Våle 3 - Norsk på nett

kontrakt fordi hun overlot ham en pantobligasjon på kr. 4400,- som hun hadde
tilgode av sakfører Sørensen. Dette var i 1891, og moren, Maren Ols datter, var
enke etter Mathias Christoffersen på østre Hjelmtvedt. Han var en velstående
mann, og han var blant de fremste tillitsvalgte personer i bygda. I oppholdskontrakten
som fruen sikret seg for panteobligasjonen het det at hun skulle ha opphold
«således som hun efter sine livsvaner bør have det».
Prest og almue
Det var knapt et menneske i bygda som ikke kom i personlig kontakt med
sognepresten. De fleste møtte ham som prest og sjelesørger i en tid da det nærmest
var en plikt å søke kirken. Mange møtte ham som formann i skolekommisjonen,
idet han ofte måtte snakke ut med skolebarn eller deres foresatte. Andre møtte
ham som formann i fattigkommisjonen, der han en tid også virket både som
sekretær og kasserer samtidig som han ordnet med bortsatte barn, legdslemmer
og andre fattige. Presten var også selvskreven formann i det første almuebiblioteket,
og han møtte som mekler i hjem hvor det oppstod stridigheter innen
familien. Han fikk i det hele stor makt og myndighet, og han var ofte både fryktet
og respektert aven underdanig almue.
Men det hendte også at almuen ikke viste den underdanighet som presten
kunne ønske. Det kunne skyldes religiøse brytninger som førte til brudd med den
lære presten forkynte, eller almuen kunne sette seg opp mot sin prest fordi de
følte at han tiltok seg for stor myndighet. - Det finnes flere eksempler fra Våle.
Sogneprest Elstrand fikk i sterk grad føle almuens opposisjon da en større del av
hans menighet brøt ut og dannet Den jarlsbergske frimenighet. (Se side 227).
Elstrand synes forøvrig å ha vært en prest som stort sett hadde bygdefolkets
tillit, men heller ikke dem som ble stående i statskirken, viste sognepresten den
imøtekommenhet han forlangte. Det gjaldt blant andre samtlige medlemmer av
kommunestyret som i 1884 avslo å betale en regning han presenterte for kommunen.
Kommunen hadde nemlig plikt til å vedlikeholde stallen i prestegården,
men presten hadde likevel flere ganger foretatt mindre reparasjoner og betalt av
egen pung. Dette gjorde han kommunestyret oppmerksom på, da han nå forlangte
å få refundert en regning på 65 kroner for nye vannledningsrør inn til stallen, «da
de gamle trerør ikke lenger var tjenlige». Kommunestyret svarte ganske frekt at
regningen ikke kunne bli refundert, fordi presten ikke hadde innhentet kommunens
samtykke før han gikk igang med arbeidet. Det ser ut til at sognepresten har
godtatt dette uten videre forføyninger.
196
Så medgjørlig var ikke Elstrands etterfølger, prost Frederik Schiørn. Han kom
hit i en tid da mange folk i bygda stod i sterk opposisjon til embetsmennene og
den autoritære styreform de representerte, og han hadde selv vokst opp i et
embetsmannsmiljø. Han var kunnskapsrik og meget dyktig på flere måter, men
han forlangte uten videre almuens respekt, høflighet og underdanighet. Han fikk
det likevel ikke slik han ville, og så kom han til å beskylde fremtredende personer
i bygda for uhøflighet, vrangvillighet og i det hele liten respekt for presten. Flere
av de episodene som utspant seg, er typiske for sin tid, og de forteller noe både
om presten og om almuen.
Etterat Schiørn kom til Våle i 1883 gikk han straks i gang med å foreslå enkelte
forandringer og forbedringer, og så lenge det ikke kostet ekstra bevilgninger fikk
han gjennomført noe. Men i 1887 foreslo han for sognestyret i Våle at det skulle
bygges en hestestall ved Våle kirke. Sognestyret svarte presten at det fikk bli en
privatsak for de kirkes økende, som hadde behov for stallplass til sin hest. Schiørn
gjorde et nytt forsøk samme år ved å foreslå at det skulle oppnevnes en komite
som skulle vurdere hvorvidt det ville være hensiktsmessig med en slik stall, men
sognestyret ville ikke oppnevne noen komite. I 1888 fikk presten bankens forstanderskap
til å innhente Departementets tillatelse til å benytte penger av bankens
fond til stall ved kirken. - Og så skulle saken være grei! Men et flertall i sognestyret
mente at penger fra bankens fond kunne brukes til bedre formål, og de gikk
ikke med på dette. I enda en henstilling i 1891 skrev Schiørn at en stall ved
kirken «ville være gavnlig både for hestene og menneskene, ligesom den ville tjene
til å øke kirkesøkningen». Men enda en gang ble saken utsatt.
I 1896 skrev Schiørn til kommunestyret og ba om en attest for sin virksomhet
som sogneprest i Våle. Det ble en debatt i kommunestyret om hvorvidt man
skulle utstede noen attest eller ikke, men med 10 mot 6 stemmer vedtok man å
etterkomme anmodningen. Det ble da utformet et forslag til en attest som man
håpet at alle ville skrive under, og den fikk følgende utforming: «I disse 13 år har
han vist seg som en tro og flittig ordets forkynner både i og utenfor kirken, samt
derhos besøgt syge og døende i stor utstrekning uten persons anseelse. » Dette ble
vedtatt mot en stemme, som tilhørte A. K. Nyerød. Han forlangte protokolltilførsel
hvor han gjorde det klart at han ikke ville være med på å «ud tale no gen tillid
til sognepresten».
Tre år senere - i 1899 - skrev sogneprest Schiørn: «Jeg vil nødig have mere end
høyst fornødent at bestille med folk der viser sådan vrangvillighed og uhøflighed
mot meg som Våle sognestyre har vist i denne sak.» Det var sterke ord fra en
sogneprest mot en ordfører og 11 kommunestyrerepresentanter, som tross alt
hadde fått bygdefolkets tillit, og etter dette ville han neppe ha fått den attest han
197