Våle 3 - Norsk på nett

strøm fra samme transformator. Under jordbrukstellingen i 1929 ble det registrert
79 elektriske motorer i Våle, og i 1939 var tallet kommet opp i 137 motorer.
Selv om man regnet utbyggingen av el-verket i Våle som avsluttet i 1923, var
det ennå en del som ikke hadde fått elektrisk lys i sine stuer. For noen var det et
økonomisk spørsmål gjennom vanskelige tider, og strømmen var ennå en slags
luksus som man ikke uten videre kunne få hjelp til gjennom fattigkassa. Først i
november 1940 vedtok kommunestyret i Våle at det skulle installeres lys i
kommunens stuer «Bettumholmen» og «Skjærpestua». Da var den andre verdenskrigen
i gang, og de som fikk lys i sine stuer denne mørke høsten, var kanskje
blant dem som gledet seg mest over at det var kommet strøm til bygda.
Bilene lot seg ikke stanse
I Våle bodde det mange som ennå ikke hadde sett en bil da kommunestyret i
desember 1909 fattet et enstemmig vedtak om at bilkjøring ikke måtte tillates på
noen veier i distriktet. Ifølge kommunestyret var de fleste veier så smale at bil og
hest vanskelig kunne møtes, det var skarpe, farlige kurver, og man fryktet for at
det kunne oppstå ulykker.
På dette tidspunkt var det allerede biltrafikk på hovedveien mellom Oslo og
Tønsberg, og et par måneder før kommunestyret i Våle fattet sitt vedtak diskuterte
amtstinget biltrafikken på denne veien. Her gikk et flertall inn for at biltrafikken
gjennom amtet skulle innskrenkes til tre dager i uken. De øvrige dagene
skulle man kunne kjøre trygt på hovedveien med hest og vogn. Amtsingeniøren
og en del andre ønsket helst at det ikke skulle vedtas noen innskrenkninger, mens
andre ikke ville ha noen bilkjøring i det hele tatt. Amtmannen antydet at man
kanskje kunne la hele saken ligge inntil Stortinget om kort tid hadde behandlet
en ny lov om bruk av motorvogner. I tilknytning til dette uttalte ordfører Sand
fra Skoger: «Kunne vi i mellomtiden være så heldig å få kjørt ihjel en amtsingeniør,
en amtmand eller en annen autoritet, så kanskje man ikke ble fullt så begeistret
for automobilene.»
Denne loven kom i 1912, og den åpnet alle landets hovedveier for biltrafikk.
Når det gjaldt bygdeveiene, kunne amtmannen gi tillatelse til biltrafikk etter å ha
innhentet kommunestyrets tillatelse. Og i desember 1912 henvendte amtmannen
seg til Våle med anbefaling om at veien Revetal-Fossan-Hotvedt ble åpnet for
biltrafikk, slik at man fikk forbindelse mellom de to hovedveiene i bygda. Men
278
I 1927 dro bønder fra Våle med bil til Bondelagets landsmøte i Molde. På bildet ser vi
medlemmer av familiene Gjersøe, Skarpaas, Stangeby og HeIstad.
kommunestyret ga et enstemmig nei .. Et forslag om at all biltrafikk i amtet skulle
stanses, fikk 11 stemmer i Våle kommunestyre. .
Det var ennå ingen i Våle som hadde anskaffet bil, og først i 1913 ble det
innkjøpt en bil til Holmestrand. I de følgende år gjorde amtmannen flere forsøk
på å få åpnet bygdeveier i Våle for biltrafikk uten å lykkes. Kommunestyret kunne
imidlertid gi enkeltpersoner tillatelse til å trafikkere spesielle bygdeveier med bil,
og den første som søkte om dette i Våle var amtsdyrlege Kraglund. Hans søknad
ble behandlet i mars 1915, og den ble enstemmig avslått med den begrunnelse at
«bygdeveiene i Våle er alt for smale til at kunne benyttes til automobilkjøring.»
Året etter klaget oppsittere langs veien mellom Nykirke og Holmestrand til
Våle kon:munestyre over «den hensynsløse automobilkjørsel som foregår langs
denne vel, og den dermed forbundne livsfare for hester og mennesker.» Den
høyeste tillatte kjørehastighet var da 35 km. i timen. Kommunestyret sendte
klagen videre og ba myndighetene om bedre kontroll og den strengeste reaksjon
i tilfelle lovovertredelse.
Sommeren 1917 fikk C. Hansen Svinevoll kommunestyrets tillatelse til å kjøre
motorsykkel på bygdeveiene i Våle. Mange må ha sett på hans nye farkost med
undring, men noen med gru, for eldre folk i Våle kan ennå huske at · enkelte
omtalte motorsyklene som Satans verk.
279