Våle 3 - Norsk på nett

Foruten legdslemmer og barn som ble satt bort, var det i 1848 45 personer som
fikk hjelp av fattigkassen. Noen få fikk kontante penger, andre fikk naturalier som
bestod av mjøl, klær eller sko, mens enkelte kunne bli tildelt helt spesielle ting
som de trengte. Fattigkommisjonen hadde et større lager av strie og vadmel, og
ofte ble det delt ut tre alen strie til ei skjorte eller fire alen vadmel til ei trøye. Det
siste var da et ytterplagg. Av og til betalte fattigkommisjonen en apotekerregning,
eller man besluttet å garantere honorar til amtsfysikusen for personer som skulle
«helbredes på fattigkassens regning».
De humanitære strømninger ved midten av hundreåret, førte til en ny fattiglov
alt i 1863. Sognepresten skulle ikke lenger være selvskreven formann, men han
skulle fortsatt være medlem av kommisjonen. I mange prestegjeld ble presten
likevel valgt til formann, men i Våle var sognepresten antagelig ikke interessert,
idet kommisjonen enstemmig valgte proprietær Nicolay Møller på Fossan til
formann i fattigkommisjonen. Sognepresten ble likevel en sentral person i fattigstellet,
fordi han fikk fullmakt til å rekvirere lege og ordne med medisiner til
trengende. Han skulle også bevilge og anvise midler til dem av kallets trengende
som hadde behov for ekstraordinær hjelp før ordinært møte skulle holdes. Alt
dette skulle dog skje i samråd med et av medlemmene i fattigkommisjonen.
Loven av 1863 krevde i det hele en mere human og hensynsfull behandling
av de fattige. De ansvarlige i Våle kunne likevel ikke helt glemme den gamle
forordningen fra 1741, der tukt og fattigomsorg hang nøye sammen. Vi har et
typisk eksempel på dette fra 1881, da fattigkommisjonen i Våle foreslo for kommunestyret
at jenter som fikk barn utenfor ekteskap, og som selv ikke kunne
forsørge barnet, skulle sendes på omgangslegd, istedenfor å få direkte hjelp. Det
vil si at jenta måtte vandre fra gård til gård, og få opphold for seg og barnet mot
å utføre noe arbeid. - «Ved denne fremgangsmåte kan utugten muligens forebygges
», het det i kommisjonens forslag. I kommunestyrereferatet heter det at man
i lengre tid «har dvelet ved det indsendte andragende fra fattigkommisjonen », men
mot tre stemmer vedtok kommunestyret at «omgangs-legd for sådanne piger
iverksettes».
De tre som stemte mot var Hans J. Rye, Lars Hansen Fossås og Anders Kristian
Nyerød. Den siste forlangte også en protokolltilførsel hvor det blant annet
het: «Jeg kunne ikke give min stemme til den tagne beslutning om at lade ugifte
mødre forsørges ved omgangslegd, dels fordi jeg nærer sterk tvil om denne foranstaltning
vil virke til sedelighedens fremme, og dels fordi jeg selv mener at det
ikke er overenstemmende med loven at sende de små børn, der jo måtte følge
mødrene, i sådan omgjengelse.»
I 1902 vedtok Våle kommunestyre en ny plan for «Fattigforsørgelsen i Våle ».
192
Forslaget til planen var utarbeidet av fattigkommisjonen under ledelse av Hans
Torp. Under en paragraf som gjaldt «bortsatte fattige », foreslo kommisjonen
følgende: «Den fattige må behandles forsvarlig, legemlig straff må ikke anvendes. »
Kommunestyret vedtok enstemmig at de fattige måtte behandles forsvarlig, men
man ville ha anledning til å kunne benytte legemlig straff, og derfor ble den siste
setningen i kommisjonens forslag sløyfet. Det het videre at «De trengende har at
vise samme lydighed mot sine forsørgere som en tjener mot sin husbond og
udføre det arbeid som de formår».
I en annen paragraf som ble vedtatt i 1902, het det: «Ved børns bortsettelse
tages hensyn til foreldrenes religiøse bekjendelse. » Dette ble nødvendig i Våle av
helt spesielle grunner. Etter at Den jarlsbergske frimenighet ble stiftet i 1872,
hendte det nemlig flere ganger at foreldre som tilhørte frimenigheten, tok imot
fosterbarn fra andre nettopp i den hensikt å få oppdratt dem i menighetens skoler.
Og dette førte flere ganger til tragiske omstendigheter. I 1879 måtte således politiet
gripe inn for å flytte barn fra fosterforeldre. Det skjedde på Ofigstad, som
senere ble kalt Fegstad, der Carl Ofigstad i 1873 var blitt gift med enken Bredine
Marie Christensdatter. Hun hadde to barn og fikk sitt tredje med Carl. I 1877
døde Bredine, og hennes to første barn ble i kjødelig forstand foreldreløse. De
hadde likevel en stefar, og han tok seg av barna og opptrådte som barnas far. Han
tilhørte frimenigheten og sendte barna i frimenighetens skole.
Sognepresten i Våle var kjent med at barnas rette foreldre hadde tilhørt statskirken.
Han gikk derfor til stefaren og forlangte at han skulle sende barna i den
offentlige skole, men stefaren nektet. Sognepresten henvendte seg først til fogden
og ba om hjelp til å få barna utlevert, men fogden erklærte at han ikke så seg
berettiget til å gripe inn. Sognepresten skrev så til biskopen som heller ikke følte
seg sikker i denne saken. Det ble Kirkedepartementet og Justisdepartementet som
måtte ta seg av det hele, og begge departementene uttalte tilslutt at det var anledning
til å kreve politiets hjelp for å få barna utlevert. I Kirkedepartementet la man
forøvrig til: «Fogden bør ikke vegre seg for at gribe ind i denne sak. » Så ble barna
hentet av politiet og bortsatt til fosterforeldre som tilhørte statskirken. Siden
hendte det et par ganger at medlemmer av frimenigheten tok imot fosterbarn uten
betaling for å få anledning til å oppdra dem etter sine egne ønsker. Planen fra 1902
satte en stopper for dette, men samtidig viste den også toleranse mot frimenighetens
medlemmer idet deres barn heller ikke kunne settes bort til fosterforeldre
som var medlemmer av statskirken. Dette ble imidlertid aldri aktuelt fordi frimenighetens
medlemmer sørget for sine egne barn slik at fattigkommisjonen aldri
fikk noe med disse barna å gjøre.
Både fattigkommisjonens medlemmer og andre var stadig på vakt mot frem-
13. Våle bygdebok bnd. III 193