Våle 3 - Norsk på nett

23 1/2 rd., og den kom således langt opp mot klokkerens i pris, men vi skal huske
på at prisene steg ganske kraftig utover 1700-tallet. Olines garderobe besto aven
blå kåpe med sølvhaker, verdsatt til 5 rd., et damaskus skjørt og et bomulls-skjørt
som tilsammen kom opp i 6 rd., videre tre forskjellige skjørt a 1 rd., 5 forskjellige
trøyer; blå, rødrutete, blommet, grønnrutete og et sort og hvitt. Foruten skjørt
og trøyer hadde hun et snøreliv, en sort fløyels kyse med kniplinger, en sort
fløyels lue med kniplinger, samt to andre luer, et sort og et rødt silketørkle, en
halmhatt med blå bånd, et par blå hoser, 2 par sko og en sort fløyels lomme med
lås. Det siste var en slags veske som nå var blitt alminnelig, og vi finner flere
forskjellige lommer med eller uten lås. Undertøy var ennå ikke i bruk på bygda.
Få kvinner i Våle hadde rikere garderobe enn Oline, selv om det i mange skifter
var langt større nettoformue enn tilfellet var på Klevjer. Hvis man legger nettoformuen
til grunn hadde de fleste kvinner i Våle anledning til å kle seg like bra
som Oline, og mange gjorde det, men vi finner også langt sparsommeligere garderober
blant vanlige bondekoner i Våle i 1790-åra. De dårligste garderobene
finner vi på husmannsplassene. Her er alt som husmanns kona Maren Svensdatter
på plassen under Gjerpen i Undrumsdal etterlot seg i 1793: Et gammel sort skjørt
16 sk., et verkens ditto lort, en kartuns trøye lort og en sort trøye til 12 skilling.
Løsøret på plassen ble i det hele taksert til 8 rd., deriblant ei hvit ku til 5 rd. Vi
har grunn til å tro at skifteregistreringene stort sett er til å stole på, men vi må ta
det forbehold at den som falt bort kan ha ligget til sengs i flere år og enkelte plagg
kan da ha kommet bort eller blitt tatt i bruk av andre.
I flere av skiftene fra 1790-åra finner vi «serker med lær overdel» som vel var
et arbeidsplagg. Vi finner også enkelte steder skinnbukser i herregarderobene,
men for øvrig er det svært sjelden at arbeidsklær blir nevnt.
Også herregarderobene var rikere utstyrt i 1790-åra enn de var 100 år tidligere,
men vi har ikke funnet noen herregarderober som var rikere enn den klokkeren
etterlot seg i 1743. Han hadde blant annet 4 forskjellige kledes kjoler, hvorav en
grå med ulveskinnsfor og en grå med engelsk fasong.
En av grunnene til at enkelte ble rikere enn andre var sparsommelighet og
nøysomhet, og derfor finner vi ikke alltid den fineste garderober: der hvor nettoformuen
var størst. Søren Andersen på Grytnes, som i sin tid var blant de
rikeste i bygda og etterlot seg en nettoformue på nesten tusen daler da han døde
i 1791, hadde kun en vanlig kledes kjole til 2 rd. og noen få andre klesplagg.
Sengeutstyret ble også etter hvert rikere og mere variert. I 1690-åra forekom det
enkelte skinnfeller som inntil da hadde vært det vanlige i sengene. Men utover
1700-tallet ble skinnfellene byttet ut med dyner. VI finner dem i skiftene nevnt
som blårannede og rødrannede dyner. I et skifte på Grytnes i 1791 var det seks
132
slike dyner, verdsatt fra 2 til 5 1/2 rd. Det var således ingen billige saker. Vi finner
også benkedyner og andre dyner, men det dyreste blant sengeutstyret var ofte
sengekledet eller en rye som ble lagt over sengetøyet. Til sengeutstyret hørte også
laken - strie eller lerretslaken, samt puter og putevar. De fleste steder var det en
lang liste over slikt sengeutstyr.
I nesten alle hjem hadde de i 1790-åra i det minste en duk, men mere alminnelig
var det med flere duker. De var da nevnt som dreiels,- ringvevs,- lerrets- eller
strieduker. Blant det vanlige utstyret var også håndklær av lerret eller strie. Gardiner
finnes derimot ikke nevnt i de skiftene vi har gjennomgått, men vi vet at
gardiner var i bruk enkelte steder på den tiden.
På Søby finnes ennå sengeutstyr, løpere og klesplagg fra 1700-tallet. Her er
blant annet en brodert bunadskjorte som kom til å danne mønster for Vestfoldbunaden.
133