Våle 3 - Norsk på nett

lederne fikk hver 1 rd. i bot, mens en del tilhengere i andre bygder ble dømt til
å betale 1/2 rd. i bot.
Først etter dette kunne grevens betjenter for alvor begynne å kreve inn småtienden
med de store restanser som da hadde hopet seg opp. Fra flere andre bygder
kom det forsatt klager, men småtienden ble krevd inn med hard hånd.
Det er lett å forstå at skattepresset førte til klager og protestaksjoner, særlig når
vi tenker på at nesten intet av det som ble betalt i skatter kom bygdefolket til
gode. Og i tillegg til dette kom kravene fra militæret og veivesenet.
Militærstellet
Fra 1718 til 1789 tilhørte Våle det Holmestrandske kompani, som også ble kalt
Nordre Jarlsbergske kompani. Her var også soldater fra alle de andre bygdene i
Nordre Jarlsberg, mens bygdene i sør utgjorde Søndre Jarlsbergske kompani.
Sammen med Larvikske kompani dannet disse kompaniene 2 bataljon av Det
smålendske nasjonale regiment. Bygdene på østsiden av fjorden utgjorde 1 batal­
Jon.
Hvert prestegjeld var delt opp i legder som hver skulle stille en soldat og 1 1/2
reservesoldat. En legd tilsvarte to fullgårder. Enkelte gårder ble lagt ut til såkalte
dragonkvarterer, og de slapp å være med i soldatlegden, men de skulle isteden
utrede en rytter med hest og fikk dermed større byrder. Fra 1717 ble det 28
dragonkvarterer i Våle, mer enn i noen annen bygd i grevskapet. I Larvik grevskap
var det ialt 54 dragonkvarterer, og i hele Sem prestegjeld var det kun 10.
Dette var under den siste periode av Den store nordiske krig, og nettopp i
denne tiden ble bygdefolket pålagt ekstra store byrder. Over halvparten av bygdas
menn mellom 20 og 50 år var blitt utkommandert til svenskegrensen i åra mellom
1709 og 1712. I disse åra måtte bøndene i tillegg levere høy og kjøtt til hærens
magasiner i betydelige mengder, og dessuten sørge for frakt over til Østfold.
Disse leveransene fortsatte med jevne mellomrom til krigen sluttet. Flere ganger
ble bøndene pålagt store proviantleveranser til soldatene, en byrde som alene
tilsvarte 2/ 3 av de kongelige skattene.
Folket i Våle fikk også føle de mange ulemper som fulgte av store troppetransporter
gjennom bygda. Fra 1711 og til krigens slutt kom stadig tropper som hadde
krav på innkvartering. Fra 1716 var dessuten Vestfold et oppmarsjområde for
troppestyrker fra Danmark, og mange av disse soldatene kom gjennom Våle og
søkte innkvartering der. Soldatene tok seg til rette på flere måter, og amtsforvalter
Mandal på Reggestad skriver at de istedenfor å betale for det de tok med seg, «bød
62
hugg og slag». Mandal skriver også om bøndene som klaget sterkt over tyngsler
og plager: «De setter til det de haver, største del til yderste ruin. » Nå tenkte
Mandal på hele grevskapet. I Våle var det tross alt få som ble virkelig ruinert, men
det er ingen tvil om at bygda ble tappet for store verdier under den langvarige
krigen.
Ved midten av 1700-tallet besto kavaleriet av 4 dragonregimenter sønnenfjells
og 1 nordenfjells. Dragonene i Våle hørte inn under Nordre Jarlsbergske kompani
som igjen tilhørte 4 sønneflfjelske regiment. Det Jarlsbergske landevernskompani
var derimot en selvstendig enhet.
Ved kongelige reskripter i 1791 fikk kompanisjefene sine egne militære sjefsgårder.
Valle i Sande, Solum i Botne og Kleppan i Undrumsdal ble utlagt til slike
gårder. Kleppan var imidlertid ikke bygselsledig, og på tross av protester fra det
militære ble Kleppan aldri militær sjefsgård. Noe senere finner vi kompanisjefen
for Våleske kompani boende på Valle i Sande, og kompaniet omfatter da foruten
Våle, også Sande og Botne.
Fra gammelt av måtte hver enkelt soldat ta hånd om sine egne personlige
militæreffekter og lagre disse, mens det øvrige militære depoet var på kirkeloftet.
Det var blitt slik fordi soldatene hadde søndagseksersis ved kirken.
Ved midten av 1700-tallet fikk de militære kompanier egne hus, - såkalte telthus
- til oppbevaring av militære effekter. Det Nordre J arlsbergske kompani fikk
sitt telthus oppsatt nord for Våle kirke i 1748. Det var et laftet hus i to etasjer,
7,2 m. langt og 6 m. bredt. I gårds- og slektshistorien for Våle står det side 823
,at dette telthuset ble stående i Våle til etter 1814. Det er ikke rett. Våle telthus ble
flyttet til en plass ved Botne kirke i 1773, Det ble gjort som følge aven forordning
om at de nasjonale bataljoner skulle ha faste ekserserplasser. Det holmestrandske
kompani som da også omfattet Våle, fikk sin ekseserplass på prestegårdens grunn
nær Botne kirke. Det foreligger regninger fra de to botnebøndene Anders og
Kristoffer Gunnerud for nedriving av telthuset i Våle og oppsetting av det samme
hus ved Botne kirke. En vesentlig del av denne regningen ble for øvrig betalt med
20 rd. som kom inn ved auksjon tidligere på året, da et mindre telthus ved Botne
kirke ble solgt til nedriving.
Etter den store nordiske krig var det som kjent fred i landet fram til 1809. Men
soldatene måtte likevel finne seg i utkommanderinger, og de mest alvorlige var
utkommanderingene til Holstein. I 1758 måtte 34 soldater fra Våle marsjere dit
ned. De ble tatt ut ved «Ioddkasting», men hvis loddet falt på en gårdbruker, ble
det trukket ut en stedfortreder. Enkelte andre som ble trukket ut, måtte også få
stedfortredere. Det gjaldt blant andre Henrik Olsen Gjelstad som slapp fordi han
hadde vanføre foreldre, Paul Jonsen Langaas fordi han «vitterlig led av fang»,
63