og over korbuen malte Stinius<br />

Fredriksen sin «korsfestelsesgruppe». Alle var ikke like fornøyd med glas maleriene,<br />

og i 1920 skreven innsender i avisen Jarlsberg at «vårt lyse, vennlige<br />

gudshus er blitt forvandlet til et dunkelt rom så øynene nu blir for svake til å følge<br />

med i salmeboken.»<br />

I 1923 ble det endelig oppført en hestestall ved kirken, og sommeren 1928 ble<br />

det foretatt større reparasjoner samtidig som kirkebygget ble kalket og delvis<br />

malt. I forbindelse med denne reparasjonen skrev B. Balsmo en avisartikkel der<br />

han sier at det ikke var blitt gjort noe vesentlig ved kirken siden 1870. Han<br />

forteller samtidig at den gamle, vakre prekestolen da ble kastet ut <strong>på</strong> tunet, og at<br />

det kom en tilfeldig oppkjøper forbi. Han fikk kjøpt den «for en slikk og ingenting,<br />

og den havnet i Frankrike», sier Balsmo, som også forteller at en gammel<br />

skammel fra kirken havnet hos ei kone i bygda, og den ble siden kjøpt tilbake til<br />

kirken.<br />

I 1909 fikk <strong>Våle</strong> kirke et nytt orgel, mens det gamle ble solgt til Fon kirke. I<br />

Undrumsdal ble det første orgel installert i 1911. I 1921 fikk kirken her et alterbilde,<br />

malt av sogneprest Bærøe. Det var en gave fra Hanna og Ole Pedersen<br />

Grette til minne om deres sønn som døde brått under spanskesyken i 1918.<br />

Helsestellet<br />

Mot slutten av første verdenskrig brøt det ut en kraftig influensaepidemi som<br />

spredte seg over hele Europa, og legene regner med at den alene krevde flere<br />

menneskeliv enn hele krigen. Epidemien som gikk under navn av spanskesyken,<br />

kom til vårt distrikt først i juli 1918. I løpet av et par måneder ble mange angrepet<br />

av sykdommen, men verst ble det i oktober måned da sykdommen slo ut i de<br />

fleste hjem. Legene kunne ikke gjøre stort annet enn å skrive ut resepter <strong>på</strong><br />

acetyltabletter, kamferdråper og konjakk. Dr. Graarud i Holmestrand beretter at<br />

han i løpet av oktober behandlet 221 tilfelle, flest barn og ungdom. En del av disse<br />

var sikkert fra <strong>Våle</strong>, som tilhørte Ramnes legedistrikt med distriktslege <strong>på</strong> Fossan.<br />

I dette distriktet ble det i 1918 meldt 65 dødsfall, hvorav 18 døde av spanskesyken.<br />

Distriktslege Stjernholm <strong>på</strong> Fossan vant imidlertid ikke bygdefolkets tillit. I<br />

1921 klaget <strong>Våle</strong> fattigst yre over at han ikke tok ut når han ble rekvirert til<br />

fattigfolk som ble syke. På den annen side klaget distriktslegen over at folk i <strong>Våle</strong><br />

ikke benyttet ham. I 1923 skrev han til Departementet og besværet seg over at det<br />

292<br />

ikke var levelige vilkår for en distriktslege <strong>på</strong> Fossan. Han skrev at 3/4 av Vål es<br />

befolkning søkte lege i Holmestrand eller Horten, mens den vesentlige del av<br />

folket i Ramnes søkte lege i Tønsberg. Kommunestyret i <strong>Våle</strong> som ble bedt om<br />

å uttale seg, svarte blant annet: «Man er enig med distriktslegen i at som stillingen<br />

nu er, så er det dårlige levevilkår for ham i Ramnes legedistrikt, men man finder<br />

av den grunn ikke å kunne anbefale at distriktslegeembedet blir nedlagt. »<br />

Blant de mest fryktede sykdommer var fortsatt tuberkulosen. Først i 1920-åra<br />

var det tre tuberkulosehjem i Vestfold, nemlig i Horten, Larvik og Sem. Vestfold<br />

fylke hadde også avsatt et beløp til en «tuberkuloseansalt» for nordre Vestfold,<br />

men man hadde ikke kapital til å gå igang med bygging. Da ble det tatt et privat<br />

initiativ som førte til at det ble innsamlet omkring 1 00.000 kroner i nordre Vestfold.<br />

H østen 1925 kunne fylket begynne driften av Rove tuberkulosehjem ved<br />

Holmestrand, som tilsammen hadde kostet kr. 234.000,-. En vesentlig del av<br />

midlene var blitt samlet inn gjennom sanitetsforeningene. <strong>Våle</strong> sanitetsforening<br />

hadde da i lengre tid vært svært aktiv i kampen mot tuberkulosen. Alt i 1913<br />

sørget foreningen for at det ble ansatt en sykepleier i bygda, og pleieren skulle i<br />

størst mulig utstrekning drive opplysningsvirksomhet om hygiene og forebyggende<br />

tiltak mot tuberkulose. Det var mange aktive kvinner i <strong>Våle</strong> sanitetsforening<br />

og derfor ble foreningen delt, først i to - østre og Vestre - og siden fikk hver<br />

skolekrets sin avdeling med eget styre. Representanter fra hvert av disse styrene<br />

dannet så et hovedstyre. I 1933 fikk Undrumsdal sin egen sanitetsforening.<br />

Sanitetsforeningene var meget opptatt med hygiene og tiltak som kunne hindre<br />

smittefare. Derfor anskaffet foreningen drikkefontener til alle skolene i bygda.<br />

Det skjedde i 1926, og inntil da hadde elevene drukket vann i samme kopp eller<br />

øse fra ei vannbøtte som ofte var plassert i skolestua. Under nattverden i kirken<br />

drakk også nattverdsgjestene av den samme kalken inntil 1935, da sanitetsforeningen<br />

ga 40 særkalker til kirken.<br />

Fra 1928 ble det satt igang regelmessige undersøkelser av skolebarna, og fra<br />

1939 ble det også stasjoner for spedbarnskontroll. Det var tiltak som kom igang<br />

etter press fra sanitetsforeningene både i Undumsdal og <strong>Våle</strong>.<br />

Sanitetsforeningene var imidlertid noe tilbakeholdne da Vestfold Mødrehygienekontor<br />

begynte sin virksomhet i Tønsberg i 1937. Det var også kommunestyret<br />

i <strong>Våle</strong> som fikk en søknad om bidrag. <strong>Våle</strong> Arbeiderpartis kvinnegruppe<br />

foreslo at kommunen skulle bevilge 100 kroner. Da saken kom opp ble det noe<br />

forvirring i kommunestyret, idet representantene ikke fikk skikkelig begrep om hva<br />

mødrehygienekontoret egentlig stod for, og saken ble utsatt.<br />

På neste møte forelå klar beskjed: «Mødrehygienekontoret skulle drive svangerskapskontroll,<br />

gi opplysninger om hygiene og om bruk av preventive midler<br />

293


og forestå gratis utdeling av preventiver til<br />

ubemidlede.» Da sa en av kommunestyrets<br />

representanter, ifølge avisreferat: «Det var<br />

det jeg tenkte, folk skal læres opp til barnebegrensning,<br />

selv preventive midler skal<br />

de få gratis. Hvis ungdommen skal følge<br />

sine lyster og bruke disse midlene, går vårt<br />

samfunn sin undergang imøte.»<br />

Blant de få som talte for bevilgning var<br />

Martha Olsen Badski, men søknaden ble<br />

avslått med 25 mot 7 stemmer.<br />

Sanitetsforeningene var også med <strong>på</strong> å<br />

støtte innsamlingen til et aldershjem i<br />

bygda. Men det var lærer og kirkesanger<br />

Stordal som tok initiativet til dette. Våren<br />

1920 sammenkalte han interesserte til et<br />

møte <strong>på</strong> Sørby. Interessen var ikke så stor<br />

som ønskelig, sa han til avisen etter møtet,<br />

men det ble valgt en komite med Stordal<br />

som formann. I de følgende år arrangerte<br />

denne komiteen en rekke basarer til inntekt<br />

for et aldershjem, eller gamlehjem<br />

Luftetur med Arne Christian i sluffen<br />

utenfor butikken <strong>på</strong> Sørby vinteren<br />

1924/ 25.<br />

som det da ble kalt, og fra enkelte kom det inn større, frivillige bidrag.<br />

Det ble imidlertid stor diskusjon om hvor hjemmet skulle reises. På Sørby stilte<br />

Lars Backe en tomt til gratis disposisjon, og flere hevdet gjennom avisinnlegg at<br />

man burde benytte denne tomten. - «Gamle folk er som regel snakkesalige og<br />

nysjerrige, og derfor bør man velge Sørby hvor det vanker mange folk», het det i<br />

et innlegg. Andre hevdet at hjemmet burde reises <strong>på</strong> prestegårdens grunn hvor de<br />

gamle ville få kort vei til kirken.<br />

I februar 1931 kunne Stordal melde at komiteen da disponerte vel 52.000<br />

kroner. Beløpet ble overlevert kommunen som vedtok å bygge aldershjemmet <strong>på</strong><br />

prestegårdens grunn. Ingen tenkte vel <strong>på</strong> at dette var begynnelsen til en sentrumsdannelse<br />

ved Kirkvoll. Året etter fikk byggmester Wilhelm Haugestad og murmester<br />

Olaf Solberg godtatt et anbud <strong>på</strong> kr. 44.450,-, og i 1934 var hjemmet ferdig<br />

til bruk. Det kommunale styret for hjemmet opplyste imidlertid at ingen hadde<br />

meldt seg som pensjonistel':': «foruten 6 personer som fattigstyret ville ha plassert.»<br />

Kommunestyret vedtok da enstemmig; «man er av den oppfatning at man i tider<br />

som disse ikke tør ta ansvaret for å sette hjemmet i drift.»<br />

294<br />

<strong>Våle</strong> hvilehjem ble det offisielle navn, da hjemmet ble tatt i bruk fra 1. mai 1935.<br />

Her var plass til 22 pensjonister, men fortsatt var det bare 8 eldre fra <strong>Våle</strong> som<br />

var interessert i å bo <strong>på</strong> hjemmet, og de første åra fikk rekonvalesenter fra andre<br />

kommuner anledning til å bo <strong>på</strong> <strong>Våle</strong> hvilehjem.<br />

Foreningsvirksomhet, samvær og fest<br />

Alle lag og foreninger som ble dannet i bygda, hadde et formål eller en bestemt<br />

sak å arbeide for. Men for mange av medlemmene var nok det sosiale samvær like<br />

viktig eller viktigere enn følelsen av å få utrettet noe for saker som de ønsket<br />

gjennomført. Det gjaldt alle foreninger, de kristelige så vel som de politiske, og<br />

det gjaldt hesteavlsforeningen der hesteeiere i <strong>Våle</strong> kom sammen og drakk en skål<br />

for hingsten «Norge». Dessuten hadde foreningene sin store betydning idet<br />

mange av medlemmene fikk øvelse i diskusjon og møteledelse. Det gjaldt ikke<br />

minst ungdomslaga og losjen. .<br />

I <strong>Våle</strong> ungdomslag, som ble stiftet i 1897, var det stor aktivitet i åra etter 1905,<br />

og laget er tidligere omtalt i forbindelse med forskjellige tiltak og arrangementer.<br />

Blant de mest aktive var nok den første formannen, Olai Dalland, som døde i<br />

1929. I sin tid holdt han 120 forskjellige foredrag i laget. Forøvrig ble en rekke<br />

foredragsholdere fra forskjellige kanter engasjert, og disse foredragene utgjorde<br />

en vesentlig del av lagets opplysningsvirksomhet.<br />

I en senere periode var læreren Leif Anfinnsen meget aktiv både som foredragsholder<br />

og oppleser. Han var en tid formann i Fon Ungdomslag, og ble siden<br />

formann i Vestfold Ungdomsfylking. Forøvrig fostret <strong>Våle</strong> ungdomslag flere<br />

dyktige ledere som gjorde seg bemerket i andre organisasjoner i fylket.<br />

Gjennom mange år arbeidet laget for å få sitt eget hus, og i 1928 ble byggearbeidene<br />

satt igang med en kapital <strong>på</strong> 16.700 kroner. Da Fjellborg ble innviet 10.<br />

januar 1929 hadde huset kostet 30.000 kroner. Det ble ansett som Vestfolds<br />

fineste ungdomslokale, og Fjellborg ble gjennom mange år bygdas «storstue».<br />

Her fikk også folk i bygda oppleve det nye og spennende som lå i «kino». Enkelte<br />

selskaper hadde ved få anledninger fått tillatelse til å vise film i bygda, men da<br />

Vestfold Ungdomsfylking søkte om å få besøke bygda med sin kino i 1939, ble<br />

det stor diskusjon i kommunestyret. Allerede den gang var det snakk om «forferdelige»<br />

filmer som ungdommen ikke burde få se, og 9 av representantene<br />

stemte mot. Fjellborg ble likevel kinolokale.<br />

295


For mange var butikken like mye et møtested som et handelssted. Ikke minst <strong>på</strong> Sørby, der<br />

Lars Backe drev landhandel fra 1908. Hans søster Laura, gift Malmø, virket i butikken<br />

nesten hele sitt liv. Bildet er fm 1912, da Laura var 19 år.<br />

296<br />

I Undrumsdal ble det i 1911 stiftet et sanglag som samlet interesserte tilhørere<br />

<strong>på</strong> sine øvelser. Tilhørerne ble også medlemmer av laget, fordi en del av virksomheten<br />

bestod i hyggelig samvær. I 1914 kjøpte dette laget det gamle ysteriet <strong>på</strong><br />

Grette, og omtrent samtidig ble Undrumsdal ungdomslag dannet. Ungdomslaget<br />

gikk igang med ominnredning av den gamle bygningen som ble kalt Lauvheim.<br />

Det ble etter datidens kravet tilfredsstillende forsamlingshus, og det ble det<br />

sentrale samlingssted for flere foreninger i bygda.<br />

Undrumsdal ungdomslag hadde imidlertid ikke økonomi til å drive og vedlikeholde<br />

huset, og i 1923 overtok kommunen det hele. Men laget fikk fortsatt disponere<br />

lokalet, og <strong>Våle</strong> kommune ble således ansvarlig for et fritidshus til ungdommen<br />

<strong>på</strong> et forholdsvis tidlig tidspunkt. I åra fram til 1940 var det bra aktivitet<br />

i Undrumsdal ungdomslag.<br />

I begge ungdomslaga ble det med jevne mellomrom oppført skuespill med<br />

lagets egne medlemmer som aktører. Ofte til stor glede for bygdefolket, men<br />

enkelte ganger til forargelse for noen. Det gjaldt kanskje også de to håndskrevne<br />

avisene som ble lest opp <strong>på</strong> lagsmøtene: «DaIlyden» i Undrumsal og «Prøven» i<br />

<strong>Våle</strong>.<br />

<strong>Våle</strong> sanglag deltok ofte ved ungdomslagas arrangementer. Fra 1922 ble lærer<br />

Brekke dirigent og en drivende kraft i sanglaget helt fram til 1958. Lærerinnen<br />

Astrid Tylden var gjennom mange år· en av de mest aktive i sanglaget.<br />

Ungdomslaga arrangerte dansefester, og noen ganger ble det klaget over at<br />

enkelte ungdommer brukte alkohol <strong>på</strong> disse festene. Det var forøvrig ikke bare<br />

blant de unge i <strong>Våle</strong> at man fant misbruk av alkohol. Blant bøndene som hentet<br />

sitt melkeoppgjør i Holmestrand en bestemt dag hver måned, var det også noen<br />

som brukte alkohol slik at det vakte forargelse. Derfor vedtok <strong>Våle</strong> kommunestyre<br />

<strong>på</strong> et møte i 1912 at «det sendes en henstilling til Holmestrand Samlags<br />

direksjon om å holde samlaget stengt <strong>på</strong> de dager som melkefabrikken utbetaler<br />

melkepengene.» Vedtaket ble fattet med 18 mot 13 stemmer.<br />

Flere rapporter fra <strong>Våle</strong> går likevel ut <strong>på</strong> at det var forholdsvis lite misbruk av<br />

alkohol i bygda, og at det sjelden oppsto alvorlige episoder <strong>på</strong> grunn av fyll. Gang<br />

etter gang kunne lensmannen melde om fredelige forhold. Han hadde da heller<br />

ikke noe mot å anbefale bevilling til skjenking av bayer og pils da oppsitteren ved<br />

badeplassen <strong>på</strong> Sand søkte om dette i 1936. Søknaden ble innvilget med 16 mot<br />

14 stemmer. Dermed fikk <strong>Våle</strong> sin første «ølrett», men det kom en storm av<br />

protester hvor det blant annet het at «denne fredens idyll vil bli forvandlet til en<br />

røverbule.» Og da saken kom opp til fornyet behandling i kommunestyret, ble<br />

søknaden endelig avslått med 17 mot 13 stemmer. Ingen vet om en slik bevilling<br />

hadde endret forholdene i særlig grad, men lensmannen kunne i alle fall fortsatt<br />

297


Han konstaterte ofte at ikke alt var slik som det etter hans oppfatning burde<br />

være, og da skrev Bentsen at


Men i <strong>Våle</strong> bodde også Martinius Gunnerød, som inntil 1922 var tilsynsmann og<br />

øverste leder for frimenigheten. Siden kom han i oposisjon til sin menighet fordi<br />

den etter hans oppfatning ikke holdt fast ved «den gamle lære». Han hevdet blant<br />

annet at «fornuften» hadde kommet inn istedenfor «troen», og at det hadde<br />

foregått utglidninger <strong>på</strong> flere felter. Det gjaldt særlig barneoppdragelsen. Han<br />

viste blant annet til et vedtak i menighetsstyret hvor det het at «foreldrene har rett<br />

og plikt til å bryte et ekteskapsløfte som barna har inngått uten foreldrenes<br />

samtykke.» Med dette vedtaket tok man i første rekke sikte <strong>på</strong> å hindre at ungdom<br />

i menigheten giftet seg med utenforstående. Nå hendte dette ikke så sjelden, og<br />

Gunnerød reagerte <strong>på</strong> dette og flere andre forhold.<br />

Men den gamle lederen hadde utvilsomt rett: «Fornuften» var kommet sterkere<br />

inn i menighetens vurderinger av enkelte forhold. Derfor ble det strid i Den<br />

jarlsbergske frimenighet, og den endte med at Martinius Gunnerød dannet sin<br />

egen menighet og sin egen skole for barna. Dermed var det to frimenigheter i<br />

<strong>Våle</strong>, men den siste fikk liten betydning i forhold til den første.<br />

Ifølge folketellingen fra 1920 var det 402 personer i <strong>Våle</strong> som tilhørte «Lutherske<br />

frimenighetef». Noen få av disse var medlemmer av Den evangelisk lutherske<br />

frikirke, ellers gjaldt det medlemmene av Den jarlsbergske frimenighet. Forøvrig<br />

var det 11 baptister og 1 metoodist, mens 6 personer tilhørte forskjellige andre<br />

kirkesamfunn. I 1920 var det 12 personer i <strong>Våle</strong> som ikke tilhørte noen trossamfunn.<br />

Håndverk og handel<br />

På mange gårder i <strong>Våle</strong> var det smier, hvor bøndene sjøl smidde forskjellige<br />

gjenstander og utførte nødvendige reparasjoner. Enkelte av dem var dyktige<br />

smeder. På flere gårder var det snekkerverksteder, og de fleste bønder hadde<br />

nødvendig redskap til reparasjon av vogner, kjøredoninger, seletøy, skotøy og<br />

forskjellig annet. Men mange overlot slikt arbeid til profesjonelle håndverkere.<br />

Under folketellingen i 1910 ble det registrert 195 håndverkere i <strong>Våle</strong>. Her var<br />

også medtatt læregutter og hjelpere, og det gjaldt skreddere, smeder, snekkere,<br />

skomakere, hjulmakere, bøtkere og garvere. De fleste av dem drev sitt håndverk<br />

som en enmannsbedrift, men ofte med en læregutt som medhjelper. Det kom<br />

imidlertid i gang et par bedrifter som ga arbeid til flere håndverkere.<br />

På Svinevoll hadde det gjennom mange år vært ei smie da Christian Hansen fra<br />

306<br />

Smia <strong>på</strong> Svinevoll der Christen Hansen drev smie og verksted fra 1913. Hansen til venstre.<br />

Mannen til høyre i bildet er Kristian Dahl som var montør for telefonselskapet.<br />

Jonsrud overtok den i 1913 . Han utvidet virksomheten til produksjon av vogner<br />

og arbeidsredskaper. I åra 1914-1920 hadde han større annonser i lokalpressen<br />

hvor han særlig reklamerte for oljekokte hjul fra sitt «moderne oljekokeri». C.<br />

Hansen Svinevolllaget en rekke forskjellige produkter, og under Vestfold fylkes<br />

jubileumsutstilling i 1925 fikk han diplom for sin produksjon av kultivatorer til<br />

harving og av sparkstøttinger som var merket «Lynet».<br />

I 1914 startet Georg Gran ei smie <strong>på</strong> Revetal, og i løpet av få år ble denne smia<br />

utvidet med snekerverksted og større plass til produksjon av vogner og forskjellig<br />

jordbruksredskap. Gran konstruerte blant annet en tohjuls-doning som kunne<br />

nyttes samtidig, til arding og såing av rotvekster. Det ble et meget populært<br />

redskap i noen få år før «troll» kom ut <strong>på</strong> markedet og overtok alt når det gjaldt<br />

arding, hypp ing, såing og radrensking.<br />

Til håndverkerne hørte også garver Hans Kristian Nilsen som drev Åmot<br />

garveri ved Fossan fra 1910 til 1947. Her fikk folk både fra <strong>Våle</strong> og omkringliggende<br />

bygder garvet sine huder.<br />

Forøvrig fortsatte de to gamle møllene ved Bakke og Fossan sin virksomhet.<br />

Mølla ved Fossan ble drevet av et andelslag som gikk konkurs i 1925. Etter dette<br />

307


Ved Bettums Bilverksted 1933. Fra venstre: Olaf Andersen, Anders Langås, Johan O.<br />

Bettum, Arne Hvidsten, Toralf Opstad og Kristoffer Bettum.<br />

ble det stiftet et nytt andelslag som drev mølla fram til 1945. Den kom da <strong>på</strong><br />

private hender. Bakke Bruk ble i hele perioden drevet av familien Gjersøe <strong>på</strong><br />

