Våle 3 - Norsk på nett

foruten kirken, som eide jord i bygda og lot den bruke av andre.
Ifølge ny matrikkel fra 1838 hadde Våle en samlet skyld på 946 skyldaler., 3 ort
og 22 skilling. Prestegården var den desidert største gården i bygda med en samlet
skyld på 42 skd. 2 ort og 9 sko Den nest største gården var Fossan med samlet
skyld som utgjorde 13 skd. 2 ort, 13 sko
Hva levde de av?
Jorda og husdyra ga det meste
Kriseåra før 1814 og de vanskelige tidene som fulgte, dempet nok noe av den
optimisme vi kunne spore blant Vålebøndene på slutten av 1700-tallet. I generelle
beretninger kan vi registrere en viss økning i kornproduksjonen og enkelte setninger
om framgang i jordbruket, men optimistiske uttalelser fra Vålebøndene
kommer først mot midten av hundreåret. I 1843 uttalte Våle kommunestyre at
jordbruket «her i de sidste år har gjort betydelige fremskritt.» Og i 1855 heter det
i en annen uttalelse fra den samme forsamling, som nesten utelukkende besto av
bønder: «Våle prestegjelds indvånere udmerker seg med flid, dristighed og vindskibelighed,
og deres nesten eneste erhvervskilde er jordbruget, der i den senere
tid har hevet seg ikke ganske ubetydeligt i forhold til hvad det var». Begge disse
uttalelsene ble gitt i forbindelse med svar på initiativ som kom fra sentralt
hold. Det første gjaldt en forespørsel fra fogderiet om hvorvidt Våle kommunestyre
ville gå inn for opprettelse av et «agerdyrkningsseminar», og man svarte da
positivt og føyde til at en av grunnene til den framgang man kunne spore, var den
undervisning og veiledning som «avdøde Sverdrup og hans sønn hadde gitt. »
Optimismen som kom til uttrykk gjennom kommunestyret i 1855, var en del
av et svar til amtet som tilbød bøndene i Våle besøk av omreisende agronomer.
I svaret het det blant annet at det neppe var en bonde i prestegjeldet «uten at han
jo ønsker agronomens nærværelse på sin eiendom.» Hvis dette er riktig, var
Vålebøndene svært positivt innstilt i forhold til bønder i andre bygder, der de
fleste helst ikke ville ha noe med de omreisende agronomer å gjøre. Man besluttet
imidlertid at agronomen skulle møte på prestegården, presten var villig til å gi
husrom, og her kunne da bøndene møte og inngå nærmere avtale om besøk.
Forøvrig satte kommunestyret opp en liste over gårder som i første rekke burde
besøkes. Det gjaldt Syrstad der det var 40 mål «myrland» under arbeide, Klave-
142
Gammel plog på Hundsal som synes å være laget etter Jakob Sverdrups modell fra 1830.
Foto: Per Gilding.
nes, «hvor en større myr tenkes oppdyrket.» Snekkestad, der eieren ville
vite hva han først skulle foretrekke til oppdyrking, Bjerke, hvor det også gjaldt
nydyrking, og Vestre Bakke, der eieren ønsket veiledning i «staldfodring» og en
mere regelmessig driftsplan. I tillegg til disse ønsket også eierene av gårdene
Kjølsrud, Nordre og Søndre Torp og Lefsaker å få besøk av agronomen.
Før denne tid hadde bøndene i Våle hatt anledning til å besøke landbruksskolen
som Jacob Sverdrup hadde opprettet på Nordre Sem i Borre i 1825. Han hadde
tidligere vært bestyrer på Jarlsberg Hovedgård, og i vid omkrets var han blitt
kjent som en dyktig jordbruker. I tilknytning til skolen på Sem, opprettet Sverdrup
et verksted til fremstilling og salg av jordbruksredskaper. Her ble det også
laget modeller til redskaper som dyktige bønder selv kunne forarbeide i sine smier
og verksteder. I 1830 fikk Hans Solerød i Undrumsdal tildelt modeller til en plog
og en potetopptaker.
Landbruksskolen på Sem var i virksomhet fram til 1837, men da ble den nedlagt
fordi Stortinget nektet statsbidrag som hittil var blitt gitt. Den driftige Sverdrup
som nå var 62 år, hadde imidlertid en sønn - Peter Jacob - som fulgte i farens
spor. Han startet straks en privat landbruksskole på Rise i Sem. Fra 1842 bevilget
Stortinget igjen bidrag til drift av landbruksskoler. Dette kom ikke Sverdrup til
gode før i 1848, da Jarlsberg og Larvik amt tok et initiativ slik at skolen fikk et
bidrag på 50 spd. pr. elev. Dette skulle da dekke opphold og fri undervisning ved
skolen. Denne ordningen varte til 1860, da kontrakten med amtet ble oppsagt av
Sverdrup. Han drev siden skolen på Rise som privat inntil 1866.
På tross av sterke oppfordringer om å grøfte jorda, ble mye jord i Våle liggende
143