Våle 3 - Norsk på nett

I tillegg til sølvskatten ble det fra 1816 utlignet en skatt på formue og næring.
Våle prestegjeld ble det første året pålagt å utligne 5120 riksbankdaler n.v. Dette
var likevel et beskjedent beløp i forhold til sølvskatten, idet riksbankdaleren nå
var verd bare 1/10 av spesiedaleren. Bøndene syntes likevel at skattebyrdene nå
ble urimelige store. Det var nok grunnen til at de i enkelte bygder ble enige om
ikke å møte opp for å velge ligningsmenn, slik loven krevde. Blant de bygder hvor
valgmøter ikke kunne holdes fordi bøndene ikke møtte opp, var Undrumsdal,
mens bøndene i hovedsognet var lojale. H øyesterett krevde nye møter under
trusel om strenge straffer og ligningen for Våle prestegjeld er da også underskrevet
av tre bønder fra Undrumsdal, ved siden av tre fra hovedsognet.
Mens sølvskatten ble fordelt på 293 personer, var det ialt 667 personer som ble
ilignet skatt etter loven om skatt på formue og næring. Blant de største skattyterne
finner vi de samme personer som betalte mest i sølvskatt, men denne gangen måtte
også tjenestefolk og husmenn være med på å betale. Således ble 12 husmenn under
prestegården ilignet skatt fra 2 til 12 rbd., mens 5 tjenestejenter fikk fra 1 til 2 rbd.
i skatt. Flere av dem som ble ilignet skatt, hadde neppe noe å betale med, og dette
er nok en av grunnene til at mange personer etter hvert falt bort fra disse skattelistene.
I 1825 var det bare 290 personer i Våle prestegjeld som ble ilagt skatt
på formue og næring, altså under halvparten av antallet som stod på disse listene
i 1816. Blant de største skattyterne finner vi fortsatt en del av de samme navn, men
forholdene har nå endret seg noe. Sorenskriver Blom står høyest med 17 spd.,
mens skipsreder Gjersøe på Rustan, som tidligere toppet skattelistene, nå fikk
bare 9 spd. Etter Blom kommer nå bonden på Vestre Holm, Gullik Hansen, med
14 spd. Han var på denne tiden Våles rikeste bonde. Ingen andre bønder betalte
mer enn 8 spd. i skatt av samtlige skattytere, og bare 45 av samtlige betalte mer
enn 3 spd. De må alle betegnes som forholdsvis godt situerte. Husmann under
prestegården, Anders Olsen på Nedre Frellumstad, var blant de 60 største skattyterne
i 1825 med 2,8 spd. i skatt. Han hadde sikkert ingen grunn til å klage over
sine kår.
I tillegg til disse skattene måtte bøndene fortsatt betale en rekke andre skatter,
slik de hadde gjort gjennom mange år. Det gjaldt tiende til kirken og presten, og
mindre beløp i skole og fattigskatt. Og så var det de vanlige gamle skattene, som
ble betalt på skattetinget tre ganger i året. Kvitteringsboka til Lars Paulsen på
Kalsrud, som ifølge matrikkellen satt på en mellomstor gård i Våle, viser at han
betalte landskatt og brennevinsavgift med 5 spd. 4 ort, leidang og foringspenger '
med 1 spd. lort, delikventpenger med 1 spd. 2 ort og 13 skilling, og dessuten
betalte han noen skilling på hver av postene: tingholdspenger, skrivertold, veitold
og fergetold, slik at den årlige sum tilsammen ble vel 8,5 spd. I tiden 1816-1836
140
måtte kommunene betale en ekstra landskatt til statskassen, og på landet ble den
lignet ut på matrikkelskylda.
Det var i det hele store skattebyrder som ble pålagt bøndene i disse åra, og i
enkelte bygder i landet førte dette til en rekke tvangsauksjoner. Bøndene i Våle
klarte seg likevel forholdsvis bra. I tiårsperioden 1821-1830 ble det i Våle prestegjeld
omsatt ialt 88 gårdsbruk. Bare 5 av disse ble solgt på tvangsauksjon, og i
to av disse tilfellene går det tydelig fram at eierne hadde vært dårlige forvaltere
og nærmest ødet sitt gods. I de tre øvrige tilfellene kan vi ikke med sikkerhet si
noe om grunnen til at eierne ikke klarte sine forpliktelser. Ytterligere to salg synes
å ha foregått på grunn av økonomiske vanskeligheter. Forøvrig ble 33 av de solgte
gårdsbruk overdratt til barn eller annen nær familie, og i mange av disse tilfellene
var det meget god økonomi. Videre ble 8 gårdsbruk solgt på grunn av dødsfall,
og 8 andre av forskjellige grunner som ikke hadde noe med dårlig økonomi å
gjøre, mens 10 salg synes å ha vært ren spekulasjonshandel. Det kan således ikke
sies at skattebyrdene i åra etter 1814 førte til noen virkelig krise for bøndene i
Våle. I den historisk topografiske beskrivelse som Jens Kraft ga ut i 1820, heter
det tvert i mot at «Folket i Våle udmerker seg ved vindskibelighed, og formuesforfatningen
er god. » Det var i det hele tatt få bygder i Norge som fikk såvidt
positiv omtale når det gjaldt økonomien.
I forliksprotokollene kan vi likevel se at en del bønder fra Våle ble stevnet for
gjeld til kjøpmenn i Holmestrand i disse åra, men i de fleste tilfelle var det nok
mangel på kontante penger som førte til utsettelser.
Noen skogeiere i Våle hadde overskudd av tømmer, og det ble solgt til utførsel
over Holmestrand havn. Enkelte bønder i Våle hadde også andel i skip eller
forretninger i byen, og Holmestrands økonomiske stilling var ikke uten betydning
for bygda. Byens flåte som i 1803 bestod av 14 skip, var i 1838 steget til 42
skip. Her var hele tiden betydelig skipsfart og utførsel aven mengde trelast. I åra
etter 1814 var eksportkvantumet av trelast årlig mellom 5000 og 7000 lester, mens
det årlige kvantumet for eksport av trelast fra Tønsberg lå under 2000 lester.
Innførselen over Holmestrand havn var også stor, og den bestod av vin og brennevin,
kaffe og sukker, tobakk og salt, ull og bomullsvarer, smør, kjøtt og ost. I
1830-åra var Holmestrand den byen i amtet hvor «velstanden stod høyest», skrev
amtmannen i en femårsberetning.
I Våle var det i 1815 146 matrikulerte gårder som tilsammen hadde 306 oppsittere.
Av disse var 278 selveiere, 28 leilendinger og 48 var husmenn. Den samlede
matrikkelskyld utgjorde 199 skpd. 12 7/30 lpd., og av dette falt 96,S % på selveiergods.
Det øvrige 3,5 %, gjaldt benefisert gods, og det var her vi fant leilendingene.
På denne tiden var det således ingen enkeltpersoner eller institusjoner
141