Vestre Bakke.<br />

Den gamle mølla ved Bettum var i drift inntil 1918 da en flom ødela demningen<br />

som raste ut. En ny dam ble bygget opp, og både mølle og sag kom i drift, men<br />

i 1921 kom en ny storflom og ødela det hele. Og siden ble det ikke aktuelt å<br />

utnytte kraften i det lille vassdraget. Det var da kommet motorer som kunne<br />

drives med olje, og dessuten var man i full gang med å utbygge det elektriske<br />

lednings<strong>nett</strong>et i <strong>Våle</strong>.<br />

Den første dampsag i <strong>Våle</strong> kom i drift <strong>på</strong> Søndre Revetal like før hundreårsskiftet,<br />

men i 1914 ble saga modernisert og det ble installert en oljemotor. Det var<br />

da brødrene Gran begynte sag og trelasthandel <strong>på</strong> Revetal. I 1918 ble det også reist<br />

ei sag og installert parafinmotor <strong>på</strong> Hundsal. Her ble det skåret mye tømmer før<br />

saga ble nedlagt i 1938.<br />

I den gamle ysteribygningen <strong>på</strong> Sørby begynte Johan O. Bettum et bilverksted<br />

i 1928. Aret etter kjøpte han bygningene, og i 1933 kom broren Kristoffer Bettum<br />

inn som medeier. Samme år blir Brødrene Bettums Bilverksted omtalt i lokalpressen<br />

som et moderne bilverksted med nylig installerte maskiner for lakkering<br />

av biler og vulkanisering av dekk. I de vanskelige «trettiåra» kune <strong>Våle</strong> kommune<br />

glede seg over at det her var arbeid til 6-7 mann.<br />

308<br />

Men den største industribedriften i <strong>Våle</strong> var fortsatt Christiania Portlands kalkstens<br />

brudd <strong>på</strong> Langøya. I 1937 ga denne bedriften arbeid til vel 40 mann, og den<br />

var kommunens desiderte største skattyter.<br />

Ved folketellingen i 1910 ble 44 personer i <strong>Våle</strong> registrert under «Handel,<br />

omsetning og samferdsel». Noen av de tidligere nevnte landhandleriene ble nedlagt<br />

mens nye ble opprettet. landhandleriet <strong>på</strong> Hjelmtvedt ble nedlagt i 1922, men<br />

i 1939 begynte Ole Grotli handel <strong>på</strong> en parsell under nabogarden Ryk.<br />

På Nordre Solerød ble en landhandel nedlagt før hundreårsskiftet, men her ble<br />

det igjen forretningsdrift fra 1923. En landhandel <strong>på</strong> Grette i Udrumsdal ble<br />

nedlagt i 1916.<br />

I 1928 ble det en landhandel i Grettebygd, og i 1932 begynte Sten Samvirkelag<br />

handel <strong>på</strong> Barkost. Det største handelssenter i <strong>Våle</strong> kom til å utvikle seg <strong>på</strong><br />

Revetal der Adolf Gran begynte handel i 1910. Gran overtok en liten forretning<br />

som var startet <strong>på</strong> Søndre Revetal i 1904. Gran ble også poståpner, og i 1914<br />

flyttet han både poståpneriet og forretningen til en parsell under Nordre Revetal<br />

- kallet 0stgård. I 1920 startet familien «Revetal Lær & Sko AlS.»<br />

Bettum sag og mølle før den siste demningen ble tatt av vårflommen i 1921.<br />

309


Åpningstidene ved forretningene kunne variere fra sted til sted, men de fleste<br />

holdt oppe langt ut over kvelden. I 1935 vedtok kommunestyret lukningsvedtekter<br />

som gikk ut <strong>på</strong> at forretningene skulle stenge kl. 19.30 i sommerhalvåret<br />

og kl. 19.00 om vinteren. Men <strong>på</strong> lørdager og dager før helligdager kunne man<br />

holde oppe til kl. 20.00. I 1937 ble det vedtatt at forretningene skulle åpne kl. 7.30<br />

og stenge kl. 18.00 alle ukedager unntatt søn - og helligdager, da det skulle være<br />

helt lukket. Det skulle også være lukket St. Hansdagen, mens det <strong>på</strong> den 1. og 17.<br />

mai skulle lukkes kl. 12.00. .<br />

Innflyttere ble vålesokninger<br />

Folketallet i <strong>Våle</strong> steg med omtrent 100 hvert ti-år fra 2533 i 1900 til 2739 i 1920.<br />

I det neste ti-året fram til 1930, var økningen bare 14 personer.<br />

Det kom etter hvert mange innflyttere til bygda, og få bygder i landet har så<br />

få gamle slektsgårder som <strong>Våle</strong>. Når vi følger utviklingen fram til 1960 finner vi<br />

kun to gårder som har vært i samme slekt i mer enn 300 år, nemlig Kjølsrud fra<br />

1644 og Vestre Helland fra 1645. Men i alt 9 gårder i <strong>Våle</strong> har vært i slektens eie<br />

fra tiden før 1800. Til de to nevnte kommer da Kalsrud fra 1709, østre Rustaden<br />

fra 1737, Grøtås fra 1747, Verp fra 1751, østre Sørby fra 1754, Bettum fra 1787<br />

og Ryk fra 1793.<br />

Følgende gårder hadde vært i samme slekt mer enn 200 år før de ble solgt til<br />

fremmede: Søndre Torp i 284 år da den ble solgt i 1929, Nordre Torp i 238 år da<br />

den ble solgt i 1902, Smørdal i 276 år, solgt 1893, Baskje i 269 år, solgt 1873,<br />

Sørum gnr. 2 i 249 år, solgt 1906, Søndre Revetal i 238 år, solgt 1895, Tørklepp<br />

bm. 1 i 227 år, solgt 1817, Søndre Holm 233 år, solgt 1849, Mellom Berg i 222<br />

år, solgt 1892, Nordre Grette i 220 år, solgt 1869, Lur bm. 1 i 233 år, solgt 1890<br />

og Nordre Håkestad i 202 år da den ble solgt i 1865.<br />

I Undrumsdal har kun to gårder vært i samme slekt fra tiden før 1800, nemlig<br />

Søndre Heum fra 1817 og Grøum fra 1750.<br />

Det er naturlig å spørre hvorfor så mange bruk i <strong>Våle</strong> ble solgt ut av slekten når<br />

vi vet at det finnes en rekke bygder hvor de fleste bruk har vært i slektens eie<br />

gjennom mange generasjoner? Vi ser at noen bruk i <strong>Våle</strong> ble solgt til fremmede<br />

fordi eierne ikke hadde barn eller nære slektninger. Videre ble noen gårder solgt<br />

som konkursbo, men i de aller fleste tilfelle var det ikke dårlig økonomi som førte<br />

til salg. Noen forlot gårdsbruket og begynte som forretningsfolk i byene, men<br />

310<br />

forøvrig er det vanskelig å peke <strong>på</strong> noen hovedårsaker uten å foreta omfattende<br />

undersøkelser. Her ligger en oppgave for en «hovedfagstudent».<br />

En vesentlig del av gårdene ble solgt til andre innen bygda, men de fleste<br />

kjøpere kom fra andre bygder. Når vi registrerer siste salg før 1960 ser vi at 51<br />

gårder ble solgt til innenbygdsboende, 64 kjøpere kom fra andre bygder i Vestfold,<br />

15 fra Sogn, 11 fra Rogaland, 11 fra Telemark, 8 fra Hallingdal, 8 fra Østfold,<br />

5 fra Sandsvær, 5 fra Nordfjord, 4 fra Numedal og 3 fra Oslo. Forøvrig en enkelt<br />

fra forskjellige andre steder.<br />

311


KRIGSÅRA<br />

1940-45


Skrekk og frykt, men ingen sultet i <strong>Våle</strong><br />

Den 1. september 1939 sendte Hitler sine tropper inn i Polen, og dermed var den<br />

annen verdenskrig igang. Det skjedde en fin høstdag da folk i <strong>Våle</strong> var opptatt<br />

med å høste kornet. Under den uro som oppstod, kunne de si til hverandre: Vi<br />

har mat nok til vinteren. - Krig og sult var begreper som hørte sammen i bygdefolkets<br />

minne. Etter få uker ble det valgt en kommunal forsyningsnemnd som<br />

skulle sørge for nødvendige forsyninger og forestå utdeling av rasjoneringskort.<br />

Vårt land erklærte seg straks nøytralt, og alle håpet at vi også denne gang skulle<br />

slippe direkte krigshandlinger i Norge. Uroen ble imidlertid forsterket da russerne<br />

den 30. november gikk til angrep <strong>på</strong> Finland. En utbredt sympati med<br />

finnene førte til hjelpeaksjoner, og i <strong>Våle</strong> gikk sanitetsforeningene igang med<br />

innsamling av ulltepper, samtidig som kvinnene i bygda strikket votter og strømper<br />

til de finske soldatene.<br />

Finland kapitulerte i mars 1940, men det var fortsatt krig i Europa. Likevel kom<br />

krigen som en forferdelig overraskelse til Norge natten til den 9. april. Enkelte<br />

av dem som fulgte med i nyhetssendingene om kvelden den 8. april, følte nok uro,<br />

og over store deler av <strong>Våle</strong> kunne man høre at krigen var igang da den norske<br />

mineleggeren «Olav Trygvason» tok opp kampen mot den tyske krigsmarine <strong>på</strong><br />

Horten havn. Det skjedde ved halv-femtiden om morgenen. To tyske minesveipere<br />

ble skutt i senk, og to torpedobåter måtte forlate havna. Den ene minesveiperen<br />

med tyske landgangsstyrker ombord var kommet helt inn til brygga ved<br />

Apenes før den kom i brann. Etter at tyskerne hadde gått i land, nådde ilden<br />

fartøyets beholdning av miner, og minesveiperen gikk i lufta med et forferdelig<br />

drønn som tordnet langt inn over <strong>Våle</strong>. 60 tyske soldater og offiserer kom i land<br />

i Horten. De møtte ingen videre motstand, og kl. 7.35 om morgenen undertegnet<br />

sjøfartssjefen ved marinens hovedstasjon en ferdigskrevet tysk erklæring <strong>på</strong><br />

norsk, og ordre ble gitt om å heise hvitt flagg <strong>på</strong> alle norske fartøy og <strong>på</strong> Fortet.<br />

Men før denne tid hadde de første flyktningene fra Horten kommet til <strong>Våle</strong>,<br />

og ut over formiddagen fikk nesten hver eneste gård i bygda besøk av folk som<br />

315


evakuerte byene. <strong>Våle</strong> hvilehjem ble tatt i bruk av sykehuset <strong>på</strong> Horten, som<br />

flyttet noen av sine pasienter og en del av sitt utstyr hit opp.<br />

Okkupasjonen førte til rådvillhet <strong>på</strong> flere områder. Den 9. mai holdt formannskapet<br />

sitt første offisielle møte etter invasjonen, og vi kan tenke oss at alvorlige<br />

problemer ble drøftet. Men protokollen viser kun en sak, nemlig oppnevning av<br />

et kriseutvalg som skulle ha fullmakt til å handle <strong>på</strong> kommunens vegne hvis det<br />

ikke ble tid eller anledning til å sammenkalle de ordinære myndigheter. Utvalget<br />

kom til å bestå av ordf. Martinsen, Leif Anfinnsen og Karl Nyerrød. Forholdene<br />

ble likevel ikke slik at det ble nødvendig å sammenkalle dette utvalget.<br />

Kommunestyret fortsatte sin virksomhet og utarbeidet blant annet budsjett for<br />

det neste år uten særlige avvikelser fra det forrige budsjett. Alle planer om videre<br />

utbygging ble imidlertid stilt i bero.<br />

På kommunestyrets møte den 11. nov. 1941 ble Reichkommissærs forordning<br />

av 25. sept. og rundskriv av 24. okt. fra Innenriksdepartementet referert, og nå<br />

måtte alle forstå at det kommunale demokratiske selvstyre ble betydelig innskrenket.<br />

Det første skrivet inneholdt <strong>på</strong>bud om oppløsning av politiske partier og<br />

organisasjoner med trusel om dødsstraff for dem som drev politisk virksomhet,<br />

mens det andre gjaldt en forordning om oppnevnelser av såkalte «rådsmenn» og<br />

oppsigelse av kommunale tjenestemenn.<br />

Den 18. desember 1940 holdt det gamle kommunestyre sitt siste møte, og den<br />

21. feb . 1941 ble det holdt møte i det som nå ble kalt «<strong>Våle</strong> kommuneråd». Det<br />

bestod av ordfører, varaordfører og 11 rådmenn, som alle var oppnevnt av fylkesmannen.<br />

Ordføreren hadde nå myndighet til å fatte vedtak i alle saker etter at<br />

rådmennene hadde hatt anledning til å uttale seg. Men ordføreren behøvde ikke<br />

å ta hensyn til de råd han fikk. I januar 1943 ble formannsrådet avløst av et<br />

«herredsting», der ordføreren hadde den samme myndighet, og vi benytter heretter<br />

betegnelsen «herredsting» for hele perioden.<br />

På det første møte i herredstinget den 21. februar ble det referert et skriv fra<br />

fylkesmannen hvor det het at Anton Grøtås, som først hadde blitt utnevnt til<br />

ordfører, var fritatt for vervet, og som ny ordfører i <strong>Våle</strong> hadde fylkesmannen<br />

oppnevnt Trygve Aanestad.<br />

I <strong>Våle</strong> herredsting var det under hele okkupasjonstiden en større gruppe som<br />

ikke sympatiserte med N S. og okkupasjonsmakten, men bare ved tre anledninger<br />

ba denne gruppen om protokolltilførsel for å gjøre det kjent at de ikke var enig<br />

i ordførerens beslutninger. Det gjaldt både de vedtak som ble fattet i herredstinget<br />

og samtlige beslutninger som ble referert fra ordførerens vedtaksprotokoll. Ordføreren<br />

hadde nemlig anledning til å fatte vedtak uten at rådsmennene var tilstede<br />

hvis saken krevde hurtig avgjørelse, eller hvis saken var av mindre betydning.<br />

316<br />

Ordføreren i <strong>Våle</strong> førte en rekke vedtak inn i denne protokollen, men det gjaldt<br />

bare mindre saker, og samtlige vedtak ble referert for tinget.<br />

De tre protokolltilførslene gjaldt bevilgninger til frontkjemperne i 1941, 1943<br />

og 1944.<br />

Forøvrig forlangte ingen av dem som møtte i herreds tinget i <strong>Våle</strong> under<br />

okkupasjonstiden protokolltilførsel mot de beslutninger som ordføreren fattet. Vi<br />

ser da bort fra et par tilfelle der enkeltpersoner av spesielle, upolitiske grunner<br />

markerte sitt syn.<br />

Nå var det heller ingen stor aktivitet innenfor kommunens virkeområde under<br />

okkupasjonen. Investeringer og utbygging var ikke aktuelt <strong>på</strong> grunn av rasjonering<br />

og varemangel, og dessuten var kommunens selvstyre begrenset ved forordninger<br />

fra høyere hold. Samtlige budsjetter ble vedtatt uten protester, og ligningsnemnda<br />

hadde ingen særlige problemer med å ligne ut den nødvendige kommuneskatt.<br />

Både bøndenes inntekter og arbeidernes lønninger steg betydelig<br />

samtidig som det var liten eller ingen tilgang <strong>på</strong> varer man kunne tenke seg å<br />

kjøpe.<br />

Kommunens samlede utgifter <strong>på</strong> budsjettet steg fra kr. 139.309,- i 1941 til kr.<br />

255.580,- i 1944/45.<br />

Og denne økningen i budsjettet tilsvarer omtrent nedsatt pengeverdi. Men i<br />

løpet av denne perioden ble kommunens lånegjeld nedbetalt med nesten 200.000<br />

kroner. De bevilgningene som ble gitt, gjaldt vanlige utgifter til sosial- og helsestellet,<br />

drift av skolene, vegvedlikehold m.v. Den eneste posten som ikke steg, var<br />

utgiftene til «Politi og rettspleie» som hele tiden ble ført opp med kr. 320,-. Her<br />

var fortsatt rolige forhold i <strong>Våle</strong>. Likevel foregikk det politi- og rassiavirksomhet,<br />

men utgiftene til dette ble ikke belastet kommunekassen.<br />

Utgiftsposten til kommunens sentraladministrasjon viser den største økning fra<br />

kr. 13.850,- i 1941 /42 til kr. 29.500,- i 1944/45.<br />

Det skyldes for en stor del utgiftene til forsyningsnemnda som etter hvert fikk<br />

mere å gjøre både med utdeling av varer og kontroll med avlinger og beholdninger.<br />

Forsyningsnemnda hadde sine problemer, og et av dem kom klart fram under<br />

en sak som herredstinget behandlet like før ju11941 . Her forelå en søknad fra <strong>Våle</strong><br />

forsyningsnemnd om bevilgning til innkjøp av et par briller, «da det ofte inntreffer<br />

at det kommer folk med dårlig syn som skal kvittere for forskjellige ting, og<br />

de må da ofte skrive under <strong>på</strong> ting de ikke har kjennskap til.» - Ordføreren<br />

besluttet å bevilge det nødvendige til innkjøp av briller.<br />

Aktiviteten i herredstinget minket etter hvert fra 1941 til 1945 med henholdsvis<br />

8, 7, 6, og 5 møter i året.<br />

Etter råd som ble fremmet i herredstinget, oppnevnte ordføreren alle kommu-<br />

317


Kornet skal tørkes <strong>på</strong> hesje. Vi ser at kornbanda blir samlet <strong>på</strong> en båre og fraktet inn til<br />

hesjen. Bildet er tatt <strong>på</strong> Vestre Bakke i 1942 da byfolk gjerne var med <strong>på</strong> det som ble kalt<br />

matauk.<br />

1942 ble også potetene rasjonert, og ingen matvarer var lenger i fri handel.<br />

Bøndene fikk oppgaveplikt og leveringsplikt med trusel om strenge straffer for<br />

dem som brøt bestemmelsene. Folk flest regnet det likevel ikke for umoralsk å<br />

holde en del varer utenom oppgavene som ble gitt til forsyningsnemnda. Det var<br />

da heller ikke mulig å føre kontroll med melkeproduksjonen, og smør og ost ble<br />

laget <strong>på</strong> gammeldags vis. Alle poteter som ble høstet fra åkeren kom heller ikke<br />

inn i oppgavene, og selv om det fulgte en offisiell oppnevnt kontrollør med<br />

treskeverket <strong>på</strong> hver gård, ble det tresket korn som ikke ble veid eller målt. Også<br />

<strong>på</strong> fjøsene klarte man å holde dyr utenfor kontrollen. De oppnevnte kontroll­<br />

Iørene var tross alt folk fra bygda som fortsatt skulle leve der.<br />

Blant de mest dristige var nok bonden <strong>på</strong> Nordre Oppsal som fanget en elgokse<br />

i snare. Under et basketak med elgen var han så uheldig å bli såret slik at man<br />

måtte tilkalle lege, og han måtte også søke hjelp til å ta seg av dyret. Det er<br />

forøvrig ikke lenger noen hemmelighet at det ble tatt flere elger i <strong>Våle</strong> under<br />

krigen, og rådyrkjøtt kom også inn i en del hus.<br />

Bensin ble mangelvare, og en del biler ble satt ut av drift mens mange fikk<br />

montert generatorer som ble drevet med ved eller trekull. Det beste drivstoffet til<br />

generatoren var opphugget, tørket oreved, og noen skaffet seg dette fra egen skog.<br />

Men i <strong>Våle</strong> ble det bygget to anlegg for opphugging og kunstig tørking av gene-<br />

320<br />

ratorknott. Et anlegg <strong>på</strong> Svinevoll er omtalt under Hegg Bruk A/S. På Tørklepp<br />

begynte Leif Anfinnsen «fabrikasjon» av generatorknott i 1941. Han ansatte faste<br />

vedhuggere <strong>på</strong> skogen, og <strong>på</strong> Tørklepp var 3-4 mann i arbeid. Høsten 1944 brant<br />

alle «knottfabrikkene» i distriktet etter at de ble antent aven sabotasjegruppe. (Se<br />

side 344). Anfinnsen reiste et nytt bygg og leverte generatorknott inntil det igjen<br />

ble tilgang <strong>på</strong> bensin sommeren 1945.<br />

Jorda ble bedre utnyttet enn tidligere, og tilgrodde teiger ble opparbeidet til<br />

grønnsakhager. - «Det er rett en nydelse å se alle de velstelte grønnsakfeltene»,<br />

skrev «B fra <strong>Våle</strong>» sommeren 1943. Til disse feltene hørte også tobakkplantene,<br />

og «B» skrev videre at han daglig hørte spørsmålet: «Hvor mange tobakkplanter<br />

har du?»<br />

' Bøndene i <strong>Våle</strong> hadde mat nok til seg og sine under hele krigen. Her var slett<br />

ikke tale om sult, men her var kort veg til tre byer, og fra byene dro tusenvis av<br />

mennesker ut <strong>på</strong> landet for å kjøpe eller bytte til seg mat i tillegg til en knapp<br />

rasjon. Og fra Oslo kom sultne mennesker <strong>på</strong> besøk til slektninger og kjente.<br />

Det ble en utstrakt byttehandel. Enkelte velstående byfolk hadde attraktive<br />

varer som de gjerne ville bytte i mat, og alle dem som ikke selv nyttet sin rasjon<br />

av tobakk og brennevin, hadde populære byttemidler.<br />

Mange av dem som kom til <strong>Våle</strong> for å kjøpe eller bytte til seg mat, kan fortelle<br />

om hjelpsomme og snille bønder. Det var mange av dem, men det finnes nok også<br />

eksempler <strong>på</strong> at enkelte produsenter utnyttet situasjonen. Svartebørshandel ble et<br />

begrep, og det forekom i <strong>Våle</strong> som i de fleste bygder i landet. Men de som drev<br />

slik handel fikk dårlig rykte i bygda. Dette forholdet ble også vurdert da det gamle<br />

kommunestyret som kom sammen etter krigen, foretok en «opprenskning». Ved<br />

siden av å ekskludere de av det gamle kommunestyret som hadde blitt medlemmer<br />

av N.S., besluttet man også å ekskludere «svartebørshandlere» fra kommunestyret.<br />

Et par av medlemmene som ble mer enn mistenkt, måtte tåle sterk kritikk,<br />

men kommunestyret fant tilslutt at man ikke skulle foreta seg noe i sakens anledning<br />

«<strong>på</strong> grunn av bevisets stilling».<br />

I <strong>Våle</strong> var det ingen aktiv hjemmefrontbevegelse før Milorg ble organisert<br />

omkring årsskiftet 1943/44. Det var da klart for de fleste at Tyskland ville tape<br />

krigen, og man tenkte da mest <strong>på</strong> avviklingen og oppgjøret som måtte komme.<br />

I Undrumsdal og de østre deler av <strong>Våle</strong> ble en del personer med i en Milorggruppe<br />

som hadde sin basis i Borre. Folk fra vestre <strong>Våle</strong> ble med i en Milorggruppe<br />

som også omfattet Ramnes. Gruppen bestod av 106 mann med Kåre Holt som<br />

øverste leder. Denne gruppa tok imot «slipp» fra engelske fly - våpen og<br />

ammunisjon som ble fordelt og lagret forskjellige steder. I <strong>Våle</strong> var det en tid et<br />

våpenlager hos Wergeland <strong>på</strong> Robak.<br />

21.. <strong>Våle</strong> bygdebok bnd. li!<br />

321


Ut over ettervinteren 1945 forstod alle at krigen snart var slutt, men ingen visste<br />

om tyskerne i vårt land ville overgi seg uten kamp. Hitler tok selv sitt liv den 30.<br />

april, og den 5. mai kapitulerte Tyskland. Men først den 7. mai kom kapitulasjonen<br />

<strong>på</strong> alle fronter, og den 8. mai ble selve frigjøringsdagen i Norge.<br />

Milorg hadde fått ordre om å overta, og lederen for Milorg i <strong>Våle</strong>, forfatteren<br />

Kåre Holt forteller selv i sin erindringsbok «Sannferdig beretning om mitt liv som<br />

løgner»: «Leif Anfinnsen og jeg møttes ved Bettum i <strong>Våle</strong>. Vi hadde vindjakker<br />

