Våle 3 - Norsk på nett

Hos Marie og Jakob Solerød finnes et ferdaskrin fra 1730. Skrinet som har tilhørt hennes
familie, stammer oppl'innelig fra Lur. Foto: Per Gilding.
fleste bruk. I 1740-åra kom de første kvernkjerrene som siden ble et vanlig kjøretøy
på nesten alle bruk. På en gård som Hundsal hvor det var forholdsvis rikt
utstyr, var det ingen vogner i 1752. Men i 1752 ble det registrert en reisevogn både
på Berg og på Skinnene.
Et eksempel på at vognene ble brukt, har vi fra 1767 da Ole Bettum kjørte fra
Bettum til Holmestrand for å hente et kvarter fisk. Det var tidlig på våren, og på
vei ned til byen kjørte han «sledeveien» over jordet på Skogsrud i Botne - gården
som siden fikk navnet Marienborg. Hjulene satte dype spor i marken, og eieren
krevde erstatning. Derfor kjenner vi saken fra tingboka, hvor det forøvrig framgår
at Ole på tilbakeveien kjørte «sommerveien» som var bygget for vogntrafikk.
På kongeveiene gjennom Våle var det stadig trafikk av gjennomreisende, men
først etter 1800 ble det vanlig vogntrafikk innen bygda. Dette kommer fram i
skiftene hvor vi etterhvert finner flere reisevogner, men vi ser det også i oppholdskontraktene
hvor den eller de som skulle ha opphold, forbeholdt seg fri skyss. I
kontrakter fra Grytnes, Klevjer, Nordre Haugan, Grøtterud og Ulsrud i tiden
68
1798-1803 het det at det skulle gis fri skyss til kirken og til andre reiser «med den
dertil behøvede sadel eller slede efter årets beskaffenhet. » På alle disse fem gårdene
var det kun tale om sadel eller slede. Den første i Våle som i en tinglest
kontrakt forbeholdt seg adgang til skyss med vogn, var Anders Reiersen på Hotvedt.
Han fikk opphold i 1799, og da het det «Sadel, slede eller kjerre, alt efter
årets beskaffenhed». Siden kom det ofte til å hete: «Efter årets udfordrende rideeller
kjøretøy.»
Den fineste kjøreredskapen på gårdene i Våle i denne tiden var uten tvil spisssledene,
eller «kirkesleden» som var å finne på nesten hver eneste gård. Og nå var
det blitt alminnelig å male sledene. Vi finner dem i skiftene, malt grønne, blå eller
også hvite. Flere bønder kjørte med spiss-sleder som kostet mer enn hesten som
dro det hele. Jørgen Olsen på Ollerød hadde en blåmalt spiss-slede med skrin,
hynne og dekken som var verd 16 rd., mens hesten ble taksert til 14 rd. I skiftene
finner vi flere spiss-sleder taksert til 10-12 rd.
Langs de sentrale ferdselsårene ble det naturlig å opprette hvilesteder der de
reisende kunne få kjøpt mat og drikke og kanskje få overnatting. I 1648 ble det
utstedt en kongelig forordning om opprettelse av gjestgiverier for hver tredje mil
langs alfarveien, og gjestgiveriet skulle samtidig virke som skyss-stasjon. Enhver
gård, unntatt gårdene som tilhørte embetsmenn, var pliktig til å yte skyss i påkommende
tilfelle. I 1663 ble det gitt påbud om å betale en skyssferdskatt til
avløsning av den generelle skyssplikten, men forøvrig kom skyss-ordningen fra
1648 til å stå ved makt helt frem til 1816.
Alt i 1664 blir Olumstad nevnt som gjestgivergård, og flere ganger utover
1700-tallet omtales gjestgiveriet på Olumstad. På Solerød var det gjestgiveri og
skyss-stasjon fra 1670-åra, og her var lenge det eneste skyss-skifte mellom Tønsberg
og Holmestrand. Senere ble det skyss-stasjon på Fyllpå i Sem og på Klavenes
i Våle, men den siste var helst beregnet på trafikk til Horten.
Fra 1723 finner vi tre priviligerte gjestgiverier i Våle, nemlig: Solerød, Klavenes
og Gjelstad. Fra 1812 ble både Solerød og Klavenes nedlagt som skyss-stasjoner
og gjestgiverier, og en ny skyss-stasjon med gjestgiveri ble opprettet på Flår.
Denne forandringen kom istand etter at flere vålebønder hadde klaget over tiltagende
trafikk ved Klavenes hvor de måtte stille hester for reisende som kom
mellom Holmestrand og Horten. Klagen førte til at Bruserud i Nykirke ble ny
skyss-stasjon, og skyssplikten her ble lagt til Borre. Men heretter måtte Våle stille
flere hester ved Flår; 8 hester pr. dag, tilsammen 56 hester i løpet av uka.
Et par år etter at skyss-stasjonen ble lagt til Flår, fikk myndighetene klage over
skyss-skafferen her fordi han «formedelst fuldskab forsømmer sine plikter.» Av
klagene fremgår det at han da hadde plikt til å kjøre de reisende sørover til Fyllpå
69