Våle 3 - Norsk på nett

Siden ble det glas malerier i flere vinduer i kirken, og over korbuen malte Stinius
Fredriksen sin «korsfestelsesgruppe». Alle var ikke like fornøyd med glas maleriene,
og i 1920 skreven innsender i avisen Jarlsberg at «vårt lyse, vennlige
gudshus er blitt forvandlet til et dunkelt rom så øynene nu blir for svake til å følge
med i salmeboken.»
I 1923 ble det endelig oppført en hestestall ved kirken, og sommeren 1928 ble
det foretatt større reparasjoner samtidig som kirkebygget ble kalket og delvis
malt. I forbindelse med denne reparasjonen skrev B. Balsmo en avisartikkel der
han sier at det ikke var blitt gjort noe vesentlig ved kirken siden 1870. Han
forteller samtidig at den gamle, vakre prekestolen da ble kastet ut på tunet, og at
det kom en tilfeldig oppkjøper forbi. Han fikk kjøpt den «for en slikk og ingenting,
og den havnet i Frankrike», sier Balsmo, som også forteller at en gammel
skammel fra kirken havnet hos ei kone i bygda, og den ble siden kjøpt tilbake til
kirken.
I 1909 fikk Våle kirke et nytt orgel, mens det gamle ble solgt til Fon kirke. I
Undrumsdal ble det første orgel installert i 1911. I 1921 fikk kirken her et alterbilde,
malt av sogneprest Bærøe. Det var en gave fra Hanna og Ole Pedersen
Grette til minne om deres sønn som døde brått under spanskesyken i 1918.
Helsestellet
Mot slutten av første verdenskrig brøt det ut en kraftig influensaepidemi som
spredte seg over hele Europa, og legene regner med at den alene krevde flere
menneskeliv enn hele krigen. Epidemien som gikk under navn av spanskesyken,
kom til vårt distrikt først i juli 1918. I løpet av et par måneder ble mange angrepet
av sykdommen, men verst ble det i oktober måned da sykdommen slo ut i de
fleste hjem. Legene kunne ikke gjøre stort annet enn å skrive ut resepter på
acetyltabletter, kamferdråper og konjakk. Dr. Graarud i Holmestrand beretter at
han i løpet av oktober behandlet 221 tilfelle, flest barn og ungdom. En del av disse
var sikkert fra Våle, som tilhørte Ramnes legedistrikt med distriktslege på Fossan.
I dette distriktet ble det i 1918 meldt 65 dødsfall, hvorav 18 døde av spanskesyken.
Distriktslege Stjernholm på Fossan vant imidlertid ikke bygdefolkets tillit. I
1921 klaget Våle fattigst yre over at han ikke tok ut når han ble rekvirert til
fattigfolk som ble syke. På den annen side klaget distriktslegen over at folk i Våle
ikke benyttet ham. I 1923 skrev han til Departementet og besværet seg over at det
292
ikke var levelige vilkår for en distriktslege på Fossan. Han skrev at 3/4 av Vål es
befolkning søkte lege i Holmestrand eller Horten, mens den vesentlige del av
folket i Ramnes søkte lege i Tønsberg. Kommunestyret i Våle som ble bedt om
å uttale seg, svarte blant annet: «Man er enig med distriktslegen i at som stillingen
nu er, så er det dårlige levevilkår for ham i Ramnes legedistrikt, men man finder
av den grunn ikke å kunne anbefale at distriktslegeembedet blir nedlagt. »
Blant de mest fryktede sykdommer var fortsatt tuberkulosen. Først i 1920-åra
var det tre tuberkulosehjem i Vestfold, nemlig i Horten, Larvik og Sem. Vestfold
fylke hadde også avsatt et beløp til en «tuberkuloseansalt» for nordre Vestfold,
men man hadde ikke kapital til å gå igang med bygging. Da ble det tatt et privat
initiativ som førte til at det ble innsamlet omkring 1 00.000 kroner i nordre Vestfold.
H østen 1925 kunne fylket begynne driften av Rove tuberkulosehjem ved
Holmestrand, som tilsammen hadde kostet kr. 234.000,-. En vesentlig del av
midlene var blitt samlet inn gjennom sanitetsforeningene. Våle sanitetsforening
hadde da i lengre tid vært svært aktiv i kampen mot tuberkulosen. Alt i 1913
sørget foreningen for at det ble ansatt en sykepleier i bygda, og pleieren skulle i
størst mulig utstrekning drive opplysningsvirksomhet om hygiene og forebyggende
tiltak mot tuberkulose. Det var mange aktive kvinner i Våle sanitetsforening
og derfor ble foreningen delt, først i to - østre og Vestre - og siden fikk hver
skolekrets sin avdeling med eget styre. Representanter fra hvert av disse styrene
dannet så et hovedstyre. I 1933 fikk Undrumsdal sin egen sanitetsforening.
Sanitetsforeningene var meget opptatt med hygiene og tiltak som kunne hindre
smittefare. Derfor anskaffet foreningen drikkefontener til alle skolene i bygda.
Det skjedde i 1926, og inntil da hadde elevene drukket vann i samme kopp eller
øse fra ei vannbøtte som ofte var plassert i skolestua. Under nattverden i kirken
drakk også nattverdsgjestene av den samme kalken inntil 1935, da sanitetsforeningen
ga 40 særkalker til kirken.
Fra 1928 ble det satt igang regelmessige undersøkelser av skolebarna, og fra
1939 ble det også stasjoner for spedbarnskontroll. Det var tiltak som kom igang
etter press fra sanitetsforeningene både i Undumsdal og Våle.
Sanitetsforeningene var imidlertid noe tilbakeholdne da Vestfold Mødrehygienekontor
begynte sin virksomhet i Tønsberg i 1937. Det var også kommunestyret
i Våle som fikk en søknad om bidrag. Våle Arbeiderpartis kvinnegruppe
foreslo at kommunen skulle bevilge 100 kroner. Da saken kom opp ble det noe
forvirring i kommunestyret, idet representantene ikke fikk skikkelig begrep om hva
mødrehygienekontoret egentlig stod for, og saken ble utsatt.
På neste møte forelå klar beskjed: «Mødrehygienekontoret skulle drive svangerskapskontroll,
gi opplysninger om hygiene og om bruk av preventive midler
293