<strong>på</strong>, men hadde foreløpig gjemt armbind ene i lomma. Et lite våpen hver hadde vi<br />

også. Vi var i tvil. Ikke om handlingen, Gud bedre, men om tidspunktet. Ennå<br />

var ikke freden offisiell. <strong>Våle</strong> var vår bygd. Det var her vi hørte hjemme. Vi ville<br />

ikke la Quislings folk sitte et minutt lenger enn nødvendig.<br />

Men vi ville heller ikke gjøre dumheter <strong>på</strong> krigens siste dag.<br />

- Skitt, sa Anfinnsen. - Vi starter.<br />

Så satte vi armbindene <strong>på</strong> oss, kjente etter at våpnene lå <strong>på</strong> plass, satte oss <strong>på</strong><br />

syklene og trillet opp til kommunekontoret i <strong>Våle</strong> for å gi beskjed om at hjemmestyrkene<br />

hadde overtatt makten der.<br />

Krigen var slutt».<br />

Ja, krigen var slutt, men også i <strong>Våle</strong> hadde den krevd sine offer. Mange sjømenn<br />

fra bygda var ute da krigen brøt ut. De fleste av dem fortsatte sin tjeneste, enten<br />

i handelsflåten eller i de norske styrker som ble bygget opp forskjellige steder i<br />

verden. Noen var også ute <strong>på</strong> hvalfangst, og blant dem var Erik Rustan fra<br />

Revetal. Han var med kokeriet «Skytteren» som ble senket av den tyske marine.<br />

Rustan kom siden til England hvor han ble med i «Kompani Linge», og som aktiv<br />

«Lingekar» deltok han i flere dris'tige operasjoner i Norge under krigen. Han<br />

berget livet, men noen av dem som var ute kom aldri igjen. Etter krigen ble det<br />

reist en minnestein ved <strong>Våle</strong> kirke over «FALNE FRA VALE I KRIGSARENE<br />

1940-45.» Her er følgende navn risset inn: Arne Brekke, Sivert Dale, Arthur<br />

Kristiansen, Ivar Harehaugen, Jens Hegg, Bjørn Kleven, Leif Krogseter, Kristen<br />

Larsen, Kristen Solberg, Harald Rygh.<br />

Kristoffer Solerød og Kristen Døvik fra Undrumsdal var også blant nordmenn<br />

som mistet livet utenfor landets grenser under krigen.<br />

322<br />

VÅR EGEN TID


Kommunal utbygging<br />

Vål es lange historie fram til den andre verdenskrigen, viser oss et noenlunde<br />

stabilt bygdesamfunn med et sterkt tradisjonsbundet folk. Dette til tross for at de<br />

fleste som ble bofaste her de siste hundre år, kom fra andre bygder og fra andre<br />

kanter av landet. De ble <strong>Våle</strong>sokninger som førte bygdas tradisjoner videre. Her<br />

var ikke lett å trenge inn og få opprettet eller grunnfestet nye ideer og holdninger.<br />

Det gjaldt også politiske grupperinger og partier. Verken Kommunistpartiet,<br />

Samfundspartiet eller Nasjonal Samling, som stilte lister i flere norske bygder,<br />

fikk fotfeste i <strong>Våle</strong>.<br />

I etterkrigstiden kom det heller ikke noe radikalt nytt inn i det politiske liv i<br />

bygda. Riktignok måtte Venstre gi opp ved valget i 1947, og fra 1955 ble Kristelig<br />

Folkeparti representert i kommunestyret, men de politiske konstellasjoner ble<br />

stort sett de samme i en mannsalder etter krigen.<br />

I 1951 da det ble valgt 32 representanter til kommunestyret, fikk Bondepartiet<br />

44 % av representantene, Arbeiderpartiet fikk 31 og Høyre fikk 25 %. Da det ved<br />

neste valg ble valgt 21 representanter, ble forholdet omtrent det samme for samtlige<br />

partier, og det ble ingen vesentlige forandringer før 1979. Inntil da fikk<br />

Bondepartiet som i 1959 skiftet navn til Senterpartiet, hele tiden mer enn 40 %<br />

av representantene i kommunestyret. Kristelig Folkeparti var imidlertid kommet<br />

inn med 1 representant fra 1955, og 2 representanter fra 1975.<br />

Ved valget i 1979 ble antall representanter i kommunestyret forhøyet til 25, og<br />

samtidig ga valget et bemerkelsesverdig resultat når det gjelder den politiske<br />

sammensetning. Høyre som tidligere i etterkrigstiden ikke hadde hatt mer enn<br />

25 % av representantene, ble nå det desidert største partiet med 36 %, mens<br />

Senterpartiet fikk 22 % av representantene. Det vil si at Høyre hadde 9 representanter<br />

og Senterpartiet 6, mens Arbeiderpartiet fikk 7 og Kristelig Folkeparti 3<br />

representanter. Det var et stort fall for Senterpartiet som hadde vært kommunens<br />

største parti i mer enn 50 år. Arbeiderpartiet hadde gjennom hele etterkrigstiden<br />

en noenlunde jevn oppslutning med litt tilbakegang i 1979. Det var således Høyre<br />

325


Thorvald Hillestad Isak Bjerknes<br />

og Kristelig Folkeparti som styrket sin stilling, og de «borgerlige» partier hadde<br />

fortsatt et dominerende flertall i <strong>Våle</strong>.<br />

Resultatet av det siste kommunevalget i <strong>Våle</strong> viser den samme" tendens som<br />

gjorde seg gjeldende over hele landet, men man kan ikke se bort fra at velgerne<br />

valgte ut fra den politikk som det enkelte parti hadde ført <strong>på</strong> det lokale plan. I den<br />

foregående periode kan man nemlig finne eksempler <strong>på</strong> flere partipolitiske avgjørelser<br />

enn tidligere. Før denne tid er det vanskelig å finne saker der Høyre og<br />

Senterpartiet i <strong>Våle</strong> har stått samlet mot hverandre. Det hendte heller ikke ofte at<br />

Arbeiderpartiet stilte en samlet opposisjon mot de borgerlige. I flere større tiltak<br />

som ble gjennomført etter den andre verdenskrig var det nok noe uenighet, men<br />

den gikk nesten alltid <strong>på</strong> tvers av partigrensene.<br />

Da Senterpartiet fikk ordførerplassen etter frigjøringen, var Thv. Hillestad den<br />

selvskrevne kandidat. Han hadde virket som viseordfører før krigen og hadde<br />

ellers lang kommunalpolitisk erfaring. Etter tre perioder som ordfører fram til<br />

1956, trakk han seg tilbake, og han ble da sterkt hyldet for «nesten 50 års medvirkning<br />

i Vål es styre og stelL>.<br />

I de neste tre periodene var Isak Bjerknes ordfører i <strong>Våle</strong>. Han hadde tidligere<br />

representert Senterpartiet i kommunestyret en periode, men han hadde ikke vært<br />

medlem av formannskapet. Bjerknes hadde derimot god erfaring som fremtredende<br />

tillitsmann i landbrukets organisasjoner. Da Bjerknes sluttet" som ordfører<br />

i 1967 hadde Senterpartiet en solid ordførerkandidat i Ludvig Bettum som da<br />

326<br />

Gustav Bakkeland Leif Anfinnsen<br />

hadde vært medlem av kommunestyret siden 1952, og derav en periode i formannskapet.<br />

Han ble ordfører i to perioder før Odd Jonstang overtok etter valget<br />

i 1975. Foruten de som er nevnt, hadde Senterpartiet aktive kommunesdtyrerepresentanter<br />

i Sverre Huseby, Fredrik Backe og Alfred Danielsen.<br />

Gustav Bakkeland som markerte seg sterkt i mellomkrigstiden, fortsatte som<br />

medlem av formannskapet i 10 år etter frigj øringen. Leif Anfinnsen ble likevel<br />

Arbeiderpartiets fremste representant i <strong>Våle</strong> over en lang periode. Da han ba seg<br />

fritatt i 1967, hadde han vært medlem av formannskapet over 8 perioder, og han<br />

var meget aktiv både som kommunalpolitiker og kulturpersonlighet.<br />

Arbeiderpartiet i <strong>Våle</strong> hadde tre personer som skilte seg klart ut i denne perioden.<br />

Foruten de to som er nevnt, gjelder det Oskar Frydenberg. Han var kommunestyremedlem<br />

i 6 perioder fra 1945, derav to perioder i formannskapet.<br />

I Høyre var det også tre personer som markerte seg i fremste rekke blant<br />

kommunalpolitikerne etter krigen, nemlig Harald Sørby, Jakob Solerød og Erling<br />

Søby. Det gjelder særlig Harald Sørby som var viseordfører i 3 perioder fra 1952,<br />

etter at han hadde vært med i kommunestyret 2 perioder tidligere. Solerød som<br />

var medlem av kommunestyret i 4 perioder fra 1952, var viseordfører i perioden<br />

1964-67. Han var i en lang periode formann i <strong>Våle</strong> Høyre, og i 1948 møtte han<br />

<strong>på</strong> Stortinget i 3 måneder som varamann for Høyre fra Vestfold. Erling Søby var<br />

medlem av kommunestyret i 5 perioder fra 1956, og også han hadde en periode<br />

som viseordfører.<br />

327


Fra 1937 ble kvinnene representert i <strong>Våle</strong> kommunestyre, men 40 år senere<br />

hadde ennå ingen kvinne kommet med i formannskapet. Kvinnene ble i det hele<br />

dårlig representert i denne perioden. Ved valget i 1947 og i 1971 kom 3 kvinner<br />

inn i kommunestyret, men i 4 perioder var det kun 1 kvinne med, og i perioden<br />

1968-71 var mennene alene i kommunestyresalen. Valget i 1979 markerte <strong>på</strong> flere<br />

måter et skifte. Da kom det 7 kvinner inn i <strong>Våle</strong> kommunestyre.<br />

Den sterke bondebevegelsen som så lenge gjorde seg gjeldende i <strong>Våle</strong>, kom også<br />

til uttrykk under folkeavstemningen og tilslutningen til E.F. i 1972. Da stemte 948<br />

mot medlemskap, mens 630 stemte for. Bare noen få kommuner i landet hadde<br />

så stor overvekt av nei-stemmer.<br />

Da det nye kommunestyret tok fatt etter krigen, var kommunens økonomi<br />

forholdsvis god. Lånegjelden som i 1940 utgjorde kr. 171 ,- pr. innbygger, var i<br />

1945 kommet ned i kr. 96,- pr. innbygger. Men under krigen ble det ikke foretatt<br />

større investeringer <strong>på</strong> grunn av rasjoneringen, og kommunen stod nå foran en<br />

rekke store oppgaver som krevde kapital. Flere tiltak som ble besluttet utført før<br />

krigen, var blitt utsatt, og det gjaldt blant annet bygging av nye veier. I mange år<br />

hadde folk i <strong>Våle</strong> ventet <strong>på</strong> en ny vei mellom Snekkestad og Grette, og man ventet<br />

<strong>på</strong> veien Fossan Kronlia som etter en vedtatt plan skulle vært ferdig utbygget i<br />

1943.<br />

I de første åra etter krigen var det ennå rasjonering <strong>på</strong> en del viktige varer og<br />

visse vanskeligheter med å komme igang. Men i 1947 mente kommunestyret i <strong>Våle</strong><br />

at det var <strong>på</strong> tide å komme igang med veibyggingen, og det ble sendt en sterk<br />

328<br />

Harald Sørby Jakob Solerød<br />

henstilling til fylket om igangsettelse av arbeidet med veien Fossan-Kronlia, der<br />

Eidsfossbanen hadde gått. <strong>Våle</strong> hadde tidligere gitt tilsagn om å betale sin del av<br />

anlegget. Det ble imidlertid nødvendig med større tilleggsbevilgninger, og da<br />

veien var ferdig, uten fast dekke, i 1954, hadde <strong>Våle</strong> og Botne kommuner tilsammen<br />

forskuttert kr. 720.000,- til prosjektet. Først i 1956 fikk denne veien fast<br />

dekke, og den gikk da under navn av «Bispeveien», etter at Vestfold i noen år<br />

hadde kjempet for å få bispesetet lagt til Tønsberg.<br />

Samtidig som Bispeveien ble bygget, fikk <strong>Våle</strong> endelig en ny vei mellom<br />

Snekkestad og Grette. Den ble åpnet som offentlig bygdevei høsten 1955. I forbindelse<br />

med åpningen av veien møtte fylkesveisjefen og overingeniøren de kommunale<br />

myndigheter, og naturligvis ble det snakket om andre veiproblemer i <strong>Våle</strong>.<br />

Et av de mest aktuelle gjaldt to grinder som stengte over fylkesveien ved Holm.<br />

Det ble forhandlet, og i desember samme år ble det undertegnet en avtale som<br />

gikk ut <strong>på</strong> at fylket og kommunen skulle betale en halvpart hver av 1.000 kroner<br />

som grunneieren Ivar Kopperud skulle ha for å fjerne grindene.<br />

Skolebudsjettet viste også sterk stigning etter krigen, og <strong>Våle</strong> innfridde etter<br />

hvert de krav som sentrale myndigheter stilte til skolevesenet. I 1947 vedtok<br />

kommunestyret å sette igang skolekjøkkenundervisning for jenter i folkeskolens<br />

6 og 7 klasse, og det ble samtidig besluttet å sette i gang framhaldskole fra<br />

kommende skoleår. Året før hadde ungdom i bygda hatt anledning til å gå <strong>på</strong><br />

Vestfold fylkes flyttbare ungdomsskole som da var lagt til <strong>Våle</strong>.<br />

Etter krigen ble spørsmålet om ny kretsregulering tatt opp igjen, og etter en<br />

lengre og tildels heftig diskusjon ble det besluttet å bygge en ny sentralskole <strong>på</strong><br />

Kirkevoll. Det ble en omfattende kretsregulering som førte til at skolene i<br />

Kleven, Grette, Haga og <strong>Våle</strong> krets ble nedlagt, og Kirkevoll sentralskole ble<br />

innviet 28 . desember 1955.<br />

<strong>Våle</strong> hadde nå fått en moderne skole, men nå begynte diskusjonen om en<br />

fremtidig 9-årig grunnskole. Ma'lge mente at <strong>Våle</strong> burde ha sin egen ungdomsskole,<br />

men i 1959 valgte skolestyrene i Ramnes og <strong>Våle</strong> en felles komite til å utrede<br />

spørsmålet. I 1960 la denne komiteen fram et flertallsforslag som gikk ut <strong>på</strong> at de<br />

to kommuner skulle bygge en felles ungdomsskole, og året etter gikk begge<br />

kommunestyrene inn for dette. Det evangelisk lutherske kirkesamfunn, som<br />

hadde forholdsvis mange medlemmer i bygda, avviste en henstilling om å sende<br />

sine barn til den offentlige ungdomsskolen, og dette svekket også grunnlaget for<br />

en egen ungdomsskole i <strong>Våle</strong>.<br />

Arbeidet med felles ungdomsskole <strong>på</strong> Revetal kom igang høsten 1967, og<br />

skolen ble tatt i bruk 6. januar 1969. Samme år kom loven som krevde at alle<br />

kommuner i landet skulle ha 9-årig skole fra skoleårets begynnelse 1971.<br />

329


I 1965 ble Berg og Solerød skolekretser slått sammen til en krets med skolested<br />

<strong>på</strong> Solerød, og her ble en ny, moderne skole tatt i bruk fra 1969.<br />

Da <strong>Våle</strong> kommune besluttet å bygge sentralskole ved Kirkevoll i 1953, forelå<br />

det ingen bevisste planer om å gjøre stedet til et sentrum i kommunen. To år<br />

senere flyttet <strong>Våle</strong> sparebank inn i nye lokaler <strong>på</strong> Sørby, og i samme hus fikk<br />

lensmannen sitt kontor. I 1954 ble det foretatt en større restaurering av kommunelokalet<br />

med utgraving av kjeller som blant annet ga plass til nytt sanitæranlegg.<br />

Lokalet fikk også innlagt et sentralfyringsanlegg. Og i 1959 innviet kommunen<br />

et nytt administrasjonsbygg i tillegg til det gamle kommunelokalet. Året etter<br />

kunne El-verket flytte inn i et moderne lager- og kontorbygg <strong>på</strong> Sørby, som ennå<br />

var et selvfølgelig sentrum i kommunen med landhandel og postkontor. Revetal<br />

var imidlertid kommunens største handelssenter, slik det hadde utviklet seg etter<br />

at det ble jernbanestasjon og postkontor <strong>på</strong> stedet.<br />

Da kommunen i 1962 valgte Bibomyra ved Kirkevoll til utbygging av idrettsanlegg,<br />

var det heller ikke <strong>på</strong> tale å se dette i sammenheng med en større sentrumsdannelse.<br />

Den første offisielle uttalelse om et sentrum her finner vi i en utredning<br />

fra 1968, der kommunen vurderer en plan om flytting av Knut Bu's driftsbygninger<br />

til fordel for en videre utbygging i firmaet AlS Huseby og Sønn. Her heter<br />

Krikevoll skole ble tatt i bruk i 1955. Foto: Per Gilding.<br />

330<br />

det blant annet: «Det har derfor vært lansert den tanke at <strong>Våle</strong> kommune også<br />

burde inn i dette bildet. Vi kjenner til at området Kirkevoll-Gjelstad og om<br />

liggende områder fra naturens side peker seg ut som et sentrum i kommunen.»<br />

Her var det altså tale om at området «fra naturens side» peker seg ut som et<br />

sentrum. Og det var <strong>nett</strong>opp dette som skjedde for mange hundre år siden da<br />

kirken ble reist <strong>på</strong> dette karakteristiske høgdedraget inne i bygda. Og først nå ble<br />

det for alvor aktuelt å utnytte området.<br />

Da kommunen skulle velge tomt til hvilehjem i 1930-åra, var det enighet om<br />

at Sørby var et senter der de eldre hadde de største muligheter til å få kontakt med<br />

omverdenen. Det ble likevel flertall for å bygge hjemmet ved Kirkevoll fordi de<br />

gamle da fikk kort vei til kirken. Og dette ble kommunens første anlegg i området.<br />

Så kom både sentralskolen og idrettsanlegget før man begynte å snakke<br />

alvorlig om denne sentrumsdannelsen.<br />

En voksende interesse for jordvern var sikkert en av årsakene til at det ikke ble<br />

ytterligere utbygging <strong>på</strong> Sørby. I 1958 tilbød Asbjørn Bakke kommunen et areal<br />

til boligfelt i Sørbyområdet, men både jordstyret og fylkeslandbruksstyret gikk<br />

imot. Derimot gikk kommunen inn for kjøp av tomtearealer til bogligbygging i<br />

området ved <strong>Våle</strong> kirke, og i 1959 forelå en ferdig plan for området nordvest for<br />

kirken.<br />

<strong>Våle</strong> kommune hadde imidlertid engasjert seg i boligbygging tidligere. Det<br />

første kommunale boligfelt ble lagt ut i Almedalen, der de første hus ble reist i<br />

1957. Her tenkte man i først rekke <strong>på</strong> familiene som måtte flytte fra Langøya fordi<br />

kalkstensbruddet skulle utvides.<br />

I 1960 kjøpte kommunen 56 dekar ved Hasle i Undrumsdal, beregnet <strong>på</strong><br />

industri og boligtomter. Dette feltet ble utvidet til ca. 170 dekar da kommunen<br />

i 1968 kjøpte et større areal fra Krokeborg.<br />

Fra 1967 arbeiet kommunen med planlegging av et boligfelt ved Solerød. De<br />

fylkeskommunale myndigheter hadde imidlertid mange innvendinger mot boligbygging<br />

i dette området, men i 1971 forelå en stadfestet rguleringsplan for feltet<br />

Nordby/Solerød, og i 1972 kom byggingen igang.<br />

Ved Svinevoll ble det lagt ut et kommunalt boligfelt etter at kommunen i 1960<br />

kjøpte et areal av gården Borge. I 1964 kjøpte kommunen gården Nordre Revetal<br />

med henblikk <strong>på</strong> boligfelt, og her ble de første 19 tomtene klargjort til bygging<br />

i 1968. Ved <strong>Våle</strong> kirke ble boligområdet ytterligere utvidet etter at kommunen i<br />

1965 fikk festekontrakt <strong>på</strong> 42 dekar nord for kirken. Siden ble det boligfelter i<br />

Rånerudåsen ved Søby og i Brekkeåsen. <strong>Våle</strong> kommune hadde en plankomite i<br />

virksomhet, og i 1973 foreslo denne komiteen for kommunen at man skulle kjøpe<br />

ytterligere 250 dekar ved Kirkevoll. Nå forelå det endelig bevisste planer om en<br />

331


større sentrumsdannelse i Kirkevollområdet.<br />

Og i 1976 ble det fattet vedtak om<br />

bygging av samfunnshus. Da dette ble<br />

innviet i 1981 var det politisk strid om<br />

visse prioriteringer, men det var neppe<br />

noen som ikke så at samfunnshuset lå vakkert<br />

til i det området som kom til å bli<br />

kommunens fremtidige senter.<br />

De store kapitalkrevende oppgaver som<br />

<strong>Våle</strong> kommune har løst i de senere år, er<br />

delvis finansiert ved lån. Men sammenlignet<br />

med andre kommuner i fylket har<br />

kommunen en forholdsvis god økonomi.<br />

Ved utgangen av 1982 var den samlede<br />

lånegjeld kr. 10.744.665,-. Det vil si kr.<br />

2.956,- pr. innbygger.<br />

I desember 1964 sluttet Johan Malmø Johan Malmø<br />

som kontorsjef ved kommunekontoret i<br />

<strong>Våle</strong>. Han hadde da vært i kommunens tjeneste i 36 år. Ved siden av sin virksomhet<br />

som kontorsjef hadde han en rekke tillitsverv og andre oppgaver i bygda.<br />

Malmø ble da også hedret med Kongens fortjenstmedalje.<br />

Malmø ble avløst som kontorsjef av Arvid Dammen som virket til våren 1969,<br />

da Svein Erik Rønning overtok stillingen. Han sluttet våren 1973 og Svein Holter<br />

ble kontorsjef fram til februar 1981. Nå ble Ole Watne ansatt som rådmann i<br />

kommunen.<br />

Inntil 1964 hadde kontorsjefen ansvaret for trygdekassen, som da ble skilt ut<br />

fra kommuenadministrasjonen med eget kontor i Sparebankens bygg.<br />

I 1966 ansatte <strong>Våle</strong> kommune egen kommunetekniker etter at man gjennom<br />

noen år hadde hatt en slik felles stilling med Ramnes og Hof. Knut Skredegård<br />

ble ansatt, og han fortsetter i denne stillingen ved siden av Anders Sandberg som<br />

fikk stilling som kommuneingeniør fra 1. januar 1970.<br />

Kommunens administrasjon ble stadig mer omfattende, arbeidsmengden ble<br />

større, og dermed ble det også behov for flere ansatte ved kontorene. Dette førte<br />

igjen til en videre fordeling av ansvaret innenfor administrasjonen, og fra 1.1.1971<br />

fikk kommunekassen og sosialomsorgen egne kontorer med egne etatsjefer. Marit<br />

Bakken som hadde virket ved kontoret siden 1956, ble ansatt som kommunekasserer,<br />

og Liv Ester Larsen ble sosialsjef. Høsten 1978 ble hun avløst av Bjørn<br />

Bredesen som virket til 1.10.1979. Da ble Tormod Leverås ansatt som sosialsjef<br />

332<br />

Ludvik Bettum Odd Jonstang<br />

i <strong>Våle</strong>. Fra våren 1981 har Roar Johannessen vært sekretær ved rådmannskontoret.<br />

