Våle 3 - Norsk på nett

der og festlige tilstelninger. Bøndene i annekset stod samlet i Undrumsdal
Bondelag som også var et aktivt lag i etterkrigstiden.
På skogteigene som ble brutt opp til dyrkbar jord, stod det mange steder tett,
grov tømmerskog, og nydyrkningen førte til at det enkelte år ble hugget forholdsvis
mye tømmer i Våle. Og selv om bygda stadig ble omtalt som en jordbruksbygd,
var det samlede utbytte av skogen av vesentlig betydning. I tiårs- perioden
1969-79 ble det i gjennomsnitt solgt 11.706 m 3 tømmer hvert år. Herav var 1806m l
lauvtretømmer og 69 m 3 furu, mens grantømmeret utgjorde hovedmassen.
I tillegg til tømmeret som ble solgt, høstet skogeierene betydelig virke til ved
og vedlikeholdsmaterialer. Ifølge en oppgave for 1978 ble det avvirket 1943 ml til
gjerde- og vedlikeholdsmaterialer og 1209 ml til brensel.
Etter den andre verdenskrigen kom jakten i Våle til å gi større utbytte enn noen
gang tidligere i historisk tid, og interessen for jakt ble også større enn den hadde
vært på lang tid. I 1951 gikk derfor grunneierene i kommunen sammen og dannet
Våle og Undrumsdal Jakt og Fiskeforening med Jacob Haslestad som første formann.
For å få en ordnet jakt ble jaktområdene delt opp i passende felter, og etter
søknad fikk jegere fra bygda tildelt jaktkort i et bestemt felt.
De første rådyra kom til Våle i mellomkrigstiden, og under den andre verdenskrigen
ble det skutt og fanget rådyr i bygda. Men først i 1947 ga Våle kommunestyre
tillatelse til rådyrjakt. Etter et par års jakt ble rådyra igjen fredet, men fra
1955 ga viltnemnda hvert år en rekke felletillatelser på rådyr.
Elgen var fredet i Våle fra 1948 til 1958, men dette året ble det gitt felletillatelse
på 3 dyr, som ble felt. Det viste seg at elgbestanden stadig økte, og nesten hvert
år kunne man forhøye kvoten inntil 1982 da det ble gitt felletillatelse på 24 dyr.
Samtlige ble felt, hvorav 7 kalver. Samme år ble det gitt felletillatelse på 83 rådyr,
men bare 39 av disse ble felt.
Den voldsomme økningen i elgbestanden etter krigen har nok flere åraker, men
det er neppe noen tvil om at elgen fant seg bedre til rette i skogen etter at husdyra
ble borte, samtidig som større flatehugster ga bedre beite for elgen. Rettet avskytning,
som går ut på å spare de beste produksjonsdyra, har sikkert også hatt sin
virkning. Det er vanskeligere å få svar når man spør hvorfor skogsfuglen er nesten
helt forsvunnet i det samme tidsrom. Det synes imidlertid klart at den ikke er blitt
utryddet ved jakt.
342
Fra håndverk til industri
Som tidligere nevnt var det ingen større industrivirksomhet i Våle før den andre
verdenskrigen. Vi ser da bort fra kalkstensbruddet på Langøya som gjennom en
lang periode var kommunens største bedrift. Her fortsatte virksomheten etter
krigen. I 1950-åra måtte de fastboende forlate øya hvor det ennå var en del skog
og uberørte arealer, og bruddet ble stadig utvidet.
Etter krigen vokste det imidlertid fram industri som fikk stor betydning for
bygda. Det skjedde i en tid da den tekniske utvikling førte til rasjonalisering på
så mange områder. Nye maskiner og nytt utstyr åpnet stadig nye muligheter til
forskjellig produksjon. Mange forsøkte å utnytte disse mulighetene, og en rekke
tiltak kom igang. Noen av dem utviklet seg under dyktige ledere til større bedrifter,
som hevdet seg i en stadig sterkere konkurranse. I Våle kan vi i denne
sammenheng trekke fram to bedrifter: Hegg Bruk AlS og AlS Huseby og Sønn.
Tilsammen gir disse bedriftene idag vel 300 arbeidsplasser, og de ble bygget opp
i en periode da arbeidsstokken innen jordbruket minket med vel 400 personer.
Det var en omstilling av stor betydning for en jordbrukskommune, og vi skal se
nærmere på oppbyggingen av disse to bedriftene.
Siltvedtsmeden, smedmester Hans Siltvedt i arbeid ved essen i sin smie som han drev fram
tzl1956: Szltvedt drev også som hjulmaker og snekker.
343