Våle 3 - Norsk på nett

lensmann og prest, og l aret 1900 fikk Birgitte Bjørnsdatter etter et halvt års
vikariat som jordmor, kommunestyrets attest for at hun «hadde skjøttet sitt hverv
med megen troskap og dygtighed.» Og da Amalie Sørby sluttet som jordmor i
1902 etter 42 års virksomhet, uttalte de 32 herrene i herredstyret: «Hele denne
lange tid har hun udført sin besværlige gjerning med sjelden dygtighed og en
prisverdig samvittighetsfuldhed og oppofrelse, og hun har under sin gjerning
forstået at berolige og skabe trygghed. »
Bygdepolitikk
Det er ikke mulig å spore noen opposisjon fra bestemte grupper innenfor Våle
kommunestyre i de første periodene. Det skjedde først for alvor etter at de
politiske partiene ble dannet i 1880-åra. Men lenge før den tid kunne man registrere
politiske brytninger ute i bygda. Vi vet at Markus Thrane besøkte Holmestrand
på sin foredragsturne i 1849, og hans besøk ble nok også omtalt i Våle.
Thrane ville reformere handelsnæringen, rettspleien og skolevesenet, og han
krevde alminnelig stemmerett og alminnelig verneplikt. Han ville videre knekke
det han kalte brennevinsondet. I alt dette lå først og fremst et ønske om å bedre
de fattiges kår, og for å makte dette anbefalte han dannelse av arbeiderforeninger,
og han antydet også revolusjon. I Nordre Vestfold fikk Thrane en del tilhengere,
og det ble stiftet foreninger både i Sande, Botne, Hof og Holmestrand.
Foreningen i Hof ble den største i Vestfold med 120 medlemmer. I Sande var tallet
nær hundre, mens foreningen i Botne ikke fikk mer enn 16 medlemmer. Det ble
også dannet foreninger i Horten og Holmestrand, og de hadde Våle mellom seg.
Da Thranebevegelsen holdt sine store samlinger i Kristiania sommeren 1850 og
sommeren 1851, var nordre Vestfold godt representert. I 1851 møtte en hjulmaker,
J. c. Jakobsen, som representant for foreningene i Horten og Holmestrand,
og han uttalte at foreningene der var villig til «å virke kraftig», og han var blant
dem som kunne tenke seg revolusjon. Da Thrane og enkelte av hans medarbeidere
ble arrestert etter det såkalte «Lilletinget» i 1851, forlangte justisministeren oppgaver
fra lensmennene over eventuelle arbeiderforeninger og medlemmer av disse.
Lensmann Rostad i Våle opplyste at det ikke fantes noen arbeiderforeninger i
Våle, men enkelte agitatorer hadde virket her, og lensmannen var «kommet til
underretning om» at det var to i hans distrikt som holdt Arbeiderforeningens ·
Blad, nemlig gård mann Nils Gulliksen Grette og husmann Hans Hansen Lien
under prestegården. Fogden var ikke fornøyd med disse opplysningene og i et
nytt brev til lensmannen spurte han om det i lensmannens distrikt kunne være
162
personer som var tilknyttet foreninger utenfor Våle. Fogden tenkte kanskje på
den ivrige hjulmakeren, Jakobsen, som var arrestert og siden ble dømt til 4 års
fengsel. Han kunne muligens ha vervet medlemmer i Våle? Men lensmann Rostad
svarte: «Det er ikke mulig at oppdage no gen sådanne. »
Den første politiske bevegelse som fikk innskrevne medlemmer i Våle, var gått
ut fra stortingsrepresentanten Søren Jaabæk. Hans program gikk først og fremst
ut på sparsommelighet i statshusholdningen og nedskjæring av embetsmennenes
inntekter. Det gjaldt å gjøre de offentlige utlegg og skatter så små som mulig.
Bevegelsen gikk dessuten inn for at bankene skulle holde lav utlånsrente.
Fra 1865 ga Jaabæk ut sitt blad «Folketidende», og gjennom dette oppfordret
han til dannelse av «Bondevenneforeninger» som skulle gjøre seg kjent med aktuell
politikk og ivareta bevegelsens interesser. De to første Bondevenneforeningene
i Jarlsberg og Larvik Amt ble stiftet i 1869, den første i Botne, den andre i
Våle. Siden ble det ialt 14 slike foreninger i vårt amt. I Folketidende ser vi at den
første formann i Bondevenneforeningen i Våle het E. Lie. I 1871 hadde denne
foreningen 79 medlemmer og formann het da H . Syvertsen. Vi finner ingen av
disse navnene igjen blant de aktive kommunestyrerepresentanter på den tiden. Vi
må likevel gå ut fra at det blant de 79 medlemmene var flere kommunestyrerepresentanter,
og at deres deltagelse i foreningen ikke har dempet den interesse for
sparepolitikk som var så fremtredende i Våle kommunestyre.
De partipolitiske skillelinjene kom sjelden tilsyne i Våle kommunestyre før
1905, selv om vi vet at det ble dannet to partier som stod steilt mot hverandre i
valgkamp og møtevirksomhet. Venstremennene samlet seg først i en forening med
navnet Våle liberale Samtalelag. Det skjedde den første juli 1881. Fire år senere
ser vi at A. C. Revetal blir avløst som formann av lærer Bjørgum. Andre aktive
styremedlemmer var da gårdbrukerne A. Kjær, Christen Olumstad, A. K. Nyerød
og Hans Jakobsen Skaug. I 1886 hadde foreningen 77 medlemmer, og formann
var da E. Vissestad med A. K. Nyerød som viseformann. Vissestad var
fortsatt formann i 1889, da han etter søknad fikk kommunestyrets tillatelse til å
referere fra møtene for «et offentlig blad.»
Høyremennene i Våle kom sammen for å danne sin forening den 29. mai 1883.
Det ble da inntegnet 15 medlemmer, men først den 29. september samme år ble
foreningen konstituert med kirkesanger Ole Skaaden som formann, og navnet ble
Våle Grunnlovsforening. Året før hadde det vært et møte i Holmestrand, hvor det
ble dannet en grunnlovsforening for Nordre Vestfold, og det het da at foreningens
viktigste formål var å verne om grunnloven og foreningen med Sverige. I 1884
hadde Våle Grunnlovsforening 100 medlemmer. Blant de mest aktive var Hans
Rostad, Johan J. Hundsal, Søren Kaldager, Hans L. Raanerud, Mathias Berg,
163