Ved <strong>Våle</strong> Elverk, som idag har 14 ansatte, er Øivind Bertelsen sjef. Han ble<br />

tilsatt i 1962 da han avløste Alfred Hoff. Han hadde da ledet verket siden han ble<br />

ansatt som overmontør i 1925.<br />

Den økonomiske utvikling i bygda avspeiler seg også i Sparebankens regnskaper.<br />

Ved krigens slutt hadde <strong>Våle</strong> sparebank en forvaltningskapital <strong>på</strong> 3,2 mill.<br />

kroner. Da banken feiret sitt hundreårsjubileum i 1953 hadde tallet steget til 4,3<br />

milL, og i løpet av de neste 25 år steg forvaltningskapitalen til 64,4 mill. kroner.<br />

En stor del av dette skyldes naturligvis inflasjon, men tallene forteller likevel om<br />

en overraskende utvikling som kom til å fortsette. For i den siste femårsperioden<br />

fram til 1982 ble forvaltningskapitalen nesten fordoblet. Den utgjorde da 82,1<br />

mill. kroner, og bankens samlede fonds var 7,1 mill. kroner.<br />

Sparebanken ble etter hvert bygdefolkets tjener i større grad enn tidligere. Det<br />

ble et større spekter av forskjellige innskudsformer, og banken <strong>på</strong>tok seg en<br />

utstrakt betalingsformidling for sine kunder. I 1982 opprettet <strong>Våle</strong> sparebank en<br />

filial i leiede lokaler hos Arve Gran AlS <strong>på</strong> Revetal, hvor man kan få utført alle<br />

vanlige banktjenester.<br />

Den utvidede virksomhet krevde etter hvert flere ansatte. Så sent som i 1968<br />

hadde banksjefen 2 personer i sin tjeneste. Idag har banken 10 ansatte i full stilling<br />

333


og 2 som hver har halv stilling. I 1965 sluttet Henry Sandum som banksjef i <strong>Våle</strong><br />

sparebank etter å ha vært i bankens tjeneste i vel 30 år. Deretter virket Roar Steen<br />

som banksjef i 4 år inntil Erling Gran ble ansatt fra 1. januar 1968.<br />

Bedre helsestell og nye sosiale tiltak<br />

Alle rapporter fra vårt distrikt går ut <strong>på</strong> at helsetilstanden stort sett var bedre<br />

under krigen enn den hadde vært tidligere, og dette skyldes nok det forhold at det<br />

var færre som ble syke <strong>på</strong> grunn av for mye «god» mat. Det ble tross alt et sunnere<br />

kosthold. Etter krigen var tuberkulosen fortsatt en av de sykdommer folk fryktet<br />

mest, og helsemyndighetene sendte stadig ut oppfordringer om renslighet og<br />

bedre hygiene. Det kom også oppfordringer om å bygge badstuer ut over landet.<br />

I <strong>Våle</strong> ble det da også bygget badstuer i flere kretser i åra 1948/52.<br />

11951 fikk <strong>Våle</strong> ungdomslag 2.500 kroner i kommunalt tilskudd til fullførelse<br />

av badstue <strong>på</strong> Fjellborg, og kommunen bevilget samtidig kr. 1.000,- til samme<br />

formål i «hver av de øvrige fire kretser». Badstuene ble forøvrig bygget <strong>på</strong> privat<br />

initiativ av penger som var samlet inn ved basarer og andre tilstelninger. Sanitetsforeningene<br />

i bygda bidro i sterk grad, og i 1952 var det <strong>Våle</strong> sanitetsforening som<br />

undertegnet kontrakt med kommunen om disposisjon av kjellerlokalene ved<br />

Grette skole hvor det også ble bygget badstue. I 1945 var det kun 40 hjem i <strong>Våle</strong><br />

som hadde innlagt bad.<br />

Badstuene ble likevel ikke det «folkebad» man hadde tenkt. Propagandaen om<br />

finnene som «badstubadet» seg til helse, slo ikke gjennom hos oss, og etter forholdsvis<br />

få år var badstuene i <strong>Våle</strong> ute av drift. I 1955 dekket kommunen et større<br />

underskudd ved ungdomslagets badstue <strong>på</strong> Fjellborg, og siden ble den satt ut av<br />

drift inntil huset ble flyttet og reist som klubbhus <strong>på</strong> Bibomyra.<br />

Et aktuelt helsespørsmål for <strong>Våle</strong> var vannforsyningen. Her var ingeri store<br />

vann eller tjern som egnet seg til utbygging, og ut over bygda lå åpne brønner<br />

hvor det ble samlet overvann. I 1945 var det alt 541 bosteder i kommunen, og av<br />

disse var det 185 som ikke hadde innlagt vann. 381 av de nevnte bosteder gjaldt<br />

gårdsbruk med fjøs, og 112 av disse brukene, hvor det enkelte steder bodde flere<br />

familier, hadde ikke innlagt vann til kjøkkenet. Derimot var det bare 37 gårdsbruk<br />

som ikke hadde vannledning inn til fjøset. Det krevde mere vann enn et kjøkken.<br />

Under tørkeperioder ble mange brønner tomme, og vannforsyningen i bygda<br />

var i det hele lite tilfredsstillende. Men nå hadde enkelte begynt å bore etter vann<br />

334<br />

Gårdsbrønnen i tunet <strong>på</strong> østre Bakke var en av de mange brønnene i <strong>Våle</strong>. Foto: Svein<br />

Ånestad. .<br />

og oppnådd gode resultater. I 1949 sendte derfor <strong>Våle</strong> arbeiderkvinnegruppe en<br />

henstilling til kommunen og ba om at vannforsyningen ble tatt opp til drøftelse.<br />

Dette førte til at det ble oppnevnt en kommunal vannforsyningsnemnd, og i de<br />

følgende år ser vi at formannskapet stadig støtter og anbefaler bidrag til boring<br />

og innlegg av vann. Over hele bygda ble det boret, og mange åpne brønner ble<br />

etter hvert fylt igjen.<br />

Først når vannforsyningen var løst, kunne man tenke <strong>på</strong> moderne sanitæranlegg<br />

i huset, og det kom da også i rask rekkefølge. Men i 1979 var det ennå 85 hus i<br />

<strong>Våle</strong> som ikke hadde innlagt WC, og 151 hus hadde ikke innlagt bad.<br />

Bademulighetene ved sjøen hadde alltid vært til stede i <strong>Våle</strong>, men etter krigen<br />

tok kommunen et initiativ for å gjøre badestrendene lettere tilgjengelig for almenheten.<br />

Et samarbeide med Botne kommune førte til at de to kommunene i 1957<br />

fikk en leieavtale om disponerng av et friareale med badeplass ved Sandsletta. I<br />

1960 fikk de samme kommunene kjøpt et større areal av gården Sand, og her ble<br />

det siden både campingplass, friareal, hytter og badeplass - et meget populært sted<br />

i <strong>Våle</strong> kommune.<br />

335


I den samme perioden som gårdsbrukene i <strong>Våle</strong> fikk innlagt vann fra borebrønner,<br />

fikk mange kjøkken moderne utstyr som gjorde arbeidet lettere. O g samtidig<br />

kom maskinene som gjorde at bonden kunne klare seg med mindre arbeidshjelp.<br />

Det ble langt færre folk <strong>på</strong> gårdene, og dette førte blant annet til at bryggerhus ene<br />

ble satt ut av drift. Bryggerhuset - det var der maten ble laget, og det var der<br />

gårdens folk inntok alle sine måltider i sommerhalvåret. Bryggerhuset lå som et<br />

eget mindre hus, eller som et tilbygg til våningshuset, og helst litt skjermet for sol<br />

og sommervarme. Her var gjerne noe gammelt utstyr som ga rommet en egen,<br />

hyggelig atmosfære. De hygieniske forhold var ikke alltid de beste, og det hendte<br />

ikke sjelden at mus hadde adgang til bryggerhuset, men likevel var det hele som<br />

regel lagt opp slik at det ble et trivelig samlingssted for folkene <strong>på</strong> gården. En<br />

rundspørring blant eldre folk i <strong>Våle</strong> gir oss et noenlunde samstemmig svar som<br />

kan sammenfattes i følgende tekst:<br />

«Det var herlig å ta bryggerhuset i bruk om våren etter en grundig rengjøring,<br />

det var godt å være der gjennom hele sommeren, men det var også godt å komme<br />

inn i varmere hus når høstkulda satte inn.»<br />

Det daglige sommerlivet i bryggerhusene som fantes <strong>på</strong> nesten hver eneste gård<br />

i <strong>Våle</strong>, tok slutt i 1950-åra.<br />

Sanitære anlegg og moderne kjøkkenutstyr ga muligheter til bedre hygiene og<br />

lettere stell <strong>på</strong> flere måter. Men samtidig ble hjemmene avslastet for funksjoner<br />

som tidligere var en del av det daglige liv i huset. Før den andre verdenskrig fødte<br />

de fleste kvinner i <strong>Våle</strong> sine barn hjemme, og mange syke og gamle fikk pleie i<br />

hjemmene. I 1955 kunne distriktsjordmora i <strong>Våle</strong> distrikt melde at det kun hadde<br />

vært en hjemmefødsel siden 1952.<br />

I åra etter krigen fikk sanitetsforeningene i <strong>Våle</strong> og Undrumsdal i stand en<br />

ordning med en sykepleier som bistod med hjemmesykepleie. Men selv med litt<br />

støtte fra kommunen maktet man ikke å lønne en fullt utdannet sykepleier, og ·<br />

ordningen opphørte. I 1955 vedtok kommunen likevel å ansette en helsesøster i<br />

halv stilling, og i 1958 ble det ifølge en ny lov ansatt kommunal helsesøster i full<br />

stilling.<br />

I 1973 kunne <strong>Våle</strong> kommune ta i bruk et nytt, moderne sykehjem med 28<br />

senger. Det ble reist nær det gamle hvilehjemmet, som siden ble nyttet til menighetshus.<br />

I dette området ligger også


Oslo <strong>på</strong> den vanlige «flyttedagen» den 14. oktober, men det var umulig å få tak<br />

i folk. Nå var Dahle og kona alene <strong>på</strong> gården, og de klarte ikke lenger fjøsstellet<br />

alene. - «De plundrer mann og kone alene <strong>på</strong> gårdene fort vekk bortover i<br />

bygda,» sa Ole Dahle til avisen. Forholdene hadde forandret seg. De unge behøvde<br />

ikke lenger ta jobb som gårdsgutter og budeier for en liten pengesum i<br />

tillegg til kost og losji.<br />

Under den nevnte jubileumsutstillingen fikk Jakob Rustan en stor sølvpokal<br />

som premie for den beste samling med kyr. I 1958 solgte han hele sin besetning<br />

<strong>på</strong> auksjon. - «Melkeprisen er for lav, og arbeidshjelpen er for dyr», sa Rustan<br />

til avisen som møtte opp <strong>på</strong> auksjonen. Noen mindre bruk hadde solgt sine<br />

besetninger tidligere, og noen dager etter auksjonen <strong>på</strong> Rustan solgte Roar<br />

Hillestad <strong>på</strong> Bjerke sin besetning <strong>på</strong> 30 dyr. Dermed hadde to av de største<br />

gårdene i bygda sluttet med melkeproduksjon, og avisen spurte herredsagronomen<br />

i bygda, Henrik Beitnes, om dette var «en forsterket tendens i retning av å<br />

slutte med kuholdet?»<br />

«Nei, jeg tror ikke det, » svarte herredsagronomen. Det var kanskje heller ingen<br />

andre som trodde det, kuene ble tross alt solgt til bønder som fortsatte med<br />

melkeproduksjon. Men siden fikk vi vite at kuantallet i <strong>Våle</strong> gikk ned fra 2100 i<br />

1949 til 542 i 1979. Dette gjaldt melkekyr. Det samlede antall storfe var i 1949<br />

I 1950-åra kunne man ennå se hesten trekke høylasset fra jordet og inn <strong>på</strong> låv·en. Men dette<br />

bildet fra Syrstad er tatt i 1930-åra.<br />

338<br />

3521 og i 1979 1398. En del av storfebestanden i 1979 bestod av slakteokser. I 1979<br />

var melkekyra i <strong>Våle</strong> fordelt <strong>på</strong> noen få bønder som drev melkeproduksjon med<br />

forholdsvis store besetninger. De hadde rasjonalisert, og de hadde innrettet seg<br />

slik at de ved egen arbeidsinnsats fant driften lønnsom.<br />

Svinebestanden viste en sterk økning fra 1725 dyr i 1949 til 4997 dyr i 1969.<br />

Men i 1979 var bestanden gått ned til 3838 svin. Av disse var 444 avlspurker.<br />

Interessen for sauehold vokste naturligvis under krigen da ull var mangelvare, og<br />

i 1949 var det 322 sauer i <strong>Våle</strong>. Men så ble det etter hvert færre sauer inntil 1969,<br />

da det ble registrert bare 61 dyr. I 1970-åra ble det igjen større interesse for<br />

sauehold, og i 1979 var det 842 sauer i bygda. Ifølge jordbrukstellingene hadde<br />

ikke tallet vært så høyt siden 1845.<br />

Bestanden av voksne høner sank fra 19.568 i 1949 til 15.465 i 1979, mens antall<br />

bikuber holdt seg noenlunde konstant mellom 200 og 300. Interessen for pelsdyravl<br />

ble mindre etter krigen, men den kom igjen til å stige slik at det i 1979 var<br />

794 rev og 1580 mink i <strong>Våle</strong>.<br />

I 1949 hadde bøndene i <strong>Våle</strong> til sammen 624 hester. Det var da 63 traktorer i<br />

bygda, og siden 1939 hadde hestebesanden minket med ca. 200. Man antok at den<br />

ville gå ytterligere ned, men mange hevdet da at man aldri ville klare seg uten hest<br />

i jordbruket, og slett ikke i skogbruket. I 1979 var det likevel bare 29 hester i <strong>Våle</strong>,<br />

og bare noen få av dem var i bruk som arbeidshester enkelte ganger. De fleste<br />

Det var ennå høns <strong>på</strong> de fleste gårdsbruk i <strong>Våle</strong> da dette bildet ble tatt <strong>på</strong> gården Sande<br />

i 1950.<br />

339


mente nå at man meget godt kunne klare seg uten hest både i skogen og <strong>på</strong> jorda,<br />

men en del hevdet fortsatt at hesten med fordel kunne nyttes til enkelte oppdrag,<br />

og noen benyttet seg av det. De fant trivsel og glede i dette å samarbeide med<br />

hesten.<br />

Men nå var det 419 traktorer i bygda, og de var utstyrt med en rekke forskjellige<br />

redskaper og maskiner som gjorde bonden til en enslig arbeider <strong>på</strong> sin gård.<br />

Etter den andre verdenskrigen snakket man ofte om "flukten fra landsbygda»,<br />

og mange så i dette en ulykke for jordbruket. Det var likevel en nødvendig<br />

utvikling. I 1930 hadde 719 yrkesaktive personer over 16 år sitt arbeid i jord- og<br />

skogbruk i <strong>Våle</strong>. I 1960 var bare 383 personer opptatt med det samme, og i 1980<br />

var tallet kommet ned i 292. I tillegg til dem som er nevnt, var det i 1930 en rekke<br />

personer som tok ekstra jobb i onnene. Ikke minst i høstonna da mye av kornåkrene<br />

ennå ble meiet og bundet for hånd, siden hesjet eller rauket, tørket og kjørt<br />

i hus for å treskes <strong>på</strong> låven. I 1980, da kornarealene var langt større, ble alt kornet<br />

i løpet av noen dager høstet med 123 skurtreskere.<br />

Kornarealene ble større etter hvert som melkeproduksjonen minket, samtidig<br />

som betydelige arealer ble nydyrket. Det var de nye, moderne maskinene og<br />

redskapene som gjorde denne nydyrkingen mulig. Mens man før den andre<br />

verdenskrigen regnet med at det ikke var mulig å vinne særlig mere jord ved<br />

nydyrking i <strong>Våle</strong>, ble det i løpet av tre ti-årsperioder fram til 1979 nydyrket ialt<br />

5871 dekar. I perioden 1949-59 ble 2714 dekar ny jord lagt under plogen i <strong>Våle</strong>,<br />

i den neste periode ble det nydyrket 1300 dekar, og i den siste ti-årsperioden 1857<br />

dekar. En stor del av dette var bakkete skogområder som ble slettet ut med<br />

buldosere. En rekke bruk fikk også mere lettdrevet jord ved at bakkete jordbruksområder<br />

ble jevnet ut til slettere terreng. Og i 1959 fikk 36 bruk i <strong>Våle</strong> og Ramnes<br />

forbedret sin jordvei da Storelva med de mange brå svinger ble rettet, regulert og<br />

senket mellom Barkost og Svinevoll. Det var et tiltak som den gang kostet 230.000<br />

kroner.<br />

Enkelte bruk fikk altså utvidet sine jordbruksarealer ved nydyrking, men flere<br />

bruk ble utvidet ved kjøp av tilleggsjord. I formålsparagrafen for den nye jordloven<br />

som ble vedtatt i 1955, het det nemlig at brukene helst skulle være så store<br />

at de kunne gi eieren og hans huslyd trygge, økonomiske kår. Staten fikk derfor<br />

forkjøpsrett til all jord som skiftet eier, og jorda kunne så fordeles og selges videre<br />

til nabobruk som trengte tilleggsjord for å bli bærekraftige enheter. Denne loven<br />

ble i mange tilfelle anvendt i <strong>Våle</strong>, og dette førte da til at det ble større og færre<br />

bruk i bygda. Fra 1949 til 1979 sank antall bruk over 5 dekar fra 371 til 328. Det<br />

vil si at det var 43 færre gårdsbruk i bygda, men i bruksstørrelsen 200 til500 dekar<br />

var antallet steget fra 35 til 52.<br />

340<br />

Den store reduksjon i husdyrbestanden måtte naturligvis føre til omlegging<br />

når det gjaldt anvendelsen av jordbruksarealet. Mange satset <strong>på</strong> ensidig korndyrking,<br />

og i 1979 ble omtrent 80 % av det totale jordbruksareal nyttet til<br />

korn, erter og oljevekster. I 1949 ble bare 30 % av jordbruksarealet nyttet til<br />

slike vekster.<br />

Det skjedde også store forandringer når det gjaldt valg av kornsorter. I 1949 var<br />

det ennå forholdsvis store arealer med hvete, etter at denne kornsorten ble viet<br />

ekstra oppmerksomhet under krigen. Men ti år senere var det nesten ingen i <strong>Våle</strong><br />

som dyrket hvete. Det samlede areal med hvete utgjorde da 240 dekar, mens det<br />

i 1949 ble sådd hvete over 3774 dekar. En vesentlig grunn til at hveten falt ut var<br />

det forhold at den egnet seg mindre godt til høsting med skurtresker. Men det<br />

kom nye hvetesorter som fanget større interesse, og i 1979 var det hvete over 5385<br />

dekar i <strong>Våle</strong>.<br />

Bygg var likevel det dominerende kornslaget i 1979 med ialt 16.088 dekar mot<br />

1544 dekar i 1949. Arealet med havre økte bare fra 5573 dekar til 8115 dekar i den<br />

samme periode. Men i 1979 var det også 895 dekar med oljevekster.<br />

I 1949 ble det dyrket poteter <strong>på</strong> 2137 dekar. Største delen av dette var beregnet<br />

<strong>på</strong> husdyra. I 1979 ble bare 267 dekar anvendt til poteter, og da ble det lite eller<br />

intet av dette til dyrefor. Forøvrig var det storhamgang i produksjon av grønnsaker.<br />

Mens det i 1949 ble dyrket grønnsaker i mindre kjøkkenhager som tilsammen<br />

utgjorde 56 dekar, ble det i 1979 dyrket grønnsaker <strong>på</strong> friland over 547 dekar.<br />

Alfred Danielsen <strong>på</strong> Kjær var blant de første som for alvor satset <strong>på</strong> grønnsakproduksjon<br />

i <strong>Våle</strong>. Han begynte under den andre verdenskrigen, og Kjær gartneri<br />

hadde gjennom mange år distriktets største utvalg ivårplanter.<br />

Vi har tidligere nevnt at det ble dyrket og omsatt en del frukt i <strong>Våle</strong> før den<br />

andre verdenskrigen. Mons Husabø <strong>på</strong> Lunde var blant dem som viste at det var<br />

gode muligheter for fruktdyrking i <strong>Våle</strong>. Han plantet frukttrær over en betydelig<br />

del av eiendommen. Siden har sønnen, Nils Husabø, fortsatt med fruktdyrking<br />

og i dag står det frukttrær over 30 dekar <strong>på</strong> Lunde.<br />

Veiledningstjenesten i jordbruket ble betydelig utvidet etter krigen. Fylkeslandsbrukskontorene<br />

ble styrket med flere fylkesagronomer, og i de enkelte kommuner<br />

ble det etter hvert ansatt herredsagronomer. Kjell Bjørnland ble i 1951<br />

ansatt som den første herredsagronom i <strong>Våle</strong>.<br />

Bøndenes organisasjoner drev også en mere aktiv opplysningsvirksomhet. I<br />

<strong>Våle</strong> fortsatte småbrukerlaget Samhold sin aktivitet etter krigen. <strong>Våle</strong> Landbrukslag,<br />

som i 1956 skiftet navn til <strong>Våle</strong> Bondelag, samlet etter hvert nesten alle<br />

bøndene i bygda, og gjennom bondelaget fikk de en rekke informasjoner både om<br />

faglige og økonomiske problemer. Laget arrangerte også forskjellige kulturkvel-<br />

341


der og festlige tilstelninger. Bøndene i annekset stod samlet i Undrumsdal<br />

Bondelag som også var et aktivt lag i etterkrigstiden.<br />

På skogteigene som ble brutt opp til dyrkbar jord, stod det mange steder tett,<br />

grov tømmerskog, og nydyrkningen førte til at det enkelte år ble hugget forholdsvis<br />

mye tømmer i <strong>Våle</strong>. Og selv om bygda stadig ble omtalt som en jordbruksbygd,<br />

var det samlede utbytte av skogen av vesentlig betydning. I tiårs- perioden<br />

1969-79 ble det i gjennomsnitt solgt 11.706 m 3 tømmer hvert år. Herav var 1806m l<br />

lauvtretømmer og 69 m 3 furu, mens grantømmeret utgjorde hovedmassen.<br />

I tillegg til tømmeret som ble solgt, høstet skogeierene betydelig virke til ved<br />

og vedlikeholdsmaterialer. Ifølge en oppgave for 1978 ble det avvirket 1943 ml til<br />

gjerde- og vedlikeholdsmaterialer og 1209 ml til brensel.<br />

Etter den andre verdenskrigen kom jakten i <strong>Våle</strong> til å gi større utbytte enn noen<br />

gang tidligere i historisk tid, og interessen for jakt ble også større enn den hadde<br />

vært <strong>på</strong> lang tid. I 1951 gikk derfor grunneierene i kommunen sammen og dannet<br />

<strong>Våle</strong> og Undrumsdal Jakt og Fiskeforening med Jacob Haslestad som første formann.<br />

For å få en ordnet jakt ble jaktområdene delt opp i passende felter, og etter<br />

søknad fikk jegere fra bygda tildelt jaktkort i et bestemt felt.<br />

De første rådyra kom til <strong>Våle</strong> i mellomkrigstiden, og under den andre verdenskrigen<br />

ble det skutt og fanget rådyr i bygda. Men først i 1947 ga <strong>Våle</strong> kommunestyre<br />

tillatelse til rådyrjakt. Etter et par års jakt ble rådyra igjen fredet, men fra<br />

