Våle 3 - Norsk på nett

å få penger til skyss fram og tilbake til Horten. For de som bodde omkring
Svinevoll ble det noe billigere å ta jernbanen til Tønsberg. Tur-returbilletten
kostet da kr. 5,40.
I forhold til bilprisene på den tiden var det meget dyrt å benytte seg av kollektive
transportmiodler. Våren 1923 kostet den «luksuriøse» Ford The universial car
kr. 3.000,-. Og hvis man betalte 200 kroner ekstra kunne man også få den med
selvstarter - fra Chr. Helland i Holmestrand.
Det kom etter hvert flere biler av alle slag, og trafikken økte. I 1928 foreslo
amtsingeniøren for fylkets veivesen at fartsgrensen skulle heves fra 35 til 45 km.
pr. time på oversiktlige veier. Men da protesterte Våle kommunestyre som hevdet
at ingen måtte noe sted kjøre fortere enn 35 km. I 1939 var det innen Våle
kommune registrert 32 person- og 17 lastebiler.
Nei, bilene lot seg ikke stanse, men det var lenge slik at alle biler måtte gjøre
en stans der det stod en grind over veien. Og i Våle var det uendelig mange grinder
over veiene. I 1928 oppnevnte kommunestyret en komite som fikk i oppdrag å
Hesteskyss var aktuelt lenge etter at bilene kom til bygda, og ofte var gårdsgutten skysskar
slik som her, hvor vi ser Johan Hornet på kuskesetet. Hesten og trilla tilhører A. C. Backe,
som har tatt oppstilling ved siden av det hele.
282
forhandle med grunneierene for om mulig å få fjernet noen grinder. Komiteen
opplyste noe senere at 6 grinder var fjernet, men det monnet lite.
Jakob Solerød forteller: «I en del år kjørte bønder fra Heum og Grøum melk til
Adal st., og det kunne være ganske brysomt i sommermånedene. På Grøumskogen
var det to grinder, ved Liverød en, så en ved Grettestua (Granli), en ut for
ysteriet (Lauvheim) og en ca. hundre meter lenger ned der jordet begynner. Så
kunne en sitte på til Solerødgården der veien til Adal tar av. Der var det en grind
ved potetkjelleren. Når en kom over bakkene, var det igjen en grind, og en til der
en kom opp til jordet til Rønningen i Borre. Når en så kom til bygdedelet igjen
forbi 0gården i Borre og Råen i Undrumsdal, måtte en av ved Tørjestugrinda. Et
par hundre meter lenger framme var Vabekkgrinda. En var da inne i Adalskogen.
Et par grinder til så var en kommet til jernbanegrindene, og var de åpne, kom en
så endelig fram til bukken ved jernbanen der en kunne lempe av spannene. På en
slik tur kunne det være godt å ha med seg en grindgutt.»
På enkelte bygdeveier i Våle ble grindene stående framover til den andre
verdenskrigen. Og på Sørlandske hovedvei stod en grind på Hemskogen til
omkring 1920. Den ble kalt Kjeppestugrinda fordi den stod ved Kjeppestua der
Søren Kjeppen en gang hadde bodd. Og det ble sagt at dette til slutt var den eneste
grinda på denne veien mellom Oslo og Sørlandet.
Veinettet utvides, Eidsfossbanen nedlegges
I 1905 var det ialt 30,8 km. hovedvei og 44,4 km. med bygdeveier i Våle. Blant
kommunene i Vestfold var det bare Hedrum, Sandar og Andebu som hadde flere
km. vei å vedlikeholde. Hovedveiene ble vedlikeholdt med bidrag fra stat og
fylke, mens kommunene hadde ansvaret for vedlikeholdet av bygdeveiene. Inntil
1915 ble bygdeveiene i Våle vedlikeholdt ved pliktarbeid av bøndene som fikk en
godtgjørelse for arbeidet, men fra 1. juli dette året overtok kommunen alt ansvar
og ansatte veivoktere.
Da amtstinget i 1917 skulle utarbeide en «veiplakat», ble det sendt forespørsel
til samtlige kommuner i amtet som blant annet skulle svare på om det var noen
spesiell tung trafikk som forårsaket stor skade på veiene. Mange kommuner svarte
ja, og det ble nevnt transport av forskjellige varer fra trelast til bruddstein. Våle
svarte også ja, og det gjaldt melketransport til ysteriene. Vi kan tenke oss at det
kunne gå hardt ut over bløte grusveier når tunge vogner med smale hjulfelger
283