Våle 3 - Norsk på nett

Fra 1937 ble kvinnene representert i Våle kommunestyre, men 40 år senere
hadde ennå ingen kvinne kommet med i formannskapet. Kvinnene ble i det hele
dårlig representert i denne perioden. Ved valget i 1947 og i 1971 kom 3 kvinner
inn i kommunestyret, men i 4 perioder var det kun 1 kvinne med, og i perioden
1968-71 var mennene alene i kommunestyresalen. Valget i 1979 markerte på flere
måter et skifte. Da kom det 7 kvinner inn i Våle kommunestyre.
Den sterke bondebevegelsen som så lenge gjorde seg gjeldende i Våle, kom også
til uttrykk under folkeavstemningen og tilslutningen til E.F. i 1972. Da stemte 948
mot medlemskap, mens 630 stemte for. Bare noen få kommuner i landet hadde
så stor overvekt av nei-stemmer.
Da det nye kommunestyret tok fatt etter krigen, var kommunens økonomi
forholdsvis god. Lånegjelden som i 1940 utgjorde kr. 171 ,- pr. innbygger, var i
1945 kommet ned i kr. 96,- pr. innbygger. Men under krigen ble det ikke foretatt
større investeringer på grunn av rasjoneringen, og kommunen stod nå foran en
rekke store oppgaver som krevde kapital. Flere tiltak som ble besluttet utført før
krigen, var blitt utsatt, og det gjaldt blant annet bygging av nye veier. I mange år
hadde folk i Våle ventet på en ny vei mellom Snekkestad og Grette, og man ventet
på veien Fossan Kronlia som etter en vedtatt plan skulle vært ferdig utbygget i
1943.
I de første åra etter krigen var det ennå rasjonering på en del viktige varer og
visse vanskeligheter med å komme igang. Men i 1947 mente kommunestyret i Våle
at det var på tide å komme igang med veibyggingen, og det ble sendt en sterk
328
Harald Sørby Jakob Solerød
henstilling til fylket om igangsettelse av arbeidet med veien Fossan-Kronlia, der
Eidsfossbanen hadde gått. Våle hadde tidligere gitt tilsagn om å betale sin del av
anlegget. Det ble imidlertid nødvendig med større tilleggsbevilgninger, og da
veien var ferdig, uten fast dekke, i 1954, hadde Våle og Botne kommuner tilsammen
forskuttert kr. 720.000,- til prosjektet. Først i 1956 fikk denne veien fast
dekke, og den gikk da under navn av «Bispeveien», etter at Vestfold i noen år
hadde kjempet for å få bispesetet lagt til Tønsberg.
Samtidig som Bispeveien ble bygget, fikk Våle endelig en ny vei mellom
Snekkestad og Grette. Den ble åpnet som offentlig bygdevei høsten 1955. I forbindelse
med åpningen av veien møtte fylkesveisjefen og overingeniøren de kommunale
myndigheter, og naturligvis ble det snakket om andre veiproblemer i Våle.
Et av de mest aktuelle gjaldt to grinder som stengte over fylkesveien ved Holm.
Det ble forhandlet, og i desember samme år ble det undertegnet en avtale som
gikk ut på at fylket og kommunen skulle betale en halvpart hver av 1.000 kroner
som grunneieren Ivar Kopperud skulle ha for å fjerne grindene.
Skolebudsjettet viste også sterk stigning etter krigen, og Våle innfridde etter
hvert de krav som sentrale myndigheter stilte til skolevesenet. I 1947 vedtok
kommunestyret å sette igang skolekjøkkenundervisning for jenter i folkeskolens
6 og 7 klasse, og det ble samtidig besluttet å sette i gang framhaldskole fra
kommende skoleår. Året før hadde ungdom i bygda hatt anledning til å gå på
Vestfold fylkes flyttbare ungdomsskole som da var lagt til Våle.
Etter krigen ble spørsmålet om ny kretsregulering tatt opp igjen, og etter en
lengre og tildels heftig diskusjon ble det besluttet å bygge en ny sentralskole på
Kirkevoll. Det ble en omfattende kretsregulering som førte til at skolene i
Kleven, Grette, Haga og Våle krets ble nedlagt, og Kirkevoll sentralskole ble
innviet 28 . desember 1955.
Våle hadde nå fått en moderne skole, men nå begynte diskusjonen om en
fremtidig 9-årig grunnskole. Ma'lge mente at Våle burde ha sin egen ungdomsskole,
men i 1959 valgte skolestyrene i Ramnes og Våle en felles komite til å utrede
spørsmålet. I 1960 la denne komiteen fram et flertallsforslag som gikk ut på at de
to kommuner skulle bygge en felles ungdomsskole, og året etter gikk begge
kommunestyrene inn for dette. Det evangelisk lutherske kirkesamfunn, som
hadde forholdsvis mange medlemmer i bygda, avviste en henstilling om å sende
sine barn til den offentlige ungdomsskolen, og dette svekket også grunnlaget for
en egen ungdomsskole i Våle.
Arbeidet med felles ungdomsskole på Revetal kom igang høsten 1967, og
skolen ble tatt i bruk 6. januar 1969. Samme år kom loven som krevde at alle
kommuner i landet skulle ha 9-årig skole fra skoleårets begynnelse 1971.
329