1955 ga viltnemnda hvert år en rekke felletillatelser <strong>på</strong> rådyr.<br />

Elgen var fredet i <strong>Våle</strong> fra 1948 til 1958, men dette året ble det gitt felletillatelse<br />

<strong>på</strong> 3 dyr, som ble felt. Det viste seg at elgbestanden stadig økte, og nesten hvert<br />

år kunne man forhøye kvoten inntil 1982 da det ble gitt felletillatelse <strong>på</strong> 24 dyr.<br />

Samtlige ble felt, hvorav 7 kalver. Samme år ble det gitt felletillatelse <strong>på</strong> 83 rådyr,<br />

men bare 39 av disse ble felt.<br />

Den voldsomme økningen i elgbestanden etter krigen har nok flere åraker, men<br />

det er neppe noen tvil om at elgen fant seg bedre til rette i skogen etter at husdyra<br />

ble borte, samtidig som større flatehugster ga bedre beite for elgen. Rettet avskytning,<br />

som går ut <strong>på</strong> å spare de beste produksjonsdyra, har sikkert også hatt sin<br />

virkning. Det er vanskeligere å få svar når man spør hvorfor skogsfuglen er nesten<br />

helt forsvunnet i det samme tidsrom. Det synes imidlertid klart at den ikke er blitt<br />

utryddet ved jakt.<br />

342<br />

Fra håndverk til industri<br />

Som tidligere nevnt var det ingen større industrivirksomhet i <strong>Våle</strong> før den andre<br />

verdenskrigen. Vi ser da bort fra kalkstensbruddet <strong>på</strong> Langøya som gjennom en<br />

lang periode var kommunens største bedrift. Her fortsatte virksomheten etter<br />

krigen. I 1950-åra måtte de fastboende forlate øya hvor det ennå var en del skog<br />

og uberørte arealer, og bruddet ble stadig utvidet.<br />

Etter krigen vokste det imidlertid fram industri som fikk stor betydning for<br />

bygda. Det skjedde i en tid da den tekniske utvikling førte til rasjonalisering <strong>på</strong><br />

så mange områder. Nye maskiner og nytt utstyr åpnet stadig nye muligheter til<br />

forskjellig produksjon. Mange forsøkte å utnytte disse mulighetene, og en rekke<br />

tiltak kom igang. Noen av dem utviklet seg under dyktige ledere til større bedrifter,<br />

som hevdet seg i en stadig sterkere konkurranse. I <strong>Våle</strong> kan vi i denne<br />

sammenheng trekke fram to bedrifter: Hegg Bruk AlS og AlS Huseby og Sønn.<br />

Tilsammen gir disse bedriftene idag vel 300 arbeidsplasser, og de ble bygget opp<br />

i en periode da arbeidsstokken innen jordbruket minket med vel 400 personer.<br />

Det var en omstilling av stor betydning for en jordbrukskommune, og vi skal se<br />

nærmere <strong>på</strong> oppbyggingen av disse to bedriftene.<br />

Siltvedtsmeden, smedmester Hans Siltvedt i arbeid ved essen i sin smie som han drev fram<br />

tzl1956: Szltvedt drev også som hjulmaker og snekker.<br />

343


Reidar Hegg hadde i noen år drevet en sag i Hillestad sammen med sin far før<br />

han kom til Svinevoll i <strong>Våle</strong> i 1939. Her bygde han da et høvleri hvor en del av<br />

skurlasten fra Hillestad ble videreforedlet. I 1941 bygde Hegg ei sag <strong>på</strong> Svinevoll,<br />

og dermed var det et sagbruk <strong>på</strong> stedet, som ga arbeid til noen få menn. I tillegg<br />

til sagbruket begynte Hegg, som den første i Vestfold, med produksjon av<br />

«knott» til generatordrift av biler. Det krevde egne bygninger og eget utstyr, og<br />

6 til 8 mann var opptatt med denne produksjonen. Men høsten 1944 ble knottfabrikken<br />

antent aven sabotasjegruppe som mente å ramme okkupasjonsmakten<br />

ved å brenne samtlige knottfabrikker. Aksjonen ble imidlertid betegnet som<br />

meningsløs, idet nesten all generatorknott ble nyttet til sivil trafikk, mens de<br />

militære stort sett benyttet bensin og olje.<br />

Antennelsen av knottfabikken <strong>på</strong> Svinevoll førte til at samtlige bygninger <strong>på</strong><br />

bruket brant ned. Knottproduksjonen kom snart igang i provisoriske bygninger,<br />

og i 1945 ble det bygd ny sag og nytt høvleri, og noe senere et større lagerbygg.<br />

Reidar Hegg foretok stadig forbedringer ved bruket, og hans tekniske innsikt<br />

og oppfinnerevne førte til flere patenter. Det gjaldt i første rekke et sorteringsanlegg<br />

ved sagbruket som foretok automatisk tykkelsessortering av last. Hegg<br />

fikk patent <strong>på</strong> dette anlegget i 1949, og han bygde så et verksted for produksjon<br />

av sorteringsanlegg som ble solgt over hele landet.<br />

Da det i 1950-åra ble aktuelt å levere hon i pakkede bunter, savnet Hegg en<br />

frontlaster med tilstrekkelig løfteevne. Han løste selv problemet ved en ny patent,<br />

verkstedet ble utvidet, og så ble det full produksjon av gaffeltrucks og frontlastere<br />

fra 1956. Det ble stadig spørsmål om lastere med større løfteevne, og i 1978 solgte<br />

Hegg denne bedriften til Kaldnes Mek. Verksted. Gjennom vel 20 år hadde da 20<br />

mann vært opptatt med denne produksjonen <strong>på</strong> Svinevoll, og ialt hadde Hegg da<br />

levert 650 lastere herfra.<br />

I mellomtiden hadde det foregått store forandringer <strong>på</strong> bruket. Etter en brann<br />

i 1966 ble det bygget nytt høvleri, lager og kontorer, og i 1975 ble det oppført en<br />

ny ,moderne sag. I de følgende år ble det innkjøpt og skåret mellom 25 og 30 tusen<br />

kubikkmeter tømmer:<br />

I 1980 ble det tatt i bruk et nytt fyringsanlegg som utnytter bark og annet avfall<br />

og gir varme til alle bygninger og til et større tørkeanlegg. På tross av at dette<br />

anlegget kostet 6 mill. kroner, regner man med besparelser samtidig som ressursene<br />

blir bedre utnyttet.<br />

I 1968 begynte Hegg Bruk med salg av ferdighus, og i enkelte år er det blitt<br />

levert opp til 130 hus. Bruket bygger også garasjer, og i de senere år er det<br />

gjennomsnittlig levert 500 garasjer i året over et større område 'fra Skien til<br />

Hønefoss. Fra 1974 ble det i tilknytning til høvleriet satt igang en trevarefabrikk<br />

344<br />

Hegg bruk AlS, Svinevoll.<br />

hvor det vesentlig blir laget trapper. Lageret av forskjellige bygningsartikler er<br />

stadig blitt utvidet, og omsetningen har øket betraktelig. I 1981 var ialt 160<br />

personer ansatt ved Hegg Bruk, og <strong>nett</strong>o omsetning utgjorde vel 63 mill. kroner.<br />

Svinevoll Sag og Hølveri ble i 1968 omdannet til et familieselskap under navnet<br />

Hegg Bruk A l S, men Reidar Hegg var fortsatt daglig leder ved bedriften. I 1975<br />

kom sønnene sterkere inn i bildet, og Per Mikal Hegg ble da disponent, mens<br />

Terje Hegg ble driftsleder. Men han som startet det hele var fortsatt formann i<br />

selskapets styre og i daglig aktivitet <strong>på</strong> bruket, inntil han plutselig døde i januar<br />

1985.<br />

A lS Huseby og Sønn <strong>på</strong> Veierud i <strong>Våle</strong> er etter hvert blitt Østlandets største<br />

møbelfabrikk med 150 ansatte og en <strong>nett</strong>o årsomsetning <strong>på</strong> vel 60 mill. kroner.<br />

Bedriften kan føre sine tradisjoner tilbake til gammelt håndverksmiljø i bygda. Da<br />

Arthur Huseby bygde det første snekkerverksted <strong>på</strong> Veierud i 1929, hadde han<br />

arbeidet både som smed og snekker hos C. Hansen Svinevoll. Det var først i 1945<br />

at dette verkstedet for alvor ble tatt i bruk. Da hadde sønnen Kåre Huseby tatt<br />

svenneprøve i møbelsnekkerfaget, og sammen med sin far gikk han igang med<br />

produksjon av møbler. I 1947 fikk Huseby og Sønn kontrakt <strong>på</strong> levering av<br />

møbler til kontormøbelfirmaet Stål og Stil. Dette førte til utvidelse av bedriften<br />

slik at det i 1952 var 7 mann i arbeid.<br />

Høsten 1953 fikk bedriften en «prøveordre» fra Tandbergs Radiofabrikk AlS.<br />

345


Her gjaldt strenge kvalitetskrav, og nå fikk Kåre Huseby virkelig anledning til å<br />

omsette sine evner og kunnskaper. I løpet av et par år ble hele innsatsen ved<br />

bedriften konsentrert om levering til Tandberg. Det gjaldt i første rekke radiokabi<strong>nett</strong>er<br />

og trilleskap for båndopptakere. Det hele ble etter hvert mere industribetonet,<br />

og i 1956 fikk man et tillbygg <strong>på</strong> vel 400 m 2 Det ble innkjøpt nye<br />

maskiner, og snart var det ialt 16 ansatte som jobbet med produksjon og levering<br />

til Tandberg. I 1958 kunne man notere en omsetning <strong>på</strong> 1 mill. kroner.<br />

Men dette var likevel bare en begynnelse. Økende produksjon krevde ytterligere<br />

utvidelser: I 1961 1000 m 2 0g i 1964 1200 m 2 Etter nye utvidelser i 1970 og<br />

i 1974 disponerte bedriften ialt til produksjonslokaler, lager og kontorer ca.<br />

17.000 m 2 • Og fremdeles gikk all produksjon til Tandberg. Men i 1976 begynte<br />

Huseby produksjon av møbler og veggreoler etter en plan som gikk ut <strong>på</strong> at disse<br />

produktene i løpet av et par år skulle utgjøre 50 % av den totale produksjon. Så<br />

langt var man også kommet da Tandberg Radiofabrikk AlS gikk konkurs i 1978.<br />

For Huseby kom konkursen tross alt noe overraskende. All produksjon til Tandberg<br />

ble plutselig stoppet, og bedriften kom ikke ut av dette uten betydelige tap.<br />

Likevel klarte man under hard konkurranse en omstilling til full møbelproduksjon,<br />

slik at alle de ansatte fikk fortsette.<br />

Den store møbelfabrikken i <strong>Våle</strong> begynte i 1978 et samarbeid med]. Ekornes<br />

Fabrikker AlS. Det ble opprettet et felles salgsapparat med store utstillingslokaler<br />

og forretninger. De to bedriftene har også et nært samarbeid om produktutvikling.<br />

Arthur Huseby var aktiv ved bedriften helt inntil 1976 da han fylte 77 år, men<br />

lederfunksjonen har hele tiden ligget hos sønnen Kåre Huseby. Hans to sønner<br />

er nå aktive i ledersjiktet: Karl Arthur som markedssjef og Jan Ivar som reklamesjef.<br />

Huseby og Sønn var en privat bedrift helt inntil 1965. Da ble det opprettet<br />

et familieaksjeselskap under navnet AlS Huseby og Sønn.<br />

Det er likevel ikke bare de to nevnte bedrifter som har skaffet nye arbeidsplasser<br />

i <strong>Våle</strong>. Flere andre tiltak har ført til virksomhet av stor betydning for bygda,<br />

både fordi det er blitt arbeidsplasser og fordi det har skapt et mere variert næringsliv<br />

i en jordbrukskommune som ble tvunget til omstillinger.<br />

AlS Indland Industri ble et resultat av kommunens tilbud <strong>på</strong> industritomter i<br />

Undrumsdal. Bedriften etablerte seg først under firmanavnet Innland Limited<br />

AlS i 1968, og produksjonen bestod da i elementer til husbygging. I 1976 ble<br />

firmaet omorganisert slik at noen av de ansatte også fikk aksjer, og produksjonen<br />

kom nå til å bestå av isolasjonsmaterialet stivt polyuretanskum, som har blitt en<br />

meget populær vare. AlS Inland er alene om produksjonen i Norge, og større<br />

kvanta blir eksportert til Danmark, Sverige og Finland. I 1982 utgjorde <strong>nett</strong>o<br />

346<br />

AlS Huseby og Sønn's bedrift <strong>på</strong> Veierud.<br />

omsetning 5,5 mill. kroner. Firmaes daglige leder har hele tiden vært Arve Klasbu,<br />

og til sammen er det 11 ansatte.<br />

AlS Lakka ble startet i 1965 da brødrene Helge og Jan Erik Grytnes begynte<br />

med billakkering i et verksted ved Knudstad. I 1968 overtok Arne Kr. Grytnes<br />

ledelsen av verkstedet, og det gikk da over til en industribedrift. Det ble foretatt<br />

betydelige utvidelser og investert vel 2 mill. kroner. Og nå kom virksomheten til<br />

å bestå i kjemisk forbehandling og lakkering, vesentlig av aluminiumsprodukter,<br />

fasadeplater og innvendige takplater. I 1970-åra var 20 mann i arbeid ved bedriften.<br />

Av forskjellige grunner oppstod det vanskeligheter med produksjon og omsetning,<br />

og virksomheten er for tiden innstilt.<br />

Brødrene Bettums Bilverksted, som startet opp før krigen, ble i 1971 overtatt<br />

av Bjarne Brekke, som leide lokalene. I 1979 ble bygningene overtatt av <strong>Våle</strong><br />

Motor AlS som er et datterselskap av <strong>Norsk</strong> Auto i Vestby. Verkstedet <strong>på</strong> østre<br />

side av veien ble sogt til Bjarne Brekke, mens <strong>Våle</strong> Motor etablerte seg <strong>på</strong> den<br />

andre siden av veien. Dette firmaet driver med salg og omsetning av nye og brukte<br />

biler, og det har dessuten et moderne bilverksted. Da <strong>Våle</strong> Motor startet i 1972<br />

var to mann i virksomhet, mens det idag er 10 ansatte. Omsetningen i 1982<br />

utgjorde ca. 8 mill. kroner.<br />

Bjarne Brekke fortsatte virksomheten under firmanavnet Bettums Bilverksted<br />

347


AlS. 5 mann er her i arbeid med bilreparasjoner samtidig som verkstedet har salg<br />

av bildeler, rekvisita, bensin og olje. I 1982 ble verkstedet utvidet med 150 m 2 •<br />

Det gamle sagbruket <strong>på</strong> Revetal som er omtalt tidligere, fortsatte sin virksomhet<br />

etter krigen, og det var fortsatt i familien Grans eie. I 1968 ble sagbruket<br />

nedlagt, og virksomheten ble da konsentrert om palleproduksjon og impregnering<br />

av paller. Firmaet ' overtok halmlutingsanlegget som Østlandske Melkesentral<br />

hadde drevet, og her foregår impregnering av paller som blir eksportert til Australia.<br />

Det gjelder forøvrig alle paller som flere norske bedrifter eksporterer til<br />

samme land. Revetal Sag AlS eies idag av familiene Arve Gran og Petter Jahre,<br />

mens Sverre Klausen er daglig leder. Arbeidsstyrken varierer mellom 7 og 10<br />

mann, og den årlige <strong>nett</strong>o omsetning ligger <strong>på</strong> omkring 2,5 mill. kroner.<br />

Kyllingslakteriet A lS <strong>på</strong> Revetal har utviklet seg til en bedrift som beskjeftiger<br />

22 personer, derav flest kvinner i deltidsstilling. Virksomheten begynte i 1971 da<br />

Harald Aas startet med slakting for sin forretning Kyllinghuset i Tønsberg. I 1975<br />

overtok broren Trygve Aas slakteriet, og han utvidet virksomheten med moderne<br />

maskiner og utstyr. Kyllingslakteriet kjøper inn levende fjærfe fra et stort område<br />

som også omfatter bygder utenfor Vestfold. Fjærfeet blir slaktet, kontrollert og<br />

pakket for salg, og i 1982 hadde bedriften en omsetning <strong>på</strong> 12 mill. kroner.<br />

Tørrmelkfabrikken <strong>på</strong> Revetal ble i 1950 overtatt av SIL Østlandets Melkesentral<br />

som etter hvert utvidet produksjonen av tørrmelk. I 1960-åra tørket fabrikken<br />

3500 liter melk i timen. Denne produksjonen ble imidlertid innstilt, og i 1972 ble<br />

det innenfor landbrukssamvirket dannet et nytt selskap som overtok fabrikken og<br />

begynte med eggprodukter. Fra 1. januar 1975 overtok <strong>Norsk</strong>e Eggsentraler det<br />

hele, og under firmanavnet <strong>Norsk</strong>e Eggsentraler SI L avd. eggprodukter, Revetal<br />

er det siden blitt stor produksjon av forskjellige varer med egg som råstoff. De<br />

viktigste produktene er: Konservert plomme, heleggpulver, plommepulver, hvitepulver,<br />

flytende heleggmasse, hvittemasse, vafler og pannekaker.<br />

Anlegget <strong>på</strong> Revetal har 20 fast ansatte, men i lengre perioder arbeider i tillegg<br />

vel 20 deltidsansatte, og den årlige <strong>nett</strong>o omsetning utgjør ca. 30 mill. kroner.<br />

Kjell Frøystad har vært daglig leder ved bedriften siden 1972.<br />

De gamle bygdesmiene i <strong>Våle</strong> ble etter hvert nedlagt eller ominnredet til annet<br />

bruk. Men ennå finnes et par smier i bygda hvor man kan få utført gammeldags<br />

smedarbeid av dyktige smeder. Det gjelder Døviksmia der Gunnar Simonsen<br />

driver verksted og Olav M. Grans smie og sveiseverksted <strong>på</strong> Revetal.<br />

Hengsrødsmia var også lenge i drift som en tradisjonell bygdesmie. I 1949<br />

overlot Lars Johan Bøe smia til sin sønn Thor Bøe. Han begynte med sveising og<br />

forskjellige monteringer, og i 1963-64 bygde han et større verksted. 'Dette er etter<br />

hvert blitt utvidet slik at det idag dekker 600 m l . Her arbeider 5 personer, og<br />

348<br />

Langøya i Holmestrandsfjorden er en del av V åle kommune. Her var en gang to gårdsbruk<br />

og flere bolighus. Foto: Widerøe Flyselskap al s.<br />

349


arbeidet består vesentlig i montering og <strong>på</strong>bygging av utstyr til lastebiler så som<br />

tipper, kraner og lastekasser. Den årlige <strong>nett</strong>o omsetning utgjør omkring 2,5 mill.<br />

kroner, og bedriften ledes nå av Ragnar Bøe som overtok etter sin far i 1981.<br />

På Sørum ble det satt igang et sveiseverksted etter at Martin Sørum i 1939 fikk<br />

patent <strong>på</strong> en kantplog til snøbrøyting. Han konstruerte siden snøfresere som ble<br />

meget populære, og her ble det etter hvert en bedrift med flere ansatte. I 1967 ble<br />

bedriften overtatt av sønnen Lars Sørum, som fortsatte med produksjon av snøfresere<br />

og en spesiell slådd for traktordrift. Ved siden av denne produksjonen<br />

utfører verkstedet reparasjoner av landbruksmaskiner og redskaper. I 1979 ble det<br />

bygget et nytt verksted <strong>på</strong> 300 m 2 , og ved Sørumverkstedet arbeider idag 6 personer.<br />

I <strong>Våle</strong> ligger også Skandinavias største drivhusanlegg for potteplanter. Det<br />

gjelder Buketten AlS som etablerte seg i bygda i 1969 da firmaet fikk en leiekontrakt<br />

<strong>på</strong> Fegstad Gartneri. I 1980 kjøpte Buketten AlS gartneriet og Fegstad gård,<br />

hvor man straks gikk igang med utvidelser og ombygging. I løpet aven<br />

to-årsperiode ble det investert 8 mill. kroner i drivhusanlegget som nå produserer<br />

potteplanter. Buketten AlS som har 21 butikker forskjellige steder i landet, har<br />

nå sitt hovedkontor <strong>på</strong> Fegstad, og ved kontoret og anlegget her arbeider tilsammen<br />

35 personer.<br />

Foreningsliv og kulturell aktivitet<br />

All foreningsvirksomhet som ble stanset under krigen, kom snart igang igjen, og<br />

flere nye foreninger ble stiftet. Det ble flere tilbud både for barn og voksne.<br />

Johannes Bentsen som fortsatt fulgte med i det som rørte seg i bygda, sendte<br />

stadig sine notiser til avisene. På forsommeren 1946 skrev han om en vellykket<br />

våronn og fint sommervær, og han fortsatte: «Livet ellers i bygda er omtrent som<br />

det almindelige. Kun flere stevner og samles til av forskjellig slag.»<br />

Kvinnene ble mere aktive enn de hadde vært tidligere. I sanitetsforeningene<br />

fortsatte de arbeidet med stor iver, og de to bondekvinnelaga begynte arbeidet for<br />

alvor etter krigen. Våren 1948 sendte <strong>Våle</strong> bondekvinnelag en henstilling til kommunestyret<br />

og ba om at det ble ansatt en husmorvikar i bygda. Det var et nytt<br />

behov som meldte seg fordi de unge jentene nå kunne få bedre jobber enn å stille<br />

som tjenestejenter for en rimelig månedslønn. Innen årets utgang var· to husmorvikarer<br />

fast ansatt i <strong>Våle</strong> kommune.<br />

350<br />

I de følgende år viste bondekvinnelaga både i <strong>Våle</strong> og Undrumsdal spesiell<br />

interesse for den lokale kulturhistorie, og de bidro i sterk grad til å vekke forståelse<br />

og ansvar for verdier som ellers ville gått tapt. Blant flere andre oppgaver som<br />

bondekvinnelaga <strong>på</strong>tok seg, var anskaffelse av konfirmantkapper til begge kirkerne.<br />

<strong>Våle</strong> ungdomslag viste stor aktivitet i etterkrigstiden og konsentrerte seg blant<br />

annet om vedlikehold av lokalet Fjellborg, som fortsatt var bygdas storstue. Møtevirksomheten<br />

var nok noe varierende, men inntil idag har <strong>Våle</strong> ungdomslag vært<br />

et av de mest aktive i den frilynte bevegelsen: Vestfold Ungdomsfylking. Ungdomslaget<br />

i Undrumsdal hadde ikke de samme muligheter til rekruttering, og her<br />

ble virksomheten innstilt i 1960-åra.<br />

Losjene Bjørn Farmann i Undrumsdal og Hjerterum i <strong>Våle</strong> fortsatte sin virksomhet<br />

etter krigen. I losje Hjerterum var det forholdsvis god aktivitet omkring<br />

1956 da losjen feiret sitt 40-årsjubileum med et stort festmøte. Forøvrig har det<br />

i begge disse losjene vært perioder med svært liten aktivitet, men en kjerne av<br />

trofaste losjemedlemmer har hele tiden hold det gående. Blant de mest aktive og<br />

trofaste losjemedlemmer i disse losjene var uten tvil Lars Langklep i Losje Bjørn<br />

