Våle 3 - Norsk på nett

More documents

Recommendations

Info

De etablerte partiene kunne likevel ikke tilfredsstille alle velgerne i hovedsognet, og ved valget i 1934 stilte en gruppe opp med «Frie velgeres liste», samtidig som Venstre unnlot å delta i valget. Denne listen fikk 4 representanter i kommunestyret, med Abraham Hegg som medlem av formannskapet. Ved neste valg stilte Frie velgere liste sammen med Venstre og fikk da 3 representanter, men ingen i formannskapet. I 1930-åra stilte ikke Venstre liste i hovedsognet, der man samlet seg om «Borgerlig samlingsliste» etter at Høyre, Frisinnede og Venstre hadde fellesliste i 1925. Venstre stilte derimot liste i Jørgen Hundsal var Bondepartiets frem Undrumsdal hvor Arbeiderpartiet ikke ste representant i Våle i 1930-åra. hadde noen liste før 1940. Og i 1930-åra stemte Venstre sammen med Arbeiderpartiet under forholdstallsvalg på forliksråd. Venstres fremste representant i Undrumsdal var gjennom mange år Einar Nyerød, mens broren Karl Nyerød representerte Bondepartiet. Selv om kommunalpolitikerne i Våle delte seg i flere partier, finner vi få saker der det ble markerte skillelinjer mellom partiene. Arbeiderpartiet markerte seg noen få ganger med forslag om sosiale tiltak som de andre partiene ikke ville være med på. Og i 1930-åra fikk ikke dette partiet den støtte det ønsket til bevilgninger som kunne lette krisen for arbeidsfolk. Arbeiderpartiet var også lenge alene om å foreslå flagging på Sørby den 1. mai, men i 1926 støttet Venstre et forslag om flagging ved kommunehuset. I 1938 stemte også Bondepartiet for å heise flagget slik at det med 17 mot 12 stemmer ble vedtatt å flagge på Sørby den 1. mai. Vedtaket ble fattet den 24. april, men det kom snart beskjed fra fylkesmannen at han ikke kunne godkjenne vedtaket fordi det ikke var fattet med «tilstrekkelig flertall» . I mange av de saker som skapte størst debatt finner vi tverpolitiske avstemninger, ofte med navneopprop. Avisreferater fra debattene gir forøvrig det inntrykk at enkelte tok sine standpunkt med sikte på å vinne flest mulig personlige stemmer ved neste valg. Det forelå da også sjelden klare, detaljerte partiprogrammer, og ofte kom distriktsmessige hensyn inn når det gjaldt utbygging av skoler og veier. 274 I Ved valget i 1937 ble kvinnene for første gang representert i kommunestyret med Laura Malmø og Martha Olsen Badski. A. C. Backe fortsatte som kommunekasserer inntil 1916, da han ble avløst av fanejunker Ole Martinsen. Noen andre ansatte var det ennå ikke i kommuneadministrasjonen. I åra omkring 1910 fikk ordføreren en årlig godtgjørelse på 20 kroner til skrivematerialer, mens fattigst yrets formann fikk 40 kroner i året. I 1919 ble det kjøpt inn en skrivemaskin «til herred st yrets disposisjon», men noe fast kontor hadde man ennå ikke fått. Det skjedde først i 1927 da det ble besluttet å opprette et kommunalt kontor på Sørby. Her skulle det være plass til herredskassen, regnskapet for el-verket, kretssykekassen og riksforsikringen, ligningsvesenet, sekretærstillingen for formannskapet, fattigstyret og skolestyret, «samt at kontoret får utpantningsrett for indfordring av skattene.» Ansvaret og arbeidet med alt dette ble lagt på en «bestyrer» som skulle lønnes med 3600 kroner i året, og en assistent med noe mindre lønn. Ole Martinsen ble den selvskrevne leder for kontoret, og som kontorassistent fikk han Johan H. Malmø. Arbeidsmengden