Våle 3 - Norsk på nett

Alt i 1909 fikk Våle den første forespørsel om eventuell garanti for underskudd
på Eidsfossbanen. I referatet fra kommunestyremøtet heter det at det ble «betydelig»
debatt om saken, og i januar det følgende år vedtok kommunestyret endelig
at Våle skulle stille garanti for mulig underskudd på driften med et årlig beløp
inntil kr. 500,- de første fem år. Seks måneder senere fikk Våle krav om innbetaling,
og i de følgende år betalte kommunen hele garantibeløpet. Det skjedde
hvert år inntil 1927. I trettiåra betalte Våle kommune enkelte år kr. 1.000,- i
tilskudd til Eidsfossbanen.
I 1924 var det samlede underskudd siden banens åpning kommet opp i ca.
850.000 kroner, og herav hadde Tønsberg alene dekket tilsammen kr. 407.254,-.
Bilene hadde nå etter hvert overtatt noe av trafikken, og det ble tale om nedleggelse.
Fra bygdene kom det mange protester, og på tross av årlige underskudd ble
banen holdt i drift inntil 1938. I Våle var det fortsatt stor stemning for å holde
banen gående, men kommunen så seg ikke i stand til å yte nødvendig økonomisk
støtte. Da det ble kjent at banen skulle innstille ble det sammenkalt til et møte på
Bakke bruk der en mengde vålesokninger møtte fram. Overrettssakfører Laurantzon,
som var formann i banedireksjonen, var til stede, og etter sterke henstillinger
fra møtedeltagerne lovet han å gjøre hva han kunne for fortsatt drift. Men alle
måtte tilslutt innse at det ikke nyttet. Bilen fraktet nå både folk og varer fra dør
til dør, og kjøpmann Gran på Revetal var blant dem som uttalte at han var glad
over at han nå skulle slippe å hente tunge mjølsekker og annet gods på stasjonen.
Den 31. mai 1938 gikk det siste toget i rute mellom Eidsfoss og Tønsberg.
Dermed mistet store deler av Våle en grei forbindelse til Tønsberg. De største
vanskeligheter oppstod for dem som bodde i den nordvestre del av bygda. De ble
Bildet er tatt ved Revetal stasjon i 1905. Huset til venstre i bildet er Borgestad under Søndre
Revetal, der Adolf Gran begynte landhandel i 1910.
286
nå avhengig av den gamle riksveien over Holtung og Myre i Fon. Her ble det
straks opprettet en gods- og bussrute, men det var en smal og noe kronglete vei.
Selv om det straks ble bevilget kr. 15.000,- til utbygging av møteplasser på denne
veien, var det mange som krevde en bedre veiforbindelse mellom Tønsberg og de
bygdene som hadde hatt nytte av Eidsfossbanen.
Alt våren 1939 kunne fylkestinget behandle et nytt veiprosjekt mellom
Tønsberg og Eidsfoss. For strekningen Fossan-Kronlia forelå 3 alternativer. Det
første gikk ut på å bygge veien langs jern banelegemet til den nedlagte banen,
under alternativ 2 var det planlagt en vei mellom jernbanelinjen og den gamle
riksveien gjennom Fon, mens det tredje alternativet gikk ut på å følge den nevnte
riksvei. Fra kommunestyrene i Hof, Botne og Våle forelå det klare enstemmige
vedtak om å gå inn for alternativ 1. Ramnes derimot anbefalte sterkt alternativ 3,
mens Sem kommune stilte seg noe tvilende. Da fylkestinget møttes våren 1939 var
det overveiende stemning for å bygge veien der Eidsfossbanen hadde gått, det vil
si alternativ 1. Da saken kom opp til behandling den 22. mars ble det etter en
diskusjon besluttet å foreta en befaring. Overingeniør Larsen i fylkets veivesen,
som hele tiden hadde anbefalt alternativ 1, ga da uttrykk for at saken ikke lenger
var så opplagt idet Ramnes kommune nå kunne tenke seg å gå inn for alternativ
2, og dessuten påta seg vesentlig større utgifter enn forutsatt.
Etter befaringen fredag den 24. mars reiste ordførerene hjem for å fortsette
forhandlingene etter helgen. I mellomtiden ble det kjent at flere var blitt påvirket
til å velge veien gjennom Fon, og at veikomiteen i fylket ville gå inn for det. Det
ble også kjent at Ramnes hadde tatt initiativet til en sterk protest mot alternativ
1 fra samtlige oppsittere langs veien fra Kronlia til Barkost i Hillestad. De var altså
tilknyttet den gamle riksveien gjennom Fon, men tilhørte Botne kommune som
enstemmig hadde anbefalt det alternativet de nå protesterte mot.
I Våle hadde kommunestyret oppnevnt en egen veikomite med ordfører
Martinsen, Leif Anfinnsen og Adolf Gran som medlemmer. Denne komiteen
reagerte raskt, og søndag formiddag reiste de tre inn til Sjømannshjemmet i Tønsberg
der ordførerne pleide å holde til under fylkestinget. Ingen ordførere var å
treffe, men Anfinnsen tok telefonkontakt med overingeniør Larsen og ordføreren
i Tønsberg, redaktør Leif HeIberg. De var begge meget innflytelsesrike personer,
og på Anfinnsens anmodning møtte de straks på Sjømannshjemmet. Dette møtet
søndag formiddag førte til at ordførerne og formannskapsmedlemmene fra Hof,
Botne og Våle kom sammen på Sjømannshjemmet den samme søndag på ettermiddagen.
Dette møtet ble ledet av ordfører Seljeseth fra Botne, og her ble det
utformet en henvendelse til fylkestinget som skulle møtes dagen etter. I henvendelsen
het det blant annet at møtet var sammenkaldt «i anledning av at ovennevnte
287