Våle 3 - Norsk på nett

til sine svigerforeldre og forteller at «min kone er nedkommet med en datter
torsdag morgen den 17de, klokken 2 1/2 formiddag efter 24 timers sygdom og
smerte.» Men forøvrig er alt vel. Brevet er datert den 18. mars 1857, og undertegnet
«Deres hengivne o. A. Sollie».
Mot slutten av hundreåret stod det en myrteplante i de fleste hjem i Våle. Det
var da blitt en skikk at bruden skulle ha en myrtekrans eller en liten kvist av
myrten på sitt hode. Myrten ble også ribbet når den døde skulle legges i kiste. I
kisten over den døde ble det lagt et åklede, og ut over dette strødde man deler av
myrten. I dette lå et farvel og en slags fred og fortrolighet, som det er vanskelig
å fremkalle i vårt moderne samfunn. Det er sikkert at folk på den tiden, på tross
av langt mindre hjelp og større usikkerhet når det gjaldt sykdom og død, hadde
et tryggere forhold til det hele. De fleste fikk dø hjemme i stua med sine nærmeste
omkring seg, og den døde ble liggende hjemme inntil begravelsesdagen. Familien
eller naboer tok opp graven på kirkegården, og så ble det begravelse - begravelse
i ordets egentlige forstand, idet de som bar kisten, kastet graven igjen mens hele
likfølget ventet. - De fulgte sine inn i døden, og de fulgte den døde så langt de
kunne i en underlig fortrolighet.
I et gammelt kommuneregnskap fra Våle for året 1857 ser vi at det da ble kjøpt
inn 6 tauer med kroker og seks jernspader til Våle kirkegård - en til hver av dem
som bar kisten. Den gamle begravelsesskikken var ennå i bruk, men i 1871 ble det
ansatt kirketjener ved Våle kirke. Han skulle holde orden ved kirken, utføre
alminnelige forretninger under gudstjenesten, passe ovnene og «forøvrig om gravningen
på kirkegården kunde overdrages den samme». Vi vet ikke når dette først
ble aktuelt, men da det skulle ansettes ny kirketjener i 1880, ville kommunestyret
at stillingen skulle lyses ut på anbud, «så kirketjeneren får en fast pris for hver
enkelt gravning.» I en instruks for kirketjeneren som ble ansatt ved Undrumsdal
kirke i 1892, het det at han skulle ta opp gravene, fylle dem igjen, foreta ringing
og sette opp «buske og udføre fornøden barstrøing».
For mange av dem som var vant til å følge sine døde så langt de kunne, må det
ha vært en forandring de satte mindre pris på når de skulle forlate den døde i åpen
grav. Det må ha vært grunnen til at Våle kommunestyre i 1893 fattet et vedtak om
at «det skal stå enhver fritt om han vil benytte graveren eller ikke.» Noen ville
fortsatt begrave sine døde selv. '
Det gikk likevel ikke mange år før graveren overtok alle «begravelser». Men
andre skikker ble fortsatt holdt i hevd. Jakob Solerød forteller at han kan huske
sin bestefar som døde i 1905. Han ble lagt i svartmalt kiste, og han fikk med seg
en salmebok på sitt bryst.
242
Et fint høvre til hestesele, skåret i tre. Det tilhører samlingen på Hundsa/. Foto: Per
Gilding.
243