Våle 3 - Norsk på nett

edre helsestell i det hele. Men om vi sammenligner med tallene ovenfor, ser vi
at 21 kvinner i fylket døde i barselseng i 1885. 9 av disse dødsfallene skyldtes
barselfeber, 3 besværlig fødsel og de øvrige barselkrampe eller blødninger. Ingen
av disse var fra Våle. Men om vi går litt tilbake i tiden og følger kirkeboka fra 1840
til 1860, ser vi at 9 kvinner fra Våle døde i barselseng. De er ført opp blant andre
som omkom ved forskjellige «ulykkelige hendelser». Her ser vi for eksempel at
det var 8 personer i Våle som omkom ved drukningsulykker i den samme perioden.
4 av dem druknet i gårds brønner. Det var videre to som tok sitt eget liv ved
hengning, og så var det den 60-årige, fattige legdslem, Anders Andreassen Skaug,
som frøs ihjel. Det skjedde julaften 1854.
Jordmødre og leger
Fra 1838 fikk kommunestyrene, som da begynte sin virksomhet, ansvaret for
ansettelse og lønning av jordmødre. I enkelte kommuner forsøkte kommunestyret
å utsette ansettelse av jordmødre, fordi man mente at bygdas egne kvinner
kunne ordne dette slik de alltid hadde gjort, kanskje mest fordi man derved sparte
kommunen og seg selv for utgifter.
I Våle var imidlertid en jordmor i virksomhet, og kommunestyret erklærte på
et av sine første møter at jordmoren Anne Andersdatter Kolstad var «fortrinlig
til at erholde forbemeldte stilling med samme lønn som forhen ». Da hun sluttet
som jordmor i 1845 ble Maren Sørine Torgersdatter ansatt, men etter et par
måneder var herrene i herredstyret kommet til at hun ikke skal «have den fornødne
indsigt i fødselsvidenskaberne», og så ansatte de Anne Hansdatter fra
Botne som jordmor. Det ble likevel slik at Maren Sørine fortsatte. I 1851 heter
det at «hun har pådraget seg almindelig misnøye», og fra 1853 finner vi Hella
Andrea Holm fra Våle som jordmor i egen bygd. Hun har da nylig avlagt jordmoreksamen.
I 1859 blir hun avløst av den 23-årige Karoline Amalie fra Bø i
Ramnes. I 1902 får hun en glimrende attest fra kommunestyret for å ha virket som
jordmor i Våle i 42 år. Hun het da Amalie Guttormsen Sørby.
Inntil 1872 var det landsfysiskus i Tønsberg som hadde overoppsynet med
helsestellet i Våle. Fra denne tid ble det ansatt distriktslege, og Våle lå fortsatt
under distriktslegen i Tønsberg. Men det var legene i Holmestrand som tok seg
av de syke i Våle hovedsogn, og for en stor del også i Undrumsdal. Reisen fra
Holmestrand til Undrumsdal ble forholdsvis lang, og dette bemerket da også
kompanikirurg Lars Thalian Backer, da han i 1844 diskuterte forslag til kontrakt
med fattigkommisjonen i Våle, som ville ha ham til å påta seg ansvaret for de syke
208
fattiglemmene i kommunen. I en endelig kontrakt påtok Backer seg å «behandle
og tilse prestegjeldets fattige syge, såvel ved at meddele råd på mitt kontor, som
og at reise efter mottagen rekvisisjon til de sengeliggende som ikke kan komme
til kontoret, alt for en årlig godtgjørelse av 25 spd. I 1848 ble han avløst av doktor
Frederik Severin Schander, som da begynte praksis i Holmestrand. Etter å ha
virket ett år skriver han i en rapport at han i løpet av året har behandlet 39 fattige,
syke fra Våle prestegjeld. I Botne hadde han kun behandlet 18, men dette var
første året de fattige fikk hjelp der, og Schander skriver at et langt større antall
i Våle ikke skyldtes større sykelighet, men den omstendighet at Våle gjennom
flere år hadde hatt en slik ordning, og flere hadde da etter hvert forstått betydningen
av å søke lege.
Men hva kunne legen gjøre for å hjelpe de syke i Våle? Av fattigkassens regnskaper
ser vi at det enkelte ganger ble betalt for medisiner til de fattige, uten at
vi vet hva slags medisiner det gjaldt. Da klokkeren Lars Christophersen Hauge
ble syk i 1846, dro hans kone til doktor Backer i Holmestrand og fortalte ham
om mannens tilstand, og hun fikk da med seg medisiner til den syke. To dager
senere var tilstanden forverret, og doktoren ble budsendt. - «Han erklærte da at
sygdommen var aven annen beskaffenhed end den han efter min forklaring hadde
formodet, men at det var rosfeber,» skriver hans kone, som forteller videre om
sykdommens forløp og legens hjelp. Klokkeren fikk hevelse og sår i ansiktet, og
tilstanden forverret seg daglig de første to ukene. I løpet av denne tiden ble den
syke årelatet en gang, to ganger fikk han påsatt igler, og to ganger fikk han
sennepskopper på armer og bein og en spansk flue i nakken. Over ansiktet la
legen urteposer, og dessuten ble det benyttet salver, pulver og mikstur. Den
trettende dagen ble det hengt opp en blære med is over den sykes hode, og legen
«erklærede ham da gandske uden håb». Men etter 16 dager begynte en svak
bedring, og mannen ble omsider frisk igjen. Han forteller siden i sine egne dagbokopptegnelser
at doktor Backer var rimelig, idet han ikke tok mer enn 12 spd.
for sine 10 besøk med egen hest.
I 1849 ble Lars Christophersen syk igjen, og nå fikk han besøk av dr. Schander
som satte 4 kopper i nakken og 3 under hver tinning, fordi klokkeren klaget over
hodepine. Han fikk også litt mikstur. Men sykdommen tiltok, og så kom legen
igjen og konstaterte lungebetennelse. Som botemiddel mot denne satte han 8
kopper på ryggen, to ganger, deretter spansk flue i ryggen, og så fikk den syke
noen dråper som skulle svelges sammen med vann. Lars Christophersen ble frisk
etter noen dager.
I 1840 klaget doktor Weidemann i Holmestrand over kvaksalveri og «et eget
slags drift som går i svang i disse egne». Han hadde oppdaget at personer som
14. Våle bygdebok bnd. !li 209