Våle 3 - Norsk på nett

Mange steder i landet hadde 17. mai blitt feiret før 1900, men i Våle var det
ingen offisiell 17.-maifeiring før i 1905. Det er ikke klart hvem som tok initiativet
til feiringen dette året, men festlighetene ble åpnet med gudstjeneste i kirken kl.
12, hvoretter barn og voksne gikk i tog til Sørby. Her var det tale for dagen, tale
for Stortinget, tale for flagget og tale for barna. Det var videre sang og musikk,
og utpå kvelden ble dagen avsluttet med tale av presten.
Da kommunestyret i Våle året etter fikk forespørsel fra Departementet om man
ville gå inn for at 17. mai skulle bli lovfestet fridag, svarte kommunestyret nei.
Men man gikk inn for at bestemmelsene om salg og utskjenking «av berusende
drikke på søn- og helligdage» også skulle gjelde 17. mai. Og selv om kommunestyret
ikke ville ha nasjonaldagen som lovfestet fridag, ble dagen fortsatt feiret i
Våle. I 1912 var det ungdomslaget som forestod feiringen, men programmet måtte
godkjennes av kommunestyret som med 16 mot 13 stemmer vedtok at posten
«svingom» skulle gå ut av programmet. Året etter fikk Landboforeningen, Skytterlaget
og Ungdomslaget tillatelse til å benytte kommunelokalet til «en festlig
tilstelning» den 17. mai. Og siden ble det vanlig med dans på syttendemaidagen
i Våle.
Året 1914 kunne man feire et hundreårsjubileum, og da ble det lagt et stort
dansegulv i tunet på Sørby, der over 900 mennesker feiret nasjonaldagen med
folkefest og fyrverkeri. Men feiringen begynte på formiddagen med hornmusikk
fra kirketårnet, og etter en gudstjeneste gikk et stort borgertog med hornmusikk
i spissen fra kirken til Sørby.
Etter 1905 kunne man forøvrig registrere en iver og en stemning som slo ut på
flere felter. Det gjaldt også i praktisk arbeid for å bygge landet, og det ble gjort
med større optimisme enn noen gang tidligere. I Våle var det i første rekke
bøndene som fikk anledning til å vise sin innsats i praksis. Gilde okser og hingster
ble kjøpt inn for å bedre husdyrbestanden, og de fikk ofte gjeve navn fra saga og
historie. Hit kom for eksempel oksene Balder og Sverre og hingstene Fram og
Norge.
Husdyrbestanden økte, og den kom etter hvert til å bestå av bedre dyr som ga
større utbytte. Bøndene ble i det hele flinkere, og dette ble også fremhevet av
stortingsmann Kaldager i et intervju med Verdens Gang i 1912: «Jordbruket i
Våle står høyt, og det går stadig framover», sa han. Det ble etter Kaldagers
oppfatning brukt noe mindre kunstgjødsel enn tidligere fordi det ble mer naturgjødsel
etter større besetninger. Han uttalte forøvrig at det var stor interesse for
svineavl i bygda. Han nevnte spesielt gårdene Gunnestad, Hundsal, Skinnene og
Fossan.
Forholdene for bøndene lå forøvrig godt tilrette. I 1907 svarte kommunestyret
248
Fra Åmot ved Fossan omkring 1905.
i Våle at her var nær 1000 dekar utmark som med fordel kunne oppdyrkes. Og
man regnet med at det i gjennomsnitt ville koste ca. 50 kroner å dyrke opp et
dekar, mens verdien av et dekar dyrket jord ble satt til kr. 80,-. Dette kunne skje
fordi det ennå var svært billig arbeidshjelp.
Det var først etter 1905 at samvirke mellom bøndene for alvor kom igang. I
Våle begynte det imidlertid i siste halvdel av 1800-tallet da de mange ysteriene
kom i drift. Og landboforeningen, som ble stiftet i 1884, virket delvis som et
innkjøpslag. Høsten 1905 vedtok denne foreningen på en ekstraordinær generalforsamling
å kjøpe inn høy og halm fra Danmark til en samlet sum av kr. 32.189,-.
Det var en stor handel. Året før hadde et av medlemmene i foreningen, Martin
Westby, kjøpt gården Nordre Torp med 200 dekar jord og 120 dekar skog for kr.
18.000,-.
I 1905 ble det forøvrig dannet spesielle innkjøpslag for felles innkjøp av kraftfor
og kunstgjødsel både i Våle og Undrumsdal. Etter få år foregikk nesten alt kjøp
av slike varer gjennom innkjøpslag. I Våle landboforenings beretning fra 1911
heter det at det er 10 slike lag bare i hovedsognet.
Men bøndene i Våle delte også ansvar på flere måter. I 1907 ble det dannet en
lokal kvegavlsforening og i 1909 var 1500 dyr forsikret i denne foreningen. Da var
det også dannet en hesteavlsforening som hadde hingsten Fram stående hos Skaug
på Frellumstad. Og da foreningen i 1913 kjøpte hingsten Norge for 14.000
kroner, stilte 45 bønder seg som kausjonister.
249