ved kontoret øket etter hvert, og i 1936 ble Sofie Knapstad ansatt som kontordame. En annen søker til denne stillingen var Kåre Holt som ble sterkt anbefalt av flere, men flertallet valgte frøken Knapstad. Fra 1937 ble Martinsen forretningsfører for ligningsnemnda, mens Malmøe fra samme tid ble bestyrer ved kommunekontoret. Den elektriske kraft Det største som skjedde i Våle i mellomkrigstiden i kommunal regi, var uten tvil utbyggingen av det elektriske ledningsnettet og formidling av strøm til abonnenter over hele kommunen. Det var dette som tilslutt ble samlet under begrepet: Våle El-verk. Da man for alvor begynte å undersøke mulighetene for å få elektrisk kraft til Våle, var det strøm og lys flere andre steder i fylket. I Larvik hadde noen få abonnenter hatt strøm siden 1892 da Larvik Bryggeri installerte et dampdrevet el-verk, og i 1899 fikk både Tønsberg og Holmestrand hvert sitt likestrømsanlegg. På sistnevnte sted var det Holmestrand Dampsag og Høvleri som satte verket Igang. Den første utnyttelse av vassdrag til elektrisk kraft i Vestfold foregikk i Farriselva ved Larvik der Treschow Fritzøe begynte anlegget i 1901. Men alt i 275
1911 var det en kraftstasjon i drift ved et vassdrag i Hillestad. Det var Bakke Trevarefabrikk som utnyttet vannet i Tømmeråstjern. Noen gårder omkring bedriften fikk strøm fra dette anlegget, som sikkert virket imponerende på folk i distriktet. Våren 1912 uttalte stortingsmann Hans Kristian Kaldager fra Våle i et intervju med Verdens Gang at man også der hadde muligheter til å få elektrisk kraft. En komite som var oppnevnt året før, arbeidet med saken. Det gjaldt utbygging av Fossanvassdraget, og man regnet med at en regulering av dette ville gi tilstrekkelig kraft til hele kommunen. Kaldager kunne blant annet støtte seg til prognoser som amtmannen hadde innhentet fra andre kommuner i amtet. I Sem kommune mente man at 300 hk. ville være nok til både lys og kraft for hele kommunen. Nøtterøy var for sitt vedkommende kommet til det samme resultat, mens Hof kommune mente at man ville klare seg med 110 hk. I september 1913 la komiteen i Våle fram en plan for utbygging av Fossanvassdraget. Det forelå også et tilbud om kjøp av Fossan Mølle, og beregninger som var foretatt viste at prosjektet ville gi 225 hk. Kommunestyret var imidlertid kommet til at Våle ville trenge 300 hk., men det var likevel stor interesse for utbygging. Ingeniører fra Kristiania ble engasjert til å utarberide detaljerte planer som blant annet omfattet regulering av Holmsvannet, og det ble holdt mange møter og konferanser. Prosjektet ble likevel oppgitt sommeren 1914 fordi enkelte av de berørte grunneiere ikke ville godta kommunens tilbud. Sommeren 1915 ble Våle representert i en felles komite for kommunene Botne, Andebu, Ramnes og Våle, og denne komiteen foreslo at de fire kommunene «indtræder i Vestfold Kraftselskap» med levering av kraft fra Hvittingfoss. Noe slikt selskap var ennå ikke dannet, men Våle kommunestyre vedtok i november 1915 at man skulle gå inn for en slik løsning. Det forelå da et detaljert utkast til fordelingsnett av strøm i kommunen, og ifølge den lokale «elektrisitetskomite» fantes det ingen «billigere måte å skaffe herredet elektrisk energi på. » Likevel ble det ikke noe av disse planene. Bare noen dager etter at vedtaket var fattet fikk Våle tilbud om elektrisk kraft fra Treschow Fritzøe, og alt i desember samme år ga kommunestyret