Farmann.<br />

En ny klubbvirksomhet som kom til å få stor betydning, var 4-H. De fire<br />

H-ene står for Hode, Hjerte, Hender og Helse i 4H-løftet: «Jeg lover å arbeide<br />

mot det mål å bli en ungdom med klart hode, varmt hjerte, flinke hender og god<br />

helse.» De første 4-H-klubbene i <strong>Våle</strong> ble startet i 1955. Det gjaldt klubben Djerv<br />

i Undrumsdal og Frigg i Kleven Krets i <strong>Våle</strong>. Den siste ble oppløst etter kort tid,<br />

og en del av medlemmene her sluttet seg da til klubben Ivrig i Fon. I 1960 ble det<br />

dannet en ny 4-H-klubb i <strong>Våle</strong> under navnet Rapp. I 1970 hadde denne klubben<br />

70 medlemmer, og den har siden vært i god aktivitet under dyktige ledere.<br />

Klubben i Undrumsdal har vært i jevn aktivitet siden starten. Her har Sverre<br />

Huseby vært en drivende kraft gjennom mange år. Han har også vist interesse for<br />

4-H-arbeidet utenfor <strong>Våle</strong>.<br />

Sverre Huseby var også en drivende kraft da <strong>Våle</strong> Hornmusikk ble stiftet i<br />

1948. Alt året etter kunne korpset stille i spissen for 17.-maitoget, og de neste 20<br />

år fikk mange glede av bgygdas eget musikkorps som møtte opp ved en rekke<br />

forskjellige arrangementer. Korpset fikk noe kommunal støtte, men <strong>Våle</strong> Sparebank,<br />

en rekke privatpersoner og musikerne selv sørget for økonomi til å holde<br />

det hele igang. Etter hvert ble det likevel vanskelig å skaffe medlemmer nok til et<br />

fungerende korps, og i 1969 ble virksomheten innstilt.<br />

Ved siden av Sverre Huseby har brødrene Ragnvald og Sigmund Kj ølstad gjort<br />

mye for å skape et aktivt musikkmiljø i <strong>Våle</strong>. Ragnvald Kjølstad var blant initia-<br />

351


<strong>Våle</strong> Hornmusikk 1952. Første rekke fra venstre, sittende: Per Berg, Ragnar Kristensen,<br />

Sigmind Kjølstad, Sverre Huseby dirigent, Tore Hansen, Ragnvald Kjølstad, Ragnar HViodsten.<br />

Andre rekke fra venstre: Jan Solerød, Erling Hvidsten, Tore Sørby, Alf Solerød, Kare<br />

Krokeborg, Svein Dalen, Kjell Kristensen, Hans Chr. Kaldager, Nils Husabø. Tredje rekke:<br />

Lars Hvidsten, Herman Wold H ansen, Kåre Haugen. Arthur Kirkevold og Ole KIrkevold<br />

var ikke tilstede da bildet ble tatt.<br />

tivtagerne da <strong>Våle</strong> skolekorps ble stiftet i 1953, og han ble korpsets dirigent i<br />

tilsammen 12 år. Sigmund Kjølstad har også virket som dirigent i skolekorpset,<br />

og han har gjennom mange år vært en aktiv medarbeider og instruktør. .<br />

<strong>Våle</strong> skolekorps består idag av et hovedkorps med 36 medlemmer, et aspIrantkorps<br />

med 17 medlemmer og et drillkorps med 11 medlemmer.. . .<br />

Familien Kjølstad har i det hele en sentral plass innenfor muslkkhvet I bygda.<br />

Det gjelder ikke minst Randi Kjølstad som underholder med pianomusikk og<br />

akkompagnerer både sangere og musikere. . ., .<br />

<strong>Våle</strong> sanglag som hadde vært i aktivitet siden 1897, innstilte sm Virksomhet I<br />

1958. Men sangere fra dette koret ble siden med i det mer kjente Vå-Ra-koret og<br />

i <strong>Våle</strong> menighetskor. Det siste ble stiftet i 1970 etter initiativ av Helene Kavlie­<br />

Borge, som også er korets leder.<br />

Idrettslaget Ivrig som hadde en slags fotballbane ved Fossan, begynte i 1950-åra<br />

å arbeide alvorlig for å få et skikkelig idrettsanlegg i kommunen. I 1957 foreslo<br />

352<br />

laget at kommunen skulle medvirke til bygging av et nytt anlegg ved Kirkevoll,<br />

men formannskapet svarte at dette ikke kunne bli aktuelt, «<strong>på</strong> grunn av de mange<br />

og store oppgaver kommunen for tiden arbeider med. » En ny henvendelse to år<br />

senere ble avslått med den samme begrunnelse, men i 1961 kunne Alfred Danielsen<br />

som da var blitt formann i et kommunalt idrettsutvalg, meddele kommunen<br />

at Departementet <strong>på</strong> visse vilkår var villig til å overlate Bibomyra under prestegården<br />

til idrettsplass. Utvalget fikk i oppdrag å arbeide videre med saken, og året<br />

etter gikk kommunestyret med knepent flertall inn for erhvervelse av området<br />

som etter planen skulle utbygges til idrettsplass over en tre-årsperiode.<br />

Men først i 1972 kunne anlegget innvies. Det kostet da atskillig mer enn planlagt,<br />

men kommunen hadde fått en del tippemidler som støtte, og det var utført<br />

betydelig dugnadsarbeide. Blant dem som organiserte det hele og arbeidet mest<br />

var Alfred Danielsen og Nils Husabø.<br />

De to idrettslaga Ivrig i <strong>Våle</strong> og Hauk i Undrumsdal har i første rekke interessert<br />

seg for fotball og friidrett. Emil Solerød, som er utnevnt til æresmedlem i<br />

Hauk, var gjennom mange år en av klubbens mest aktivie ledere. Omkring 1960<br />

hadde Ivrig noen aktive skiløpere som gjorde seg bemerket utenfor bygda. Da ble<br />

også Rambergkollen bygget opp igjen etter at alt treverk var råtnet ned, og i 1981<br />

ble denne bakken ombygd til en plastbakke.<br />

I 1885 ble Kristian Svendsø ansatt som lensmann i <strong>Våle</strong>. I 1915 fikk han Sigurd Haugen<br />

som lensmannsbetjent. Han overtok lensmannsstillingen i 1920, og i 1924 ble han gift med<br />

lensmannens datter, Hjørdis. I 1945 ble Tor Gran lensmannsbetjent hos Haugen. I 1950<br />

giftet han seg med lensmannens datter, Ingebjørg, og i 1958 overtok han lensmannsstillingen<br />

etter sin svigerfar. 11985 har de tre lensmennene virket i <strong>Våle</strong> i tilsammen 100 år. De<br />

ble alle bygdelensmenn i ordets beste forstand. Fra venstre: Svendsbø, Haugen og Gran.<br />

23. <strong>Våle</strong> bygdebok bnd. III<br />

353


I de første åra etter krigen viste en gruppe i Grettebygd spesiell interesse for<br />

skiidrett, og dette førte til at Nordre <strong>Våle</strong> idrettslag ble dannet i 1948. Laget<br />

innstilte imidlertid sin virksomhet etter kort tid.<br />

Da <strong>Våle</strong> skytterlag tok arbeidet opp igjen etter krigen, var det stor interesse for<br />

skyttersaken. Ikke først og fremst fordi man tenkte <strong>på</strong> krig og forsvar av landet,<br />

slik det var da laget ble stiftet i 1860-åra, men fordi skyting var blitt en populær<br />

sport. I <strong>Våle</strong> var interessen så stor at det ble dannet et nytt lag under navnet:<br />

Barkost skytterlag. I 1947 fikk dette laget kommunalt bidrag til opparbeidelse av<br />

bane, samtidig som <strong>Våle</strong> skytterlag fikk bidrag til utbedring av sin bane ved<br />

Bettum. Barkost skytterlag ble imidlertid oppløst alt i 1949, og skytterne samlet<br />

seg da i <strong>Våle</strong> skytterlag som i 1953 arrangerte et stort jubileumsstevne <strong>på</strong> Bettumbanen.<br />

Det var da 50 år siden denne banen ble anlagt, og nå var den blitt betydelig<br />

utvidet og forbedret. I de senere år har laget hatt vel 200 medlemmer.<br />

Flere av de kristelige foreningene fikk øket tilslutning i en periode etter krigen,<br />

og i 1950-åra feiret de to største misjonsforeningene sine 50-årsjubileer. Det gjaldt<br />

<strong>Våle</strong> Misjonssamband som markerte dette ved et stevne hos Harald Hansen <strong>på</strong><br />

Olumstad i 1957 og <strong>Våle</strong> Indremisjon som feiret sitt jubileum i 1959. I en beretning<br />

for Misjonssambandet heter det at «Foreningen har vokst jevnt fra 15 medlemmer<br />

i 1907 til 30 medlemmer i 1957.»<br />

Medlemstallet i Indremisjonen varierte mellom 20 og 30 medlemmer. <strong>Våle</strong><br />

kristelige Ungdomsforening hadde også aktive perioder etter krigen, og i 1971<br />

feiret foreningen sitt 40-årsjubileum. Meldemstallet har holdt seg noenlunde konstant<br />

med omkring 30 medlemmer, og blant foreningens faste arrangementer er<br />

konfirmantfesten som blir avviklet hvert år.<br />

Trofaste kvinner holder fortsatt liv i de mindre misjonsgruppene som ble stiftet<br />

før krigen. Det gjelder østre misjonsforening som omfatter Haga krets, Vestre<br />

misjonsforening, Fossan kvinnemisjon og Kleven misjonsforening. Disse foreningene<br />

samler inn penger til Misjonssambandet og Sjømannsmisjonen. I Grettebygd<br />

arbeider Grette santalmisjon.<br />

I 1950-åra ble det stiftet blindesaksforeninger både i <strong>Våle</strong> og Undrumsdal.<br />

Foreningen i Undrumsdal har innstilt sin virksomhet, etter å ha samlet inn et<br />

betydelig beløp til Østlandske blindeforbund. <strong>Våle</strong> blindesaksforening har også<br />

samlet inn betydelige beløp, og er fortsatt i virksomhet.<br />

Flere av de foreningene ·som er nevnt, har mottatt større gaver fra anonyme<br />

personer i bygda. Noen fant også anledning til å gi direkte støtte til spesielle tiltak.<br />

I den forbindelse nevner vi Dina Kalsrud som i 1953 ga 60.000 kroner til et<br />

gravkapell ved <strong>Våle</strong> kirke. Kapellet ble innviet i 1958, og etter giverens ønske er<br />

det reist til minne om Olav og Lars Kalsrud.<br />

354<br />

Samfunnshuset Dalheim i Undrumsdal ble innviet i 1962. Foto: Per Gilding.<br />

I flere av de lag og foreninger som er nevnt, var lærerne aktivt med i ledelsen.<br />

Det gjaldt særlig i tiden før den annen verdenskrig, men også i etterkrigstiden stod<br />

flere lærere fram som sentrale personer i bygda. Lærerne hadde imidlertid også<br />

sin egen forening: <strong>Våle</strong> Lærerlag, som ble stiftet i 1880. Gjennom mange år møttes<br />

lærerne i sitt lag til hyggelig samvær samtidig som aktuelle skolesaker ble diskutert.<br />

Ofte var sognepresten til stede <strong>på</strong> møtene. Etter at den nye ungdomsskolen<br />

ble bygget sammen med Ramnes, ble også lærerlaga i de to kommunene slått<br />

sammen til ett lag.<br />

Sentraliseringen har ført til at flere lærere samles <strong>på</strong> lærerværelsene. Behovet for<br />

å treffe kolleger <strong>på</strong> lagets møter er ikke det samme som tidligere, og virksomheten<br />

i lærerlaget innskrenker seg nå vesentlig til faglige og økonomiske spørsmål.<br />

Det var lærerne som fikk i stand det første almuebiblioteket i bygda, og flere<br />

av dem kom siden til å organisere biblioteket og forestå utlån. I 1947 var folkeboksamlingen<br />

i <strong>Våle</strong> i en dårlig forfatning, og lærerlaget sendte da en henstilling<br />

til kommunen og ba om større bevilgninger. Fra det følgende år fikk biblioteket<br />

årlige bevilgninger som øket fra kr. 700,- i 1948 til kr. 2.300,- i 1958. Siden ble<br />

355


enkelte av hans bøker som er oversatt til flere fremmede språk, står det at Kåre<br />

Holt er fra Norge.<br />

Operasanger Jostein Eriksen er født i <strong>Våle</strong> i 1926. I åra 1943-45 fikk han<br />

undervisning i klaverspill hos Hanna Marie Salvesen, som da bodde i nabobygda.<br />

I 1948 tok han examen artium, og han hadde da i lengre tid vært kjent som en god<br />

sanger. I de følgende år fikk han musikk og sangundervisning hos sangeren Sigurd<br />

Hoff, operasanger Theodor Andersen og Haldis lngebjart Isene.<br />

Jostein Eriksen debuterte som sanger i Oslo Domkirke i 1956 og i Aulaen i<br />

1957. Da Den <strong>Norsk</strong>e Opera åpnet i 1958 ble han fast ansatt som sangsolist ved<br />

operaen. Ved siden av sin virksomhet her var han i 2 år elev som hospitant ved<br />

Statens teaterskole. Siden hadde han flere studieopphold i utlandet. I operaen<br />

hadde han som tenor roller over et vidt spekter. Blant hans største roller kan vi<br />

nevne: Vasjek i «Brudekjøpet», Alfredro i «Flaggermusen», Jacob Skomaker i<br />

«Jeppe», Fyrst Vassilij i «Boris Godunov» og Fiorillo i «Barbereen iSevilla».<br />

Etter at Eriksen ved vanlig aldersgrense sluttet ved Operaen, studerte han<br />

videre slik at han fikk kompetanse som lektor til undervisning i musikkfag, og han<br />

er nå ansatt som lærer ved Ruud videregående skole.<br />

I 1975 ble Jostein Eriksen valgt til formann i <strong>Norsk</strong>e Operasangerforbund, og<br />

han stod i spissen for arrangementet da forbundet feiret sitt 50-årsjubileum i 1976.<br />

Malerinnen Ingrid Nordby Søyland fra Botne kom også til å virke i <strong>Våle</strong> noen<br />

år etter at hun kjøpte Bergsrønningen ved Hengsrud og bosatte seg der. Her<br />

innredet hun et kunstnerverksted, men i 1976 flyttet hun tilbake til Botne og<br />

overlot det hele til sin sønn Arthur Søyland.<br />

Arthur Søyland som er født i 1954, fikk sin utdannelse som keramiker ved<br />

Århus kunstakademi i Danmark og ved Manager fylkeskule i Hordaland. Han<br />

gjorde seg straks bemerket som brukskunstner, men han er nå best kjent for sin<br />

særegne billedkunst uttrykt i porselen og steintøy. Søyland har hatt flere store<br />

utstillinger, og forøvrig deltatt i en rekke utstillinger forskjellige steder i landet.<br />

Blant flere institusjoner som har kjøpt hans anerkjente kunst, er <strong>Norsk</strong> kulturråd<br />

og Varmlandske Museet i Sverige. Etter oppdrag fra Sem Sparebank har han<br />

utsmykket bankens kantine. Søyland er medlem av Vestfold bildende kunstnere<br />

og av <strong>Norsk</strong>e kunsthåndverkere.<br />

Den 6. mars 1985 var fotografen Per Gilding og bygdebokforfatteren ute <strong>på</strong> en rundtur i<br />

<strong>Våle</strong> for å ta noen spesielle bilder til illustrasjoner i denne boka. Til vår stm·e overraskelse<br />

får vi se en mann foran oss i veien. Han bærer to spann med vann i et gammelt vassåk over<br />

skuldrene, og vi spør ham: Bærer du daglig vann <strong>på</strong> denne måten? Nei, sier han, vannled-<br />

360<br />

ningen har frosset, og så må jeg bære vann fra ei olle. Og idag ville jeg prøve denne gamle<br />

«greia» som jeg har liggende. Bildet er således ikke arrangert. Det forteller at vassåket<br />

virkelig var i bruk i <strong>Våle</strong> i 1985.<br />

361


Formenn og representanter i <strong>Våle</strong><br />

kommunestyre 1837-1905<br />

De fire først nevnte i hver periode utgjør formannskapet hvorav nr. 1 er ordfører<br />

og nr. 2 viseordfører.<br />

1837-39:<br />

C. B. Brodahl, Christen Torp, Ole Lærum, Lars Olsen, Sørby, Ole Hansen<br />

Hutuft, Gullich Andersen Grette, Hans Christian Kjølsrød, Lars Pedersen Sørby,<br />

Ole Sørensen Vissestad, Lars AndeI:sen Luur, Guttorm Christensen Sande, Jakob<br />

Hansen Brekke, Christen Andersen Bjerkesti, Anders Olsen Lebsager, Christoffer<br />

Grøum, Lars Christoffersen.<br />

1839-41 :<br />

Simen Elias Crøger, Hans Sollerød, Ole Lærum, Lars Sørby, Christoffer Jansen<br />

Kurstad, Christen R. Berg, Cornelius Grøum, Peder C. Grette, Peder Lofstad,<br />

Ole Hansen Hutuft, Hans Christian Kjølsrød, Ole Sørensen Vissestad, Lars Andersen<br />

Luur, Guttorm Christensen Sande, Lars Christoffersen, Christen Rasmussen<br />

Berg.<br />

1841-43:<br />

Simen Elias Crøger, Christen Torp, Hans Hermansen Rostad, Hans Sollerød,<br />

Lars Luur, Hans Christian Kjølsrød, Ole Hansen Hutuft, Peder Berg, Jacob<br />

Brekke, Guttorm Christensen Sande, Ole Vissestad, Christen Rasmussen Berg,<br />

Cornelius Grøum, Peder Grette, Peder G . Lofstad, Christoffer Kurstad.<br />

1843-45:<br />

C. B. Bro dah l, Christen Torp, Hans Hermansen Rostad, Lars Luur, Ole Vissestad,<br />

Hans Christian Kjølsrød, Ole Hansen Hutuft, Jacob Brekke, Christen Berg,<br />

Guttorm Christensen Sande, Lars Sørby, Christen Andersen Hem, Thor Fegstad,<br />

Peder Jerpe, Anders Olsen Lebsager, Hans Langaas.<br />

363


1869-71 :<br />

Rasmus P. Hals, Mathias HJelmtvdt, Hans C. Hansen Heum, Abraham C. Revetal,<br />

Hans E. Berg, Thomas Hansen Sande, Peder J. Luur, Hans Kjølsrud, Johan<br />

J. Tørklepp, Hans O. Sollerød, Hans K. Sollerød, Gullik Amundsen Hundsal,<br />

Hans L. Raanerud, Hans J. Rye, Anders L. Bakke, Christian J. Tangen.<br />

1871-73:<br />

Abraham C. Revetal, R. P. Hals, Ole Bærøe, Peder J. Luur, Hans L. Raanerud,<br />

Gullik Amundsen Hundsal, Hans E. Berg, Mathias Malmøe, Christian Olsen<br />

Olumstad, Hans J. Rye, Christian J. Tangen, Hans Kjølsrud, Lars H. Torp, Hans<br />

Christian Bakke, Ole Mikaelsen Lebsager, Paul H. Rye.<br />

1873-75:<br />

Ole Bærøe, Abraham C. Revetal, Gullik Amundsen Hundsal, Peder J. Luur, Paul<br />

H. Rye, Lars Torp, Christian J. Tangen, Paul Olsen, Hans Christian Bakke,<br />

Anders Kleven, Ole M. Lebsager, Mathias Malmøe, Christian O. Olumstad,<br />

Hans Olsen Bagsjul, Peder Malmøe, A. Engø, Gullik Amundsen Hundsal ble<br />

først valgt til ordfører for denne perioden, men han ba seg fritatt <strong>på</strong> grunn av<br />

sykelighet.<br />

1875-77:<br />

Mathias Hjelmtvedt, Ole Bærøe, Gullik A. Hundsal, Abraham C. Revetal, A.<br />

Engø, Peder Malmøe, Hans Ollerød, Hans Olsen Bagsjul, Brede A. Skinnene,<br />

Johan C. Ormestad, Anders Kleven, Paul Olsen Bettum, Christian J. Tangen,<br />

Paul H. Rye, Lars Torp, Peder Lærum.<br />

1877-79:<br />

Ole Bærøe, Mathias Hjelmtvedt, Christian J. Tangen, Johan Jørgensen Hundsal,<br />

Lars Torp, Paul Hansen Rye, Rasmus P. Hals, Peder Lærum, Anders Eliassen<br />

Kleven, O. Gjerulfsen Snekkestad, Hans Sollerød, Brede A. Skinnene, Johan C.<br />

Ormestad, Anthon L. Lærum, Mathias Pedersen Berg, Hans J. Rye.<br />

1879-81 :<br />

Johan Jørgensen Hundsal, Hans J. Rye, Johan Tørklepp, Christian J. Tangen,<br />

Anders Kleven, O. Gjerulfsen Snekkestad, Anton L. Lærum, Lars Fossaas,<br />

Anders Kristian Nyerød, Mathias Pedersen Berg, Brede A. Skinnene, Rasmus P.<br />

Hals, Anders J. Badski, Nils J. Nordby, Ellef Hansen Sperre, Hans Syversen<br />

Kleven.<br />

366<br />

1881-83:<br />

Johan Jørgensen Hundsal, Hans J. Rye, Abraham C. Revetal, Christian O. Olumstad,<br />

Rasmus P. Hals, Anders J. Badski, Hans Syversen Kleven, Lars Fossaas,<br />

Nils J. Nordby, Peder Reiersen Helgeland, Anders Kristian Nyerød, Ellef Hansen<br />

Sperre, Brede A. Skinnene, Gullik Amundsen Hundsal, Johan C. Ormestad,<br />

Olaus Olsen Vissestad.<br />

1883-85:<br />

Abraham C. Revetal, Johan Jørgensen Hundsal, Mathias Hjelmtvedt, Anders<br />

Kristian Nyerød, Rasmus P. Hals, Ellef Hansen Sperre, Anders Kleven, Jørgen<br />

Johannessen, A. O. Kjær, Hans J. Grøum, Christian O. Olumstad, Johan C.<br />

Ormestad, Peder Reiersen Helgeland, Johan Kjølsrød, Ole Andersen Lebsager,<br />

Gullik Amundsen Hundsa!.<br />

1885-87:<br />

Johan Jørgensen Hundsal, Anton Larsen Lærum, Mathias Hjelmtvedt, Anders<br />

Kristian Nyerød, Anders Kleven, Rasmus P. Hals, Gullik Amundsen Hundsal,<br />

Ole Andersen Lebsager, Christen A. Døvig, Ole Skaaden, Lars Hansen Sørby,<br />

Brede A. Skinnene, A. O. Kjær, Christen O. Olumstad, Hans J. Grøum, Jørgen<br />

Johannessen.<br />

1887-89:<br />

Johan Jørgensen Hundsal, Anton Larsen Lærum, Abraham Hillestad, Anders<br />

Kristian Nyerød, Ellef Hansen Sperre, Klaus Holt, Christen Døvig, Ole Skaaden,<br />

Hans J. Rye, Lars Hansen Sørby, Anders Olsen Tørklepp, Mathias Hjlemtvedt,<br />

Brede A. Skinnene, Gullik Amundsen Hundsal, Rasmus P. Hals, Hans Knudsen<br />

Hverven.<br />

1889-91 :<br />

Abraham Hillestad, Klaus Holt, Anders Kristian Nyerød, H. Syvertsen, Anders<br />

