Våle 3 - Norsk på nett

sluttet i Våle for å overta en lensmanns stilling i Levanger. I 1858 fikk han formannskapets
attest for fremragende virke i bygda, og spesielt fordi han hadde
virket som juridisk konsulent for almuen uten betaling.
Da Harboe sluttet som lensmann i Våle, gjorde bygdas kirkesanger, Christen
Hansen, det klart at han var interessert i å bli lensmann. Formannskapet anbefalte
ham, men gjorde det samtidig klart at det var andre søkere som nok hadde større
«forretningsdyktighet» enn ham. Etter dette trakk Hansen sin søknad tilbake, og
formannskapet foretok nye innstillinger to ganger uten at noen av de innstilte tok
stillingen. Da skrev kirkesanger Hansen til formannskapet og sa at han fortsatt var
interessert i å bli lensmann. Etter dette ble han innstilt som nr. 1 både av formannskap
og kommunestyre, men høyere myndigheter foretrakk en av de andre søkerne,
nemlig Jacob Ringdal, som da var lensmann i Svelvik og Strørnm. Han var
cand. jur. og hadde gode papirer, og formannskapet hadde uttalt at han nok var
den best kvalifiserte, men at han «var en sygelig mand og måtte benytte assistent».
Dette stemte nok ikke helt, for Ringdal kom til å utføre mye arbeid
i Våle. Fra 1880 var Anders Christian Backe betjent hos Ringdal, og han var en
tid konstituert som lensmann inntil det ble ansatt en ny mann i stillingen etter
Ringdals død i 1885.
Den nye lensmannen ble Kristen Svends ø fra Lunde i Telemark. Han hadde
tidligere virket som lærer og fogedfullmektig. Før han sluttet som lensmann i Våle
i 1920, ble han tildelt borgerdådsmedaljen.
Helsestellet
Større velstand - bedre helse?
Da Våle formannskap møttes for å velge ordfører og viseordfører i 1866, gjorde
formannen, Hans Langås, oppmerksom på at han var 59 år «samt en sygelig og
tunghørt mann», og at han derfor ville gå ut av formannskapet så snart han hadde
fylt 60 år. På det samme møte gjorde tre av de øvrige formenn oppmerksom på
at de også var nær 60 år, og at de ville benytte seg av den adgang som loven
hjemlet, til å gå ut av formannskapet. Dermed måtte ordførervalget utsettes inntil
nytt valg på formenn var foretatt. Det var ikke uvanlig at mennene på den tiden
var utslitt og preget av alderdom når de nådde 60 år. Hans Langås som var sykelig
og tunghørt, levde likevel til han ble 68 år, mens de tre andre sekstiåringene som
204
trakk seg ut, levde ennå i mange år. Det gjaldt Christen Torp som ble 74 år, Tor
Fegstad som ble 80 år og Hans H. Rostad som ble 95 år. Den gjennomsnittlige
levealder i Våle var på denne tid 46,7 år. Dette tallet kommer fram når vi
undersøker alderen til 409 personer som døde i perioden 1861-1870. 39 av disse
døde før de ble ett år, og ytterligere 53 døde før de ble 12 år. Men 125 ble likevel
over 70 år og 5 av disse over 90. De døde alle før de ble hundre år.
Vi ser da at det hadde skjedd store forandringer siden vår første undersøkelse
på 1700-tallet da den gjennomsnittlige levealder var 37,5 år, og 42 % av de døde
var under ett år. (Se side 83) . Nå var bare 9,5 % av de døde under ett år, men i
tillegg til dette ble det i samme periode registrert 29 dødfødte barn. Verre er det
å se at 53 barn mellom 1 og 12 år falt bort i samme periode, uten at det forekom
noen smittsomme epidemier i bygda. Den gjennomsnittlige levealder for dem som
levde etter at de hadde fylt 12 år, var således ikke blitt vesentlige høyere enn den
var sist på 1700-tallet, men helsetilstanden i det hele var uten tvil blitt betydelig
bedre. Landsfysikus Lorentsen i Tønsberg, som også hadde Våle innenfor sitt
distrikt, konstaterte flere ganger i 1850-åra at det hadde skjedd store forbedringer
på helsesektoren. Og i sin beretning for året 1853 skriver han: «Det må være
udenfor all tvil at den i de siste 20 år tiltagende velstand og med denne bedre og
overflødigere næringsmidler og bedre bekledning, har unegtelig hatt en gavnlig
indflydelse, ligesom den med velstanden følgende bedre opplysning og mere sans
for velanstendighed formildne sederne så at drukkenskab og slagsmål er langt
sjeldnere. » Året etter er han også vel tilfreds med helsetilstanden, og i tillegg til
godt vær, nevner han «gode økonomiske forhold etter en rik høst, høye trelastpriser
og ualmindelig gode hyrer for sjøfolkene.»
I legens vurderinger blir det således satt et likhetstegn mellom bedre økonomi
og bedre helsetilstand. Men Lorentsen ser også at ikke alt blir bedre med økende
velstand. I 1854 skriver han blant annet: «På den annen side vinner visstnok den
indtrængende luksus mere og mere terreng, forbruget av kaffe har strekt seg til
de fattiges hytter, ja den utgjør endog meget almindelig en hovedbestanddel av
deres måltider».
Bedre økonomi var naturligvis en forutsetning for bedre ernæringsforhold og
enkelte endringer i levesettet som kunne føre til bedre helse, men flere andre
faktorer kan nevnes som vesentlige årsaker til den høyere levealder: bedre spedbarnstell,
vaksinering mot kopper, poteten som daglig kost og større kamp mot
smittsomme sykdommer. Fagfolk nevner også svekket virulens hos de hyppigste
smittsomme sykdommene. Det er umulig å finne ut hvilke av disse faktorer som
hadde størst innflytelse på helsetilstanden i Våle, men vi kan følge forskjellige
tiltak som ble satt i verk for å forebygge og begrense sykdom.
205