ordføreren fullmakt til å undertegne kontrakt med Treschow. Den gikk ut på at kraften skulle leveres til Revetal for 55 kroner pr. hk. i en spenning av 16 000 volt, og kommunen måtte forplikte seg til å bruke minst 75 hk., mens det totale forbruk ikke måtte overstige 500 hk. Anlegget skulle være ferdig slik at Våle kunne få strøm og lys fra 1. september 1917. Det var imidlertid krig i Europa, og den fikk også følger for vårt land. I Våle formannskaps protokoll finner vi siden følgende vedtak: «Formannskapet er enig med Treschow Fritzøe i at den elektriske kraftleveranse bør utsettes inntil videre, 276 og vil anbefale at forhandlingene om fremme av kraftledningsbyggingen blir at optage senere når den nuværende høykonjunktur forandres.» Først i 1920 begynte utbyggingen av el-verket i Våle, samtidig som flere av de omkringliggende kommuner satte igang. Dette året ble nemlig Vestfold Kraftselskap dannet som en sammenslutning av fylkets kommuner. Selskapet gikk straks til innkjøp av Skollenborgs anlegg og Treschow Fritzøes vannfall og delvis utbygde anlegg i Slemdalselva, Daleeleva og Lågen. Det kostet selskapet vel 16 mill. kroner. I september 1920 vedtok kommunestyret de endelige planer for utbygging som gikk ut på at kraften skulle kjøpes fra Vestfold Kraftselskap, og linjenettet i Våle skulle være slik at det meste av bygda kunne få strøm innen utgangen av 1921. Man vedtok samtidig å oppta et lån kr. 600.000,- til dette formålet. Utbyggingen gikk etter planen og høsten 1921 kunne 3/4 av hele ledningsnettet settes under spenning. Det skjedde om kvelden den 28. november, og det ble en kveld som mange kom til å huske. Kommunestyret var samlet til møte på Sørby, og her ble begivenheten markert samtidig som lyset vakte både undring og glede omkring i mange hjem i bygda. Men først i 1923 ble anlegget betraktet som avsluttet, og det var da ialt bygget 56 km. høyspentlinje fordelt på 45 transformatorer og 95 km. linje med lavspent strøm. Anleggsregnskapet viste en total utgift på kr. 665.565,-, og formannen i komiteen, Lars Bringager, ble sterkt hyllet for sin innsats i arbeidet med å skaffe bygda elektrisk kraft. Han hadde da virket i 12 år. Når anlegget ble forholdsvis rimelig skyldes det også bøndene i Våle som viste stor interesse for tiltaket. Komiteen fikk nemlig ordnet det slik at det ble oppnevnt et lag av de nærmeste grunneiere ved hver transformator - et såkalt «transforrnatorlag» - og dette fikk pålegg om å skaffe gratis stolper og nødvendig kultstein framkjørt til linjene. Man regnet med at det var gjennomsnittlig 1 km linje til hver transformator, og i tillegg kom hele nettet med lavspentlinjer. De fleste bøndene godtok uten videre dette pålegget samtidig som mange av dem også ga gratis grunn til stolpefestene. Bare i ett tilfelle måtte man gå til ekspropriasjon etter at grunneieren i et skarpt brev hadde nektet «elektrisitetsverket folk at betrede» sin eiendom. Den elektriske kraften ble til større nytte enn mange hadde tenkt, og forbruket ble også langt større enn planlagt. I mange år måtte man rasjonere strøm til motorkraft, og den som skulle benytte elektrisk motor måtte melde fra til verket før motoren ble satt igang. I 1928 vedtok kommunestyret at denne meldeplikten skulle opphøre, men om vinteren måtte ingen benytte elektriske motorer etter mørkets frembrudd. Om sommeren kunne en gårdsmotor etter dette kjøres når som helst på den betingelse at man forvisset seg om at ingen andre motorer brukte 277