Olsen Tørklepp, Johan Jørgensen Hundsal, Abraham Christensen Revetal, Anders<br />

Johansen Badski, Hans J. Rye, Anders Christian Backe, Brede A. Skinnene,<br />

Hans Knudsen Hverven, Ole Andersen Lebsager, Ellef Hansen Sperre, Lars<br />

Hansen Sørby, Tøger Knudsen Torp.<br />

1892-93:<br />

Johan Jørgensen Hundsal, Abraham Hillestad, Anders Kristian Nyerød, Klaus<br />

Holt, Ole Andersen Lebsager, Abraham Christensen Revetal, Tøger Knudsen<br />

367


1935-1937:<br />

jørgen Hundsal, Johan Berg, A. G. Andersen, Emil Hverven, Gustav Bakkeland,<br />

Leif Anfinnsen, Kristian Knapstad, Einar Nyerrød.<br />

1935-1937:<br />

jørgen Hundsal, Leif Anfinnsen, Hans Sørby, A. G. Andersen, Gustav<br />

Bakkeland, Abraham Hegg, Johannes Knudsen, Peder Joberg.<br />

1938-140:<br />

Ole Martinsen, Thv. Hillestad, Anton Grøtås, Olav Hauan, Adolf Gran, Leif<br />

Anfinnsen, Karl Nyerrød, Hans Myhre.<br />

<strong>Våle</strong> kommuneråd 1941-1942<br />

Trygve Anestad, Abraham Hegg, Paul Reggestad, Alfred Hoff, Jørgen Langås,<br />

Lovise Lima, Sigurd Haugen, Ole Martinsen, Søren Søyland, Adolf Gran, Fredrik<br />

Backe, Hans Dyrdal.<br />

<strong>Våle</strong> herredsting 1943-144<br />

Trygve Anestad, Abraham Hegg, Adolf Gran, Hans Dyrdal, Emil Solerød, Sverre<br />

Brekke, Peder Rygg, Alf Johannessen, Jørgen Langås, Fredrik Backe, Johan Bettum,<br />

Isak Bjerknes, Emil Hverven.<br />

<strong>Våle</strong> herredsting 1/1-1945-8/5-1945<br />

Trygve Anestad, Sverre Brekke, Johan Bettum, Jørgen Langås, Konrad Berg, Alf<br />

Johannessen, Alf Røed, Peder Rygg, Adolf Gran, Fredrik Backe, Halvdan Hagbartsen,<br />

Emil Solerød. (Abraham Hegg var utnevnt som varaordfører, men ba seg<br />

fritatt 15. februar 1945).<br />

370<br />

<strong>Våle</strong> formannskap 1945-47<br />

Thorvald Hillestad, Ole Kopstad, Anton Grøtås, Leif Anfinnsen, Gustav Bakkeland,<br />

Harald Hansen. (Fra august 1946 overtok Grøtås som varaordfører idet Ole<br />

Kopstad ble fritatt <strong>på</strong> grunn av sykdom).<br />

1948-51:<br />

Thorvald Hillestad, Peder joberg, Ole Bakke, Ragnvald Grotli, Leif Anfinnsen,<br />

Gustav Bakkeland, Haavald Kaldaker.<br />

1952-55:<br />

Thorvald Hillestad, Harald Sørby, Gustav Bakkeland, Leif Anfinnsen, Haavald<br />

Kaldaker, Peder Joberg, Mons Husabø, Lars Brekke.<br />

1956-59:<br />

Isak Bjerknes, Harald Sørby, Mons Husabø, Oskar Frydenberg, Sverre Kirkbakk.<br />

1960-63:<br />

Isak Bjerknes, Harald Sørby, Leif Anfinnsen, Ludvik Bettum, Alfred Danielsen.<br />

1964-67:<br />

Isak Bjerknes, jakob Solerød, Leif Anfinnsen, Fredrik Backe, Lars Røysgård.<br />

1968-1971:<br />

Ludvik Bettum, Erling Søby, Oskar Frydenberg, Kristian Karlsen, Anders<br />

Reggestad.<br />

1971-75:<br />

Ludvik Bettum, Halvard Hansen, Bjarne Moss, Hans Gulli Gran, Bjarne Hisdal.<br />

1976-79:<br />

Oddjonstang, Anders F. Andersen, Bjarne Moss, Ragnar Gjerpe, Magne Moland.<br />

1980-83:<br />

Odd jonstang, Ragnar Heierstad, Ragnar Gjerpe, Anders F. Andersen, Hans<br />

Askjer, Bjarne Moss, Kåre Vangen. Fra 1982 ble Ragnar Gjerpe ordfører.<br />

371


Botne Il.<br />

Botne Ill.<br />

J. G.<br />

NHD.<br />

NOS.<br />

NRR.<br />

Pb.<br />

RA.<br />

Rian.<br />

SA.<br />

Tb.<br />

<strong>Våle</strong> I.<br />

Forkortinger<br />

Botne Bygdebok, bind Il, bygdehistorien for Botne, <strong>Våle</strong>,<br />

Ramnes og Hof inntil 1540. Redigert av Egil Kristoffer<br />

Sanner, utgitt av de nevnte kommuner i 1960.<br />

Botne Bygdebok bind Ill, bygdehistorie for Botne fra ca.<br />

1540 fram til våre dager. Ved Egil Kristoffer Sanner. Utgitt<br />

av Botne Historielag 1967.<br />

Jarlsberg grevskap<br />

<strong>Norsk</strong> Herredags dombøker.<br />

Norges offisielle statistikk.<br />

<strong>Norsk</strong>e Rigsregistranter.<br />

Pantebok.<br />

Riksarkivet.<br />

Vestfolds Historie, Grevskapstiden 1671-1821. Av Øystein<br />

Rian. Utgitt av Vestfold fylkeskommune 1980.<br />

Statsarkivet i Oslo.<br />

Tingbok.<br />

<strong>Våle</strong> Bygdebok, første bind, gårds- og slektshistorie. Utgitt<br />

av <strong>Våle</strong> kommune ved Sigurd H. Unneberg 1971.<br />

373


Kilder<br />

Blant de trykte kilder jeg har hatt stor nytte av er <strong>Våle</strong> I. Jeg har også benyttet<br />

en del notater og henvisninger som Unneberg hadde lagt tilside med henblikk <strong>på</strong><br />

en kulturhistorie. Det meste stoffet til denne boka er imidlertid hentet i SA. og<br />

Ra. og i kommunearkivet <strong>på</strong> Sørby i <strong>Våle</strong>, som inneholder omtrent alt det man<br />

kan vente å finne i et kommunearkiv. Jeg har også hatt god nytte av 40 intervjuer<br />

som Gudve Gjeldstad tok med eldre folk i <strong>Våle</strong> i 1940 og 1944. Nedenfor følger<br />

henvisninger til en del viktige kilder. En del kilder vil forøvrig være å finne i<br />

teksten.<br />

Lensherretiden ca. 1530-1660<br />

Administrasjon<br />

Opplysninger om fogdenes mandat og virkeområde er hentet fra NHD. og NRR.<br />

De fleste lensmenn i <strong>Våle</strong> er omtalt i <strong>Våle</strong> I. under bruk de eide eller var bosatt<br />

<strong>på</strong>. Opplysninger om lensherrene er hentet fra Botne Ill. s. 60.<br />

Folketallet<br />

Skattelistene som er nevnt i teksten er hentet fra lensregnskapene for Akershus<br />

i RA. Her ligger også prestenes manntall for Tønsberg prosti 1664-66.<br />

Jorda og eiendomsforholdene<br />

En rekke forskjellige skattelister i lensregnskapene viser når ødegårdene igjen<br />

kom i drift. Avsnittet om jordeiendomsforholdene bygger i det vesentligste <strong>på</strong><br />

Unnebergs oversikt i <strong>Våle</strong> I. Forøvrig er stoff til dette avsnittet hentet fra Poul<br />

Huitfeldts stiftsbok 1574-77, med oppgaver over geistlig gods (trykt i Oslo 1952)<br />

s. 75 flg. og fra Stiftsjordebøkene 1624-44 i Kristiania Bispeark. i SA.<br />

375


i bygda: Se SA. Kristiania Stiftsdireksjon, Fattigvesen, Pakkesaker. Rekke I nr. 15.<br />

I samme pakke ligger saken om familien Stranger. Bygdevekteren Peder Jakobsen:<br />

Se SA. Tb. nr. 30 s. 152. Om <strong>Våle</strong> fattigkasse: Se også SA. Tb. nr. 32 s. 60 og SA.<br />

J. G. Kirke, skole og - Pakkesaker nr. 2.<br />

Tryggere alderdom<br />

Oppholdskontraktene som er benyttet finnes i pantebøkene nr. 10: s. 75 b, 123,<br />

155, 180,211,260,328,329,340,354,379,393,399,415,461, 461 b og nr. 11 s.<br />

16,34, 34 b, 35, 88, 103, 132 b.<br />

Kriser og sykdom<br />

En vesentlig del av stoffet er som man vil se, hentet fra kirkebøkene. Andre kilder<br />

er: SA. Kristiania Stiftsdireksjon Fattigvesen, Pakkesaker. Rekke I nr. 15, SA.<br />

Kristiania Bispeark. Visitaspakker. Rekke I nr. 1 og Tb. nr. 32 s. 360. Noe stoff<br />

er også hentet fra Rian s. 124, 364 og 374 og fra Botne III s. 81. .<br />

Samvær og fest<br />

Auksjonsprotokollene ligger i SA. «Erklæringer om trolovelsens opphevelse» ligger<br />

i SA. Kristiania bispeark. Div. Pakkesaker, Pakke nr. l. Avsnittet bygger<br />

forøvrig <strong>på</strong> forhør og dommer i tingbøkene. SA. Tb. nr. 23 s. 432 b, nr. 28 s. 90,<br />

nr. 32 s. 475 og nr. 33 s. 61.<br />

Skole og opplysning<br />

De nevnte skolefundasene ligger i SA. Kristiania Stiftsfireksjon, Pakke nr. 42 og<br />

nr. 43. Andre kilder er: SA. Kristiania Bispeark. Kopibok nr. 19, s. 216, Kirkebok<br />

for <strong>Våle</strong> nr. 8 s. 244 og s. 255 og Rian s. 386. Stoff om lærerne er hentet fra SA.<br />

Kristiania Bispeark. C. nr. 6, legg <strong>Våle</strong>, samme arkiv, Brev, Rekke Ill, Innkomne<br />

brev 1742, RA. Fogderegnskaper 1676, Familie Landehjelp, <strong>Våle</strong>, Prester og klokkere,<br />

Kirkebok for <strong>Våle</strong> nr. 8, s. 255 og fra klokker Lars Christophersens opptegnelser<br />

i privat arkiv hos Jakob Solerød.<br />

Kirkene blir auksjonsvare<br />

Opplysninger om kirkenes tilstand, vedlikehold og reparasjoner finnes i RA.<br />

Rentekammeret, Kirkeregnskaper, Akershus Stift, pk. nr. 14, 15 og 16. Videre i<br />

SA. Kristiania Stiftsdireksjon, Kirken, Synsprtkl. nr. I, SA. Prosteark. Diverse. A.<br />

Protokoller, Embedsbok 1733, SA. Kristiania Stiftsdireksjon, Kirker, Vedlikehold,<br />

Pakkes aker nr. 12, SA. Kristiania Bispekontor, Brev, Rekke "Il nr. 6, Kirkebok<br />

for <strong>Våle</strong> 1747 s. 245. og i Vestfoldminne 1956 s. 16. Striden om kirkekuene:<br />

378<br />

Se SA. Kristiania Stiftsdireksjon. Kirker. Regnskap. Rekke Il. Brev, bilag nr. 5.<br />

Opplysninger om salg av kirkene er hentet fra pantebøkene.<br />

Gudsdyrkelse blant folket<br />

En rekke opplysninger til dette avsnittet er hentet fra en forholdsvis fyldig kalsbok<br />

fra <strong>Våle</strong> i SA. Kristiania Bispeark. Presteark. <strong>Våle</strong>, Kalsbok 1731-1750. Gerners<br />

og Thurmanns prekener ligger i SA. Kristiania Bispeark. Prekensamling<br />

1730-1738. En del stoff er hentet fra John Rønningen: De bedrøvede menn<br />

(Gyldendal 1972). Presten Hans Clausen er omtalt av Rian s. 89. Forøvrig er<br />

stoffet om prestene hentet fra den nevnte kalsbok, fra SA. Kristiania Bispeark,<br />

Kirkens tjenere, Embedsmenn, eske 8 og 9, og fra samme arkiv, Kontor, Brev,<br />

Rekke Il nr. 6.<br />

UNDER LOVENS STRENGE STRAFF<br />

Jøran Olsdatter: Se Tb. nr. 11 s. 80, s. 85, dom s. 87. Tørbær Olsdatter: Tb. nr.<br />

15 s. 52, s. 121, dom s. 124. Anne Marie Evensdatter: Tb. nr. 28, s. 259, s. 263,<br />

dom s. 302. Ingeborg Christensdatter: Tb. 33, s. 84 b. Videre i S.A. Jarlsberg<br />

Overbirkerett, Rettergang, Tb. nr. 2, s. 22. Tb. nr. 3, s. 349, Tb. nr. 8 s. 36 og Tb.<br />

nr. 9 s. 76. Se også Rian s. 67. Andre straffesaker finnes i Tb. nr. 6 s. 164, nr. 9<br />

s. 108, nr. 11 s. 16, nr. 20 s. 102, nr. 22 s. 269, nr. 27 s. 362, nr. 28 s. 522, nr. 30<br />

s. 367 og nr. 32 s. 527.<br />

BYGGESKIKK OG INNREDNING<br />

Husene<br />

Avsnittet bygger i alt vesentlig <strong>på</strong> «Besigtigelser» fra tingbøkene for de år som er<br />

nevnt. Flere av disse besiktigelsene er forøvrig tatt inn i <strong>Våle</strong> I under de aktuelle<br />

bruk. Olufsen om norske hus: Se Rian s. 379.<br />

Tiden 1814-1905<br />

DE FØRSTE ÅRA<br />

«Rygterne ere mange og dagerne ere lange og kummerfulde»<br />

Opplysninger om valgmøter og fullmakter i Riksforsamlingens forhandlinger Il<br />

s. 202 flg. Videre i Botne III s. 166 og i RA. Jarlsberg fogdeark. Valg, Diverse nr.<br />

1-3. Lister over sølvskatten ligger i Norges Bank. Lister over skatt <strong>på</strong> formue og<br />

næring 1825 ligger il RA. Revisjonsdeptet, Ekspedisjonskontoret, Jarlsberg. Brev<br />

fra soldaten i det private arkivet <strong>på</strong> Kalsrud.<br />

379


HVA DE LEVDE AV?<br />

Jorda og husdyr ga det meste<br />

Avsnittet bygger for en stor del <strong>på</strong> kommunestyrets protokoller, Amtformandskabets<br />

trykte forhandlinger, Jarlsberg og Larvik Amt og <strong>på</strong> statistikk i NOS.<br />

samt <strong>på</strong> skifteprotokollene. Opplysninger om ysteriene er hentet fra «Meieribruket<br />

i Vestfold 1860-1960» ved Eivind Wekre (Oslo 1960).<br />

Men skogen var viktig nok<br />

Stoffet er hentet fra kommunestyreprotokollene, Amtformandsk. tr. forh. og<br />

Botne III s. 177. Oppgave over skuddpremier er hentet fra fogderegnskapoene i<br />

amtsarkivet, der det ligger lister fra lensmannen i våle for hvert enkelt år.<br />

Handelen begynte<br />

Omtaler av landhandlerier og handelsdrivende i <strong>Våle</strong> finnes i <strong>Våle</strong> I under de bruk<br />

som er nevnt i teksten. Forøvrig viser lister i kommuneregnskapene navnene <strong>på</strong><br />

dem som til en hver tid betalte handelsskatt.<br />

KOMMUNEN<br />

Kommunestyret<br />

Avsnittet bygger utelukkende <strong>på</strong> kommunestyreprotokollene som finnes fra hele<br />

perioden i kommunearkivet.<br />

Bygdepolitikk<br />

Foruten i kommunestyreprotokollene er stoff hentet fra artikler i Tønsbergs Blad<br />

5/71882,17/7 1882,24/31883,22/61883,25/61883,21/31884,12/10 1885. Stoff<br />

om Bondevenneforeningene er hentet fra «Folketidende» 6/10 1869 og 5/7 1871.<br />

Opplysninger om Thranebevegelsen er hentet i RA. pakke Marcus Thrane, journal.<br />

nr. 821/18523. Her ligger <strong>Våle</strong>lensmannens svar til fogden.<br />

Kommunens økonomi<br />

Avsnittet bygger <strong>på</strong> kommunestyrets protokoller og kommunens regnskapsbøker<br />

samt


Person- og sakregister<br />

Registeret dekker ikke listene over kommunestyremedlemmene og kildehenvisningene.<br />

Stikkord for en rekke saker som man kan finne fram til i innholdsfortegnelsen<br />

