Våle 3 - Norsk på nett

og forestå gratis utdeling av preventiver til
ubemidlede.» Da sa en av kommunestyrets
representanter, ifølge avisreferat: «Det var
det jeg tenkte, folk skal læres opp til barnebegrensning,
selv preventive midler skal
de få gratis. Hvis ungdommen skal følge
sine lyster og bruke disse midlene, går vårt
samfunn sin undergang imøte.»
Blant de få som talte for bevilgning var
Martha Olsen Badski, men søknaden ble
avslått med 25 mot 7 stemmer.
Sanitetsforeningene var også med på å
støtte innsamlingen til et aldershjem i
bygda. Men det var lærer og kirkesanger
Stordal som tok initiativet til dette. Våren
1920 sammenkalte han interesserte til et
møte på Sørby. Interessen var ikke så stor
som ønskelig, sa han til avisen etter møtet,
men det ble valgt en komite med Stordal
som formann. I de følgende år arrangerte
denne komiteen en rekke basarer til inntekt
for et aldershjem, eller gamlehjem
Luftetur med Arne Christian i sluffen
utenfor butikken på Sørby vinteren
1924/ 25.
som det da ble kalt, og fra enkelte kom det inn større, frivillige bidrag.
Det ble imidlertid stor diskusjon om hvor hjemmet skulle reises. På Sørby stilte
Lars Backe en tomt til gratis disposisjon, og flere hevdet gjennom avisinnlegg at
man burde benytte denne tomten. - «Gamle folk er som regel snakkesalige og
nysjerrige, og derfor bør man velge Sørby hvor det vanker mange folk», het det i
et innlegg. Andre hevdet at hjemmet burde reises på prestegårdens grunn hvor de
gamle ville få kort vei til kirken.
I februar 1931 kunne Stordal melde at komiteen da disponerte vel 52.000
kroner. Beløpet ble overlevert kommunen som vedtok å bygge aldershjemmet på
prestegårdens grunn. Ingen tenkte vel på at dette var begynnelsen til en sentrumsdannelse
ved Kirkvoll. Året etter fikk byggmester Wilhelm Haugestad og murmester
Olaf Solberg godtatt et anbud på kr. 44.450,-, og i 1934 var hjemmet ferdig
til bruk. Det kommunale styret for hjemmet opplyste imidlertid at ingen hadde
meldt seg som pensjonistel':': «foruten 6 personer som fattigstyret ville ha plassert.»
Kommunestyret vedtok da enstemmig; «man er av den oppfatning at man i tider
som disse ikke tør ta ansvaret for å sette hjemmet i drift.»
294
Våle hvilehjem ble det offisielle navn, da hjemmet ble tatt i bruk fra 1. mai 1935.
Her var plass til 22 pensjonister, men fortsatt var det bare 8 eldre fra Våle som
var interessert i å bo på hjemmet, og de første åra fikk rekonvalesenter fra andre
kommuner anledning til å bo på Våle hvilehjem.
Foreningsvirksomhet, samvær og fest
Alle lag og foreninger som ble dannet i bygda, hadde et formål eller en bestemt
sak å arbeide for. Men for mange av medlemmene var nok det sosiale samvær like
viktig eller viktigere enn følelsen av å få utrettet noe for saker som de ønsket
gjennomført. Det gjaldt alle foreninger, de kristelige så vel som de politiske, og
det gjaldt hesteavlsforeningen der hesteeiere i Våle kom sammen og drakk en skål
for hingsten «Norge». Dessuten hadde foreningene sin store betydning idet
mange av medlemmene fikk øvelse i diskusjon og møteledelse. Det gjaldt ikke
minst ungdomslaga og losjen. .
I Våle ungdomslag, som ble stiftet i 1897, var det stor aktivitet i åra etter 1905,
og laget er tidligere omtalt i forbindelse med forskjellige tiltak og arrangementer.
Blant de mest aktive var nok den første formannen, Olai Dalland, som døde i
1929. I sin tid holdt han 120 forskjellige foredrag i laget. Forøvrig ble en rekke
foredragsholdere fra forskjellige kanter engasjert, og disse foredragene utgjorde
en vesentlig del av lagets opplysningsvirksomhet.
I en senere periode var læreren Leif Anfinnsen meget aktiv både som foredragsholder
og oppleser. Han var en tid formann i Fon Ungdomslag, og ble siden
formann i Vestfold Ungdomsfylking. Forøvrig fostret Våle ungdomslag flere
dyktige ledere som gjorde seg bemerket i andre organisasjoner i fylket.
Gjennom mange år arbeidet laget for å få sitt eget hus, og i 1928 ble byggearbeidene
satt igang med en kapital på 16.700 kroner. Da Fjellborg ble innviet 10.
januar 1929 hadde huset kostet 30.000 kroner. Det ble ansett som Vestfolds
fineste ungdomslokale, og Fjellborg ble gjennom mange år bygdas «storstue».
Her fikk også folk i bygda oppleve det nye og spennende som lå i «kino». Enkelte
selskaper hadde ved få anledninger fått tillatelse til å vise film i bygda, men da
Vestfold Ungdomsfylking søkte om å få besøke bygda med sin kino i 1939, ble
det stor diskusjon i kommunestyret. Allerede den gang var det snakk om «forferdelige»
filmer som ungdommen ikke burde få se, og 9 av representantene
stemte mot. Fjellborg ble likevel kinolokale.
295