Våle 3 - Norsk på nett

idet han mente å få «Ovenfra - visdom, nåde og Den hellig Ånds opplysning og
salvelse. »
«Det skjedde en stor oppvekkelse i Sande, i Våle og også i Tønsberg og Larvik
og de omkringliggende bygder,» skriver Gerner. Men etter en tid falt mange
tilbake til det vanlige liv, «og forresten kom der ikke meget derudav». - Det er
en noe skuffet Gerner som skriver dette mange år senere. Vi skal likevel se at hans
virksomhet i Våle fikk betydning for den utvikling som fulgte.
Gerner tok avskjed med Våle i 1738, da han av kongen ble utnevnt til stiftsprost
og sogneprest ved Vor Frue kirke i København. Her ble han anklaget for herrnhutisme,
ikke uten grunn, og i 1747 ble han med kongens tillatelse inspektør over
de luthersk-evangeliske brødremenigheter i kongen av Prøysens land. I 1753 fikk
hans kone en arv i Norge, og for at ikke denne arven skulle gå tapt, måtte
ekteparet ifølge norsk lov bosette seg i Norge. Familien Gerner tok da opphold
i Tønsberg, og her levde den tidligere sogneprest til sin død i 1786. I denne tiden
hadde han forbud mot å preke og holde forsamlinger, og det var da han skrev sin
bok «Nogle Merkverdigheder som angaaer Henric Gerner hans Vita og Fakta».
Det er i det vesentligste en andaktsbok.
Gerners interesse for Herrnhutismen førte til at flere i vårt distrikt sluttet seg
til den. Herrnhutismen eller Brødremenigheten, hadde sitt utspring fra Herrnhut
i Sachsen, omkring 1720 og dens første leder, Zinzendorf, sendte predikanter ut
i verden, også til Norge. Til Kristiania kom pastorene Johannes Green og Gert
Hansen. Derfra gjorde de flere turer til Holmestrand hvor familien Backer ble
sterkt engasjert. Ola Backer ble en av menighetens fremste forkynnere, og han
kom til å holde flere møter i Våle. Til Våle kom også pastor Gert Hansen og flere
andre forkynnere. I Holmestrand ble det dannet et «Collegia pietatis», og i noen
Vestfoldbygder tegnet menigheten medlemmer. Flest ble det i Våle der medlemstallet
var oppe i 20.
En av de mest ivrige i Våle var Berte Brettum. Hun drev iherdig oppbyggelsesvirksomhet
i Holmestrandsdistriktet. Sognepresten i Våle hadde intet imot
hennes virksomhet, men det hadde prosten i Nord-Jarlsberg som helst ikke ville
ha andre predikanter ved siden av sogneprestene. Han klaget til biskopen og
skrev: «På søgnedage går mannen fra hustruen, men mest kvinner fra mennene,
mødre fra diende barn, barn fra foreldre, tjenere av tjeneste ud en at melde seg an
og ladende stå tilbage brygg halvt brygget, brød halvt bagt, smør halvt tjernet, alt
til fordervelse mod al orden, så de fattige bønder som ellers holde gudfrygtig hus
hjemme, klager seg erbarmelig.»
Så ille var det neppe. I alle fall ikke i Våle der sognepresten tross alt forlangte
en viss orden. Men det er ellers klart at det etterhvert under herrnhuternes samvær
108
.ble pisket opp følelsesladede stemninger. Flere sogneprester forsøkte å dempe
bevegelsen, og den fikk intet fotfeste i vårt land. Det er derimot ingen tvil om at
Gerner med sin «herrnhutisme» fikk folk i Våle til å engasjere seg sterkere i
kristendommen. Og etter Gerner kom en ny sogneprest som med stort alvor gikk
inn for å være sjelesørger for bygdefolket, nemlig Brede Thurmann. Også fra hans
hånd foreligger det en preken, holdt i Oslo Hospitalkirke 22. september 1737.
Denne prekenen ved siden av flere anmerkninger i kallsboka og kirkebøkene,
vidner om at Thurmann var en begavet person som viet seg helt for prestegjerningen.
Da han i 1743 skulle svare på 43 verdslige spørsmål som myndighetene sendte
ut til samtlige sogneprester i landet, skrev Thurmann innledningsvis at han ikke
var habil til å svare på alle disse spørsmålene, «efterdi jeg, medens jeg var studiosus,
ikke havde legning efter de studeringer som til dette refereres, .. . og siden
jeg her blev prest, har jeg agtet det at være mit lære- og sjeleembede uvedkommende.
» Han skriver videre at han først og fremst vil være sjelesørger, og etter
å ha svart ganske fyldestgjørende på spørsmålene skriver han: «Nu har jeg da så
godt jeg har kundet besvart disse 43 forelagte poster. Jeg ved nok at jeg dermed
ingen recomendation meriterer, ikke heller begjærer jeg nogen, uden jeg måtte
nyde den at blive recomanderet for en der ikke er duelig til noget andet end til
at prædike Kristi Korsfestede evangelium for bønderne i Våle kald».
Brede Thurmann døde i 1757, og etter ham kom prester som selv ga uttrykk
for at de hadde flere andre interesser ved siden av dette å være sjelesørgere. Da
Hans Nielsen Hauge reiste gjennom Jarlsberg sommeren 1797, møtte han «en del
gudfryktige mennesker der var levninger efter prestene Gerner og Leths arbeide. »
Hauge forteller selv om dette og sier videre at de fleste av dem «forenedes med
meg». Hauge var riktignok ikke særlig begeistret for herrnhuterne, som etter hans
oppfatning levde på «søde følelser», og han sier forøvrig om folket i kystbygdene
omkring Holmestrand og Tønsberg at de hadde trang til yppighet og overdådighet.
- «Dog var der ei så få der fattede lyst til åndelig beskjeftigelse», sier Hauge,
som kom tilbake til Vestfold høsten 1802.
En av dem som ble grepet av Hauge denne høsten, var Sibille Christoffersdatter
på Langved i Vivestad. Hun kom samme året til Våle og giftet seg med Ole Andersen
på Sørum. Sibille ble en av Hauges fremste predikanter i midtre Vestfold. H. G .
Heggtveit som har skrevet et verk om den norske kirke i det nittende århundre,
omtaler henne som en «Profetinde, en predikant og en visdomsfull kvinne. »
«11812 syntes ilden at oppflammes, især i Jarlsberg grevskab», skrev Hauge noe
senere. Og den ild han tenkte på, kom siden til å slå ut i heftige flammer i
Jarlsberg, ikke minst i Våle.
109