er heller ikke tatt med.<br />

Almedalen 331<br />

Almuebibliotek 184<br />

Alsing, Rasmus, kirkeeier 105<br />

Alsing, Rasmus, d.y., kirkeeier 105,211<br />

Ambrosiussen, Augustinius, sogneprest 19<br />

Andersen, Lars, husmann 188<br />

Andersen, Svend, lensmann 127<br />

Anfinnsen, Leif, skolestyrer 268, 273, 287, 295,<br />

316, 319, 321, 322, 327<br />

Angers, Kiev 23,24,58,65, 114, 172<br />

Apenes, Ole Rasmussen, bonde 138<br />

Auksjoner 88<br />

Backe, Anders Christian, kjøpmann 155, 171,<br />

177, 204, 272, 275, 280<br />

Backe, Fredrik, bonde 327<br />

Backe, Lars, kjøpmann 296<br />

Backer, Lars Thalian, kompanikirurg 208<br />

Backer, Ola, predikant 108<br />

Badski, Martha Olsen, kommunestyrerepresentant<br />

275, 294<br />

Bagge, Lars, sogneprest 67, 107<br />

Bagstevold 66, 73, 82, 175, 176<br />

Bagstevold, Anders, bonde 217<br />

Bagstevold, Dyrre, bonde 113, 114<br />

Bakke, Anders Larsen, bonde 144, 146<br />

Bakke, Bredine, husmor 220<br />

Bakke Bruk i67, 308<br />

Bakke Vestre 24, 26, 39, 47, 73, 119, 125, 143,<br />

146, 178, 232, 263, 320<br />

Bakke østre 122, 144, 335<br />

Bakkeland, Gustav, småbruker 273, 290, 303,<br />

327<br />

384<br />

Bakken, Asbjørn, fylkeskonservator 356<br />

Bakken, brødrene Karl, Ludvik, Olav og<br />

Petter 238<br />

Bakken, Marit, kommunekasserer 332<br />

Baksjul 18, 53<br />

Barkost 176<br />

Barkost skytterlag 354<br />

Basskje 23, 24, 310<br />

Begravelser 241, 242<br />

Behn, Henrich, amtsforvalter 39<br />

Beitnes, Henrik, herredsagronom 338<br />

Bentsen, Johannes, skribent 303, 350<br />

Berg 18, 68<br />

Berg, Andreas Sørensen, bonde 217<br />

Berg, Karl, bonde 281<br />

Berg, Karoline Hansen, husmor 232<br />

Berg, Kolbjørn, bonde 270<br />

Berg, Kristian, bonde 232<br />

Berg, Kristoffer, bonde 61<br />

Berg, Lille 178<br />

Berg, Mathias, bonde 163<br />

Berg, Mellom 310<br />

Berg, Nordre 217<br />

Berg, Ole Hansen, spillemann 93<br />

Berg skole 290, 330<br />

Berg, Søndre 81<br />

Bergan 18<br />

Bergsli, Karl Johansen, bygdevekter 194, 253<br />

Bergstangen, Hans Larsen, skomaker 195<br />

Bertelsen, Øivind, elverksbestyrer 333<br />

Bettum 54, 173,310<br />

Bettum, Anton Andersen, snekker 234<br />

Bettums Bilverksted 308, 347<br />

Bettum, Lars, bonde 183<br />

Bettum, Ludvik, bonde 326, 333<br />

Bettum, Mølle 308<br />

Bettum, Ole, bonde 68<br />

Bibliotek 138, 184, 355, 356<br />

Bibomyra 330, 334, 353<br />

Bispeveien 329<br />

Bjerke 40, 44, 53, 72, 73, 123, 127, 143, 147,<br />

203, 229, 232<br />

Bjerke, Mathias Olsen, bonde 75, 139<br />

Bjerkeli skole 305<br />

Bjerkeskaug 73<br />

Bjerkeskaug, Halvor Christoffersen, bonde 76<br />

Bjerketeigen 75<br />

Bjerknes, Isak, bonde 318, 326<br />

Bjørgum, lærer 163,223,252<br />

Bjørnsdatter Birgitte, jordmor 162<br />

Blom, Hans Jørgen, kjøpmann 199<br />

Blom Gustav Peter, birkeskriver 38, 138, 139,<br />

140<br />

Borge 331<br />

Borge, Anders Vemundsen, bonde 61<br />

Borge, Hans Larsen 234<br />

Borge, Johan Eriksen, smed 233, 234<br />

Borge, Magnus Engelbretsen, kjøpmann 155<br />

Borge, Nedre 26<br />

Borge, Øvre, Lima 255<br />

Brandt, Nils Andersen, amtsforvalter 39, 115<br />

Bredesen, Bjørn, sosialsjef 332<br />

Brekke 38, 39<br />

Brekke, Arne 322<br />

Brekke, Sverre, lærer 297<br />

Brekkeåsen 331<br />

Brettum, Berte, predikant 108<br />

Bringaker, Lars, bonde 272, 277<br />

Brockenhuus, Johan, lensherre 37<br />

Brodahl, Christian Bøckmann, cand. jur.<br />

ordfører 157<br />

Brudeberg, Christen Christensen, klokker 100,<br />

131<br />

Bruserud 69, 176<br />

Bryllupsfeiring 89,90,92, 118,219<br />

Buketten A l S 350<br />

Bull, Mathias, sogneprest 91<br />

Bygdefolkets Krisehjelp 259, 260<br />

Bygdemagasinet 168<br />

Bygdevektere 77, 194, 253<br />

Bærøe, Ole, amtsagronom 144, 146, 147, 148,<br />

153, 175<br />

Bøe, Lars Johan, smed 348<br />

Bøe, Ragnar, verkstedeier 350<br />

Bøe, Thor, smed 348<br />

Christensdatter, Bredine Marie, tjenestejente<br />

193<br />

Christian Frederik, prins 137<br />

Christiania Pordands kalkstensbrudd 309, 349<br />

Clausen, Hans, sogneprest 67, 100, 106, 107,<br />

118<br />

Clausen, Petter, overinspektør 39,49, 56, 106<br />

Crøger, Simon Elias, bonde Fossan 138, 158<br />

Dahle, Ola, bonde Haslestad 337<br />

Dale, Sivert 322<br />

Dalheim samfunnshus 355, 358<br />

Dalland, Olai, lærer 167, 224, 289, 295, 303<br />

Dammen, Arvid, kontorsjef 332<br />

Danielsen, Alfred, gartner 270, 300, 327, 341,<br />

353<br />

Deichman, Bartolomeus, biskop 103<br />

Den J arlsbergske Frimenighet (Senere Det evangelisk<br />

Lutherske kirkesamfunn) 193, 196,<br />

216,227,272,301,304,329,356<br />

Det <strong>Norsk</strong>e Misjonsselskap 226<br />

Dop, Friderich A., sogneprest 210<br />

Djerv 4-H 351<br />

Døvik 156<br />

Døvik Hans Arnesøn, spillemann 93<br />

Døvik kirke 228<br />

Døvik, Kristen 322<br />

Døvik, Lars, lærer 179<br />

Døviksmia 348<br />

Eidsfossbanen 176, 285, 286, 329<br />

Eidsfoss Jernverk 112, 127<br />

Eliassen, Ragna, lærer 289<br />

Elstrand, Henrik J ., sogneprest 179, 184, 196,<br />

218,227, 229,301<br />

Elstrand, Bally Elise 239<br />

Engøe, Albert, bonde Syrstad 147, 148, 149,<br />

151, 176<br />

Erickssøn, Claus, sorenskriver 16<br />

Eriksen, Jostein, operasanger 360<br />

Evensdatter, Anne Marie, tjenestejente 111,<br />

112<br />

Fegstad 54, 73, 123, 193, 202, 350<br />

Fegstad, Ole Nilsen, bonde 202<br />

Fegstad, Tor, bonde 205<br />

Finholdt, G. Johnsen, byggmester 212<br />

385


Firing 39<br />

Firing, Hans Torkildsen, lensmann 14, 39<br />

Firing, Torkil Hansen, lensmann 14, 39<br />

Fjelborg 295, 334, 351, 358<br />

Flor, Frants Kristian, amtsforvalter 89<br />

Flor, Jens, generalauditør 105<br />

Flår 18,27,54,65,69,70, 146, 147,217<br />

Folketallet 16,41,237,337<br />

Forlikskommisjonen 199<br />

Fossan 14,24,27,40,53,73,89,123,142,146,<br />

172, 174, 176, 229, 249<br />

Fossan kvinnemisjon 302, 354<br />

Fossan, mølle 307<br />

Fossan, Peder Jensen, lensmann 74<br />

Fossås 18, 39<br />

Fossås, Josefine, husmor 232<br />

Fossås, Lars Hansen, bonde 192<br />

Fredriksen, Stinius, kunstmaler 292<br />

Frellumstad 18, 252<br />

Frellumstad, Arne Olsen, husmann 140<br />

Frellumstad, Maren, husmor 232<br />

Fremad, skiklubben 300<br />

Friis, Nicolay, sogneprest 239<br />

Frost, Johan K. sogneprest 302<br />

Frydenberg, Olga, bondekone 356<br />

Frydenberg, Oskar, bonde 327<br />

Gerner, Henrik, sogneprest 93, 96, 105, 106,<br />

225<br />

Gjelstad 40, 66, 146, 172, 176<br />

Gjelstad, Gudve, forfatter 210,219,234<br />

Gjerpe 73<br />

Gjærsøe, Hans J. brukseier 139, 140, 267<br />

Gjersøe, Lorentz, brukseier 232<br />

Glenne 53<br />

Gorte 48<br />

Gran, Adolf, kjøpmann 266, 280, 286, 287, 309<br />

Gran, Arve 348<br />

Gran, Arve AlS 333<br />

Gran, Erling, banksjef 334<br />

Gran, Georg, smed 307<br />

Gran, Olav M. smed 348<br />

Gran, Tor, lensmann 353<br />

Green, Johannes, pastor 108<br />

Gregersen, Mads, toller 39, 96<br />

Grette 130, 172, 175, 178<br />

Grette, Frederik Hansen, tømmermann 178<br />

Grette, Hanna og Ole Pedersen 292<br />

Grette, Hans Chr, bonde 263, 269<br />

Grette, Nils Gulliksen, bonde 162<br />

386<br />

Grette Nordre 310<br />

Grette santalmisjon 302, 354<br />

Grette skole 178, 329, 334, 358<br />

Griffenfeld, Peder Schumaker 37, 38<br />

Grotli, Ole, kjøpmann 309<br />

Grytemark 27,93, 178<br />

Grytemark, Jørgen Pedersen bonde 64, 93<br />

Grytemark, Mathias Olsen, lærer 97<br />

Grytemark, Nils Christensen, bonde 97<br />

Grytemark, Stellef Olsen, bonde 130<br />

Grytnes 66, 68, 132<br />

Grytnes, Hanna, husmor 149<br />

Grytnes Nordre 18<br />

Grytnes, Søren Andersen, bonde 132<br />

Grytnes østre 81<br />

Grøstad 54<br />

Grøterud 68<br />

Grøtås 73, 178,310<br />

Grøtås, Anton, bonde 316<br />

Grøtås skole 178<br />

Grøum 175,229,310<br />

Gullikstad 18<br />

Gunnerød, Martinius, prest 306<br />

Gunnestad 51,56, 127,248,263<br />

Gunnestad, Johan, bonde 280<br />

Gunnestad, Jørgen, bonde 166, 272, 273<br />

Gunnestad, Hans, skihopper 300<br />

Guttulsrud 18<br />

Gveven, Nils, bonde 280<br />

Gyldenløve, Ulrik Frederik 38<br />

Haga 96,123<br />

Haga skole 178, 329<br />

Hagebruk 48, 153,249,263,341<br />

Hals, Rasmus Berntsen, bonde 82<br />

Hals østre 26<br />

Hammer, Olaus Kristoffer, overinspektør 44,<br />

119<br />

Hansen, Christen, kirkesanger 158, 171, 186,<br />

204<br />

Hansen, Gert, pastor 108<br />

Hansen, Harald 301, 354<br />

Hanssøn, Jens, sorenskriver 38<br />

Haraldstad 130<br />

Haraldstad Nordre 42<br />

Harboe, Henrik E.W. cand, jur. 203<br />

Harehaugen, Ivar 322<br />

Hasle 73, 331<br />

Hasle Søndre 158<br />

Haslestad, Jakob, bonde 342<br />

Haslestad Nordre 72<br />

Haslestad Søndre 42<br />

Haugan 42, 68, 73<br />

Hauge, Hans Nielsen, predikant 106, 109,225,<br />

227<br />

Hauge, Lars Christophersen, klokker 171, 177,<br />

183, 185,209,218,240<br />

Haugen, Sigurd, lensmann 280,281,303,319,<br />

353<br />

Haugestad 42,219<br />

Haugestad, Wilhelm, byggmester 294<br />

Haugtuft 27,53,70,72,100,127,128,172,175<br />

Haugtuft, Kristen Christoffersen, bonde 71,<br />

128<br />

Hauk, idrettslag 300, 353<br />

Heegaard, Ole, kjøpmann, kirkeeier 104, 105<br />

Hedningemisjonen 229<br />

Hegg, Abraham, bonde 274<br />

Hegg, Bruk AlS 321,348<br />

Hegg, Jens, sjømann 322<br />

Hegg, Per Mikal, disponent 345<br />

Hegg, Reidar, bedriftsleder 344, 345<br />

Hegg, Terje, disponent 345<br />

Heierstad, Nils Christoffersen, bonde 226<br />

Helbye, P.H. premierløytnant 93<br />

Helgeland 26,27,229,310<br />

Heistad, Hans, oppsynsmann 318<br />

Hem 54, 65, 172<br />

Hem, Anders Jørgensen, bonde 139<br />

Hem, Olluf Kristoffersen, rytter 23<br />

Hem, Søndre 70, 120, 123<br />

Hem, Sørensen, Peder, jeger 154<br />

Hemsengen 175<br />

Hengsrud 18,252,284<br />

Hengsrud, Herman Olsen, kjøpmann 156<br />

Heum 130<br />

Heum, Lars Evensen, bonde 82<br />

Heum Søndre 310<br />

Hillestad, Abraham, bonde 165<br />

Hillestad, Olava og Thorvald 301<br />

Hillestad, Roar, bonde 338<br />

Hillestad, Thorvald, bonde 326<br />

Hjelmtvedt 127, 173, 178, 250<br />

Hjelmtvedt, Erik Andersen, bonde 127<br />

Hjelmtvedt, Hans, bonde 23<br />

Hjelmtvedt, Maren Olsdatter, husmor 196<br />

Hjelmtvedt, Mathias Christoffersen, bonde 196<br />

Hjelmtvedt, Nils Martinius Eriksen, kjøpmann<br />

155<br />

Hjelmtvedt, Ole Hansen, soldat 117<br />

Hoff, Alfred, elverksbestyrer 333<br />

Holm 48,146<br />

Holm, Anders Larsen, bonde 218, 301<br />

Holm, Gullik Hansen, bonde 140<br />

Holm, Hella Andrea, jordmor 208<br />

Holm, Olluf Halvorsen, bonde 23<br />

Holm Søndre 310<br />

Holst, Hanna Christensdatter 241<br />

Holt 73<br />

Holt, Anton, byggmester 166, 216<br />

Holt, Kiøstel Sørensen, lærer 97<br />

Holt, Kåre, forfatter 275,321,322,359<br />

Holter, Svein, kontorsjef 332<br />

Hopstoch, Frantz, sogneprest 75,85,89,91,99<br />

Horn, Hans Iver, lege 85<br />

Hotvedt 53, 130<br />

Hotvedt, Anders Reiersen, bonde 69<br />

Hotvedt, Even Nilsen, bonde 27<br />

Hotvedt, Nils Endresen, lensmann 14, 22<br />

Humlehager 48<br />

Hundsal 40,50,68,73, 118, 123, 129, 143, 146,<br />

221, 231, 235, 243, 248, 261<br />

Hundsal, Chr. Jørgensen, bonde 139<br />

Hundsal, Gullik, bonde 175<br />

Hundsal, Johan Jørgensen, bonde 158, 163,<br />

165, 166, 202, 272<br />

Hundsal, Jørgen Ingebretsen, bonde 46<br />

Hundsal, Jørgen, bonde 261,273,274<br />

Hundsaisletta 219<br />

Husabø, Mons, bonde 341<br />

Husabø, Nils, bonde 341, 353<br />

Husdyr 26, 49,f. 146,f. 337,f.<br />

Huseby 18,47,48,67,73,92, 121, 173,231<br />

Huseby, Andreas Mathisen, bonde 195<br />

Huseby, Arthur, snekker 345<br />

Huseby, Eli Povelsdatter, husmor 131<br />

Huseby, Gullik, bonde 216<br />

Huseby, Hans Olsen, bonde 92, 100<br />

Huseby, Hans, bonde 251,299<br />

Huseby, Jan Ivar, reklamesjef 346<br />

Huseby, Johanne, bondekone 251<br />

Huseby, Karl Arthur, markedssjef 346<br />

Huseby, Kåre, bedriftsleder 345, 346<br />

Huseby, Mathias 281<br />

Huseby, Olaus A., blikkenslager 233<br />

Huseby, Ole Olsen, bonde 173<br />

Huseby, Olluff, bonde 22<br />

Huseby og Sønn AlS 330, 345<br />

Huseby, Paul, spillemann og bonde 222, 299<br />

Huseby, Sigrid 251<br />

387


Huseby, Sverre, lærer 299, 300, 327, 351<br />

Husmenn, 17,71, 75, 188,211<br />

Hverven 153, 263<br />

Hverven, Hans Jørgen Knutsen, fruktdyrker<br />

153<br />

Hvitstein 40, 70, 199<br />

Håkastad 23, 310<br />

Håkastad, Hans Christensen 202<br />

Håverdsholm, Frøydis 291<br />

Ihlen, Niels Nielsen, skipsreder 199, 213<br />

Indland Industri AlS 346<br />

Ivrig, .idrenslaget 300, 352<br />

Ivrig 4-H 351<br />

Jahre, Simon, kjøpmann 156<br />

Jahre, Petter, sageier 348<br />

Jarlsberg Pastoralforening 219<br />

Jensens Lesebok 226<br />

Johannessen, Johan Jørgen, kjøpmann 155<br />

Jonsrud 73, 173<br />

Jonstang 18, 26, 178, 229<br />

Jonstang, Odd, bonde 327<br />

Jordmødre 162, 208, 336<br />

Jørgensen, Jørgen, sogneprest 302<br />

Jaabæk, Søren, politiker 163<br />

Kaldaker, Hans Kr. bonde, stortingsmann 248,<br />

270, 272, 276, 289<br />

Kaldaker, Søren, bonde 163<br />

Kaldåker 21<br />

Kalleberg, Sølver Olsen, spillemann 222<br />

Kalsrud 53,73,82,122,124,146,225,235,310<br />

Kalsrud, Axel, bonde 22, 27<br />

Kalsrud, Dina, lærer 354<br />

Kalsrud, Lars, bonde 272<br />

Kalsrud, Lars Larsen, bonde 218<br />

Kalsrud, Lars Paulsen, bonde 64, 92, 138, 140,<br />

218, 225, 241<br />

Kalsrud, Olaf, bonde 122, 148<br />

Kalsrud, Paul Larsen 58<br />

Kalsrud, Paul Nilsen, bonde 55<br />

Kalsrud, Sofie, Larsdatter, bondekone 240<br />

Kalsrudstuen, Nils Nilsen, husmann 188<br />

Kavli-Borge, Helene, husmor 352, 359<br />

Kavlie-Borge, Reidar, sogneprest 359<br />

Kettustad 18<br />

Kirkekuer 29, 105, 216<br />

Kirkevoll 294, 330<br />

Kirkevoll skole 329, 330<br />

388<br />

Kjølsrud, 18,67, 143, 144<br />

Kjølsrød, Herman Iversen, bonde 96<br />

Kjølsrød, Hans Hermansen, lensmann 75, 76<br />

Kjølsrød, Johan, bonde 272<br />

Kjølstad, Ragnvald 351<br />

Kjølstad, Randi 352<br />

Kjølstad, Sigmund 351<br />

Kjær, Johan S. bygdevekter 194<br />

Klavenes 27,69, 142, 176<br />

Kleiven, Jakob, lærer 319<br />

Kleven, Andreas Eliassen, kjøpmann 156<br />

Kleven, Bent Ellefsen, soldat 64<br />

Kleven, Bjørn 322<br />

Kleven, Elias Olsen, predikant 228<br />

Kleven, Hans H. småbruker 269<br />

Kleven, H . Syversen, lærer 164<br />

Kleven, Marie, pedell 289<br />

Kleven Misjonsforening 302, 354<br />

Kleven skole 178, 289, 329, 254<br />

Klevene, Ingeborg Christensdatter 111, 112<br />

Kleppan 26,63, 122,215<br />

Klevjer 68<br />

Klevjersmen, Per, smed og slakter 210<br />

Kloster, Asbjørn 221<br />

Knapstad 160, 175<br />

Knapstad, Christian, prest 227<br />

Knapstad, Kristian, bonde 268, 281<br />

Knapstad, Paul, bonde 160<br />

Knapstad, Sofie, kontordame 275<br />

Knutsen, Gullik Olaus, kjøpmann 155<br />

Kolstad, Anne Andersdatter, jordmor 208<br />

Kornstad 82<br />

Kornto 48<br />

Kraft, Jens, forfatter 51, 141, 167<br />

Kristian 3. 13<br />

Kristian 4. 27<br />

Kristian 5. 65, 109, 116<br />

Kristiansen, Arthur 322<br />

Krogseter, Leif 322<br />

Krokeborg 42<br />

Kurstad, Allette og Jacob 252<br />

Kværnsmen 119<br />

Kyllingslakteriet AlS Revetal 348<br />

Kaare, Antoni, klokker 100, 185<br />

Kaare, Svend, klokker 97, 100<br />

Kårjord 18, 23<br />

Lakko AlS 347<br />

Lange Fredrik, lensherre 15<br />

Lange Gunde, lensherre 15<br />

Langeland, Ole, predikant 229<br />

Langklepp 27, 54<br />

Langklepp, Lars 351<br />

Langklepp, Tollef Olsen, bonde 131<br />

Langøya 181, 309, 331, 343, 349<br />

Langås 48<br />

Langås, Olav, slakter 147, 234<br />

Langås, Paul Jonsen, soldat 63<br />

Larsen, Kristen 322<br />

Larsen, Liv Ester, sosialsjef 332<br />

Larsen, Severin, lærer 163, 218<br />

Lauheim lokale 297<br />

Lebsager, Mogens Halvorsen, bonde 23<br />

Lefsaker 89, 143<br />

Leth, Christian Langemach, sogneprest 107<br />

Leverås, Tormod, sosialsjef 332<br />

Lien, Hans Hansen, husmann 162<br />

Lofstad 27, 54, 73, 124<br />

Lorentsen, landsfysikus 205<br />

Losje Bjørn Farmann 298, 351<br />

Losje Hjerterum 299,351<br />

Luke 18<br />

Lund, Johan G. J. sogneprest 216<br />

Lunde, Håkon, dekorasjonsmaler 213<br />

Lur 310<br />

Lærum 18,23,39,40, 123, 173<br />

Lærumteigen 18<br />

Madsen, Anders, kjøpmann 19<br />

Malmø, Laura, ekspeditrise 275, 296<br />

Malmø, Johan H. kontorsjef 275, 332<br />

Malmø, Peder, bonde 176<br />

Mandal, Gustav Wilhelm, sorenskriver 75, 107<br />

Mandal, Jørgen Olavsen, overinspektør 38, 67,<br />

83, 104, 107<br />

Martinsen, Ole 263, 272, 273, 275, 287, 316<br />

Monrad, Jørgen M. sogneprest 54<br />

Mortensen, Peder, bonde 54<br />

Muller, Jens, prost 44, 55, 66<br />

Muller Johan Collet, birkeskriver 38, 199<br />

Muller, Morten, overinspektør 38, 45, 89<br />

Mulvika 56, 72<br />

Mulåsen 64<br />

Møkkanes 18<br />

Møller, Ole Sønnichen, lensmann 39<br />

Møller, Nicolay, proprietær 192<br />

Nelausen, Peder, sorenskriver 16<br />

Nielsen, Bothel, sorenskriver 217<br />

Nilsen, Hans Kristian, garver 307<br />

Nilssøn, Jens, biskop 24<br />

Nordby 200<br />

Nordby, Berte Hansdatter, bondekone 200<br />

Nordby, Christoffer Paulsen, bonde 101<br />

Nordby, Erik Halvorsen, bonde 200<br />

Nordendal, Torsten, lærer 181, 184<br />

Nordre Jarlsberg sorenskriveri 38, 139<br />

Nordre <strong>Våle</strong> Idrettslag 354<br />

Norheim, Even, drosjeeier 280<br />

<strong>Norsk</strong> Landmandsforbund 268<br />

<strong>Norsk</strong>e Eggsentraler SIL Revetal 348<br />

Nyerød 54,111,121,128<br />

Nyerød, Anders Kr. 154, 160, 163, 192, 197,<br />

272<br />

Nyerød, Einar 274<br />

Nyerrød, Karl 274,316<br />

Nåla 18<br />

Ofigstad, Karl, bonde 193<br />

Ollerød, Jørgen Olsen, bonde 69<br />

Olsdatter, Jøran, tjenestejente 110<br />

Olsdatter, Torbær, tjenestejente 111<br />

Olsen, Anders, lærer 97<br />

Olsen, Peder, lærer 206<br />

Olufsen, Oluf Kr. forfatter 125<br />

Olumstad 66,69,73, 146, 172,354<br />

Olumstad, Christen, bonde 163<br />

Oppholdskontrakter 52, 81, 195<br />

Opsahl, Anders, bonde 262<br />

Opmn, Jens, bonde 318<br />

Ormestad 18,73, 178,290<br />

Ormestad Kinaforening 301<br />

Ormestad skole 178, 290<br />

Oskar l. 218<br />

Oskar, Frants Gustav, arveprins 218<br />

Osnes, Ingvald Georg, sogneprest 359<br />

Pedersen, Guttorm, lærer 185<br />

Plathe, Hans, overinspektør 39<br />

Post 70, 177<br />

Pram, Christen, forfatter 51<br />

Prestegården 24,26,27,51,72, 123, 124<br />

Ramberg, Maren Hansen 291<br />

Rambergkollen 352<br />

Rapp 4-H 351<br />

Reggestad 40,48,51,56,73,123,125,127,172<br />

Reggestad, Paul, bonde 260, 263<br />

Reggestad, Tore, lensmann 14, 27<br />

Reiersen, Anders, kunstmaler 359<br />

389


<strong>Våle</strong> Bondeparti (Se <strong>Våle</strong> Senterparti)<br />

<strong>Våle</strong> Bondevenneforening 163<br />

<strong>Våle</strong> Forbrugsforening 155<br />

<strong>Våle</strong> Grunnlovsforening 163<br />

<strong>Våle</strong> Historielag 356<br />

<strong>Våle</strong> Hornmusikk 351,352<br />

<strong>Våle</strong> hvilehjem 294,316,331<br />

<strong>Våle</strong> Høyre 163, 164, 165, 272<br />

<strong>Våle</strong> Indremisjonsforening 229, 302, 354<br />

<strong>Våle</strong> Indremisjons ungdomsforening 302, 354<br />

<strong>Våle</strong> kirke 29 f, 101 f, 211 f, 219, 266, 292, 354<br />

<strong>Våle</strong> Kristelig Folkeparti 325<br />

<strong>Våle</strong> Liberale Samtalelag 163<br />

<strong>Våle</strong> Lærerlag 355<br />

<strong>Våle</strong> Læseselskab 183<br />

<strong>Våle</strong> Menighetskor 352<br />

<strong>Våle</strong> Misjonssamband 301, 354<br />

<strong>Våle</strong> Motor A l S 347<br />

<strong>Våle</strong> og Undrumsdal Jakt og Fiskeforening 342<br />

<strong>Våle</strong> Pelsdyroppdrett 266<br />

<strong>Våle</strong> Salgsforening 270<br />

<strong>Våle</strong> samfunnshus 332, 357<br />

<strong>Våle</strong> sanglag 297, 301<br />

<strong>Våle</strong> sanitetsforening 292, 302, 334, 336, 350<br />

<strong>Våle</strong> Senterparti 268, 273, 325<br />

<strong>Våle</strong> Skogeierlag 270<br />

<strong>Våle</strong> Skytterlag 223, 336, 350<br />

<strong>Våle</strong> Sparebank 168, 169, 170,258, 330, 333<br />

<strong>Våle</strong> sykehjem 336<br />

<strong>Våle</strong> telefonselskap 177<br />

392<br />

<strong>Våle</strong>tun 337<br />

<strong>Våle</strong> Ungdomslag 224, 247, 297, 334, 351<br />

<strong>Våle</strong> Ysteri 146, 280<br />

VåRa-koret 352<br />

Wang, Laurits, lærer 181, 185, 187<br />

Watne, Ole, rådmann 332<br />

Wedel, Frederik Kristian Otto 55<br />

Wedel, Gustav Wilhelm von 38, 102<br />

Wedel, Johan Caspar Herman 86, 137<br />

Wergeland 321<br />

Westby, Eivind, bonde 266<br />

Westby, Erling, tømmermåler 269<br />

Westby, Martin, tømmermåler 269<br />

Wille, Jacob Andreas, kapellan 99<br />

Wilson, G. A., amtsagronom 144<br />

Witting, Henrich, veimester 65, 66<br />

Wogn, Hans Nilsen, bonde 116<br />

Ødegården, Georg, bygdevekter 253<br />

Østlandets Melkesentral SIL Revetal 348<br />

østre Misjonsforening 302, 354<br />

Åmot 27,249<br />

Åmot garveri 307<br />

Ånestad, Trygve, bonde 316<br />

Aas, Harald 348<br />

Aas, Trygve 348<br />

Aasenden, Hans, bonde 361<br />

Aasenden, Herman 263, 269

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!