Våle 3 - Norsk på nett

Skilsmisser forekom forholdsvis sjelden, men i forliksprotokollene ser vi at det
blir inngått forlik om å skilles etter at presten hadde gitt attest for at han forgjeves
hadde forsøkt å få vedkommende til å leve sammen «i troskap og kj ærlighet». O g
i tingbøkene finner vi eksempler på at det blir innvilget separasjon fordi ektefellen
har vært umulig å leve i lag med. Det hendte også at en av ektefellene uten videre
brøt ekteskapet og reiste bort uten å komme tilbake.
Og så hendte det at kvinne og mann levde sammen og fikk barn uten å være
gift. Loven inneholdt strenge straffer for slikt, men utover 1800-tallet ble ikke
disse lovene håndhevd så strengt som de gjorde under den rådende pietisme på
1700-tallet. Hvis det gikk alt for langt måtte myndighetene likevel slå til, og da
kunne straffene bli strenge nok. Det fikk Maren Nilsdatter og Ole Pedersen
Robak føle i 1815. De hadde da fått 7 barn sammen uten å være gift, og de ble
arrestert og dømt, han til 8 års slavearbeid på Akershus, og hun til 6 års arbeid
i Kristiania Tugthus. I dommen blir hans barn - som også er hennes - omtalt som
«1 horebarn», mens hennes barn - som også er hans - blir omtalt som «7 uegte
barn». Når Ole fikk såvidt streng straff, var det nok blant annet fordi han nå ville
forlate Kristine og gifte seg med «Arne Smeds kone, Anne Eriksdatter Bekkestuen».
Tallet over uekte barn i Våle, var lite sammenlignet med enkelte andre bygder
i Norge. Ved midten av hundreåret var det fra 2 til 4 barn pr. år, men i sin
beretning om menighetstilstanden i Våle for året 1895 skrev prost Schiørn:
«Utugtig samliv av ugifte findes ikke.» Dette mente han å vite, men samtidig var
han sterkt irritert over at forlovede ofte bodde sammen før de hadde inngått
ekteskap. Han bemerket dette i flere meldinger, og i 1895 skrev han: «Forlovede
har hyppig samleie før de er gifte, og dette betragtes ikke som no gen synd eller
skam. »
Slik hadde det vært i lengre tid. Lars Christophersen Hauge, som var klokker
i Våle fra 1822, forteller i sine dagboknotater at han så sin Helene på Solerød for
første gang Trefoldighetssøndagen 1823, «og da blev jeg så underlig i hjertet,
hvilket jeg ikke kan beskrive, men dette var selvfølgelig Guds indskydelse.» Siden
så han henne ikke før