Våle 3 - Norsk på nett

mange anskaffet harver med jerntinner allerede på 1600-tallet. I 1646 ble det
registrert en jernharv på Søndre Haslestad, den ble til og med omtalt som gammel.
I skiftene fra 1690-åra finner vi mange treharver med jerntinner i Våle. De kostet
fra 3 ort til 1 rd., mens plog med jern og ristel ofte var verdsatt til 2 ort. Det var
da en treplog med jernbeslag. I tillegg til plog og harv var det hos de fleste et
ploglenke, en jernhake og et par sigder. Noen hadde også en jernstaur og enkelte
en slipestein med jernbom. Navere var også et vanlig redskap av jern, men for
øvrig var det sparsomt med redskap som var verd registrering.
Etterhvert finner vi flere slipesteiner, og jernstaur blir mer alminnelig, men noe
nytt jordbruksredskap av betydning kom ikke før i siste halvdel av 1700-tallet. Da
kom en plogtype etter modell av den såkalte Falkenstensplogen fra Borre. Denne
plogen ble tildelt første premie ved en pløyetevling i Danmark i 1771. Mens
bøndene gjennom mange hundre år hadde brukt en plog med rett veltefjøl som
nærmest brøytet jorda, hadde Falkenstensplogen vridd veltefjøl slik at jorda ble
vendt. Det hadde størst betydning når nytt land skulle pløyes, og i skiftene fra
Våle finner vi denne plogtypen nevnt som «Ny Land Plov». På Snekkestad ble
en sJik plog verdsatt til 2 rd., mens en «Aaben-Jords-Plov» ble satt til 1 rd.
Andre nye jordbruksredskaper på 1700-tallet var arbeidskjerrene og hjulganger
til høysledene. Jernhakker og jernriver blir også etterhvert alminnelige, men ennå
i 1790-åra mangler de på flere bruk. I tillegg til sigdene kommer flere ljåer og
slipestein med jernås blir vanlig.
Regjeringen som visste at jordbruket var ryggraden i landets næringsliv, brukte
forskjellige metoder for å stimulere og fremme produksjonen. Gjennom Det kgl
landhusholdningsselskap som ble stiftet i 1769, ble det drevet opplysningsvirksomhet,
og det ble delt ut premier til bønder som viste interesse for nye metoder
og gjorde en innsats på sin gård. En slik premie havnet i Våle i 1778 da Jørgen
Ingebretsen Hundsal fikk en belønning på 6 rd. fordi han blant annet hadde tatt
opp 500 favner grøft gjennom en myr og kjørt bort 100 lass med stein.
Det heter i flere beretninger at prestegjeldet Våle i normale år var selvforsynt
med korn, men det foreligger ingen nøyaktige oppgaver over avlingene til de
forskjellige tider. Det foreligger derimot oppgaver over utsæd på de enkelte bruk,
og med en antatt folldighet kan vi komme fram til avlinger som kanskje er noenlunde
riktige. Vi må imidlertid være oppmerksom på at oppgaven over utsæd
skulle danne grunnlaget for skatteanslag, og de angir antagelig noe mindre enn det
som virkelig ble sådd. Den antatte folldighet i Vestfold ble også satt urimelig lavt
med 2,1 foll både i 1667 og i 1723, som er det laveste gjennomsnitt for samtlige
amt i landet. Flere har antydet at folltallet for Vestfold er for lavt, selv om man
er oppmerksom på at det her var som i store deler av Våle: Forholdsvis mye
46
,
flatlendt mark med noe stiv, ugrøftet leire. I vår utredning for Våle setter vi likevel
folldigheten litt høyere enn det som ble oppgitt som middel for Vestfold.
Antatt kornavling ifølge oppgaver over utsed 1667, 1723 og 1803
Utsæd i Foldig- Total avling Antall Avling
tørner het i tønner bruk pr. bruk
1667 1658 2,3 3813 174 21,9
1723 1641 2,6 4266 192 22,2
1803 1562 4, 6248 251 24,8
Ut fra de forhold vi tidligere har redegjort for, må vi gå ut fra at det i vanlige
gode år ble avlet noe mer korn enn det tabellen viser. Om vi legger folketallet fra
1801 til grunn, finner vi at det da ble avlet 3,7 tønner korn pr. individ. Det vil si
518 liter korn, eller omtrent 270 kg. Vi ser at den totale avling har øket betydelig,
og selv om det er blitt mange flere bruk på grunn av oppdeling, har likevel avling
pr. bruk øket noe.
Det ble nesten ikke sådd annet korn enn havre som stilte de minste krav både
med hensyn til jordkvalitet og gjødsel. Selv på prestegården hvor det var forholdsvis
store arealer, ble det sådd lite annet korn. Det heter i 1667 at jorda her er noe
flatlendt og våtlendt, og at det derfor blir sådd lite eller intet bygg.
Man høstet imidlertid ikke bare korn av åkeren. Halmen var også verdifull, og
spesielt havrehalmen som ble nyttet til dyrefor. I oppholdskontraktene hvor kårfolket
blant mye annet sikret seg for til sine dyr, ser vi at omtrent halvparten av
foret var havrehalm.
De største korngårdene i Våle var Huseby og Vestre Bakke, og på hver av disse
gårdene ble det sådd omtrent 20 tønner korn - tilsammen 41 tønner, og av dette
var 5 % blandkorn og hvete, resten havre.
Det hendte at kornhøsten sviktet, og da ble det ofte foretatt en organisert
opptelling over beholdning og behov, og det ble foretatt fellesinnkjøp av korn.
Da lensmannen i 1771 foresto en slik opptelling, viste det seg at bøndene tilsammen
hadde en beholdning på 1636 tønner etterat såkornet var trukket fra. Men
dette var ikke nok. Det samlede behov for innkjøp av korn ble oppgitt til 350
tønner. Dette gir oss da også en peiling på kornbehovet i forhold til avlingene i
normale år. I 1771 var altså behovet: Beholdning + innkjøp - 1986 tønner. Men
såkornet var trukket fra, og når vi legger til utsæden fra 1723, kommer vi opp i
et totalt behov på 3627 tønner. Og i normale år omkring 1723 var årsavlingene
47