Våle 3 - Norsk på nett

som var medlem av frimenigheten. Dette skjedde straks etter menighetsdannelsen
i 1872.
I tiden som fulgte oppstod det flere følelsesladede stridigheter mellom disse to
kirkesamfunn og mellom personer og grupper i bygda. Flere familier ble også
splittet. Men etter hvert ble det vist moderasjon fra begge sider, og frimenighetens
medlemmer som forøvrig alltid ble omtalt som «dissenterne», vant snart respekt
og tillit i bygda. Det viser blant annet et vedtak i Våle kommunestyre fra 1888 da
spørsmålet om bruk av kirkeklokkene ble tatt opp til ny behandling «på. foranledning
av udtalelser fra flere representanter.» Nå heter det i et enstemmig vedtak
at man «med glede vil give sitt samtykke til sådan benyttelse, og forventer at
vedkommende autoriteter vil give sitt bifald hertil».
Sogneprest Schiørn i Våle kom imidlertid aldri til å vise noen forsonlighet
overfor frimenigheten. Han ville heller ikke godkjenne den som noen luthersk
frimenighet, og i sin rapport om menighetstilstanden i 1898 skrev han om «Jarlsbergerne»
: «De danner et temmelig uvirksomt og åndløst parti, som især henger
seg fast i udvortes former og skikker. Deres vesentlige virksomhet overfor kirken
er å beskylde prester og legfolk for å forvanske læren ved nye bibeloversettelser
og lærebøker samt å tilskynde syge og døende at komme over til dem, for å blive
frelste.»
Frimenigheten var da fast etablert i bygda med egen skole og eget kirkebygg
som ble reist på Døvik i 1874. Det var et stort løft for menighetens medlemmer
som fortsatt måtte betale skole- og kirkeskatt til kommunen. Ved folketellingen
i 1900 hadde menigheten 355 medlemmer i Våle prestegjeld.
I Våle var det ikke bare frimenighetens medlemmer som reagerte mot utskifting
av Pontoppidans forklaring og forandringene i skolen. Reaksjonene var vel så
sterke og krasse fra Elias Olsen Kleven, som også kom til å danne sin egen
menighet med sentrum utenfor Våle. (Se Våle I s. 1084.) I 1860-åra skrev Elias
Olsen fire små bøker som han fikk trykt i Holmestrand. De inneholder mange
uklare formuleringer, men i enkelte av sine angrep kan han være klar nok. Om
Wexels som var residerende kapellan ved Vår frues kirke i Oslo, og forøvrig en
kjent personlighet innen den norske kirke, skrev han blant annet: «Den største
løgner og bedrager som i hellighets skind har betrådt jordens overflate.» Han kom
også med sterke angrep mot Grundtvig, og et sted skrev han: «Større redskaber
end Wexels og Grundtvig har Djevelen aldri hatt tillatelse til å benytte siden han
betjente seg av Slangen i paradis .... Falske profeter som Helvede har udrustet
og som er udkomne ved det syndens menneske Grundtvig og fordervelsens barn
Wexels.»
Mange vålesokninger som mente å føre Hauges lære videre, ble stående i stats-
228
kirken, men holdt sine egne oppbyggelsesmøter. Til disse kom omreisende predikanter
som hadde sogneprestens tillatelse til å preke. Blant de kjente omreisende
legpredikanter var Ole Langeland fra Skien, som kjøpte gården Jonstang i Våle
og bosatte seg der i 1881. (Se Våle I s. 93.)
Sogneprest Elstrand forteller i sin rapport om menighetstilstanden i Våle for
året 1881 at det da var en misjonsforening i virksomhet under ledelse av Jørgen
Johannessen Sørby. Det er antagelig denne foreningen som blir nevnt av prost
Schiørn i 1895, og flere ganger senere. Han omtaler den som en «Indremisjonsforening»,
og sier at «den holder seg på avstand fra prest og kirke».
I 1881 var det også en «Kvindeforening» i Våle under ledelse av kirkesanger
Skaaden. I 1895 heter det at det er to kvinneforeninger i virksomhet i Våle prestegjeld,
og i 1903 skriver Schiørn at det er tre kvinneforeninger som virker for
Hedningemisjonen, mens en indremisjonsforening «virker lidet». Derimot er det
to andre misjonsforeninger som tilhører Hedningemisjonen.
I Undrumsdal ble det stiftet en misjonsforening i 1883. Den kom siden til å
virke i mange år under navnet Undrumsdal Misjonsforening.
Hus og utstyr
I løpet av 1800-tallet ble det neppe oppført mere stilrene og harmoniske våningshus
i Våle enn de typiske to-etasjes bygningene som ble reist på flere gårder i
bygda i siste halvdel av det forrige hundreåret. Noen få slike bygninger ble også
reist på 1800-tallet, men nå ble det bygget flere våningshus i halvannen etasje. En
rekke eldre hus ble bygget om eller restaurert på forskjellige måter, men ofte fikk
de en veranda eller et bislag. Forøvrig ble husene stort sett holdt i gammel,
tradisjonell stil. I siste halvdel av hundreåret ble det oppført noen våningshus med
valmet tak, slik som på Søndre Lefsaker, Nordre Hem og på Huseby. Enkelte
andre ble restaurert med valmet tak.
Det største bruddet med gammel byggeskikk kom omkring hundreårsskiftet,
da den såkalte sveitserstilen vant innpass også i Våle. Flere gamle hus ble da
restaurert, slik at de fikk påklistrede verandaer i sveitserstil. Nye hus i typisk
sveitserstil ble oppført på Øvre Helland i 1901, på Grøum i 1904, på Fossan i 1905
og på Bjerke i 1908 . Siden ble det flere.
Før hundreårsskiftet hadde nesten alle våningshus i bygda fått utvendig maling,
og panel og maling var blitt vanlig innendørs. De fleste steder skjedde dette i siste
229