Våle 3 - Norsk på nett

Blant dem som utvandret fra V åle til Amerika omkring 1890, var de fire brødrene Bakken.
Etter få år kunne de sende hjem ovenstående bilde som gir inntrykk av at de har det godt.
Sittende fra venstre: Karl, Petter og Olav. Stående bak: Ludvik, som kom hjem etter noen
år og bosatte seg på Solberg i Ramnes.
Her var det en forholdsvis jevn økning i folketallet helt fra 1801 til 1835. I de
første 15 åra, da folketallet enkelte steder gikk tilbake, steg det i Våle med gjennomsnittlig
18,4 personer pr. år. I de neste 10 år var stigningen 23,5 pr. år, og i
perioden 1825-1835 steg folketallet med gjennomsnittlig 22,3 personer i året. I
disse åra var det således en sterk folketilvekst, men ikke på langt nær så sterk og
markert som gjennomsnittet for landet. Fra 1835 var det i Våle en meget svak
vekst fram til 1855. I 1890 var tallet noe høyere, men ved hundreårsskiftet var det
likevel en person mindre enn det var i 1855.
I perioden 1815-1835 ble det født ialt 1252 barn, mens det døde 794 personer.
238
Det 'vil si et overskudd på 458, og hvis vi går ut fra at innflytting og utflytting
oppveier hverandre, stemmer dette godt med den veksten som folketellingen
viser. I tiden videre framover mot hundreårsskiftet var det fortsatt fødselsoverskudd.
Kirkebøkene viser imidlertid flere innflyttede enn utflyttede, og når folketallet
ikke har steget må vi gå ut fra at listene over utflyttede er ufullstendige.
Vi kan likevel gå ut fra at de som flyttet utenlands ble registrert, idet de måtte ha
attest fra sognepresten. I perioden 1850-1900 utvandret ialt 73 personer til Amerika.
Videre utvandret i samme periode 4 til Danmark, og 1 til England. For øvrig
flyttet en rekke personer til byene Tønsberg, Horten, Holmestrand og Oslo.
Utvandringen fra Våle til Amerika var svært liten sammenlignet med andre bygder
hvor det var trangere levekår. Fra Nes i Hallingdal hvor folketallet var omtrent
det samme som i Våle, utvandret omtrent 2000 mennesker til Amerika før
hundreårsskiftet.
Naturlig nok var det slik at kvinnene som giftet seg i ung alder, fødte flest barn.
Men mange kvinner i Våle giftet seg ikke før etter de hadde fylt 30 år. Av
kirkebøkene ser vi at det ble viet 155 par i perioden 1861-1870. Av disse var det
23 par hvorav den ene eller begge hadde vært gift tidligere. Bare i ett tilfelle gjaldt
det skilsmisse, de øvrige var enker eller enkemenn. Vi holder disse parene utenfor,
og vi får da 132 kvinner og like mange menn som gikk inn i sitt første ekteskap.
Den gjennomsnittlige giftermålsalder for disse kvinnene var 26,6 år. Bare 3 kvinner
var under 20 år, og de hadde alle fylt 19. Gjennomsnittsalderen for mennene
var 30,3 år. Ingen av dem var under 20 år. Her var nok flere ungkarer som hadde
ventet på å få overta farsgården før de giftet seg og fikk kone til gårds. Men den
eldste ungkaren var sogneprest Nicolay Friis fra Fredrikshald, som giftet seg med
Bally Elise Elstrand, idet han hentet sin kone hos sognepresten i Våle. Han var
55 - hun var 24 år.
Vi har også eksempler på det motsatte, og når vi studerer alder og yrke nærmere,
får vi det inntrykk at sosiale og økonomiske hensyn kan ha spilt en viss rolle
ved beslutningen om å inngå ekteskap. Flere enker som satt på gårdsbruk, kom
til å gifte seg med yngre menn. Det gjorde også den 50 år gamle enken, Kristine
Nilsdatter, på en plass under Robakkrønningen, som giftet seg med den 25 år
gamle tjenestegutten på Fossan, Nils Johansen. Det var i 1846.
Slike forhold falt sjelden heldig ut - det gjorde det i hvert fall ikke denne gang.
Etter vel et år fikk Kristine skilsmisse fordi Nils hadde gitt seg ut i «drikkfeldighed
og ufornuftige handlinger». Her står det intet om hvorvidt de ufornuftige
handlinger også omfattet selve giftermålet. Det var i alle fall Nils som til slutt
tjente på ekteskapet: Kristine måtte i forbindelse med skilsmissen overlate ham
et jordstykke, og dette solgte han noe senere for 100 spd.
239