Page 1 and 2:
VALE BYGDEBOK
Page 4 and 5:
Innhold LENSHERRETIDEN (ca. 1530-16
Page 7:
Administrasjon Omkring 1530 var det
Page 10:
J orda og eiendomsforholdene Samtid
Page 18:
, I GREVSKAPSTIDEN (ca 1660 - ca 18
Page 22:
dens familiemedlem, som husmann, so
Page 25 and 26:
4266 tønner. Regnestykket blir end
Page 29 and 30:
Kristiania,» skriver Muller. Han f
Page 32:
lederne fikk hver 1 rd. i bot, mens
Page 35:
Hos Marie og Jakob Solerød finnes
Page 38 and 39:
også forholdsvis bra med utstyr. H
Page 40 and 41:
ordningen med bygdevekter opphevet
Page 45 and 46:
gjennomsnittlige høyde 162 cm., og
Page 50:
I denne planen som ble utarbeidet a
Page 53:
apporter til biskopen at kirken «b
Page 57 and 58:
om nåde, og hennes «Husbondsfolb
Page 61:
idet den fortjenesten som familien
Page 66 and 67:
2 til 8 rd. 19 av de 60 skiftene, s
Page 68 and 69:
TIDEN 1814-1905
Page 70 and 71:
en på Reggestad ble nr. 2 og bonde
Page 72:
foruten kirken, som eide jord i byg
Page 77:
Hester Storfe Sau Geit Svin Høns B
Page 81 and 82:
ved brylluper, barnedåper og begra
Page 84 and 85: mens Venstre ville· føre den for
Page 86 and 87: 7. Fyldtag . . . .... . .. ... . ..
Page 88 and 89: De viktigste veiarbeider i Våle i
Page 91 and 92: ergs Blad sa han blant annet: «En
Page 94: skrev Christophersen en ny søknad
Page 97 and 98: Foruten legdslemmer og barn som ble
Page 99: kontrakt fordi hun overlot ham en p
Page 102 and 103: Johan Jørgensen Hundsal forteller
Page 104 and 105: Kamp mot sykdommer Vaksinasjon mot
Page 106 and 107: engang hadde fått resept av doktor
Page 108: Undrumsdal kirke, sett fra den gaml
Page 112 and 113: Spillemennene I flere kilder som gj
Page 115 and 116: som var medlem av frimenigheten. De
Page 120 and 121: Blant dem som utvandret fra V åle
Page 122 and 123: til sine svigerforeldre og fortelle
Page 125 and 126: Mange steder i landet hadde 17. mai
Page 127 and 128: melkefabrikken i Holmestrand kr. 3,
Page 129: satt igang noe nødsarbeide i Våle
Page 132 and 133: Anvendelse av jordarealet Kunstig e
Page 134: Omkring 1930 ble det plutselig stor
Page 141 and 142: Den første som fikk anledning til
Page 143 and 144: På Solerød var det fast gjestgive
Page 145 and 146: veiprosjekt etter foretatte veibefa
Page 147 and 148: Siden ble det glas malerier i flere
Page 149: For mange var butikken like mye et
Page 154 and 155: Men i Våle bodde også Martinius G
Page 156 and 157: Åpningstidene ved forretningene ku
Page 158 and 159: Skrekk og frykt, men ingen sultet i
Page 161 and 162: Kornet skal tørkes på hesje. Vi s
Page 163 and 164: Kommunal utbygging Vål es lange hi
Page 165 and 166: Fra 1937 ble kvinnene representert
Page 167 and 168: større sentrumsdannelse i Kirkevol
Page 169 and 170: I den samme perioden som gårdsbruk
Page 171 and 172: mente nå at man meget godt kunne k
Page 173 and 174: Reidar Hegg hadde i noen år drevet
Page 175 and 176: AlS. 5 mann er her i arbeid med bil
Page 177 and 178: Våle Hornmusikk 1952. Første rekk
Page 181 and 182: enkelte av hans bøker som er overs
Page 184: 1869-71 : Rasmus P. Hals, Mathias H
Page 187 and 188:
Botne Il. Botne Ill. J. G. NHD. NOS
Page 190 and 191:
i bygda: Se SA. Kristiania Stiftsdi
Page 193 and 194:
Person- og sakregister Registeret d
Page 195:
Huseby, Sverre, lærer 299, 300, 32
show all

Våle 3 - Norsk på nett

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?