Våle 3 - Norsk på nett

skrev Christophersen en ny søknad med
de samme opplysninger og argumenter, og
også denne gangen fikk han sogneprestens
beste anbefalinger. Nå var det ikke greven,
men biskopen som skulle ansette klokkere,
og læreren fra Våle gikk til fots inn
til Kristiania og overleverte personlig sin
søknad til biskop Bech. Han ble da også
ansatt som klokker, men den andre læreren,
Syvert Sjuisen, skulle forrette sangen
mot å få en del av klokkerens inntekter.
Lars Kristoffersen kom til å virke som
klokker i Våle i 37 år, og da han sluttet,
satt han i meget gode økonomiske kår.
Han ble forøvrig en høyt respektert personlighet
i bygda.
Den tidligere nevnte læreren Hans
Olsen, som forøvrig ble Lars Cristophersens
svigersønn, brukte også dårlig økonomi
som et argument da han søkte stillingen
som kirkesanger i Undrumsdal i
1859: « ... Da min lønn som omgangs­
Lærer og klokker Lars Christophersen
Hauge var også kommunens fønte herredskasserer
fra 1838.
skolelærer meget knapt angiver det fornødne for en families underhold, vilde
indtægterne av den omsøkte post, om den måtte forundes meg, bidrage meget til
at hindre meg fra trykkende næringssorger», skrev han. Hans Olsen som overtok
gården og navnet Solerød, kom til å virke som kirkesanger i 29 år. Sogneprest
Elstrand skrev om ham i 1875 at han ikke hadde noen seminaristutdannelse, «men
han er en sedelig mand der gjør seg flid med sin skole og arbeider trofast med det
pund han har.» I 1889 feiret Hans Olsen Solerød 50-årsjubileum som lærer, og
han ble da sterkt hyllet for sin virksomhet både som lærer og kirkesanger. Det ble
holdt en rekke taler, og jubilanten ble overrakt gaver fra lærerkollegaer, fra skolebarna,
og fra menigheten, som ifølge Holmestrandsposten gav ham en «tobakspipe».
Forøvrig fikk han flere vakre gjenstander i sølv.
Den første seminarist i Våle var Christen Hansen, som ble født på Råen i
Undrumsdal i 1814. I 1831 begynte han som omgangsskolelærer i hjembygda,
men i 1836 reiste han til Asker Seminar hvor han ble uteksaminert i 1838. Han
fortsatte som lærer i Våle, og han ble en av dem som hjalp Lars Cristophersen med
sangen, inntil han selv overtok kirkesangerembete i 1860. Christen Hansen ble
186
ordfører og en av de mest fremtredende personer i Våle i sin tid. (se Våle I side
254) .
Flere av de lærerne som ble ansatt i Våle på 1800-tallet, kom til å virke i kort
tid før de søkte lærerposter andre steder. Blant dem som ble bofast og virket i
lengre tid var Østfoldingen Peder Laurits Wang. Han var opprinnelig salmaker,
og han hadde ingen spesiell utdannelse som lærer da han fikk en lærerjobb i Idd
i 1849. I 1852 ble han ansatt som lærer i Våle, og her virket han til han gikk av
som pensjonist i 1883. De attestene han fikk som lærer forteller litt om utviklingen
og om kravene som etter hvert ble større. Vi har tidligere sett at Wang få år
etter at han ble ansatt, fikk attest som «vel skikket og meget duelig». Siden fikk
han flere ganger attest som en «duelig lærer», men da biskopen visiterte Våle i
1875, fikk Wang følgende attest: «Ikke ubrukbar».
Sosiale forhold
Husmenn og tjenere
Vi har tidligere sett at Våle over hele 1800-tallet var en av de mest velstående
landkommuner i Vestfold. Nå skal vi se litt nærmere på hvorledes denne velstand
var fordelt, og hvorledes de delte mellom seg det de hadde å leve av.
I 1875 skrev sogneprest Elstrand blant annet om menighetstilstanden i Våle:
«Folket er i høy grad vindskibeligt, tarveligt og flittigt, og derfor i regelen velstående
uden at der findes no gen kaxer iblandt dem, hverken i rikdom eller dannelse».
- Altså: De holdt god orden, de var flinke, nøysomme og flittige, og derfor
velstående. -«I regelen», sier presten, og dermed åpner han også for unntagelser.
På den annen side gir han ikke plass til kaxer eller meget rike folk. Det ville
antagelig de fattigste i bygda ha gjort om de skulle ha gitt uttrykk for sin oppfatning,
for de som hadde mest, var meget rike i forhold til dem.
Om vi undersøker forholdet nærmere, kommer vi likevel til at sognepresten gir
et interessant og noenlunde riktig bilde av de sosiale forhold i Våle på den tiden.
Lensmann Ringdal gir uttrykk for noe av det samme i sin beretning for fem-året
1861-65 når han skriver: «Våle har et jevnt økonomisk velvære og står over de
fleste andre bygder i amtet».
Nesten alle de som levde her, hadde sitt utkomme fra jorda og skogen innenfor
prestegjeldets grenser. I dette lå det som var av velstand. Det skulle dekke skatter
187