Våle 3 - Norsk på nett

også forholdsvis bra med utstyr. Hennes løsøre ble solgt på auksjon for 58 rd.
Dessuten hadde hun tilgode tjenestelønn for tre kvart år, og det ble 5 rd. slik at
den samlede formue kom opp i 63 rd. Men utgiftene til auksjon og begravelse
utgjorde så mye at nettoformuen kom ned i 31 rd. Anne Catrine var nemlig blant
dem som ble gravlagt på en anstendig måte, i motsetning til enkelte fattige hvor
det i skiftene kun er utgiftsført 16 sko som betaling for «klokkenes lyd ved
begravelsen». Ved Anne Catrines begravelse ble utgiftene:
Kirkeværgene tilkommer for klokkenes lyd ved
den salige piges begravelse .................. . .. .
Ligprediken og jordpåkastelse ............ . ..... .
Klokkeren for tjeneste ved ligfærden .. . . . . . ..... .
16 sko
2 - 2 - 16 sko
0-2 - O sko
Tilsammen 3 rd. 32 sko
Et annet eksempel på at tjenestefolk kunne legge seg opp formue, ser vi i skiftet
etter lensmann Peder Jensen på Fossan i 1721, der tjenestedrengen Olaf Jensen
hadde tilgode 6 års tjenestelønn og fikk tildelt løsøre for 24 rd. I det samme skifte
fikk tjenestepikene Aase Hansdatter og Ambjør Madsdatter restlønn for et år. De
fikk hver sin ku som var verdsatt til 4 rd. Mange hadde ikke så mye som ei ku.
De virkelig fattige finner vi blant de jordløse husmenn og dagarbeidere som
hadde forsørgelsesbyrde, og blant syke og uføre.
« Fattigvesenets forbedrede indretning»
Ifølge Kristian V.'s norske lov av 1687 skulle prestene ha omsorg for de fattige,
og ikke bare formane almuen til å gi almisser. De skrøpeligste blant dem skulle
få forpleining på gårdene, og de bøndene som nektet å gi slik forpleining, skulle
ilegges bot. Dette ansvaret hvilte på sognepresten inntil 1741 da vi fikk en omfattende
«Forordning om Tugthusets Oprettelse i Christiania og de Fattiges Forpleinig
i Akershus Stift». Under andre avsnitt vil vi møte flere fra Våle som ifølge
denne forordningen ble dømt og sendt til tukthuset. Her hadde sognepresten
fortsatt et ansvar idet han utferdiget attester som grunnlag for tukthusdommer.
Men når det gjaldt ansvaret for de fattige, skulle det ifølge forordningen, hvile på
en kommisjon - riktignok med presten som selvskreven formann. Og i praksis ble
det sognepresten som ordnet det hele.
Sogneprest Brede Thurmann i Våle sørget for å få utlagt en «Gavebog for de
74
fattige» fra 1742. Det første året ga 6 personer tilsammen 23 rd. Det gjaldt sognepresten
som ga 10 rd., sorenskriver Mandal på Reggestad 8 rd. og det resterende
ble gitt av klokkeren og grevens betjenter under tingsarnlingen. Slik fortsatte det
i åra fremover. De samme personer ga omtrent det samme beløp, men en og annen
gang kom det en pengegave fra en eller annen formuende person. I året 1783
skriver sogneprest Hopstoch: «Året 1783 er og vil fremdeles bli meget trykkende
for de fattige, hvis tal daglig forøges, jeg har derfor fundet det forrådent at
forhøye almuens kontingent, men ser det endnu ikke mulig at bestride de fattiges
forpleining således som ønskes.» Sognepresten skriver videre en inntrengende
oppfordring til større frivillige gaver, og skriver så: «Jeg betaler for dette år 6 Rd.
_ Mine Brødre, lader os elske ikke med tungen allene, men med
gjerning og sandhed.»
Prestens oppfordring hadde liten virkning. De samme ga omtrent det samme,
og de samlede frivillige gaver varierte fra 25 til 35 rd. i åra frem til 1800. Men dette
året ga 31 bønder tilsammen 15 rd. i tillegg til det de var pålagt å gi ved utligning.
Året etter ga 134 bønder tilsammen 40 rd. i tillegg til utlignet fattigskatt. Siden
ser vi ikke flere gaver fra bøndene i gaveboken.
I 1808 utarbeidet sogneprest Vincent Thurmann en utførlig plan «Til Fattigvesenets
forbedrede Indretning». I kommentarene til planen beklager sognepresten
det forhold at fremmede uten pass, ofte gamle og skrøpelige mennesker, får
midlertidig opphold på gårdene mot arbeid. Ofte blir de så lenge at de må ansees
som hjemmehørende og siden som fattiglemmer til byrde for bygda. Sognepresten
omtaler dette som en uskikk og forteller at han «med all mulig flid har forsøkt
at få den utryddet, men forgjeves».
Det finnes forøvrig eksempler på at sognepresten i så måte var nidkjær i sin
tjeneste. I 1801 forlangte han at en Hans Johnsen, som hadde slått seg ned på
husmannsplassen Bjerketeigen tilhørende Mathias Olsen Bjerke, skulle forlate
bygda. Hans hadde riktignok da bodd i Våle i to år, som var minstekravet for å
få hjemstavnsrett, men presten minnet om at dette ikke var nok «fordi han ikke
her hadde hatt sin altergang», slik det sto i forordningen.
Mathias Olsen på Bjerke hadde imidlertid fremdeles nytte av sin husmann, og
han forlangte at Hans skulle få bo på plassen.
En av grunnene til at presten ville ha Hans ut av bygda, var dette at han ikke
betalte noe «til sitt barns oppfostring». Han hadde nemlig et barn med piken
Maren Hansdatter. Dessuten var Hans litt aven krøpling «som ved minste anstendighed
kan blive til byrde», skrev presten.
Da Hans etter en lengre tid ikke ville betale noe til barnet, ble det tatt pant i
noe høy og havre som han hadde på plassen, og lensmann Kjølsrød tillyste auk-
75