Våle 3 - Norsk på nett

Men i Våle bodde også Martinius Gunnerød, som inntil 1922 var tilsynsmann og
øverste leder for frimenigheten. Siden kom han i oposisjon til sin menighet fordi
den etter hans oppfatning ikke holdt fast ved «den gamle lære». Han hevdet blant
annet at «fornuften» hadde kommet inn istedenfor «troen», og at det hadde
foregått utglidninger på flere felter. Det gjaldt særlig barneoppdragelsen. Han
viste blant annet til et vedtak i menighetsstyret hvor det het at «foreldrene har rett
og plikt til å bryte et ekteskapsløfte som barna har inngått uten foreldrenes
samtykke.» Med dette vedtaket tok man i første rekke sikte på å hindre at ungdom
i menigheten giftet seg med utenforstående. Nå hendte dette ikke så sjelden, og
Gunnerød reagerte på dette og flere andre forhold.
Men den gamle lederen hadde utvilsomt rett: «Fornuften» var kommet sterkere
inn i menighetens vurderinger av enkelte forhold. Derfor ble det strid i Den
jarlsbergske frimenighet, og den endte med at Martinius Gunnerød dannet sin
egen menighet og sin egen skole for barna. Dermed var det to frimenigheter i
Våle, men den siste fikk liten betydning i forhold til den første.
Ifølge folketellingen fra 1920 var det 402 personer i Våle som tilhørte «Lutherske
frimenighetef». Noen få av disse var medlemmer av Den evangelisk lutherske
frikirke, ellers gjaldt det medlemmene av Den jarlsbergske frimenighet. Forøvrig
var det 11 baptister og 1 metoodist, mens 6 personer tilhørte forskjellige andre
kirkesamfunn. I 1920 var det 12 personer i Våle som ikke tilhørte noen trossamfunn.
Håndverk og handel
På mange gårder i Våle var det smier, hvor bøndene sjøl smidde forskjellige
gjenstander og utførte nødvendige reparasjoner. Enkelte av dem var dyktige
smeder. På flere gårder var det snekkerverksteder, og de fleste bønder hadde
nødvendig redskap til reparasjon av vogner, kjøredoninger, seletøy, skotøy og
forskjellig annet. Men mange overlot slikt arbeid til profesjonelle håndverkere.
Under folketellingen i 1910 ble det registrert 195 håndverkere i Våle. Her var
også medtatt læregutter og hjelpere, og det gjaldt skreddere, smeder, snekkere,
skomakere, hjulmakere, bøtkere og garvere. De fleste av dem drev sitt håndverk
som en enmannsbedrift, men ofte med en læregutt som medhjelper. Det kom
imidlertid i gang et par bedrifter som ga arbeid til flere håndverkere.
På Svinevoll hadde det gjennom mange år vært ei smie da Christian Hansen fra
306
Smia på Svinevoll der Christen Hansen drev smie og verksted fra 1913. Hansen til venstre.
Mannen til høyre i bildet er Kristian Dahl som var montør for telefonselskapet.
Jonsrud overtok den i 1913 . Han utvidet virksomheten til produksjon av vogner
og arbeidsredskaper. I åra 1914-1920 hadde han større annonser i lokalpressen
hvor han særlig reklamerte for oljekokte hjul fra sitt «moderne oljekokeri». C.
Hansen Svinevolllaget en rekke forskjellige produkter, og under Vestfold fylkes
jubileumsutstilling i 1925 fikk han diplom for sin produksjon av kultivatorer til
harving og av sparkstøttinger som var merket «Lynet».
I 1914 startet Georg Gran ei smie på Revetal, og i løpet av få år ble denne smia
utvidet med snekerverksted og større plass til produksjon av vogner og forskjellig
jordbruksredskap. Gran konstruerte blant annet en tohjuls-doning som kunne
nyttes samtidig, til arding og såing av rotvekster. Det ble et meget populært
redskap i noen få år før «troll» kom ut på markedet og overtok alt når det gjaldt
arding, hypp ing, såing og radrensking.
Til håndverkerne hørte også garver Hans Kristian Nilsen som drev Åmot
garveri ved Fossan fra 1910 til 1947. Her fikk folk både fra Våle og omkringliggende
bygder garvet sine huder.
Forøvrig fortsatte de to gamle møllene ved Bakke og Fossan sin virksomhet.
Mølla ved Fossan ble drevet av et andelslag som gikk konkurs i 1925. Etter dette
307