Våle 3 - Norsk på nett

Kristiania,» skriver Muller. Han forteller videre at det for en del år siden «om
efterhøsten» var mye kramsfugl å få kjøpt av bøndene i distriktet, men i de siste
år har det heller ikke vært slikt å oppdrive. Dette stemmer med Petter Clausens
beskrivelse, idet han sier at det i 1743 forekom en del kramsfugl av trost og
skriker, og i Våle ble disse kalt «Donep>.
Dette viser at bestanden varierte da som nå, uten at man kunne si noe sikkert
om årsakene. Merkelig er det at det ikke var kramsfugl å oppdrive omkring 1750.
Det ble sagt at det skyldtes mangel på rognebær som ikke hadde vært å se gjennom
noen år, «men siste høst var det mye rognebær og ingen kramsfugj,>, sier
Muller som mente at det måtte komme av andre ting. «Til hvilken at undersøge
jeg ikke vil indlade meg i vidløftighed, men allene sige at jeg tror, at mangelen på
disse fugle kommer fra Guds hånd, som giver og tager når han behager,» sier
prosten Jens Muller.
I flere bekker og elver i Våle var det fisk, men ikke i slike mengder at det fikk
noen særlig økonomisk betydning. At det likevel kunne ha stor betydning for den
enkelte viser en kontrakt fra 1795 mellom eieren og mølleren ved Fossan mølle.
Det var forøvrig to eiere, og mølleren skulle ikke ha anledning til å fiske på
brukets 'grunn uten at begge eierene eller deres folk var tilstede. Men hvis mølleren
oppdaget «fiskens gang», skulle han straks melde fra, og hvis ikke eieren
hadde anledning til møte, skulle mølleren ta opp den fisk han kunne og dele med
begge eierene. Mølleren hadde også plikt til å påse at ikke den ene eier fisket uten
den andres samtykke.
Av større betydning var nok laksefiske i Mulvika hvor både Reggestad og
Gunnestad hadde visse rettigheter. Det blir enkelte ganger omtalt som en «herlighet»
og «blant de beste i fjorden», mens det andre ganger blir registrert som
verdiløst, alt etter hvor godt fisket har vært.
Det var i alle fall ikke vanlig at vålefolk dro ut på fjorden for å fiske. Under
krigstilstanden i 1808 ble samtlige båter og prammer registrert, og i hele Våle
prestegjeld var det kun 11 prammer. Sorenskriveren på Reggestad eide to av dem,
de øvrige tilhørte gårdene nede ved sjøen.
56
Kongens krav
Skattene
Det er ikke mulig å komme fram til pålitelige tall som viser verdien av det samlede
næringsutbytte i Våle i denne perioden. Vi har bedre oversikt når det gjelder de
skatter og avgifter de måtte betale og hva de fikk igjen for dette. Landskylden som
ble fastsatt i 1667, ble stående ved makt helt frem til 1838, og bøndene betalte
skatt i henhold til matrikkelen fra 1667. I løpet av denne tiden skjedde det imidlertid
en bemerkelsesverdig forandring når det gjaldt eiendomsforholdet. Mens
bondegodset i 1675 utgjorde 44 %, var det i 1800 kommet opp i 83 %. Både adelsog
grevegodset samt korngodset var kommet over på bøndenes egne hender.
Kirkegodset var fortsatt 12 %, og byborgere og embetsmenn eide kun 2 %. Nesten
hele denne forandringen foregikk i tiden 1700-1750.
Det var fortsatt gårdenes størrelse som dannet grunnlaget for skatteberegningen.
Omkring 1680 måtte bøndene betale kontribusjon og leilendingsskatt som
utgjorde 6-7 rd. pr. fullgård, 4-5 rd. pr. tredingsgård, 3 rd. for hver halvgård og
1 1 /2 rd. i gjennomsnitt for hver ødegård. Den samlede sum for denne skatten fra
Våle var i 1680667 rd. Folk som ikke drev gårdsbruk, måtte svare konsumpsjonsskatt
eller familieskatt. Alle geistlige og sivile embetsmenn måtte i tillegg til dette
betale en prosentskatt. Således betalte sognepresten i Våle i 1680-åra 7 % av sin
årslønn.
Den vanlige leidangskatten var i normale år ingen stor byrde for bøndene i
Våle. Men i perioden 1661-1814 ble det utskrevet en rekke ekstraskatter på vidt
forskjellig grunnlag. Kopskatt, kvegskatt og ildstedskatt ble utskrevet flere ganger
på 1600- og 1700-tallet. Under Den store nordiske krig (1700-1720) ble det lagt
en ekstraskatt på enkelte luksusvarer som håroppsettinger, parykker og stasvogner
ved siden av flere andre ekstraskatter. Disse særskattene ble i 1712 byttet om
med en samlet krigsskatt som ble kalt dagskatten eller krigsstyren. For Våle
utgjorde denne skatten som kom i tillegg til vanlig skatt, nesten 600 rd. i året, og
det vil si at skattepresset øket med nesten 40 % .
Også mot slutten av 1700-tallet måtte bøndene betale en rekke forskjellige
skatter og avgifter, men skattene ble etter hvert lettere å bære på grunn av inflasjon
og produksjonsvekst. På Kalsrud i Våle ligger ennå en kvitteringsbok som
ble tatt med til tinget tre tanger i året i perioden 1782-1827, og den viser hva
eieren av gården måtte betale i skatter. Kalsrud var en tredingsgård og skylden
utgjorde 1 skp. 5 lpd. tunge og 18 merker smør.
57