Våle 3 - Norsk på nett

og 2 som hver har halv stilling. I 1965 sluttet Henry Sandum som banksjef i Våle
sparebank etter å ha vært i bankens tjeneste i vel 30 år. Deretter virket Roar Steen
som banksjef i 4 år inntil Erling Gran ble ansatt fra 1. januar 1968.
Bedre helsestell og nye sosiale tiltak
Alle rapporter fra vårt distrikt går ut på at helsetilstanden stort sett var bedre
under krigen enn den hadde vært tidligere, og dette skyldes nok det forhold at det
var færre som ble syke på grunn av for mye «god» mat. Det ble tross alt et sunnere
kosthold. Etter krigen var tuberkulosen fortsatt en av de sykdommer folk fryktet
mest, og helsemyndighetene sendte stadig ut oppfordringer om renslighet og
bedre hygiene. Det kom også oppfordringer om å bygge badstuer ut over landet.
I Våle ble det da også bygget badstuer i flere kretser i åra 1948/52.
11951 fikk Våle ungdomslag 2.500 kroner i kommunalt tilskudd til fullførelse
av badstue på Fjellborg, og kommunen bevilget samtidig kr. 1.000,- til samme
formål i «hver av de øvrige fire kretser». Badstuene ble forøvrig bygget på privat
initiativ av penger som var samlet inn ved basarer og andre tilstelninger. Sanitetsforeningene
i bygda bidro i sterk grad, og i 1952 var det Våle sanitetsforening som
undertegnet kontrakt med kommunen om disposisjon av kjellerlokalene ved
Grette skole hvor det også ble bygget badstue. I 1945 var det kun 40 hjem i Våle
som hadde innlagt bad.
Badstuene ble likevel ikke det «folkebad» man hadde tenkt. Propagandaen om
finnene som «badstubadet» seg til helse, slo ikke gjennom hos oss, og etter forholdsvis
få år var badstuene i Våle ute av drift. I 1955 dekket kommunen et større
underskudd ved ungdomslagets badstue på Fjellborg, og siden ble den satt ut av
drift inntil huset ble flyttet og reist som klubbhus på Bibomyra.
Et aktuelt helsespørsmål for Våle var vannforsyningen. Her var ingeri store
vann eller tjern som egnet seg til utbygging, og ut over bygda lå åpne brønner
hvor det ble samlet overvann. I 1945 var det alt 541 bosteder i kommunen, og av
disse var det 185 som ikke hadde innlagt vann. 381 av de nevnte bosteder gjaldt
gårdsbruk med fjøs, og 112 av disse brukene, hvor det enkelte steder bodde flere
familier, hadde ikke innlagt vann til kjøkkenet. Derimot var det bare 37 gårdsbruk
som ikke hadde vannledning inn til fjøset. Det krevde mere vann enn et kjøkken.
Under tørkeperioder ble mange brønner tomme, og vannforsyningen i bygda
var i det hele lite tilfredsstillende. Men nå hadde enkelte begynt å bore etter vann
334
Gårdsbrønnen i tunet på østre Bakke var en av de mange brønnene i Våle. Foto: Svein
Ånestad. .
og oppnådd gode resultater. I 1949 sendte derfor Våle arbeiderkvinnegruppe en
henstilling til kommunen og ba om at vannforsyningen ble tatt opp til drøftelse.
Dette førte til at det ble oppnevnt en kommunal vannforsyningsnemnd, og i de
følgende år ser vi at formannskapet stadig støtter og anbefaler bidrag til boring
og innlegg av vann. Over hele bygda ble det boret, og mange åpne brønner ble
etter hvert fylt igjen.
Først når vannforsyningen var løst, kunne man tenke på moderne sanitæranlegg
i huset, og det kom da også i rask rekkefølge. Men i 1979 var det ennå 85 hus i
Våle som ikke hadde innlagt WC, og 151 hus hadde ikke innlagt bad.
Bademulighetene ved sjøen hadde alltid vært til stede i Våle, men etter krigen
tok kommunen et initiativ for å gjøre badestrendene lettere tilgjengelig for almenheten.
Et samarbeide med Botne kommune førte til at de to kommunene i 1957
fikk en leieavtale om disponerng av et friareale med badeplass ved Sandsletta. I
1960 fikk de samme kommunene kjøpt et større areal av gården Sand, og her ble
det siden både campingplass, friareal, hytter og badeplass - et meget populært sted
i Våle kommune.
335