Våle 3 - Norsk på nett

J orda og eiendomsforholdene
Samtidig som folketallet økte, foregikk gjenrydding av den jorda som ble liggende
øde etter svartedauen. Ved reformasjonen var nesten intet av ødejorda tatt opp
igjen. Mye av den var tilgrodd med skog, men en del ble nok nyttet som beite eller
slåtteland. I bind Il s. 319 finnes en oversikt over de gårdene som ble liggende øde
i Våle prestegjeld - ialt omkring 30 gårder, samt en del parter av enkelte gårder.
Det var fortsatt 103 gårder i drift i Våle og 32 i Undrumsdal. På mange av disse
gårdene var det nok innskrenket drift i lengre tid, og først ved midten av
1500-tallet begynte gjenryddingen av de gårdene som ble liggende helt øde. Det
skjedde i alle fall ikke#tidligere i Våle.
I 1593 måtte alle bøndene som brukte jord på Østlandet, betale bygningsskatt
til Akershus, og i disse skattelistene finner vi vålebøndene under Våle skiprede,
mens bøndene fra Undrumsdal kommer under Slagen skiprede. Listene viser at
bare to av de gårdene som ble lagt øde etter svartedauen er tatt i bruk, nemlig
Jonstang og Nordre Grytnes. Det kunne nok gå en del år før gårdene som ble
gjenryddet kom med i skattelistene, men det er temmelig sikkert at bare få ødegårder
var gjenryddet ved begynnelsen av 1600-tallet. I skattelistene fra 1630
finner vi ytterligere 5 gårder som tidligere lå øde, nemlig Hengsrud, Skinnane og
Siltvedt i Våle og Bakskjul og Fossås i Undrumsdal.
Innen 1667 er alle ødegårdene kommet med i skattelistene, og dette viser da at
gjenryddingen i det vesentlige foregikk over en hundreårsperiode. Flere av ødegårdene
kom siden til å bli liggende som underbruk til andre gårder eller bli en
del aven ny gård. Frellumstad og Nåla var således underbruk til prestegården i
en lengre periode etter svartedauen, mens Kettustad og Gullikstad for alltid ble
slettet ut som egne bruk og lagt under prestegården. Det gjaldt også Rørås som
ble lagt under Revetal, Berg som ble delt mellom Kjølsrud og Ormestad, Luke
som ble lagt under Kjær og Joelberg som ble delt mellom Huseby og Robakk.
Guttulsrud som også var en egen gård før svartedauen, ble underbruk til Lærum,
men siden skilt ut igjen som egen gård under navnet Lærumteigen.
I Undrumsdal ble gården Møkkanes gjenryddet og lagt under Flår, mens gården
Bergan ble delt mellom de to Solerødgårdene. Stuerud som også var egen gård
før svartedauen, ble ryddet og tatt i bruk av Kårjord i Botne, men siden lagt under
Borge i Våle, der den naturlig hørte hjemme.
Jorda i Våle ble ryddet av bønder som fant sin livberging og sitt utkomme
i det som jorda ga. Jorda var arbeidsplass og levevei, og den ble etterhvert noe av
det gjeveste en mann kunne eie i landet. Derfor ble det slik at mange av dem som
18
søkte etter rikdom, ble jordeiere uten å leve som bønder. De forlangte sitt av
brukeren eller leilendingen, og ofte ble jordeieren rikere enn den som brukte
jorda.
I gårds- og slektshistorien er det gitt en oversikt over hvem som til enhver tid
eide jorda i Våle. Her skal vi minne om noen markante trekk i forbindelse med
eiendomsforholdene. I tiden mellom svartedauen og reformasjonen var det mer
enn nok jord til dem som levde i bygda, det var liten etterspørsel, og jordprisene
var forholdsvis lave. Derfor ble det i løpet av denne tiden flere som kom til å eie
sin egen gård - flere selveiere. Ved reformasjonen skjedde også den forandring at
kronen eller kongen overtok klostergodset, og i Våle førte dette til at det samlede
kirkegods ble redusert med 4 % ned til 17 %. Bøndene eide nå 40 % av jordegodset
i bygda, mens adels gods et utgjorde 14 %. Det var dog 22 % som tilhørte
ukjente eiere, og en del av dette var nok også i bøndenes egne hender. Når vi først
får en selvstendig oversikt i 1625, ser vi at bøndene eier 59 % av jorda i Våle.
Men nå skjedde en forandring, idet borgere og embetsmenn som drev handel
og skipsfart, fikk mere kapital enn det de hadde behov for til sin forretningsdrift.
De rike herrene Iver Nilsen, Anders Madsen og Carl Olsen fra Tønsberg kjøpte
jordeiendommer i Våle i likhet med flere tønsbergborgere. Det gjorde også bygdas
sogneprest hr. Augustinius og overbirkedommeren på Reggestad hr. Mandal.
I perioden 1625-1675 økte byborgerne og embetsmennene sitt jordegods i Våle
fra 4 % til 29 %. Bondegodset gikk i samme periode ned fra 59 til 44 % mens
adels- og grevegodset holdt seg noenlunde konstant på omkring 13 %.
Begrepet bondegods blir i denne sammenheng brukt om jordeiendom som var
i bøndenes eie, og her kommer da også inn de eiendommer som utenbygds bønder
eide i Våle. Men samtidig eide flere vålebønder jord i andre bygder. Vi ser for
eksempel at Vemund Sørby blant mye annet jordegods eide 18 lis pund tunge i
Ramberg i Botne og 1 1/2 bismerpund smør i Kåpe i Ramnes. Det vil si at
brukeren av Kåpe hvert år måtte betale Vemund 1 1/2 bismerpund smør eller
verdien av dette, mens brukeren på Ramberg måtte betale i forhold til 18 lispund
tunge som stod for kornvarer - tunge varer.
19