Våle 3 - Norsk på nett

Kamp mot sykdommer
Vaksinasjon mot kopper kom for alvor i gang i vårt land etter en forordning i
1810. Det var i første rekke jordmødrene som utførte koppingen, men andre
kunne også bli «ordinert» til dette. I medis in al beretningene fra 1830-åra ser vi at
barn i Våle er blitt vaksinert av de tre lærerne Syvert Sjuisen, Lars Christoffersen
og Peder Olsen. Vaksinering hindret dødelig utgang ved angrep, men folk kunne
fortsatt bli syke etter å ha blitt smittet av kopper. Man var derfor på vakt mot
utbredelse av smitte når epidemier truet, og landsfysikus i Tønsberg ga detaljerte
beretninger når sykdommen hadde vist seg. Således skriver han i beretningen fra
1851 at det hadde kommet kopper til Snekkestad i Våle. Her arbeidet en 30 år
gammel mann som bodde på en plass under Berg, og han fikk sykdommen i sitt
hus, der også hans kone på 25 år og deres 4 måneder gamle sønn ble smittet.
Ekteparet som var vaksinert ble angrepet av såkalte «modifiserede kopper» og de
ble friske igjen, mens barnet som ikke var vaksinert, døde. En omvandrende
person dro smitten med seg fra Berg til Grytemark der 4 vaksinerte barn ble
angrepet av «modifiserede koppe!'». Og hermed forsvant det siste spor av denne
sykdom for denne gang, skriver landsfysikus. I 1813 brøt det ut en koppeepidemi
på Horten, her døde 15 barn som ikke var vaksinert. Epidemien spredte seg, blant
annet til 4 gårder i Våle, men her ble det ingen dødsfall.
Blant de mest fryktede sykdommer var tyfus, eller tyfoidfeber, og det hendte
ikke så sjelden at sykdommen ble observert i Våle. Men bygdefolket var alltid på
vakt, og en sterk frykt for angrep bidro nok til å hindre utbredelse. I Våle var man
forøvrig gunstig stilt på den måten at folk bodde spredt omkring i bygda, og de
hadde ikke den daglige omgang som forekom i tettbebygde strøk, der epidemier
kunne herje stygt. Likevel kunne man ikke holde kontroll med alle smittekilder.
I februar 1844 ble det konstatert tyfus på Tverdal i Botne, og i mars var sykdommen
kommet til Bakstvål i Våle der 7 personer ble syke. Samme måned ble 4
personer på Sørby angrepet, og i mai ble det konstatert tyfus på Brekke ved grensen
mot Nykirke, der 5 var syke. A v de som ble angrepet i Våle, døde en person. I 1854
ble flere personer på Gjerpe, Langklepp og Solerød angrepet av tyfus, og her døde
3 personer mellom 17 og 28 år. Men denne gangen kom ikke sykdommen til andre
gårder i Våle. Flere ganger senere, blant annet i 1863 og 1866, ble det konstatert tyfus
i bygda, men det ble aldri noen utbredt epidemi innenfor bygdas grenser. De syke
og deres nærmeste ble nok isolert og fryktet over lang tid.
Under koleraepidemier i distriktet i 1833 og i 1853 ble ingen i Våle angrepet,
men i Holmestrand døde 46 personer under den siste epidemien. 11 av dem bodde
tett sammen i Nordre kIev, som da tilhørte Botne.
206
Andre smittsomme sykdommer som meslinger, lot seg ikke stanse. I medisinalberetningen
for 1847 skriver landsfysikus i Jarlsberg fogderi at meslingene ble
observert i Tønsberg i januar måned, og innen en måned var sykdommen utbredt
i samtlige prestegjeld i fogderiet, «og den hurtighed med hvilke den udbredte seg
var ligeså merkværdig som antallet av dem der angre bes, såsom syge fandtes i
hvert hus på få undtagelser nær». Landsfysikus noterer også «den merkværdighed
at sykdommen ikke har vært observert siden 1837». Man gikk ellers ut fra at den
skulle komme igjen hvert syvende år.
Andre smittsomme sykdommer som skapte frykt, var difteri og skarlagensfeber,
og mot slutten av hundreåret ble tuberkulosen ansett som den farligste
folkesykdom. I mange tilfelle ble nok smittefaren overdrevet, og personer som var
angrepet av sykdommen, ble isolert på merkelige måter. Det kunne skje med
personer som ble mistenkt for å være smittebærere. I 1897 fattet kommunestyret
i Våle et vedtak om at tilsynsutvalget ved en av skolene skulle sørge for at skolestua
ble malt innvendig før skolen begynte om høsten, fordi lærerens kone «på
foråret var død av lunge tæring. »
I 1899 ble Våle prestegjeld inndelt i 32 distrikter - ett for hver kommunestyrerepresentant
- og den enkelte representant ble pålagt å føre nøye tilsyn med
smittsomme sykdommer i sitt distrikt. Man tenkte nok først og fremst på tuberkulosen.
Men året etter ble det konstatert difteri i ordførerens hus, og ordføreren
møtte selvfølgelig ikke i kommunestyret. Viseordføreren gjorde dette kjent for
representantene som var samlet til møte, og flere hevdet at møtet burde avlyses.
Man fikk imidlertid innhentet uttalelser fra begge legene i Holmestrand som sa
at det ikke var noen betenkeligheter ved å fortsette møtet. Etter dette ble saken
tatt opp til votering og med 22 mot 7 stemmer ble det vedtatt at møtet kunne
holdes.
Veneriske sykdommer som i enkelte perioder før 1814 forekom ganske hyppig
i Våle, viste seg sjeldnere her på 1800-tallet, men av og til hendte det at Vålesokninger
ble innlagt på sykehuset i Tønsberg og kurert for slike saker.
Blant de hyppigste dødsårsakene var lungebetennelse. Aven oversikt fra 1890
som gjelder hele fylket, ser vi at 259 døde av denne sykdommen dette året. Det
er langt ned til neste tall, som forteller at 66 døde av kreft. Deretter kommer
alderdomssvakhet, hjertesykdom, bronkit, hjerneslag, morbus brightil, og så
kommer tuberkulose med 37 og difteri med 36 dødsfall. Ialt døde det 1561 personer,
og de fleste av disse dødsfallene har sin årsak i en lang rekke andre forskjellige
sykdommer eller ulykker.
Det blir ofte nevnt at mange kvinner døde i barselseng. Forholdet bedret seg
nok noe utover 1800-tallet etter hvert som vi fikk uteksaminerte jordmødre og
207